Wikipedia

Eurydike I av Makedonia

Eurydike (gresk: Εὐρυδίκη) var en dronning av kongeriket Makedonia i oldtiden. Hun var gift med kong Amyntas III av Makedonia.[2][3] Hun var datter av Sirras av Lynkestis, en region i Øvre Makedonia, kanskje av illyrisk opprinnelse. Hun hadde fire barn med Amyntas: Aleksander II, Perdikkas III, Filip II som alle sammen ble konger av Makedonia, og en datter, Eurynoe. Via sin yngste sønn Filip ble hun bestemor til Aleksander den store.[4][5]

Eurydike
Dronning av Makedonia
FødtCa. 407 f.Kr.
Lynkestis
DødUkjent
Vergina
BeskjeftigelseDronning, skribent Rediger på Wikidata
EktefelleAmyntas III av Makedonia
FarSirras[1]
SøskenDerdas
Barn1) Aleksander II
2) Perdikkas III
3) Filip II
4) Eurynoe
GravlagtVergina
Annet navnΕὐρυδίκη
Regjeringstid393-369 f.Kr.

Vitnemål fra inskripsjoner og arkeologi indikerer at hun spilte en betydelig offentlig rolle i det makedonske livet og handlet aggressivt på den politiske arena. Hennes politiske aktiviteter markerte et vendepunkt i Makedonias historie. Hun var den første kjente kongelige kvinne som tok en aktiv politisk handling og med suksess anvendte politisk innflytelse.[6]

Dronning av Makedonia rediger

Eurydike var født mellom 410-404 f.Kr., mest sannsynlig i 407 f.Kr.[7] Hun var datter av Sirras, en adelsmann fra Lynkestis.[7][8] Kong Arrhabaeos fra Lynkestis var hennes bestefar på morssiden, og kjent for å ha gjort opprør mot Perdikkas II av Makedonia. Kong Amyntas III av Makedonia giftet seg med den unge prinsessen Eurydike en gang rundt 390 f.Kr., antagelig for å sikre freden ved å alliere seg mot den felles fiende illyrere. Amyntas hadde blitt beseiret av illyrere i 393 f.Kr.[9] Ti år senere ble Amyntas III tvunget til å avstå en del av sitt rike til greske Khalkis og ved 382 f.Kr. hadde disse grekerne utvidet sin kontroll vestover, inkludert til å omfatte Makedonias hovedstad Pella. Den mektigste bystaten på denne tiden var Sparta, og de blandet seg inn og ga hovedstaden Pella tilbake til Makedonia. Prisen var at Amyntas III måtte akseptere å være underlagt Sparta.

Amyntas III hadde en annen hustru, en slektning ved navn Gygaia, og som hadde tre barn. Ved et tidspunkt klarte Eurydike å albue seg fram til å bli den dominerende, herskende hustruen.[6] Det er ikke mulig å avgjøre om dette skjedde raskt eller gradvis, om det var knyttet til hennes familie og forbindelser, hennes høyere status, alderen til hennes sønner, eller en kombinasjon av disse faktorene.

Eurydike var lese- og skrivekyndig, skjønt hun lærte det sent i livet,[10] antagelig siden hun var del av kultur som hovedsakelig var muntlig. Hennes karriere er preget av kontroverser. I henhold til den romerske historikeren Junianus Justinus konspirerte hun med sin svigersønn Ptolemaios fra Aloros om å få drept Amyntas III, deretter gifte seg med svigersønnen og overlate Makedonias trone til ham. Hennes datter Eurynoe avslørte sammensvergelsen for sin far Amyntas, og han sparte Eurydike for straff på grunn av barna de hadde sammen.[6][11][12] Ptolemaios ble heller ikke straffet, antagelig på grunn av innblanding fra den thebanske statsmannen og hærføreren Pelopidas som holdt sin hånd over ham. I 370/369 f.Kr. ble Amyntas likevel drept, og hans eldste sønn Aleksander II etterfulgte ham. I 368 f. Kr. ble den nye kongen drept av Ptolemaios. Det skjedde på tross av den avtalen som Pelopidas hadde inngått. Pelopidas tvang da Ptolemaios fra Aloros til ikke utrope seg selv som konge, men å opptre som regent for Aleksanders to yngre brødre, Perdikkas III og Filip II.

Senere ble det hevdet at Eurydike giftet seg med Ptolemaios.[13] Det er vanskelig å forstå at hun frivillig giftet seg med sin eldste sønns morder, men om det var tilfelle, må hun antagelig ha handlet som hun gjorde for å sikre seg innflytelse med hoffet og således sikre etterfølgelsen for sine gjenværende sønner. En annen som dukket opp og gjorde krav på Makedonias trone var en Pausanias av uklar opphav, men var populær og skaffet seg støtte hos enkelte i Makedonia. Da han samlet en hær, sendte Eurydike bud til den athenske generalen Ifikrates som grunnet en annen allianse var en adoptivsønn av den makedonske kongefamilien. Hun ba ham om å beskytte sine to sønner. Ifikrates seilte nordover og drev Pausanias vekk. Det er ingen bevis for at Ptolemaios hadde noen rolle i Pausanias' forsøk på å ta tronen. Eurydikes handling ved at hun grep inn i de politiske og militære affærene var på alle vis en bemerkelsesverdig modig for en kvinne og til da uten kjent sidestykke.[6]

Fortellingene om Eurydikes sammensvergelse mot sin ektemann og sønner er motstridende vurdert mot andre historiske bevis og kan være fabrikkert. Nyere historieforskning har merket seg mange usannsynligheter i Junianus Justinus' fortelling og har anerkjent Aiskines' redegjørelse, en nær samtidige av Eurydikes.[6] Han beskrevet Eurydike som en lojal forsvarer av sine sønner,[14] mens et avsnitt fra Plutark beskriver henne som en god rollemodell i utdannelsen av sine barn.[10]

I 365 f.Kr. tok Perdikkas III hevn over mordet på sin bror ved å drepe Ptolemaios, og deretter tok han hånd om tronen. Det førte til en oppstandelse blant de adelige familiene, og Pelopidas ble tilkalt for å gjenopprette freden. Som en del av fredsavtalen ble Filip II tatt med som gissel til Theben. Perdikkas styrte fram til 359 f.Kr. og var allerede svekket i strider med Athen, og fant ut at han ville konfrontere den illyriske herskeren Bardylis. Hans militære ekspedisjon ble en katastrofe og han døde sammen med 4000 av sin menn. Etter hans død ble Filip II sluppet fri og kom tilbake til Makedonia for å overta tronen.[15]

Eurydike var aktiv i religiøse kultaktiviteter. Det er mulig at hun finansierte byggingen av tempelet for den kvinnelige guddommen Eukleia ved Aigai. Eukleia representerte ære og storhet, og godt omdømme. Eurydike gjorde en dedikering for polietisi, det vil si til eller for kvinnelige borgere.[6]

Arkeologiske funn rediger

 
Filippeion ved Olympia hadde en gang statuer av Eurydike og hennes familie.

Eurydikes portrettstatue sammen med hennes mest storslåtte sønn Filip II, hans hustru Olympias, og hennes sønnesønn Aleksander, og hennes ektemann Amyntas III, ble reist ved den athenske skulptøren Leokares i elfenbein og gull. De ble plassert i Filippeion, en sirkulær bygning i Altis ved Olympia, reist av Filip II for å feire hans seier i slaget ved Khaironeia (338 f.Kr.).[16][17]

Eurydikes grav ble funnet og identifisert av den greske arkeologen Manolis Andronikos i 1987 i Vergina (oldtidens Aigai), et av UNESCOs steder tilhørende Verdensarven. Graven er en del av andre kongelige makedonske graver.[18] Sommeren 2001, mellom 13. august og 9. september, ble Eurydikes grav plyndret og syv marmorstatuetter ble stjålet.[18] Hennes grav hadde dog vært åpnet og delvis plyndret allerede i antikken, antagelig ikke lenge etter at hun var blitt gravlagt, men plyndrerne hadde tilsynelatende ikke greid å gjennomføre sin forbrytelse etter hensikten da to skjeletter ble funnet senere. Et leirskålfragment med inskripsjoner, datert til 344/343 f.Kr. ble funnet på innsiden av graven,[18] hvorav to inskripsjoner, en som er datert til 340 f.Kr., har følgende tekst: «Eurydika, datter av Sirras, til gudinnen Eukleia.»[19][20]

Strid om opphav rediger

Historikeren Plutark hevder at Eurydike var illyrisk,[21] det samme gjør også Libanios og tilsvarende er også uttrykt i det store bysantinske leksikon Suda fra 900-tallet.[3]

Moderne forskere og historikere som Eugene N. Borza, A. B. Bosworth og Kate Mortensen har støttet hennes illyriske opprinnelse, men Robert Malcolm Errington og Charles F. Edson har betvilt en illyrisk slektsbakgrunn og isteden fremmet en bakgrunn i Lynkestis, en region og i tidligere tider også et småkongedømme i Øvre Makedonia ved den sørlige grensen mot Illyria. Forskjellen er kanskje ikke så stor, bortsett fra at folket i Lynkestis ble betraktet som gresk-makedonere og illyrere ikke, skjønt de makedonske kongene giftet seg også med illyrere. I en induktiv analyse av de historiske informasjonene over Sirras via et argument a posteriori, har den greske historikeren Elias Kapetanopoulos hevdet at også Sirras må ha vært lynkestisk, og ikke illyrisk, således også Eurydike.[7] Ian Worthington har fremmet en overbeviste sak for at hun er fra Lynkestis,[22] og har hevdet at selv om det er en del strid om hennes etnisitet ved å mene at hennes far Sirras kan ha vært illyrisk, «er det imidlertid utenkelig i lys av en kommentar som Attalos ga i bryllupet til Filip i 337, tilsiktet å tilsløre Aleksanders legitimitet, for hans mor var fra Epirus.» Han grunnla dette videre med å si at «Attalos' hån, forøvrig, går en del i retning av å bestemme om Filips mor Eurydike var lynkestisk eller lynkestisk. Om hun hadde vært det sistnevnte, da ville Attalos' bemerkning, underforstått, ha gjort Filip «illegitim»... Derav var Filips mor antagelig lynkestisk.»[23]

Referanser rediger

  1. ^ Eurydike 14 (Pauly-Wissowa), besøkt 14. april 2024[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Sarah B. Pomeroy, Stanley M. Burstein, Walter Donlan, Jennifer Tolbert Roberts (2007): Ancient Greece: A Political, Social, and Cultural History. Oxford University Press, USA. s. 410. Sitat: «Philip II was born about 382 BC, the last son of Amyntas III and his Illyrian wife, Eurydice.»
  3. ^ a b Suda On Line: Byzantine Lexicography: «Karanos» Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.. Stoa.org
  4. ^ Encyclopedia of World Biography (2004): «Alexander the Great». Sitat: «Since his paternal grandmother, Eurydice, was an Illyrian, Alexander was barely Macedonian in blood but clearly so in temperament.»
  5. ^ Junianus Justinus (2004): Epitome of the Philippic History of Pompeius Trogus - Bok 7, kapittel IV: «Family of Amyntas»
  6. ^ a b c d e f Carney, Elizabeth Donnelly (2000): Women and Monarchy in Macedonia. University of Oklahoma Press. ISBN 0-8061-3212-4.
  7. ^ a b c Kapetanopoulos, Elias (1994): «Sirras» Arkivert 26. mars 2014 hos Wayback Machine. (PDF)
  8. ^ Roisman, Joseph; Ian Worthington (2010): A Companion to Ancient Macedonia. John Wiley and Sons. ISBN 978-1-4051-7936-2. s. 161
  9. ^ Worthington, Ian (2008): Phillip II of Macedonia. New Haven and London: Yale. ISBN 978-0-300-12079-0. s. 15.
  10. ^ a b Plutark: Moralia 14 b-c
  11. ^ Smith, William: «Eurydice» i: A Dictionary of Greek and Roman biography and mythology. Digital Collections.
  12. ^ Junianus Justinus (2004): Epitome of the Philippic History of Pompeius Trogus, bok 7, kapittel IV: «Family of Amyntas». Forumromanum.org.
  13. ^ Aiskines: On the Embassy 2.29
  14. ^ Aiskines: On the Embassy 2.32
  15. ^ Philip of Macedon Philip II of Macedon Biography (359 - 336 BC)
  16. ^ Smith, William: «Leochares» i: A Dictionary of Greek and Roman biography and mythology, s. 750. Digital Collections.
  17. ^ «The Philippeion at Olympia, Greece» Arkivert 30. april 2012 hos Wayback Machine.. Heritage images.
  18. ^ a b c Mark, Rose (November/desember 2001): «Royal Tomb Robbery». Archaeological Institute of America.
  19. ^ Sourvinou-Inwood, Christiane (2003): Tragedy and Athenian religion. Lexington Books. ISBN 978-0-7391-0400-2. s. 44.
  20. ^ SEG 33:556
  21. ^ Mor. 14 B-C =Plutarque, Oeuv. Mor. (tekste og oversettelse av J. Sirinelli, I (1), Paris 1987) 63 og 155, n. 3 (under side 63). Sammenlign med Hammond (n. 8) 16, n. 1
  22. ^ Worthington, Ian (2008): Phillip II of Macedonia. New Haven and London: Yale. ISBN 978-0-300-12079-0. s. 245
  23. ^ Worthington, Ian (2008), s. 178

Litteratur rediger

  • Carney, Elizabeth Donnelly (2000): Women and Monarchy in Macedonia. University of Oklahoma Press, s. 369.
  • Greenwalt, William (2000): «Eurydice» i: Anne Commire (red.): Women in World History. Bind 5, s. 316f.
  • Kaerst, Julius (1907): Eurydike 14) i: Paulys Realencyclopädie der classischen Altertumswissenschaft (RE). Bind VI,1, Stuttgart, s. 1326.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurydike_I_av_Makedonia&oldid=23780747»