Fremmed art
En fremmed art er en art som forekommer utenfor sitt naturlige utbredelsesområde og spredningspotensial. Den vanlige forståelsen av begrepet er at arten har blitt frakta dit av mennesker. Noen fremmede arter utgjør en risiko for den stedegne naturen og for økonomien, og regnes derfor som et alvorlig miljøproblem.
Definisjon og avgrensning
redigerArtsdatabankens offisielle definisjon, som legges til grunn i Norge, er at fremmede arter er arter som opptrer utenfor sitt tidligere eller nåværende naturlige utbredelsesområde og spredningspotensial (Gederaas mfl. 2012:12). Med spredningspotensial menes i denne sammenheng området som arten aktivt eller passivt kan spres til uten hjelp av mennesker. Definisjonen er en modifisert versjon av IUCNs (2000) definisjon.
Definisjonen omfatter bl.a. arter som ble bevisst satt ut; som er rømt eller forvilla fra oppdrett, landbruk, hagebruk m.m.; som er kommet som «blindpassasjer» med transport av mennesker, dyr, planter eller varer; eller som har spredt seg til Norge fra naboland der de i sin tur er fremmede. Definisjonen omfatter ikke arter som har kommet til Norge fordi deres utbredelsesområde holder på å utvide seg (f.eks. pga. global oppvarming). Arter som er stedegne i noen deler av landet og har blitt forflytta av mennesker til andre deler av landet, regnes ifølge denne definisjonen heller ikke som fremmede.
Definisjonen kan suppleres med en avgrensning i tid, som vil si at arter som ble introdusert før dette tidspunktet nå regnes som stedegne (naturalisert). Tidsavgrensningen er i utgangspunktet vilkårlig og håndteres forskjellig i ulike land. I Norge må arter ha etablert seg med reproduserende bestand etter 1800 for at de regnes som fremmede. Andre land har stort sett valgt tidligere grenser, f.eks. 1492 («oppdagelsen» av Amerika, jf. begrepsbruk), eller operer ikke med en slik tidsavgrensning. I så fall må f.eks. kulturplantene regnes som fremmede arter, som ble spredt med mennesker under den neolittiske revolusjonen.
Begrepsbruk
redigerNoen begreper kan brukes synonymt med fremmed art, f.eks. ikke-stedegen art eller ikke-hjemlig art (engelsk: alien species, exotic species, non-indigenous species, non-native species). Andre begreper brukes ofte feilaktig synonymt med fremmed art, men har egentlig andre betydninger:
- En invaderende art (ev. invasiv art; engelsk invasive species) er en art som sprer seg «aggressivt» (dvs. raskt) til nye områder, ofte kombinert med negative effekter på andre arter (jf. problemart). Ikke alle fremmede arter er invaderende (mange sprer seg bare sakte eller ikke i det hele tatt); og ikke alle invaderende arter er fremmede (noen sprer seg uten menneskets hjelp og/eller innenfor landegrensene).
- «Problemart» er ikke noe entydig definert begrep. Målestokken som brukes i Norge for å klassifisere om fremmede arter er problemarter, er påvirkningen av den stedegne naturen (jf. klassifisering). Uansett er mindretallet av fremmede arter problemarter; og ikke alle arter som «skaper problemer», er fremmede.
- Alloktone arter (ev. «nye arter») er arter som ikke har oppstått (evolvert) i sitt nåværende utbredelsesområde, men kommet til på et senere tidspunkt. De fleste artene i dagens norske natur har innvandra etter den siste istiden og er dermed alloktone; men bare en delgruppe av disse er fremmede, nemlig de som kom med menneskelig hjelp.
- Neobiota (allment), neofytter (planter) og neozoer (dyr) blir i faglitteraturen ofte definert som arter som har blitt introdusert til nye land etter 1492. Grunnen til at man har valgt året for «oppdagelsen» av Amerika, er at transport og handel på tvers av verdensdeler skjøt fart etter dette tidspunktet. Ifølge den norske definisjonen er ikke alle neobiota fremmede arter (f.eks. de som ble introdusert på 1700-tallet). Motsatt betegnes i noen land også arter som ble introdusert før 1492 som fremmede arter (men altså ikke som neo-, men som arkeobiota).
- Introdusert art kan antyde at artens innførsel var en tilsikta introduksjon. Mange fremmede arter har imidlertid kommet som utilsikta blindpassasjerer eller rømlinger.
Fremmede arter som miljø- og samfunnsproblem
redigerNoen fremmede arter kan utgjøre et problem hvis de har sterke negative påvirkninger på den stedegne naturen. De kan fortrenge stedegne arter eller forandre habitater og naturtyper i sitt nye miljø.
Fortrengning av stedegne arter kan skje gjennom konkurranse om ressurser som plass, lys, vann eller mattilgang; gjennom predasjon; eller gjennom parasittisme, enten fordi den fremmede arten selv parasitterer på stedegne arter eller fordi den overfører (ev. fremmede) parasitter på stedegne arter. I tillegg kommer effekter som allelopati samt flere typer indirekte effekter. Harlekinmarihøna har f.eks. evne til å både spise og utkonkurrere stedegne marihøne-arter.
En mer subtil måte å fortrenge stedegne arter på er gjennom hybridisering. Hvis en fremmed art kan krysse seg med en nært beslekta stedegen art, kan dette føre til en genetisk utvanning av den stedegne arten. Dette kan til slutt føre til at den stedegne arten går tapt som den genetiske enheten den var, ved at den smelter sammen med den fremmede arten. Hybridisering med introduserte stokkender utgjør f.eks. en sterk trussel for gulnebband i Afrika, hawaiiand på Hawaii, madagaskarand på Madagaskar, rødfotand i Nord-Amerika og stripeand på New Zealand.
Isolert sett er ikke fortrengninga av stedegne arter gjennom fremmede arter en annen prosess enn fortrengning gjennom andre stedegne arter. Når spredninga av fremmede arter likevel beskrives som et stort globalt miljøproblem, er det fordi den medfører en homogenisering og utarming av det globale mangfoldet. Lokalt kan mangfoldet sågar øke gjennom tilførselen av fremmede arter. Artene som fortrenger er imidlertid oftest generalister med stort utbredelsesområde, mens de som fortrenges kan være lokale, sjeldne, trua og/eller endemiske arter. Globalt sett går altså det biologiske mangfoldet ned når fremmede fortrenger stedegne arter.
Naturtyper kan forandres gjennom fremmede arter f.eks. ved at de fører til eutrofiering av innsjøer, til en endra vegetasjonssjiktning, til uttynning av en skog, til gjengroing av åpent landskap, eller til økt erosjon. Fremmede arter som påvirker naturtyper i stor skala, kalles økosystemingeniører. Parkslirekne er et eksempel på en art som har evne til å forandre naturtyper gjennom gjengroing.
I tillegg til disse effektene på stedegen natur kan kulturelle eller andre menneskelige verdier påvirkes negativt av fremmede arter. Noen fremmede arter utgjør et helseproblem for mennesker, f.eks. kan beskambrosia bli til en av de verste pollenplanter for allergikere hvis den skulle begynne å blomstre i Norge. Flere fremmede ugress, skadedyr eller parasitter gjør stor økonomisk skade, jf. potettørråte eller lakseparasitten Gyrodactylus salaris i Norge. Gjennom forandringen av natur- eller kulturlandskap kan fremmede arter også medføre et estetisk tap for befolkningen i landet. Gjengroing av sanddynemark gjennom rynkerose kan tjene som eksempel på det siste.
Det er imidlertid ikke alle fremmede arter som medfører slike problemer. De fleste fremmede arter har ingen eller små effekter på den stedegne naturen, eller deres positive effekter er større enn deres negative.[1]
Klassifisering
redigerI Norge blir fremmede arter fra 2012 risikovurdert i forhold til sin påvirkning av norsk natur. Basert på artenes invasjonspotensial og økologiske effekt blir de klassifisert i de fem kategoriene «svært høy risiko» (106), «høy risiko» (110), «potensielt høy risiko» (198), «lav risiko» (393) eller «ingen kjent risiko» (363). Tall i parentes angir antall arter i den respektive risikokategorien ifølge Fremmede arter i Norge (Gederaas mfl. 2012). Uttrykket «svartelistet» er nå fjernet fra Artsdatabanken, arter med svært høy eller høy risiko har bare statusen sin på Fremmedartslista.
Det fins en rekke andre klassifiseringssystemer for fremmede arter (se Essl mfl. 2012). Mens den norske risikovurderingen er rent økologisk, tar noen andre systemer også med effekter på økonomien eller folkehelsa.
Opphav og spredningsmåter
redigerMenneskelig aktivitet sprer arter på mange ulike måter. De fleste fremmede artene i Norge er ifølge Gederaas mfl. (2012) rømt eller forvilla (> 50 %) eller har kommet som blindpassasjerer (> 30 %). De vanligste innførselsmåtene er med/på planter (20 %), med ballastjord (8 %), med transportmiddel (6 %), med matvarer (6 %), med jord (6 %) eller med trevirke (4 %). De viktigste opphavsregionene er Europa (53 %), Asia (41 %) og Nord-Amerika (18 %; summen er større enn 100 % fordi noen arter kan ha kommet fra flere regioner).
Referanser
rediger- ^ Chris D. Thomas og G. Palmer (2015). «Non-native plants add to the British flora without negative consequences for native diversity». Proceedings of the National Academy of Sciences. 115 (14): 4387-4392. ISSN 1091-6490. doi:10.1073/pnas.1423995112.
Kilder
rediger- Essl, F., Nehring, S., Klingenstein, F., Milasowszky, N., Nowack, C. og Rabitsch, W. (2011). «Review of risk assessment systems of IAS in Europe and introducing the German-Austrian Black List Information System (GABLIS)». Journal for Nature Conservation. 19: 339-350. doi:10.1016/j.jnc.2011.08.005.
- Gederaas, L., Moen, T.L., Skjelseth, S. og Larsen, L.-K. (2012). Fremmede arter i Norge – med norsk svarteliste 2012. Trondheim: Artsdatabanken. Arkivert fra originalen 20. juni 2012.
- IUCN (2000). IUCN guidelines for the prevention of biodiversity loss caused by alien invasive species (PDF). Gland: International Union for the Conservation of Nature.