Polis

For den kypriotiske byen Polis, se Polis (Kypros)

Polis (gresk πόλις) er navnet på de greske bystatene i antikken.

Grensene for den antikke polis gikk ofte rundt en festning kalt akropolis og ville også ha en agora (marked), vanligvis et eller flere templer og et gymnasium. Mange av innbyggerne i polisen levde i drabantbyer eller på landet. Grekerne regnet ikke polisen først og fremst som en territorial gruppering, men like mye som en religiøs og politisk enhet. Mens polisen kontrollerte territoriet og koloniene utenfor selve byen, bestod ikke polisen bare av et geografisk område. Polisen var det politiske sentrumet i polisen (ordet politikk stammer fra polis). Utenfor bymurene hadde byens borgere kornåkrer, dyrket grønnsaker eller eide oliventrær.

Hver by var satt sammen av flere stammer eller demer som igjen bestod av fratrier og til slutt gentes. Metoiker (utlendinger bosatt i byen) og slaver lå utenfor denne organiseringen. Det var oftest en leder eller flere ledere som fikk sin posisjon ved at de var rike, og dermed kunne ordne med utstyr til polisens egen hær, jordbruk osv. Hver polis tilba et antall guddommer som beskyttere og holdt særegne festivaler og vaner.

En polis var egenrådig og passet på seg selv. Polisene var ofte i krig med hverandre om makt og rikdommer. En av de lengre krigene var Sparta mot Athen i Peloponneskrigen. Men i perserkrigene samlet mange av de greske bystatene seg for å stoppe invasjonen av det mektige Perserriket på de greske øyene.

I østen bortenfor Lilleasia var Aleksander den stores fremste instrument for hellenisering polisen. Han skal ha grunnlagt ikke mindre enn 70 byer som ble sentre for gresk innflytelse. Den største majoriteten av disse var i land hvor byliv var nesten ukjent. Hans eksempel ble fulgt av hans etterfølgere, diadokiene.

Befolkningen i polisen var delt inn i grupper med ulik status: borgere, fremmede og slaver. borgerne var opprinnelig menn som eide jord og var i stand til å delta i forsvaret av byen. De fremmede var folk utenfra som ikke eide noen jord. Slavene hadde ingen rettigheter i det heletatt og ble sett på som eiendom og ikke personer. Filosofen Aristoteles definerte slaver som «et talende redskap». Hvis en borger drepte en annen manns slave ville han ikke bli anklaget for mord, men for skade av en annen manns eiendom. Bare borgere kunne delta i politikken (Styret av polisen). De kunne møte i en folkeforsamling og stemme over forslag. Polisen hadde også en rådforsamling og embetsmenn som ble valgt til å styre for ett år av gangen. Hvem som kunne sitte i rådsforsamling og bli valgt til embetsmenn, varierte fra polis til polis. Mange steder var det forbeholdt de rikeste, men det fantes også poliser der fattige borgere fikk være med å styre. Kvinner kunne ikke delta i politikk, selv om de var borgerslekt. Grekerne mente at offentlig virksomhet bare var for menn. Kvinnene skulle holde seg til arbeidet hjemme.

Polis' historie

Polisene ble til i arkaisk tid ved Egeerhavet, og spredte seg ut over middelhavsområdet.

I den klassiske tid (500-323 f.Kr.) slår gresk kultur og kunst ut i full blomst. De greske polisene spiller en ledende rolle i middelhavsområdet. Perioden starter med perserkrigene og avsluttes med Aleksander den store.

Gresk sivilisasjon spredte seg i hellenistisk tid (323-31 f.Kr.) ut over det riket som Aleksander erobret. Polisene mister hovedrollen og makten overføres til Aleksanders generaler og etterkommerne deres. Utover i perioden kommer den greske verden mer og mer under romernes velde.

Kjente poliser

Avledede ord

Avledede ord av polis er vanlig i mange moderne europeiske språk. Avledede norske ord inkluderer politikk og politi.

En del ord har endingen «-polis». De fleste henviser til en spesiell type byer og/eller stater.

Andre henviser til en del av en by eller en gruppe byer som:

Akropolis, «høy by», øvre del av en polis og/eller stedet for betydelige templer.
Pentapolis, en gruppe på fem byer
Tripolis, en gruppe på tre byer, beholdt i navnene til Tripoli i Libya og Tripoli i Libanon.

Litteratur

Andersen, Øivind (1944-) (1990). Teknologi og menneskelige verdier i det antikke Hellas. Oslo: TMV-senteret.
Finley, M.I. (1980). Grekerne i antikken: et møte med mennesker og kultur. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200053512.
Furuhagen, Hans (1982). Hellenernes verden. Oslo: Cappelen. ISBN 8202049180.
Historiens folk og riker. Oslo: Gyldendal. 1992. ISBN 8205193134.
I skyggen av Akropolis: en artikkelsamling. Bergen: Klassisk institutt, Universitetet i Bergen. 1994. ISBN 8299141184.
Kitto, H. D. F. (1971). Grekerne. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205003548.
Klassisk og norsk: 12 essays om antikken og den klassiske innflytelse i Norge. Oslo: Gyldendal. 1982. ISBN 8205130698.
Roberts, J.M. (1928-2003) (1982). Verdenshistorien. Oslo: NKI-forlaget. ISBN 8256210222.
Schreiner, Johan Henrik (1989). Antikkens historie. Oslo: J. H. Schreiner. ISBN 8299124808.
Weidemann, Einar (1944-) (1989). Antikken i perspektiv: kulturhistoriske emner fra det gamle Hellas og Roma. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203130305.

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.