Wikipedia

Slaget ved Krokusmarkene

Slaget på Krokusmarkene (gresk: Μάχη του Κρόκιου Πεδίου), tidvis også omtalt som «slaget ved Volo», var et slag i den tredje hellige krig, utkjempet mellom hærene til Fokis under sin leder Onomarkos, og en kombinert hær fra Thessalia og Makedonia under Filip II. I det blodigste slaget utkjempet i antikkens Hellas' historie, ble fokierne avgjørende beseiret av Filips styrker. Hans seier sikret hans utnevnelse som hersker av Thessalia, markerte et viktig skritt i Makedonias vekst til politisk overlegenhet i Hellas. Historikernes meninger er delt i hvilket år slaget ble utkjempet; noen mener 353 f.Kr. mens andre foretrekker 352 f.Kr.

Slaget på Krokusmarkene
Konflikt: Den tredje hellige krig

Byste av Filip II av Makedonia
DatoMai, 353 eller 352 f.Kr.
StedThessalia
ResultatMakedonsk seier
Stridende parter
Makedonia
Thessalia		Fokis
Athen
Kommandanter og ledere
Filip IIOnomarkos
Kares
Styrker
20 000 infanteri
3000 kavaleri		20 000 infanteri
500 kavaleri
Tap
Ukjent6000 døde
3000 fanger

Kilder og kronologi rediger

De antikke kildene for den tredje hellige krig er knappe, og mangler generelt klar kronologisk informasjon.[1][2] Hovedkilden for perioden er Diodorus Siculus' Bibliotheca historica («Historisk bibliotek»), skrevet på 100-tallet f.Kr., hvilket gjør teksten i stor grad til en sekundær kilde.[3] Diodorus er ofte spottet av moderne historikere for hans stil og unøyaktigheter, men han har bevart mange detaljer om den antikke perioden som ikke er funnet andre steder.[4][5] Diodorus arbeidet hovedsakelig med å forkorte verkene til andre historikere, utelot mange detaljer når de ikke passet inn i hans hensikt, som var å illustrere moralske lærdommer fra historien; hans redegjørelser for den tredje hellige krig inneholder således mange hull.[1]

Bortenfor Diodorus kan ytterligere detaljer om den hellige krigen bli funnet i talene til athenske statsmenn, hovedsakelig Demosthenes og Aiskines, som har blitt bevart intakt.[1] Ettersom disse talene aldri hadde til hensikt å være historisk materiale, må de bli behandlet med forsiktighet; Demosthenes og Aiskines har blitt beskrevet som «et par løgnere, ingen av dem kan bli tiltrodd for å fortelle sannheten i noen sak hvor det selv var fjernt i hans interesse å lyve.» [6] Uansett, deres hentydninger til samtidige eller tidligere hendelser indikerer en del av hullene eller utelatelsene til Diodorus' fortelling, og bidrar til å sikre kronologien. Redegjørelsene til Diodorus, Demosthenes og Aiskines kan bli ytterligere utvidet ved fragmenter av ellers tapte historiske verker (som eksempelvis av Theopompos) og av samtidig epigrafiske kilder.[1][2]

Moderne historikeres dateringer for krigen har blitt heftig diskutert, uten at det er oppnådd klar enighet.[7] Det er generelt akseptert at krigen varte i ti år, og ble avsluttet sommeren 346 f.Kr. (en av de eneste bestemte dateringer), noe som gir en dato på år 356 f.Kr. for begynnelsen av krigen med Filomelos' plyndring av Delfi.[7] Etter Filomelos' nederlag ved Neon, mente Theben at det var trygt å sende hærføreren Pammenes til Asia med 5000 hoplitter. En kombinasjon av bevis antyder at Pammenes møtte Filip II ved Maroneia i Trakia i 355 f.Kr., antagelig på hans ytre reise til Asia.[7] John Buckler, den eneste historiker som har framskapt en systematisk undersøkelse av den hellige krig, har derfor plassert Neon tidligere i 355 f.Kr.[7] Andre historikere har plassert Neon i 354 f.Kr. ettersom Diodorus forteller at slaget skjedde mens Filip beleiret Methone, som Diodorus (ved et punkt) plasserer i 354 f.Kr.[7] Imidlertid er Diodorus' kronologi for den hellige krig meget forvirrende; han daterer begynnelsen og slutten på krigen et år for sent, ulikt sier han at krigen varte i 9, 10 eller 11 år, og inkluderer beleiringen av Methone to ganger under forskjellig datoer; og hans dateringer er derfor ikke ha tillitvekkende.[7]

Ser man bort fra dateringene, er de fleste historikere enige om den samme sekvensen av hendelser for denne delen av den hellige krigen. Hovedspørsmålet er derfor når denne sekvensen begynte. John Buckler (som Beloch og Cloche) daterer Neon til 355 f.Kr., Methone til 355–354 f.Kr., Filips første militære kampanje i Thessalia til 354 f.Kr., og hans andre til 353 f.Kr.[7] Omvendt har Cawkwell, Sealey, Hammond og andre historikere senket disse datoene med et år, begynner med Neon i 354 f.Kr.[7][8]

Bakgrunn rediger

Den tredje hellige krig (ofte kalt kun den hellige krig) brøt ut i 356 f.Kr. og ga Filip II hans første virkelig mulighet til å utvide sin innflytelse i hendelsene i sentrale og sørlige Hellas.[9][10] Krigen var tilsynelatende utløst ved at det fokiske forbund nektet å betale en bot som ble pålagt dem i 357 f.Kr. av det amfiktyoniske forbud, en fellesgresk religiøs organisasjon som styre meste hellige sted i antikkens Hellas, tempelet til Apollon i Delfi.[11] Bak den religiøse fasaden lå et antagelig en realpolitisk strid i føre anklager mot fokierne, pådrevet av thebanerne. På denne tiden kontrollerte Theben flertallet av stemmene i rådet, og høstmøtet i 357 f.Kr. var thebanerne i stand til å fordømme og bøtelegge både fokierne (for å kultivere hellig land) og spartanerne (for å okkupere Theben 25 år tidligere).[12] Ettersom bøtene for begge grupepr var «urettmessige harde»,[11] forventet Theben antagelig at ingen av dem var villig til å betale, og således var forberedt til å erklære en «hellig krig» mot dem begge.[13]

 
Ruinene av antikkens Delfi

Som reaksjon på dette dro fokierne, under ledelse av Filomelos, til Delfi (som lå innenfor grensene til Fokis) og hevdet deres gamle krav på lederskapet til det amfiktyoniske forbund,[13] hensikten var å oppheve bestemmelsen mot dem selv.[14] Det synes å ha vært en del sympati i Hellas for fokierne ettersom andre bystater kunne se at «thebanerne ... hadde brukt amfiktyoniet til føre smålige og nedbrytende vendettaer.»[13][15] Fokierne fikk støte fra Athen (mangeårige fiender av Theben) og ikke overraskende av Sparta som hadde interesse å få opphevet deres dom og bot.[16] Imidlertid plyndret Filomelos skattene i Apollons tempel for å betale sine leiesoldater, således skaffe seg en mektig hær, men i drastisk grad endret han oppfatningen til de andre greske bystatene.[17] I 356/355 f.Kr. ble det erklært «hellig krig» mot fokierne av det amfiktyoniske råd hvor thebanerne var de fremste pådriverne.[13] Krigen begynte relativt bra for fokierne, men i et hardt nederlag som ble påført fokierne ved Neon av thebanerne i enten 355 eller 354 f.Kr. og Filomelos ble drept. Fryktløs overtok Onomarkos ledelsen av den fokiske hæren og skaffet seg nye leiesoldater for å fortsette kampen.[10]

Den hellige krigen synes å ha fått økt konflikt innenfor Thessalia. Det thessaliske forbund var pålitelige tilhengere av det amfiktyoniske forbundet og hadde et gammelt hat mot fokierne.[18] Omvendt hadde bystaten Ferai alliert seg med fokierne.[19] I enten 354 eller 353 f.Kr. sendte adelen i den thessaliske byen Larissa bud til Filip II om å hjelpe dem med å bekjempe fokierne.[20][21][22] Filip tok imot og førte sin hær inn i Thessalia, antagelig med den hensikt å angripe Ferai.[23] Under betingelsene av alliansen anmodet Lykofron fra Ferai støtte fra fokierne, og Onomarkos sendte sin bror Fallyos avsted med 7 000 menn;[20] imidlertid slo Filip II tilbake denne hæren før den kunne forene seg med hæren til Ferai.[24] Onomarkos oppga da den beleiringen han holdt på med, og førte hele sin styrke til Thessalia for å angripe Filip II.[20] De nøyaktige detaljene av den militære kampanjen som fulgte er uklare, men Onomarkos synes å ha påført to nederlag på Filip II hvor mange makedonere ble drept.[25][26] Etter disse nederlagene trakk Filip II seg tilbake til Makedonia for vinteren.[26] Det er sagt at han kommenterte at han «flyktet ikke, men som en rambukk trakk jeg meg tilbake for å ramme hardere.»[27]

Filip II kom tilbake til Thessalia den neste sommeren (enten 353 eller 352 f.Kr. avhengig av den kronologien som fulgte) etter å ha samlet sammen en ny hær i Makedonia.[25] Filip anmodet formelt hæren i Thessalia til å bli med ham i krigen mot fokierne.[28][29] Filip II mønstret nå alle motstandere av Ferai som han kunne, og i henhold til Diodorus utgjorde hans hær til sist 20 000 infanterister og 3 000 kavalerister.[25]

Innledning rediger

Både Buckler og Cawkwell antyder at Filip II beleiret den strategiske havnen i Pagasai som fungerte som havneby for Ferai før slaget ved Krokusmarkene.[7][22] Ved å ta Pagasai er det sannsynlig at Filip II hadde til hensikt å sikre seg mot at fienden fikk forsterkninger sjøvegen. Buckler antyder at Filip II hadde lært sin lekse fra de tidligere hærtoktene, og ønsket forhindre Ferai fra å få hjelp utenfra før han angrep byen.[22][30] I mellomtiden hadde Onomarkos kommet tilbake til Thessalia for å forsøke å bevare fokiernes herredømme der med omtrentlig den samme hæren som året tidligere.[25][31] Enn videre sendte Athen sin hærfører Kares med en betydelig flåte for å gi sin støtte til sin allierte fokierne da de så muligheten til å påføre Filip II et betydelig nederlag.[30] Fokierne og athenerne hadde antagelig til hensikt å møtes ved Pagasai ettersom det var den eneste havnen som den athenske flåten kunne bruke, og siden Filip II var der uansett.[30]

Slaget rediger

De påfølgende hendelsene er uklare, men et slag ble utkjempet mellom makedonerne og fokierne, antagelig da Filip forsøkte å forhindre fokierne i å forene sine styrker med soldatene til Ferai, og avgjørende, før athenerne hadde kommet.[30] I henhold til Diodorus møttes de to hærene på en stor slette i nærheten av havet, antagelig i nærheten av Pagasai.[30] «Krokusmarkene» i Thessalia passer for denne beskrivelsen, og slaget er derfor siden blitt kjent som «slaget på Krokusmarkene»; imidlertid er denne sletten så stor at det har vært umulig å bestemme slagmarken med nøyaktighet.[32]

Filip sendte sin menn i slag ved å bære en krans av laurbær, symbolet til Apollon; «ettersom han var en hevner... av helligbrøde, og han gikk i slaget under lederskapet, som det var, av guden.» [33][34] En del av de fokiske leiesoldatene skal ha kastet fra seg sine våpen, smertet av deres smertelige samvittighet.[34] I det påfølgende slaget, det blodigste som er nedtegnet i antikkens Hellas' historie, vant Filip en avgjørende seier over fokierne. Slaget synes å ha blitt vunnet ved være tallmessig overlegne og på grunn av motet til Filips kavaleri.[25][28]

Da fokierne flyktet fra nederlaget, løp de mot havet hvor Kares' flåte hadde ankommet under slagets gang, men mange av dem ble drept mens de ble forfulgt, eller druknet mens de forsøkte å komme seg ut til de athenske skipene.[26][32] Totalt skal rundt 6000 fokiske soldater ha blitt drept, blant dem også Onomarkos, og ytterligere 3000 ble tatt til fange.[26] Onomarkos ble enten hengt eller korsfestet og andre fanger ble druknet, hvilket var det religiøse kravet for tempelplyndrere.[25] Denne straffen var formet for å hindre de beseirede å gi sine døde en ærefull begravelse; Filip kunne således fortsette å framstille seg selv som den fromme hevneren av den helligbrødre som var blitt begått fokierne.[32] Buckler uttalte at: «Ikke skal man automatisk anta at en massedrukning ... ville sjokkere den greske verden. Selv den milde Isokrates mente at de fokiske leiesoldatene var bedre som døde enn levende... Fryktelig som straffen enn var, var den helt i overensstemmelse med Filips rolle som Apollons forkjemper.»[32]

Tiden etter slaget rediger

Det var antagelig i kjølvannet av denne seieren (om ikke tidligere) at thessalierne utpekte Filip som «arkont av Thessalia».[28][35] Det var en utnevnelse på livstid og ga Filip kontroll over alle ressurser i den thessaliske forbund, og gjorde i tillegg Filip til leder av den forente thessaliske hæren.[28] Tyrannene i Ferai, framfor å lide samme skjebne som Onomarkos, fikk til en avtale med Filip, og i motytelse for å overgi byen fikk de lov til, sammen med 2000 av sine leiesoldater, å reise til Fokis.[36] Filip tilbrakte en del tid med å reorganisere Thessalia, og straks han var fornøyd, marsjerte han sørover til Thermopylene, en smal kystpassasje på grensen mellom Thessalia og Lokris.[26][34][37] Hans hensikt var antagelig å følge opp seieren over fokierne ved å invadere selve Fokis,[37] en mulighet som fikk alarmen til å gå i Athen for straks Filip passerte Thermopylene kunne han også marsjere mot Athen.[26] Athenerne sendte derfor en styrke til Thermopylene og okkuperte overgangen. Det er en del debatt blant historikerne om andre bidrag deltok sammen med athenerne.[37] Selv om det hadde vist seg umulig å tvinge seg gjennom passet, hadde Filip ikke til hensikt å gjøre det da han ikke ville risikere et nederlag kort tid etter hans store suksess i Thessalia.[26][38]

I mellomtiden hadde fokierne omgruppert seg under Onomarkos' bror Fallyos. Etter de store fokiske nederlagene ved Neon og Krokusmarkene, måtte han gi dobbel betaling til leiesoldater for å tiltrekke seg nok folk til å bygge opp en hær.[39] Til tross for deres nederlag var flertallet av fokierne fortsatt for å fortsette krigen.[39] I løpet av vinteren dette året var Fallyos opptatt med diplomatiske anstrengelser for å samle mer støtte fra Fokis' allierte, og greide å utvide konflikten i den neste krigsåret.[39] Unikt i gresk historie var fokierne i stand til utjevne store tap i arbeidskraften, takket være deres plyndring av rikdommene i Apollontempelet, en faktor som bidro til at krigen fortsatte uavgjort fram til 346 f.Kr.[39]

Referanser rediger

  1. ^ a b c d Buckler, s. xiv.
  2. ^ a b Buckler, s. 148.
  3. ^ Green, Alexander the Great and the Hellenistic Age. s. xxiv.
  4. ^ Green, Greek History 480–431 BC, s. 1–13.
  5. ^ Cawkwell, s. 31.
  6. ^ Cawkwell, s. 92.
  7. ^ a b c d e f g h i Buckler, s. 148–195.
  8. ^ Cawkwell, s. 185.
  9. ^ Buckler, s. 8
  10. ^ a b Buckley, s. 472.
  11. ^ a b Buckler, s. 20–22
  12. ^ Cawkwell, s. 63.
  13. ^ a b c d Cawkwell, s. 64.
  14. ^ Buckler, s. 22
  15. ^ Buckler, s. 21
  16. ^ Buckler, s. 26–29
  17. ^ Cawkwell, s. 65
  18. ^ Cawkwell, s.66.
  19. ^ Sealey, s. 445.
  20. ^ a b c Hornblower, s. 272.
  21. ^ Buckler, s. 63.
  22. ^ a b c Cawkwell, s. 61.
  23. ^ Buckler, s. 64.
  24. ^ Buckler, s. 66.
  25. ^ a b c d e f Diodorus XVI, 35 Arkivert 11. november 2009 hos Wayback Machine.
  26. ^ a b c d e f g Sealey, s. 447–448.
  27. ^ Cawkwell, s. 60.
  28. ^ a b c d Cawkwell, s. 62.
  29. ^ Buckler, s. 73–74.
  30. ^ a b c d e Buckler. s. 74.
  31. ^ Buckler, s. 67.
  32. ^ a b c d Buckler, s. 75.
  33. ^ Junianus Justinus VIII, 2
  34. ^ a b c Cawkwell, s. 66.
  35. ^ Buckler, s. 78.
  36. ^ Buckler, s. 79.
  37. ^ a b c Buckler, s. 80.
  38. ^ Buckler, s. 81.
  39. ^ a b c d Buckler, s. 85.

Litteratur rediger

Antikke kilder rediger

Moderne kilder rediger

  • Buckler, John (1989): Philip II and the Sacred War. Brill Archive. ISBN 90-04-09095-9.
  • Buckley, Terry (1996): Aspects of Greek history, 750-323 BC: a source-based approach. Routledge. ISBN 0-415-09957-9.
  • Cawkwell, George (1978): Philip II of Macedon. Faber & Faber. ISBN 0-571-10958-6.
  • Green, Peter (2008): Alexander the Great and the Hellenistic Age. Phoenix. ISBN 978-0-7538-2413-9.
  • Green, Peter (2006): Diodorus Siculus – Greek history 480–431 BC: the alternative version (oversatt av Peter Green). University of Texas Press. ISBN 0-292-71277-4.
  • Hornblower, Simon (2002): The Greek world, 479-323 BC. Routledge. ISBN 0-415-16326-9.
  • Sealey, Raphael (1976): A history of the Greek city states, ca. 700-338 B.C.. University of California Press. ISBN 0-520-03177-6.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Slaget_ved_Krokusmarkene&oldid=20455889»