Hesperidene
Hesperidene (gresk: Ἑσπερίδες, hesperídes) er i henhold til gresk mytologi nymfer for kvelden og solnedgangens gylne lys. De er søstre, og blir i noen beretninger omtalt som døtre av nattens gudinne Nyx og tussmørkets gud Erebos, mens andre overleveringer oppgir titanen Atlas som faren, og de ble da henvist til som atlantidene (Ἀτλαντίδων).[1] De ble også omtalt som «kveldens døtre» eller «nymfene fra vest». Antallet på hesperidene har variert, fra tre, til fire og opp til sju søstre.
| Hesperidene | |||
|---|---|---|---|
 Hesperidene i hagen Edward Burne-Jones, ca. 1869-73 | |||
| Trossystem | Gresk mytologi | ||
| Religionssenter | Antikkens Hellas | ||
| Originalt navn | Ἑσπερίδες | ||
| Foreldre | Nyx og Erebos; eller Atlas og Hesperis | ||
| Søsken | Thanatos, Hypnos, Oneiroi, moirer, Nemesis eller gorgonene, Ekhidna, graiene | ||
| Aspekt | Trær, sang, udødelighet | ||
| Bosted | Lengst vest | ||
| Symboler | Gullepler, kvelden, soloppgang | ||
Etymologi rediger
Navnet betyr «avkommet til Hesperos» (kvelden). Hesperos (eller vesper på latin) er opprinnelsen til navnet Hesperos, kveldsstjernen, det vil si planeten Venus, ordet har en felles rot med det germanske ordet vest.[2]
Mytologi rediger
Kveldens nymfer rediger
Vanligvis var de kun tre hesperider, som med andre greske triader (de tre kharitere og moirere). I henhold til Evelyn Harrison, «Ettersom hesperidere i seg selv var kun symboler på gavene de legemliggjorde, kan de ikke være skuespillere i et menneskelig drama. Deres abstrakte, ombyttende navn er et synonym av deres upersonlighet.»[3]
De er tidvis framstilt som kveldsdøtrene til Natten (Nyx), enten alene,[4] eller med Tussmørket (Erebos),[5] i samsvar med måten Eos i det ytterste øst, i Kolkis, er datteren til titanen Hyperion. Hesperiderne er listet som døtrene til Atlas[6] og Hesperis («Kveld»),[1] eller av Forkys og Keto,[7] eller av Zevs og Themis.[8] I en annen kilde er nymfene sagt å være døtrene til Hesperos.[9]
_11.jpg)
Navnene som ble gitt til dem, om enn aldri alle på en gang, det var enten tre, fire, eller sju hesperider. Apollonios Rhodios oppgir antallet tre med deres navn som Aigle, Erytheis og Hespere (eller Hespera).[10] Hyginus i forordet til Fabulæ havngir dem som Aegle, Hesperie og *aerica.[11][12] I en annen kilde er de navngitt som Ægle, Arethusa og Hesperethusa, de tre døtrene til Hesperos.[13][14] Hesiod sier at disse «hesperider med klare stemmer»,[15] døtre av Natten, voktere av gulleplene bortenfor havet i den ytterste vestlige verden, oppgir antallet av dem til fire, og deres navn som Aigle (eller Aegle, «blendende lys»), Erytheia (eller Erytheis), Hesperia («solnedgangsglød»), hvis navn refererer til solnedgangens farge: rød, gul, eller gull, og til sist, Arethusa.[16] I tillegg, Hesperia og Arethusa, den såkalte «okseøyde Hesperethusa».[17]
Pseudo-Apollodorus har oppgitt antallet til fire: Aigle, Erytheia, Hesperia (eller Hesperie) og Arethusa,[18] mens mens den senantikke forfatteren Fulgentius har navngitt dem som Aegle, Hesperie, Medusa og Arethusa.[19][20] Imidlertid har historiografen Diodorus Siculus uttalt at de var sju i sitt antall, men uten noen informasjon om deres navn.[1] Et antikk vasemaleri bevitner følgende navn som fire: Asterope, Krysothemis, Hygieia og Lipara; på en annen er det dog sju navn: Aiopis, Antheia, Donakis, Kalypso, Mermesa, Nelisa og Tara.[21] En pyxis (type vase) har Hippolyte, Mapsaura, og Thetis.[22] Petrus Apianus mente at de var sju hesperider, døtrene til Atlas og Hesperis, med følgende navn: Aegle, Erythea, Arethusa, Hestia, Hespera, Hesperusa og Hespereia.[23]
De er tidvis omtalt kollektivt som de vestlige ungpiker, kveldens døtre, eller erythraiog solnedganggudinnene, betegnelser som alle er knyttet til deres tenkte lokalisering i det fjerne langt bort i vest et sted. Hesperis er passende personifiseringen av kvelden (slik Eos er det for gryningen) og kveldsstjernen er Hesperos. I tillegg til deres oppgave å passe hagen, har de stor glede i å synge.[24] Evripides omtalte dem noe i retningen av «sangpikene» da de har makten til søt sang.[25] Hesperidene kunne være hamadryader (nymfer knyttet til trær) og epimeliader (nymfer som beskytter epletrær), som antydet i et avsnitt hvor de forvandler seg til trær: «Hespere ble en poppel og Eretheis en alm, og Aegle et piletres hellige trestamme...» og i samme fortelling er de beskrevet figurativt eller litterært som å ha hvite armer og gylne hoder.[26]
Hesperidenes hager rediger
Hesperidene holder til i den vestligste del av verden, det vil antakelig si et sted ved atlanterhavskysten vest for Atlasfjellene i Nord-Afrika. Noen kilder omtaler øygruppen Hesperidene lengst vest i verden, og henviser muligens til Kanariøyene eller Kapp Verde-øyene. Her steller hesperidene med de sagnomsuste hagene sine, som egentlig er gudinnen Heras frukthager. I disse hagene vokser trær som ble drevet fram av grener som Hera fikk i bryllupsgave av Gaia da hun giftet seg med Zevs. Disse trærne bærer gyldne epler, som gir udødelighet og evig ungdom til den som spiser dem.[27] Selv om Hesperidene fikk ansvaret for å stelle disse trærne, hendte de stjal av eplene og spiste dem selv. Hera hadde mistanke om dette, og satte derfor den hundrehodete, søvnløse dragen Ladon, til å vokte over gulleplene.
Herakles’ ellevte storverk var å stjele disse eplene og bringe dem til kong Eurysthevs. For i det hele tatt å finne stedet hvor Hesperidenes hager lå, måtte Herakles få hjelp av havguden Nereus og titanen Promethevs. I noen beretninger røvet Herakles eplene ved å drepe dragen Ladon, mens i andre historier får han Atlas til å stjele eplene for seg. Eplene ble senere bragt tilbake av Athene.
Hesperidene, eller De syv søstre, var navnet for stjernebildet Lille bjørn til rundt 500-tallet f.Kr.
Lille bjørn (latin: Ursa Minor) er et stjernebilde på den nordlige himmelhalvkule.[28][29]
Referanser rediger
- ^ a b c Diodorus Siculus: Library, 4.27.2
- ^ «west», Online Etymology Dictionary
- ^ Harrison, Evelyn B. (Januar 1964): «Hesperides and Heroes: A Note on the Three-Figure Reliefs», Hesperia 33.1, s. 79–80.
- ^ Hesiod: Theogonien 215
- ^ Hyginus: Fabulæ, Preface; Cicero: De Natura Deorum, iii.44
- ^ Siterer Pherekydes av Syros, Hyginus: Astronomica ii.3
- ^ Scholia. ad Apollonios Rhodios, Argonautica iv.1399
- ^ Scholia. ad Evripides, Hippolytos 742
- ^ Servius. ad Æneiden, iv.484
- ^ Apollonios Rhodios: Argonautica 4.1396–1449
- ^ Rinck, Wilhelm Friedrich (1853): Die Religion der Hellenen: aus den Mythen, den Lehren der Philosophen und dem Kultus, s. 352
- ^ Aerica er et adjektiv, ikke et navn, og betyr bokstavelig «i luften». Hyginus: Fabulæ, Preface
- ^ Parley, Peter (1839): Tales about the mythology of Greece and Rome, s. 356
- ^ Baldwin, Charles N.; Crapo, Henry Howland (1825): A Universal Biographical Dictionary, s. 414
- ^ Hesiod, Theogonien 275
- ^ Servius: Commentary on Virgil's Aeneid 4. 484
- ^ Evelyn-White, Hugh G., red. og overs. (1920): Hesiod, the Homeric Hymns and Homerica
- ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca, 2.5.11
- ^ Fulgentius: Expositio Virgilianae continentiae secundum philosophos moralis
- ^ Ersch, Johann Samuel (1830): Allgemeine encyclopädie der wissenschaften und künste in alphabetischer folge von genannten schrifts bearbeitet und herausgegeben von J. S. Ersch und J. G. Gruber, s. 148
- ^ Walters, Henry Beauchamp (1905): History of Ancient Pottery: Greek, Etruscan, and Roman: Based on the Work of Samuel Birch, 2, Charles Scribner's Sons, s. 92
- ^ Attic pyxis (red-figure) by Douris, circa 470. London, British Museum: E. 772.
- ^ Grant, Michael; Hazel, John (2002): Who's who in Classical Mythology, s. 268
- ^ Hesiod: Theogonien, 518; Orphic Fragments, 17; Apollonios Rhodios: Argonautica, 4.1399
- ^ Evripides: Herakles, 394
- ^ Apollonios Rhodios: Argonautica, 4.1422ff
- ^ Hjortsø, Leo (2005): Greske guder og helter, Pax forlag, s. 167
- ^ Pope, Charles N. (2015): A Twisted History: Genesis and the Cosmos, DomainOfMan.com
- ^ «Ursa Minor», Universe Today
Litteratur rediger
- Grimal, Pierre (1996): «Hesperides», The Dictionary of Classical Mythology, Wiley–Blackwell, ISBN 978-0-631-20102-1, s. 213
- Hjortsø, Leo (2005): Greske guder og helter, Pax forlag, ISBN 82-530-2769-9
- Smith, William (1873): «Hespe'rides», Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, London
Eksterne lenker rediger
- J.C. Loudon om «Gardens of Hesperides» (1835)