Den galante stilen (også førklassisk og rokokkomusikk) er en musikalsk stilretning fra 2. halvdel av 1700-tallet i overgangen mellom barokkmusikken og klassisismen.

Historikk og beskrivelse

rediger

Stilen oppsto i senbarokken, som en reaksjon på barokkens strengt polyfone stil, og betegner i større grad en måte å skrive musikk på enn en epoke. Tidsmessig falt førklassisisme sammen med de visuelle kunstartenes rokokkotid, og da musikkstilen i et visst monn også kan sies å dele noen kjennetegn med tidens visuelle kunst, eksempelvis friskhet, tilgjengelighet og sjarme, kalles den iblant «rokokkomusikk».

Viktige kjennetegn
  • Nært opp til bel canto-idealene (sangbarhet, naturlighet, forståelighet)
  • Gjennomsiktig lydbilde med få stemmer og en dominerende melodistemme
  • Enkle, men virkningsfulle harmoniske forløp
  • Korte og enkle melodifraser som ofte gjentas
  • Elegant melodikk og ornamentering

Den følsomme stilen

rediger

I Tyskland oppsto «den følsomme stilen» (empfindsamer Stil) som en intensivering av den galante stilen. Sentralt står friheten til å uttrykke følelser, og musikken er full av overraskelser som brå, hyppige og uventede modulasjoner, teksturendringer, pauser, uvanlige melodivendinger, uforberedte dissonanser og plutselige sforzandi.

Viktige komponister

rediger

Førklassisismen ble gjerne delt opp de fire «skolene»: Paris (galant), Berlin (følsom), Mannheim (mellom de to forannevnte) og Wiener (forløper for wienerklassisismen).

Fra Kristiansand kom norsk-dansk-tyske Johan Henrik Freithoff, som til dels skrev i galant stil.

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger