Wikipedia

Berossos

Berossos (akkadisk: Bēl-rē'ušu, «Bel er hans hyrde»; gresk: Βήρωσσος;[1] latin: Berossus/Berosus, fl. sent 4. årh./tidlig 3. årh. f.Kr.) var en babylonsk forfatter i hellenistisk tid, en prest av Bel Marduk [2] og en astrolog/astronom som skrev på gresk. Han var aktiv i starten av 200-tallet f.Kr. Versjoner av to utdrag fra hans skrifter er bevart. Hans verk og person finnes sitert og omskrevet av senere historikere. De bevarte fragmentene ble utgitt første gangen av Karl Wilhelm Ludwig Müller i Fragmenta historicorum græcorum (1848).

Berossos
Født4. århundre f.Kr.Rediger på Wikidata
Babylon
Død3. århundre f.Kr.Rediger på Wikidata
BeskjeftigelseAstronom, historiker, skribent, prest (Marduk, Baal), astrolog Rediger på Wikidata
NasjonalitetAkamenide-dynastiet
Selevkide-riket
Berossos på Commons

Liv og virke rediger

Ved å benytte seg av gamle babylonske nedtegnelser og tekster som siden er gått tapt, utga Berossos verket Babyloniaka («Babylonias historie») i tre bøker (eller deler) en gang i tiden rundt 290-278 f.Kr. under beskyttelse [3] av den makedonske/selevkide kongen Antiokos I Soter.[4] Visse astrologiske fragmenter som er nedtegnet av Plinius den eldre, Censorinus, Flavius Josefus, og Vitruvius er også tradisjonelt tilskrevet Berossos, men er av ukjent opphav, eller faktisk er usikkert hvor de passer i hans Babyloniaka. Vitruvius krediterer Berossos med oppfinnelsen av et delvis halvsirkelformet solur hult ut av kubisk steinblokk.[5] En statue av Berossos ble reist i Athen, noe som kanskje er et vitnemål på hans berømmelse og respekt som historiker, astronom og astrolog.

Ett verk, Procreatio, er tilskrevet ham i de latinske kommentarene av Aratos: Commentariorium in Aratum Reliquiæ, men det er ingen bevis for denne forbindelsen. Et direkte sitat med navn og tittel er dog svært sjeldent i antikken, men det kan være en referanse til Bok 1 i hans historie Babyloniaka.

Berossos ble født under eller før Aleksander den stores styre over byen Babylon (330-323 f.Kr.), hvor den tidligste dato som er antatt er 340 f.Kr. I henhold til Vitruvius' de Architectura, flyttet han til sist til øya Kos utenfor kysten av Lilleasia og satte opp en skole for astrologi der,[6] støttet av den greske kongen av Egypt. Imidlertid har moderne forskere stilt spørsmålstegn ved hvordan en person fra Selevkideriket kunne flytte til en region underlagt ptolemeerne. Det er ikke kjent når Berossos døde.

Babylonias historie rediger

Hull i fragmentene av Berossos' tapte Babyloniaka kan glimvis ses to senere greske utdrag benyttet av den kristne Eusebius av Cæsarea, skjønt også hans original er gått tapt, men delvis kjent via en bevart armensk oversettelse.[7] Berossos' babylonske skapelsesberetning er overlevert av Georgios Synkellos som fant teksten i en tapt krønike av Eusebius, som igjen hadde funnet det i et verk av Alexander polyhistor fra 1. århundre f.Kr.[8] Ifølge beretningen fantes en tid da alt var mørke og vann, der merkelige skapninger ble til: Menn med to vinger, noen med fire vinger og to ansikter; noen med to hoder, det ene et mannshode, det annet et kvinnehode...og det ble satt opp bilder av disse i Bels tempel, og over alle disse skapninger regjerte en kvinne som het Omorka. (Omorka var en av Tiamats titler.) På kaldeisk er dette thamte, gresk: thalassa, i tallverdi likt med Selene, 301. Så kom Bel og kløvde kvinnen i to, og av ene halvparten dannet han jorden, av den andre skapte han himmelen. Han ødela skapningene inni henne, men dette var en allegorisk beskrivelse av naturen, For da universet bestod av væte uten noen levende skapninger, delte Belt mørket i to, skilte himmel og jord fra hverandre, og kalte universet til orden. Bel som så jorden ligge øde, beordret de andre gudene til å hugge av Bel hodet hans, og blande hans blod med jord og forme skapninger av dette, mennesker og dyr og himmellegemer. Berossos nevner ingenting om hvordan gudene ble til.[9]

Årsakene til at Berossos skrev sitt historieverk er ikke kjent, selv om det var vanlig at greske historikere generelt oppga sine grunner, men muligens ble verket bestilt av Antiokos I Soter som kanskje ønsket et historieverk om ett av hans nylig ervervete landområder, eller kanskje av prestene ved de store templene som ønsket å rettferdiggjøre dyrkelsen av Marduk i Selevkideriket. Ren historieskrivning som sådan var ikke en babylonsk sysselsetting, og den jødisk-romerske Josefus bekreftet Berossos' ry som astrolog.[10] Utdragene er knyttet til mytologi og historie fordi de har tilknytning til Det gamle testamente. Som historikeren og arkeologen W.G. Lambert har observert: «Selvfølgelig kan Berossos ha skrevet andre verker som ikke er sitert av Josefus og Eusebius fordi de ikke var av bibelsk interesse.»[10] Lambert finner en del utsagn hos latinske skribenter som er så åpenbart feilaktige at det gir tvil til om forfatterne hadde førstehånds tilgang eller kunnskap til Berossos' tekst.

Formidling og mottagelse rediger

Berossos' verk var ikke spesielt populært i den hellenistiske perioden. De vanlige redegjørelser av mesopotamisk historie kommer fra Ktesias i dennes Persica, mens det meste av det som ble oppfattet som av verdifullt hos Berossos, var hans astrologiske skrifter. De fleste hedenske eller førkristne forfattere leste antagelig aldri Babyloniaka direkte, men var tilsynelatende avhengig av Poseidonios av Apameia (ca. 135-51 f.Kr.) som siterte Berossos i sine verker. Ettersom Poseidonios' tekster ikke har overlevd, er skriftene til tertiære (i tredje rekke) kildene som gjenstår: Vitruvius Pollio, Plinius den eldre (d. 79 e.Kr.) og Seneca den yngre (d. 65 e.Kr.). Flere førkristne forfattere videreformidlet antagelig Berossos via Poseidonios via ytterligere et mellomledd. De var Aetius (100- eller 200-tallet e.Kr.), Cleomedes (andre halvdel av 100-tallet e.Kr.), Pausanias (ca. 150 e.Kr.), Athenaios (ca. 200 e.Kr.), Censorinus (200-tallet e.Kr.), og en anonym latinsk kommentator av det greske diktet Phaenomena av Aratos fra Soloi (ca. 315-240/39 f.Kr.).

Jødiske og kristne referanser til Berossos hadde antagelig en annen kilde, enten Alexander Polyhistor fra Milet eller Juba II fra Mauretania (ca. 50 f.Kr.-20 e.Kr.). Polyhistors tallrike verker omfattet blant annet et historieverk om Assyria og Babylonia mens Juba skrev verket Om assyrerne, og begge benyttet Berossos som sin primære kilde. Josefus' nedtegnelser om Berossos omfatter en del av de eneste bevarte fortellende materialet, men det synes som om han er like avhengig av Polyhistor, selv når han gir inntrykk av at han hadde direkte tilgang til Berossos. Fragmenter fra Berossos som er funnet i tre kristne skribenters verker, er antagelig avhengig av Polyhistor eller Juba, eller begge. De er Tatianus fra Syria (d. år 185 e.Kr.), biskop Theofilos av Antiokia (d. 181 e.Kr.), og Klemens av Alexandria (215 e.Kr.).

Som Poseidonius har verken Polyhistors eller Jubas verker overlevd. Imidlertid har deres materiale om Berossos blitt nedtegnet av Abydenus (100- eller 200-tallet e.Kr.) og Sextus Julius Africanus (tidlig på 200-tallet e.Kr.). Deres verker har også gått tapt, muligens betraktet som for lange, men Eusebius av Cæsarea (ca. 260-340 e.Kr.) har i sin Krønike bevart en del av deres redegjørelser. Den greske teksten til Krønike har også gått tapt, men det finnes bevart en oversettelse til armensk av den (500-800 e.Kr.) [11] og deler er sitert i bysantinske Georgios Synkellos' Ecloga Chronographica (ca. 800-810 e.Kr.). Ingenting av Berossos har blitt bevart i Hieronymus' latinske oversettelse av Eusebius'. Eusebius' andre omtaler av Berossos i Praeparatio Evangelica er avledet fra Josefus, Tatianus og andre inkonsekvente eller uviktige kilder (det siste sitatet inneholder eksempelvis kun «Berossos babyloneren nedtegnet Naboukhodonosoros i sin historie.»).

Kristne forfattere etter Eusebius er antagelig avhengig av ham, men inkluderte også Pseudo-Justinus (200-300-tallet), Hesykhios fra Alexandria (400-tallet), Agathias Scholastikos (536–582), Moses fra Khoren (700-tallet), en ukjent geograf av ukjent dato, og Suda, en bysantinsk encyklopedi om antikkens Middelhavsverden fra 900-tallet. Således er det lille som finnes av Berossos meget fragmentert og fra indirekte kilder. Den mest direkte kilden er via Josefus som mottok den fra Alexander Polyhistor. De fleste navnene i hans kongelister og det meste det fortellende innholdet har forsvunnet eller blitt fullstendig lemlestet som et resultat. Kun Eusebius og Josefus bevarte fortellende materiale, og begge hadde en agenda. Eusebius var ute etter å konstruere en konsekvent kronologi på tvers av ulike kulturer,[11] mens Josefus forsøkte å gjendrive påstandene om at det var andre folk som var som var eldre enn jødene. Imidlertid ble ti konger fra før Syndflod bevart av kristne apologetikere som var interessert i det langvarige livet til forfedrene fra før Syndfloden i Første mosebok.

Kilder og innhold rediger

Den armenske oversettelsen av Eusebius og Synkellos' videreformidling, henholdsvis Krønike (Chronicon) og Ecloga Chronographica, nedtegner begge Berossos' bruk av «offentlige nedtegnelser», og det er mulig at Berossos katalogiserte sine kilder. Det gjør ham ikke mer pålitelig, kun at han benyttet kilder, og at hans tilgang til religiøse nedtegnelser ga ham en uvanlig tilgang til kunnskap. Hva vi har av oldtidens babylonske myter, er noe overensstemmende med Berossos, skjønt nøyaktig hva han fikk overlevert, er ukjent, ettersom det meste av litteraturen fra Mesopotamia er tapt. Men den skriveformen han fulgte, skilte seg fra babylonsk litteratur, først og fremst at han skrev på gresk.

Fragmentene i bok 1 hos Eusebius og Synkellos beskrev den babylonske skapelsesberetningen og etableringen av orden, inkludert Bels (Marduks) seier over Thalatth (Tiamat). I Berossos' versjon fikk menneskene sin kunnskap fra havuhyret Oannes, og Verbrugghe & Wickersham (2000)[12] har foreslått at dette er hvor de astrologiske fragmentene diskutert over ville passe inn, om i det hele tatt.

Bok 2 beskriver historien til de babylonske kongene fra skapelsen og til Nabonassaros (Nabu-nasir, 747-734 f.Kr.). Eusebius rapporterte at Apollodorus rapporterte at Berossos regnet opp 432 000 år fra den første kongen, Aloros, til Xisouthros (Ziusudra) og den babylonske oversvømmelse (Syndfloden). Fra Berossos' stamtavle er det tydelig at han hadde tilgang til en kongeliste da han samlet stoff til denne delen av sin historie, særskilt om kongene før oversvømmelsen (hvor mytiske de enn måtte være), og fra 600-tallet f.Kr. med Senakheirimos (Sankerib, som hersket over både Assyria og Babylon). Hans fortelling om oversvømmelsen (bevart hos Synkellos) er svært lik versjonene i Gilgamesj-eposet som er bevart. Imidlertid er Utnapisjtim en hovedfigur i Gilgamesj, der Berossos omtaler Xisouthros, trolig en gresk gjengivelse av Ziusudra, hovedpersonen i den sumeriske versjonen av oversvømmelsen.

Det Berossos utelater, er kanskje av betydning. Mye informasjon om Sargon av Akkad (ca. 2300 f.Kr.) ville ha vært tilgjenglig i løpet av hans tid (det vil si en fødselslegende bevart i Amarnabrevene og i et assyrisk fragment fra 700-tallet f.Kr., og to nybabylonske fragmenter), men disse ble ikke nevnt. Tilsvarende er den store babylonske konge Hammurabi (ca. 1750 f.Kr.) kun nevnt i forbifarten. Han benyttet dog en del tid med å peke ut hva dronning Semiramis (antagelig Sammuramat, hustru av Shamshi-Adad V, 824-811 f.Kr.) var assyrisk. Kanskje var det i svar til greske skribenter som mytologiserte henne til et punkt hvor hun (ahistorisk) ble gjort til grunnleggeren av byen Babylon, datter av den syriske gudinne Derketo, og gift med Ninos (i greske øyne den legendariske grunnleggeren av byen Ninive).

Bok 3 forteller om Babylons historie fra Nabonassaros til (antagelig) Antiokos I Soter. Igjen er det sannsynlig at han fulgte en eller flere kongelister, skjønt det er ikke klart hvilke han benyttet. De mesopotamiske dokumenter kjent som Kongeliste A (en kopi fra 500- eller 400-tallet f.Kr.) og Krønike 1 (3 kopier med en solid datert til rundt 500 f.Kr.) er vanligvis foreslått som de han benyttet, grunnet synkroniseringen mellom disse og hans historie (skjønt det er en del forskjeller). En stor del av hans historie for tiden rundt Naboukhodonosoros (Nebukadnesar II 604-562 f.Kr., og Nabonidus 556-539 f.Kr.) har blitt bevart. Her kan man studere hans fortolkning av historien for første gang, moraliserer over kongenes suksess og nederlag basert på deres moralske oppførsel. Dette er likt med andre babylonske historier, Nabonidkrøniken, og skiller seg fra de rasjonalistiske redegjørelsene til andre greske historikere som eksempelvis Thukydid.

Berossos' betydning rediger

Berossos' prestasjoner kan bli vurdert i henhold til hvordan han kombinerte hellenistiske historiografi og mesopotamiske fortellinger i en særegen komposisjon. Som Herodot og Thukydid ga han selvbiografiske notater i sine verker med tanke på senere forfattere. Opplagt møblerte han detaljer fra sitt eget liv innenfor sine forteller, noe som brøt med den mesopotamiske tradisjonen med anonyme skrivere. Andre steder inkluderte han en geografisk beskrivelse av Babylonia tilsvarende til den som Herodot ga av Egypt, og benyttet seg av greske klassifiseringer. Det er en del bevis på at han motsatte seg å gi informasjon om sine undersøkelser, særlig for de tidligste perioder som han ikke var like godt kjent med. Kun i Bok 3 kan man se hans egne meninger komme inn i fortellingen.

Han konstruerte en fortelling fra Skapelsen og fram til sin samtid, igjen tilsvarende til Herodot eller den hebraiske Bibelen. Med denne konstruksjonen ble de hellige myter blandet sømløst inn i faktisk historie. Det er uklart om han fulgte den hellenistiske skeptisisme om gudenes eksistens og deres fortellinger, skjønt det er sannsynlig at han trodde langt mer på gudenes eksistens enn hva eksempelvis satirikeren Ovid gjorde. Den naturalistiske holdning som er funnet i Synkellos' videreformidling er høyst sannsynlig mer en refleksjon av senere greske forfattere som formidlet hans verk enn hos Berossos selv.

I løpet av sin egen tid og senere, fikk Babyloniaka ingen større spredning. Verbrugghe & Wickersham (2000) har argumentert at mangelen på beslektet materiale i Babyloniaka med den hellenistiske verden er ikke relevant ettersom Diodorus Siculus' like bisarre bok om egyptisk mytologi ble bevart. Isteden var den reduserte forbindelsen mellom Mesopotamia og den gresk-romerske verden under partisk styre delvis ansvarlig. I tillegg inneholdt Berossos' materiale ikke en stor andel fortellinger, særlig ikke for de perioder han ikke var særlig kjent med, selv når mulige kilder var tilgjengelige. De foreslår at:

«Det er mulig at Berossos var en fange av sin egen metodelære og hensikt. Han benyttet seg av nedtegnelser fra oldtiden som han nektet å vise fram, og hans redegjørelser fra nyere historie, ved å vurdere det som er gjenstår, inneholder ingenting mer enn snau fortelling. Om Berossos trodde på historiens kontinuitet med mønstre som gjentar seg selv (dvs. sykluser av hendelser slik som det var sykluser av stjerner og planeter), ville en knepen fortelling være nok i seg selv. Faktisk var dette mer enn hva man vil forvente en babyloner ville eller kunne gjøre. De som allerede har gått inn i babylonisk historisk kunnskap vil gjenkjenne mønsteret og forstå den fortolkning av historien som Berossos gjorde. Om dette faktisk er hva Berossos forutsatte, da gjorde han en feiltagelse som førte til at han tapte interessen fra greske lesere som var vant til en langt mer variert og livlig historisk fortelling hvor det ikke var noen tvil om hvem som var en ond hersker og hvem som ikke var det.» [13]

Hva som gjenstår av Berossos' skrifter er unyttig for en mulig rekonstruksjon av mesopotamisk historie. Av langt større interesse for forskerne er hans tilnærming til historiografien, knyttet som den var til både de greske som mesopotamiske metoder. Slektskapet mellom Berossos' skrifter og Hesiod, Herodot, Manetho og den hebraiske Bibelen (særlig Tora og historiefortellingen i Femte Mosebok) som historier fra den klassiske verden, det har gitt oss en forestilling om hvordan fortidens mennesker så på og forestilte seg sin egen verden. Hver av dem begynner med en fantastisk skapelsesfortelling, fulgt av en mytisk forfedreperiode, og til sist med en redegjørelser av nyere konger som synes å være historiske og med ingen avgrensninger mellom disse. Blenkinsopp har merket seg at:

«I utformingen av sin historie benyttet Berossos seg av den mytisk-historiografiske tradisjonen i Mesopotamia, og særlig på slike velkjente tekster som skapelsesmyten Enuma Elish, Atrahasis og kongelistene, noe som ga punkter for bortgang og et begrepsmessig rammeverk for en universell historie. Men mytiske og arkaiske elementer ble kombinert med herskernes krøniker, noe som kan gi krav på å være til en viss grad faktisk historisk.» [14]

Denne tidlige tilnærmingen til historiografi, skjønt kom etter Hesiod, Herodot og den hebraiske Bibelen, demonstrerer sin egen unike tilnærming. Man skal være forsiktig med å bedømme hvor mye som kan bli beskrevet som originalt verk, hans tilsynelatende motstand mot å legge fram sine kilder er bemerkelsesverdig, på som måte som hans manglende moralisering eller bedømming for det materiale som han selv ikke er godt kjent med.

«Pseudo-Berossus» rediger

I 1498 hevdet en myndighetsperson under pave Alexander VI ved navn Annius av Viterbo (d. 1502) å ha oppdaget tapte bøker av Berossos. Disse var beviselig en detaljert forfalskning. Imidlertid fikk de stor innflytelse på renessansens måte å tenke på befolkning og folkevandring ettersom Annius framla en (fiktiv) liste av konger fra Jafet (en av Noahs sønner) og framover, og fylte igjen et historisk hull som fulgte den bibelske fortellingen om Syndfloden. Annius introduserte også figurer fra klassiske kilder inn i det bibelske rammeverket. Han utga sin forfalskning som Commentaria super opera diversorum auctorum de antiquitatibus, bestående av en sammenblanding av bibelske fortellinger med assyriske kongelister og middelalderens tradisjonsmateriale. Verkets karakter av forfalskning ble gjennomskuet allerede på 1500-tallet, men likevel kom påstander og detaljer herfra til å havne i flere historiske verker. Blant annet førte Annius' tekst til detaljerte teorier om keltiske folk med druideprester i Storbritannia,[15] og den svenske göticism (götisisme) skaffet deler av sitt materiale herfra for å «bevise» til at Sverige var et av de eldste riker i verden.[16]

Referanser rediger

  1. ^ Antagelse av Heinrich Zimmern; cf. Lehmann-Haupt (1929): «Neue Studien zu Berossos» i: Klio 22, s. 29
  2. ^ Seneca: Nat. Questiones III.29: Berosus, qui Belum interpretatus est... (= «Berosus, som tydet læren til Bel/Marduk») (interpretatus er presentert av W. G. Lambert: «Berossus and Babylonian Eschatology» i: Iraq, 38.2 (Høsten 1976:171-173) s. 172.
  3. ^ Kuhrt, A. (1987): «Berossus's Babyloniaca and Seleucid Rule in Babylonia» i: A. Kuhrt & S. Sherwin-White (red.): Hellenism in the East, Berkeley: Univ. of California Press, s. 55f.
  4. ^ I det tredje året til Antiokos I, i henhold til Diodorus Siculus, Library («Biblioteket») 3.42.1.
  5. ^ Vitruvius: De architectura, viii.8.1; i: ix.2.1. Han merket seg Berossos' lære om at månen er en kule, den ene halvdelen halvt lysende, resten av en blå farge.
  6. ^ Vitruvius, ix.6.2.
  7. ^ Fox, Robin Lane (2008): Travelling Heroes in the Epic Age of Homer, s. 81, som oppgir sine kilder i note 49.
  8. ^ «Alexander polyhistor», Britannica
  9. ^ Alexander Heidel: The Babylonian Genesis (s. 77-78), University of Chicago press, ISBN 0-226-32399-4
  10. ^ a b Lambert, W. G. (1976): «Berossus and Babylonian Eschatology» i: Iraq 38:171-173:171.
  11. ^ a b Eusebius' Chronicle, ved Robert Bedrosian Arkivert 30. oktober 2012 hos Wayback Machine.
  12. ^ Verbrugghe & Wickersham (2000), s. 17
  13. ^ Verbrugghe & Wickersham (2000), s. 32. Oversettelse ved Wikipedia
  14. ^ Blenkinsopp (1992), s. 41. Oversatt av Wikipedia
  15. ^ Morse, Michael A. (2005): How the Celts Came to Britain. Tempus Publishing, Stroud, s. 15.
  16. ^ Hägg, Göran; Karlsson, Lennart (2003): Svenskhetens historia. Stockholm: Wahlström & Widstrand

Litteratur rediger

  • Blenkinsopp, J. (1992): The Pentateuch: An Introduction to the First Five Books of the Bible. New York: Anchor Doubleday.
  • Verbrugghe, G.P. & Wickersham, J.M. (2000): Berossos and Manetho Introduced and Translated: Native Traditions in Ancient Mesopotamia and Egypt. Ann Arbor, Michigan: University of Michigan Press.
  • Müller, Karl Wilhelm Ludwig (1848): Fragmenta historicorum Graecorum (FHG) 2. Paris: Didot, 1841-1870, frr. 1/25.
  • Burstein, Stanley Mayer (1978): The Babyloniaca of Berossus. Malibu: Undena Publications.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Berossos&oldid=23171022»