Åpne hovedmenyen

Kyros den store

konge av Perserriket
Kyros den store
Illustrerad Verldshistoria band I Ill 058.jpg
Født600 f.Kr.
Anshan (Persia), Persis
Død530 f.Kr.
Syr-Darja[1]
Gravlagt Tomb of Cyrus
Ektefelle Kassandane, Amitis Shahbanu, Neithiyti
Far Kambyses I av Anshan
Mor Mandane of Media
Barn
6 oppføringer
Smerdis, Atossa, Artystone, Roxane, Kambyses II av Persia, Gaumata
Beskjeftigelse Overhode, militær leder, organisasjonsgrunnlegger
Nasjonalitet Akamenide-dynastiet

Kyros II den store (gammelpersisk: 𐎤𐎢𐎽𐎢𐏁, Kūruš; nypersisk: کوروش, Kuruš; כורש, Kōréš; født ca. 600, død 530 f.Kr.)[2] var konge av Perserriket ved å være grunnlegger av Akamenide-dynastiet som etablerte det første persiske rike.[3] Han ble vanligvis omtalt som «den store», men grekerne omtalte han som «Kyros den eldre».[4] Under hans styre omfavnet Perserriket alle tidligere sivilisasjoner i oldtidens Levanten. Fra Middelhavet og Hellespont i vest til elven Indus i øst skapte Kyros det største riket som verden hittil hadde sett.[5] Under hans etterfølgere strakte riket seg til dets maksimale utstrekning fra deler av Balkan (Bulgaria-Paeonia og Trakia-Makedonia) og Øst-Europa i vest til Indus i øst. Hans regale titler var blant annet storkonge, konge av Persia, konge av Anshan, konge av Media, konge av Babylon, konge av Sumer og Akkad og konge av verdens fire hjørner. Nabonidus-krøniken noterte endringen i hans tittel fra kun «konge av Anshan», en by, til «konge av Persia». Assyriologen François Vallat skrev at «Da Astyages marsjerte mot Kyros, er Kyros kalt «konge Anshan», men da Kyros krysset Tigris på vei til Lydia, er han «konge av Persia». Statskuppet skjedde derfor mellom de to hendelsene.»[6]

Regjeringstiden til Kyros varte i rundt tredve år. Han bygde sitt veldige rike ved først å erobre Medes, deretter Lydia i Anatolia og til sist Det nybabylonske rike. Han ledet en hær inn i Sentral-Asia som resulterte i betydelige militære kampanjer som ble beskrevet av Herodotos som å ha «underkastet alle nasjoner uten unntak.»[7] Kyros forsøkte ikke å erobre oldtidens Egypt og det ble sagt at han døde i kamp i krig mot massageterne, et nomadisk iransk folk, langs Syr-Darja i desember 530 f.Kr.[8][9] Han ble etterfulgt av sin sønn Kambyses II som greide å erobre Egypt, Nubia og Kyrenaika i løpet av sin korte regjeringstid.

Kyros respekterte skikkene og de religiøse forestillingene til de land han erobret. Dette ble en vellykket modell for sentralisert administrasjon og for et styre som virket til fordel for undersåttene.[3] Faktisk var administrasjonen av riket via satraper (guvernører) og dannelsen av en regjering i Pasargadae Kyros’ fortjeneste.[10] Det som kalles Restaurasjonens edikt (egentlig to bestemmelser) beskrevet i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) som gjort av Kyros den store, har etterlatt en varig arv i jødisk religion der han på grunn av sin politikk i Babylonia er omtalt i Jesajaboken[11] som messias (מָשִׁיחַ, māšîaḥ, bokstavelig «den salvede»),[12] det vil si frelser eller frigjører. Han er den eneste ikke-jødiske figur i Bibelen som er omtalt slik.[13]

Kyros stammet fra Persis, som er omtrentlig dagens iranske provins Fars, og spilte en avgjørende rolle i å definere den nasjonale identiteten til dagens Iran, men i sin tid hadde Kyros en innflytelse på religion, politikk og militær strategi, foruten også på både de østlige som de vestlige sivilisasjoner.[14][15] Den persiske innflytelsen på den antikke verden strakte seg til sist så langt unna som Athen hvor overklassen tilpasset seg aspekter av kulturen til den herskende klasse i Perserriket.[16]

BakgrunnRediger

EtymologiRediger

 
«Jeg er Kyros kongen, en Akamenide», inskripsjon på gammelpersisk, elamittisk og akkadisk på en søyle i Pasargadae.

Navnet Kyros er fra gresk, Κῦρος, Kỹros, latinisert som Cyrus, i seg selv avledet fra gammelpersiske Kūruš.[17][18] Navnet og dets betydning har blitt nedtegnet i antikke inskripsjoner i ulike språk. De antikke greske historikerne Ktesias fra Knidos og Plutark formidlet at Kyros var navngitt et Kuros, «Solen», et konsept som har blitt tolket å bety «sol Solen» (Khurvasj) ved å peke på dets forhold til det persiske substantiv for sol, khor, mens -vasj er benyttet som en endelse ved at det har en likhet.[19] Det kan også peke på et forhold til den mytologiske «første konge» av Persia, den legendariske Jamshid. Dennes navn har også elementet sol (shid) i seg.

Karl Hoffmann har foreslått en oversettelse basert på betydningen av et indoeuropeisk rotord «å ydmyke» og således vil Kyros bety «den som ydmyker fienden i en verbal strid».[18] På persisk språk og særlig i Iran er Kyros navn stavet som کوروش. I Bibelen er han kjent som Korseh (כורש‎).[20]

Dynastisk historieRediger

 
De firebevingede vokter representerer Kyros den store, relieff funnet i Pasargadae på toppen av hva som en gang var en inskripsjon i tre språk av setningen «Jeg er Kyros kongen, en Akamenide».
 
Fanen til Kyros den sore.

Den persiske dominansen og kongedømme på det iranske høylandet begynte med en forlengelse av Akamenide-dynastiet som ekspanderte sitt tidligere herredømme muligens fra 800-tallet f.Kr. og framover. Den eponymiske grunnlegger av dette dynastiet var Akamenes (fra gammelpersiske Haxāmaniš). Akamenidene var «etterkommere av Akamenes» da Dareios den store, den niende kongen av dynastiet, sporet sin genealogi til ham og erklærte «for denne grunn er vi kalt for akamenidene.» Akamenes bygget staten eller høvdingedømme Parsumasj i sørvestlige Iran og ble etterfulgt av Teispes som tok tittelen som «konge av Anshan» etter å ha erobret byen Anshan og utvidet sitt rike ytterligere til å omfatte området Fars.[21] Antikke dokumenter[22] nevner at Teispes hadde en sønn ved navn Kyros I som etterfulgte sin far som «konge av Anshan». Kyros I hadde en helbror, hvis navn er nedtegnet som Ariaramnes.[21]

I 600 f.Kr. ble Kyros I etterfulgt av sin sønn Kambyses I, som styrte fram til 559 f.Kr. Kyros II var en sønn av Kambyses I, som ga sin sønn navn etter hans bestefar.[23] Det er flere inskripsjoner av Kyros II og senere konger som refererer til Kambyses I som «storkonge» og «konge av Anshan». Blant disse er en del avsnitt fra Kyros-sylinderen hovr Kyros kaller seg selv «sønn av Kambyses, storkonge, konge av Anshan». Andre inskripsjoner omtaler Kambyses som «mektig konge» og «en akamenide», men konsensus av akademisk mening at disse inskripsjonene er betraktet som en senere forfalskning av Dareios.[24][25] Imidlertid er Kambyses IIs bestefar på morssiden, Farnaspes, er av Herodotos navngitt som også «en akamenide.»[26] Xenofons i store trekk fiktive Cyropædia, går videre ved å navngi Kambyses’ hustru som Mandane og omtaler Kambyses som konge av Iran (antikkens Persia). Disse er enige med Kyros egne inskripsjoner om at Anshan og Parsa var forskjellige navn på samme land. Disse er også samstemte med andre ikke-iranske redegjørelser, unntatt ved et punkt fra Herodotos som sier at Kambyses ikke var en konge, men en «perser av god familie».[27] Imidlertid, i en del andre avsnitt, er Herodotos’ fortelling feil, også på navnet på sønnen til Teispes, som han omtaler som Kambyses, men i henhold til moderne forskning burde det være Kyros I.[28]

Det tradisjonelle synet basert på arkeologisk forskning og genealogi gitt i Behistuninnskriftene og av Herodotos[21] hevder at Kyros II den store var akamenide, skjønt et mindretallssyn representert ved Matt Waters hevder Kyros var ikke i slekt med akamenidene, eller at Dareios den store og hans slekt tilhørte teispidene (etterkommere av Teispes) i Anshan framfor akamenidene.[26]

Liv og virkeRediger

Tidlig livRediger

Kyros ble født som sønn av Kambyses I, konge av Anshan, og Mandane, datter av Astyages, konge av Media i perioden 600–599 f.Kr.

Ved sin egen redegjørelse, generelt antatt å være korrekt, ble Kyros gitt forrang som konge av sin far Kambyses I, bestefar Kyros I, og oldefar.[29] Kyros giftet seg med Kassandane,[30] som tilhørte akamenidene som datter av Farnaspes. Hun fødte ham to sønner, Kambyses II og Bardiya (kalt Smerdis av grekerne), og tre døtre, Atossa, Artystone og Roxane. Kyros og Kassandane skal ha elsket hverandre svært mye – det er sagt at fant det mer bittert å forlate Kyros enn selv å miste livet.[31] Etter hennes død insisterte Kyros på en offentlig sørgetid over hele kongeriket.[32] Nabonidus-krøniken uttrykte at Babylonia sørget over Kassandane i seks dager (identifisert som 21.–26. mars 538 f.Kr.).[33]

Etter sin fars død arvet Kyros den persiske tronen i byen Pasargadae, som var en vasall av Astyages. Strabon har sagt at Kyros opprinnelig ble gitt navnet Agradates av sine steforeldre ved å følge navnskikkene, men Kyros far Kambyses ga ham navnet Kyros etter hans bestefar, som var Kyros I.[23]

MytologiRediger

 
Kong Astyages som sender Harpagus for å drepe unge Kyros. Maleri av Jean Charles Nicaise Perrin.
 
Detalj fra maleriet Kyros jakter villsvin av Claude Audran den yngre, Slottet i Versailles

Herodotos ga en mytologisk redegjørelse for Kyros’ tidligste liv. I denne fortellingen hadde Astyages to profetiske drømmer om en oversvømmelse, og deretter en rekke av frukter som hadde vinranker som kom fra hans datter Mandanes skjød og dekket hele kongeriket. Disse drømmene ble tolket av hans rådgivere som en forutsigelse at hans sønnesønn ville en dag gjøre opprør og fortrenge ham som konge. Astyages tilkalte datteren som da var gravid med Kyros og sendte henne til Ekbatana for å få barnet drept. Harpagus, en general fra Media, ga denne oppgaven til Mithradates, en av Astyages’ gjetere, men tok vare på og oppfostret barnet og ga isteden et dødfødt barn til Harpagus som han sa var den døde Kyros.[34]

Kyros levde i hemmelighet, men da han var blitt ti år gammel fikk han under en lek en adelsmann banket opp da han nektet å følge Kyros’ ordre. Da det var uhørt at en sønn av gjeter kunne gjøre noe slikt, fikk Astyages brakt gutten til seg ved hoffet. Han forhørte gutten og hans adoptivfar gjeteren. Da gjeteren tilsto hvem gutten egentlig var sendte Astyages gutten til Persia for å bo sammen med hans biologiske foreldre.[35] Isteden tilkalte han sønnen til Harpagus’ til hoffet og fikk ham hakket opp i småbiter, stekte en del av dem og kokte andre, og serverte denne retten til sin rådgiver ved en stor bankett. Under måltidet brakte Astyages’ tjenere inn hodet, hendene og føttene til Harpagus’ sønn på tallerkener, slik at han skulle få se hva han hadde spist.[36] Denne historien er ikke original. I gresk mytologi eksisterte fortellingen at Atrevs tok hevn over sin tvillingbror Thyestes ved å servere ham et måltid basert på hans sønn. I en annen variant av denne fortellingen ble Kyros presentert som sønn av en fattig familie som arbeidet ved hoffet i Media.

Konge og militære kampanjerRediger

Det mediske rikeRediger

Da hans far døde i 551 f.Kr. hadde Kyros allerede hatt tronen siden 559 f.Kr., men han var ikke en uavhengig konge. Som sin forgjengere måtte Kyros anerkjenne overherre til Media. Astyages, den siste konge av Media og bestefar til Kyros, kan ha styrt over et stort rike, det meste av Levanten, fra grensen av Lydia i vest, og til Partia og Persia i øst.

I henhold til Nabonidus-krøniken rettet Astyages et angrep mot Kyros, «konge av Ansan». I henhold til historikeren Herodotos er det kjent at Astyages plasserte Harpagus som hærfører av den hæren som skulle erobre Kyros’ rike. Imidlertid kontaktet Harpagus Kyros og oppmunteret ham til å gjøre opprør mot Media før han selv hoppet av sammen med mange av adelen og store deler av hæren. Dette mytteriet er bekreftet av Nabonidus-krøniken. Babylonske tekster antyder at det fiendtlighetene raste i minst tre år, 553–550 f.Kr., og at det siste slaget resulterte at Ekbatana ble erobret. I henhold til historikerne Herodotos og Ktesias sparte Kyros livet til Astyages og giftet seg med hans datter Amytis. Dette ekteskapet pasifiserte flere vasaller, inkludert Baktria, Partia og Saka.[37] Herodotos forteller at Kyros også erobret og underkastet Sogdia, et rike i øst, til sitt under militære kampanjer i 546–539 f.Kr.[38][39]

Med Astyages satt ut av makt, var alle hans vasaller, inkludert mange av Kyros’ slektninger, nå under hans kommando. Hans onkel Arsames, som hadde vært konge av bystaten Parsa under Media, ville derfor ha oppgitt sin autoritet. Imidlertid synes denne overføringen av makt innenfor slekten å ha gått glatt, og det er sannsynlig at Arsames var fortsatt den formelle guvernør av Parsa under Kyros’ autoritet — mer som en fyrste eller en hertug enn en konge.[40] Hans sønn, Hystaspes, som var fetter av Kyros, ble gjort til satrap (tilsvarende guvernør) av Partia og Frygia. Kyros hadde således forent de to akamenidekongerikene Persa og Anshan til Persia. Arsames levde til å se at hans sønnesønn Dareios den store bli shahanshaj (sjah) av Persia etter begge sønnene til Kyros var døde.[41] Kyros erobring av Media var kun begynnelsen på hans mange kriger.

Lydia og AnatoliaRediger

 
Fiktivt persisk portrett av Kyros.

Den nøyaktige dateringen av når Lydia ble erobret er ukjent, men det må ha skjedd i tiden mellom erobringen av Media (550 f.Kr.) og erobringen av Babylon (539 f.Kr.). Det var tidligere vanlig å oppgi 547 f.Kr. som året for erobringen grunnet en tolkning av Nabonidus-krøniken, men denne tolkningen er ikke lenger opprettholdt.[42] Lyderne hadde først angrepet Akamenide-dynastiets by Pteria i Kappadokia. Krøsus, konge av Lydia, beleiret og erobret byen og la befolkningen i slaveri. I mellomtiden inviterte perserne de greske innbyggerne i Jonia på østkysten av Anatolia, som var underlagt Lydia, til å gjøre opprør mot lyderne. Oppfordringen ble avvist, og Kyros samlet hæren og marsjerte mot Lydia, økte hæren for hvert sted han passerte på veien. Slaget ved Pteria i 547 f.Kr. endte uavgjort, men begge sider fikk store tap ved slutten av dagen. Krøsus trakk seg tilbake til Sardis morgenen etter.[43]

Mens han var Sardis sendte Krøsus ut bud til hans allierte om sende hjelp til Lydia. Det var imidlertid først mot slutten av vinteren før hans allierte kunne komme. Kyros presset krigen i lydisk territorium og beleiret Krøsus i hans hovedstad Sardis. Kort før det endelige slaget ved Thymbra, ble Kyros rådet av Harpagus om å plassere dromedarerne i første linje foran krigerne. De lydiske hestene som ikke var vant til lukten av dromedarene ville bli skremt. Strategien virket og det lydiske kavaleriet ble slått tilbake. Kyros beseiret og tok Krøsus til fange. Hovedstaden Sardis ble okkupert og Lydia ble erobret i 546 f.Kr.[43] I henhold til Herodotos sparte Kyros livet til Krøsus og beholdt ham som en rådgiver, men dette er ikke i samsvar med en del oversettelser av Nabonidus-krøniken som tolket at kongen av Lydia ble drept.[44]

Før Kyros trakk seg tilbake til sin hovedstad ble en lydier ved navn Paktyas gitt tilliten til å ta seg av den sivile administrasjonen og sendte Krøsus’ skatter til Persia. Imidlertid ikke før Kyros hadde reist tilbake leide Paktyas leiesoldater og satte i gang et opprør i Sardis og mot Tabalus, den persiske satrap i Lydia. Med anbefalinger fra Krøsus om at Kyros burde lokke innbyggerne i Lydia med luksus, sendte Kyros en av sine hærførere ved navn Mazares for å slå ned opprøret, men krevde at Paktyas skulle fanges levende. Ved Mazares’ ankomst flyktet Paktyas til Jonia hvor han leide flere leiesoldater. Mazares marsjerte mot det greske området og underkastet byene Magnesia og Priene. Hva som ble Paktyas’ skjebne er ukjent, men etter at han ble tatt til fange ble han antagelig sendt til Kyros og drept etter omfattende tortur.[45]

Mazares fortsatte erobringen av Anatolia, men døde av en ukjent årsak under krigføringen i Jonia. Kyros sendte Harpagus for å fullføre Mazares’ erobringer av Anatolia. Han erobret Lykia, Kilikia og Fønikia lengre sør. Han brukte teknikken ved å bygge jordskanser for å bryte gjennom forsvarsmurene til beleirede byer, en metode som var ukjent for grekerne. Han avsluttet sine erobringer i området i 542 f.Kr. og vendte tilbake til Persia.

Det nybabylonske rikeRediger

 
Akamenideriket under Kyros. Persia ble det største rike verden til da hadde sett.

Ved 540 f.Kr. erobret Kyros oldtidsriket Elam og dets hovedstad Susa.[46] Nabonidus-krøniken nedtegnet at før slagene hadde Nabonidus, den siste konge av Det nybabylonske rike, beordret kultstatuene fra de omliggende babylonske byene, om å bli fraktet til hovedstaden, noe som antyder at konflikten kan muligens ha begynt vinteren 540 f.Kr.[47] Ved begynnelsen av oktober 539 f.Kr. utkjempet Kyros slaget ved Opis, i eller i nærheten av den strategiske elvebyen Opis ved Tigris, nord for Babylon. Den babylonske hæren ble slått tilbake, og den 10. oktober ble byen Sippar tatt, nesten uten motstand fra befolkningen.[48] Det er sannsynlig at Kyros gikk i forhandlinger med de babylonske generalene for å oppnå et kompromiss for deres del og således unngå en bevæpnet konfronatasjon.[49] Nabonidus oppholdt seg i byen på denne tiden og flyktet snart til hovedstaden Babylon, som han ikke hadde besøkt på årevis.[50]

To dager senere, den 12. oktober[51] (proleptisk gregoriansk kalender) gikk Gobryas’ hær inn i Babylon, igjen uten større motstand, og tok Nabonidus til fange.[52] Herodotos forklarte at å for å gjennomføre dette benyttet perserne et basseng som var blitt grav tidligere av den babylonske dronning Nitokris for å beskytte Babylon mot angrep fra Media. Elven Eufrat ble ledet inn i en kanal slik at vannivået sank «til midten av manns lår», noe som gjorde det mulig for angriperne å marsjere direkte gjennom elven og inn i byen i løpet av natten.[53] Den 29. oktober ankom Kyros selv Babylon og overså arrestasjonen av Nabonidus.[54]

Før Kyros’ invasjon av Babylon hadde det nybabylonske riket selv erobret mange riker. I tillegg til Babylonia selv underla Kyros antagelig dets vasallstater til sitt rike, blant annet Syria, Judea og Taymaden arabiske halvøy, men det er ingen direkte bevis for dette.[55]

Etter at Babylon ble tatt utropte Kyros seg som «konge av Babylon, konge av Sumer og Akkad, konge av verdens fire hjørner» som fastslått i den berømte Kyrossylinderen, en inskripsjon deponert i fundamentene til tempelet i Esagila som var dedikert til den fremste babylonske gud Marduk. Teksten i sylinderen fordømte Nabonidus som ugudelig og framstiller den seierrike Kyros som behaget guden Marduk. Teksten ebskrev hvordan Kyros forbedret livene til borgerne av Babylonia, sendte tilbake folk som hadde blitt fortrengt fra sitt opprinnelige bosted, og restaurerte templer og helligdommer. Selv om sylinderen også har blitt framstilt som en form for lovverk for menneskerettigheter, har historikere generelt framstilt teksten i en kontekst av en langvarig tradisjon i Mesopotamia hvor nye herskere begynner sine herskerperiode med erklæringer om reformer.[56]

Kyros den stores besittelser utgjorde det største rike som verden til da hadde sett.[5] Mot slutten av Kyros tid som hersker strakte Akamenideriket seg fra Anatolia i vest til Induselven i øst.[57]

DødRediger

 
Kyros halshogd av dronning Tomyris, gravering av Georg Pencz, 1539.

Detaljene om Kyros’ død er framstilt forskjellig i de ulike redegjørelsene. Herodotos har gitt den nest lengste redegjørelsen hvor Kyros møtte sin skjebne på slagmarken med massageterne, en stamme fra de sørlige ørkener i Khoresm og Kysylkum i de sørligste delene av stepperegionene av dagens Kasakhstan og Usbekistan, som følge av råd fra Krøsus om å angripe dem i deres eget land.[58] Massageterne var beslektet med eller lignet på skytere i klesdrakt og levemåte; de kjempet både til hest og til fots. Herskeren av massageterne var en kvinne ved navn Tomyris, og for å underlegge seg hennes rike, sendte Kyros først et tilbud om at hun giftet seg med ham (og således ble en av hans mange hustruer), et forslag hun avviste.

Kyros forsøkte deretter å underlegge seg massageternes område med makt, antagelig en gang rundt 529 f.Kr.,[59] begynte med å bygge broer og taue båter langs hans side av elven Syr-Darja. Tomyris sendte ham en advarsel og deretter en utfordring til å møte hennes styrker i ærefull kamp til et sted i hennes land et dagsmarsj fra elven. Han aksepterte hennes tilbud, men da han fått vite at massageterne var uvitende om vin og drikkens berusende effekt, satte han opp leir og etterlot han den med mengder av det mens han tok med seg sine beste soldater og lot kun mindre dyktige være igjen. Spargapises, av massageternes hærførere og sønn av Tomyris, angrep leiren og drepte de perserne som voktet den. De fant leiren fylt med mat og mengder av vin. De drakk hemningsløst, og da en persisk styrke angrep dem var de ute av stand til å forsvare seg. Spargapises ble tatt til fange, men da han ble edru igjen valgte han begå selvmord.[60] Da Tomyris fikk høre om sønnens pinlige skjebne, sverget hun hevn. Hun sendte bud til Kyros hvor hun fordømte hans forræderi og utfordret ham til et nytt slag. I dette ledet hun egenhendig den andre bølge av soldater i slaget hvor Kyros ble drept, og hvor den persiske hæren fikk store tap i det som Herodotos karakteriserte som det frykteligste slaget i Kyros’ karriere og i antikken. Da slaget var over skal Tomyris beordret at Kyros lik ble fraktet til henne. Hun fikk det halshogd, kroppen ble korsfestet mens hodet ble dyppet i en bøtte med blod som symbol på hans blodtørst.[58][59]

En del moderne historikere tviler på denne fortellingen, ikke minst for at Herodotos selv forteller at denne hendelsen var en av flere versjoner om Kyros’ død. Han hadde selv fått den fortalt fra en tilsynelatende pålitelig kilde som fortalte at ingen var der for å se etterspillet.[61]

Herodotos forteller også at Kyros så i en drøm at den eldste sønnen til Hystaspes (Dareios I) med vinger på sine skuldre, den ene som skygget over Asia og den andre skygget over Europa.[62] Arkeologen Max Mallowan har forklart dette utsagnet til Herodotos og dens forbindelse med et relieff av Kyros med fire vinger som følgende: «Herodotos kan derfor, antar jeg, ha kjent til den nære forbindelsen mellom denne formen for bevinget figur og framstillingen av den iranske majestet, som han assosierte med en drømmesyn om kongens død før hans siste, fatale kampanje over elven Oxos[62]

Den russiske historikeren M.A. Dandamayev mener det er rimelig å anta at perserne tok med seg liket til Kyros tilbake fra massageterne, til tross for hva Herodotos har hevdet.[63]

I henhold til middelalderens Mikael syrerens krønikie (eller Den syriske krønike), en verdenskrønike fra skapelsen og fram til 1195, ble Kyros drept av sin hustru Tomyris i det 60. år av det babylonske fangenskap.[64]

Den antikke greske historikeren Ktesias fra Knidos har i sitt historieverk Persika den lengste fortellingen. Han sier at Kyros møtte sin død mens han slo ned et opprør av infanterister blant derbikere (et lite stammefolk fra Hyrkania), men som hadde støtte fra skytiske bueskyttere og kavaleri, foruten også indere og deres krigselefanter. I henhold til ham skjedde denne hendelsen nordøst for utspringet til elven Syr-Darja.[65] En alternativ redegjørelse fra Xenofons Cyropaedia («Kyros' oppdragelse») motsier alle andre ved å hevde at Kyros døde fredelig i sin hovedstad.[66] Den siste versjonen av Kyros’ død kommer fra Berossos, som kun forteller at Kyros møtte sin død mens han drev krig mot bueskyttere fra Dahae nordvest for utspringet til Syr-Darja.[67]

GravRediger

 
Kyros' grav i Pasargadae, Iran, listet av UNESCO som en del av verdensarven (2015)

Kyros den stores levninger kan være gravlagt i hans hovedstad Pasargadae hvor det i dag står en grav av kalkstein står fortsatt (bygget i tiden 540–530 f.Kr.).[68] Det er antatt at denne graven tilhører Kyros. Strabon og Arrianos har gitt nær identiske beskrivelser av graven, basert på øyevitnerapport fra Aristobulos fra Kassandreia, som på anmodning av Aleksander den store besøkte graven to ganger.[69] Selv om selv er i ruiner, er gravstedet til Kyros i stor grad intakt, og graven har blitt delvis restaurert for å utbedre den naturlige erosjonen og forverringen i århundrenes løp. I henhold til Plutark var Kyros gravskrift som følgende:

 Å menneske, hvem du enn er og hvor du enn kommer fra, for jeg vet du vil komme, jeg er Kyros som vant perserne deres rike. Ikke misunn meg denne biten av jord som dekker mine bein.[70] 

I henhold til bevis i form av kileskrift døde Kyros en gang i desember 530 f.Kr.[71] og at hans sønn Kambyses II hadde blitt konge. Kambyses fortsatt sin fars politikk med å ekspandere riket og erobret således oldtidens Egypt, men døde snart etter kun sju år som hersker. Han ble etterfulgt av Kyros andre sønn Bardiya eller en bedrager som utga seg for å være Bardiya, som ble enehersker av Perserriket i sju måneder, fram til hans ble drept av Dareios I av Persia

Oversatte antikke greske og romerske tekster har gitt levende beskrivelser av graven, både geometrisk som estetisk. Dens geometriske form har endret seg lite i årenes løp, fortsatt bestående av en stor, firkantet stein som dens fundament, fulgt av en pyramidalske trapper på alle kanter av mindre rektangulære steiner som ender i et byggverk med et buet tak og åpning eller vindu i den ene enden, stor nok til at en tynn person så vidt kan smyge seg inn.[72]

Innenfor dette byggverket var den kiste av gull, hvilende på et bord med gylne støtter, og på innsiden av levningene av Kyros den store. Hans hvilested var dekket av kostbare, babylonske og mediske tepper og kledninger. Nedenfor hans seng var det et fint, rødt teppe som dekket et smalt rektangulært område graven.[72] Greske tekster beskrev at graven var lokalisert i en fruktbare hage eller parkanlegg, omgitt av trær og ornamentale busker. En gruppe beskyttere, kalt for «magi», var stasjonært i nærheten for å hindre graven å bli plyndret eller skadet.[72][73]

Flere år senere, i det kaos som kom som følge av Aleksander den stores invasjon av Perserriket og etter nederlaget til Dareios III, ble graven til Kyros brutt inn og det mest av kostbarhetene inni ble plyndret. Da Aleksander kom fram til graven var han forskrekket over den måten som graven var blitt behandlet og forhørte seg hos dets voktere og stille dem til ansvar.[72] I en del redegjørelser var Aleksanders beslutning om å sende vokterne til en domstol mer om hans forsøk på å underminere deres innflytelse og vise sin egen makt i sitt nyerobrete rike, og deretter en bekymring for tilstanden til Kyros’ grav.[74] Aleksander beundret Kyros, fra ung alder hadde han lest Xenofons fortelling som beskrev Kyros’ heltemot i kamp og hans styre som konge og lovgiver.[75] Til tross for hans beundring for Kyros og hans forsøk på å restaurere graven, hadde Aleksander seks år tidligere, i 330 f.Kr., herjet Persepolis, den overdådige byen som Kyros kan valgt som sitt sete og hovedstad. At byen ble satt i brann kan ha vært en handling av pro-gresk propaganda, eller sett i brann under de voldsomme fyllefestene til grekerne.[75]

Graven har overlevd tidens prøvelser. Den har overlevd invasjoner, interne inndelinger, etterfølgende imperier, regimeskifter og revolusjoner. Den siste framtredende persiske figuren som brakte oppmerksomhet til graven var Muhammed Reza Pahlavi, den siste offisielle den siste sjahen av Iran (Persia), under feiringen av 2 500 år med monarki. Akkurat som Aleksander den store før ham ønsket sjahen å appellere til arven etter Kyrios for i forlengelsen å legitimere sitt eget styre.[76] Forente nasjoner (FN) anerkjenner graven til Kyros den store og Pasargadae som en del av UNESCOs liste over verdensarven.[68]

ArvRediger

 
Det er sagt i Bibelen at Kyros den store frigjorde jødene fra det babylonske fangenskap slik at de kunne bosette seg på nytt og gjenoppbygge Jerusalem, noe som skaffet ham er ærefull posisjon i jødedommen. Fransk miniatyr av Jean Fouquet, 1400-tallet.

Den britiske historikeren Charles Freeman har forslått at «I omfang og utstrekning av hans [Kyros] prestasjoner er han rangert langt foran den makedonske konge Aleksander, som var den som ødela Akamenideriket på 320-tallet, men mislyktes å gjøre det stabilt.»[77] Kyros har vært en personlig helt for mange mennesker, blant annet Thomas Jefferson, Mohammad Reza Pahlavi og David Ben-Gurion.[78] Prestasjonene til Kyros gjennom hele antikken er reflektert i måten han huskes i dag. Hans egen nasjon, iranernes, har vurdert ham som «Faderen», en tittel som ble benyttet i Kyros egen tid, av mange folk som han erobret, i henhold til Xenofon: «Og de som var underlagt ham, behandlet han med respekt og vennlighet, som om de var hans egne barn, mens hans undersåtter selv respekterte Kyros som sin «Far». (…) Hvilken annen mann men Kyros har etter å veltet et rike noen gang dødd med tittelen «Faderen» fra de folk som han brakte inn under sin makt? For det er et faktum at dette er et navn for en som skjenker enn for en som fjerner!»[79]

Babylonerne så på ham som «frigjøreren».[80]

Esras bok i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) forteller om de første landsforviste jødene kunne reise tilbake til deres opphavelige hjemland under det første året til Kyros, hvor kongen brautende proklamerer:

 «Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle kongeriker på jorden, og han har pålagt meg å bygge et hus for ham i Jerusalem i Juda. Hvem av dere hører til hans folk? Gud være med dere, hver og en! Dere kan dra opp til Jerusalem i Juda og bygge et hus for Herren, Israels Gud. Han er det som er Gud i Jerusalem.» 
– Esras bok 1:2[81]

Kyros utmerket seg like mye som en statsmann og som en soldat. Grunnet delvis til en politiske infrastrukturen han skapte, varte Akamenideriket lenge etter at han selv var død. Persias framvekst under Kyros’ styre hadde gjennomgripende innvirkning på den videre verdenshistorie. Iransk filosofi, litteratur og religion spilte alle dominerende roller i verdens hendelser i det neste millennium. Til tross for den islamske erobringen av Persia på 600-tallet e.Kr. av det islamske kalifat, fortsatte Persia å utøve stor innflytelse på Midtøsten, og ble selv instrumental i veksten og ekspansjonen av islam. Mange av e iranske dyanstiene som fulgte Akamenideriket og deres konger så på dem selv som arvinger av Kyros den store og hevdet at de fortsatte den linje som ble begynt av Kyros.[82] Det er imidlertid delte meninger blant forskerne om dette også er tilfellet for Sasanidedynastiet.[83]

Aleksander den store var selv besatt av og beundret Kyros den store allerede som barn. I løpet av hans besøk til Pasargadae beordret han Aristobulos om å dekorere interiøret av Kyros’ grav.[75] Arven etter Kyros kunne bli følt så langt unna som på Island.[84] og kolonitidens Amerika. Mange av tenkerne og herskerne i den klassiske antikken foruten også renessansen og opplysningstiden,[85] og grunnlovsfedrene i USA søkte inspirasjon fra Kyros den store via verker som Cyropaedia. Thomas Jefferson, for eksempel, hadde to kopier av boken, en med parallelle greske og latinske oversettelser på motstående sider og med betydelig anmerkninger fra Jefferson som antyder i hvilken grad boken påvirket ham og hadde innflytelse på USAs uavhengighetserklæring.[86][87]

I henhold til Patrick Hunt, «Om du ser på historiens største personligheter som påvirket verden er Kyros den store en av de få som fortjener den epitetet, en som fortjener å bli kalt for ’den store’. Riket som Kyros hersket over var det største som den antikke verden noen gang hadde sett og kan være til denne dag det største riket noensinne.»[88]

Religion og filosofiRediger

 
Daniel og Kyros en kultstatue av Bel, maleri av Rembrandt, 1633.
 
Statue av Kyros den store i Olympic Park i Sydney, Australia.

Selv om det er antatt at Zarathustras lære hadde en innflytelse på Kyros’ forordninger og politikk, er det ingen klare bevis som indikerer at Kyros praktiserte en særskilt religion. I henhold til Pierre Briant, gitt den dårlige informasjonen som finnes, «synes det ganske skjødesløst å forsøke å rekonstruere hvilken religion som Kyros kan ha hatt.»[89]

Kyros’ politikk om å vise respekt for religioner til minoritetene er godt dokumentert i babylonske tekster foruten også i jødiske kilder og historikeres redegjørelser. Kyros hadde en generell politikk for religiøs toleranse over hele sitt store rike. Om dette var en ny politikk eller utgjorde fortsettelsen av politikken til babylonerne og assyrerne er diskutabelt.[90] Kyros brakte fred til babylonerne og det er sagt at han holdt soldatene unna templer og restaurerte statuene til babylonernes guder i deres helligdommer.[91]

Hans behandling av jødene under deres landsforvisning i Babylon etter at Nebukadnesar II ødela Jerusalem som fortalt i Bibelen. Den hebraiske Bibelens Ketuvim ender i Krønikebøkene med Kyros’ forordning som lot de landsforviste til Israels land, det lovede land, sammen med en fullmakt til å bygge et tempel:

 «Så sier Kyros, kongen i Persia: Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle kongeriker på jorden, og han har pålagt meg å bygge et hus for ham i Jerusalem i Juda. Hvem av dere hører til hans folk? Må Herren hans Gud være med ham. La ham dra opp!» 
– Andre Krønikebok 36:23[92]

Denne bestemmelsen ble reprodusert i Esras bok:

 I det første året Kyros var konge, ga han en befaling om Guds hus i Jerusalem: Det skal bygges opp igjen og bli et sted hvor man bærer fram offer. Grunnvollene skal gjenreises. Huset skal være seksti alen høyt og seksti alen bredt, med tre lag tilhugget stein og ett lag nytt tømmer. Utgiftene skal dekkes av kongehuset. Og utstyret av gull og sølv fra Guds hus, som Nebukadnesar tok ut av tempelet i Jerusalem og førte til Babel, skal gis tilbake. Det skal bringes til tempelet i Jerusalem og settes på plass i Guds hus. 
– Esras bok 6:3–5[93]

Jødene æret ham som en ærverdig og rettferdig konge. I et bibelsk avsnitt refererer Jesaja til ham som messias (bokstavelig «den salvede»),[94] den eneste ikkejøde som har fått denne omtalen. Andre steder i Jesajas bok er Gud beskrevet i å si «Jeg har vakt opp en mann i rettferd, og alle hans veier jevner jeg ut. Han skal bygge min by og sende mitt folk hjem fra eksil uten betaling eller lønn.»[95] Som teksten antyder frigjorde Kyros det jødiske folket fra dets landflyktighet uten vederlag eller tributt.

Kyros ble lovprist i Tanákh (Jesajas bok 45:1–6 og Esras bok 1:1–11) for å ha satt fri slavene, for hans humanistiske likhet og de kostbare oppreisningene han gjorde. Imidlertid var det jødisk kritikk av ham etter han ble løyet til av kutittene (et folk i Samaria),[96] som ønsket forhindre byggingen av det andre tempelet i Jerusalem. De anklaget jødene for å konspirere et opprør og Kyros stoppet byggingen av tempelet som ikke ble fullført før i 515 under styret til Dareios I av Persia.[97][98]

Det historiske grunnlaget for disse forordningene omtalt i Bibelen har blitt utfordret. Historikeren Lester L. Grabbe har argumentert for at var ingen forordning, men at det var en politikk som tillot landsforviste å reise tilbake til sine hjemland og gjenoppbygge deres helligdommer. Han argumenterer også at arkeologi har antydet at tilbakevendingen var «en bekk», noe som skjedde om kanskje tiår, kanskje en befolkning på maksimalt 30 000.[99] Philip R. Davies kalte påliteligheten av bestemmelsen «tvilsom», siterte Grabbe og mente at det hele minner mer om en «bibelsk profetisk talemåte».[100] Mary Joan Winn Leith mener derimot at bestemmelsen som omtalt i Esras bok kan være autentisk og sammen Kyrossylinderen, som tidligere regler, forsøkte via disse bestemmelsene å skaffe seg støtte fra de som kunne være strategisk betydningsfulle, særskilte de som var lokalisert nær Egypt, som Kyros ønsket å erobre. Appeller til Marduk i sylinderen og til Jahve i Bibelen viser den persiske tendensen til å støtte seg med lokale religiøse og politiske tradisjoner for å skaffe seg kontroll.[101]

Politikk og forvaltningRediger

 
Byste av Kyros den store fra 1600-tallet i Hamburg, Tyskland.

Kyros opprettet et rike som besto av flere stater styrt av fire hovedsteder: Pasargadae, Babylon, Susa og Ekbatana. Han tillot en bestemt mengde selvstyre innenfor hver stat i form av et system med satraper. Et satrapi var en administrativ enhet, vanligvis organisert på geografisk grunnlag. En satrap var en guvernør eller en vasallkonge som administrerte regionen, i tillegg eller i egen person en general som hadde tilsyn med rekrutteringen av militære avdelinger, og en statsekretær som administrerte offisielle nedtegnelser.

I løpet av sitt styre håndterte Kyros kontrollen over et enormt område av erobrete kongeriker, organisert gjennom satrapier. Ytterligere organisering av nylig erobrede områder inn provinser styrt av satraper ble fortsatt av Kyros’ etterfølger Dareios I den store. Kyros’ rike var basert på tributter og vernepliktige fra mange deler av hans rike.[102]

Via hans militære dyktighet opprettet Kyros en organisert hær som omfattet en elitestyrke kalt for »de udødelige», bestående av rundt 10 000 høyt trenete soldater.[103] Han opprettet også et innovativt postsystem over hele riket, basert på flere stasjoner for bringe videre, kalt for Chapar Khaneh.[104]

Kyros’ erobringer satte i gang en ny tidsalder av imperiebygging hvor en enorm superstat bestående av mange land, folk, religioner og språk ble styrt under en enkel administrasjon ledet av en sentralregjering. Denne systemet varte i århundrer og ble opprettholdt av senere riker, både det invaderende Selevkideriket under deres kontroll av Perserriket, og senere iranske dynastier, inkludert Partia og Sasanideriket.[105]

Den 10. desember da Shirin Ebadi tok imot sin Nobels fredspris framkalte hun Kyros den store ved å si: «Jeg er iraner, en etterkommer av Kyros den store. Denne keiseren proklamerte ved høyden av makt for 2 500 år siden at han ’ville ikke styre over folket om de ikke ønsket det’. Han lovte å ikke tvinge noen person til å endre sin religion og tro og garanterte frihet for alle. Lovene til Kyros den store burde bli studert i historien til menneskerettighetene.»[106]

Kyros har blitt kjent for sine innovasjoner i byggeprosjektene; han utviklet ytterligere teknologiene han fant i de erobrede kulturer og benyttet dem i byggingene av palassene ved Pasargadae. Han var også kjent for sin kjærlighet for hage- og parkanlegg. Nyere utgravninger og arkeologiske undersøkelser av hans hovedstad har avslørt eksistensen av Pasargadaes persiske hage og et nettverk av overrislingsanlegg og vannkanaler. Pasargadae var lokaliseringen av to storslåtte palasser omgitt av en majestetisk kongelig park og utstrakte formelle hager; blant dem var Paradisia, inngjerdet av en mur med over 1000 meter med kanaler gjort av utskåret kalkstein, formet for å fylle små bassenger for hver 16. meter og vanne ulike typer av ville og domestiserte plater og flora. Konseptet og utformingen av Paradisia var enestående og ble siden benyttet som en modell for mange parkanlegg både i oldtiden som i moderne tid.[107]

Den engelske legen og filosofen Thomas Browne skrev en avhandling kalt The Garden of Cyrus («Kyros’ hager») i 1658 hvor Kyros ble framstilt som en arketypisk «klok hersker». Det skjedde samtidig som Protektoratet til Oliver Cromwell styrte Storbritannia.[108]

KyrossylinderenRediger

 
Kyrossylinderen, en samtidig dokument i kileskrift som utropte Kyros som den rettmessige konge av Babylon.

En av de få bevarte kilder til informasjon som kan bli datert direkte til Kyros’ tid er Kyrossylinderen, et dokument i form av en keramisk sylinder med kileskrift i akkadisk språk. Den ble plassert i fundamentet av Esagila (tempelet til Marduk i Babylon) etter den persiske erobringen i 539 f.Kr. Den ble oppdaget i 1879 og er i dag oppbevart i British Museum i London.[109]

Teksten på sylinderen fordømte den avsatte babylonske kong Nabonidus som ugudelig og framstilte Kyros som den som gjorde hovedguden Marduk fornøyd. Den beskrev hvordan Kyros hadde forbedret livene til borgerne i Babylonia, sendte hjem omplasserte folk og gjenopprettet templene og helligdommene.[110]

På 1970-tallet benyttet Muhammed Reza Pahlavi, sjahen av Iran, Kyrossylinderen som et politisk symbol, fremmet det som «et sentralt bilde i hans feiring av 2 500 år med iransk monarki.»[111] Denne framstillingen har blitt bestridt av andre som «anakronistisk» og tendensiøst,[112] da det moderne konseptet om menneskerettigheter ville ha vært ganske fremmed for Kyros’ samtidige og som ikke er omtalt på sylinderen.[113][114] Sylinderen har uansett blitt sett på som en del av Irans kulturelle identitet.[111][115]

Forente nasjoner har erklært sylinderen til å være en «erklæring fra oldtiden om menneskerettighetene» siden 1971, godkjent av daværende generalsekretær Sithu U Thant etter han «ble gitt en etterligning av søsteren til sjahen av Iran[116] British Museum har beskrevet sylinderen som «et instrument av oldtidens mesoptamiske propaganda» som «reflekterer en lang tradisjon i Mesopotamia hvor, fra så tidlig som tredje millennium f.Kr., kongene begynte deres regjeringstid med erklæringer om reformer.»[111] Sylinderen framhever Kyros’ kontinuitet med tidligere babylonske konger, forsikrer om hans fortreffelighet som en tradisjonell babylonsk konge samtidig som den rakker ned på hans forgjenger.[117]

ReferanserRediger

  1. ^ Freebase Data Dumps
  2. ^ Dandamaev (1989), s. 71
  3. ^ a b Schmitt, Rüdiger (1983): «Achaemenid dynasty»
  4. ^ Xenofon: Anabasis I. IX; se også Dandamaev, M.A.: «Cyrus II» i Encyclopaedia Iranica.
  5. ^ a b Kuhrt, Amélie (1995): The Ancient Near East: c. 3000–330 BC, Routledge, ISBN 0-415-16763-9, s. 647.
  6. ^ Vallat, François (2013): The Palace of Darius at Susa: The Great Royal Residence of Achaemenid Persia, I.B.Tauris, ISBN 978-1848856219, s. 39.
  7. ^ Cambridge Ancient History, IV, kapittel 3c. s. 170.
  8. ^ Beckwith, Christopher (2009): Empires of the Silk Road: A History of Central Eurasia from the Bronze Age to the Present, Princeton and Oxford: Princeton University Press. ISBN 978-0-691-13589-2, s. 63.
  9. ^ Kyros dato kan bli dedusert fra de siste to referanser til hans eget styre (en tavle fra Borsippa datert til 12. august og den siste fra Babylon den 12. september 530 f.Kr.) og den første referanse til styret til hans sønn Kambyses II (en tavle fra Babylon datert til 31. august og/eller 4. september), men en udokumentert tavle fra byen Kisj datert til den siste offisielle styret til Kyros til 4. desember 530 f.Kr., se Parker, R.A.; Dubberstein, W.H. (1971): Babylonian Chronology 626 B.C. – A.D. 75
  10. ^ The Cambridge Ancient History, bind IV, s. 42. Se også Gray, G. Buchaman; Litt, D. (1927): The foundation and extension of the Persian empire, kapittel I i: The Cambridge Ancient History, bind IV, 2. utg., The University Press, s. 15. Sitat: «The administration of the empire through satrap, and much more belonging to the form or spirit of the government, was the work of Cyrus ...»
  11. ^ Nettbibelen: Jesaja 45:1
  12. ^ Telushkin, Joseph (1991): «The Messiah», The Jewish Virtual Library Jewish Literacy. NY: William Morrow and Co.
  13. ^ Handelman, Susan: «The Lubavitcher Rebbe Died 20 Years Ago Today. Who Was He?», Tablet Magazine
  14. ^ Potts, D.T. (2005): «Cyrus the Great and the Kingdom of Ansham» i: Curtis, Vesta Sarkhosh; Stewart, Sarah, red.: Birth of the Persian Empire. I. B. Tauris, ISBN 978-1-84511-062-8, s. 7.
  15. ^ Kuhrt, Amelie (2007): The Persian Empire: A Corpus of Sources from the Achaemenid Period, Routledge, ISBN 9781134076345, s. 47.
  16. ^ Miller, Margaret Christina (2004): Athens and Persia in the Fifth Century BC: A Study in Cultural Receptivity, Cambridge University Press, ISBN 9780521607582, s. 243.
  17. ^ Schmitt, Rüdiger: «Cyrus (name)», Encyclopædia Iranica
  18. ^ a b Schmitt (2010), s. 515.
  19. ^ Plutark: Artaxerxes 1. 3, Classics.mit.edu; Photius: Epitome of Ctesias' Persica 52, Livius.org
  20. ^ Tait (1846), s. 342-343.
  21. ^ a b c Schmitt, Rüdiger (1983): «Achaemenid dynasty», i. The clan and dynasty.
  22. ^ Cyrus Cylinder Fragment A. ¶ 21
  23. ^ a b Schmitt, Rüdiger: «Iranian Personal Names i.-Pre-Islamic Names», Encyclopaedia Iranica. bind 4. Sitat: «Naming the grandson after the grandfather was a common practice among Iranians.»
  24. ^ Garrison, Mark A. (3. mars 2009): Visual representation of the divine and the numinous in early Achaemenid Iran: old problems, new directions (PDF), Trinity University, San Antonio, Texas, s. 11
  25. ^ Briant, Pierre (2002): From Cyrus to Alexander: A History of the Persian Empire, Eisenbrauns, ISBN 978-1-57506-120-7, s. 63
  26. ^ a b Waters, Matt (2004): «Cyrus and the Achaemenids», Iran 42 (via Achemenet.com), s. 92. Sitat: «Cassandane's identification as such stems primarily from heredotus, but it is supported, directly and indirectly, by analysis of ancient Near Eastern evidence.»
  27. ^ Dandamev, M.A. (1990): «Cambyses», Encyclopaedia Iranica
  28. ^ Dandamaev (1989), s. 9
  29. ^ Kuhrt, Amélie (1995): The Ancient Near East: c.3000–330 BC, Routledge Publishers, ISBN 0-415-16762-0, s. 661
  30. ^ Dandamaev, M.A. (1992): «Cassandane», Encyclopaedia Iranica
  31. ^ Benjamin G. Kohl; Ronald G. Witt; Elizabeth B. Welles (1978): The Earthly republic: Italian humanists on government and society, Manchester University Press ND, ISBN 978-0-7190-0734-7, s. 198.
  32. ^ Kuhrt (2013), s. 106.
  33. ^ Grayson (1975), s. 111.
  34. ^ Herodotos, s. 1.95.
  35. ^ Herodotos, s. 1.107-21.
  36. ^ Church, Alfred J. (2008): Stories of the East From Herodotus, Dodo Press, s. 79–80
  37. ^ Briant, Pierre (2002): From Cyrus to Alexander. Eisenbrauns. s. 31–33.
  38. ^ Simonin, Antoine (2012): "Sogdiana, Ancient History Encyclopedia
  39. ^ Nourzhanov, Kirill; Bleuer, Christian (2013): Tajikistan: a Political and Social History, Canberra: Australian National University Press, ISBN 978-1-925021-15-8, s. 12
  40. ^ Balcer, Jack Martin (1984): Sparda by the bitter sea: imperial interaction in western Anatolia, Scholars Press, s. 137.
  41. ^ A. Sh. Sahbazi: "Arsama", Encyclopaedia Iranica.
  42. ^ Rollinger, Robert: «The Median ‘Empire’, the End of Urartu and Cyrus's the Great Campaign in 547 B.C.» (PDF), Aachemenet.com; Lendering, Jona: «The End of Lydia: 547?», Livius.org
  43. ^ a b Herodotos: The Histories, Book I, 440 BC.
  44. ^ Lendering, Jona: «Croesus», Livius.org
  45. ^ Wheeler, James Talboys (1855): The life and travels of Herodotus, bind 2, s. 271–274
  46. ^ Tavernier, Jan: «Some Thoughts in Neo-Elamite Chronology» (PDF), Achemenet.com, s. 27.
  47. ^ Kuhrt, Amélie (1982): «Babylonia from Cyrus to Xerxes», i Boardman, John, red. : The Cambridge Ancient History: Vol IV – Persia, Greece and the Western Mediterranean, Cambridge University Press, ISBN 0-521-22804-2, s. 112–138.
  48. ^ Nabonidus-krøniken, 14, Livius.org
  49. ^ Tolini, Gauthier: «Quelques éléments concernant la prise de Babylone par Cyrus» (PDF), Achemenet.com, s. 10. Sitat: «Il est probable que des négociations s'engagèrent alors entre Cyrus et les chefs de l'armée babylonienne pour obtenir une reddition sans recourir à l'affrontement armé.»
  50. ^ Harran-stelene H2 og Nabonidus-krøniken (sjuende år) viser at Nabonidus hadde vært i Babylon før 10. oktober 539 f.Kr. ettersom han allerede hadde kommet tilbake fra Harran og hadde deltatt i Akitu av Nissanu 1 (4. april) 539 f.Kr.
  51. ^ Briant, Pierre (2002): From Cyrus to Alexander: A History of the Persian Empire. Winona Lake: Eisenbrauns, s. 41
  52. ^ Nabonidus Chronicle, 15–16, Livius.org
  53. ^ Potts, Daniel (1996): Mesopotamian civilization: the material foundations, Cornell University Press, ISBN 978-0-8014-3339-9, s. 22–23.
  54. ^ Nabonidus Chronicle, 18, Livius.org
  55. ^ Dandamaev, M.A.: «Cyrus II», Encyclopaedia Iranica; Briant, Pierre (2002): From Cyrus to Alexander, Eisenbrauns, s. 44–49.
  56. ^ «The Cyrus Cylinder», Britishmuseum.org
  57. ^ Dandamaev, M.A.: «Cyrus II» i Encyclopaedia Iranica.
  58. ^ a b Herodotos: «Queen Tomyris of the Massagetai and the Defeat of the Persians under Cyrus», Ancient History Sourcebook, Fordham.edu
  59. ^ a b Grousset, Rene (1970): The Empire of the Steppes. Rutgers University Press, ISBN 0-8135-1304-9, s. 9.
  60. ^ Strassler, Robert B. (2009): The Landmark Herodotus: The Histories, Random House Digital, Inc., s. 113–114.
  61. ^ Luraghi, Nino (2001): The historian's craft in the age of Herodotus, Oxford University Press US, ISBN 978-0-19-924050-0, s. 155.
  62. ^ a b Gershevitch, Ilya, red. (1985): The Cambridge history of Iran: The Median and Achaemenian periods, bind 2. Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-20091-2, s. 392–398.
  63. ^ Dandamayev, M.A.: CYRUS iii. Cyrus II The Great, Encyclopædia Iranica, bind VI, Fasc. 5, s. 516–521
  64. ^ Michael the Syrian: "Chronicle of Michael the Great, Patriarch of the Syrians", via Internet Archive.
  65. ^ Thirlwall, Connop (1836): A history of Greece, bind 2, Longmans, s. 174
  66. ^ Xenofon: Cyropaedia, VII. 7; Dandamaev, M.A.: «Cyrus II», Encyclopaedia Iranica, s. 250. Se også Sancisi-Weerdenburg, H.: "Cyropaedia", Encyclopaedia Iranica, om påliteligheten i Xenofons fortelling.
  67. ^ Dandamaev, M.A. (1989): A political history of the Achaemenid empire, BRILL, s. 67
  68. ^ a b World Heritage Centre (2006): «Pasargadae», UNESCO
  69. ^ Strabon: Geografika, 15.3.7; Arrianos: Anabasis Alexandri, 6.29
  70. ^ Life of Alexander, 69, i: Plutark: The Age of Alexander, oversatt til engelsk av Ian Scott-Kilvert, Penguin Classics, 1973, s. 326.; tilsvarende inskripsjoner er oppgitt av Arrian os og Strabon.
  71. ^ Kyros dødsdato kan bli dedusert fra siste referanse av hans egent styre (en tavle fra Borsippa datert til 12. august 530 f.Kr.) og den første referansen til styret til hans sønn Kambyses (en tavle fra Babylon datert til 31. august); jf. Parker, R.A.; Dubberstein, W.H. (1971): Babylonian Chronology 626 B.C. – A.D. 75.
  72. ^ a b c d Lucius Flavius Arrianus; overs. Charles Dexter Cleveland (1861): A compendium of classical literature: comprising choice extracts translated from Greek and Roman writers, with biographical sketches, Biddle, s. 313.
  73. ^ Jackson, Abraham Valentine Williams (1906): Persia past and present, The Macmillan Company, s. 278.
  74. ^ Griffiths, Ralph; Griffiths, George Edward (1816): The Monthly review, s. 509.
  75. ^ a b c Wilcken, Ulrich (1967): Alexander the Great, W.W. Norton & Company, ISBN 978-0-393-00381-9, s. 146.
  76. ^ Cockcroft, James D. (1989): Mohammad Reza Pahlavi, Shah of Iran, Chelsea House Publishers. ISBN 978-1-55546-847-7, s. 89
  77. ^ Freeman (1999), s. 188
  78. ^ «The Cyrus cylinder: Diplomatic whirl», The Economist. 23. mars 2013.
  79. ^ Xenofon (1855): Cyropaedia, H.G. Bohn; Homayoun, Romina: «Cyrus the Great, the Persian Empire, and the World»
  80. ^ Cardascia, G.: «Babylon under Achaemenids», Encyclopedia Iranica.
  81. ^ Nettbibelen: Esras bok 1:2
  82. ^ Frye, Richard Nelson (1963): The Heritage of Persia. World Pub. Co.
  83. ^ E. Yarshater, for eksempel, avviser at Sassanidedynastiet husket Kyros, mens Richard N. Frye forslår et minne og en linje med kontinuitet: Se Boyce, M. (1988): "The Religion of Cyrus the Great" in Kuhrt, A.; Sancisi-Weerdenburg, H. red.: Achaemenid History III. Method and Theory, Leiden, s. 30; Frye, Richard Nelson (1983): The History of Ancient Iran, München: C.H. Beck, s. 371; og diskusjonene i Curtis, Vesta Sarkhosh et al. (1998): The Art and Archaeology of Ancient Persia: New Light on the Parthian and Sasanian Empires, I.B. Tauris i tilknytning med British Institute of Persian Studies, ISBN 1-86064-045-1, s. 1–8, 38–51.
  84. ^ Jonson, Jakob (1974): «Cyrus the Great in Icelandic epic: A literary study», Acta Iranica, s. 49–50
  85. ^ Nadon, Christopher (2001): Xenophon's Prince: Republic and Empire in the Cyropaedia, Berkeley: UC Press, ISBN 0-520-22404-3
  86. ^ Harrop, Scott (16. april 2013): «Cyrus and Jefferson: Did they speak the same language?», Payvand.com
  87. ^ «Cyrus Cylinder: How a Persian monarch inspired Jefferson», BBC 11. mars 2013
  88. ^ Sitert fra dokumentar «Engineering an Empire – The Persians» på History Channel, 4. desember 2006. Media tilgjengelig online via history.com eller via Google Video. Prgramleder: Peter Weller.
  89. ^ Briant, Pierre (2002): From Cyrus to Alexander: A History of the Persian Empire, Eisenbraunds, ISBN 978-1575060316, s. 84.
  90. ^ Lipschitz, Oded; Oeming, Manfred, red. (2006): «The ’Persian Documents’ in the Book of Ezra: Are They Authentic?», Judah and the Judeans in the Persian period. Eisenbrauns, ISBN 978-1-57506-104-7, s. 542.
  91. ^ Dandamayev, M.A.: «Cyrus (iii. Cyrus II the Great)», Cyrus's religious policies. Encyclopædia Iranica
  92. ^ Nettbibelen: Andre Krønikebok 36:23
  93. ^ Nettbibelen: Esras bok 6:3–5
  94. ^ Nettbibelen: Jesaja 45:1
  95. ^ Nettbibelen: Jesaja 45:13
  96. ^ Nettbibelen: Andre Kongebok 17:30, sitat: «de fra Kut laget et bilde av Nergal»; også omtalt hos Josefus: Ioudaike archaiologia (Jødisk forhistorie), 11, kapittel 4, de som var brakt inn fra Media og Persia og plassert i Samaria av den assyriske kongen etter at han hadde erobret de 10 stammene.
  97. ^ Goldwurm, Hersh (1982): History of the Jewish People: The Second Temple Era. ArtScroll, ISBN 0-89906-454-X, s. 26, 29.
  98. ^ Schiffman, Lawrence (1991): From text to tradition: a history of Second Temple and Rabbinic Judaism. KTAV Publishing, ISBN 978-0-88125-372-6, s. 35, 36.
  99. ^ Grabbe, Lester L. (2004): A History of the Jews and Judaism in the Second Temple Period: Yehud: A History of the Persian Province of Judah v. 1., T & T Clark, ISBN 978-0-567-08998-4, s. 355.
  100. ^ Davies, Philip R. (1995): Words Remembered, Texts Renewed: Essays in Honour of John F.A. Sawyer. Continuum International Publishing Group, ISBN 978-1-85075-542-5, s. 219.
  101. ^ Winn Leith, Mary Joan ([1998] 2001): "Israel among the Nations: The Persian Period", i: Coogan, Michael David, red.: The Oxford History of the Biblical World, Oxford; New York: Oxford University Press, ISBN 0-19-513937-2. LCCN 98016042. OCLC 44650958, s. 285.
  102. ^ Curtis, John; Reade, Julian; Collon, Dominique (1995): Art and empire, The Trustees of the British Museum by British Museum Press. ISBN 978-0-7141-1140-7.
  103. ^ Reese, M (13 november 2014): «The Immortals: An elite army of the Persian Empire that never grew weak», Ancient Origins
  104. ^ Herodotos, bind 4, bok 8, vers 98; Briant, Pierre (2006): From Cyrus to Alexander; a History of the Persian Empire, Eisenbrauns, ISBN 9781575061207, s. 62–64.
  105. ^ Wilcox, Peter; MacBride, Angus (1986): Rome's Enemies: Parthians And Sassanid Persians, Osprey Publishing, ISBN 0-85045-688-6, s. 14.
  106. ^ Ebadi, Shirin (10. desember 2003): In the name of the God of Creation and Wisdom, tale ved seremonien til Nobels fredpris.
  107. ^ Rezaeian, Farzin (2004): Persepolis Recreated, bok og DVD, Publisher: NEJ International Pictures; ISBN 978-964-06-4525-3
  108. ^ The Garden of Cyrus, fullstendig tekst
  109. ^ Vos, H.F. (1995): «Archaeology of Mesopotamia», i: Bromiley, Geoffrey W., red.: The International Standard Bible Encyclopedia, Wm. B. Eerdmans Publishing,. ISBN 0-8028-3781-6, s. 267
  110. ^ Pritchard, James B., red. (1973): The Ancient Near East, Volume I: An Anthology of Texts and Pictures, Princeton University Press
  111. ^ a b c British Museum: Cyrus Cylinder
  112. ^ Daniel, Elton L. (2000): The History of Iran, Greenwood Publishing Group, ISBN 0-313-30731-8, s. 39.
  113. ^ Curtis, John; Tallis, Nigel; Andre-Salvini, Beatrice (2005): Forgotten Empire, University of California Press, p. 59.
  114. ^ Kuhrt, Amélie (1982): «Babylonia from Cyrus to Xerxes», i: Boardman, John: The Cambridge Ancient History: Vol IV – Persia, Greece and the Western Mediterranean, Cambridge University Press, ISBN 0-521-22804-2, s. 124.
  115. ^ «2,500 year celebration of the Persian Empire», Ipfs.io
  116. ^ Quetteville, Harry de (16. juli 2008): «Cyrus cylinder's ancient bill of rights 'is just propaganda'», The Telegraph
  117. ^ Hekster, Olivier; Fowler, Richard (2005): Imaginary kings: royal images in the ancient Near East, Greece and Rome. Oriens et occidens 11. Franz Steiner Verlag, ISBN 978-3-515-08765-0, s. 33.

LitteraturRediger

Antikke kilder
  • Strabon: Geografika
  • Arrianos: Anabasis Alexandri
  • Herodotos: Historier
  • Ktesias: Persika
  • Xenofon: Cyropaedia
  • Quintus Curtius Rufus: Bibliotek av verdenshistorie
  • Plutark: Livene
  • Diodorus Siculus: Bibliotheca historica
  • Strabon: Historie
Moderne kilder
  • Boardman, John, red. (1994): The Cambridge Ancient History IV: Persia, Greece, and the Western Mediterranean, C. 525–479 B.C., Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-22804-2.
  • Cardascia, G (1988): «Babylon under Achaemenids», Encyclopaedia Iranica. bind 3. London: Routledge. ISBN 0-939214-78-4.
  • Chavalas, Mark W., red. (2007): The ancient Near East : historical sources in translation. Malden, MA: Blackwell. ISBN 0-631-23580-9.
  • Church, Alfred J. (1881): Stories of the East From Herodotus. London: Seeley, Jackson & Halliday.
  • Dandamaev, M.A. (1989): A political history of the Achaemenid empire. Leiden: Brill, ISBN 90-04-09172-6, s. 373.
  • Freeman, Charles (1999): The Greek Achievement: The Foundation of the Western World. New York: Viking. ISBN 0-7139-9224-7.
  • Fried, Lisbeth S. (2002): «Cyrus the Messiah? The Historical Background to Isaiah 45:1», Harvard Theological Review. 95 (4). doi:10.1017/S0017816002000251.
  • Frye, Richard N. (1962): The Heritage of Persia. London: Weidenfeld and Nicolson. ISBN 1-56859-008-3
  • Gershevitch, Ilya (1985): The Cambridge History of Iran: Vol. 2 ; The Median and Achaemenian periods. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-20091-1.
  • Moorey, P.R.S. (1991): The Biblical Lands, VI. New York: Peter Bedrick Books . ISBN 0-87226-247-2
  • Olmstead, A. T. (1948): History of the Persian Empire [Achaemenid Period]. Chicago: University of Chicago Press. ISBN 0-226-62777-2
  • Schmitt, Rüdiger (1983): «Achaemenid dynasty», Encyclopaedia Iranica. bind 3. London: Routledge.
  • Schmitt, Rüdiger; Shahbazi, A. Shapur; Dandamayev, Muhammad A.; Zournatzi, Antigoni (1993): «Cyrus», Encyclopaedia Iranica. bind 6. London: Routledge. ISBN 0-939214-78-4.
  • Schmitt, Rüdiger (2010): «Cyrus i. The Name», , Encyclopaedia Iranica, London: Routledge
  • Tait, Wakefield (1846): The Presbyterian review and religious journal, Oxford University

Eksterne lenkerRediger

Kyros den store
Født: ca. 599 f.Kr. Død: 530 f.Kr.


Forgjenger :
Ikke etablert


Konger av Perserriket
?–530 f.Kr.
Etterfølger :
Kambyses II
Forgjenger :
Kambyses I


Konge av Perserriket
559–530 f.Kr.
Forgjenger :
Astyages


Konge av Media
550–530 f.Kr.
Forgjenger :
Krøsus


Konge av Lydia
547–530 f.Kr.
Forgjenger :
Nabonidus


Konge av Babylon
539–530 f.Kr.