Åpne hovedmenyen
For andre betydninger, se Herkules
Herakles
Herakles
Herakles i en av de mest berømte framstillinger, Farnesiske Herkules, romersk marmorstatue fra 216 e.Kr. (basert på en original av Lysippos fra 300-tallet f.Kr.). Napoli arkeologiske museum, Italia.
TrossystemGresk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Originalt navnἩρακλῆς
ForeldreZevs og Alkmene
SøskenAfrodite, Ares, Apollon, Artemis etc.
MakeHebe og andre
BarnAlekiares og Aniketos, Telefos, Hyllos, Tlepolemos
AspektOvermenneskelig styrke, lidelser
BostedOlympos
SymbolerKlubbe, løven fra Nemea, pil og bue
TeksterHomer
Hesiod
Pseudo-Apollodorus
I andre mytologierHerkules (romersk mytologi)
Hercle (etruskisk mytologi)

Herakles (gresk: Ἡρακλῆς, Hēraklês, «Heras ære/stolhet») var en gudommelig helt (hero) i gresk mytologi. Han var sønn av Zevs og Alkmene, barnebarn av Persevs og hustruen til Amfitryon. Hans første navn var Alkaios (Ἀλκαῖος, avledet fra alke, «styrke»)[1] eller Alkides (Ἀλκείδης, Alkeidēs)[2][3] Han var barnebarns barn og halvbror (da de begge var avlet av Zevs) med Persevs. Han var den største av alle greske, mytiske helter, et mønster på maskulinitet, kjent for sin overmenneskelige styrke, en som kjempet for den olympiske orden mot de ktoniske uhyrer, og stamfar til de kongelige slektene som hevdet å være herakleidene (Ἡρακλεῖδαι), «av Herakles’ slekt». Fra 700-tallet f.Kr påberopte også spartanerne seg Herakles som stamfar. De styrende i Sparta omtalte seg selv som heraklider.[4]

I romersk mytologi og i Vesten ble han kalt Herkules, som senere romerske keisere, spesielt Commodus og Maximinus Daia, identifiserte seg med. Romerne overtok den greske versjonen av hans liv og bedrifter hovedsakelig uforandret, men la til egne anekdotiske detaljer, noen av disse knyttet helten til områdene rundt Italia i Middelhavet. Roma tilpasset også detaljene i hans kult til egne behov. Hans etruskiske ekvivalent (tilsvarighet) var eksempelvis Hercle, en sønn av Tinia og Uni.

Innhold

OpprinnelseRediger

 
Herakles bryter med Antaios (Nordisk familjebok).

Mange populære fortellinger ble fortalt om hans liv, den mest kjente var om Herakles' tolv storverk. Poeter i Alexandria i hellenistisk tid videreførte hans mytologi inn i en meget poetisk og tragisk atmosfære.[5] Hans skikkelse, som opprinnelig lånte motiv fra Midtøsten som kamp mot løver, var svært kjente.

Herakles var den største av alle greske ktoniske helter, men i motsetning til andre greske guder, er det ingen grav som er identifisert med ham. Herakles var både helt og gud, en form for både og, en «heltegud», som Pindaros betegner som heroes theos; ved den samme festivalen ble det gjort ofringer til ham, først som helt med et ktoniske drikkoffer, og deretter som en gud på et alter, således legemliggjorde han den nærmeste gresk tilnærmingen til en «halvgud».[5] Kjernen i fortellingen om Herakles har blitt identifisert av Walter Burkert som sin opprinnelse i neolittisk (yngre steinalder) jegerkultur og tradisjonene til sjamanistisk overfart til underverden.[6]

KaraktertrekkRediger

 
Gresk mytologi påvirket etruskisk mytologi. Den vasen fra Caere (ca 525 f.Kr.) som viser Herakles presenterer Kerberos til Eurysthevs.

Usedvanlig styrkekraft, mot, kløkt, og seksuell manndomskraft var blant hans fremste karaktertrekk. Selv om han ikke var like dyktig som Odyssevs og Nestor, kunne Herakles også bruke sin intelligens ved flere anledninger når hans styrke ikke var nok, eksempelvis som da han arbeidet for kong Augeias av Elis, bryte med giganten Antaios eller lure Atlas i å ta tilbake himmelen på sine skuldre. Sammen med Hermes var han beskytter av gymnasia (idrettsskoler) og palaestrae (bryteskoler).[7]

Hans ikonografiske egenskaper er løveskinnet og klubben. Disse kvalitetene forhindret ham ikke fra å bli oppfattet som en leken person som brukte spill for å slappe av fra arbeidet og han tilbrakte mye tid med barna.[8] Ved å erobre farlige arkaiske styrker skal han etter sigende ha «gjort verden trygg for menneskeheten».[9]

Herakles var meget lidenskapelig og lettbevegelig, i stand til å gjøre både store dåder for sine venner (som å bryte med Thanatos på vegne av prins Admetos som hadde vært gjestmild overfor Herakles) og å være en forferdelig fiende som ville la det gå fryktelig utover de som gikk imot ham, slik som Augeias, Neleus og Laomedon.

Helt eller gudRediger

Herakles’ rolle som kulturhelt, hvis død ble emne for mytiske fortelling, ble akseptert inn i den olympiske gudeverden under klassisk tid. Det skapte en tafatthet i møtet med Odyssevs i en episode i Odysseens ellevte sang, «Dødsriket», hvor Odyssevs møter Herakles i Hades:

 Nest efter ham fikk jeg se den veldige kjempe Herkles,

halvgudens skygge. Selv fryder han seg blant evige guder
benket ved gilder og festet som brud den deilige Hebe,
datter av Zevs og av Hera hans viv med gylne sandaler.
Dødninger hylte omkring ham lik oppskremte fugler som flykter
skrikende bort. Selv stod han så mørk som natten den sorte,
knuget den blottede bue i hånd, og med pilen på strengen

så han seg rundt om med truende blikk som en siktende skytte.[10]
 

Antikkens kritikere var oppmerksom på problemet som brøt med den livfulle og komplette beskrivelsen hvor Herakles gjenkjenner Odyssevs og hilser på ham, og moderne litteraturforskere finner gode grunner til å tvile på at hele innslaget med Herakles var en del av den opprinnelige teksten. «Straks folk kjente til Herakles’ opptagelse til Olympos, ville de ikke tolerere hans tilstedeværelse i underverden, bemerket Friedrich Solmsen,[11] og la til at de interpolerte versene representerte et kompromiss mellom de motstridende representasjonene av Herakles.

Kristen kronologiRediger

 
Herakles' kamp med løven fra Nemea er en av hans mest berømte stordåd, side B fra en attisk svartfigur amfora, ca. 540 f.Kr.)

I kristne sirkler var en evhemerisk lesning eller tolkning av det utstrakte Herakles-kulten tilskrevet til en historisk figur som fått kultstatus etter hans død. Således rapporterte Eusebius av Cæsarea i hans Forberedelser for evangeliet (10.12) at Klemens av Alexandria kunne tilby historiske datoer for Herakles som en konge i Argos: «... fra styret til Herakles i Argos til guddommeliggjøringen av Herakles selv og Asklepios der, er omfattet av trettiåtte år, i henhold til Apollodoros kronikøren: og fra det tidspunkt til guddommeliggjøringen av Kastor og Polydevkes femtitre år: og et sted på omtrent denne tiden var erobringen av Troja.»[12]

De som leste Klemens’ tankegang bokstavelig forsikret at fra denne bemerkning så styrte Herakles over byen Tiryns på samme tid som Eurysthevs styrte over nabobyen Mykene, og siden rundt denne tid var Linos læreren til Herakles. Som følge av dette, basert på Hieronymus’ datering (i Chronicon, hans universalhistorie), gitt Linos’ berømmelse i opplæringen av Herakles i 1264 f.Kr., at Herakles’ død og guddommeliggjøring skjedde 38 år senere, det vil si omtrent 1226 f.Kr.

KultRediger

 
Herakles, Ifitos og Eros, fra en etruskisk bronseskål (Roma)

Antikkens grekere feiret festivalen Herakleia som minnet Herakles’ død på den andre dagen i måneden Metageitnion (som falt i slutten av juli eller tidlig i august). Hva som antatt å være et egyptiske tempel for Herakles i Bahariyaoasen i den vestlige ørkenen er datert til 21 f.Kr. En revurdering av Klaudios Ptolemaios’ beskrivelse av øya Malta på stedet Ras ir-Raħeb er forsøksvis knyttet til et tempel for Herakles.[13] Flere antikke byer ble omdøpt til Heraklea til hans ære.

Selv om Athen var blant de første som dyrket Herakles som gud var det greske bystater som nektet å anerkjenne heltens guddommelige status. Det var også flere polis som kun hadde to adskilte helligdommer for Herakles, en som anerkjente ham som en gud, og en annen som en helt.[14] Denne tvetydigheten bidro til å skape Herakleskulten da historikere, som Herodotos, og kunstnere oppmuntret dyrkelse slik malerne på tiden til Peisistratos ved å framstille i sine verker Herakles som ankom Olympos.[14]

En del kilder forklarte at Herakleskulten vedvarte grunnet heltens oppstigning til gudenes bolig og hans lidelser, som ble grunnlaget for festivaler, ritualer, riter, og organisering i mysterier.[15] Det er eksempelvis observert at lidelsene (pathea) ga vekst til ritualene om sorg og sørging som kom før gleden i mysteriene i kulten.[15] Som i tilfellet med Apollon har kulten til Herakles vart lenge nok til at den i årenes løp tok opp i seg lokale kultfigurer som lignet og delte samme vesen og opplegg.[16] Han ble også jevnlig påkalt av menn, særlig yngre menn. Han ble eksempelvis betraktet som et ideal i krigføring og ble satt i forside over gymnasia (idrettsplass og treningssted for atleter) og forbilde for de menn som fikk militær opplæring.[16]

Det var antikke byer som også tok til seg Herakles som sin guddommelig beskytter, noe som bidro til spredningen av hans kult. Kongeslekten i kongeriket Makedonia hevdet å nedstamme fra helten,[17] hovedsakelig for å få guddommelig beskyttelse og for å legitimere handlinger.

Det eldste bevisene som viser dyrkelsen av Herakles i populære kulter er funnet på inskripsjoner på 500-tallet f.Kr. i Faleron, 5 km sørvest for Akropolis i Athen.[16]

Herakles' tolv storverkRediger

 
Hans ellevte prestasjoner var fange gullepelene til hesperidene (romersk forgylt bronse, 100-tallet e.Kr.)

Etter at Hera gjorde Herakles sinnssyk, drepte han sin hustru og sine barn. For å sone for sin forbrytelse ble han dømt til å utføre ti arbeidsstykker for sin fremste fiende Eurysthevs, som hadde blitt konge i Herakles' sted. Om han lyktes med sine oppgaver ville han bli renset for sin synd, og som myten hevdet, ville han også oppnå udødelighet (bli gudommeliggjort). Han utførte disse oppgavene, men Eurysthevs hevdet at rengjøring av Augeias’ stall og drapet på den lerneiske hydra ikke var gjort av ham selv, og ga ham derfor ytterligere to oppgaver, gullepelene til hesperidene og ta Kerberos til fange, men Herakles utførte også disse. Det førte oppgavene opp til tolv.

Ingen forfatter har listet storverkene i den samme rekkefølge, men Bibliotheca, et sammendrag av greske myter og legender om helter,[18] har gitt den følgende orden:

ReferanserRediger

  1. ^ Schmitz, Leonhard (1867): «Alceides», Smith, William: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology. 1. Boston: Little, Brown and Company, s. 98. Arkivert fra originalen den 27. mai 2008.
  2. ^ Bibliotheca, ii. 4. § 12
  3. ^ Ved sitt adopterte opphav via Amfitryon fikk Herakles tilnavnet Alkides, det vil si av «ætten til Alkaios». Amfitryons egen, dødelig sønn var Ifikles.
  4. ^ Holland, Tom (2008): Perserkrigene, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, ISBN 978-82-02-29299-7, s. 87
  5. ^ a b Burkert (1985), s. 208–209
  6. ^ Burkert (1985), s. 208–212.
  7. ^ Pausanias: Guide to Greece, 4.32.1
  8. ^ Claudius Aelianus: Varia Historia, 12.15
  9. ^ Claudius Aelianus: Varia Historia, 5.3
  10. ^ Homer: Odysseen, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1976, oversatt av P. Østbye, s. 173
  11. ^ Solmsen, Friedrich (1981): «The Sacrifice of Agamemnon's Daughter in Hesiod's' Ehoeae», The American Journal of Philology. 102 (4), s. 353–358 [s. 355]. JSTOR 294322.
  12. ^ Eusebius (2012): The Preparation for the Gospel, Lulu.com, s. 325
  13. ^ Ventura, F. (1988): «Ptolemy's Maltese Co-ordinates», Hyphen. V (6), s. 253–269.
  14. ^ a b Winiarczyk, Marek (2013): The 'Sacred History' of Euhemerus of Messene, Walter de Gruyter, ISBN 9783110278880, s. 30.
  15. ^ a b Burkert, Walter (1987): Ancient Mystery Cults. Cambridge: Harvard University Press, ISBN 978-0674033870, s. 75–76.
  16. ^ a b c Hornblower, Simon; Spawforth, Antony; Eidinow, Esther (2014): The Oxford Companion to Classical Civilization. Oxford: Oxford University Press, ISBN 9780198706779, s. 367.
  17. ^ Carney, Elizabeth (2015): King and Court in Ancient Macedonia: Rivalry, Treason and Conspiracy. Swansea: The Classical Press of Wales, ISBN 9781910589083, s. 66.
  18. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca, 2.5.1-2.5.12

LitteraturRediger

  • Burkert, Walter ([1977] 1985): Greek Religion, Harvard University Press.
  • Burkert, Walter (1982): «Heracles and the Master of Animals», Structure and History in Greek Mythology and Ritual, 78–98. Sather Classical Lectures 47. Berkeley: Univ. of California Press.
  • Stafford, Emma (2012): Herakles. Gods and Heroes of the Ancient World. New York: Routledge.
  • Strid, Ove (2013): «The Homeric Prefiguration of Sophocles' Heracles», Hermes 141.4: 381–400. JSTOR 43652880.
  • Woodford, Susan (1971): «Cults of Herakles in Attica», Studies Presented to George M. A. Hanfmann. Redigert av David Gordon Mitten, John Griffiths Pedley, & Jane Ayer Scott, 211–225. Monographs in Art and Archaeology 2. Mainz, Germany: Verlag Philipp von Zabern.
Primære kilder

Eksterne lenkerRediger