Wikipedia

Adventfjorden

Adventfjorden er en 8 km lang og 3,5 km bred fjord som avslutter Adventdalen og munner ut i Isfjorden ved Longyearbyen på Spitsbergen på Svalbard. Innerst ved fjordens sørvestbredd ligger Store Norske Spitsbergen Kulkompanis gruveanlegg og administrasjonssenteret Longyearbyen. På sørvestsiden litt nord for Longyearbyen er det havneanlegg for utskiping av kull, og import av utstyr og varer til øysamfunnet. Ytterst i fjorden på vestsiden ligger Hotellneset med kullager og Svalbard lufthavn. Ytterst i fjorden på østsiden ligger Revneset med den nedlagte gruvebyen Advent City.

Adventfjorden
Adventfjorden i april 2011, med relativt lite isdekke slik situasjonen har vært siden 2005
LandNorge
Typefjord
Lengde 8 km
Bredde 3,5 km
Dybde60–80 m (snitt)
Arm avIsfjorden
Posisjon
Kart
Adventfjorden
78°14′N 15°38′Ø
Adventfjorden på Commons
Adventdalen og Adventfjorden med utløpet i Isfjorden, og Longyearbyen lufthavn nede til høyre.
Foto: NASA

Adventfjorden er en sørlig sidefjord om lag midt i Isfjorden, og er en grunn, nedsenket U-dal uten terskel. Innerst skaper Adventelva et stort, bredt tidevannsdelta. Adventdalens og Longyeardalens samlede nedbørsområde på 694 km² forsyner fjorden med ferskvann, sedimenter og næringsstoffer. Dybden er 60–80 meter midtfjords og inntil 100 meter ved utløpet i Isfjorden. Forskjellen på flo og fjære er inntil 159 cm.[1] Mye av den marinbiologiske forskningen som er gjort på Svalbard i nyere tid, er gjort i de svært ulike fjordene Adventfjorden, Kongsfjorden og Rijpfjorden, hvor de to førstnevnte er fjordene hvor de største forskningsmiljøene på Svalbard er lokalisert. Mengden forskningsresultater og -data om livet og økologien i disse to fjordene er omfattende, og Adventfjordens biologi og økologi kan stå som et referansepunkt for resten av Isfjorden og Svalbard.

Navnet på fjorden er en norsk forvanskning av det engelske navnet Adventure Bay. Navnet stammer sannsynligvis fra den engelske hvalfangstskuta «Adventure», som søkte havn i Isfjorden i 1656.[2]

Bruk og utforskning av fjorden rediger

 
Turisthotellet på Hotellneset 1908, samme år som det ble flyttet inn til Longyearbyen.
Foto: Hanna Dieset
 
Advent City på Revneset, et britisk gruvesamfunn i drift 1905-08.
 
Den Norske Nordhavsexpedition 1876-78, med D/S «Vøringen» som kartla Adventfjorden.

Adventfjorden var på 1600-tallet en av flere tilfluktshavner for fangstskuter, og et russisk jaktfelt for jakten på land siden 1800-tallet. Men fjorden og dalen var mindre viktig såpass tidlig, for de ytre kyst- og fjordstrøkene samt Grønfjorden var mer besøkte med sin beliggenhet nærmere de sentrale fangstfeltene i vest.[3] De indre fjordene var ofte isfrie selv om vinteren.[4] Det er ikke funnet eldre levninger enn fra andre halvdel av 1800-tallet, men øyenvitneskildringer av pomorhytter antyder at da russiske pomorene kan ha drevet jakt med utgangspunkt i Hotellneset. Ishavsskipperen Søren Zachariassen fra Tromsø besøkte Hotellneset første gang i 1862 og hevdet at det stod et pomor-russisk fangsthus der – også andre hevdet å ha sett opptil flere russiske fangsthytter her så sent som i 1870[5], men ingen er bevart for senere undersøkelse.[6]

Cruisetrafikk startet med norske og tyske skip på 1890-tallet. Richard With var en pioner, og Vesterålens Dampskibsselskap startet i 1896 opp med seks sommerturer fra Hammerfest til 360 kroner, og reiste et turisthotell på Hotellneset hvor passasjerene kunne jakte i Adventdalen eller delta på fjordturer i påvente av neste ukes returskip.[7] I 1897-sesongen førte Otto Sverdrup båten S/S «Lofoten» på denne ruten, og selv om hotellet raskt ble avviklet, så fortsatte cruiserutene utover 1900-tallet i konkurranse med Bergenske Dampskibsselskab og Nordenfjeldske Dampskibsselskab.[7] Cruisebåtene besøkte mange områder, men Adventfjorden og Grønfjorden hadde bosetninger, skjermede fjordstrøk og rolige havner hvor grunnlaget var tilstede for å legge inn både post- og varefrakt og aktiviteter for passasjerene. Cruisetrafikken har forblitt viktig i hele Isfjorden-området helt til våre dager.

Fra 1900 ble det drevet ut kull fra tertiær både ved Hotellneset, Skjæringa og Revneset. Etableringen av Longyearbyen i 1904 skapte økt skipstrafikk på Adventfjorden. Selskapet A/S De Norske Kulfelter drev gruvene i Hiorthhamn fra 1917, og på 1920-tallet var det omfattende gruvedrift også i Longyeardalen. Dette medførte mer sjøtransport og lagring av kull like ved strandflatene. Særlig på sørbredden i Longyearbyen og på Hotellneset har det vært lagret kull i mer enn hundre år, med tilhørende forurensing av fjorden på disse stedene. Helt i øst strekker Sjøområdet seg innover mot elvedeltaet, og dette området er i dag svært forurenset av skrap og husholdningsavfall som er lempet ned i strandkanten.

Det er fire kaianlegg på Adventfjordens sørbredder: Sjøområdet er eldst med eldre, private båtnaust ved Longyearelvas utløp. Vest for elvedeltaet er den gamle kullhavna med fast kaiplass for Sysselmesteren på Svalbards skip «Nordsyssel» og universitetenes forskningsskip. Videre følger laste- og cruisehavnen ved kraftverket under Skjæringa, hvor det losses stykkgods og lastes kull, og hvor cruiseskip, turistbåter, havnebåter og Kystvakten har fast ankringsplass. Til sist følger kullhavnen på Hotellneset, som er privat marina og lagerplass for kullet som skal eksporteres. En betydelig mengde cruise- og forskningsskip ankrer opp ute i fjorden så lenge den er isfri. Det går månedlige bulkskip med varer til Longyearbyen, mens kull hentes bare én gang årlig. Eksporten av kull over Adventfjorden er (2013) minimal, det meste av kullet dekker kraftverkets behov. Longyear Havn eies av Lokalstyret og har egne vedlikeholdsskip. I 2012 ble det innført lostjeneste i Adventfjorden, og Longyear Havn fikk oppgaven med å stille tilbringerskip på oppdrag av Kystverket.[8]

Det foregår ingen vesentlig fangst i området lenger, og bare et svært begrenset fiske. Fjordene i øygruppen ligger innenfor vernesonen og kan derfor brukes av norske kystfiskere, men mangelen på viktige matfisker gjør fisket lite økonomisk viktig. Ved Svalbard er det bare rekefisket nord og vest for øygruppen som har et visst omfang, og trålerne søker ofte havn ved Longyearbyen.

Inne i fjorden ved Hiorthhamn ligger vraket av skipet «Telanbo», som ble brukt som anleggsskip for televirksomhet på 1980-tallet og ble senket her i 1991.[9] I 2003 ble det åpnet sjøkabel med optisk fiber som formidler internett, kringkasting og Svalsats satellittdata, mellom Norge og Svalbard via Harstad på fastlandet, og via Adventfjorden og Isfjorden på Svalbard.

Longyearbyen har egen dykkerklubb som dykker i Adventfjorden og Isfjorden for øvrig.[10] Svalbard Seilforening er også en bruker av fjorden med sine kajakker, seilbrett og seilbåter.[11]

Forskning rediger

 
Bygningen til Svalbard Forskningspark, Universitetssenteret på Svalbard og Svalbard museum, ved Adventfjorden.
 
Universitetet i Tromsøs forskningsskip R/V «Helmer Hanssen» på forskningstokt, oppankret i Adventfjorden.
Foto: Erlend Bjørtvedt

Europeiske stormakter innledet en intens kartleggings- og forskningsvirksomhet fra 1700-tallet, men fokuset lå stort sett utenfor Isfjorden.[3] Et tidlig unntak var den svenske ekspedisjonen til Adolf Erik Nordenskiöld som i 1864 undersøkte Isfjordens geologi, helt inne ved Kapp Thordsen. Neste større framstøt ble Den Norske Nordhavsexpedition i 1876–78 som utforsket Adventfjorden systematisk, anført av Georg Ossian Sars og Henrik Mohn, og med den unge assistenten Fridtjof Nansen fra Bergens Museum om bord. Selv om hovedmotivet for denne ekspedisjonen var fiskerienes behov, ble det også gjort grunnforskning.[3]

I 1896 foretok lektor E. Jørgensen en botanisk ekspedisjon til Adventfjorden og Sassenfjorden, på oppdrag fra Bergens Museum.[12] Den britiske oppdagelsesreisende William Martin Conway gjennomførte en ekspedisjon opp Adventdalen samme år.[13] Utover 1900-tallet ble fjorden regelmessig besøkt av ulike forskningsekspedisjoner, selv om hovedvekten de første årene ble lagt på botanikk og geologi på land, snarere enn marinbiologi eller oseanografi.

Med etableringen av Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) på sørbredden av fjorden i 1995, og etablering av en rekke biologiske forskningsfelt ulike steder i Adventdalen, har et biologisk student- og forskningsmiljø blitt bygget opp rundt dalen og fjorden. Det står en fast målestasjon i fjorden like utenfor utløpet av Longyearelva ved universitetet.[1] UNIS foretar årlig kartlegging av biologien i fjordene på Svalbard, inklusive Adventfjorden.[14] De fleste studier gjøres om våren eller sommeren, men en studie i den isfrie vinteren 2006–07 ga viktig innsikt i bunnfaunaen også på denne årstiden.[1]

Geologi og landformer rediger

 
Adventelvas utløp skaper store tidevannsflater med mudder og slam som gir rikt liv for alger, krepsdyr og vadefugler.
Foto: Erlend Bjørtvedt

I sen jura var Svalbard oversvømt av grunt hav og det ble avsatt fosfatrike, tynne lag av kalksand (Brentskardhaug). På Vest-Spitsbergen var havet dypere og ga godt sammenpressede, tynne sandsteinslag fra jura. Havet var varmt og fullt av marint liv, og ga grunnlag for oljerikdommer over hele verden. Men det dekkende havet over Svalbard ga derimot ganske liten sedimenttilførsel[15] og gjør det lite sannsynlig med oljefunn fra jura-kritt her. Svart eller mørkt grått slam fra jura har avsatt skiferaktige bergarter over mye av Svalbard, men de er bare bevart i Grønfjorden samt i et langt belte fra Bohemanflya, Janusfjellet og Adventfjorden i nordvest til Agardhbukta i sørøst, og videre derfra til Kong Karls Land (Agardhfjell, Rurikfjell). De inneholder fossiler av muslingen Buchia, andre bløtdyr og ammonitter, for eksempel på østsiden av Adventfjorden. På Janusfjellet er det dessuten funnet en fiskeøgle samt svaneøglen Tricleidus svalbardensis fra sen jura. Ved overgangen til kritt overtar en gul-grønn leirstein av glaukonitt (Myklegardfjell), som kan tyde på dypere hav.[16] Samtidig ble Svalbard i kenozoikum hevet hele 3 000 meter, mest i nord.

Norge og Svalbard drev videre nordover – så sent som ved inngangen til paleogen for 65 millioner år siden lå Svalbard bare 60° nord. Det var temperert løvskog med mye bøk ved dagens Isfjorden, mens strendene langs havbukten var preget av torv mellom elvene. Gastropoder (snegler) og mange slags muslinger og fisk overtok havene. En midlertidig utvidelse av havbukten i sentralbassenget før eocen, for ca. 60 millioner år siden, ga oversvømming av nye deler av sentralbassenget og avsetning av sandstein nye steder (Basilika, Grumantby). De øverste, sedimentære lagene fra paleogen og neogen ligger således over de kullførende lagene fra tidlig-paleogen. Vi ser utspring av sandstein fra Basilika- og Grumantby-formasjonene som tydelige framstikkende former i fjellene rundt Longyearbyen. I eocen fra om lag 55 millioner år siden økte avsetningen av sedimenter (Frysjaodden), og snart ble dette så omfattende at avsetningene fylte opp sentralbassenget og bygde opp fast land fra vest mot øst (Battfjell). Denne nye kyst-oppbyggingen sees i fjellene som skråstilte lagstrukturer (klinoformer) på tvers av de generelle sedimentlagene, eksempelvis i Adventtoppen like ved Longyearbyen. Da havbukta ble fylt igjen, oppstod det bare sedimentdanning i elvedalene (Aspelintopp), hvor torvvekst ga de øverste, tynne kullagene.

Sentralt på Spitsbergen ble det dannet kull av plantemateriale – forkullet sumpskog fra kritt, og forkullet torv og løvtrær fra paleogen (tertiær) som er inntil 65 millioner år gammel.[17] Dermed har Isfjorden-bassenget noen av de yngste kulleiene vi kjenner til. I dagens kullfelt er det lag fra kritt og paleogen som utnyttes med hele fem vertikale lag (fløtser). Den midterste Longyearbyen-fløtsen går helt til Barentsburg. De øverste, tynne fløtsene fra torvvekst i elvedalene har også vært forsøkt utnyttet. Kullforekomsten i Pyramiden tilhører langt eldre lag av forkullet sumpskog og bregneplanter fra karbon. Kullagene er horisontale ved Longyearbyen, som ligger midt i sentralbassenget, men vertikale ved Barentsburg. Det har vært leting etter olje siden 1960-tallet, spesielt helt innerst i Billefjorden, men det er ikke gjort drivverdige funn.

Adventfjorden er skapt gradvis gjennom erosjon over millioner av år. Geologien er ung, eldst er de drøyt 100 millioner år gamle lagene av sandstein, skifer og kull fra perioden kritt i nord ved Revneset. Kullet er avsatt av en fauna av dinosaurer og vegetasjon, mens kullagene lengre inne i fjorden og dalen er fra yngre tertiær og stammer fra tiden da Longyearbyen-bassenget var en grunn innsjø med skogkledde strender rundt. Østover blir generelt bergartene gradvis yngre, med variasjoner av sandstein, skifer, leirskifer og kull innover Adventdalen. Erosjon og glasiale prosesser i kvartær (siste to millioner år) bidro til å forme ut en U-dal og erodere grunnen ytterst i det som ble Adventfjorden.[18] Flate og jevnt formede fjellsider har sin bakgrunn i at mykere skifer har blitt erodert sterkere enn hardere sandstein, hvor sistnevnte står igjen som formasjoner når skifersteinen er borte.

For 20 000 år siden var Isfjorden en stor, glasial smelteelv mens en stor isbre fylte Adventdalen. Denne isbreen hadde for 10 000 år siden trukket seg tilbake og innover i dalen, og dagens fjord lå igjen som en utdypet bukt som stadig ble tilført smeltevann og løssmasser fra øst. Fjorden var kanskje 60 meter dypere enn i dag, senere landheving har vippet Svalbard opp og avsatte mange marine avsetninger langs fjellsidene og breddene av fjorden. Dagens vannstand er anslagsvis 5 500 år gammel. Av reduksjonen i havdybde skyldes 10–20 meter avsetning av sedimenter fra Adventdalen via Adventelva, og fra Longyeardalen via Longyearelva. Tilførselen av sedimenter er på inntil 3 000 g/m² per dag.[18]

Landformer, klima og vannforhold rediger

Fjorden er grunn ved utløpet av tilførselselvene, med en stor, næringsrik tidevannssone som er inntil 700 meter bred og heller med bare 0,1 grader. Utenfor denne tidevannsgrunnen heller sedimentbunnen med hele 15–19 grader.[1] Her raser sedimentmasser regelmessig ut og skaper turbulente strømforhold på 25–50 meters dyp, mest i øst og sør. I fjorder som Adventfjorden uten brefront synker elveførte sedimenter raskere til bunnen og spres videre langs den, mens sedimenter som renner ut ved brefronter som i Kongsfjorden, bruker lengre tid på å synke og spres gjennom den pelagiske vannsøylen og kan vaskes flere kilometer bort fra brefronten.[19] I Adventfjorden er bunnsedimenteringen preget av turbulens, rask gravitasjon og horisontal spredning over tidevannssokkelen, og ikke av vertikal sedimentering gjennom vannsøylen.[20]

Transporten av ferskvann og masser fra sideelvene stopper opp om vinteren. Både Adventelva og Longyearelva kan hver for seg tilføre Adventfjorden inntil 2–3,5 m³/sek i flomsesongen om sommeren.[21] Saliniteten er vanligvis omkring 35 PSU i likhet med resten av øygruppen, men i overflaten kan saltholdigheten komme ned i 5 PSU eller mindre under elveføringen om sommeren. Perioden med redusert salinitet grunnet avrenning fra land er ca. mai til oktober. Brakkvann med saltholdighet under 11 PSU kan observers i 1 meters tykkelse så mye som 400 meter fra tidevannssonene, mens ulikheten i densitet avtar etter hvert og sørger for gradvis utblanding når man fjerner seg fra elvene. I en avstand av 1,5 kilometer fra tidevannssonen er brakkvannslaget 5–6 meter tykt og har en salinitet på 28 PSU, altså nært det øvrige havvannets nivå.[18]

Om vinteren må det være flere dager med kaldere enn –15 °C i luften for at fjorden skal fryse til; det skyldes at vannsøylen har homogen salinitet pga. manglende avrenning fra land, og dermed synker nedkjølt overflatevann – og dermed tettere vann – ned, slik at varmere bunnvann flyter opp. Dette må også nedkjøles suksessivt for at hele den homogene vannmasse skal nå kritisk kald temperatur. Om vinteren fryser fjorden når havvannet når –1,8 °C, vanligvis i januar eller februar, som også er de to månedene hvor middeltemperaturen ved Adventfjorden er lavere enn –15 °C. Havisen kan bli inntil en meter tykk i april–mai. Siden 2005 har fjorden sjelden vært islagt.[18] Dette skyldes at Vest spitsbergen strømmen – den nordligste avgreining av Golfstrømmen – fører varmt overflatevann med seg, og holder vestsiden av Svalbard isfri størstedelen av året.

Strendene er i stor grad dominert av sand, grus og stedvis rullestein, avsatt av elve- og bølgebevegelsene i havet. Bare ytterst mot Bjørndalen er det fast fjell og større stein langs fjorden.

Marin flora og fauna rediger

 
Kvithvalen kan regelmessig ses i Isfjorden og ute i Adventfjorden, både fra fly og fra båt.
Foto: Ansgar Walk
 
Fjæreplytt (Calidris maritima) som vader etter bunnorganismer i tidevanns-flaten innerst i Adventfjorden.
Foto: Erlend Bjørtvedt
 
Den slanke fisken rundhalet langebarn foretrekker bunnsedimenter i Adventfjorden.
Foto: NOAA
 
Polartorsk måler mindre enn 20 cm, her et individ som hviler i islagt vann

Den stadige tilførselen av ferskvann påvirker hvilke arter som overlever i et fjordvann med redusert saltholdighet. Tilsiget fra elver gjør vannet ekstra lite saltholdig i sør og øst, og i forskjellige dybdelag lengre utover fjorden. Sedimentene i elvevannet reduserer også sikten og lystilfanget nedover i vannsøylen. Det er rikt marint plante- og dyreliv i tidevannssonene i øst og sør, mens det er nesten livløse forhold i nylig eroderte områder, slik som langs veien mellom Longyearbyen og Hotellneset.[18] I tidsvannsbeltet i sørøst livnærer ulike sjø- og vadefugler seg på det tallrike lille krepsdyret Onisimus litoralis. Det er mulig å treffe på alke, lundefugl (sjelden), polarlomvi, teist, polarmåke, ismåke og en rekke andre fuglearter.[22] Fjæreplytten er svært tallrik innerst i deltaet hvor den vader etter bentiske smådyr.

På grunn av det betydelige tilsiget av ferskvann er det lite større marine dyr i Adventfjorden, men det er ikke helt uvanlig med besøk av kvithval, vågehval, ringsel, storkobbe, og betydelig sjeldnere også hvalross. Virkelig sjeldne gjester er grønlandshval og håkjerring. Artene i fjorden er stort sett de samme som man finner i selve Isfjorden.[14]

De fleste av Svalbards 100 arter av fisk kan påtreffes i Adventfjorden. Mest vanlig i indre fjorder er den lille ål-liknende hornkvabbe-slektningen rundhalet langebarn (Anisarchus medius) som lever i fjordbunnens sedimenter, og små medlemmer av ulkefamilien (Cottidae) – såsom slektene Icelus, Triglops og Myoxocephalus, og da spesielt artene arktisk knurrulke (Triglops pingelli), tiskjegg (Agonus decagonus), vanlig ulke (Myoxocephalus scorpius) og tornulke (Icelus bicornis) inne i fjorden. Viktigst for sjøfugl og sel er kanskje polartorsken (Boreogadus saida), som er forbundet med is og tidvis danner stimer også i Adventfjorden. Oppvarming av Atlanterhavet har bragt mer sørlige arter nordover til Svalbard siden omkring 2002[14], inkludert torsk, flyndrer, hyse, lyr, lodde og sild.[14][18] Torsk, hyse, sild og lodde er nye arter og de to sistnevnte konkurrerer med polartorsken om den samme maten, nemlig krepsdyrene raudåte og ishavsåte.[14] Områdets største fisk er håkjerring, som kan veie 700 kg, men denne er sjelden i de indre fjordene. Det er også forekomster av rognkjeks (Eumicrotremus spinosus).

Enkle organismer rediger

Om vinteren når det er islagt fjord, vil isen absorbere det meste av sollyset og de fleste gjenlevende livsformer stiger oppover i vannsøylen for å livnære seg ved det lille sollyset som trenger igjennom like under isen. Vanntemperaturen var stort sett mellom –1 °C og 1 °C i årene 2006–07, men kunne nå opp i 7 °C helt ned til 8–10 meters dyp om sommeren.[18] I 2012 ble det derimot målt høyere temperaturer i hele området, og ytterst i Isfjorden var det dette året var det atlantisk vann som ikke var kaldere enn 1,5 °C på noe dyp i ytre Isfjord.[14]

Autotrofiske organismer omdanner sollysets fotoner og inorganiske næringsstoffer til energi og organisk materiale, gjennom fotosyntesen som gir grunnlag for nesten alt liv på jorda. Denne primærproduksjonen er stor i Adventfjorden, med 4–180 gram organisk karbon produsert per kvadratmeter opplyst overflate, gjennomsnittlig 80 gram gjennom året. Straks sola vender tilbake i april begynner havisen og snøen å smelte, og tilføre mildere ferskvann til fjorden. Nå starter en veritabel eksplosjon i fjordens organiske produksjon. Fjorden blir nå grønn og lukter «fisk» på grunn av framveksten av sympagiske alger som lever under havisen, og én-cellede autotrofe kiselalger (diatomer) på mellom 0,005 mm og 0,5 mm – som lever inne i et glassaktig skall og produserer illeluktende lipider.[23] Etter alger blomstrer raskt mengden zooplankton opp, hvor Cirripedia nauplii er helt dominerende i vårmånedene.[1] Men de sympagiske algene er enestående ved å blomstre under isen, og kan slik starte livssyklusen inntil to måneder før planteplankton. Algene gir derfor rom for tidlig beiting fra ishavsåte og andre hoppekreps som i sin tur gir føde for fisk.[24]

Ettersom næringsstoffene uttømmes utover sommeren, faller primærproduksjonen til ti prosent av toppnivået i april. Om sommeren smelter isbreene i dalene og brevannet fører med seg store mengder mineraler til fjorden, noe som reduserer mengden biologisk liv betraktelig, også på havbunnen.[1] Mengden mineralsk materiale som tilføres fjorden fra de to elvene, var i juli–august 2007 oppe i 120 gram per m² overflate per dag, og spesielt ser dette ut til å dette ut over forekomstene av hoppekreps av ordenen Harpacticoida. Utover høsten reduseres både elveføringen og turbulensen i sedimentene, og vannmassene faller mere til ro ved fjordbunnen. Derfor stiger mengden biologisk materiale på bunnen igjen, og i november er mengden større enn i sommermånedene.[1] Produksjonen av marint liv, særlig enkle mikroorganismer, er altså størst om våren og avtar raskt om sommeren, og er meget lav om vinteren. Dersom vinteren er isfri, vil derimot den biologiske primærproduksjonen være større i pelagiske vannmasser.[1]

Kiselalger (sp. Fragilariopsis, Pinnularia, Pleurosigma) teller milliarder for hver liter vann og bruker lys og næringsstoffer til å binde karbondioksid og produsere mer organisk materiale. Siden alger og kiselalger er svært små og sollyset er begrenset, er også de planteetende organismene svært små i fjorden, stort sett kopepoder på 1–5 mm eller større krill på maksimalt 3 cm. Over disse i næringskjeden følger mindre dyreetende organismer som amfipoder (amfipoder), vingesnegler, kammaneter og fiskeyngel. Over disse følger kjøttetende fisk, måker og sel. Isbjørn og hval er lite vanlige helt her inne. Det er typisk 90 % energitap i hvert ledd – 1 kg alger gir 100 gram algeetende hoppekreps, 10 gram fisk, og 1 gram sel.[23]

 
Clione limacina er en kjøttetende, hvit vingesnegl.
Foto: NOAA
 
Limacina helicina er en algeetende, svart vingesnegl.

Kiselalgene er ryggraden i næringskjeden i Adventfjorden. Mikrober anvender karbondioksid til å produsere vitaminer som algene benytter seg av. Algene på sin side utskiller polysakkarider som gir næring for en «suppe» av bakterier. Bakteriene er uhyre tallrike og utgjør en viktig næringskilde for større organismer, som små svømmende flagellater (prasinophycean, 0,002–0,02 mm). Om sommeren er det lite tilbake av bakteriene og algene; nå dominerer kiselalger og flagellater sammen med dinoflagellater (Gymnodinium sp.) og flimmerdyr (Parafavella sp.) som er mixotrofiske (kan både vegetere på andre organismer, og utføre fotosyntese). I løpet av høsten dør de fleste av dem selv om enkelte kan overleve vinteren.[18]

Zooplankton er små dyr som svømmer dårlig og utgjør tre hovedgrupper, som i Adventfjorden preges av det store tilfanget av ferskvann. Mikrozooplankton (0,01 mm) er i Adventfjorden dominert av larvene til virvelløse bentiske dyr. Mesozooplankton (0,1–1 mm) er dominert av planteetende hoppekreps (Acartia, Oithona). Makrozooplankton (> 1 cm) domineres av planteetende (Thysanoessa inermis) og øvrige arter krill, dyreetende amfipoder (Themisto libellula), medusae, planteetende svarte Limacina helicina vingesnegler, dyreetende hvite Clione limacina vingesnegler (liten havengel), og fiskelarver. Av disse er krillen Thysanoessa inermis med sine 3 cm den største pelagiske planteeteren på Svalbard. Størst er den 20 cm lange rosa kamsneglen Beroe cucumis, som livnærer seg på sin mindre fetter Martensia ovum. Større makrozooplankton utgjør på sin side en viktig matkilde for unge fisk og sjøfugl.[18]

Artene er svært avhengige av spesialiserte miljøer, som eksempelvis finkornet slam, undersiden av steiner, eller de bratte skråningene. Når en sjelden gang kaldt, lav-salint artisk vann trenger inn i Adventfjorden, dominerer den 4 cm lange amfipoden Gammarus wilkitzkii samt den stedbundne Gammarus setosus, som begge foretrekker islagt, kaldt vann. Når varmere, mer saltholdig atlantisk vann trenger inn i fjorden, dominerer den 3 cm lange krillen Meganyctiphanes og den lille vingesneglen Limacina retroversa, mens den atlantiske Gammarus oceanicus, beveger seg gradvis innover Isfjorden. Oppvarming av vannet reflekteres av at blåskjell (Mytilus) kom tilbake til Isfjorden i 2004[14] og Adventfjorden i 2005, etter om lag 1 000 års fravær på øygruppen.[25] Blåskjellene har trolig invadert ved at blåskjell-larver har flytt fritt nordover med det varmere atlantiske vannet.[14] I 2012 ble det også tatt mye lodde og stor, gytemoden sild under forskningsfangst i Adventfjorden – dette er to arter som konkurrerer direkte med polartorsken om føden, som utgjøres av raudåte og ishavsåte.[14] Den norske grisetang-slekten Ascophyllum nodosum har vært observert i Adventfjorden, men individene kan ha flytt over havet fra Nord-Norge uten å slå rot.

Bentisk liv rediger

 
Sjøområdet nær utløpet av Longyearelva, hvor fine sedimenter og lavt saltinnhold favoriserer bentiske tidevanns-arter.
Foto: Erlend Bjørtvedt
 
Rundormer (Nematoda) er en viktig gruppe av organismer i finkornede, oksygenfattige bunnsedimenter.
Foto: Richy Schley
 
Rur av den nordatlantiske arten Semibalanus balanoides lever på større stein også i Adventfjorden.
Foto: Fritz Geller-Grimm
 
Brunalgen Laminaria solidungula, tangklase fotografert ved Adventfjorden.
Foto: Erlend Bjørtvedt

Forekomsten av bentos (bunndyr) er betydelig i Adventfjorden, med overlevelsesmuligheter helt ned mot 30 meters dybde for autotrofiske organismer på fjordbunnen. En studie i 2006–07 kartla mer enn 52 arter av meio- og makrobentos,[1] mens en annen studie fant 46 arter av bentiske poredyr (encellede protister) fordelt på 37 slekter.[26]

Selv på havbunnen kan fotosyntese foretas av makrofytter, og makroalger på havbunnen produserer generelt mer karbon enn hva plankton gjør, selv om karbonen ikke kommer til samme nytte lengre oppe i vannsøylen (pelagisk).[23] Det bentiske bunnlivet er helt avhengig av mengden organisk materiale som synker fra høyere i vannsøylen, men også av lystilfang, sedimentbevegelse, turbulens og mineralsk avrenning fra brevann.[1] Det er størst andel sand i fjordbunnen, og lavest tilfang av sedimenter, leire, og organisk materiale om vinteren, fra november til mars. Høyest tilførsel av døde alger og andre mikroorganismer til fjordbunnen forekommer i april måned, mens mengden leirsedimenter er størst om sommeren. Derimot er mengden dødt, organisk materiale også høyt om senhøsten med en topp i november, fordi opphøret av elveføring fører til redusert turbulens i vannmassene slik at det organiske materialet på fjordbunnen ligger roligere og mer tilgjengelig for bunnfaunaen.[1]

Mikrofytobentos omfatter mikroskopiske alger og andre protister, og tilværelsen nede i mudderbunnen har den fordelen at den forhindrer at strømmer og turbulens fører mikroorganismene utover fjorden og enda lengre ned i dypet hvor det er for lite lys til at autotroft liv kan overleve. Den stadige avsetningen av døde pelagiske organismer fra vannsøylen, gir liv til bakterier på havbunnen som omsetter de døde organismene til næringsstoffer. Bakteriene og mikroorganismene gir grunnlag for autotrofiske kiselalger som kan observeres som olivengrønne dekker på steiner og fjordbunn, eller på tidevannsflater. Akkurat som i vannsøylen, vil også bunnlevende kiselalger (Gyrosigma sp.) utskille polysakkarider som gir mat for mikrober, som i sin tur spises av flagellater, som i sin tur spises av flimmerdyr (ciliater) og dinoflagellater (0,1 mm).[27]

Meiobentos (< 0,5 mm) er en svært variert gruppe i Adventfjordens sedimenter med 12 hovedgrupper, inklusive hoppekreps-ordenen av leddete Harpacticoida, flerbørstemarker (Polychaeta), rundormer (Nematoda), og bjørneliknende Tardigrada, med totalt trolig mer enn 200 fargeløse, dyre- eller planteetende arter. Meiobentos utgjøres også av flimmerdyr og dinoflagellater, som kan forlate fjordbunnen sporadisk for å jakte eller forflytte seg, og gir næring for større dyr. Den dominerende slekten av meiofauna i sand og grusbunn er de myke flimmerormene (Turbellaria), en gruppe av flatormene som livnærer seg på protozo-flimmerdyr. I finkornet slambunn med lavt oksygeninnhold og høyt næringsinnhold dominerer rundormene med flere titalls arter i Adventfjorden. Ørsmå hoppekreps av Harpacticoida-ordenen og edderkpp-liknende Halacarida foretrekker fine sedimenter rike på alger og kiselalger. Meiofauna er mest tallrik i de næringsrike delta-områdene (10 000 per 10 cm²), og mindre tallrike i grovere sedimenter (10–100 per 10 cm²).[27] Den bentiske meiofanuaen er størst i april–mai og i oktober–november, og minst i februar og i juli–august. I 2006–07 var den biologiske mengden størst om våren og minst fra november – og gjennom året utgjorde rundormer (Nematoda) hele 90 % av individene blant 10 arter, øvrige betydelige grupper er flerbørstemarker og Herpacticoida.[1] Mer sjeldne er muslingkreps (Ostracoda).

Makrozoobentos (> 0,5 mm) er også tallrike, men finnes i mindre variasjon i de fine og næringsrike tidevannssedimentene med skiftende saltholdighet, land. Her lever arter av ormedyr og krepsdyret Onisimus litoralis, som er et svært vanlig næringsgrunnlag for større dyr i fjorden. Rur-arten Semibalanus balanoides lever på steinbunn i tidevannssonen, sammen med grønne og brune alger. Under steinene lever amfipoder av slekten Gammarus. Blant tang og alger lever også sneglene Margarites helicinus, krepsdyrene Caprella septentrionalis, og fisk som ulkearten Myoxocephalus scorpius.[27] I 2006–07 var mengden makrozoobentos høyest i april og lavest i juli, med en ny topp i november. Gjennom året utgjorde flerbørstemarker (Chaetozone, Eteone spitsbergensis, Cirratulus, Heteromastus filiformis, Cossura longocirrata) hele 52 % av individene blant 42 arter. Øvrige betydelige grupper var bløtdyr (Mollusca) med arter som Liocyma fluctuosa, Axinopsida orbiculata, Cylichna alba og Cylichna occulta som utgjorde 33 %, og krepsdyr (Crustacea) med 7 %.[1]

I finkornede sedimenter på mer enn 20 meters dybde, dominerer ulike ormedyr som lever av dødt materiale fra høyere lag. I bratte skråninger hvor vannmasser og sedimenter stadig beveger seg, dominerer mindre ormedyr som Chaetozone setosa og Cossura longocirrata. Videre nedover i det stabile bunnmiljøet kan bofaste, større ormedyr som Maldane sarsi og Pectinaria hyperborea overleve, sammen med dyreetende snegler som den store Buccinum undatum og den mindre Cylichna occulta.[27]

Makroalger er mer iøynefallende og distinkte grupper av alger og brunalger i grunne kystfarvann, som danner plante-liknende tang. De antar størrelser på flere centimeter eller meter, noe som øker sjansen for å tilegne seg føde og overleve selv. Makrofytter (tang, «grønske») tilfører store mengder organisk materiale og oksygen, og er en viktigere del av fjordens økosystem enn hva mikrofytobentos er, og mange kan observeres fra tidevannsområdet og ned mot 10 meters dybde som brun (Saccharina latissima, Palmaria palmata, Fucus distichus/evanescens, Desmarestia aculeata) eller grønn (Acrosiphonia sp., Ulva sp.) «tang».[27] Tang av slektene Laminaria (Laminaria digitata) og Alaria (Alaria esculenta) kan bli 2–3 meter lange. De har fytosyntetiske pigmenter – men der stopper også den organiske likheten med planter. De kan danne veritable «skoger» under vann, som de gjør i stort antall ved Bohemanflya på andre siden av Isfjorden. Rødalger gjør enda bedre bruk av det sparsomme sollyset i sin fotosyntese, og kan derfor overleve noe dypere nedover enn brunalgene. Når is eller stormer skurer bentiske alger av fjordbunn eller steiner, føres de enten ned i dypet og fortæres av bakterier, eller opp på land hvor de blandes med sand og slam til en illeluktende masse.[27]

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m Pawłowska, Joanna; m.fl. «Seasonal variability of meio- and macrobenthic standing stocks and diversity in an Arctic fjord (Adventfjorden, Spitsbergen)» (PDF). Polar Biology (2011) 34:833–845 (engelsk). DOI 10.1007/s00300-010-0940-7. Archived from the original on 30. desember 2013. Besøkt 28. desember 2013. 
  2. ^ Adventfjorden Stadnamn i norske polarområde, Norsk polarinstitutt. Besøkt 9. mars 2013
  3. ^ a b c Arlov, Thor B (1996). Svalbards historie (2008 utg.). Tapir Akademisk Forlag, kapitel 6. s. 156-184. ISBN 978-82-519-1851-0. 
  4. ^ Rossnes, Gustav: Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895–1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr. 127, Oslo 1993.
  5. ^ Rossnes, Gustav: Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895–1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127, Oslo 1993, side 74.
  6. ^ Hultgreen, Tora: Den russiske fangsten på Svalbard, Universitetet i Tromsø, Stensilserie B nr 64 2003, side 183-209.
  7. ^ a b Arlov, Thor B (1996). Svalbards historie (2008 utg.). Tapir Akademisk Forlag, kapitel 7. s. 185-213. ISBN 978-82-519-1851-0. 
  8. ^ Longyear Havn Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine., Longyearbyen Lokalstyre. Besøkt 28. desember 2013.
  9. ^ Se hva de fant på havbunnen på Svalbard, NRK 9. september 2012.
  10. ^ Longyearbyen dykkerklubb Arkivert 2. januar 2014 hos Wayback Machine. - dykking.no. Besøkt 1. januar 2014.
  11. ^ I Adventfjorden (bilde) Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine. på svalbardseilforening.com/bilder/ Besøkt 2. januar 2014.
  12. ^ Polarhistorie, 1896, Norsk polarinstitutt.
  13. ^ Bolterdalen Stadnamn i norske polarområde, Norsk polarinstitutt, besøkt 4. mars 2013
  14. ^ a b c d e f g h i Berge, Jørgen; m.fl. (2012). «Adventfjorden – ukjent nærområde?» (PDF) (norsk). Svalbardposten. Arkivert fra originalen (PDF) 30. desember 2013. Besøkt 28. desember 2013. 
  15. ^ Ramberg, Ivar (red), Landet blir til – Norges geologi. 2007, side 392.
  16. ^ Ramberg, Ivar (red), Landet blir til – Norges geologi. 2007, side 414.
  17. ^ Svalbards geologi, hefte fra Norsk polarinstitutt, 2007, side 31.
  18. ^ a b c d e f g h i Weslawski, Jan Marcin (2011). «Adventfjorden - Arctic Sea in the Backyard» (PDF). Hefte (engelsk). Polske oseanografiske institutt. Besøkt 26. desember 2013. 
  19. ^ Zajaczkowski, Marek: «Sediment supply and fluxes in glacial and outwash fjords, Kongsfjorden and Adventfjorden, Svalbard», i: Polish Polar Research, volum 29 nummer 1 2008, s. 59–72.
  20. ^ Zajaczkowski, Marek, og Włodarska-Kowalczuk, Maria: «Dynamic sedimentary environments of an Arctic glacier-fed river estuary (Adventfjorden, Svalbard). I. Flux, deposition, and sediment dynamics», i: Estuarine, Coastal and Shelf Science, volum 74 utgave 1–2, august 2007, side 285–296.
  21. ^ Weslawski, Jan Marcin: Adventfjorden - Arctic Sea in the Backyard – hefte utgitt av Polske oseanografiske institutt, Svalbard museum, m.fl., Sopot, 2011, side 7 og 11.
  22. ^ Telling foretatt av frivillige i Svalbard Birds Arkivert 30. desember 2013 hos Wayback Machine., 2005–2006.
  23. ^ a b c Weslawski, Jan Marcin (2011). «Adventfjorden - Arctic Sea in the Backyard» (PDF). Hefte (engelsk). Sopot: Polske oseanografiske institutt. s. 30-31. Besøkt 26. desember 2013. 
  24. ^ Følsomt liv under isen Arkivert 2013-12-31, hos Wayback Machine. - forskning.no 20. kuli 2010.
  25. ^ Weslawski, Jan Marcin: Adventfjorden - Arctic Sea in the Backyard. Hefte, Polske oseanografiske institutt, Sopot, 2011, side 28. Besøkt 26. desember 2013.
  26. ^ Majewski, Wojciech, og Zajaczkowski, Marek: «Benthic foraminifera in Adventfjorden, Svlabrd: Last 50 years of local hydrographic changes», i Journal of Foraminiferal Research, volum 37 nummer 2 2007, side 107-124.
  27. ^ a b c d e f Weslawski, Jan Marcin (2011). «Adventfjorden - Arctic Sea in the Backyard» (PDF). Hefte (engelsk). Sopotarkivdato=: Polske oseanografiske institutt. s. 20-22. Besøkt 26. desember 2013. 

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Adventfjorden&oldid=23457117»