Sauer og geiter

gruppe i kvegfamilien
Sauer og geiter
Alpesteinbukk (Capra ibex)
Alpesteinbukk (Capra ibex)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Caprini
Gray, 1821
Caprinae,
Pantholopina,
Caprina,
Ovibovina
Norsk(e) navn: sauer og geiter,
geiteantiloper
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Klovdyr
Familie: Kvegfamilien
Underfamilie: Antilopinae
Antall arter: 36
Habitat: terrestrisk, fjell og stengrunn, tundra med mer
Utbredelse: kosmopolitisk unntatt Antarktis. Innført til Australia.
Delgrupper:

Sauer og geiter (Caprini) kalles også geiteantiloper og er et tribus i underfamilien Antilopinae, som videre inngår i kvegfamilien (Bovidae).[1] Alle artene i denne gruppen er planteetende drøvtyggere (Ruminantia) i gruppen klovdyr (Artiodactyla). Dyra er naturlig utbredt i sentrale fjellregioner med temperert klimaden nordlige halvkule. Artenes naturlige habitat består av tørr steppeørken og ekstreme fjellformasjoner, ofte med steile steinete fjellskråninger og klipper, i ekstreme økosystemer med fjellørken og alpine omgivelser nær tregrensen, men lite skog. Med unntak for et par arter, er dette stort sett mellomstore pattedyr der hannene karakteriseres av store til enormt store horn med særpreget form.

Med unntak av moskusfe (Ovibos), der hannen kalles okse, hunnen ku og avkommet kalv, kalles hannene i denne gruppen vær (sauer) eller bukk (sauebukk og geitebukk), hunndyrene søye og tikke (sauer) eller geit (geiter), og avkommet lam (sauer), killing og kje (geiter). Selve fødselen kalles enten kalving (moskusfe), lamming (sauer) eller kjeing (geiter).

Ingen av artene finnes naturlig i Skandinavia i dag, men det er gjort flere fossile funn som beviser at moskusfe levde her for omkring 30 000–100 000 år siden (synonymt med siste istid).[2] Ett av disse funnene er fra Innset i Rennebu kommune og ble oppdaget i 1913.[3] Likeledes daterer to svenske funn seg til cirka 32 000 og 40 000 år tilbake i tid.[4] Både tamsau og tamgeit ble innført til Norge i forhistorisk tid, men moskusfe ble reintrodusert til Dovrefjell fra Grønland1900-tallet. En mindre gruppe fra disse dyrene vandret i 1971 inn i Herjedalen i Sverige, der en liten svensk stamme klarte å etablere seg.

TaksonomiRediger

 
Moskusfe er i særklasse den fysisk største arten i denne gruppen, og arten fantes en gang i tiden naturlig i Skandinavia
 
Tykkhornsau kan bli kjempestor, men er i snitt bare halvparten så stor som argalisau

Sauer og geiter er ei gruppe som tradisjonelt regnes til tribuset Caprini, enten i underfamilien Caprinae eller i underfamilien Antilopinae. Når tribuset inkluderes i Caprinae regner man med flere underfamilier. Når tribuset inkluderes i Antilopinae regner man med kun to underfamilier, men flere tribus. Internt kan Caprini videre splittes i to distinkte klader, kalt Pantholopina (også kalt Ovibovina) og Caprina.[5] Hva som er mest adekvat diskuteres fortsatt. Her legges underfamilien Antilopinae til grunn og vi følger i prinsippet de to faglige oppslagsverkene Handbook of the Mammals of the World av Groves et al. (2011)[6] og Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives av Castelló (2016),[1] med eventuelle justeringer i henhold til nyere forskning.

Caprini splittet fra andre Aegodontia i tidlig miocen, og dukket opp i eurasiske fossiler for 18–15 millioner år siden. Caprini ble ekskludert fra de eurasiske lavlandshabitatene av den dominerende hjortefamilien (Cervidae), men dyra klarte å fylle en bestemt nisje i alpine habitater. Utbredelsen av fjell i hele Europa og Asia utgjorde den perfekte rammen for den raske utviklingen av Caprini i slutten av miocen. Mangelen på alpint habitat i Afrika (og overflod av fjell i Eurasia) forklarer hvorfor dette er den eneste gruppen av kvegdyr som er betydelig mer variert i Eurasia enn Afrika.

Caprini deler seg så videre inn i to hovedretninger, der slekten Ovibos virker å være basal for den ene retningen og slekten Ovis for den andre. Linjen som fører fram til Ovis dannes først, trolig for omkring 8 millioner år siden.[7] Den rekker å dele seg flere ganger før linjen som fører fram til at Ovibos dannes, for omkring 6,5 millioner år siden.[7]

Gruppens nærmeste slektninger er gruppene kuantiloper (Alcelaphini) og hesteantiloper (Hippotragini). Disse hadde en felles progenitor, som trolig fantes for omkring 12 millioner år siden. Linjene som førte til dannelsen av Alcelaphini og Hippotragini oppsto først. Så, for omkring 10 millioner år siden, oppsto linjen som førte til dannelsen av Caprini, der slekten Pantholops virker å være basal.[7]

Alle ville former av sauer og geiter som finnes på øyer i Middelhavsregionen er forvillede etterkommere av tamdyr viser nyere forskning.[1]

BiologiRediger

 
Skruegeit har nok de mest spektakulære horna, men på langt nær de lengste

Det som skiller sauer og geiter fra hverandre er blant annet hva og hvordan dyra eter. Sauer er mer selektive i kosten og beiter i hovedsak på ulike sorter kortvokst gress nær bakken, mens geiter er mer altetende og eter i tillegg til ulike sorter gress også knopper, skudd, blader, urter, kvister, vinranker, busker, frukt og mye mer, som typisk vokser høyere opp over bakken, herunder også oppe i trær.[6]

Fysisk blir sauer gjerne større og mer kompakte og tønneformede enn geiter, og atferdsmessig mer flokkorienterte og tilpasset åpent landskap. Geiter lever som regel i små familiegrupper eller solitært. Geiter er også typisk mer virile, smidigere, nysgjerrige, utforskende og selvstendige enn sauer, men mindre sosiale. Geiter har en flat, kort hale som ofte peker rett ut og litt oppover, mens sauens hale er rundere og henger nesten alltid rett ned. Geitebukkene skiller seg dessuten fra sauebukkene med sitt karakteristiske hake- og/eller kinnskjegg.[6]

Sauer og geiter er fluktdyr. Øynene sitter på siden av hodeskallen og har rektangulære horisontale pupiller, som gir dyra nær 340 graders vidsyn og svært gode forutsetninger til å oppdage bevegelse. Pelsen er tilpasset økosystemet dyra lever i, silk at de går mest mulig i ett med naturen rundt seg. Pelsefargene preges derfor av såkalte jordfarger. Ved minste tegn på fare vil dyra enten fryse til, og håpe på at kamuflasjefargene holder dem skjult for eventuelle predatorer, eller flykte, om de er avslørt og føler seg direkte truet. Sauer lever i større grad i åpne, om enn ofte bratte, landskap og flykter som regel i flokk på et tidlig stadium. Geiter lever i mer variert og ofte steilere terreng, ofte med store steiner og klippeformasjoner, og flykter som regel opp til mer utilgjengelige steder individuelt.[6]

InndelingRediger

Inndelingen følger i hovedsak Faysal Bibi (2013),[7] med enkelte justeringer i henhold til nyere forskning.[8][9][10] Det er imidlertid fortsatt utfordringer knyttet til inndelingen av Bovidae, inkludert gruppen med sauer og geiter.

Treliste

Utdødde slekterRediger

Følgende utdødde slekter har blitt identifisert:[11]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 458–465. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  2. ^ Bjørn Rangbru og Kjell Vidar Seljevoll (2017) Forvaltningsplan for moskusbestanden på Dovrefjell. Rapport Nr. X - 2017. Miljøvernavdelingen, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag
  3. ^ Bretten S. 1990. Moskusfeet. Norges Dyr, s. 199. Cappelen. 173-190. ISBN 9788202091699
  4. ^ Lundh N. G. 1999. Den svenska myskoxstammen. Fauna och Flora 94-4 : 171-176.
  5. ^ Hassanin, A., Ropiquet, A., Couloux, A., & Cruaud, C. (2009). Evolution of the mitochondrial genome in mammals living at high altitude: new insights from a study of the tribe Caprini (Bovidae, Antilopinae). Journal of molecular evolution, 68(4), 293-310. DOI: https://doi.org/10.1007/s00239-009-9208-7
  6. ^ a b c d Colin Groves, David Leslie, Brent Huffman, Raul Valdez, Khushal Habibi, Paul Weinberg, James Burton, Peter Jarman & William Robichaud. Family Bovidae (Hollow-horned Ruminants). In Don E. Wilson, Russell A. Mittermeier (eds.), Handbook of the Mammals of the World – Volume 2: Hoofed Mammals, pp. 886, pub. August 2011, Lynx Edicions, Barcelona, ISBN 978-84-96553-77-4
  7. ^ a b c d Faysal Bibi. 2013. A multi-calibrated mitochondrial phylogeny of extant Bovidae (Artiodactyla, Ruminantia) and the importance of the fossil record to systematics. BMC Evolutionary Biology 2013, 13:166. DOI: http://dx.doi.org/10.1186/1471-2148-13-166
  8. ^ Mori, E., Nerva, L., & Lovari, S. (2019). Reclassification of the serows and gorals: the end of a neverending story?. Mammal Review, 49(3), 256-262.
  9. ^ Li, G., Sun, N., Swa, K., Zhang, M., Lwin, Y. H., & Quan, R. C. Phylogenetic reassessment of gorals with new evidence from northern Myanmar reveals five distinct species. Mammal Review, 50(4) 325-330. DOI: https://doi.org/10.1111/mam.12200
  10. ^ Michel, S. & Ghoddousi, A. 2020. Ovis gmelini. The IUCN Red List of Threatened Species 2020: e.T54940218A22147055. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2020-2.RLTS.T54940218A22147055.en. Downloaded on 10 October 2020.
  11. ^ Tree of Life Web Project. 2006. Fossil Caprinae. Version 23 February 2006 (temporary). http://tolweb.org/Fossil_Caprinae/52476/2006.02.23 in The Tree of Life Web Project, http://tolweb.org/

Eksterne lenkerRediger