Wikipedia

Moskusfe

art i gruppen sauer og geiter (kvegfamilien)
«Moskus» har flere betydninger.

Moskusfe (Ovibos moschatus) er et stort høyarktisk klovdyr (Artiodactyla) og eneste art i den monotypiske slekten Ovibos, som videre inngår i tribuset sauer og geiter (Caprini) i oksefamilien (Bovidae).

Moskusfe
Moskusokse i Dovrefjell nasjonalpark
Foto: Charles J Sharp, 22. juni 2023
Nomenklatur
Ovibos moschatus
(Zimmermann, 1780)
Populærnavn
moskusfe[1][2]
– moskus,
– moskusokse,
– musgus,
– polarokse
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenKlovdyr
FamilieKvegfamilien
TribusSauer og geiter
SlektOvibos
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
Gunn & Forchhammer (2008)[3]

Fremmedartslista:[4]
Svært høy risikoHøy risikoPotensielt høy risikoLav risikoIngen kjent risikoIkke vurdert

PH — Potensielt høy risiko 2023

Økologi
Habitat: terrestrisk, arkstisk tundra
Utbredelse: Alaska, arktisk Canada og Grønland
Rødt = naturlig utbredelse
Blått = (re)introdusert utbredelse

Arten er en overlever fra den pleistocene megafaunaen og har en gang i tiden levd over store deler av Eurasia og Nord-Amerika. I dag finnes moskusfe naturlig kun i høyarktiske deler av Canada og Grønland, der den spiller ei betydelig rolle for den høyarktiske tundraens økosystem. Moskusfe finnes i Norge, men her er den nå en fremmedart.[5][6]

Per 2020 fantes det moskusfestammer på 55 ulike steder i verden. Dette er dokumentert i en studie om arten publisert i 2020.[7] Moskusfe har blitt reintrodusert i seks områder i Alaska (i studien fra 2020 er disse områdene benevnt #1–#6), i Canada (#7) og på Grønland (#30–#38). Arten har videre blitt introdusert og relokalisert mange plasser i Eurasia, som til Dovrefjell (#42) i Norge og til Tajmyrhalvøya (#45) og Vrangeløya (#55) i Russland.

Det er gjort fossile funn av moskusfe i Norge. Funnene viser at arten eller en svært nær slektning må ha levd i Norge i siste istid, men den regnes altså ikke som en naturlig art i Norge lenger, selv om den er både ønsket og beskyttet av norske myndigheter.[6][8] Det har ellers blitt gjort funn av fossiler etter to moskusfe i Spania, noe som bekrefter at arten for 34 900 år siden fantes så langt sør i Europa som Picos de Europa fjellene i Nordvest-Spania.[9]

Taksonomi

rediger
 
Moskusfe ved Victoria Island, Nunavut i Canada
Foto: Ansgar Walk, 1998
 
Moskusfe ved Kong Oscars fjorden (72°–73° N) på Øst-Grønland
 
Moskusfe på Bolsjoj Begitsjev i Laptevhavet, Russland
Foto: Кирилл Уютнов, 2015

Moskusfe er den fysisk største arten i gruppen av sauer og geiter, men den ligner verken sau eller geit. Det ble lenge antatt at takin (Budorcas taxicolor) og moskusfe var nære slektninger, med bakgrunn i likheter i morfologiske og atferdsmessige trekk. Nyere forskning har imidlertid vist oss at likheten må skyldes et tilfelle av konvergent evolusjon.[10] Slektskapet til de andre artene i gruppen er heller ikke spesielt nært, men nærmest står trolig tibetantilope (Pantholops hodgsonii).[11]

Mange deler arten inn i to underarter,[12] men noen autoriteter har reist spørsmål ved validiteten og regner kun med nominatformen.[11] Hansen et al. (2018) har imidlertid avdekt tre distinkte genetiske linjer med moskusfe.[12] Ei på fastlandet i Canada, ei på de kanadiske øyene nord for fastlandet, og ei på Grønland.[12] Det ble også påvist at en stor flaskehalshendelse oppsto for omkring 21 000 år siden, nær siste istids maksimum. Denne hendelsen isolerte bestanden i to grupper.[12][13] Én sør for Den Laurentide iskappen og én nord for den. I tillegg ble det funnet bevis for sterke, suksessive grunnleggende effekter, som påførte bestanden et gradvis tap av genetisk mangfold, da moskusen koloniserte de høyarktiske øyene fra en ukjent nearktisk opprinnelse.[12] Isolasjonen varte i minst 9 000 år.[12][13]

Det er også påvist at det oppsto en flaskehalshendelse for cirka 2 000 år siden, som førte til at populasjonen på de nordøstligste øyene i Canada splittet i to grupper, hvorav den ene koloniserte Grønland.[12] Hendelsen passer inn med de tre linjene Hansen et al. (2018) har påvist.[12] Det fantes imidlertid moskusfe på Grønland minst 3 000 år før den siste flaskehalshendelsen oppsto, så ting tyder på at den opprinnelige populasjonen på øya kan ha blitt utryddet, og at Grønland har blitt rekolonisert minst én gang (trolig to).[12] De eldste bevisene man har for moskusfe på Grønland dateres til cirka 5 400 år før nåtid.[12]

Beskrivelse

rediger

Moskusfe er en kompakt og svært massiv art med et svært karakteristisk utseende, idet arten har en tydelig skulderpukkel og pels som er så langragget at den nesten når ned til bakken rundet hele dyret. Arten bærer hodet lavt og kroppen er så massiv at nakken ikke synes. Begge kjønn har kraftige hornplater i pannen og bærer karakteristiske horn, som krummer ned og ut som en U langs kinnene på dyret. Oksens horn er tykkere enn kuas. Arten utviser tydelig kjønnspreg, idet oksene blir en god del større enn kuene. Oksen har dessuten en sterk musklignende duft.[11]

Moskusfe blir normalt omkring 190–250 cm lange og har kort hale, som typisk måler omkring 9–14 cm.[11] Ekstremitetene er forholdsvis korte, men kraftige. Skulderhøyden ligger omkring 120–151 cm og vekten omkring 180–410 kg,[11] selv om enkelte individer kan bli større (i fangenskap opp mot 650 kg[14]). Underarten som finnes i Norge og Sverige veier 350–380 kg på det meste.

Den karakteristiske pelsen består av to lag. Under de langraggete mørkebrune dekkhårene finnes et isolerende lag av lys grå underull. Vinterpelsen røytes i store laser på vårparten.[11]

Moskusfe overlever i kraft av to underarter; O. m. wardi og O. m. moschatus.[11] O. m. wardi har størst utbredelse og er mest tallrik av dem, og så langt man vet er det bare denne underarten som har blitt introdusert til andre land (blant annet Norge).[11] Det er også påvist at denne underarten består av to distinkte klaner; en som lever på de kanadiske øyene og en som lever på Grønland.[12] O. m. moschatus blir noe større enn ssp. wardi og finnes kun på fastlandet i Canada, men den fantes opprinnelig også såvidt i Alaska.[11] Det var imidlertid underarten wardi kanadierne reintroduserte til fastlandet i Yukon.[15]

Inndeling

rediger

Inndelingen følger Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives.[11]

Treliste

Atferd

rediger
 
Moskusfe i defensiv posisjon

Moskusfe klatrer lett i bratt terreng og kan bevege seg svært hurtig, til tross for størrelsen og de relativt korte lemmene. Det tradisjonelle habitatet består imidlertid mest av flat arktisk tundra og slake skråninger og store fjellplatåer i et høyarktisk klima.

Moskusfe er sosiale dyr som opptrer i flokk ledet av en dominant, eldre okse. Flokkene kan telle opp mot 100 individer, men familiegrupper på 10–20 dyr er mer typisk.[11] Okser som ikke inngår i familegrupper kan danne ungkarsgrupper.[11] I Norge danner arten typisk grupper på 8–10 dyr. I tillegg til den dominante oksen består gjerne gruppen av 3–4 voksne kuer og eventuelt deres avkom.[14]

Arten eter gress som dyra beiter på tundraen. Gruppene av dyr kan daglig bevege seg omkring 2 km mellom beiteplassene. Perioder med beiting avløses regelmessig av hvile, og hver hvileperiode varer typisk i cirka 2,5 timer. Om sommeren kan moskusfe søke til våtere områder med gunstigere beiteforhold, inkludert elvedaler.[11] Når vinteren kommer trekker imidlertid dyra mot høyereliggende fjellplatåer med mindre snø og gunstigere beiteforhold som følge av mer vind.[11] Sommer- og vinterbeiter ligger sjelden mer enn cirka 80 km fra hverandre.[11] Moskusfe har spesielt utformede klover på frambeina, en adapsjon som setter dyra i stand til å grave seg gjennom snø og is for å nå ned til maten.[11]

Moskusfe har få naturlige fiender, andre enn mennesker (Homo sapiens), arktisk ulv (Canis lupus arctos) og en gang i blant isbjørn (Ursus maritimus). Om moskusfe blir konfrontert av store rovpattedyr eller mennesker, stiller dyra seg opp med fronten mot angriperne, tett sammenpresset med kalvene klemt imellom. Hvis de omringes, danner de en solid ring og kan angripe trusselen. Når de blir trakassert, presser de seg sammen, men kan noen ganger etterlate svake dyr som lettere blir drept av ulv og lignende.[16]

I paringstiden konkurrerer de største oksene om retten til å pare seg, og vinneren vil forsvare gruppen og forsøke å jage andre hanner vekk.[11] Kuer når kjønnsmodenhet omkring 3–4 år gamle, mens okser først blir kjønnsmodne omkring 5–6 år gamle.[11] Kuer går drektige i cirka 255 dager, hvoretter hun typisk føder kun én kalv i perioden april–juni, og bare sjelden to.[11] Kalven avvennes etter cirka 10–18 måneder,[11] men den kan spise gress allerede én uke etter fødselen.

Dødsårsaker

rediger
 
Sommeren 1964 avlivet Inge og Iver Stølen en moskusokse som kort før hadde stanget ihjel en eldre mann i Åmotsdalen.
Foto: Trondheim byarkiv, 22. juli 1964

Moskusfe kan bli omkring 20–25 år gamle. Som oftest dør de på grunn av næringsmangel, når fettlaget på kroppen ikke holder gjennom vinteren. Noen dyr drukner også, om isen brister når de passerer over ei elv eller lignende. Moskusfe kan også bli offer for store rovpattedyr eller omkomme som følge av skader etter kamper med andre artsfrender.

Utbredelse

rediger

Moskusfeet er naturlig utbredt i det høyarktiske Canada og Grønland. Bestanden som fantes i Alaska ble utryddet mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen 1900-tallet, men arten har siden blitt reintrodusert dit.[3] Den har også blitt importert til Nord-Europa og Asia, inkludert Norge og Russland.[3] Til Norge kom moskusfeet i 1931 fra Grønland og har siden også blitt etterfylt. Moskusfeet var nær ved utryddelse ved et punkt, men har kommet seg igjen etter å ha blitt beskyttet mot jakt. Fem dyr vandret i 1971 fra Dovre til grensetraktene mellom Funäsdalen i Sverige og nord i Femundsmarka i Norge, den dannet grunnlaget for en liten flokk som fremdeles er i området.[17][18]

Bestandstall

rediger

Bestandstall publisert i 2020 antyder en totalbestand på nær 169 000 individer, fordelt i 55 nummererte lokasjoner,[15] men dyr i fangenskap er ikke medregnet. Av disse utgjør ssp. moschatus 36 221 individer og ssp. wardi 132 557 individer.[15]

Den russiske populasjonen på Tajmyrhalvøya (#45) har vokst betydelig og teller nå 12 100 individer, mens populasjonen på Vrangeløya (#55) teller cirka 1 000 individer. I alt finnes det nå 12 populasjoner (#44–#55) med moskusfe i Russland, hvorav én i Anabarski på 1 040 individer og én i Bulunski (#49) på 700 individer.[15] Den norske populasjonen (#42) har vært relativt stabil, og målsetningen er å ha en vinterbestand på cirka 200 dyr.[19] Den svenske populasjon (#43) var på sitt mest tallrike i 1980-årene, med 34 individer, men siden sank antallet. Rundt 2013 var bestanden i Härjedalen nede i seks individer. På vårparten i 2013 ble imidlertid ei moskusku fra moskussenteret i Tännäs sluppet inn i gruppa, som per 2017 talte ti individer. Av dagens bestand er det seks okser, tre kuer og én kalv.

Lokasjon Antall
Alaska 4 301
Canada 109 000
Grønland 39 427
Norge 244
Sverige 10
Russland 15 796
Totalt ~ 168 778

Moskusfe i Norge

rediger
 
Dovres kommunevåpen.
 
Moskusfe på Dovrefjell

I 1913 fant arbeiderne som anla jernbanen over Dovrefjell to fossile ryggvirvler fra moskusdyr i et grustak nær Berkåk i Rennebu. Dette førte til idéen om å innføre moskus til Norge fra Grønland. Den første utsettingen i verden ble gjort på Gurskøy utenfor Ålesund i 1925-1926. Dette var moskus fanget av norske selfangstskuter på Grønland. Dyra mistrivdes på øya og døde til slutt ut der. Et forsøk på å introdusere moskusoksen til Svalbard mislyktes også. 17 dyr ble satt ut i 1929 ved Adventfjorden på Vest-Spitsbergen. I 1940 var stammen oppe i 50 dyr, men i 1970-årene forsvant hele stammen.[20] I september 1932 gjorde polarforskeren Adolf Hoel nok et forsøk med import av 10 moskus til Dovrefjell. Denne stammen overlevde fram til andre verdenskrig, da de ble jaktet på og utryddet. I 1947 og senere ble nye dyr satt ut. En liten gruppe moskuser fra Dovrefjell vandret i 1971 inn over riksgrensen til Sverige og etablerte seg i Herjedalen, hvorved en svensk stamme ble etablert.

Den norske populasjonen på Dovrefjell forvaltes i et 340 km² stort område og besto av cirka 300 dyr sommeren 2012. Siden 1999 har bestanden stort sett vært økende, men den fikk seg imidlertid en knekk ved utbrudd av virussykdommen munnskurv sommeren 2004. 15 kalver døde som følge av denne sykdommen, og totalt 29 dyr døde i løpet av året. En del dyr drepes også som følge av togpåkjørsler på Dovrebanen. Bestanden er delt i flokker som befinner seg i Nystuguhøområdet, Kollaområdet og Hjerkinn skytefelt. Om sommeren trekker de ned mot Driva hvor det er saftige gressbeiter. De siste årene har det vært et mål å holde vinterbestanden på cirka 200 dyr, i tråd med forvaltningsplan,[21] noe som har resultert i bedret dyrehelse.

Selv om moskusfe hører hjemme på tørr arktisk gresstundra, ser den ut til å klare seg godt på Dovrefjell. Beitene er imidlertid marginale med lite gress tilgjengelig om vinteren (moskusen spiser kun gress, ikke lav som reinen), og over noe tid må man regne med innavlsdepresjon i en så liten bestand med opphav i et fåtall dyr.

Moskusfe kan oppfattes som godmodige og harmløse, men det er et ytre som lyver. I motsetning til andre dyr i Norges fauna kan de velge å angripe i stedet for å flykte om de føler seg truet. Det er kjent et dødsfall som følge av at en mann ble stanget av moskus i Åmotsdalen i 1964. Normalt bruker moskusen pannebrasken i slike tilfelle. Skadene begrenser seg da til blåmerker, bløtvevsknusninger og/eller brudd. Det har vært en del slike tilfeller der folk har gått for nær.[22] Det anbefales å holde en avstand på minst 200 meter til disse dyrene, og helst gå med guide. Det er i dag så mange som går i terrenget for å se moskus at det truer villreinen i området - de som går uten guide er det største problemet. Nasjonalperkstyret ønsker tiltak for å begrense denne ferdselen.[23] Det er også etablert en egen «moskussti», som skal hindre konflikt med villreinen.

I tillegg til stammen på Dovrefjell hadde Universitetet i Tromsø noen dyr på Ryøya utenfor Tromsø fra 1981 til 2018.[24]

Referanser

rediger
  1. ^ Artsdatabanken: Artsnavnebasen Arkivert 7. mars 2010 hos Wayback Machine. Arten byttet navn fra «moskus» september 2009
  2. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger» . Artsdatabanken. 15. april 2023. Besøkt 15. april 2023. 
  3. ^ a b c Gunn, A. & Forchhammer, M. 2008. Ovibos moschatus (errata version published in 2016). The IUCN Red List of Threatened Species 2008: e.T29684A86066477. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2008.RLTS.T29684A9526203.en. Besøkt 2013-11-14
  4. ^ Eldegard K, Holand Ø, Rolandsen CM og van der Kooij J (11. august 2023). «Pattedyr. Vurdering av økologisk risiko for moskusfe Ovibos moschatus som PH (LO i 2018) for Fastlands-Norge med havområder» . Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 17. september 2023. 
  5. ^ Markova, A.K. m.fl. (2015). «Changes in the Eurasian distribution of the musk ox (Ovibos moschatus) and the extinct bison (Bison priscus) during the last 50 ka BP». Quaternary Science Reviews. 378: 99–110. ISSN 1873-457X. doi:10.1016/j.quaint.2015.01.020. 
  6. ^ a b Fremmedartslista (2018) Moskusfe Ovibos moschatus. Artsdatabanken. Hentet (2020, 1. november) fra https://www.artsdatabanken.no/fab2018/N/2474
  7. ^ Cuyler, Christine; Rowell, Janice; Adamczewski, Jan; Anderson, Morgan; Blake, John; Bretten, Tord; Brodeur, Vincent; Campbell, Mitch; Checkley, Sylvia L. (1. mars 2020). «Muskox status, recent variation, and uncertain future». Ambio. 3 (på engelsk). 49: 805–819. ISSN 1654-7209. doi:10.1007/s13280-019-01205-x. Besøkt 1. oktober 2021. 
  8. ^ Gederaas, L., Moen, T.L., Skjelseth, S. & Larsen, L.-K. (red.) 2012. Fremmede arter i Norge – med norsk svarteliste 2012 Arkivert 18. mai 2015 hos Wayback Machine.. Artsdatabanken, Trondheim. ISBN 978-82-92838-31-0
  9. ^ Álvarez-Lao, D. J., Ballesteros, D., Rivals, F., Álvarez-Vena, A., Valenzuela, P., & Jiménez-Sánchez, M. (2020). First occurrence of musk ox Ovibos moschatus in the Late Pleistocene (MIS 3) record from NW Iberia: Paleobiogeographic and paleoenvironmental implications. Quaternary Science Reviews, 238, 106336. https://doi.org/10.1016/j.quascirev.2020.106336
  10. ^ Groves, P., & Shields, G. F. (1997). CytochromeBSequences Suggest Convergent Evolution of the Asian Takin and Arctic Muskox. Molecular Phylogenetics and Evolution, 8(3), 363-374. https://doi.org/10.1006/mpev.1997.0423
  11. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t Castelló, José R. Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. 664 pages. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  12. ^ a b c d e f g h i j k Hansen, C. C. R., Hvilsom, C., Schmidt, N. M., Aastrup, P., de Groot, P. J. V. C., Siegismund, H. R., & Heller, R. (2018). The muskox lost a substantial part of its genetic diversity on its long road to Greenland. Current Biology, 28(24), 4022-4028. https://doi.org/10.1016/j.cub.2018.10.054
  13. ^ a b Polfus J.L., Manseau M., Klütsch C.F.C., Simmons D., Wilson P.J. Ancient diversification in glacial refugia leads to intraspecific diversity in a Holarctic mammal. J. Biogeogr. 2017; 44: 386-396. https://doi.org/10.1111/jbi.12918
  14. ^ a b Østbye, Eivind. (2015, 16. november). Moskusfe. Store norske leksikon. Hentet 3. januar 2017 fra https://snl.no/moskusfe.
  15. ^ a b c d Cuyler, C., Rowell, J., Adamczewski, J. et al. Muskox status, recent variation, and uncertain future. Ambio 49, 805–819 (2020). https://doi.org/10.1007/s13280-019-01205-x
  16. ^ Gray, David R.. Muskox. The Canadian Encyclopedia, 04 March 2015, Historica Canada. https://www.thecanadianencyclopedia.ca/en/article/muskox. Accessed 31 October 2020.
  17. ^ Nilssen, Ågot C. (20. februar 2004). «Fakta om moskus». Nettavisen (på norsk). Besøkt 18. desember 2021. 
  18. ^ «Femundsmarka - Gränslandet». www.graenslandet.se. Besøkt 18. desember 2021. 
  19. ^ Frank Ertesvåg (2022-02-26) Lungebetennelse tok livet av moskuskalvar. VG, 2022-02-26 https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/15mL3K/lungebetennelse-tok-livet-av-moskuskalvar
  20. ^ Kristin Straumsheim Grønli (2002). Ei panservogn av eit pattedyr Arkivert 2014-03-12, hos Wayback Machine.. Forskning.no, 12. april 2002.
  21. ^ Forvaltningsplan for moskusbestanden på Dovrefjell. Rapport nr. 4 - 2017. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Miljøvernavdelingen. ISBN 978-82-7540-212-5
  22. ^ Tord Bretten, Statens naturoppsyn, pers. medd.
  23. ^ Nasjonalparkstyret v/ Carl S. Bjurstedt (januar 2022). «Dovrefjell nasjonalparkstyre - Styredokumenter 2022». Dovrefjell nasjonalparkstyre. Besøkt 9. desember 2022. «Se sak 36 5.10. (Innkalling og protokoll): Sak - Henvendelse om ferdselsregulering gjennom forskrift for Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark» 
  24. ^ Børstad, Sanna Drogset (13. august 2018). «Nå er det ikke lenger moskus på Ryøya». itromso.no. Arkivert fra originalen 17. mai 2020. Besøkt 19. august 2019. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Moskusfe&oldid=24857829»