Sibylle

spåkvinne, profetinne

Sibylle (fra gresk Σίβυλλα, sibylla) betyr «profetinne» eller «spåkvinne». Den tidligste seerske i et orakel kjent som sibylle i antikken, «riktignok kun kjent fra legender»,[1] ytret sine spådommer ved hellige steder knyttet til ktoniske guder, opprinnelig ved Delfi i Hellas og Pessinos i Frygia. Oraklet i Delfi var opprinnelig viet til jordgudinnen Gaia, helt til solguden Apollon, straks han ble født, drepte hennes symbol jordslangen.[2]

Sibylle, maleri av Francesco Ubertini, ca. 1525.
Michelangelos delfiske sibylle i taket i det sixtinske kapell.

Det var flere sibyller i antikken, som alle ble gjenbrukt i tidlig kristendom som bebudere eller varslere om kristen eskatologi: Sibyllens orakler, skrevet mellom 180 f.Kr. og 300-tallet e.Kr., inneholder tankegods fra både jødedom, romersk religion og kristendom.

HistorieRediger

Sibyllene ble iblant kalt «Apollons favoritter», hans «kvinner» eller «døtre». De holdt til i avsides huler eller ved kilder, der de ga orakelsvar i ekstatisk tilstand. Tidlige greske forfattere omtalte bare én sibylle, bosatt i Lilleasia. Grekerne kalte henne «den erythraiske sibylle», siden hun var født i Erythrai i nærheten av Troja, der jorden er rød. Ifølge Pausanias var hun den samme som Herofile, hun som forutså trojanerkrigen.[3]

Homer omtaler ikke sibyller. Den første kjente greske forfatter som nevner en sibylle, er Heraklit på 400-tallet f.Kr.:

«Sibyllen, med den vanvittige munn som ytrer ting som ikke kan bli ledd av, uforfalsket og uparfymert, rekker med gudens hjelp ett tusen år med sin røst.»[4]

Walter Burkert har observert «vanvittige kvinner fra hvis lepper guden taler» som bevitnet langt tidligere i Midtøsten, som i oldtidsbyen Mari i andre årtusen og i Assyria i første årstusen f.Kr.[5]

Før romerne ble ikke sibyller identifisert med et personnavn, men ved stedsnavnet til sin temenos, helligdom. I Æneiden heter Vergils sibylle Deifobe Glauki,[6] datter av Glaucus, mens Amaltheia, Demofilí eller Taraxandra er navn som opptrer i andre kilder.

I geografen Pausanias' bok Beskrivelser av Hellas er den første sibyllen ved oraklet i Delfi nevnt («den tidligere» var fra svært gammel tid, og ifølge Pausanias betegnet som «sibylle» av libyerne).[7] Den britiske antropologen James Frazer kaller denne teksten for «ufullstendig». Den andre sibyllen omtalt av Pausanias het Herofile, synes å ha vært bosatt på øya Samos, men besøkte også andre helligdommer ved Klaros, Delos og Delfi og sang der, men det synes også at Delfi på samme tid hadde sin egen, faste sibylle,[7] kjent som Pythia.

Frazer anså i sin kommentar til Pausanias[8] bare to av de greske sibyllene for å være historiske: Herofile fra Erythrai på 700-tallet f.Kr. og Fyto fra Samos som levde en stund senere. Herofile nevnes av Strabon, og han nevner også en annen som levde langt senere på samme sted på Aleksander den stores tid, en Athenais (gresk Ἀθηναΐς) som fortalte Aleksander at han var av guddommelig herkomst. Herakleides fra Pontos[9] er den første antikke forfatteren som skiller mellom flere sibyller. Han nevner én i Frygia, en annen i Erythrai, og en tredje ved Dardanellene.[10] Sistnevnte sibylle ved Apollons orakel levde på Solons tid, mens De sibyllinske bøkene i Gergis tilskrives den hellespontinske sibylle og ble oppbevart i Apollons tempel i Gergis. Forskeren David S. Potter har slått fast at «på slutten av 400-tallet f.Kr. synes det som om at «Sibylla» var navnet gitt til en enkelt inspirert spåkvinne.»[11]

Antallet sibyllerRediger

Som Heraklit snakker Platon om kun én sibylle, men i tidens løp økte antallet til ni, med en tiende, den tiburtinske sibylle som var en romersk sibylle fra den etruskiske byen Tibur (dagens by Tivoli). I henhold til Lactantius' Divinarum Institutionum Libri (De himmelske institusjoner), skrevet mellom 303 og 311 e.Kr., hvor han siterer fra et nå tapt verk fra 100-tallet f.Kr. av Marcus Terentius Varro, var disse ti sibyller de som står oppført i den følgende listen. Av disse var de tre mest kjente sibyllene ved oraklet i Delfi, kalt Pythia; sibyllene ved Erythrai; og de fra Cumae, den eldste greske kolonienItalias fastland, nordvest for Napoli. Ikke alle de følgende sibyller er sikkert identifisert med en orakelhelligdom, og i det vage og skiftende kristne bildet er det også en del overlapping:

ReferanserRediger

  1. ^ Burkert (1985), s. 117
  2. ^ W.B. Crow: A history of magic, witchcraft & occultism (s. 117), forlaget Abacus, London 1972
  3. ^ «Sibyller»
  4. ^ Heraklit, fragment 92.
  5. ^ Burkert (1985), s. 116
  6. ^ Alexandra Salyga Reynolds: The Sibyl i Aeneid Six
  7. ^ a b Se Pausanias, Description of Greece, x.12 redigert med kommentar og oversettelser av James Frazer, 1913. Cf. v.5, s. 288. Se også Pausanias, 10.12.1, Perseus Project
  8. ^ Frazer siterer Maass, Ernst (1879): De Sibyllarum Indicibus, Berlin
  9. ^ Heraclides Ponticus: On Oracles
  10. ^ Frazer, James i oversettelsen og kommentaren på Pausanias: Description of Greece, v.5, p.288, kommentar og noter på Bok X, kapittel 12, line 1, «Herophile surnamed Sibyl»: «Prof. E. Maass (op cit., p.56) holds that two only of the Greek Sibyls were historical, namely Herophile of Erythrae and Phyto of Samos; the former he thinks lived in the eighth century BC, the latter somewhat later...» og videre: «At first, the Greeks seemed to have known only one Sibyl. (Heraclitus, cited by Plutarch, De Pythiae Oraculis 6; Aristophanes, Peace 1095, 1116; Plato, Phaedrus, p. 244b). The first writer who is known to have distinguished several Sibyls is Heraclitus Ponticus in his book On Oracles, in which he appears to have enumerated at least three, namely the Phrygian, the Erythraean, and the Hellespontine.»
  11. ^ Potter, David Stone (1990): Prophecy and history in the crisis of the Roman Empire: a historical commentary on the Thirteenth Sibylline Oracle, kapittel 3, Oxford, s. 106.
  12. ^ «Fragments of the Sibylline Oracles». Sacred-texts.com
  13. ^ Sibyllen Sabbe
  14. ^ Pausanias 10.12.3
  15. ^ Marcus Pailing: Oracle of the Siwa Oasis
  16. ^ Bowden, Hugh (2005): Classical Athens and the Delphic Oracle. Divination and Democracy. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-53081-4. Cf. s. 14: «They may learn about the mysterious Delphic Sibyl, a mythical prophetess unrelated to the traditions of the oracle itself.»
  17. ^ Lactantius: Divinae institutiones I.6.8, 14; Augustin: De civitate dei xviii.23.
  18. ^ Pausanias bekrefter at den erythraiske sibylle levde større deler av livet sitt på Samos (Phocis, 12, 5).
  19. ^ Den hellespontiske eller trojanske sibylle
  20. ^ Lactantius: Divine Institutions (i.6)
  21. ^ Gnaeus Naevius nevner den kimmeriske sibylle i sine bøker om punerkrigene
  22. ^ Navn brukt av sibyllene i Cumae
  23. ^ Tammy Di-Gusto: Faunus and the fauns in Latin literature (s. 94)
  24. ^ «Albunea», A Dictionary of Greek and Roman biography and mythology
  25. ^ Sibyllen Albuneas tempel

Se ogsåRediger

LitteraturRediger

  • Broad, William J. (2006): The Oracle: the Lost Secrets and Hidden Message of Ancient Delphi, Penguin Press.
  • Burkert, Walter, Greek Religion (Harvard University Press, 1985) esp. pp 116–18.
  • Fox, Robin Lane (1973): Alexander the Great. Kapittel 14 gir en redegjørelse av Aleksanders besøk ved oasen i Siwa med bakgrunnsomtale av det greske konseptet sibylle.
  • Hale, John R. et al. (2003): Questioning the Delphic Oracle.
  • Lanciani, Rofolfo (1896): Pagan and Christian Rome, kapittel 1
  • Lactantius: Divine Institutions Bok I, kapittel vi (e-tekst på engelsk)
  • Maass, E. (1879): De Sibyllarum Indicibus, Berlin.
  • Parke, Herbert William (1939): History of the Delphic Oracle.
  • Parke, Herbert William (1988): Sibyls and Sibylline Prophecy.
  • Pausanias: Description of Greece, redigert og oversatt av James Frazer, utgave 1913. Cf. v.5
  • Potter, David Stone (1990): Prophecy and history in the crisis of the Roman Empire: a historical commentary on the Thirteenth Sibylline Oracle. Kapittel 3.

Eksterne lenkerRediger

Klassiske sibyller