Åpne hovedmenyen
Maleri av 1800-tallskunstneren Philipp Foltz som viser politikeren Perikles' tale til folkeforsamlingen på demokratihøyden, med Akropolishøyden synlig i bakgrunnen.

Athensk demokrati utviklet seg i tiden rundt 400-tallet f.Kr. i den greske bystaten (polis) Athen, bestående av byen Athen og det omliggende landbruksområdet Attika. Det er et av de første demokratiene i verden. Andre greske bystater organiserte seg også i demokratier, de fleste fulgte den athenske modellen, men ingen er så godt dokumentert som Athens.

Det var et system av direkte demokrati hvor deltagende borgere stemte direkte på lovgivningen og utøvende lovforslag. Deltagelse var ikke åpen for alle innbyggere i Athen: for å kunne stemme måtte man være mannlig fri borger (kvinner, slaver og innvandrere var utelukket) av myndig alder, og antallet på disse «varierte mellom 30 000 og 50 000 ut av en total befolkning på mellom 250 000 og 300 000.»[1]

Solon (594 f.Kr.), aristokraten Kleisthenes (508–507 f.Kr.), og Efialtes (463 f.Kr.) er kjente bidragsytere til utviklingen av demokratiet i Athen. Solon innførte en timokratisk styreform ved å avskaffe gjeldsslaveri og redusere aristokratiets makt, mens Kleisthenes og Efialtes videreutviklet dette til et fullverdig demokrati ved å innføre institusjoner som forsamlinger basert på geografisk tilhørighet fremfor rikdom, ytringsfrihet, ostrakisme m.m.

Den demokratiske lederen som satt lengst var Perikles. Etter hans død ble demokratiet i Athen to ganger kortvarig avbrutt av oligarkiske omveltninger mot slutten av Peloponneskrigen. Det demokratiske systemet ble modifisert noe etter at det ble gjeninnført under tyrannen Eukleides etter det brutale fåmannsveldet, og det er dette demokratiet vi finner best omtalt i kildematerialet fra perioden. Demokratiet ble undertrykt av kongeriket Makedonia i 322 f.Kr. De athenske institusjoner ble senere gjenopprettet, men hvor nært de var et virkelig demokrati er diskutabelt.

EtymologiRediger

Ordet demokrati (gresk: δημοκρατία, demokratia) kombinerer elementene dêmos (δῆμος, «folket») og krátos (κράτος, «kraft» eller «makt»). I ordene monarki og oligarki er det andre elementet arche (ἀρχή) som betyr «styre», «leder» eller «den første».[2][3] Det er usannsynlig at begrepet «demokrati» ble opprettet av de som snakket nedsettende om det og som avviste muligheten av et «demarki» da dette ordet allerede eksisterte og hadde betydningen «ordfører» eller «kommunal». Man må anta at det nye begrepet ble opprettet og benyttet av demokratiske krefter i Athen.

Ordet er dokumentert av Herodot som skrev en del av den første bevarte prosa på gresk, men det kan antagelig ikke ha vært før 440 eller 430 f.Kr. Det er heller ikke sikkert at ordet demokrati eksisterte da de politiske systemene som ble kalt demokratiske ble opprettet, men en gang rundt 460 f.Kr.[4] er det kjent at en person hadde navnet Demokrates, en navn som muligens ble gitt som henvisning til demokratisk lojalitet; dette navnet er også blitt funnet i bystaten Temnos i Aeolis.[5]

Et annet ord som inngår i denne sammenhengen er dêmos, vanligvis oversatt som «folket», men det har hatt vekslende betydning. De gamle oligarker brukte det i betydningen «allmuen», «de lavere klasser», med den nedsettende biklangen det har hatt helt tilbake til Iliaden. Demos betydde også «folket som helhet» i et demokrati hvor borgerfellesskapet som utøvde makten gjennom folkeforsamlingen. Datidens dokumentspråk omtalte folkeforsamlingens beslutninger som «vedtatt av demos og ikke vedtatt av ekklesia» (det greske ordet for forsamling).[6]

Historie og utviklingRediger

Athen var ikke det eneste polis i antikkens Hellas som hadde opprettet et demokratisk styre. Aristoteles omtaler flere andre byer, dog er det kun med referanse til Athen at det kan å spores en del særskilte hendelser på 500-tallet f.Kr. som førte til institueringen av demokrati på slutten av århundret.[7]

Før det første forsøket på en demokratisk regjering var Athen styrt av en rekke arkonter, eller øverste myndighetspersoner, og Areopagos, en samling eldre bestående av en rekke tidligere arkonter. Medlemmene av disse institusjonene var generelt aristokrater, rike jordeierne med ættetavler tilbake i tid, og som styrte bystaten til beste for seg selv. Denne forsamlingens makt ble senere redusert under Efialtes. I 621 f.Kr. fikk lovgiveren Drakon erstattet det hittil muntlige lovsystemet med skrevne lover som skulle håndheves av en domstol.[8]

Solons reformerRediger

På 500-tallet f.Kr. hadde aristokratiet politisk monopol i sådan grad at noe måtte gjøres. Solon, den fremste arkont på den tiden og stamfar til Platon, ble gitt oppgaven å endre lovene til Athens beste. Det han gjorde var å redusere aristokratiets makt ved å avskaffe gjeldsslaveriet, og ved å gi vanlige borgere rett til å delta i forsamlingsmøter. Han opprettet en folkeforsamling kalt ekklesia (det greske ordet for forsamling) som var åpen for alle mannlige voksne borgere som eide eiendom, og denne overtok mange av funksjonene som areopagos tidligere utøvde.[8] I tillegg ble det opprettet en rådsforsamling (boule) hvor 400 vanlige borgere (100 fra hver av Athens fire grupper) satt og styrte den politiske agendaen. Areopagus ble da redusert til å ha en rolle som øverste domstol. Aristoteles oppsummerte i sitt verk om Athens statsforvaltning følgende resultater av reformene: gjeldsslaveri ble opphevet og den som ble krenket kunne ta sin sak til domstolen. Begge deler fremmet fellesskapet ved at det svake og fattige flertallet fikk beskyttelse mot adelens vidtgående maktmisbruk. Rettssikkerhet ble athenernes kriterium til et sivilisert politisk system, og likhet for loven ble ansett som demokratiets grunnprinsipp.[9] Konsekvensen av Solons reformer ble ikke et fullverdig demokrati, men «en timokratisk forfatning, der borgerne fikk innflytelse og privilegier etter den av de fire formuesklassene de tilhørte».[10]

Tyrannen Peisistratos fjernet midlertidig noe av dette begynnende demokratiet, men fortsatte kampen for å redusere aristokratiets makt. Selv om Peisistratos selv tilhørte adelen, nektet han å gi aristokratiet fordeler mot bondestanden og de eiendomsløse. Det var under hans styre at adelens politiske monopol ble brutt og ikke lenger egenmektige utøvere av makt. Bondestaden kunne endelig leve trygt og ikke lenger være truet av gjeldsslaveri og vilkårlig justis. Peisistratos satt med makten i to perioder fram til sin død i 545 f.Kr. Hans sønn Hippias, som etterfulgte ham som tyrann (og i den betydningen av ordet som ettertiden har gitt det), hadde ikke de samme kvaliteter, og ble fordrevet i 510 f.Kr.[11]

Kleisthenes' reformerRediger

Kleisthenes er kreditert med å ha reformert Athens konstitusjon i 508 og 507 f.Kr. på en måte som for alvor la makten i hendene på folket, fremfor det gamle aristokratiet. For det første ble frie borgere i hele Attika formelt identifisert som athenske borgere - bystaten ble dermed gjort om til en politisk enhet fremfor en rent geografisk.[12] I tillegg ble den eksisterende stammetilhørigheten gjort irrelevant; reformene satte opp ti nye stammer, hver av dem sammensatt av rundt tre tryttier, og hver av disse igjen bestående av flere demoi. Hver voksen, mannlig borger over atten år kunne bli registrert i sin deme, og ved denne registreringen ble hans borgerskap bekreftet.[13] Alle frie, voksne athenske menn kunne med dette delta i demokratiet. For dette ble Kleisthenes av historikerne regnet som «det athenske demokratiets far».[14] De politiske omveltningene til Kleisthenes ble ferdigstilt over de neste to generasjonene.[15]

I de siste tiårene av 500-tallet f.Kr. gjennomgikk den athenske konstitusjon en betydelig endring, hovedsakelig ved å gi de ytre demoi en stemme i polisens politikk. Alle betydelige beslutninger ble tatt i en rådsforsamling som var åpen for alle voksne menn, inkludert de ytre demoi. Denne rådsforsamlingen, boulé, møttes en eller to ganger i måneden. En bestemt kvote av valgte årlige rådsmedlemmer kom fra hver deme i henhold til befolkningstallet; den største deme var Akharnai som sendte 22 rådsmedlemmer, mens den minste sendte kun én.[16]

Den tredje reformbølgen ble gjennomført av Efialtes i 462-1 f.Kr. Han overtalte folkeforsamlingen til å redusere makten til Areopagus slik at denne ble en domstol for alvorlige straffesaker. På samme tid ble medlemskapet til denne domstolen åpnet for lavere samfunnslag slik at alle jordeiende borgere (ikke bare tidligere arkonter) kunne delta i den.[17]

Demokratiets fallRediger

Etter Athens tap under ekspedisjonen til Sicilia (415-413 f.Kr.) under Peloponneskrigen, gjennomførte en gruppe borgere en rekke steg for å begrense det radikale demokratiet som de mente førte byen til ruin. Dette endte med etableringen av et oligarki i 411 f.Kr., hvor en gruppe på 400 menn tok over styringen av staten. Dette oligarkiet varte bare i fire måneder før et demokratisk styre tok tilbake kontrollen, men krigen mot Sparta gikk dårlig og endte med athensk kapitulasjon i 404 f.Kr. Staten ble da overgitt de såkalte «30 tyranner», en gruppe oligarker oppnevnt av Sparta.[18] Etter et drøyt år vant demokratiske krefter tilbake kontrollen, og demokratiet besto frem til Filip II av Makedonia erobret Athen i 338 f.Kr.

Institusjoner og organerRediger

Valg ved loddtrekning var resultatet for demokratiet i Athen og som virkeliggjorde prinsippet om like muligheter for alle. Dermed kunne også fattige sitte i lønnede verv, i folkeforsamlingen og i domstolene. Perikles kunne stolt hevde, i henhold til historikeren Thukydides, at Athens positive særpreg var at fattigdom ikke var en hindring for å delta i politikken. Til sammen dannet deltakerne i folkeforsamlingen, rådet, domstolen og andre verv flere tusen deltakere, noe som skapte en uvanlig høy grad av politisk erfaring på tvers av klassestrukturene. Enhver borger var i prinsippet i kraft av sitt borgerskap kvalifisert til å ta del i statsstyret, selv om en viss grad av økonomisk uavhengighet fortsatt var en nødvendighet for direkte demokrati av Athens type. En kompleks stat som Athen, med sitt imperium og flåte, krevde kompetente politikere som kunne ofre seg for politikken på heltid. Tradisjonelt ble disse rekruttert blant de rike som hadde råd til det, men etter Peloponneskrigen dukket nye menn opp, og i de siste hundre årene med det athenske demokratiet var det kanskje til og med en tendens at slike menn dominerte.[19]

Grunnlaget for demokratiet var at loven sto over alle, og kunne ikke endres etter hvem som styrte, hvilken gruppe eller fraksjon som tilfeldigvis hadde makten. Det var hva grekerne hadde kjempet for gjennom store deler av arkaisk tid, først mot adelens tradisjonelle privilegier og maktmonopol, og deretter mot tyrannenes ukontrollerte makt. Borgerne i Athen mente at ikke bare hadde de forpliktelser for polis, men at de kunne stille krav til polis. Hvis borgerne mente at polis' regjeringsform ikke var tilfredsstillende, ville de arbeide for å endre den. Skillelinjene mellom politikk og oppstand, stasis som grekerne kalte det, var tynn og kunne utløse borgerkrig. Aristoteles forklarte i Politikken[20] at folket «griper til stasis ut fra ønsket om likhet.» Spørsmålet som gjensto, og som har preget all politisk teori siden, hvordan kunne borgerne være frie om polis hadde ubegrenset makt ved sine lover? Frihet kunne ikke være det samme som kaos, men gi en ordnet tilværelse innenfor et samfunn styrt av et rettferdig lovverk.[21]

Deltagelse og utelukkelseRediger

Athens befolkningRediger

Beregninger på befolkningen i antikkens Athen er vanskelig å beregne. I løpet av 300-tallet f.Kr. kan det ha vært rundt 250 000–300 000 i Attika. De som bodde i byen kan ha utgjort 100 000 mennesker og av disse ville rundt 30 000 ha vært voksne menn som hadde rett til å stemme i forsamlingen. På midten av 400-tallet f.Kr. var antallet voksne menn kanskje så høyt som 60 000, men dette antallet falt betydelig under den påfølgende Peloponneskrigen.[22] Dette antallet holdt seg grunnet innføringen av strengere definisjon av borgerskap. Fra et moderne perspektiv synes disse tallene å være små, men blant greske bystater, polis, var Athen meget stor: de fleste av de rundt tusen greske byene hadde stort sett bare rundt 1000–1500 voksne, mannlige borgere. Korint, en betydelig bystat, hadde på det mest rundt 15 000 borgere.[23]

Athenske kvinner hadde ingen politisk rolle, og ble kun anerkjent som athenske borgere for ekteskap og for å føde barn. En mann var kvalifisert som athensk borger om han hadde athenske foreldre på begge sider. Paradoksalt nok var kvinner mer undertrykt i Athen enn noen annen gresk bystat. Juridisk sett hadde de samme rettigheter som barn, de kunne ikke eie eiendom og hadde ingen arverett. Selv i et militaristisk samfunn som Sparta hadde kvinner bedre rettigheter enn i Athen.[24] Athenske kvinner hadde også begrenset bevegelse i offentligheten og var svært adskilte fra menn.[25]

Den delen av befolkningen som ikke hadde statsborgerskap var utenlandske innbyggere, metoikere, og slaver. Den siste delen var mest tallrike. Rundt 338 f.Kr. hevdet rettskriveren og taleren Hypereides at det var 150 000 slaver i Attika,[26] men dette antallet er sannsynligvis ikke mer enn et inntrykk. Slavene var den største gruppen i samfunnet.[27] Paradokset var at Athen, mer enn noen annen gresk bystat, kom til basere seg på slavehold, og etter at trusselen om gjeldsslaveriet opphørte var det stort sett utenlandske slaver. Frihet og demokrati vokste fram side og side med slaveri og undertrykkelse.[28]

Athensk borgerskapRediger

Kun voksne menn i Athen som hadde fullført deres militære utdannelse som efebos hadde stemmerett. Prosentandelen av befolkningen som faktisk deltok i styringen var mellom 10 og 20 prosent av det totale antallet innbyggere, men dette varierte fra 400- til 300-tallet f.Kr.[22] Det utelukket flertallet av befolkningen: slaver, frigjorte slaver, barn, kvinner og utlendinger (metoikere).[29]

Også utelukket fra stemmerett var borgere viss rettigheter var under suspensjon, vanligvis de som ikke hadde betalt sin gjeld til byen, se atimia. For en del athenerne kunne denne tilstanden være permanent (og tidvis arvelig) diskvalifisering. Gitt det eksklusive og arvelige konseptet av borgerskap som greske bystater opprettholdt, var det en relativ stor andel av befolkningen som deltok i styringen av Athen og i andre radikale demokratier som det athenske, sammenlignet med oligarkier og aristokratier.[22]

I Athen var en del borgere langt mer aktive enn andre, men det store antallet som krevde for at systemet skulle virke er et vitnemål på graden av direkte deltagelse som langt overstiger noe demokrati i moderne tid.[22] Athenske borgere måtte nedstamme fra athenere, men etter reformene til Perikles og Kimon i 450 f.Kr. måtte de bekrefte at at deres foreldre på begge sider var athenske.[30] Selv om lovgivningen ikke hadde tilbakevirkende kraft, ble det fem år senere, da en fri gave på korn hadde kommet fra den egyptiske kongen skulle distribuert blant alle borgerne, ble «mange illegitime oppdaget» og fjernet fra registrene.[31]

Borgerskap, ikke bare for de enkelte, men også for deres etterkommere, kunne bli innviglet av rådsforsamlingen, og ble tidvis gitt til store grupper, som folk fra Plataiai i 427 f.Kr. og Samos i 405 f.Kr., men ved 300-tallet ble det innviglet kun til enkeltindivider og med en særskilt stemmevekt på 6 000. Det var generelt gjort som en belønning for som ytelse eller tjeneste til bystaten. I løpet av et århundre var det begrenset og antallet borgerskap ble heller gitt til hundrevis enn til tusenvis.[32]

ReferanserRediger

  1. ^ Thorley, John (2005): Athenian Democracy, Routledge, s. 74.
  2. ^ «demokrati», Bokmålsordboka. Sitat: «demokrati (fra gr. av demos 'folk' og -krati) styreform der (storparten av) folket har den avgjørende makt, folkestyre.»
  3. ^ «democracy (n.)», Online Etymology Dictionary
  4. ^ Raaflaub, Kurt A. (2007): «The Breakthrough of Demokratia in Mid-Fifth-Century Athens» i: Raaflaub, Kurt A.; Ober, Josiah; Wallace, Robert, red. (2007): Origins of Democracy in Ancient Greece. Berkeley: University of California Press. s. 112
  5. ^ Xenofon: Anabasis 4.4.15
  6. ^ Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, Oslo: Universitetetsforlaget, s. 62
  7. ^ Clarke, Paul Barry; Foweraker, Joe (2003): Encyclopedia of Democratic Thought, Routledge, s. 196.
  8. ^ a b Thorley, John (2005): Athenian Democracy, Routledge, s. 10.
  9. ^ Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, s. 38
  10. ^ Andersen, Øivind: "Solon" i Store Norske Leksikon.
  11. ^ Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, s. 38-39
  12. ^ Farrar, Cynthia (1989): The Origins of Democratic Thinking: The Invention of Politics in Classical Athens, CUP Archive, s. 21.
  13. ^ Thorley, John (2005): Athenian Democracy, Routledge, s. 25
  14. ^ Hunt, Lynn; Martin, Thomas R.; Rosenwein, Barbara H. et al. (2007): The Making of the West, Peoples and Cultures, A Concise History, bind I, Boston & New York: Bedford/St. Martin’s, s. 44.
  15. ^ Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, s. 64
  16. ^ Price, Simon; Thonemann (2011): The Birth of Classical Europe, London: Penguin History, s. 124-125
  17. ^ Thorley, J., Athenian Democracy, Routledge, 2005, pp. 55–56
  18. ^ Blackwell, Christopher. «The Development of Athenian Democracy». Stoa. Besøkt 8. oktober 2019. 
  19. ^ Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, s. 64-65
  20. ^ Aristoteles: Politikken, V 1301 b
  21. ^ Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, s. 50-51
  22. ^ a b c d Rothchild, John A.: Introduction to Athenian Democracy of the Fifth and Fourth Centuries BCE (PDF), Wayne State University Detroit, Michigan
  23. ^ Dixon, Michael D. (2014): Late Classical and Early Hellenistic Corinth: 338–196 BC, Routledge, s. 44.
  24. ^ Price, Simon; Thonemann (2011): The Birth of Classical Europe, London: Penguin History, s. 127-128
  25. ^ The Unenfranchised I - Women, Athenian Agora Excavations
  26. ^ Hypereides, fragment 13
  27. ^ Kamen, Deborah (2013): Status in Classical Athens, Princeton University Press, s. 9.
  28. ^ Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, s. 40
  29. ^ The Unenfranchised II - Slaves and Resident Aliens, Athenian Agora Excavations
  30. ^ Thorley, John (2005): Athenian Democracy, Routledge, s. 59.
  31. ^ Gagarin, Michael; Cohen, David (2005): The Cambridge Companion to Ancient Greek Law, Cambridge University Press, s. 278
  32. ^ Sinclair, R. K. (1991): Democracy and Participation in Athens, Cambridge University Press, s. 25–26.

LitteraturRediger

  • Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, Oslo: Universitetetsforlaget
  • Habicht, Christian (1997): Athens from Alexander to Antony. Harvard. ISBN 0-674-05111-4.
  • Hignett, Charles (1962): A History of the Athenian Constitution. Oxford. ISBN 0-19-814213-7.
  • Jones, A. H. M. (2015): Det athenske demokratiet. Nisus Forlag. ISBN 9788291612324.
  • Manville, B.; Ober, Josiah (2003): A Company Of Citizens: What the World's First Democracy Teaches Leaders About Creating Great Organizations. Boston.
  • Meier C. (1998): Athens: A Portrait of the City in its Golden Age. New York
  • Ober, Josiah (1989): Mass and Elite in Democratic Athens: Rhetoric, Ideology and the Power of the People. Princeton.
  • Ober, Josiah; Hendrick, C. (1996): Demokratia: A Conversation on Democracies, Ancient And Modern. Princeton.
  • Rhodes, P.J. (2004): Athenian Democracy. Edinburgh.
  • Price, Simon; Thonemann (2011): The Birth of Classical Europe, London: Penguin History
  • Sinclair, R. K. (1988): Democracy and Participation in Athens. Cambridge University Press.

Eksterne lenkerRediger