Rhadamantys
Rhadamantys (gresk: Ῥαδάμανθυς), også translitterert som Rhadamanthos, var i henhold til gresk mytologi en klok konge av Kreta, sønn av Zevs og Europa. Senere mytefortellinger har også gjort ham til en dommer over de døde.[1] Hans brødre var Sarpedon og Minos.[2] Han ble oppfostret av Asterion, en hellig konge av Kreta. Rhadamantys fikk to sønner, Gortys og Erythros.
| Rhadamantys | |||
|---|---|---|---|
| Trossystem | Gresk mytologi | ||
| Religionssenter | Antikkens Hellas | ||
| Originalt navn | Ῥαδάμανθυς | ||
| Foreldre | Zevs og Europa | ||
| Søsken | Sarpedon og Minos | ||
| Make | ? | ||
| Barn | Gortys og Erythrvs | ||
| Aspekt | Underverden, straff | ||
| Bosted | Elysion, Tartaros | ||
| Tekster | Homer Pindaros | ||
| I andre mytologier | Rhadamanthus (romersk mytologi) | ||
Sagnkonge rediger
Rhadamantys nevnes i flere myter, tildels i utkanten, og det er mulig at hans betydning en gang var større, og siden gjort mindre av andre figurer. En myte hevdet at Rhadamantys styrte Kreta før Minos, og ga øya utmerkede lover som det ble sagt at Sparta etterlignet. Andre kilder[3] hevdet at det var Rhadamantys framfor Dionysos som var Ariadnes ektemann, og således far til Oinopion, Staphylos og Thoas. Ariadne var datter av Minos, bror av Rhadamantys. I en annen utgave av den samme myten var Ariadne datter av Minos' sønnesønn med samme navn og som opptrer i legenden om Thesevs (og ble reddet av Dionysos).
Legenden om Rhadamantys forteller at Minos ble sjalu på sin bror for hans popularitet og fordrev ham fra Kreta. Rhadamantys flyktet til Boiotia på det greske fastlandet hvor han ble gift med Alkmene. Denne Alkmene er vesentlig i andre myter som mor til helten Herakles og da igjen med Zevs som det guddommelig farsskapet.
Litterære henvisninger rediger
Homer nevner Rhadamantys som boende på Elysions marker, paradiset for de udødelige sønnene til Zevs.[4]
I henhold til senere legender fra rundt 400 f.Kr. ble han grunnet sin ubøyelige rettskaffenhet gjort til en av de som dømte de døde i underverden. De andre var Aiakos og Minos. Rhadamantys dømte sjelene til menneskene i øst (Asia), Aiakos til menneskene i vest (Europa), mens Minos var den som hadde det siste og endelige ordet.[5]
Vergil gjorde Rhadamantys i sitt epos Æneiden til en av de som dømte og straffet de uverdige i Tartaros, en seksjon av Underverden.
Pindaros sa at Rhadamantys var høyre hånd for Kronos (herskeren av Elysion) og var enedommer av de døde.
Lukian framstiller Rhadamantys som leder av en gruppe helter på Lykkeøya (et mytologisk paradisisk sted) i sitt parodiske verk Sann historie.
Referanser rediger
- ^ «Judges of the Dead», Theoi Project
- ^ Scott, J. Loughran (1898): The age of fable; or, Beauties of mythology, OpenLibrary, s. 330-331
- ^ Plutark: Theseus 20
- ^ Homer: Odysseen, fjerde sang, 564: «Men til Elysions slette ved jorderiks ytterste grenser / hvor Rhadamantys er drott, skal evige guder deg følge...»
- ^ Platon: Gorgias 524A