Første Mosebok

Første Mosebok eller Genesis (hebraisk: בראשית – Bĕrêšîṯ, «I begynnelsen») er første bok i Bibelen, både i Den hebraiske bibel (Tanakh) og i Det gamle testamentet (GT). De fem Mosebøkene kalles på fagspråket Pentateuken, i Det nye testamentet (NT) kalt «loven» eller «Moses», og i jødedommen kalt Toraen («loven» eller «rettledningen»). Fra Esras og Nehemjas tid (ca 450 f.Kr.) ble disse bøkene tilskrevet Moses, og i kristen og jødisk tradisjon er han forfatteren. I tillegg til fortellinger inneholder Første Mosebok både poetiske tekster og ættelister.

Spansk maleri som avbilder motiver fra Første Mosebok:
Øverst til venstre: Gud skaper himmel og jord.
Øverst til høyre: Gud skaper sola, månen, og stjernene på himmelen.
Nederst til venstre: Gud skaper planter og frukter.
Nederst til høyre: Gud skaper fisken i havet og fuglene på himmelen.
I midten: Gud, etter å ha skapt dyrene på jorden, skapte mennesket i sitt eget bilde.

Det gamle testamente er opprinnelig skrevet på hebraisk, og på hebraisk kalles Første Mosebok for be'resjit, «i begynnelsen», etter tekstens åpningsord. I den eldste greske bibeloversettelsen, Septuaginta, kalles Første Mosebok for Genesis, «skapelse» på bakgrunn av uttrykket «historien om himmelen og jorden» (genesis på gresk). Fortellingene fra Første Mosebok til Kongebøkene utgjør en sammenhengende historie.

Første Mosebok deles i to deler: Først «urhistorien», kapitlene 1-11 som handler om verdens skapelse og menneskehetens første tid. De to skapelsesberetningene (1,1-2,3) og ættelistene i 5,1-32 og 11,10-26 hører til Presteskriftet (P), som er flettet sammen med Jahvisten (J) som kaller Gud «Jahve» i fortellingene om menneskenes ondskap (6,1-8), om Noah og syndfloden 6,9-9,17 og i listen over folkeslagene 10,1-32. Resten anses å være Jahvistens verk alene. Hans stil er gjenkjennelig på sin folkelighet, med Gud fremstilt rent menneskelig, slik som i Edens hage der Adam og Eva i 1. Mosebok 3,8 «hørte lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen.»

Andre del er «fedrehistorien», kapitlene 12-50 som skildrer en slekt i fem generasjoner. Abrahams far Tarah nevnes bare i ættelisten, så i praksis handler dette om Abraham, Isak og Jakob, mens historiene om Josef utgjør en egen syklus. Slektshistorien fokuserer på hvordan Abraham fikk betrodd landet som sitt arvegods fra Gud selv, og hvordan dette arvegodset ble holdt innenfor den rene ættelinjen etter Abraham. Flere arvinger kunne vært på tale - Abrahams sønn med trellkvinnen Hagar (Isaks halvbror Ismael) og Isaks eldste sønn Esau, som ble lurt for arven sin av sin tvillingbror Jakob og sin mor Rebekka. Men både Ismael og Esau dro lydig fra det lovede land og bosatte seg andre steder.

Gud skaper mannen, av Michelangelo (ca. 1510).

Innhold

Skapelsen og syndefallet (1 Mos 1–3)

Utdypende artikler: Skapelsesberetningen og Syndefallet

Første Mosebok starter med skapelsen: «Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet.» Gud bestemte at «det skal bli lys!», og skilte lyset fra mørket for å skape dag og natt. På andre dag skapte Gud himmelen; tredje dagen landjord og hav og dekket landjorden med planter og frukttrær. På den fjerde dag skapte Gud sol, måne og stjerner for å herske over dagen og natten. At sol og måne ble skapt først fjerde dag, selv om dagslyset var skapt alt første dag, var trolig for å unngå en guddommeliggjøring av solen. Jahve var ingen solgud. Femte dag skapte han fisk og fugl, og velsignet dem.På den sjette dag skapte han landdyrene, «hver etter sitt slag». Det sies ikke noe om at disse velsignes. Gud skapte til sist mennesket i sitt bilde, «som mann og kvinne skapte han dem». Den syvende dagen hvilte Gud «fra hele det arbeidet han hadde gjort», og Gud velsignet og helliger denne dagen.

Adam svarer Gud: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.» (1 Mos 3,12)
Gud formaner Adam og Eva, av Domenichino (ca. 1624).

Adam og Eva

Utdypende artikkel: Adam og Eva

Gud skapte mennesket av «støv fra jorden», og blåste «livspust i nesen på det» så «mennesket ble en levende skapning». Gud satte mannen i Edens hage som han hadde «plantet i gammel tid», for å dyrke og passe den. Mannen fikk spise av fruktene, men «av treet til kunnskap om godt og ondt» forbød Gud ham å spise noe, «for den dagen du spiser av det, skal du dø». Gud lot mannen navngi alle dyr, men besluttet at det ikke var godt for ham å være alene, så Gud lot ham sove, tok ut et ribbein og skapte en kvinne. Da mannen våknet og oppdaget henne, sa han at «hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt.» Derfor skal en mann forlate sine foreldre og være knyttet til sin kone, og de skal være ett. Både mannen og kvinnen var nakne, men «de skammet seg ikke for hverandre».

I hagen møtte kvinnen slangen, som lokket henne til å smake frukten fra kunnskapens tre, og hun fristet Adam til å gjøre likedan. Da de hørte Gud vandre omkring i hagen, gjemte de seg for ham; Gud spurte hvorfor, hvortil mannen svarte at det var fordi han var naken. Gud spurte: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» Mannen la skylden på kvinnen som skyldte på slangen. Gud forbannet slangen: «På buken skal du krype, og støv skal du spise alle dine levedager.» Kvinnen ble straffet med smertefulle fødsler og sin manns råderett. Mannen ble straffet med slit og strev på markene: «Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» Mannen ga kvinnen navnet Eva, «for hun ble mor til alle som lever». Gud laget skinnklær til mannen og kvinnen, og kledde dem. Gud sier: «Mennesket er blitt som en av Oss (her viser han til andre som seg selv, kanskje den «gudenes forsamling» som omtales i Salmenes bok: «Gud står fram i guders forsamling, midt mellom guder holder han dom») og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livets tre også, så det spiser og lever evig!» Menneskene ble forvist fra Edens hage, og Gud satte kjerubene til å vokte den.

Kain og Abel (1 Mos 4–5)

Utdypende artikkel: Kain og Abel

Adam og Eva fikk to sønner, Kain og Abel; Kain ble jorddyrker og Abel ble sauegjeter. Begge bar frem ofre for Gud, Kain et offer av åkerens grøde og Abel av de «førstefødte dyrene fra småfeet og av fettet på dem». Gud så med velvilje på Abels offer, men ikke på Kains, og Kain ble «brennende harm» og slo sin bror i hjel. Gud forbannet Abel: «Din brors blod roper til meg fra jorden. Forbannet er du!...Fredløs og flyktning skal du være på jorden.» Gud vernet likevel Kain ved å sette sitt merke på ham, «Kainsmerket». Kain dro til landet Nod, øst for Eden. Eva fikk en tredje sønn, Set, i Abels sted.{ Så fortelles om Adams slektslinje, ni generasjoner helt ned til Noah.

Noah og Syndfloden (1 Mos 6–10)

Utdypende artikler: Noah og Syndfloden

Etter at menneskene begynte å bli mange, mente Gud å se at «menneskenes ondskap var stor på jorden, for alt de ville og planla i sitt hjerte, var ondt, dagen lang». Gud bestemte seg for å utslette dem. Bare Noah var et unntak, for «Noah var en rettferdig mann». Gud påla Noah å bygge en ark for å redde sin husstand og verdens dyrearter, noe han gjorde. Regnet falt i førti dager og førti netter, og vannet flommet over jorden i 150 dager. Etter 150 dager grunnstøtte og strandet arken på Ararat-fjellene, og da vannet trakk seg tilbake, gikk Noah og de andre ut på den tørre jorden. Syndflodsberetningen har mange fellestrekk med langt eldre mesopotamiske myter, jfr Atrahasis- og Gilgamesj-eposet. I Bibelens versjon av myten kalles Gud skiftevis Jahve og Elohim, og det skimtes flere opprinnelige versjoner, siden 6,19 skriver at «av alt levende, alt kjøtt og blod, skal du føre to av hvert slag inn i arken...Hann og hunn», mens det ifølge 7,2 het seg at «av alle rene dyr skal du ta med deg sju par...og av alle dyr som ikke er rene, ett par».

Noah bygget et alter og bare frem brennoffer til Gud som inngikk en pakt med menneskene om aldri å legge jorden øde igjen. Som tegn på at Gud ærer pakten, satte han regnbuen på himmelen. Ifølge denne tradisjonen var Noahs tre sønner stamfedre til hele den senere menneskeslekt.

En dag sovnet Noah etter å ha drukket seg beruset på vin. Sønnen Ham så dermed sin far naken, og fortalte det til sine brødre, Sem og Jafet, som dekket faren med en kappe. Noah forbannet deretter Hams sønn Kanaan, som skulle være «den laveste blant slaver» for sine brødre. Derimot velsignet Noah sin sønn Sem. Noahs slekt formerte seg og bredte seg ut over jorden.

Babels tårn av Pieter Brueghel den eldre (1563).

Babels tårn (1 Mos 11)

Utdypende artikkel: Babels tårn

Menneskene brøt opp fra øst og bosatte seg i Sinear, der de bygget en by og et tårn opp til himmelen. Gud tillot ikke dette, for «nå vil ingen ting være umulig for dem, uansett hva de bestemmer seg for å gjøre. Kom, la oss stige ned og forvirre språket deres så den ene ikke forstår den andre.» Så gjorde han det. «Og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.»

Abraham (1 Mos 11–20)

Utdypende artikler: Abraham og Sara

Den hebraiske grunnteksten deler 1. Mosebok inn i slektshistorier, toledoth, et hebraisk ord som oversettes «avkom», «ættetavle», «slektshistorie». Historien om Abraham, Sara og Isak heter derfor toledoth Terah, «historien om Tarahs ætt». Tarah selv nevnes bare kort, dette handler om hans etterkommere. Slik er toledoth Yitsjak fortellingen om Isaks sønner Esau og Jakob, mens toledoth Yakov forteller om Jakobs tolv sønner. I «urhistorien» begynner Adams familiehistorie i 5,1; Noahs i 6,9; mens 11,10 innleder Sems familiehistorie. En toledoth knyttes alltid til et navn som er nevnt tidligere i teksten.

Tarah forlater Ur i Kaldea for å dra til Kanaans land sammen med sønnen Abram og datteren Sarai - disse var gift, men halvsøsken med hver sin mor - samt sønnesønnen Lot som var sønn av Abrams bror Haran. De slo seg ned i Harran, der Tarah døde. Her sa Gud til Abram at han skulle forlate farshuset sitt «til det landet som jeg skal vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort...Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne. I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» Abram dro da til Kanaan med Sarai, brorsønnen Lot og folkene sine. I Kanaan dro Abram til helligstedet Sikem, til More-eika. Gud viste seg for ham og sa: «Jeg vil gi dette landet til din ætt.» Etter å ha flyttet til fjellandet øst for Betel, og senere Negev, dro Abram og Sarai til Egypt grunnet hungersnød. Der «så egypterne at kvinnen var svært vakker», og farao lot henne hente til sitt harem. Nå er det vanskelig å forestille seg at den 66 år gamle Sarai ble hentet til noens harem - hun var ni år yngre enn Abram som var 75 år da paret kom til Egypt.

Abrams reise fra Ur til Kanaan, av József Molnár (1850)

Abram fortalte da at han og Sarai var halvsøsken: «Hun er datter av min far, men ikke av min mor, og hun ble min kone.» Abram fikk store gaver av farao, mens farao og hans hus ble rammet av «svære plager...på grunn av Sarai». Hun og Abram ble utvist fra landet.

Tilbake i Kanaan innså Abram at landet ikke kunne fø både hans og Lots buskap, og de skilte lag; Lot flyttet til Sodoma, hvis innbyggere «var onde og syndet grovt mot Herren». Lot ble tatt til fange under en krig mellom kongen i Sodoma og kongen i Sinear. Abram mønstret da de 318 våpenføre menn i sitt hus, og i et nattlig angrep beseiret han Kedor-Laomers hær. Kongen av Salem, Melkisedek, «prest for Gud», velsignet Abram som ga Melkisedek tiende av alt, men avviste kongen av Sodomas tilbud om krigsbytte: «Ikke så mye som en tråd eller en sandalrem vil jeg ta av alt som er ditt. Du skal ikke kunne si: Jeg har gjort Abram rik.» Etter dette kom Gud til Abram i et syn, og innstiftet en pakt med ham om at hans etterkommere skulle bli like tallrike som stjernene på himmelen, at de skulle lide som slaver i 400 år, men til slutt få «landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat, landet til kenittene, kenisittene og kadmonittene, hetittene, perisittene og refaittene, amorittene, kanaaneerne, girgasjittene og jebusittene.»

Sarai fikk ingen barn, og nå som brorsønnen Lot var reist, klaget Abram til Gud om at hans eneste arving var trellen Eliesar fra Damaskus. Sarai oppfordret da Abram til å gå inn til hennes slavekvinne Hagar og få en «sønn ved henne». Hagar ble med barn, men Sarai ble sjalu og ydmyket piken så hun flyktet. Ved en kilde på veien til Sjur viste en engel seg for Hagar, og lovet å gjøre hennes ætt «så stor at den ikke kan telles», og sin sønn skulle hun gi navnet Ismael. «Han skal bli et villesel av et menneske. Hans hånd skal være vendt mot alle og alles hånd mot ham.»Da Abraham var 99 år, lovet Gud ham en sønn med Sarai som fikk navnet Sara. Også Abram fikk nytt navn: «Du skal ikke lenger kalles Abram, men Abraham skal navnet ditt være»; på hebraisk er det et ordspill mellom «Abraham» og «far til mange».|group=nb}} «Konger skal gå ut fra deg. Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og etterkommerne dine fra slekt til slekt, en evig pakt: Jeg vil være Gud for deg og etterkommerne dine. Landet du bor i som innflytter, hele Kanaan, vil jeg gi deg og etterkommerne dine til evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud.» Gud innstiftet omskjæring av alle guttebarn som paktstegn. «Sannelig, din kone Sara skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Isak. Jeg vil opprette min pakt med ham, en evig pakt for hans etterkommere.»

Gud viste seg nok en gang for Abraham da tre fremmede ankom; Abraham mottok dem hjertelig. Gud fortalte Abraham at Sara ville bli med barn og få en sønn innen ett år. Da hun hørte dette fra teltåpningen, lo Sara., men ble redd over sin egen latter. Gjestene brøt opp, og Abraham fulgte dem ut. Gud sa at han tenkte å straffe byene Sodoma og Gomorra. Abraham innvendte at det er urettferdig «å la rettferdige dø sammen med urettferdige», og spurte om byen kunne skånes om det fantes ti rettferdige der. Gud gikk med på det. To engler ankom Sodoma en kveld mens Lot satt i byporten, og overtalte dem til å overnatte hos ham. Før de la seg, kom Sodomas menn til huset og prøvde å true til seg Lots gjester for å voldta dem. I stedet tilbød Lot mengden sine to døtre, men mengden avslo; da gjorde de to gjestene mennene utenfor blinde, og ba Lot forlate byen umiddelbart. Han tok med seg familien og flyktet til Soar som gjestene lovet å spare. Gud lot «svovel og ild regne over Sodoma og Gomorra», og da Lots kone så seg tilbake slik Gud hadde forbudt, ble hun forvandlet til en saltstøtte.

I Gerar lot kong Abimelek Sara hente. (Hun var på dette tidspunkt en olding på 90 år.) Som i Egypt sa Abraham at hun var hans søster, men Gud viste seg for Abimelek i en drøm: «La nå mannen få sin kone tilbake, for han er en profet. Han kan be for deg, så du får leve.» Abilemek sendte da Sara tilbake til Abraham som gjentok historien om deres ekteskap: «Hun er datter av min far, men ikke av min mor, og hun ble min kone. Den gangen Gud lot meg vandre omkring langt fra min fars hus, sa jeg til henne: Slik skal du vise din kjærlighet mot meg: Overalt hvor vi kommer, skal du si at jeg er broren din.» Kongen ga Sara tusen sjekel sølv «til broren din» - og Gud helet Abimeleks hus så hans kone og trellkvinner igjen fikk barn, etter at «hvert morsliv i Abimeleks hus» ble stengt på grunn av Sara.

Isak (1 Mos 21–24)

Gud setter Abraham på prøve av Laurent de LaHire (1650).

Sara fikk sønnen Isak, og fikk Abraham til å drive bort sin frille Hagar og deres sønn Ismael. Gud ba Abraham adlyde Sara, men lovet å gjøre Ismael til «et folkeslag, for han er ditt barn.» Hagar gikk seg vill i ørkenen ved Beer-Sjeba. «Da vannet i skinnsekken tok slutt, la hun barnet fra seg under en av buskene.» Men Ismael må på denne tid ha vært en ung mann på 17 år. Han ble bueskytter og bodde i Paran-ørkenen med en kone fra Egypt.

Gud satte Abraham på prøve ved å kreve Isak som brennoffer. Abraham surret sønnen fast til alteret han selv hadde bygd på fjellet; men da han grep kniven for å slakte sønnen, ropte Herrens engel: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for meg.» En vær ble ofret i stedet. Gutten kom helskinnet hjem. Sara døde likevel av dette sjokket, og Abraham kjøpte Makpela-hulen i Hebron av hettitten Efron som gravplass både for Sara og seg selv. Abraham sendte den eldste tjeneren sin til arameerlandet og sin bror Nahors by for å finne en kanaaneisk kone til sønnen Isak. Nahor og hans kone Milka hadde flere sønner, deriblant Abrahams brorsønn Kemuel, far til blant andre Betuel som igjen var far til Rebekka og Laban. Rebekka dro da til Isak i Negev. Abraham fikk flere barn med sin nye kone Ketura, og flere folkeslag stammer fra dem. Han fikk også sønner med frillene sine og ga dem gaver, men sendte dem bort fra Isak, sin sønn med Sara, «til et land i øst» - bort fra det lovede land som var reservert for Isak. Abraham døde 175 år gammel og ble begravet i Makpela-hulen av sine eldste sønner Isak og Ismael. Gud velsignet Isak. Ismael ble far til tolv høvdinger, og levde til han var 137; hans etterkommere bosatte seg fra Havila til Sjur, «midt imot alle sine brødre».

Jakob (1 Mos 25–36)

Utdypende artikler: Jakob og Esau

Rebekka ble gravid med tvillinger som slåss med hverandre i morslivet. Gud forklarte Rebekka at «to folkeslag er i ditt morsliv, to folk skal skilles før de blir født. Det ene blir sterkere enn det andre, den eldste skal tjene den yngste.» Den førstefødte ble kalt Esau, den andre Jakob. Esau vokste opp til en dyktig jeger, mens Jakob var «en rolig mann som holdt seg ved teltene». Isak elsket Esau, mens Rebekkas yndling var Jakob. En gang kom Esau hjem fra marken og ba Jakob om noe av linseretten han laget; Jakob sa seg villig, bare om Esau overlot ham førstefødselsretten sin. Esau godtok, spiste stuingen og gikk. Nok en hungersnød rammet landet, og Isak dro til filisterkongen Abimelek, der han slik som sin far Abraham forklarte at hans kone var hans søster, i frykt for at han ellers ville bli drept. Senere ble det oppklart at Rebekka var Isaks kone. Isak tjente seg rik, og filisterne ble så misunnelige at de fylte igjen brønnene som Abrahams slaver en gang hadde gravd. Abimelek sendte da Isak ut av landet, for han var «altfor mektig for oss». Isak slo seg ned i Gerar-dalen, grov opp sin fars brønner, og fant en vannkilde. Gjetere fra Gerar drev imidlertid gjeterne hans vokk. Isak grov en ny brønn, men gjeterne sa at vannet var deres. Den tredje brønnen han grov, fikk han ha i fred. Han bygget et alter, og Gud viste seg for ham. Abimelek kom med et følge for å slutte en pakt med Isak, for «vi har sett at Herren er med deg». De svor en ed til hverandre, og Isak grov nok en brønn han kalte Sjiba, og byen ble dermed hetende Beer-Sjeba. Esau som nå var en mann på førti, giftet seg med to hettittiske kvinner, Judit og Basmat, «til sorg for Isak og Rebekka.»

Rebekka hyllet Jakob i saueskinn, og den svaksynte Isak velsignet yngstesønnen i tro at han var sin bror Esau. «Måtte Gud gi deg dugg fra himmelen, fruktbar jord og rikelig av korn og ny vin! Folk skal tjene deg, folkeslag bøye seg for deg. Vær herre over dine brødre, din mors sønner skal bøye seg for deg. Forbannet er de som forbanner deg, velsignet er de som velsigner deg!» Etterpå kom Esau hjem med viltet faren ønsket seg, og ba faren velsigne ham. Til Esaus fortvilelse svarte Isak at «din bror kom med svik og tok velsignelsen din.» Gråtkvalt ba Esau om en ny velsignelse, men Isak sa: «Av sverd skal du leve, din bror skal du tjene. Men når du river deg løs, skal du kaste åket hans av nakken.» Esau l la sin bror for hat for dette sviket og planla å drepe ham, men Rebekka oppdaget dette og ba Jakob flykte til hennes bror Laban i Harran. Isak velsignet Jakob og formanet ham: «Du skal ikke ta deg en kone blant kvinnene i Kanaan! Dra straks til Paddan-Aram, til din morfar Betuels hus! Der skal du ta deg en kone blant døtrene til Laban, morbroren din.» Esau forstod da at Isak mislikte hans to kanaaneiske koner, så han dro til sin farbror Ismael og giftet seg med sin kusine Mahalat. På vei til Harran drømte Jakob at en stige reiste seg mot himmelen som Guds engler gikk opp og ned på, og Gud fortalte at han ville støtte Jakob og gjøre landet til hans ætts. Jakob tok steinen han hadde hvilt hodet på og reiste den som støtte, og kalte stedet Betel. Jakob lovet å gi Gud tiende av alt sitt, om Gud ga ham brød og klær, og lot ham vende hjem til sitt farshus.

Rakel og Jakob

Jakob dro videre mot øst, og ved en brønn traff han Labans datter, sin kusine Rakel kommer med småfeet. Hun sprang hjem og fortalte sin far om gjesten. Laban omfavnet nevøen. Laban ville lønne Jakob det han ønsket, og Jakob svarte at han ville ha Rakel til kone. Først måtte han betale for bruden med syv års arbeid for Laban. Etter syv år ble det bryllup, men Laban lurte ham og førte eldstedatteren Lea til teltet. Jakob oppdaget ved morgengry at han hadde fått feil brud, og Laban sa at det var skikk å gifte bort den eldste før den yngste. Jakob skulle få Rakel, som han «elsket ... mer enn Lea», men han måtte først arbeide for svigerfaren i syv nye år. Gud åpnet Leas morsliv, hun fikk sønnene Ruben, Simon, Levi og Juda. Rakel forble barnløs og ga sin slavinne Bilha til Jakob: «Hun kan føde på mine knær, så jeg også kan få barn ved henne.» Bilha fikk to sønner, Dan og Naftali. Lea ga da sin slavinne Silpa til Jakob da hun ikke selv fikk flere barn; Silpa fikk to sønner med Jakob, Gad og Asjer. Rakel ga alruner som Ruben hadde funnet, i bytte mot at Lea fikk ligge med Jakob samme kveld; Lea ble med barn og fikk deretter to sønner, Jissakar og Sebulon, og datteren Dina. «Da husket Gud på Rakel», og hun fikk sønnen Josef. Jakob ønsket å flytte, men Laban ønsket at han ble. Jakob inngikk da en avtale med svigerfaren om å gjete de flekkete og mørke lammene og de flekkete geitene, og de skulle være hans lønn. Jakob avlet opp sterke dyr og ble en rik mann; han samlet «småfe i mengder, slavekvinner og slaver, kameler og esler».

Laban og hans sønner ble misunnelige på Jakobs rikdom, og Betels gud sa til ham: «Stå nå opp og dra bort fra dette landet, og vend tilbake til landet der du er født!». Jakob flyttet da med sin husstand og sin rikdom til Gilead-fjellet. Laban forfulgte dem i sju dager. På Gilead-fjellet fikk Laban en drøm hvor Gud sa til ham: «Vokt deg for å si noe til Jakob, godt eller ondt!» Laban ville likevel få rede på hvorfor svigersønnen hadde «ført døtrene mine bort som om de var krigsfanger» - og hvorfor Jakob hadde stjålet med seg husgudene hans, men Jakob forsikret at den som stjal husgudene, skulle bøte med livet, uten å vite at Rakel var tyven. Laban ransaket Jakobs leir, men fant ikke husgudene. Rakel hadde lagt dem i kamelsalen og satt seg på den, og til sin far sa hun at hun ikke kunne reise seg, «for jeg har det på kvinners vis». Jakob konfronterte svigerfaren med måten han hadde lurt ham på, «men Gud har sett min nød og slitet hendene mine har hatt, og i natt felte han sin dom.» Laban ble da formildet: «La oss nå slutte en pakt, du og jeg!» Jakob reiste en varde og kalte den Gal-Ed, mens Laban kalte den Jegar-Sahaduta. Laban sa til Jakob: «Jeg skal ikke passere denne røysen på vei mot deg, og du skal ikke passere røysen på vei mot meg for å gjøre noe ondt. Abrahams Gud og Nahors Gud, deres fars Gud, skal dømme mellom oss.» Jakob svor ved Abrahams Gud, «Isaks redsel», og ofret slaktoffer og spiste det sammen med Laban. Før sin avreise velsignet Laban sine døtre og barnebarn.

Jakob dro videre, og «Guds engler kom ham i møte.» Han sendte budbærere til sin bror Esau i Se'ir-landet i Edom. Jakob ga budbærerne beskjed om å fortelle at han håpet på Esaus velvilje, og de kom tilbake og sa at Esau kom Jakob i møte med 400 mann. Grepet av panikk delte Jakob folk og fe i to leirer, slik at den ene kunne rømme om den andre ble angrepet. Han ba til Gud om hjelp, og valgte ut, som gave til Esau, to hundre geiter og tjue bukker, to hundre sauer og tjue værer, tretti kameler som ga melk, og føllene deres, førti kuer og ti okser, tjue eselhopper og ti esler. Slavene hans ble så sendt i forveien med alt dette, og beskjed om at dette var en gave til Esau, og at han selv var på vei. Jakob samlet sine koner, slavinner og sønner samme natt og krysset vadestedet ved Jabbok. Han satt alene tilbake da en mann dukket opp og «kjempet med ham helt til det grydde av dag». Da mannen innså at han ikke kunne vinne over Jakob, slo han i stedet Jakobs hofteskål ut av ledd. Jakob sa at han ikke slapp i taket før den andre velsignet ham. Den andre sa da at Jakob ikke lenger skulle hete Jakob, men «Israel skal være navnet ditt, for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.» Jakob spurte forgjeves etter mannens navn, men fikk hans velsignelse. Jakob kalte stedet Peniel, «for jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet.» Haltende dro han videre ved morgengry. Dette skal være årsak til at israelitter ikke spiser muskelen over hofteskålen, «for mannen ga Jakob et slag over hofteskålen, på muskelen.»

Forsoningen mellom Jakob og Esau

Jakob og Esaus forsoning, av Peter Paul Rubens (1624).

Jakob får øye på Esau og hans fire hundre mann, og fordeler barna mellom Lea, Rakel og de to slavekvinnene; slavekvinnene med barn er stilt lengst frem, mens Rakel med Josef står bakerst. Jakob går først og bøyer seg sju ganger til jorden. Esau springer imot Jakob og omfavner og kysser ham, og begge gråter. Esau spør hvem Jakob har med seg, og hva han mente med flokkene som møtte ham tidligere. Esau ber Jakob beholde det som er sitt men Jakob ber såpass inntrengende at Esau tar imot gaven. Esau drar deretter tilbake til Se'ir foran Jakob, som følger etter uten å drive feet for hardt. Jakob ankommer stedet han kaller Sukkot, hvor han bygger seg et hus og løvhytter til buskapen, før han drar til Sikem i Kanaan og kjøper et jordstykke av Hamors sønner. Han bygger et alter og gir det navnet El-Elohe-Israel. Leas datter Dina blir krenket av landets høvding Sikem, og Jakob tier om dette til sønnene kommer hjem fra marken. Jakobs sønner raser over at de har gjort Dina uren. Sikems far Hamor drar til Jakob for å fortelle at hans sønn ønsker Dina som kone. Han ber også israelittene knytte slektsbånd til dem. Sikem tilbyr brødrene å selv kreve høy brudepris og stor gave av ham, «bare dere ser på meg med velvilje, [...] la meg bare få den unge jenta til kone.» Jakobs sønner gir et svikefullt svar til Sikem og Hamor, og forteller at deres eneste vilkår er at Sikems folk lar seg omskjære. Alle mennene går med på omskjæring, men den tredje dagen griper Simon og Levi sverd og dreper alle i byen mens de fortsatt hadde smerter, og plyndrer den. Jakob sier til Simon og Levi: «Dere har ført ulykke over meg. Dere har gjort meg forhatt hos dem som bor i landet, hos kanaaneerne og perisittene.» Jakob bekymrer seg over deres tallmessige underlegenhet, men brødrene svarer med å spørre om han skulle «få behandle søsteren vår som en hore?». Gud ber Jakob dra til Betel og oppføre et alter for Gud som viste seg for ham da han rømte fra Esau. Jakob ber huset sitt «få bort de fremmede gudene som finnes hos dere, rens dere og skift klær!». Jakob gjemmer de fremmede gudene under eiketreet ved Sikem. Gud lar en redsel komme over de omkringliggende byene, så ingen forfølger Jakobs sønner. Jakob bygger alteret El-Betel, og Debora dør og blir begravd under Gråteeika nedenfor Betel.

Hjemme fra Paddan-Aram viser Gud seg for Jakob på ny, velsigner ham, og gir ham navnet Israel. Gud sier til Jakob: «Vær fruktbar og bli tallrik! Et folk, ja, mange folkeslag skal stamme fra deg, det skal være konger blant dine etterkommere. Det landet jeg ga til Abraham og Isak, gir jeg deg. Til din ætt etter deg gir jeg landet.» Jakob reiser en steinstøtte der Gud hadde snakket med ham, og kaller den Betel. På vei til Efrat føder Rakel et barn, og hun gir ham navnet Ben-Oni, men Rakel dør av fødselen og Jakob gir sønnen navnet Benjamin. Israel oppfører Rakels gravstein og reiser til Migdal-Eder. Her ligger Ruben med Bilha, farens medhustru. Isak døde i Mamre ved Kirjat-Arba, og Esau og Jakob gravlegger ham. På grunn av alle deres eiendeler flytter Esau fra Jakob med sin husstand for å få plass til buskapen sin i Se'ir-fjellene. Kapittel 36 beskriver Esaus (Edoms) slektslinje: han blir stamfar til edomittene, og kongene av Edom.

Josef (1 Mos 37–50)

Utdypende artikler: Josef og Israelitter (Bibelen)

Jakob lager en forseggjort kjortel til sin yndlingssønn Josef, og Josefs brødre blir avindsyke. Josef forteller en drøm han hadde om at brødrenes kornbånd bøyde seg for hans, og en annen om at solen, månen og elleve stjerner bøyde seg for ham, og brødrene ligger ham enda mer for hat. Israel sender Josef til brødrene i Sikem for å se til brødrene og småfeet. Brødrene planlegger å drepe Josef og hive ham i en brønn, men Ruben ønsker å berge Josef og ber brødrene ikke legge en hånd på ham men bare kaste han ned i brønnen. Brødrene river kjortelen av Josef, og han blir kastet ned brønnen. Juda foreslår at de selger broren til en gruppe ismaelittiske kjøpmenn fra Midjan på vei ned til Egypt med varer; Josef blir solgt for tjue sjekel] sølv. Brødrene river opp brorens kjortel og dypper den i geiteblod, og Israel tror et rovdyr har drept Josef. Han sier utrøstelig: «I sorg skal jeg gå ned til min sønn i dødsriket». I mellomtiden selger midjanittene Josef til Potifar, hoffmann for farao og sjef for livvakten i Egypt.

Kapittel 38 forteller om Judas slektshistorie, og inneholder blant annet fortellingen om Tamar, Onan, og hans brødre. Juda slår seg ned i Adullam. Josef vinner velvilje hos Potifar, og Potifar setter ham til å styre sitt hus og alt han eier. Potifars kone kaster seg over Josef, og ber ham ligge med henne. Josef nekter, og flykter fra Potifars kone etter enda et fremstøt. Hans kappe blir igjen, og Potifars kone forteller at Josef forsøkte å ligge med henne, men hun nektet. Josef fengsles, men Josef vinner fengselsbestyrerens gunst og får ta hånd om alle fangene, «for Herren var med Josef» og lar ham lykkes i alt han gjør. Faraos overmunnskjenk og baker fengsles, og Josef tyder begge tos drømmer riktig. To år senere får farao en drøm, og bakermesteren husker drømmetolkeren Josef. Josef tolker faraos drømmer til at «det skal komme sju år med overflod i hele Egypt. Etter dem skal det komme sju år med hungersnød [...] Farao må gripe inn. Han må peke ut tilsynsmenn over landet og kreve inn en femtedel av avlingen fra Egypt i de sju årene med overflod [...] og lagre tresket korn under faraos beskyttelse i byene og ta vare på det. Maten skal være forråd for landet i de sju årene med hungersnød som kommer over Egypt. Da skal ikke landet gå til grunne av sult.» Farao synes godt om rådet, og lar Josef styre sitt hus og setter ham over hele Egypt: «Bare når det gjelder tronen, skal jeg være større enn deg.» Josef får navnet Safenat-Paneah av farao, som gir ham Asenat, datter av Potifera, til kone. I de syv gode årene får Josef sønnene Manasse og Efraim. Så ble det «hungersnød over hele jorden.» Josef åpner alle lagrene og selger korn til egypterne, og «all verden kom til Egypt for å kjøpe korn av Josef, for hungersnøden var hard over hele jorden.»

Israel sender alle sønnene unntatt Benjamin til Egypt for å kjøpe korn. Josef gjenkjenner dem, men gir seg ikke til kjenne. Etter å ha beskyldt dem for å være spioner ber han dem hente sin yngste bror. Brødrene angrer på å ha gjort Josef ondt, og sier til hverandre at dette er grunnen til at de har kommet i nød, uvitende om at Josef forstår det de sier. Josef befaler at brødrenes sekker skal fylles med korn og pengene de betalte med, i tillegg til mat for reisen. Vel hjemme blir alle brødrene redde da de ser pengepungene. Israel ønsker ikke sende sin yngste sønn Benjamin, men Ruben forteller faren at han kan drepe begge hans sønner om Benjamin ikke kommer tilbake. Israel nekter derimot å sende sin yngste sønn Benjamin, for «broren hans er død, og han er alene tilbake. Skulle en ulykke ramme ham [...] sender dere meg gråhåret og sorgtung ned i dødsriket.» Da kornet fra Egypt er brukt opp ber faren dem kjøpe mer korn. Juda stiller seg skyldig for Israel om Benjamin ikke skulle komme tilbake, og Israel går med på å sende sin yngste med på reisen; han ber brødrene ta med seg gaver til mannen og pengene de fikk igjen sist. I Egypt inviterer Josef brødrene til sitt hus for middag. Da Josef ser Benjamin må han unnskylde seg for å gråte; ved middagsbordet får Benjamin fem ganger så mye som de andre brødrene, og sammen drikker de seg fulle.Josef ber tjenerne fylle sekkene til brødrene med korn, pengene de betalte med, og legge et sølvbeger i Benjamins sekk. Etter brødrene drar ber han sine menn sette etter, og brødrene nekter for å ha gjort ondt: «Den av tjenerne dine som begeret blir funnet hos, skal dø, og vi andre skal være slaver for vår herre.» Josef befaler at Benjamin skal bli hans slave mens resten av brødrene kan vende tilbake til faren, men brødrene bønnfaller Josef, og Juda tilbyr seg å være slave i brorens sted. Josef klarer ikke «lenger å legge bånd på seg», han røper hvem han er og bryter i gråt «så høyt at egypterne hørte det, og faraos hus fikk høre om det.» Josef ber brødrene ikke være nedslåtte, for det var Gud, og ikke dem, som «sendte meg foran dere» for «å la dere bli en rest på jorden, slik at dere skal leve og mange bli berget.» Han sender brødrene tilbake til faren med bud om å dra ned til ham i Egypt, hvor Gud har satt han til herre, og slå seg ned i Gosen, for det er enda fem år med hungersnød igjen. Farao ble glad for at Josefs brødre var kommet, og ber dem ta med familiene sine, så «skal jeg gi dere det beste landet i Egypt, og dere skal spise av det feteste i landet. [...] Dere skal ikke bry dere om eiendelene deres, for det beste i hele Egypt skal tilhøre dere.»

Josef gjenkjennes av sine brødre, av Léon Pierre Urbain Bourgeois (1863).

Etter å ha sendt med gaver drar brødrene til faren, som først ikke tror på brødrenes beretninger. Da han blir fortalt alt Josef har sagt, og får se vognene som han har sendt med brødrene, livner Israel til: «Dette er stort! [...] Josef, sønnen min, lever ennå! Jeg vil reise og se ham før jeg dør.» På vei til Josef ofrer Israel et slaktoffer ved Beer-Sjeba. I et syn om natten kommer Gud til Israel og sier: «Jeg er Gud, din fars Gud. Vær ikke redd for å dra ned til Egypt, for jeg vil gjøre deg til et stort folk der. Jeg går med deg ned til Egypt, men jeg skal føre deg opp igjen også. Og Josefs hånd skal lukke dine øyne.» Hele Israels ætt ankommer Egypt, totalt sytti, som bestod av hans sekstiseks etterkommere foruten sønnekonene hans. Gråtkvalt kaster Israel seg om Josefs hals og gråter lenge, før han sier: «Nå kan jeg dø, jeg har sett ditt ansikt, du lever ennå!». Farao tar godt i mot dem, og Josefs familie får bosette seg i i Ramses, «den beste delen av landet». I et av uårene er det slutt på pengene i Egypt og Kanaan, og Josef selger korn for buskap; året etter selger folket seg som slaver og jorden sin for mat, i mangel av annet å bytte, og Josef flytter folket til byene. Josef deler ut såkorn mot at en femtedel av avlingen skal gis til farao, «en lov som gjelder den dag i dag for jorden i Egypt». Israelittene blir svært tallrike i Gosen. Før Israel døde, kalte han på Josef, som lovet å ikke begrave faren i Egypt, men i fedrenes grav. Jakob velsigner Josef og hans sønner. Jakob velsigner begge sønnene, men setter yngstesønnen Efraim foran Manasse, og sier at selv om Manasses ætt skal bli stor, skal Efraims «bli større. Ætten hans skal bli til mange folkeslag.» Jakob gir også Josef en «bergrygg mer enn brødrene», som han har tatt fra amorittene. Etter dette velsigner Jakob sine sønner, og ber dem begrave ham i Makpela-hulen. Så dør Jakob. Etter Jakob dør får Josef ham balsamert, og «egypterne gråt over ham i sytti dager.» Josef drar til Kanaan sammen med «alle faraos tjenere, de eldste i faraos hus og de eldste i landet» for å begrave faren Israel. Kanaaneerne ser sørgehøytiden i Goren-Haatad og kaller stedet Abel-Misrajim. Tilbake i Egypt tilgir Josef sine brødre, og forsikrer dem at han «skal sørge for dere og barna deres.» Før han dør ber han brødrene sine føre hans knokler fra Egypt, «når Gud ser til dere». Første Mosebok slutter ved at Josef dør i Egypt 110 år gammel, og blir balsamert. Josvas bok beskriver hvordan Josefs rester blir begravet i Sikem etter utvandringen fra Egypt.

Temaer

Første Mosebok forteller at det kun finnes én Gud, og at forholdet mellom Gud og hans folk er eldgammelt. Den Gud som slutter pakt med Abraham, Isak og Jakob er den samme som skapte himmel og jord. Guds løfte om å gjøre Israel (Jakob) til et stort folk med sitt eget land, er den røde tråd.

Løftene til stamfedrene

I 1978 publiserte David Clines sitt innflytelsesrike verk The Theme of the Pentateuch – innflytelsesrik fordi han var en av de første til å ta opp spørsmålet om temaet til alle de fem bøkene. Clines' konklusjon er at det generelle temaet er «den delvise oppfyllelsen – som også innebærer den delvise ikkeoppfyllelsen – av løftet til eller velsignelsen fra stamfedrene.» (Ved å kalle oppfyllelsen «delvis» trekker Clines oppmerksomhet mot det faktum at Israels folk fortsatt er utenfor Kanaan ved slutten av Femte Mosebok.)

Patriarkene eller stamfedrene er Abraham, Isak og Jakob, samt deres koner (Josef ekskluderes som regel). Siden navnet JHVH ikke var åpenbart for dem, tilba de guden El i hans forskjellige manifestasjoner. (Det er derimot verdt å merke seg at patriarkene refererer til guden med navn JHVH i Jahvist-kilden, for eksempel i 1 Mos 15.) Gjennom stamfedrene kunngjorde Gud utvelgelsen av Israel, at han hadde utpekt Israel til sitt utvalgte folk, og forpliktet seg når det gjaldt deres fremtid. Gud forteller patriarkene at han vil være deres etterkommere trofast (det vil si Israel), og Israel ventes å ha tro på Gud og hans løfte. («Tro» i Første Moseboks og Den hebraiske Bibels kontekst betyr enighet om det løftebaserte forholdet, ikke et trossett.)

Selve løftet er tredelt: avkom, velsignelser og land. Oppfyllelsen av løftet til hver patriark avhenger av en mannlig arving, og fortellingen blir stadig komplisert av det faktum at hver prospektive mor – Sara, Rebekka og Rakel – er ufruktbar. Stamfedrene beholder derimot tilliten til Gud og i hvert tilfelle gir Gud dem en sønn – i Jakobs tilfelle tolv sønner, grunnlaget for de utvalgte israelittene. Alle tre løfter blir mer rikelig oppfylt i hver påfølgende generasjon, helt til «hele verden» reddes fra hungersnød gjennom Josef, og ved å bringe Israels barn ned til Egypt blir han midlet hvorgjennom løftet kan oppfylles.

Guds utvalgte folk

Forskere er generelt sett enige om at temaet om det guddommelig løfte forener de patriarkiske syklusene, men mange ville bestride effektiviteten av å forsøke å undersøke Første Moseboks teologi ved å forfølge et overordnet tema, og anser heller som mer produktive analysen av Abraham-syklusen, Jakob-syklusen, og Josef-syklusen, samt Jahvisten og Presteskriftet. Problemet ligger i å finne en måte å forene patriarkiske temaet om guddommelig løfte med fortellingene i 1 Mos 1–11 (urhistorien) med sitt tema om Guds tilgivelse i møte med menneskets onde natur, og temaet om Guds fortsatte nåde i møte med menneskets syndfulle natur. En løsning er å se fortellingene om stamfedrene som et resultat av Guds avgjørelse om å ikke forbli fremmedgjort fra menneskeheten: Gud skaper verden og menneskeheten; menneskeheten gjør opprør, og Gud velger ut Abraham.

Til denne grunnleggende handlingen (som kommer fra Jahvisten) har Presteskriftet lagt til en rekke pakter Abrahams etterkommere (ismaelittene og andre, samt israelittene), og dens tegn er omskjæring; og den siste, som ikke opptrer før i Andre Mosebok, er med Israel alene, og dens tegn er sabbaten. Hver pakt er mediert av en stor leder (Noah, Abraham, Moses), og i hvert stadium progressivt avslører Gud seg ved sitt navn (Elohim med Noah, El-Shaddai med Abraham, Jahve med Moses).

Kilder og datering

I dag menes Mosebøkene å være resultatet av en lang prosess med overlevering og redigering, påbegynt under kongene i Israel og Juda, ca. 1000–586 f.Kr., og fullført først etter avslutningen av det babylonske fangenskapet i 515 f.Kr.

Bilde av den eldste skriftrullen tilhørende samaritanerne i Nablus, Pentateuken (ca. 1910).

Tekstvitner

Det finnes fire store tekstuelle vitner til boken: Den masoretiske tekst, Den samaritanske Pentateuken, Septuaginta, og fragmenter av Første Mosebok funnet ved Qumran. Qumran-gruppen gir de eldste manuskriptene, men dekker kun en liten del av boken; generelt sett er Den masoretiske tekst vel bevart og pålitelig, men det er mange individuelle tilfeller hvor andre versjoner bevarer en overlegen lesing.

Opphav

Utdypende artikkel: Dokumenthypotesen

Forskerne har vært nokså enige om at Pentateukens fem bøker – 1. Mosebok, 2. Mosebok, 3. Mosebok, 4. Mosebok og 5. Mosebok – kom fra fire kilder: Jahvisten (som kaller Gud Jahve), Elohisten (som kaller Gud Elohim), Deuteronomisten fra 600-tallet f.Kr., og Presteskriftet fra tiden etter Det babylonske fangenskap i årene 586–538 f.Kr. Siden 1970-årene er dette mer nyansert: Elohisten anses nå som lite annet enn en variant av Jahvisten, mens Presteskriftet i økende grad anses som revisjoner og utvidelser av Jahvistens materiale, heller enn et eget dokument. (Deuteronomisten opptrer ikke i Første Mosebok).

Jahvisten, etter gudsnavnet JHVH (av kristne bibelforskere ofte uttalt Jahve), Elohisten, etter gudsbetegnelsen Elohim, Deuteronomisten fra 600-tallet og Presteskriftet fra tiden etter . Dokumenthypotesen har hatt bred tilslutning frem til i dag, om enn ikke alltid i samme versjon.

Eksempler på gjentatte eller dupliserte historier brukes for å identifisere de separate kilder. I Første Mosebok inkluderer dette tre forskjellige beretninger om en patriark som hevder at hans kone var hans søster, to skapelsesberetninger, og to versjoner av Abraham som sender Hagar og Ismael ut i ørkenen.

Dette etterlater spørsmålet om når disse verkene ble skapt. Forskere i den første halvdel av 1900-tallet kom til den konklusjon at Jahvisten ble produsert i kongetiden, særlig i Salomos hoff ca. 900-tallet f.Kr., og at Presteskriftet kom til i midten av 400-tallet f.Kr. (forfatteren ble til og med identifisert som Esra); nyere meninger har det derimot til at Jahvisten var skrevet enten rett før, eller under, det babylonske fangenskapet på slutten av 600-tallet f.Kr., og at den endelige versjonen av Presteskriftet ble til sent i eksiltiden eller rett etter.

Angående grunnen til forfattingen har en teori fått betydelig interesse, dog meget kontroversiell, nemlig «den persiske autoriseringen». Denne teorien fremmer at det persiske Akamenideriket, etter Babylons fall i 539 f.Kr., gikk med på å tilegne Jerusalem betydelig grad av lokalt selvstyre innen riket, mot at de lokale myndighetene produserte én enkel lovbok godtatt av hele samfunnet. De to mektige samfunnsgruppene – prestefamiliene som kontrollerte templet og som sporet sitt opphav til Moses og vandringen i ødemarken, og de fremste landeiende familier som utgjorde de «eldre» og som sporet sitt eget opphav til Abraham, som hadde «gitt» dem sin landeiendom – var i konflikt over flere saker, og hver hadde sin egen opphavshistorie, men det persiske løftet om sterkt økt lokalt autonomi gav alle et kraftig incentiv for å samarbeide i produksjonen av én enkelt tekst.

Sjanger

Første Mosebok kan muligens best anses som et eksempel på «antikvarisk historie», en type litteratur som forteller om menneskenes første fremtreden, historiene om forfedre og helter, og opphavet til kulturer, byer, og så videre. De mest kjente eksemplene finnes i greske historikeres verker fra 500-tallet f.Kr.: deres formål var å knytte datidens notable familier til en fjern og historisk fortid, og i denne prosessen ble det ikke skilt mellom myter, legender og fakta. Professor Jean-Louis Ska hos Det pontifikale bibelinstitutt kaller grunnregelen til antikvarisk historie for «bevaringens lov»: alt som er gammelt er verdifullt, og intet utelukkes. Ska påpeker også meningen bak slike antikvariske historier: at antikvitet er nødvendig for å bevise verdien av Israels tradisjoner til folkene (jødenes naboer i tidlig persisk Palestina), og for å forsone og forene forskjellige fraksjoneringer innen selve Israel.

I de abrahamittiske religioner

Jødedom

I jødedommen anses Første Mosebok som første bok i jødenes lovskrift Toraen. I denne sammenheng er boken kjent som be'resjit etter åpningsordet på hebraisk. Mosebøkene utgjør grunnteksten for all videre utvikling og tolkning av Halakha, den jødiske religiøse loven. I jødedommen blir bøkenes forfatterskap tilskrevet Moses.

Kristendom

I kristendommen utgjør boken Første Mosebok den første bok i Pentateuken, som igjen er første del av Det gamle testamente. I kristendom, som jødedommen, anses forfatteren tradisjonelt sett som Moses.

I populærkulturen

Fortellingene i Første Mosebok er viden referert til i samfunnet og i populærkulturen, og har inspirert flere verker. I tillegg til vitenskap, teknologi, botanikk, kultur, og benyttes navn fra fortellingene flittig i kommersielle arenaer, som produkter og musikk.

Språk

Et stort antall ord og vendinger fra Første Mosebok har entret det norske språk. Noen få eksempler er: «Eden» har også entret språket som synonym for «paradis»; «jakobsstige», som innen kunsten er et symbol på forbindelsen til den himmelske verden, men ordet er også et navn på fjellflokk; «kainsmerke» har gått inn i ordboken som et «merke som stempler en som forbryter»; fortellingen om slangen i Edens hage har gitt opphav til uttrykket «slangen i paradiset», som betegner en som «skjult skaper uenighet og misstemning»; mens «i Adams drakt» og «den gamle Adam» betyr «naken» og «inngrodd dårlig vane» henholdsvis; samtidig har betegnelsen og symbolikken rundt «fredsdue» opphav i duen Noah sendte ut etter syndfloden, mens hans ark har blitt brukt om noe som berger en fra katastrofe; «onani» og «onanering» har kommet inn i språket som ord på «masturbasjon», etter bibelskikkelsen Onan.

Litteratur

Et stort utvalg religiøse og ikkereligiøse bøker har vært basert på eller inspirert av fortellinger fra Første Mosebok. Et par eksempler er: Det tapte paradis (1667) av John Milton tar utgangspunkt i fortellingen om Adam og Eva, og Søren Kierkegaards Frygt og Bæven (1843) som tar utgangspunkt i Abraham og sønnen Isaks binding.

Film

Flere storfilmer har blitt laget om Første Moseboks fortellinger, blant andre Noah (2014).

Litteratur

• Bibelen. Bind 1: «I begynnelsen var Ordet». 1. opplag, Det Norske Bibelselskap (2011). ISBN 978-82-541-0819-2
• Bandstra, Barry L (2004). Reading the Old Testament: an introduction to the Hebrew Bible. Wadsworth. ISBN 9780495391050. 
• Brueggemann, Walter (2002). Reverberations of faith: a theological handbook of Old Testament themes. Westminster John Knox. ISBN 9780664222314. 
• Carr, David M. (2000). «Genesis, Book of». I Freedman, David Noel; Myers, Allen C. Eerdmans Dictionary of the Bible. Amsterdam University Press. ISBN 9780567372871. 
• Clines, David A (1997). The theme of the Pentateuch. Sheffield Academic Press. ISBN 9780567431967. 
• Davies, G.I (1998). «Introduction to the Pentateuch». I John Barton. Oxford Bible Commentary. Oxford University Press. ISBN 9780198755005. 
• Gooder, Paula (2000). The Pentateuch: a story of beginnings. T&T Clark. ISBN 9780567084187. 
• Hamilton, Victor P (1990). The book of Genesis: chapters 1–17. Eerdmans. ISBN 9780802825216. 
• Kessler, Martin; Deurloo, Karel Adriaan (2004). A commentary on Genesis: the book of beginnings. Paulist Press. ISBN 9780809142057. 
• Kugler, Robert; Hartin, Patrick (2009). The Old Testament between theology and history: a critical survey. Eerdmans. ISBN 9780802846365. 
• McKeown, James (2008). Genesis. Eerdmans. ISBN 9780802827050. 
• Ska, Jean-Louis (2006). Introduction to reading the Pentateuch. Eisenbrauns. ISBN 9781575061221. 
• Van Seters, John (2004). The Pentateuch: a social-science commentary. Continuum International Publishing Group. ISBN 9780567080882. 
• Wenham, Gordon (2003). «Genesis». I James D. G. Dunn, John William Rogerson. Eerdmans Bible Commentary. Eerdmans. ISBN 9780802837110. 
• Whybray, R.N (2001). «Genesis». I John Barton. Oxford Bible Commentary. Oxford University Press. ISBN 9780198755005.