Drikkoffer
Drikkoffer eller libation (latin: libatio, gresk: leibein, «å helle»)[1] er et ritual hvor væske blir helt ut, som et offer for en gud eller ånd, eller til minne om en avdød. Det var vanlig i mange religioner i antikken og praksisen har fortsatt i mange kulturer den dag i dag.
Ulike substanser har blitt benyttet for drikkoffer, vanligvis vin eller andre alkoholdige drikker, olivenolje, honning, og i India også ghi (særegent klaret smør). I østlige Asia kunne ris kunne bli anvendt. De skåler eller kar som ble benyttet i ritualene, inkludert patera, hadde ofte en særegen form for å skille dem fra andre sekulære skåler. Libation kunne også bli hellet over noe som var av religiøs betydning, slikt som et alter, eller direkte på bakken.
Historie rediger
_004.jpg)
Etymologi rediger
Libation er avledet fra latinske libationem (nominativ libatio) i betydningen «drikkoffer», fra libare, «helle ut (ofring)», kanskje opprinnelig fra urindoeuropeiske *lehi-, «å helle ut, dryppe», som er kilden til greske leibein, «å helle, gjøre libation».[1]
Egypt rediger
Drikkoffer var en del av samfunnet i oldtidens Egypt hvor det ble praktisert for å ære særskilte guddommer, hellige forfedre, mennesker tilstede og fraværende. Det er teoretisert at libation hadde sin opprinnelse i den øvre delen av Nildalen, og derfra også spredte seg ut til andre regioner i Afrika.[2]
Israel rediger
Drikkoffer ble praktisert i oldtidens jødedom og er omtalt i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente):
- « Jakob reiste en støtte på dette stedet, en støtte av stein. Han øste drikkoffer på den og helte olje over den.» — Første Mosebok 35:14[3]
Hellas rediger
Drikkoffer var en sentral del og et vitalt aspekt av antikkens greske religion, og et av de enkleste og mest vanlige formene for religiøs praksis.[4] Det var en av de grunnleggende handlingene som definerte fromhet i antikkens Hellas, og var datert tilbake til bronsealderen, og selv i forhistoriske Hellas.[2] Drikkoffer som ble tømt på bakken var ment som ofring til de døde og ktoniske guder. I Homers Odysseen, i kapittelet hvor Odyssevs besøkte de døde og underverden, gravde han en offergrop hvor han lot ofre honning, vin og vann.[5] En form for drikkoffer ble kalt for khoē (fra indoeuropeisk: *gheu-, gresk: χεῦμα, kheuma, «det som er hellet/tømt»)[6] ble et stort kar tippet over og tømt på bakken for de ktoniske guder som også kan ha mottatt spondai (fredsoffer).[7][8]
Romerriket rediger
I antikkens romerske religion var drikkoffer en tilbedelse i form av å ofre væske, som regel ublandet vin eller parfymert olje.[9] Romersk kunst viser at drikkoffer ble utført ved et alter eller offertripod Det var den enkleste form for ofring og kunne være et ritual som tilstrekkelig i seg selv.[10] Melk var uvanlig som drikkoffer i Roma, men ble jevnlig tilbudt noen få guddommer, særskilt de av et arkaisk vesen[11] eller for de guddommer hvor det var et naturlig komplement, som Rumina, en gudinne for fødsel og oppfostring av barn, og som fremmet strømmen av brystmelk, og Cunina, barnevuggens beskytter.[12]
Referanser rediger
- ^ a b «libation (n.)», Online Etymology Dictionary
- ^ a b Armah, Ayi Kwei (2006): The Eloquence of the Scribes: a memoir on the sources and resources of African literature. Popenguine, Senegal: Per Ankh, s. 207
- ^ Nettbibelen: Første Mosebok 35:14
- ^ James, George G. M. (1954) Stolen Legacy, New York: Philosophical Library
- ^ Homer: Odyssey, 11
- ^ Adams, D.Q.; Mallory, J.P. (1997): Oppslag «Libation», i: Encyclopedia of Indo-European Culture, Taylor & Francis, s. 351.
- ^ Burkert, Walter (1985): Greek Religion, Harvard University Press, s. 70
- ^ Bolmarcich, Sarah (2012): «Spondai», The Encyclopedia of Ancient History, Wiley Online Library. Sitat: «Spondai (plural of sponde) meant “truce” or “peace treaty” in ancient Greek. Originally denoting “ritual libations,” spondai came also to mean “peace treaty” because of the libations poured during the ceremony that finalized the treaty‐oaths.»
- ^ Scheid, John (2007): «Sacrifices for Gods and Ancestors», A Companion to Roman Religion, Blackwell, s. 269.
- ^ Moede, Katja (2007): «Reliefs, Public and Private», A Companion to Roman Religion, Blackwell, s. 165, 168.
- ^ Scheid, John (2007): «Sacrifices for Gods and Ancestors», A Companion to Roman Religion, Blackwell, s. 270–271.
- ^ Brouwer, Hendrik H.J. (1989): Bona Dea: The Sources and a Description of the Cult, Brill, s. 328–329.