Druide, medlem av kelternes lærde klasse som fungerte som prester, lærere og dommere.[1] Antikkens kilder gir et sammensatt bilde av druidene som rådgivere for kongen, som offerprester og spåmenn, fryktet og æret pga sin angivelige kontakt med høyere makter.

Moderne druider samlet ved Stonehenge.
En druide med den gylne sigden som omtales av Plinius d.e.

Noen nyreligiøse grupper ledes av selvbestaltede druider og dyrker deres lære.[2]

EtymologiRediger

Ordet «druide» kommer fra den indoeuropeisk ordstammen deru eller dreu som også er opphav til norske ord som «tre», «trug», «traust» og «tro», og engelsk tree («tre»), truth («sannhet»), trust (= «tillit»), betroth (= «forlove»), endure (= «utholde») og tryst (= «hemmelig stevnemøte»). På gresk ble det opphav til ordene drys (= eik)[3] og dryade. «Druidene utfører intet offer uten et eikeblad, derav deres navn, «druider», fra det greske ordet dryas, som betyr «eik».» (Plinius d.e.)

Ordet sammenfaller med gammelirsk drui (= druide, trollmann), gammelkornisk druw og walisisk dryw (= en seer; en gjerdesmett). Dermed kan det rekonstrueres et proto-keltisk ord, *dru-wid-s (= «eikeseer», «eikekjenner») ut fra proto-indoeuropeiske ordstammer, *deru-/dreu og *weid- (= å se). Dette støttes av Plinius d.e., som i sin naturhistorie knytter ordet til gresk drys (= eik), mens walisisk dryw betyr både «druide», «seer» og «gjerdesmett».[4]

Det historiske materialetRediger

Den første omtale av druider er i to tapte greske tekster fra rundt 300 f.Kr., en oversikt over filosofer av Sotion fra Alexandria, og en studie om magi tilskrevet Aristoteles. Disse tekstene er i dag bare kjent fordi de siteres av Diogenes Laertios i Vitae fra rundt 200 e.Kr. der han skriver: «Noen sier at filosofien har sin opprinnelse hos barbarene.» Laertios nevner persernes, babylonernes og indernes magikere, «og blant keltere og gallere menn kalt druider og semnothei».[5]

 
Druide skjærer misteltein ned fra en eik, slik Henri-Paul Motte tenkte seg det ut fra Plinius' beretning.

Diogenes Laertios fortalte også at druidenes utsagn kom i form av gåter, og at de la vekt på at gudene måtte dyrkes, ondt unngås, og mandig oppførsel opprettholdes. Pomponius Mela forteller i De Situ Orbis fra år 50 e.Kr. at «kelterne har sin egen form for veltalenhet, og visdomslærere kalt druider. Disse hevder å kjenne verdens størrelse og form, himmelens og stjernenes bevegelser, og gudenes vilje. De lærer mange ting til Gallias adel i løpet av en undervisning som strekker seg over så mye som tyve år, der de møtes i hemmelighet enten i en hule eller avsides daler.»[6]

Antikke kilder omtaler også prestinner og kvinnelige druider i de keltiske stammene.[7]

Plinius er den som beskriver druider på nattlige vandringer til hellige lunder, der de skar misteltein ned av trærne med en sigd av gull. «Druidene, som de kaller sine magikere, holder ingenting mer hellig enn mistelteinen og treet den vokser på, forutsatt at det er et eiketre.» Imidlertid er misteltein uvanlig på eik. «Misteltein er sjelden og samles...spesielt på månens sjette dag.» Han beskriver en bankett under et tre, dit to hvite okser føres. En prest i hvite klær klatrer opp i treet, og med en sigd av gull skjærer han ned mistelteinen som faller i et hvitt klede. Deretter drepes offerdyrene mens bønner fremføres til en gud. «De tror at misteltein i drikke vil gjøre ethvert dyr fruktbart, og at det er en motgift mot alle typer gift.» Historien kan Plinius ha fått fra Poseidonios fra Rhodos som hadde besøkt Gallia og siteres i senere verk.[8]

Julius Cæsar skriver i Gallerkrigen: I hele Gallia finnes bare to klasser av menn som har en ærefylt rang, den ene er druidene, og den andre er ridderne. Druidene egner seg til kult-virksomhet, de sørger for offentlige og private offer, et stort antall menn samles rundt druidene for å lære, og de æres høyt av gallerne. De avgjør alle spørsmål som oppstår i statlige eller private tvister. Når en forbrytelse er gjort, eller et mord, en arvesak eller et grenseforløp er omstridt, har druidene det avgjørende ordet, og idømmer straff og belønning. Man tror at druidenes lære stammer fra Britannia (kanskje England eller det nåværende Bretagne), og dit ble druidene ført for videre utdanning, i form av vers som de lærer seg utenat. De finner det under sin verdighet, å skrive ned disse versene, av to grunner: dels vil de ikke at denne kunnskapen skal komme i urette hender, dels vil de unngå at en druide stoler mer på det skrevne enn på sin egen dømmekraft. Den totale læretiden deres er tjue år, i denne tiden deltar de ikke i krig, og de betaler ikke skatt. Kjernen i religionen deres er sjelevandring, troen på at sjelen etter døden flytter inn i en ny kropp. Ettersom frykten for døden dermed blir uvesentlig, styrkes deres tapperhet i felten.

Strabon skrev at blant gallerne ble bardoi, vates og druidene holdt høyest i ære. Bardoi var skalder og sangere; vates var seere og naturfilosofer, mens druidene stod for både natur- og moralfilosofi, og fikk det avgjørende ord i mange saker. De førte fredsforhandlinger, og særlig drapssaker ble avgjort av dem. «Ikke bare druidene, men også andre, mente at menneskesjelen og universet var udødelige, selv om både ild og vann kunne vinne over dem.»[9]

Skribenter som Diodorus og Strabon som hadde mindre førstehåndskunnskap enn Cæsar, mente at druider, bardoi (skalder) og vates (sannsigere), tilhørte samme klasse. Julius Cæsar mente at de kunne skrive gresk, men fant det «utillatelig å la denne kunnskapen bli skrevet ned». Han holdt forresten med dem i dette: «Det skjer ofte at de som stoler på skriftlige dokumenter, er mindre flinke til å lære utenat, og har dårligere hukommelse[10]

Ut fra Tacitus' beretning om romernes erobring av Anglesey er druidene blitt knyttet til stedet. Han forteller at på stranden stod en oppstilling av bevæpnede keltere, mens kvinnene deres sprang innimellom rekkene «som furier, svartkledde og med ukjemmet hår», mens de svingte fakler og anropte himmelen. De romerske troppene ble nesten lamslått ved synet, men oppmuntret av kommandanten forsikret de hverandre at de ikke skulle vike for en slik forsamling av «kvinnfolk og fanatikere», som da også måtte gi tapt for det etterfølgende romerske angrepet. En romerske garnison ble opprettet, og kelternes hellige lundene hogd ned, «for de anser det som en from plikt å væte sine altere med krigsfangers blod og å rådføre seg med sine guddommer ved hjelp av menneskelige innvoller».[11]

 
Bevarte bruddstykker av den druidiske Coligny-kalenderen.

Coligny-kalenderenRediger

Selv etterlot druidene ingen skriftlige spor, men Coligny-kalenderen, datert til annet århundre e.Kr. og funnet i Coligny i Ain i Frankrike i 1897, kan i dag ses på museet i Lyon. Den er av bronse, men brutt i 73 stykker som lot seg samle til en sol- og månekalender som følger både månefasene og solåret. Det antas at kalenderen ble ødelagt av romerne pga sin tilknytning til druidisk praksis. Som vår kalender deler den året i tolv måneder. Hver måned har 29-30 dager,[12] slik at et vanlig år bestod av 354 dager. Etter to og et halvt år ble det dermed nødvendig å korrigere tidsregningen ved hjelp av en 13. måned, stukket inn før den første måneden, samonios, og mellom den 6. og 7. måneden, cutios og giamonios i det det 3. året av hver femårs syklus. Det vites ikke sikkert hva disse innsatte månedene ble kalt, men den første kan ha hett quimonios og den andre rantaranos eller bantaranos, ut fra det man kan lese seg til på tavlens bruddstykker. Månedene som ble delt i to, og starten av andre halvdel, var merket med ordet atenoux (= fornyelse). Av den grunn har noen forskere tenkt seg at måneden begynte ved fullmåne, slik at månedens andre halvpart tok til ved nymåne, derav «fornyelsen», men det vet man ikke. Huller på kalendertavlens venstre side var der en knagg ble satt inn for å vise hvilken dato man befant seg på.

ReferanserRediger

LitteraturRediger

  • Miranda J Green, The Druids (eng.), Die Druiden (ty.)

Eksterne lenkerRediger