Gnaeus Naevius
Gnaeus Naevius (født ca. 264 f.Kr., død ca. 201 f.Kr.) var en romersk poet, epiker og dramatiker. Naevius var en av de aller første romerske forfattere og er kjent for sitt store nasjonale epos om den første punerkrigen.
| Gnaeus Naevius | |||
|---|---|---|---|
| Født | Cnaeus Naevius 275 f.Kr.  ancient Capua | ||
| Død | 201 f.Kr.[1] Utica | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, dramatiker, skribent | ||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
Temperamentsfull dikter rediger
Det er ikke mye vi vet om Naevius' første år. Man har antatt at han kom fra Campania, en region sør i Italia, men denne antagelsen stammer fra en frase i en av hans epiteler hvor han nevner campaniansk arroganse.[2] Denne frasen kan være en talemåte tilsvarende det engelske begrepet «gasconaded» i betydningen «skrytende», ettersom det var en plebeiisk slekt Naevia i Roma.[3] Av denne grunn kan det antas at han var født som en romersk borger i Roma. Han tjenestegjorde i enten den romerske hæren eller blant de socii i den første punerkrigen og må ha blitt voksen før år 241 f.Kr.
Hans karriere som dramatiker begynte med en fremføring av et drama en gang rundt år 235 f.Kr. og fortsatte i hele tredve år. Mot avsluttingen av et teaterstykke pådro han på seg fiendskapet fra en del av adelskapet, spesielt, ble det sagt, fra familien Caecilius Metellus, på grunn av de spark som han sendte i deres retning fra scenen. Sitt mishag mot de mektige i Roma ga han uttrykk i vers:
- Til mén for byen er Metellus’ konsulat.
Metellus ga ham svar på det samme saturniske versemålet:
- Metellus blir til skade for den frekke skalden.[4]
Metellus holdt hva han lovet og i år 201 f.Kr. ble Naevius arrestert og kastet i fengsel.[5] Etter å ha skrevet to skuespill i fengselet hvor det ble sagt at han ba om unnskyldning for sin tidligere grovheter[6] ble han løslatt etter innblanding fra folketribunene og kort tid etter landsforvist fra Roma, en gang rundt år 204 f.Kr., til den fønikiske kolonien Utica i nærheten av Kartago på den nordafrikanske kysten. I løpet av denne landflyktigheten, hvor han var forhindret fra å virke som dramatiker og hvor han endte sine dager, skrev han sitt store episke dikt om den første punerkrigen. Sannsynligvis var hans siste komposisjon den epitet som er nevnt over, skrevet som hans epos på saturniske versemål:
- Immortales mortales si foret fas flere,
- flerent diuae Camenae Naeuium poetam.
- itaque, postquam est Orchi traditus thesauro,
- obliti sunt Romani loquier lingua Latina.
- Om den guddommelige lov gjennomborer de udødelige og dødelige til gråt,
- de vil gråte for poeten, Naevius, av den himmelske muse.
- Og så, etter at han var avlevert til pengeskapet til Orc[h]us,
- romerne glemte hvordan de snakket det latinske språket.[7]
Nasjonal dramatikk rediger
Om disse linjene ble diktert på grunn av en form for sjalusi mot den voksende litterære innflytelsen til Ennius, den romerske forfatteren av gresk opprinnelse, må Naevius ha levd betydelig lengre enn år 204 f.Kr., det året Ennius begynte sin litterære karriere i Roma. I motsetningen til eksempelvis Livius Andronicus var Naevius innfødt italiener og ikke greker. Han var også en original dikter, ikke bare en som tilpasset eller oversatte gresk diktning, skjønt han gjorde det også. Om det er på grunn av Livius Andronicus at den latinske litteraturen har fått den form den fikk, fra den første, modellert etter greske diktning, vet vi ikke med sikkerhet, men det var på grunn av Naevius at mye av dens ånd og kjerne fikk sin innlandske vekst.
Som Livius tilpasset også Naevius greske dramaer, tragedier og komedier, til den romerske scenen. Han hadde en rikholdig produksjon, og blant titlene på hans tragedier er Aegisthus, Lycurgus, Andromache eller Hector Proficiscens, Equus Troianus, det sistnevnte ble framført på nytt ved åpningen av Pompeius’ teater i år 55 f.Kr. Den nasjonale støpingen i hans geni og temperament ble vist i hans avvikende behandling av de greske originaler, og han produserte minst to nasjonale drama, fabula prætexta, et om barndommen til Romulus og Remus (Lupus eller Alimonium Romuli et Remi), og det andre med tittelen Clastidium, som feiret seieren til Marcus Claudius Marcellus over gallerne i Clastidium, et sted i Nord-Italia, i år 222 f.Kr. I henhold til legenden eller historien drepte den romerske feltherren Marcellus den galliske høvdingen i tvekamp og førte hans rustning tilbake til Roma i triumf. Dessverre kjenner vi ikke i detalj hvordan det dramatiske stykket var.
Komedier rediger
Det var likevel som forfatter av komedier at Naevius ble mest berømt og hvor han var mest original og produktiv. Selv om romerne selv aldri rangerte han som forfatter av tragedier sammen med Ennius, Marcus Pacuvius og Lucius Accius, er han plassert i den litterære kanon til grammatikeren Volcacius Sedigitus på en tredjeplass etter Cæcilius Statius og Plautus som de ypperste komiske forfattere. Han blir der nevnt som lidenskapelig og heftig i karakter og stil. Han blir også nevnt, sammen med Plautus og Ennius, som en mester i sin kunst i en av prologene til forfatteren Terents. Titlene på de fleste av dem, som med de av Plautus, og ulikt de av Cæcilius Statius og Terents, er på latin og ikke gresk.
Han tok sine emner fra de gamle og nyere politiske komedier i Athen, og han forsøkte å gjøre det romerske teateret, slik det var i Athen, til en arena for politisk og personlig kamp. En sterk rebelsk ånd kan spores i mer enn ett av de fragmenter som er blitt bevart, og denne ånden er gjennomgående fiendtlig innstilt til adelskapets innflytelse over senatet, som hadde blitt mer og mer sementert i løpet av den andre punerkrigen. Foruten hans angrep på Caecilius Metellus og andre medlemmer av aristokratiet ble også den store Scipio Africanus emne for hans kritikk. Scipio skal ha hatt et ungdommelig sidesprang som Naevius ikke unnlot å nevne. Blant de få linjer som er bevart fra hans tapte komedier synes det som om hans stil karakteriseres av idiomatisk kraft og raske bevegelser. Det er også funnet en henførelse for bokstavrim, som er en merkbar egenskap til de eldre latinske poeter ned til selv Lucretius.
Epos om punerkrigen rediger
Naevius var ikke bare den eldste innfødte romerske dramatiker, men også den første forfatter av et episk dikt, Bellum Punicum, som ved å kombinere faktisk og samtidig historie med en mytologisk bakgrunn skapte den romerske episke poesien. Diktet er et sammenhengende verk, men ble delt i syv bøker av grammatiker ved en senere anledning. Den tidligste delen av verket behandler de mytologiske eventyrene til Aineias på Sicilia, Kartago og i Italia og lånte fra samtalen til Zevs og Thetis fra den første bøken i Iliaden i sin utforming av et tilsvarende samtale til Jupiter og Venus, og som Vergil senere gjorde til en avgjørende passasje i Aineiden.
De senere delene behandler hendelsene i den første punerkrigen i form av en metrisk krønike. En viktig påvirkning på romersk litteratur og tro hadde sin opprinnelse på Sicilia og den finnes først her: en erkjennelse av den mytiske forbindelsen mellom Aineias og hans trojanere og grunnleggelsen av Roma. De få bevarte fragmentene av diktet gir et inntrykk av livaktig og heftig fortelling som fulgte en naturlige flyt i det saturniske versemålet til tross for den mektige og komplekse strukturen i heksameteret. Således ga Naevius Roma, oppkomlingen ved Middelhavet, en forhistorie som ikke sto tilbake for hva grekerne kunne skilte med.
Ettermæle rediger
Naevius var en dikter med heftig temperament og den som gjorde det latinske språket verdig for stor litteratur. Fraser fra hans diktning som fortsatt blir sitert har ikke en antikvarisk klang, men en oppriktighet som er rik på særegenheter.
Som dramatiker arbeidet han mer i ånden til Plautus enn i Ennius, Pacuvius og Accius, men humoristen i ham er adskilt fra hans eldre samtidige, ikke bare ved bredden i hans komedier, men også ved hans generelle innstilling til moral og politikk. Ettertidens mulighet til å danne et fullstendig inntrykk av Naevius' diktning er begrenset, men det synes av det som vi kjenner av ham at konklusjonen må være at han var blant de største i den romerske litteraturen, til tross for at han også innledet den.
Referanser rediger
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Aulus Gellius 1.24.I
- ^ Encyclopædia Britannica Eleventh Edition
- ^ Beyer, E.: Verdens litteraturhistorie. Bind 1. Cappelen, Oslo 1971. Side 434.
- ^ Plautus, Mi. Glor. 211
- ^ Gellius iii.3.15
- ^ Oversettelsen er gjort av Wikipedia.
Litteratur rediger
Utgivelser av Naevius’ verker rediger
- Fragmenter (drama) i Lucian Müller, Livi Andronici et Gn. Naevi Fabularum Reliquiae (1885), og (Bellum Punicum) i hans utgave av Ennius (1884).
- E.H. Warmington, Remains of old latin, vol. II, Livius Andronicus, Naevius, Pacuvius, Accius, 1936.
- Naeuius Poeta. Introduzione bibliografica. Testo dei frammenti e commento, éd. E. V. Marmorale, Florence, 2e éd. 1950.
- Alfred Klotz, Scaenicorum Romanorum fragmenta, vol. I, Tragicorum fragmenta, München, 1953.
Monografier rediger
- E Klussmann (1843)
- MJ Berchem (1861)
- D de Moor (1877)
- Theodor Mommsen, History of Rome, bk. iii, ch. 24.
- V. Crivellari, Quae praecipue hausit Vergilius ex Naevio et Ennio (1889). (On Virgil's indebtedness to Naevius and Ennius.)
- Thelma B. De Graff, Naevian Studies, New York, 1931.
- Barchiesi (M.), Nevio epico, Padoue, 1962.
- ID., La Tarentilla revisitata : studi su Nevio comico, Pise, 1978.