Adolf Hoel

norsk geolog og politiker

Adolf Hoel (født 15. mai 1879 i Sørum, død 19. februar 1964 i Oslo) var en norsk geolog og polarforsker. Fra tidlig på 1900-tallet var han en sentral figur i norsk polarforskning og ledet en rekke forskningsekspedisjoner til polare strøk og var også en av drivkreftene bak Norges okkupasjon av «Eirik Raudes Land» på Øst-Grønland fra 1931 til 1933. I 1928 etablerte han Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser (NSIU), forløperen til dagens Norsk Polarinstitutt, som han ledet i 17 år. Mineralet hoelitt og fjellkjeden Hoelfjella i Dronning Maud Land er oppkalt etter ham. Hoel var i ti år også leder for Norges Naturvernforbund.[4]

Adolf Hoel
Adolf Hoel 1911.jpg
Født15. mai 1879Rediger på Wikidata
SørumRediger på Wikidata
Død19. feb. 1964[1][2]Rediger på Wikidata (84 år)
Oslo[3]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, geolog, universitetslærerRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i OsloRediger på Wikidata
Parti Nasjonal Samling (–1945*)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Barndom og utdannelseRediger

Adolf Hoel ble født i 1879 i Sørum, på gården Julton. Fra høsten 1895 startet Hoel på Hauges Minde 2-årig real-gymnas, og ble etter dette immatrikulert ved Universitetet i Oslo høsten 1897. Han finansierte selv sin utdannelse gjennom å undervise ved en lang rekke skoler i hovedstaden.

Ved universitetet kom Hoel i kontakt med toneangivende geologer som Amund Helland, Waldemar C. Brøgger og konservator Peter Annæus Øyen.

SvalbardRediger

 
Adolf Hoel (til høyre) slår opp telt ved LilliehöökbreenSvalbard 1907.

I 1907 ble Adolf Hoel med som geolog på rittmester Gunnar Isachsens ekspedisjon til den nordvestlige delen av Svalbard. Ekspedisjonen var finansiert av fyrst Albert I av Monaco og i hovedsak befraktet av fyrstens forskningsskip «Prinsesse Alice II». Etter dette var Hoel på ekspedisjon til Svalbard hver sommer frem til den norske overtakelse av suvereniteten i 1925. I begynnelsen arbeidet han som innleid geolog i to år for de store ekspedisjonene Isachsen fikk satt i stand i 1909 og 1910. Etterhvert tok han mer og mer over ledelsen og organiseringen av ekspedisjonene og ble fra rundt 1915 drivkraften bak den norske forskningsinnsatsen på Svalbard. Det var ingen automatikk i disse årlige ekspedisjonene og finansiering måtte innhentes både fra private og offentlige kilder hvert år. Hoel var sentral i arbeidet med å hente inn denne finansieringen. At Norge etter første verdenskrig kunne vise til det systematiske arbeidet som de «Hoelske ekspedisjoner» hadde gjennomført over et så langt tidsrom var viktig for at Norges krav om suverenitet over øygruppen ble akseptert.

Hoel ble stipendiat ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1911 og ble utnevnt til dosent i 1919.

Etter at Svalbard var kommet inn under norsk suverenitet fikk Hoel problemer med å skaffe finansiering til videre utforskning av Svalbard. Men i 1928 klarte han å få etablert Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser (NSIU - forløperen til det som i 1948 skulle bli til Norsk Polarinstitutt), med et statssikret budsjett fem år frem i tid. Hoel fikk senere også arrangert flere ekspedisjoner til Svalbard, og da spesielt den første gjennomførte luftfotobaserte kartlegningen av øygruppa på slutten av tretti-tallet. Hoel selv var siste gang på Svalbard i 1939 i forbindelse med utredninger om planlegging av en norsk isbryter.

Hoelhalvøya, Hoelfjellet og Hoelbreen er stedsnavn på Svalbard oppkalt etter Adolf Hoel.

GrønlandRediger

Mot slutten av 1920-tallet begynte Hoel å interessere seg for norske rettigheter på Øst-Grønland. Grønland hadde blitt betraktet som en del av Danmark etter at Norge ble i union med Sverige i 1814. Dette var det flere politikere og ikke minst en rekke Grønlandslag i Norge som ikke var enige i. Adolf Hoel ble etter hvert sentral i bevegelsen som forsøkte å få Øst-Grønland inn under norsk suverenitet. En annen sentral skikkelse var Gustav Smedal, advokat med doktorgrad i suverenitetsspørsmål i polare strøk. Hoel og Smedals plan, inspirert av fangstmannen Hallvard Devold, som også deltok i å sette planen ut i livet, var å fange landet med et nett av fangsthytter. Ved å bygge nettverk av små koier ut fra hovedfangststasjonene ville man ta landet i hevd og holde danske fangstfolk ute. Kombinert med kartlegging og utforskning av landet mente de at et norsk krav om suverenitet ville kunne aksepteres. Planen ble satt ut i livet i 1929 ved at NSIU begynte å sende årlige forskningsekspedisjoner til Øst-Grønland. Ekspedisjonsfartøyene fraktet også fangstmenn og utstyr til hyttene for firmaet Arktisk Næringsdrift, som Hoel var med på å opprette.

Tidlig på sommeren 1931 gikk Hoel og Smedal inn for at Norge skulle fremsette et krav om okkupasjon av deler av Øst-Grønland. De arrangerte deretter en privat okkupasjon av landet gjennom fangstmennene som holdt til i Myggbukta på Øst-Grønland. Gjennom bruk av media og sine politiske kontakter klarte de etter hvert å få myndighetene til å gjøre den private okkupasjonen til en statlig okkupasjon som innebar at Norge i juli 1931 gjorde offisielt krav på Eirik Raudes Land, et stort segment av Øst-Grønland.

Danskene brakte saken inn for Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag. Hoel og Smedal bisto faglig under den juridiske prosessen. I 1933 fikk Danmark medhold i at den norske okkupasjonen var ugyldig og at hele Grønland var dansk territorium.

Nasjonal SamlingRediger

Høsten 1933 ble han oppsøkt av Vidkun Quisling som ønsket Hoel med i Nasjonal Samling. Dette innebar at Hoel sto som nummer to under Quisling på partiets liste til stortingsvalget samme høst. Hoel forble NS-medlem under krigen - til krigens slutt - og ble dømt i landsvikoppgjøret til fengsel i 18 måneder.

Dronning Maud LandRediger

Hoel gis æren for at Dronning Maud Land, et område i Antarktis som er syv ganger større enn Norge, ble norsk.[5] Han hadde gode kontakter i Tyskland, og fikk via en tysk bekjents kone nyss om at Tyskland i all stillhet hadde sendt en vitenskapelig ekspedisjon med skipet «Schwaben», med det formål å gjøre krav på dette området. Hoel tok kontakt med statsminister Johan Nygaardsvold og utenriksminister Halvdan Koht. Utenriksdepartementet ga Hoel i oppdrag å skaffe frem dokumentasjon om norsk aktivitet i Antarktis. Noen få dager før den tyske ekspedisjonen kom frem, vedtok den norske regjeringen den 14. januar 1939 å annektere atlanterhavskysten av det antarktiske kontinentet og ga området navnet Dronning Mauds Land. Tyskland protesterte ikke mot den norske anneksjonen, og således er Dronning Maud Land i dag norsk biland (inngår ikke i Kongeriket Norge).

Hoelfjella i Dronning Maud Land er oppkalt etter ham.

MiljøvernRediger

Hoel var også opptatt av miljøvern og var medlem av Norges Naturvernforbund fra starten i 1914. I 1935 ble han valgt til leder for Naturvernforbundet og ble sittende i vervet i ti år.[6] Naturvernforbundet hadde i denne perioden tette bånd til polarforskningen og Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser som Hoel også ledet.

KrigenRediger

 
Adolf Hoel (nummer to fra høyre) på samme rad som Vidkun Quisling, «føreren» i det fascistiske partiet Nasjonal Samling (NS), under et NS-arrangement under krigen, «Kulturtinget» i Erkebispegården i juli 1944.[7][8]

Hoels muligheter for praktisk forskning i polområdene under andre verdenskrig ble sterkt begrenset. Han hadde i 1940 blitt professor ved universitetet i Oslo. Hoel ble i 1941 ble utnevnt av okkupasjonsmakten til prorektor og senere rektor ved universitetet i Oslo. Han var sterkt involvert i arbeidet med å hjelpe fengslede studenter og deres pårørende, spesielt de studentene som ble sendt i fangenskap til Tyskland.

Etter krigenRediger

I mai 1945 ble Hoel internert på Ilebu og slapp ut først april 1946. Hans landssviksak kom først for retten i mai 1949. Han ble dømt til 18 måneders fengsel. Hovedanklagen var hans NS-medlemskap og for at han lot seg utnevne til rektor ved universitetet av NS-myndihetene.

Ved krigens slutt mistet Hoel alle sine verv og stillinger. Flere organisasjoner ekskluderte ham som medlem og han mistet også St. Olavs Orden som han fikk tildelt i 1938. Han brukte mye av sin tid etter dommen til å søke oppreisning og forståelse for sin situasjon. Blant annet ga han ut sitt forsvarsskrift Et oppgjør med landsmenn i 1951, hvor han redegjorde for sine handlinger under krigen. Han publiserte også en rekke artikler i forskjellige tidsskrift, av både vitenskapelig og politisk karakter.

På 1950-tallet var Hoel engasjert av Norsk Polarinstitutt for å skrive Svalbards historie, som kom ut som et trebindsverk i 1966 og 1967, etter hans død. Dette ble fullført og redigert av hans sekretær gjennom flere år Kjeld Myklebust.

Adolf Hoel ble påkjørt i Oslo i desember 1963 og døde av skadene fra dette på sykehus i februar 1964.

Kort bibliografiRediger

 
Adolf Hoel 1958.
  • Hoel, A. 1907. Frostisen. Det norske geografiske selskabs aarbok 1906-1907. Kristiania. s. 127-151.
  • Hoel, A. 1909. An unknown bit of Norway. The Geographical Journal, 34(1): 59-61.
  • Hoel, A. 1909. Geologiske iagttagelser paa Spitsbergensekspeditionerne 1906 og 1907. Norsk Geologisk Tidsskrift, 1(11): 1-28.
  • Hoel, A. 1909. Fra Okstinderne. Årbok for Den Norske Turistforening, s. 102-115.
  • Hoel, A. 1910. Okstinderne. Fjeldgrunden og bræerne. Norges geologiske undersøkelser, årbok 1910.
  • Hoel, A. 1910. Etnas siste utbrudd. Naturen, nr 7-8: s. 193-209.
  • Hoel, A. 1912. En slædetur paa Spitsbergen under ritmester Isachsens ekspedisjon i 1909. Årbok for Den Norske Turistforening, s. 1-33.
  • Hoel, A. 1917. Litt om kul, verdens kulforbruk og kulforraad. Naturen, 41: 160-171, 210-218.
  • Hoel, A. 1928. Om ordningen av de territoriale krav på Svalbard. Norsk Geografisk Tidsskrift, B. 2. s 1-24.
  • Hoel, A. 1929. The Norwegian Svalbard Expeditions 1906-1926 – Resultater av de Norske statsunderstøttede Spitsbergenekspedisjoner. Skrifter om Svalbard og Ishavet, nr. 1. Oslo: Jacob Dybwad.
  • Hoel, A. 1934. Krassin-ferden. I G. Hovdenak: Roald Amundsens siste ferd. Oslo: Gyldendal.
  • Hoel, A. 1937. Report on the activities of Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser 1927-1936. Skrifter om Svalbard og Ishavet, nr. 73. Oslo: Jacob Dybwad.
  • Hoel, A. 1944. Norges Livsrom. I Det Nye Norge, B. III, Oslo.
  • Hoel, A. 1945. Report on the activities of Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser 1936-1944. Skrifter, nr. 88. Oslo: Jacob Dybwad.
  • Hoel, A. 1950. Da Svalbard ble norsk land – og noen betraktelser i forbinnelse hermed. Polarårboka.
  • Hoel, A. 1951. Et oppgjør med landsmenn. Oslo: Minerva Forlag.
  • Hoel, A. 1953. Flateinnholdet av breer og snøfonner i Norge. Norsk Polarinstitutt, Meddelelse, nr. 76.
  • Hoel, A. 1961. Hjalmar Johansens deltagelse i ekspedisjoner etter Framferden 1896, i: , Henriksen, B.: «Polfareren Hjalmar Johansen og Skien». Eget forlag.
  • Hoel, A. 1966. Svalbard. Svalbards historie 1596-1965. Tre bind (1966–1967). Oslo.
  • Hoel, A. 1977. Mitt liv i og for polartraktene. Oslo: John Griegs Forlag.
  • Hoel, A. 1978. Universitetet under okkupasjonen. Oslo: John Griegs Forlag.

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Adolf_Hoel[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ naturvernforbundet.no Naturverner, polarhelt og landssviker av Tor Bjarne Christensen 06.08.2013
  5. ^ Einar-Arne Drivenes. «Adolf Hoel». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 15. november 2015. 
  6. ^ Norges Naturvernforbund i SNL
  7. ^ Den norske nasjonalsosialismen : Nasjonal Samling 1933-1945 i tekst og bilder side 101
  8. ^ Kulturtinget I Trondheim åpnet tirsdag 25. juli 1944 ifølge Aftenposten samme ettermiddag

KilderRediger

Eksterne lenkerRediger