Filip II av Makedonia

Filip II av Makedonia (gresk: Φίλιππος, transkribert Filippos = «venn av hester, hestevenn», av filos = venn og ippos = hest) (født 382, død 336 f.Kr.), konge av Makedonia. Blant hans mange barn var Aleksander den store og Filip III Arrhidaios.

Filip II
Konge av Makedonia
Filip II Macedonia.jpg
Født382 f.Kr.
DødOktober 336 f.Kr. (46 år)
Aigai
Beskjeftigelse MonarkRediger på Wikidata
Embete
Ektefelle 1) Audata
2) Fila
3) Nikesipolis
4) Filinna
5) Olympias
6) Meda
7) Kleopatra Eurydike
Far Amyntas III av Makedonia[1][2]Rediger på Wikidata
Mor Eurydike I av Makedonia[2]Rediger på Wikidata
Søsken Eurynoe, Perdikkas III av Makedonia, Aleksander II av Makedonia, MenelausRediger på Wikidata
Barn 1) Kynane
2) Filip III Arrhidaios
3) Aleksander den store
4) Kleopatra
5) Thessalonike
6) Europa ?
7) Karanos ?
Nasjonalitet Oldtidens MakedoniaRediger på Wikidata
Gravlagt Tomb of Philip II of MacedonRediger på Wikidata
Utmerkelser Vincitore della corsa coi cavalli ai Giochi olimpici antichi (356 f.Kr.), kvadriga-vinner i de antikke olympiske leker (352 f.Kr.), vincitore della corsa dei carri tirati da due cavalli ai Giochi olimpici antichi (348 f.Kr.)Rediger på Wikidata
Annet navnΦίλιππος
Regjeringstid

For grekerne var Makedonia landet bortenfor fjellet Olympos, et grenseland mellom dem og barbarene, befolket av makedonske grekere som var halvveis barbarer selv. Kongeriket Makedonia hadde vært preget i flere generasjoner med dynastiske stridigheter og hyppig kongebytte. I to århundrer hadde ikke en makedonsk konge dødd av naturlige årsaker. Det var først med Filip II at det kom endringer som omdannet Makedonia til et land som til sist kom til å dominere hele Hellas. Ved hjelp av sine reformer sto han klar til å invadere Anatolia og angripe det veldige Perserriket, grekernes arvefiende, men dette skjedde først under hans sønn Aleksander den store.

Ifølge Theopompus fra Khíos som kalte sitt historieverk fra 300-tallet f.Kr. for Den filipske historien, hadde Europa aldri sett Filips like. Ikke en gang Aleksander den store gjorde så mye for å endre gresk historie. Filips far hadde problemer med å forsvare sitt kongedømme mot nabolandene, og var mer eller mindre en vasall under Illyria. Filip reformerte Makedonia, ga det tilgang til havet, utvidet dets maktområde nok til å true perserne, og underla seg de greske bystatene, inkludert Theben og Athen, så de aldri gjenvant sin uavhengighet. I tillegg moderniserte han den makedonske økonomi, forbedret hæren og sørget for å inngå en rekke allianser gjennom en serie ekteskap.[3] Hans reform av Makedonia «var antikkens raskeste og mest bemerkelsesverdige bedrift innenfor maktbygging».[4]

Liv og virkeRediger

Gissel i ThebenRediger

Filip var den yngste sønnen til kong Amyntas III og Eurydike I. I løpet av førti år hadde Makedonia mistet ni konger - fem av dem var blitt myrdet.[5] I sin ungdom, ca 368–65 f.Kr., satt Filip som gissel i bystaten Theben, som etter å ha nedkjempet en spartansk hær i 379 f.Kr. og gjeninnført demokratiet, inntok en ledende posisjon i Hellas. Blant annet ved hjelp av en omorganisering av hæren hadde byen påført Sparta flere nederlag. Generalen og statsmannen Pelopidas fra Theben ble kalt til Makedonia for å megle i det regjerende argeadedynastiets indre stridigheter. For å sikre sin avgjørelse, og Thebens myndighet i Makedonia, tok han med seg gisler tilbake til Theben. Blant disse var Filip. I Theben fikk han en militær og diplomatisk utdannelse under hærføreren Pammenes.[6] De to hadde tilsynelatende gjensidig respekt, kanskje også et vennskap, tilbake fra disse årene i Theben[7] da Filip også kan ha lært mye om krigføring av feltherren Epameinondas.[8]

Det har blitt hevdet at Filip var Pammenes' eromenos (ung mannlig elsker),[9] men det er umulig å vite hvor intimt deres vennskap var. Beskrivelsen kan skyldes en gresk litterær tradisjon som tilla forhold mellom menn et erotisk innhold, selv om dette ikke nødvendigvis var tilfellet.

 
Tetradrakme i sølv preget av Filip, bilde av ung rytter.

Et rike i ruinerRediger

Filips eldre bror Perdikkas III ble konge etter at deres eldste bror Aleksander II hadde blitt drept av regenten Ptolemaios fra Aloros, som var gift med hans søster. Da Perdikkas III vokste til, fikk han selv drept Ptolemaios og kunne styre alene. Men kongeriket var underlagt Theben som spilte landets indre motsetninger ut mot hverandre, og tok Filip II som gissel for å sikre at partene oppførte seg slik Theben ønsket. I 359 f.Kr. yppet Perdikkas III seg mot den illyriske kongen Bardyllis ved dumdristig å forsøke utvide kongedømmet nordøstover. Hans militære ekspedisjon endte i katastrofe da han ble drept i en trefning.[10] Hans sønn Amyntas IV var bare tre år gammel, men ble likevel utropt som konge. I 364 f.Kr. kom Filip tilbake til Makedonia, og ble utnevnt til regent og verge for brorsønnen. Allerede i løpet av noen måneder hadde Filip erklært seg selv som konge, og plassert sin brorsønn på sidelinjen; men Amyntas ble ikke regnet som noen trussel mot Filip, så han lot ham leve. Faktisk ga Filip ham senere sin datter Kynane i ekteskap.[11]

Filips militære dyktighet og en visjon om makedonske storhet skaffet ham tidlig framgang og suksess, men han sto overfor flere umiddelbare trusler. Først måtte han bedre trusselen fra nord som hadde blitt forverret ved nederlaget til broren Perdikkas mot illyrerne. Han inngikk raskt en allianse med kong Bardyllis som ble forseglet ved at Filip giftet seg med hans datter eller datterdatter Audata i 359 f.Kr. Paionierne og trakerne hadde invadert og herjet de østlige regionene av Makedonia, mens Athen hadde gjort landgang ved kystbyen Methone i Pieria med en hær av leiesoldater under Argeos, en makedonsk utfordrer til tronen. Ved å bruke kløktig diplomati greide Filip å få paionierne og trakerne til å trekke seg tilbake ved løfter om betaling, og han klarte å stille en hær på beina som møtte og beseiret de 3.000 athenske hoplittene samme år.

Militær og økonomisk omformingRediger

 
Tetradrakme i sølv med Filip bærende seierskrans.
 
Filippis plassering nord i Hellas.

Filip hadde nå pusterom nok til å få styrket sin egen innenlandske posisjon, og framfor alt sin makedonske hær. Trolig hadde han lært mye som gissel i Theben og visste hva makedonerne manglet av disiplin og slagkraft. Hans mest betydningsfulle nyvinning var uten tvil innføringen av et infanteri bestående falankser, bevæpnet med de beryktede sarissa, meget lange spyd. Han hadde større ressurser til å bygge opp en betydelig hær enn f.eks. Athen. Filip økte også Makedonias hestekraft ved å bosette sine ryttere og framtidige kavaleri i nye gode beitemarker i våtområdene erobret langs østgrensen. Han styrket sine krigshesters kraft ved å innføre nye hesteraser og forbedret avl.[12] Mot slutten av hans styre utgjorde kavaleriet hans mer enn 5.000 ryttere med lange lanser, mer enn fem ganger antallet ved hans overtakelse.[12]

En annen viktige faktor for hans framgang var hans økonomiske makt. Han skaffet seg tilgjengelige gruver med gull og sølv. I 357 f.Kr. inntok han den athenske byen Amfipolis som kontrollerte gullgruvene i Pangaionfjellene. Arkeologiske funn av smykker og luksusgjenstander har vist at også før Filips tid var en stor gullmengde i omløp i landet. De nye gruvene økte dette og omdannet landets økonomiske grunnlag.[12] Virkningen ses i Filips mynter, preget av høy kvalitet, som ble hans varigste ettermæle. Andrehåndskopier av hans mynter sirkulerte i utlandet så langt vest som i Gallia.[13]

Betydningen av både hester og gull bevitnes av at da han vant i de olympiske leker, lot han prege en sølvmynt med seg selv avbildet på hesteryggen med hevet hånd. Dette året, 356 f.Kr., hadde han også vunnet en seier over en sammenslutning av barbarer og erobret den gresk byen Potidaia, og han grunnla en by som han oppkalte etter seg selv, Filippi ved elven Nestos. Samme året ble han far til en sønn han ga navnet Aleksander.[14]

Audata, første hustruRediger

At Filip hadde giftet seg med illyriske Audata for å stagge Bardyllis i Dardania var åpenbart kun for å kjøpe tid. Allerede i 358 f.Kr. marsjerte han mot sin svigerfar og året etter knuste han illyrerne i et heftig slag hvor det ble sagt at rundt 7.000 av fienden ble drept. Ved dette etablerte han sin autoritet i innlandet i Balkan så langt som til Ohridsjøen og fikk respekt fra Epirus i øst.[15]

Han fikk datteren Kynane med Audata som skal ha lært sin datter opp i selvforsvar og krigskunst.[16] I en annen versjon døde Audata i barselseng alt i 357 f.Kr etter å ha født datteren som siden ble gift med sin fetter, Amyntas 4., som Aleksander fikk drept for å overta tronen etter sin far Filip.[17]

OlympiasRediger

 
Romersk medaljong med avbildning av Olympias, en del av en serie fra 200-tallet hvor keiser Caracalla framstilte seg selv som etterkommer av Olympias.

I 357 f.Kr. giftet Filip seg med Olympias, en gresk kongedatter fra Epirus, datter av kong Neoptolemos av Epirus, og hun ble den fjerde hustruen hans, og mor til Aleksander den store. Tilsynelatende het hun egentlig Polyxena, da Plutark nevner det i sitt verk Moralia, og at hun endret sitt navn til Myrtale forut sitt bryllup med Filip II, da som en del av hennes initiering eller opptagelse i en nå ukjent mysteriekult.[18] Navnet Olympias er således det tredje av de navnene hun er kjent med, tatt antagelig som en anerkjennelse av Filips seier ved de olympiske leker i 356 f.Kr., noe som sammenfalt ved Aleksanders fødsel.[19][20] Deres andre barn var en datter, Kleopatra.

 
«Zevs forfører Olympias». Fresko av Giulio Romano mellom 1526 og 1534, Palazzo del Te, Mantua, Italia.

Mange myter har oppstått om Olympias, antagelig preget av at hun var en målbevisst kvinne som ikke lot seg dominere av den makedonske kongen. Blant annet var det hevdet at hun var en inderlig tilhenger av Dionysos og en form for orgiastisk slangekult. Plutark hevdet at hun også hadde slanger i sengen sin og sov med dem, men denne henvisningen var nok for å fordømme henne som løsaktig, hvilket det neppe var noen grunn til.[21]

Da Aleksander begynte å bygge myten om seg selv og besøkte det egyptiske orakelet ved oasen i Siwa, etter sigende ved å følge etter fugler gjennom ørkenen, og i henhold til hans hoffhistorikere skal orakelet ha bekreftet at han ikke bare var den legitime farao av Egypt, men også av guddommelig herkomst. Ingen ringere enn Zevs var hans far etter at guden hadde forført hans mor. I henhold til myten skal Olympias he bekreftet dette.[22] Om det er tilfelle at Olympias faktisk ga sin bekreftelse, har det nok sin årsak i at hun og Filip ble mindre gode venner over tid. Filips ustabilitet, egenvilje, og begjær etter andre kvinner, og Olympias' sjalu temperament førte til en voksende kjølighet i forholdet.

Det ble markant verre i 337 f.Kr. da Filip giftet seg med adelig makedonsk kvinne, Kleopatra Eurydike. Denne kvinnen var en niese av hærføreren Attalos, og etter ekteskapet var inngått endret han hennes navn til Eurydike. Det førte til store spenninger mellom Filip, Olympias og Aleksander. Ved bryllupsbanketten skal Attalos ha kommet med bemerkningen at Filip kunne bli far til en legitim arving, underforstått en som var makedonsk på begge sider. I raseri kastet Aleksander sitt drikkebeger mot ham og anklaget ham for å kalle ham en bastard. Filip reiste seg rasende, trakk sverdet og angrep Aleksander, kun for å snuble i fylla og falle på hodet. Aleksander skal da ha ropt, kanskje mer et litterært utsagn enn en historisk gjengivelse: «Her er den mann som er klar til å krysse fra Europa til Asia, men klarer ikke en gang å gå fra det ene bordet til det andre uten å miste balansen!»[23]

Olympias dro sammen med sønnen i frivillig eksil til Epirus hvor hun bodde ved hennes brors molossiske hoff, Aleksander I.

ErobrerenRediger

Den store athenske oratoren Demosthenes avleverte allerede i 351 f.Kr. den første av hans Filippikker, en rekke taler som advarte grekerne mot den makedonske fare overfor gresk frihet. Hans taler, den andre i 344 f.Kr. og den tredje i 341 f.Kr. var alle rettet for å mane grekerne mot en farlig utenlandsk erobrer. Demosthenes erklærte også at Filip ikke engang var «en barbar fra noe sted som kan omtales med respekt, men en fordervelig slyngel fra Makedonia, der det til denne dag ikke har vært mulig å kjøpe en anstendig slave».[24]

Etter å ha beseiret illyrerne ble Makedonias politikk i økende grad aggressiv. Paionia var allerede med våpenmakt underlagt Filips herredømme. Kort tid før Filip dro ut mot Paionia hadde Artaxerxes II Mnemon av Perserriket død og ble etterfulgt av sin sønn Artaxerxes III Arses. Hans hovedmål var å erobre Egypt, men for å klare det måtte han kontrollere havet, og derfor måtte han gjøre opp med Athen som hadde en sterk flåte og som støttet Egypt. Satrapen (guvernøren) av Karia, Mausollos,[25] provoserte fram et opprør blant Athens allierte. Det ble begynnelsen på «de alliertes krig» (357-55 f.Kr.).[26]

 
Ruiner av festningsverker på en høyde på østlige delen av Methone som ble erobret i 354 f.Kr.

I 357 f.Kr. brøt han avtalen med Athen og angrep Amfipolis som han hadde overgitt til Athen da han tok tronen. Byen ble makedonsk etter en storstilt beleiring. Han behandlet innbyggerne stort sett vennlig, skjønt noen ble forvist, og han plasserte en garnison i byen. Ved dette sikret han seg gullgruvene i fjellene i nærheten, og kunne han finansiere framtidige kriger. Da Athen var opptatt med Perserriket og ikke var i stand til å utkjempe to kriger samtidig, angrep den makedonske hæren og erobret den gresk byen Potidaia i Khalkidiki det samme året.[26] Mens Athen forberedte seg på å sende en hær nordover, erobret Filip festningsbyen Pydna, en annen athensk koloni ved den makedonske kysten. Alle grekere ble forvist, byen ble rasert og en ny by ble bygd på ruinene.[27] Om budskapet ikke hadde blitt forstått tidligere, var det nå klart i hele Hellas at for første gangen i historien var makedonerne forente, hadde økonomiske midler, en slagkraftig hær og var ledet av en målbevisst og dyktig leder.[26]

Athen aktet fortsatt å gjenerobre Amfipolis, men ettersom de var involvert i de alliertes krig hvor de bekjempet sine allierte, trakiske Ketriporis, Lyppeios fra Paionia og illyriske Grabos, førte deres aktiviteter i den nordlige delen av Egeerhavet til at andre greske bystater ble urolig. OlynthosKhalkidiki var den første som allierte seg med Filip og Makedonia.[28] I 355 f.Kr., året etter at Aleksander var født, hvor han hadde en arving og var anerkjent som konge med legitim rett til arvinger, begynte han beleiringen av Methone, en havneby nord for Pydna, og den siste byen i Thermaikosbukta under athensk kontroll. Ettersom de alliertes krig var i sin siste, avgjørende fase var Athen ikke i stand til å tilby hjelp, og byen falt under en langvarig beleiring i 354 f.Kr. til tross for at Athen til sist klarte å sende to flåter nordover, om enn forgjeves. Det var under denne beleiringen at Filip mistet et øye.[28] Han angrep også Abdera og Maronea langs kysten av Trakia i løpet av 354–353 f.Kr.

Den tredje hellige krigRediger

Den tredje hellige krig (356–46 f.Kr.) ble utkjempet mellom styrkene til det delfiske amfiktyoniske forbund, hovedsakelig representert av Theben og Fokis, og hvor Filip og Makedonia etter hvert involverte seg. Krigen ble utløst av en stor bot som ble gitt til Fokis i 357 f.Kr. for at de hadde forbrutt seg mot hellig område. Istedenfor å betale angrep fokerne Apollons helligdom i Delfi og stjal rikdommene for å finansiere en stor hær av leiesoldater. Fokis var langvarige venner av Athen, mens Theben allierte seg med Thessalia, langvarig fiende av Fokis. Selv om fokerne ble påført flere nederlag, klarte de å fortsette krigen i flere år inntil begge sider var utmattet. Etter å ha begynt krigen var Theben ikke i stand til å avslutte den og besluttet å invitere sitt tidligere gissel til å hjelpe dem i krigen mot fokernes «vanhelligelse». Filip II benyttet krigen til å øke sin makt og innflytelse i nordlige Hellas.

Sommeren 353 f.Kr. marsjerte Filip inn i Thessalia, hvor han ble utvalgt til å være deres leder, og landets ressurser sto til hans disposisjon, og den største gevinsten var deres tallrike kavaleri.[20] Filip beseiret 7000 soldater fra Fokis under ledelse av en bror av Onomarkos. Sistnevnte klarte riktignok beseire Filip i to påfølgende slag. Han vendte tilbake til Thessalia året etter, godt forsterket, nå med en hær på 20 000 makedonske infanterister og 3000 kavalerister, inkludert en betydelig mengde fra Thessalia. I slaget ved Krokusmarkene, som er blitt nedtegnet som et av de blodigste i gresk historie, ble fokerne under ledelse av Onomarkos avgjørende beseiret. 6000 fokere falt mens 3000 ble tatt som fanger. De overlevende ble behørig druknet i havet for å markere at de var forurensede fiender og at Filip hadde vunnet et nesten religiøst slag, som om han kjempet på vegne av Apollon selv.[20]

Denne seieren ga Filip en enorm prestisje, foruten også fri tilgang til havnebyen Ferai, og han var også blitt tagos av Thessalia, og han krevde området Magnesia som sitt eget, og her lå den viktige havnebyen Pagasai. Filip gjorde ikke noe forsøk på å avansere videre inn i Midt-Hellas grunnet Athen. Athenerne greide heller ikke å komme tidsnok til å forsvare Pagasai, men de satte opp en blokade ved den viktige passasjen i Thermopylene.

 
Kart over Filips fremrykning i Hellas.

SeierherreRediger

Fiendtlighetene med Athen ble ikke utløst i krig, men Athen var truet av de makedonske fraksjonene som Filips gull skapte i Euboia. Fra 352 til 346 f.Kr. kom ikke Filip tilbake i sørlige Hellas. Han var aktiv med å fullføre underkastelsen av barbariske folkestammer i fjellene i Balkan i vest og nord, kanskje så langt som til dagens Dubrovnik, og deretter inn i Trakia i dagens Bulgaria, helt opp til elven Donau.[20] Til den fremste av disse kystbyene, Olynthos på halvøya Khalkidiki, benyttet Filip smigrende diplomati ved å tilby sitt vennskap. Hans tilbud om «vennskap» og «fordeler» var de faste innslagene i hans diplomatiske våpen.[29]

Olynthos hadde først allierte seg med Makedonia, men deretter gått tilbake til Athen. I 349 f.Kr. begynte han beleiringen av Olynthos, som bortsett fra dens strategiske posisjon, også ga ly til hans slektning Menelaos. Sistnevnte hevdet være en sønn av Amyntas III og således en halvbror som kunne gjøre krav på den makedonske tronen. Athen kom ikke til hjelp, men var opptatt av opprør i Euboia, antagelig anstiftet av Filip og hans gull. Han erobret Olynthos i 348 f.Kr. og raserte byen til grunnen. Menelaos ble henrettet i 347 f.Kr. i henhold til Junianus Justinus. Også andre byer på Khalkidiki fikk samme skjebne. Makedonia og de regionene som lå nærmeste hadde i hemmelighet konsolidert og Filip feiret sine olympiske leker i Dion, en by som hadde sitt navn etter Zevs.

 
Minnesmerket «Khaironeias løve», antagelig reist til minne om de døde fra Theben.

I 347 f.Kr. fortsatte Filip erobringen av de østlige distriktene rundt elven Evros og tvang den trakiske fyrsten Kersobleptes til å underkaste seg. I 346 f.Kr. blandet han seg effektivt inn i krigen mellom Theben og Fokis i den pågående hellige krigen. I begynnelsen hadde Theben hatt framgang, men fokerne hadde kommet seg, og etter en periode med geriljakrig, hadde de invadert Boiotia i 247 f.Kr. Deres økonomiske midler holdt på å gå tørre og denne invasjonen var det siste forsøket på å vinne krigen. Theben var også trøtte av krig og appellert til Makedonia. Hva som siden skjedde er uklart, men fokerne stilte ikke opp da den makedonske hæren kom sørover og i 346 f.Kr. overga de seg til Filip. Det ble inngått fred og deres to stemmer i de panhellenske rådene ble overtatt av Filip. Den tredje hellige krig var over, de greske byene alvorlig svekket og Filip den ubestridte leder.[28] Hans strid med Athen fortsatte støtvis og ujevnt. Imidlertid kom Athen med tilnærmelser om fred, og Filip inngikk en fredsavtale i Thessalia.

Da de fremste greske bystatene underkastet, vendte Filip seg mot Sparta. De greske bystatene inngikk ikke i opposisjon mot blant annet for at de fryktet en ny vekst i Sparta mer enn den nye makedonske «allierte». Det fortelles at Filip sendte et ultimatum til Sparta: «Jeg råder dere om å underkaste dere uten ytterligere nøling, for om jeg fører min hær til deres land, vil jeg ødelegge deres gårder, drepe deres folk og ødelegge deres by!» Sparta sendte tilbake et lakonisk ord: «Om.» (αἴκα).[30] Både Filip som Aleksander kom begge til å la Sparta være i fred.

I 345 f.Kr. drev Filip en hardkjempet krig mot ardiaeiere, en illyrisk stamme i dagens Montenegro, og deres kong Pluratos, og i løpet av disse stridighetene ble hans selv alvorlig såret i den nedre delen av høyre fot.[31] I 342 f.Kr. førte han igjen en stor militær ekspedisjon nord over skyterne, erobret den trakiske befestede bosetningen Eumolpia som han deretter ga sitt navn, Filippopolis (dagens Plovdiv i Bulgaria).

I 340 f.Kr. begynte Filip beleiringen av Perinthua og begynte en annen beleiring i 339 f.Kr. av byen Bysants. Etter liten framgang i beleiringene og en stillingskrig av begge byer, dalte hans omdømme i Hellas, men han sikret på nytt sin autoritet ved kraftfullt å beseire en mektig allianse av flere greske bystater, blant dem også Theben og Athen, i slaget ved Khaironeia i 338 f.Kr. Seieren ble kulminasjonen av Filips krig i Hellas. Det samme året ødela Filip byen Amfissa ettersom innbyggerne urettmessig hadde kultivert deler av landområder som tilhørte Delfi.

Filip var i stand til å pålegge Hellas en avtale som alle bystatene godtok, unntatt Sparta. Han dannet det korintiske forbund, opprettet i 337 f.Kr. som et resultat av slaget ved Khaironeia, gjorde alle deltagerne til allierte av Makedonia og med hverandre, og med Filip selv som garantist for freden og «friheten». Ingen av medlemmene kunne føre krig mot hverandre. I neste omgang ble Filip valgt som strategos (øverste hærfører) for en panhellenistisk krig mot det persiske rike som han lenge hadde planlagt. I 336 f.Kr. da Filip var den sterkeste lederen på det greske fastlandet, det ble utplassert «folk for felles trygghet», en bevisst vag eufemisme for Filips egne soldater. Krig ble erklært mot Perserriket, offisielt for å straffe denne fienden for forbrytelser gjort i 480 f.Kr., særlig brenningen av templene i Athen, og samtidig «frigjøre» de greske byene langs østkysten av Anatolia. Det var ambisiøse mål som en del var skeptiske imot, men da den framtidige invasjonen av perserne fortsatt var i de tidligste faser, ble Filip drept i hovedstaden Aigai av en kongemorder med uklare grunner. Han ble etterfulgt på den makedonske tronen og som leder av Hellas av sin unge sønn Aleksander som øyeblikkelig gikk videre med planene om å angripe Perserriket.[32]

EkteskapRediger

 
Gullstater av Filip II, portrettert som guden Apollon.

Filip II rakk å gifte seg syv ganger i løpet av sitt 46-årige liv.[33] Datoene til Filips mange ekteskap, antallet, rekkefølgen og navnene på en del av hustruene er et diskusjonstema blant historikere. Følgende liste er gitt av Athenaios (100-tallet e.Kr.)[34]

Mordet på FilipRediger

 
Filip blir drept av kongemorderen Pausanias under prosesjonen til teateret.

Like før avreisen for å invadere Persia i 336 f.Kr ble Filip snikmyrdet i Aigai, Makedonias gamle hovedstad, av en av sine livvakter, Pausanias. Filip hadde invitert gjester fra hele Hellas til datteren Kleopatras bryllup med sin morbror Aleksander I av Epirus. Dagen etter vielsen var det arrangert konkurranser og teaterforestillinger, innledet med et opptog av tretten statuers om forestilte de tolv gudene på Olympen, pluss kong Filip selv. Deretter fulgte den virkelige Filip i en kostbar hvit kappe, ledsaget av sin sønn Aleksander, samt sin svoger/svigersønn, kongen av Epirus. Filip hadde bedt livgarden holde avstand for å demonstrere at grekernes velvilje var vern nok for ham; men plutselig styrtet livvakten Pausanias mot ham og støtte en dolk inn mellom Filips ribbein. Han døde umiddelbart, mens morderen flygtet fra teateret. Pausanias hadde i forveien plassert hester ved byporten, men underveis snublet han i en slyngplante og ble drept spydstikk av tre forfølgere.[35]

Aristoteles som hadde vært lærer for Aleksander i tre år, og hadde en far som hadde vært lege ved det makedonske hoffet, mente at mordet hadde personlige motiver, og slik ble den offisielle versjonen: at kong Filip hadde droppet Pausanias til fordel for en annen elsker, og Pausanias skulle ha ydmyket sin rival i en slik grad at han begikk selvmord. Som hevn skulle general Attalos, en venn av den døde, ha invitert Pausanias til middag, drukket ham full og latt noen av mennene sine voldta ham. Pausanias ba Filip om å straffe Attalos for overgrepet; men det skulle Filip ha nektet, ettersom Attalos var farbror til dronning Eurydike. I stedet tilbød han Pausanias en ærefull plass som en av de syv i den kongelige livgarden. Men stemmer dette, ville Pausanias enkelt kunne ha drept Filip uten vitner til stede, og med mulighet for å snike seg fra åstedet. Diodorus Siculus forklarer også at Pausania hadde sørget for «hester» - i flertall - ved byporten, som om han hadde medhjelpere på flukten. Selv trengte han jo bare én hest. Det er også påfallende at forfølgerne ikke nøyde seg med å pågripe ham, men drepte ham med stedet, som om de kjente til attentatplanene og sørget for å bringe ham til taushet. Blant andre Junianus Justinus mente at tronarvingen Aleksander og/eller hans mor Olympias var de som tjente mest på drapet. Særlig Olympias synes å ha vist takknemlighet overfor Pausanias, ifølge Justinus: Samme dag som hun kom tilbake fra sin landflyktighet, skal hun ha satt en krone på drapsmannens lik og beordret årlige ofringer til hans minne. Hun fikk ham også kremert og begravd i en gravhaug ved siden av Filips. Filips død var ytterst beleilig for henne, for datteren deres, Kleopatra, hadde gjennom sitt nylige ekteskap sikret forbundet mellom Makedonia og Epiros, og dermed gjort Olympias overflødig, så Filip kunne kvittet seg med henne; dessuten hadde dronning Eurydike nylig født en sønn som truet sin halvbror Aleksanders rett til tronen. Men Filips død sikret Olympias' plass som rikets førstedame etter at hun i all hast hadde ryddet av veien både Eurydike og hennes nyfødte sønn Karanos.[36]

Femti år senere utbroderte historikeren Kleitarkos dette, som gjenfortalt av Diodorus Siculus.[37] Det eneste vi vet sikkert, er at Aleksander etterfulgte sin far på tronen og lot en rekke motstandere henrette, at Parmenion sørget for å henrette general Attalos, og at Aleksander invaderte Asia våren 334 f.Kr. og dermed førte sin fars planer ut i livet.[38]

Personlighet og arvRediger

 
Fasaden på Filip IIs grav i Vergina
 
Veggmaleri i den antatte graven til Filip II, rytteren kan forestille Filip selv.

På begynnelsen av Filips kongetid var kongeriket Makedonia sentrert på lavlandet rundt hovedstaden Pella, mens det øvrige Makedonia besto av mer eller mindre uavhengige småkongedømmer. Fiendtlig innstilte grekere i sør karakteriserte de makedonske kongene som barbarer, og makedonernes tykke greske dialekt var vanskelig å forstå for dem. Mens makedonerne på den ene siden var innenfor det greske fellesskapet, markerte de seg samtidig som adskilte, som makedonere. Men den tradisjonelle kongefamilien, argeadedynastiet, betraktet sin opprinnelse i Argos i sørlige Hellas, derav navnet argeader. En gang rundt 500 f.Kr. ble Aleksander I tillatt å delta i de olympiske leker som var begrenset for kun grekere. Var Filip II greker?

Filip II hadde sine tenåringsår i byen Korint og ble oppfostret i henhold til gresk kultur og språk. Filip II sørget for at den greske filosofen Aristoteles ga undervisning til hans sønn Aleksander. De makedonske kongene ønsket å bli betraktet som grekere. De støttet gresk kultur, beskyttet greske poeter som Pindaros og Evripides, og ga oppdrag til store greske malere i sin tid og mesterskulptøren Kallimakos. Forskningen de siste tiårene har vist at studiet av makedonske personnavn, månedsnavnene i den makedonske kalenderen og et voksende antall personlige inskripsjoner som er blitt avdekket i Makedonia, i en kontekst av 300-tallet f.Kr., kan makedonsk dialekt knyttes til det samtidige gresk språket i nordvestlige Hellas. I kongedømmets dynastiske senter Aigai (Virginia) holdt de makedonske kongene deres lokale olympiske leker og ved Dion ved den sørlige grensen ble det holdt kulturelle feiringer for musene.[39]

Ved å være de nordligste av de antikk greske områdene var makedonernes oppmerksomhet vendt både nordover som sørover. De var inngiftet med barbarer, og Filips egen mor var antagelig også en. En del av de særegne makedonske tradisjonene var opplagt barbariske; tidligere kunne ikke en mann bære et belte før han hadde drept en fiende i kamp. Filip var også polygamist. I løpet av tre år hadde han ikke mindre enn fire hustruer, og endte opp med syv, og tre av dem var ikke greske. Om makedonernes selvbilde var gresk, kunne de i andre sammenhenger markere seg selv som makedonere.[40]

Filip hadde «en utdannet sjarme, kombinert med stor tapperhet i kamp, og en impulsiv sjenerøsitet».[40] Athenske sendebud roste hans flotte utseende (til tross for å ha mistet et øye i kamp), utmerkede hukommelse, gjestmildhet, og hans dyktighet i drikkegilder. Hans store suksess i å bli en dominerende maktfaktor i Hellas bygde på «bløff og løfter, kunstferdig kledd opp som diplomati.» Hans gjentatte brev til Athen var «full av vage løfter, villedende selvrettferdighet og til sist tendensiøs historie.»[41] Men bak sin sjarm og diplomati var Filip uansett nødt til være en sterk konge, en stor kriger, en ivrig jeger, være gavemild og drikke hardt og tett i makedonske gjestebud. Det var disse kvalitetene som formet en makedonsk hersker og som ga tillit i hans hoff.[42] «Filip avskydde de som var av ordinært vesen og tok seg av sin egen eiendom, men han priset og æret de som var spandabel og tilbrakte sine liv med å kaste terninger og drikke...» skrev den greske historikeren Theopompos etter å ha tilbrakt tid hos Filip i Pella.[43]

Den hæren som Aleksander erobret Perserriket med var bygd opp og trenet av Filip. En stor enhet av 3000 kongelige skjoldbærere var Filips oppfinnelse, knyttet til en trenet tropp med kongelige fotsoldater sammen med et kongelige kavaleri som red på begge flankene av hæren. Fotsoldatenes lange spyd, sarissa, var bærebjelken i den nye hæren, var uttenkt av Filips taktiske vurderinger, og som Aleksander overtok.

 
Filippeion ved Olympia

Heroon (helligdom) i Vergina, Makedonias gamle hovedstad Aigai, er antatt å ha vært dedikert for dyrkelsen av familien til Aleksander den store. Den kan ha huset en kultstatue av Filip II. Det er sannsynlig at han ble vurdert som en helt eller kanskje til og med guddommeliggjort ved sin død. Selv om makedonerne ikke betraktet Filip som en gud, mottok han andre former for anerkjennelse, slik som ved Eresos (alter for Zevs Filippeios), Efesos (hans statue ble plassert i tempelet for Artemis), og i Olympia hvor Filippeion ble bygd. Det var en jonisk, sirkelrundt minnesmerke som inneholdt statuer av hans familie, inkludert var Filip II selv, hans sønn Aleksander, hans hustru Olympias, hans far Amyntas III og mor Eurydike I. Minnesmerket ble opprettet for å feire Filips seier i slaget ved Khaironeia i 338 f.Kr.

Isokrates skrev en gang til Filip at om han beseiret Perserriket var det ingenting igjen for ham, annet enn å bli en gud,[44] og Demades foreslo at Filip burde bli ansett som den trettende gud. Imidlertid er det ingen klare hentydninger om at Filip ble løftet opp til guddommelig status av sin sønn Aleksander.[45]

ArkeologiRediger

 
Inngangen til «Den store gravhaugen» ved museet i Vergina.
 
Seiersmedalje (niketerion) utgitt i Tarsus, ca 100-tallet f.Kr. (Cabinet des Médailles, Paris.
 
Ulike tetradrakmer i sølv fra Filips kongetid. (Rezhantsisamlingen, Bulgaria).

Den 8. november 1977 fant den greske arkeologen Manolis Andronikos blant flere kongelige graver en uåpnet grav i Vergina, hovedstad i kongeriket Makedonia. Den inneholdt et skrin med skjelettrester, en larnax, av 24 karat gull med en vekt på 11 kilo. En forseggjort gullkrans veide 717 gram. På lokket av larnaxen var det er symbol, en sol eller stjerne, og denne Vergina-solen ble tatt som symbol for gresk Makedonia. I 1991 skapte dette problemer da den nye uavhengige republikken kalt Makedonia brukte symbolet på flagget I 1995 ble republikken nødt til å fjerne Vergina-solen fra flagget.[46]

I graven lå et skjelett tolket som Filips pga karakteristiske skader ved kraniet og beinskinner, der den ene var kortere enn den andre. En av konene hans kan være gravlagt i det minste rommet. Utenfor inngangen reiste man den korsfestede Pausanias. Aleksander fikk også de tre sønnene til Pausanias henrette, selv om ingen av dem kunne lastes for drapet på faren hans. Aleksander skal videre ha planlagt en storslått grav for sin far, noe i retning av Kheops-pyramiden, men fant aldri tid til å sette planen ut i livet.[47]

Det er generelt akseptert at Vergina var de makedonske kongene gravplass, men identifiseringen av Filip II er omdiskutert. Ved å ta voksavstøpning ble hodeskallen rekonstruert og viste en åpenbar ødeleggelse i høyre øyet, forårsaket ved gjennomboring med en gjenstand. Det er et historisk faktum at Filip ble truffet i øyet av en pil.[48]

Eugene Borza og andre har foreslått at graven tilhørte Filips sønn Arrhidaios, og at Filip sannsynligvis er gravlagt i en enklere, tilstøtende grav som har blitt plyndret allerede i antikken.[49]

I 2000[50] ble gravfunnet datert til 317 f.Kr. ut fra stilen funnene var utført i, dvs. en generasjon etter drapet på Filip II. Ifølge forskere ved Anaximandriansk institutt for menneskelig evolusjon ved Demokritos-universitet i Voula i Hellas, som benyttet en teknikk kalt «makrofotografi» for å studere skjelettet i detalj, er de trekkene som ble identifisert av Musgrave, Prag og Neave, normale anatomiske særkjenne forsterket av kremasjonen og slurv ved innsamling og behandling av levningene. Ifølge Borza kan grav I (også kjent som «Persefones grav», funnet i 1977, plyndret og uten funn av betydning, men dekorert med et veggmaleri[51] som viser Pluto som bortfører Persefone[52]) ha inneholdt levningene av Filip II og hans familie. Om denne teorien er riktig, kan de forgylte våpen og de kongelige gjenstandene i grav II ha tilhørt Aleksander den store.[49]

Milt. B. Hatzopoulos oppsummerte i 2008 undersøkelsene av graven, og mente at personlige og politiske faktorer hadde forstyrret debatten om identifiseringen.[53]

En gruppe forskere hevdet i 2010 at det finnes ingen bevis for at Arrhidaios var gravlagt i den uåpnete graven, ettersom Borza, Palagia og Bartsiokas mistolket visse funn og dermed trakk feilaktige konklusjoner.[54] Musgraves egen undersøkelse av skjelettrestene fra grav II bekreftet at den avdødes kranium var deformert, muligens ved et traume som stemmer med det som er kjent om Filip II.[54]

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118593838, verkets språk tysk, besøkt 20. november 2022[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Philippus[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ «Filip II», Ancient Warfare magazine, Wayback Machine
  4. ^ Fox, Robin Lane (2006): The Classic World. An Epic History of Greece and Rome. Penguin History. ISBN 978-0-14-102141-6. s. 192-193
  5. ^ Bengt Liljegren: Aleksander den store (s. 23-25), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2010, ISBN 978-82-02-33211-2
  6. ^ Dio Chrysostom Or. 49.5
  7. ^ Tracy, James D. (2000): City Walls: The Urban Enceinte in Global Perspective, Cambridge University Press, s.
  8. ^ Bengt Liljegren: Aleksander den store (s. 25)
  9. ^ Murray, Stephen O. (2002): Homosexualities (Worlds of Desire: The Chicago Series on Sexuality, Gender, and Culture), University of Chicago Press, s. 42
  10. ^ Orrieux, Claude (1999): A History Of Ancient Greece, ISBN 0-631-20309-5, s. 256
  11. ^ Leon, Vicki. (1995): Uppity Women of Ancient Times. Publishers Group West. ISBN 1-57324-010-9. s. 182-183.
  12. ^ a b c Fox, Robin Lane (2006): The Classic World. An Epic History of Greece and Rome. Penguin History, s. 198
  13. ^ Fox, Robin Lane (2006): The Classic World. An Epic History of Greece and Rome. Penguin History, s. 199
  14. ^ Fox, Robin Lane (2006): The Classic World. An Epic History of Greece and Rome. Penguin History, s. 196
  15. ^ Lewis, D. M. (1994): The Cambridge Ancient History, bind 6: The Fourth Century BC, ISBN 0-521-23348-8, s. 374. Sitat: «... The victory over Bardylis made him an attractive ally to the Epirotes, who too had suffered at the Illyrians' hands, and his recent alignment ...»
  16. ^ Fox, Robin Lane (2006): The Classic World. An Epic History of Greece and Rome. Penguin History, s. 194
  17. ^ Bengt Liljegren: Aleksander den store (s. 44)
  18. ^ «Dixon on Carney» Arkivert 24. mars 2012 hos Wayback Machine. (PDF). Classicaljournal.org.
  19. ^ Heckel, Waldemar (2006): Who's who in the age of Alexander the Great: prosopography of Alexander's empire. Wiley-Blackwell. ISBN 1-4051-1210-7., s. 181
  20. ^ a b c d Fox, Robin Lane (2006): The Classic World. An Epic History of Greece and Rome. Penguin History, s. 196
  21. ^ «The nonsense about the snakes» («det tullet med slanger») er fra Plutarks biografi Livet til Aleksander (2.6), i henhold til Robin Lane Fox i hans biografi Alexander the Great, 1973, s. 26 og note s. 504; Fox mener at slangehåndteringen var den stuprum (skjørlevnet) som Junianus Justinus, 9.5.9, henviste til.
  22. ^ Fox, Robin Lane (2004): Alexander the Great, Penguin, s. 200-218
  23. ^ «Philip of Macedon», Project History of Macedonia
  24. ^ Jones, Terry (2009): Barbarene, forlaget Lille Måne, Oslo, ISBN 978-82-92605-35-6, s. 167
  25. ^ Högemann, Peter (Tübingen): «Maussolus», Brill’s New Pauly. Brill Online, 2013
  26. ^ a b c Lendering, Jona: «Philip II of Macedonia (1)» Arkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine., Livius.org
  27. ^ «Philip of Macedon», History of Macedonia.org
  28. ^ a b c Lendering, Jona: «Philip II of Macedonia (2)», Livius.org
  29. ^ Fox, Robin Lane (2006): The Classic World. An Epic History of Greece and Rome. Penguin History, s. 197
  30. ^ Plutark: De garrulitate, 17
  31. ^ Ashley, James R. (2004): The Macedonian Empire: The Era of Warfare Under Philip II and Alexander the Great, 359–323 BCE., McFarland, ISBN 0-7864-1918-0, s. 114
  32. ^ Fox, Robin Lane (2006): The Classic World. An Epic History of Greece and Rome. Penguin History, s. 197-198
  33. ^ Liljegren, Bengt (2010): Aleksander den store, forlaget Cappelen Damm, Oslo, ISBN 978-82-02-33211-2, s. 26
  34. ^ Athenaios, 13.557 b–e
  35. ^ Bengt Liljegren: Aleksander den store (s. 38-9)
  36. ^ Bengt Liljegren: Aleksander den store (s. 40 og 45)
  37. ^ [1] Diodorus Siculus om Filips død
  38. ^ «Filips siste år», Wayback Machine
  39. ^ Fox, Robin Lane (2006): The Classic World. An Epic History of Greece and Rome. Penguin History, s. 193
  40. ^ a b Fox, Robin Lane (2006): The Classic World. An Epic History of Greece and Rome. Penguin History, s. 194
  41. ^ Fox, Robin Lane (2006): The Classic World. An Epic History of Greece and Rome. Penguin History, s. 198
  42. ^ Fox, Robin Lane (2006): The Classic World. An Epic History of Greece and Rome. Penguin History, s. 199
  43. ^ Fox, Robin Lane (2006): The Classic World. An Epic History of Greece and Rome. Penguin History, s. 192
  44. ^ Ferguson, Everett (2003): Backgrounds of early Christianity, Wm. B. Eerdmans Publishing, ISBN 0-8028-0669-4, s. 202
  45. ^ Long, Charlotte R. (1987): The twelve gods of Greece and Rome, Brill, ISBN 90-04-07716-2, s. 207
  46. ^ «Vergina», 12. februar 2012
  47. ^ Bengt Liljegren: Aleksander den store (s. 43-4)
  48. ^ Se John Prag & Richard Neaves rapport i Making Faces: Using Forensic and Archaeological Evidence, utgitt av Trustees of the British Museum ved British Museum Press, London: 1997.
  49. ^ a b Goudarzi, Sara (23. april 2008): «Alexander the Great's 'Crown', Shield Discovered?», National Geographic News, artikkel som skisserer de arkeologiske undersøkelsene av grav II.
  50. ^ Schuster, Angela M.H. (20. april 2000): «Not Philip II of Macedon», Archaeology
  51. ^ Veggmaleriet i «Persefones grav»
  52. ^ «Vergina», 12. februar 2012
  53. ^ Hatzopoulos, Milt. B. (2008): «The Burial of the Dead (at Vergina) or The Unending Controversy on the Identity of the Occupants of Tomb II» Arkivert 28. juli 2011 hos Wayback Machine. (PDF), Tekmera Vol 9
  54. ^ a b Musgrave, Jonathan et al. (2010): «The Occupants of Tomb II at Vergina. Why Arrhidaios and Eurydice must be excluded», Int J Med Sci 2010; 7(6):s1-s15. doi:10.7150/ijms.7.s1
Forgjenger:
 Amyntas IV 
Konger av Makedonia
Etterfølger:
 Aleksander III den store 

Eksterne lenkerRediger