Cembalo
Cembalo, også kalt harpsikord,[1] er et strengeinstrument med klaviatur og en mekanisme som gjør at strengene knipses. Særegent for cembaloen er at tonestyrken ikke kan endres ved anslaget på tangenten. Instrumentet ligner i formen på et flygel. Andre former med samme mekanikk er virginal (med rektangulær kasse) eller spinett (5-sidig, med klaviaturet og strengene på skrå).
| Cembalo | |||
|---|---|---|---|
 En flamsk cembalo. | |||
| Familie | Klaver | ||
| Andre navn | Harpsikord Klavicembalo Klavicymbel | ||
| Hornbostel-Sachs klassifisering | 314.122-6/8 (Kordofon med resonatorboks, plekter, og tangenter) | ||
| Utvikla | Senmiddelalderen | ||
| Beslektede instrumenter | |||
| Spinett, virginal, flygel, piano, orgel, klavikord, hammerklaver | |||
| Musikere | |||
| Bach, Scarlatti, Couperin, Handel, Telemann, Rameau, Purcell, C.P.E. Bach, Buxtehude, L. Couperin, Byrd, J.C. Bach, Leonhardt | |||
Etymologi rediger
Ordet cembalo kommer fra latin cymbalum, "symbel", dvs metallbekkener som ble slått mot hverandre – i siste instans et gresk lånord. Den skingrende tonen som disse lokkene produserte i antikken, fikk en mer kontrollert form gjennom psalteriet som regnes som cembaloens forløper.
Det alternative ordet harpsikord stammer fra fransk harpechorde eller italiensk arpicordo, sammensatt av latin "harpa" (harpe) og "chorda" (streng).
Bruksområder rediger
Instrumentet ble særlig brukt i renessansen og barokken. Mot slutten av 1700-tallet ble cembaloen nærmest utkonkurrert av det framvoksende pianoet, eller hammerklaveret. I løpet av de siste tiårene har cembaloen opplevd en renessanse blant musikere som framfører tidlig musikk, dvs fra før 1700. Mange musikkhøyskoler i tysktalende land, for eksempel Mozarteum i Salzburg, byr på spesialutdannelse i cembalospill.
En person som spiller cembalo kalles cembalist.
Store cembaloinstrumenter kan ha flere klaviaturer – også pedalklaviatur som på et orgel.