Wikipedia

William Pitt den eldre

britisk politiker

William Pitt d.e. (født 15. november 1708 i Westminster i London, død 11. mai 1778 i Hayes i Kent County), jarl av Chatham, barnebarn til Thomas Pitt, var en britisk whigpolitiker. Han var statsminister fra 1766 til 1768.[10] Han var far til William Pitt d.y., som var statsminister 1783-1801 og 1804-1806.

William Pitt den eldre
Født15. nov. 1708[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
London[5]
Død11. mai 1778[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (69 år)
Bromley
Bromley
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Storbritannias statsminister (1766–1768)
  • lordseglsbevarer (1766–1768)
  • leder av Underhuset
  • Secretary of State for the Southern Department
  • Paymaster of the Forces
  • member of the 8th Parliament of Great Britain (8th Parliament of Great Britain)
  • member of the 9th Parliament of Great Britain (9th Parliament of Great Britain)
  • member of the 10th Parliament of Great Britain (Storbritannias 10. parlament)
  • member of the 11th Parliament of Great Britain (Storbritannias 11. parlament)
  • medlem av Storbritannias 12. parlament (Storbritannias 12. parlament)
  • leder av Underhuset (1756–1757)
  • leder av Underhuset (1757–1761) Rediger på Wikidata
Utdannet vedTrinity College
Eton College[6]
Universitetet i Utrecht
EktefelleHester Pitt (1754–1778)[7][8]
FarRobert Pitt[7]
MorHarriet Villiers[7][9]
SøskenThomas Pitt fra Boconnoc[7]
BarnWilliam Pitt den yngre[7]
John Pitt[7]
Harriet Pitt[7][9]
Hester Stanhope[7][9]
James Charles Pitt
PartiWhig
NasjonalitetKongeriket Storbritannia
GravlagtWestminster Abbey
Medlem avRoyal Society
UtmerkelserFellow of the Royal Society
Signatur
William Pitt den eldres signatur
Våpenskjold
William Pitt den eldres våpenskjold
William Pitt den eldre på Commons

Liv og virke rediger

Slektsbakgrunn rediger

Pitt var barnebarn av Thomas Pitt (1653–1726), guvernør av Madras med tilnavnet «Diamond» Pitt fordi han hadde oppdaget og solgt en meget stor diamant til hertugen av Orléans for om lag £135.000.[11] Denne transaksjonen, og flere andre i India, la grunnlaget for Pitt-familiens formuenhet. Etter at han kom tilbake fra India kunne guvernøren fremme familiens komme til rikdom og innflytelse. I 1691 kjøpte han Boconnoc i Cornwall, noe som gav han kontroll med et sete i parlamentet. Ved flere andre eiendomsoppkjøp ble han en dominerende polisk skikkelse i West Country med kontroll med flere parlamentsseter, som for eksempel Old Sarum - en såkalt rotten borough.

Williams far var Robert Pitt (1680–1727), eldste sønn av guvernør Pitt. Han satt i parlamentet som tory fra 1705 til 1727. Williams mor var Harriet Villiers,[12] datter av Edward Villiers-FitzGerald og Katherine FitzGerald.[13] Begge Williams onkler på farssiden, Thomas og John var også parlamentsmedlemmer; hans tante Lucy giftet seg med den ledende whigpolitikeren og generalen James Stanhope. Fra 1717 til 1721 var Stanhope førsteminister i Stanhope–Sunderland-ministeriet[14] og var en nyttig politisk kontakt for Pittfamilien frem til South Sea Bubble, en katastrofe var ødeleggende for regjeringen.

William Pitts første år og studier rediger

William Pitt ble født ved Golden Square i Westminster.[15] Hans storebror, Thomas Pitt, var født i 1704. Han hadde dessuten fem søstre: Harriet, Catherine, Ann, Elizabeth og Mary.

Fra 1719 fikk William utdannelse ved Eton College sammen med sin bror. William likte seg ikke på Eton.[16] Det var også her at han begynte å bli plaget av gikt. I 1726 døde guvernør Pitt, og familiegodset i Boconnoc gikk til Williams far. Da han så døde året etter, gikk Boconnoc som arv til Williams eldre bror Thomas Pitt of Boconnoc.

I januar 1727 ble William opptatt som gentleman commoner ved Trinity College i Oxford. Der skal han ha vært en lesehest. Demosthenes var hans favoritt. William ble her en nær venn av George Lyttelton,[17] som senere skulle bli en ledende politiker. I 1728 drev et giktanfall ham til å avslutte Oxford-studiene før slutteksamen.

Han valgte så å reise på en lang utenlandsreise med opphold i blant annet Frankrike og Italia, og fra 1728 til 1730 studerte han ved universitetet i Utrecht.[18] Han hadde kommet over giktanfallet, men sykdommen skulle fortsette å melde seg gjennom resten av hans liv.

Militær rediger

Pitt ble i 1731 kornett i et dragonregiment. Dette var en tid med kriger på klontinentet, men England isolerte seg fra dem og dermed kom ikke William Pitt til å få noen kamperfaring. Dette var noe som frustrerte ham stort.

Politikk rediger

I en alder av 27 begynte han i 1735 på sin politiske løpebane som representant i det britiske underhus for valgkretsen Old Sarum som var i familiens eie. I underhuset sluttet han seg til patriotene - en liten opposisjonsgruppe innen whigpartiet - og angrep Robert Walpoles styre så voldsomt at han fikk avskjed fra sin stilling som kornett. I stedet ble han utnevnt til kammerherre hos prinsen av Wales (Fredrik, prins av Wales) som selv tilhørte opposisjonen.

Hans noe anstrengte økonomiske stilling på dette tidspunktet ble forbedret ved den gamle enkehertuginnen av Marlboroughs støtte; ved hennes død i 1744 testamenterte hun et legat på 10 000 pund sterling for hans politiske innsats i kampen mot Walpole (som hun avskydde). Pitt var om mulig enda mer voldsom i sin opposisjon mot Walpoles etterfølger som regjeringssjef, Carteret, jarlen av Granville. Han syntes derved å ha vært mindre påvirket av saklige grunner enn av harme over at han ved Walpoles fall i 1742 ikke fikk noen plass i det nye ministeriet.

Økt innflytelse rediger

 
Monument over William Pitt den eldre i Guildhall, London.

Pitt knyttet vennskapsbånd med opposisjonens ledere - brødrene Pelham (Henry og Thomas, 1. hertug av Newcastle). Kong Georg II nektet dem å gi Pitt plass i ministeriet de dannet i 1744. Kongen bar nag til ham fordi Pitt ved noen anledninger hadde uttalt seg i en svært foraktelig tone om huset Hannover. Da de i 1746 søkte om avskjed fordi kongen fortsatt nektet Pitt inntreden i ministeriet, måtte kongen omsider gi etter, og Pitt fikk en plass i det kongelige råd (men ikke i selve kabinettet) som viseskattemester for Irland, og senere som paymaster general. Da Henry Pelham døde i 1754 og ble etterfulgt av sin bror Thomas som statsminister, hadde Pitt forhåpninger om å bli underhusets leder. Da dette håpet brast begynte han etterhvert å innta en stadig mer opposisjonell holdning, til han i november 1755 ble avskjediget fra sin ministerpost.

Hans innflytelse i underhuset var imidlertid fortsatt økende, og da Newcastles ministerium falt, ble Pitt, under hertugen av Devonshires nominelle lederskap, i desember 1756 det nye kabinettets virkelige leder som statssekretær for krigs- og utenrikssakene. I april 1757 ble Pitt tvunget til å fratre av kongen. Det viste seg snart umulig å regjere uten ham, og i juni 1757 dannet han et nytt ministerium, som ble det kanskje mest lysende i Englands historie og hvis nominelle sjef var Newcastle, men sjel var Pitt. Han var statssekretær og ledet utenriks- og krigssakene samt at han var underhusets leder. PÅ denne tiden var Englands politiske stilling så vanskelig at landet av mange ble ansett som nær sin undergang. England var nemlig involvert i Syvårskrigen, og landets eneste allierte, Preussen, var nesten beseiret av mektige fiender. Den engelske hæren var i grunnen beseiret i slaget ved Hastenbeck, og krigen i Nord-Amerika mot franskmennene ble dårlig ledet.

Pitt forsterket den engelske hæren i Tyskland og skaffet den en utmerket leder i Ferdinand av Braunschweig. Han ga Fredrik II 700 000 pund sterling i årlige tilskudd, noe som muliggjorde fortsettelse av krigføringen for Preussens del. General James Wolfe som var sendt til Amerika av Pitt, erobret Canada, samtidig med at Robert Clive for Det ostindiske kompaniets regning erobret store deler av India. Den engelske marinen vant den ene seieren etter den andre over Frankrikes marine, og ni tideler av Frankrikes krigsskip ble helt ødelagt. Den engelske Kaperfart lammet nesten fullstendig den franske handelen som kom via sjøveien.

Disse fremgangene skapte en allmenn begeistring i England, og Pitt ble beundret av innbyggerne. I den indre ledelse var han, skjønt han også der utøvet en stor og velgjørende innflytelse, ikke like fremstående som ved ledelsen av krigs- og utenrikssakene. På tross av sine gode resultater hadde han mange fiender som han hadde skaffet seg delvis som følge av sin stolthet og voldsomhet. Etter at Georg III i 1760 ble kronet, ble Pitts stilling svekket, da kongen og hans favoritt jarl John Stuart hørte til Pitts motstandere.

Statsminister rediger

Etter at Spania inngikk den bourbonske familiepakten med Frankrike i 1761, gikk Pitt inn for krig mot Spania. Da kongen og de fleste ministrene motsatte seg dette, gikk Pitt av 5. oktober 1761. Georg gav ham da en årlig pensjon på 3 000 pund sterling, og hans hustru, lady Hester Grenville, fikk tittelen baronesse Chatham. Som leder av opposisjonen angrep Pitt heftig både måten fredsforhandlingene ble ført på og Parisfreden i 1763. I konflikten mellom regjeringen og de amerikanske koloniene like etter tok Pitt parti for koloniene, og forsvarte kolonienes rett til politiske friheter med glødende veltalenhet.

Til slutt måtte kong Georg III be ham om å danne et nytt ministerium, noe han - til tross for sykdom (han hadde i flere år vært plaget av tidvis svært smertefull gikt) - gjorde i juli 1766. Han overtok selv stillingen som lordseglsbevarer, og fikk i forbindelse med dette tittelen earl av Chatham. At han mottok denne æresbevisningen, minsket hans popularitet og i større grad hans politiske betydning som hovedsakelig hadde vært basert på hans usedvanlig sterke innflytelse i underhuset. Han fikk etter dette tilnavnet «the great commoner».

Sykdom og død rediger

 
Pitt kollapser i Overhuset i 1778
Maleri av Benjamin West

Hans tiltagende sykelighet, som av og til førte ham på randen av sinnsforstyrrelse, hindret ham i å ta særlig aktivt del i regjeringen. Den 12. oktober 1768 fratrådte han sitt embete, mens hans kollegers ukloke politikk mot koloniene i Nord-Amerika førte til en ny og skjebnesvanger krise i forholdet mellom dem og moderlandet. I de følgende årene opptrådte Pitt offentlig hovedsakelig ved de anledninger da den amerikanske uavhengighetskrig var gjenstand for parlamentets oppmerksomhet.

Han tok i det store og hele parti for koloniene, men opponerte på den andre side livlig mot monarkiets oppstykking (særdeles berømte er hans taler 9. januar 1770, 27. mai 1774 og 20. januar 1775). Det var også i dette spørsmål han siste gang opptrådte i Overhuset 7. april 1778. Under debatten ble han rammet av slag, og døde vel én måned senere.

Pitt fikk en statsbegravelse 9. juni samme år i Westminster Abbey. Gjelden hans ble betalt av staten med 20 000 pund sterling, og til innehaveren av tittelen earl av Chatham ble det for all fremtid bevilget en årlig livrente av 4 000 pound sterling. Pitt var ikke bare en av Englands største statsmenn, han var også en av dets fremste politiske talere.

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som William Pitt the Elder, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/William-Pitt-the-Elder, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=william;n=pitt, oppført som William The Elder[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Питт Уильям Старший, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.historyofparliamentonline.org[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d e f g h Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ The Peerage person ID p1251.htm#i12506, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ William Pitt den eldre;Past prime ministers; gov.uk
  11. ^ Brown pp. 15–16
  12. ^ «Lady Harriet Villiers (I3347)». University of Stanford. 
  13. ^ Black pp. 1–2
  14. ^ Turner, p. 1
  15. ^ Brown pp. 17–18
  16. ^ Brown, p. 26
  17. ^ Black pp. 5–9
  18. ^ Black p. 5

Litteratur rediger

Biografisk rediger

  • Thomas, Peter D.G. "'The Great Commoner': The Elder William Pitt as Parliamentarian," Parliamentary History, July 2003, Vol. 22 Issue 2, pp 145–63
  • Black, Jeremy. "Chatham revisited," History Today (Aug 1991) 41#8 pp 34–39.
  • Black, Jeremy. Pitt the Elder. Cambridge University Press, 1992.
  • Brown, Peter Douglas. William Pitt, Earl of Chatham: The Great Commoner. George Allen & Unwin, 1978.
  • Peters, Marie. "Pitt, William, first earl of Chatham [Pitt the elder] (1708–1778)", Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, 2004; online edn, May 2009 accessed 28 May 2012
  • Peters, Marie. Elder Pitt (1998) 284pp, short scholarly biography
  • Robertson, Sir Charles Grant Chatham and the British Empire [Teach Yourself History Series], (London: The English Universities Press, Ltd., 1946, 1959).

Spesialiserte studier rediger

  • Anderson, Fred. Crucible of War: The Seven Years' War and the Fate of Empire in British North America, 1754–1766. Faber and Faber, 2000.
  • Cooper, Richard. "William Pitt, Taxation, and the Needs of War," Journal of British Studies, Nov 1982, Vol. 22 Issue 1, pp 94–103
  • Corbett, Julian Stafford England in the Seven Years' War (2 vol. 1907), military history
  • De-La-Noy, Michael. The King Who Never Was: The Story of Frederick, Prince of Wales. Peter Owen, 1996.
  • Dull, Jonathan R. The French Navy and the Seven Years' War. University of Nebraska Press, 2005
  • McLynn, Frank. 1759: The Year Britain Became Master of the World. Pimlico, 2000.
  • Peters, Marie. Pitt and Popularity: The Patriot Minister and London Opinion During the Seven Years' War (1981) 309pp
  • Rodger N.A.M. Command of the Ocean: A Naval History of Britain, 1649–1815. Penguin Books, 2006.
  • Trench, Chenevix Charles. George II. Allen Lane, 1973
  • Turner, Michael J. Pitt the Younger: A Life. Hambledon & London, 2003.
  • Woodfine, Philip. Britannia's Glories: The Walpole Ministry and the 1739 War with Spain. Boydell Press, 1998.

Historiografi rediger

  • Moncure, James A. ed. Research Guide to European Historical Biography: 1450–Present (4 vol 1992); 4:1629–39
  • Peters, Marie. "The Myth of William Pitt, Earl of Chatham, Great Imperialist: Part One, Pitt and Imperial Expansion 1738–1763," Journal of Imperial & Commonwealth History (1993) 21#1 pp 31–74.
  • Peters, Marie. "The Myth of William Pitt, Earl of Chatham, Great Imperialist Part 2: Chatham and Imperial Reorganization 1763–78," Journal of Imperial & Commonwealth History, (1994) 22#3 pp 393–431

Eksterne lenker rediger

Forgjenger:
 Charles Watson-Wentworth  		Storbritannias statsminister
 Etterfølger:
 Augustus FitzRoy, 3. Hertug av Grafton 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=William_Pitt_den_eldre&oldid=24131327»