Orakel er en meddelelse som gis av en guddom gjennom et medium og kalles også et orakelsvar. «Orakel» brukes også om det hellige stedet hvor orakelsvaret gis, for eksempel oraklet i Delfi og statsorakelet fra Nechung utenfor Lhasa i Tibet. Ordet orakel kommer fra latin orare som betyr «tale». Orakel kan også i overført betydning brukes om en rådgiver som oppfattes som ufeilbarlig i for eksempel samfunnsspørsmål. Et «orakelsvar» betyr både «uklar spådom» og «et flertydig svar», ettersom orakelsvar kunne være vanskelige å fortolke.[1]

Veleda var en germansk spåkvinne.

Et orakel tilbød spådommer og antatt guddommelige svar på spørsmål. Guddommen meddelte seg gjennom en person i transetilstand, ofte kalt en sibylle. Oraklet i Delfi var det mest berømte av alle oldtidens orakler, og mediet der kjent som Pythia. I Norden tjente omreisende volver som orakler.

Zevs' tempel i Dodona, der man også fant Jupiters orakel.

Svarenes naturRediger

Ved oraklet i Delfi besvarte Pythia forespørsler i tale, mens Herkules' orakel i Bura lot terningkast inspirere svaret. Mindre vanlig var det å finne svaret ved fortolkning av spørrerens drømmer, slik det ble gjort ved Aesculapius' orakler i Epidaurus, Pergamon og Roma. Noen orakler minnet om spiritistiske seanser fra nyere tid, der man rådspør de dødes ånder gjennom et medium. Disse oraklene lå vanligvis der det fantes en dyp kløft, særlig slike som lekket vulkanske gasser.[2] Jupiters gamle orakel i Dodona ga svar bestående av tegn, dvs. fortolkning av raslingen av løvet i et eiketre, og av trommer og kjeler som var hengt opp i eiken. I blåsende vær bråkte disse som en etterligning av tordenen som Jupiter ble antatt å forårsake. Den tidligste omtalen av Dodona finnes i Iliaden, der det står at presteskapet hadde «uvaskede føtter og sov på bakken». Dette tyder på at de dyrket en jordgudinne de søkte kontakt med selv i søvne. Også Odysseen omtaler oraklet i Dodona, men det ble gradvis overstrålt av oraklet i Delfi, som ikke var like avsides beliggende.[3]

Men også oraklet i Delfi var opprinnelig tilknyttet jordgudinnen Gaia, frem til solguden Apollon drepte hennes symbol jordslangen straks han var født. Orakler ble antatt å være grunnlagt på overnaturlig vis. Jupiters orakler i Dodona og Theben ble sagt å være grunnlagt av duer som kom flygende og snakket med menneskerøst. Herodot forklarte disse duene som prestinner fra Theben i Egypt. I en annen versjon ble oraklet i Dodona grunnlagt av Deukalion kort tid etter den store flommen, da Jupiter i sinne over menneskene åpnet vannene i himmelen og havet samtidig og satte verden under vann. Deukalion og hans kone Pyrrha ble varslet av hans far Prometheus, og greide seg i en liten båt til flommen roet seg.[4]

De eldste oraklenes beskytter var titanen Themis som selv var synsk. I denne egenskap var hun themistes, den guddommelige røst som fra først av hadde lært opp menneskene til fromhet, gjestfrihet og evnen til å styre vel. I Ovids Metamorfoser forteller han at Deukalion og Pyrrha steg ut av båten i en kald og våt, rasert verden. Gråtende søkte de råd fra oraklene, og Themis som hadde vondt av dem, svarte med en gåte: «Forlat mitt tempel, dekk hodene, løsne kappene, og kast bak dere den store mors knokler.» De lyttet i forvirring, til Deukalion kom på at jorden er alles «mor», og hennes «knokler» var steinene på bakken. Disse kastet han bak seg så de forvandlet seg til nye menn, mens steinene Pyrrha kastet over skulderen, ble forvandlet til kvinner, og slik ble verden atter befolket.[5]

I Eirik Raudes saga fra rundt 1200 beskrives hvordan volven Torbjørg på Grønland ved hjelp av en annen kvinnes sang angivelig fikk åndene til å strømme til og svare på når uåret vinteren 999/1000 ville være over.[6] Tacitus forteller om en av germanernes spåkvinner, Veleda, i Historia: «Veleda var en ugift kvinne med stor innflytelse over brukternes stamme. Germanerne anser mange kvinner som profetiske, og faktisk - så overtroiske er de - som guddommelige...Veledas prestisje var stor, for hun havde forutsagt de germanske seirene og legionenes utslettelse.»[7]

 
Lykurgos av Sparta - gud eller menneske?

Kjente orakelsvarRediger

Hesiods dødRediger

Det finnes flere versjoner av Hesiods død, men Thukydid hevdet at oraklet i Delfi hadde advart ham om at han kom til å dø i Nemea. Hesiod flyktet derfor til Lokris, men der ble han drept i det lokale tempelet, viet til den nemeiske Zevs, og er gravlagt der. Denne overleveringen bygger på den kjente ironiske tradisjonen der man ikke kan unndra seg sin skjebne, uansett hvor mye man søker å verge seg mot den.[8]

SpartaRediger

Ifølge Herodot var selv oraklet i Delfi usikkert på om Lykurgos - muligvis en ren sagnfigur, men påstått å være opphavsmann til Spartas lovverk - var gud eller menneske.[9] Angivelig gjenkjente Pythia ham straks ved ankomst og sa:

Jeg vet ikke om jeg skal erklære deg menneskelig eller guddommelig -
men jeg tenker helst at du, Lykurgos, er en gud.[10]

Da spartanerne tidlig på 500-tallet f.Kr. planla å erobre det rike jordbrukslandet i Tegea, forsikret et orakelsvar dem om at de snart kom til «å danse på Tegeas marker». Etter en slik oppmuntrende melding tok de seierssikre spartanerne med seg både måleutstyr og fotlenker til Tegeas innbyggere, som de aktet å ta som slaver. Men det var tvert om spartanerne som ble nedkjempet, og sin «dans på Tegeas marker» måtte de utføre til piskeslag og i de lenkene de selv hadde hatt med seg og ment for tegeerne.[11]

Krøsus av LydiaRediger

Da kong Krøsus av Lydia av et orakel ble tilrådet å gå i forbund med «den mektigste byen i Hellas» i krigen mot perserne, kontaktet han straks Sparta. Det var ingen heldig tolkning av orakelsvaret, for rundt 546 f.Kr, da Krøsus' rike tapte mot kong Kyros, rustet spartanerne seg riktignok til kamp, men ikke for å hjelpe Lydia slik avtalen forpliktet dem til, men for å nedkjempe Argos, noe de også lyktes med.[12] Krøsus hadde i forkant spurt oraklet i Delfi til råds om utfallet av en eventuell angrepskrig mot perserne. Orakelet svarte at «det ville bringe et stort rike til fall». Oppmuntret gikk Krøsus til krig mot kong Kyros; men det var hans eget rike som kom til å gå under.[13]

ReferanserRediger

  1. ^ Bokmålsordboka og Nynorskordboka på nett: «Orakel»
  2. ^ W.B. Crow: A history of magic, witchcraft & occultism (s. 116), forlaget Abacus, London 1972
  3. ^ «Dodona», Britannica
  4. ^ W.B. Crow: A history of magic, witchcraft & occultism (s. 117)
  5. ^ «Themis»
  6. ^ [1] Eirik Raudes saga, kap. 4: «Volven på Herjolfsnes» i Gustav Storms oversettelse
  7. ^ «Veleda», Livius.org
  8. ^ [2] Hesiods død
  9. ^ Tom Holland: Perserkrigene (s. 89), forlaget Gyldendal, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-29299-7
  10. ^ Paul Cartledge: The Spartans (s. 61), Vintage books, NY 2002, ISBN 978-1-4000-7885-1
  11. ^ Tom Holland: Perserkrigene (s. 92)
  12. ^ Tom Holland: Perserkrigene (s. 94)
  13. ^ Tom Holland: Perserkrigene (s. 109)

Se ogsåRediger

LitteraturRediger

  • Curnow, T. (1995): The Oracles of the Ancient World: A Comprehensive Guide. London: Duckworth — ISBN 0-7156-3194-2
  • Evans-Pritchard, E. (1976): Witchcraft, oracles, and magic among the Azande. Oxford: Clarendon Press.
  • Fontenrose, J. (1981): The Delphic Oracle. Its responses and operations with a catalogue of responses. Berkeley: University of California Press.

Eksterne lenkerRediger