Åpne hovedmenyen

Det keiserlige senatet for Finland var det øverste administrative organ i Finland under Storfyrstedømmet Finland, fra 1808 til 1919.

Allerede i november 1808 besluttet tsaren seg for at det skulle opprettes et eget øverste organ for Finland som svarte til Sveriges riksråd. Navnet på rådet var opprinnelig Regeringskonseljen, fra 1816 Kejserliga senaten för Finland. Forretningsordenen ble utarbeidet av et utvalg ledet av biskop Jacob Tengström og innholdet ble sterkt preget av juristen Matthias Calonius. Stendene som var samlet i Borgå føyde til det vesentlige punktet at medlemmene av senatet måtte komme fra Finland.[1]

Senatshuset (i dag Statsrådsborgen) på Senatstorget i Helsingfors var fra 1822 sete for Finlands Senat.

Senatet besto av to departementer, ekonomidepartement og justitiedepartementet. Sistnevnte fungerte som Finlands høyeste domstol mens ekonomidepartementet var det øverste forvaltningsorganet for Finlands regjering. Regjeringsmakten ble formelt utøvet i konselj («statsråd») der generalguvernøren i egenskap av tsarens stedfortreder fattet beslutningen i de saker som ble lagt fram. Som regel deltok ikke generalguvernøren i forhandlingene, møtene ble til å begynne med ledet av den høyest rangerte av medlemmene i det aktuelle departementet fram til man i 1822 begynte å utpeke en vice ordföranden fra hver av departementene. I praksis var lederen av ekonomidepartementet Finlands regjeringssjef. Senatet observerte monarkens rettigheter i Finland og medlemmene ble valgt direkte av tsaren. Medlemmene av senatet satt i tre år. Forretningsordenen dikterte at halvparten av medlemmene måtte være adelige og halvparten ikke-adelige.[2]

Senatet holdt til å begynne med sine møter i Åbo som dermed ble den første hovedstaden i det autonome storfyrstedømmet. Allerede i 1812 besluttet tsar Aleksander I at Helsingfors skulle bli hovedstad. Åbo symboliserte den gamle tilknytningen til Sverige og tsaren ville grunnlegge en ny hovedstad som et tegn på forbindelsen med Russland. Helsingfors utpekte seg ikke bare på grunn av den viktige festningen Sveaborg, men også fordi byen brant nesten helt ned til grunnen i 1808 og uansett måtte reises på nytt.[3] Etter omfattende ny byggeaktivitet under ledelse av arkitekten Carl Ludvig Engel kunne senatet i 1822 ta plass i det nye Senatshuset i Helsingfors.

I forbindelse med senatet ble det opprettet et prokuratorembete med Calonius som den første innehaver. Sentrale oppgaver for prokuratoren var å kontrollere at senatet opererte i overensstemmelse med lovene, og han ble også det øverste kontrollorgan for rettspleien. Embetet eksisterer fortsatt, nå under betegnelsen justitiekansler.[4]

Bilde Navn
(født-død)
Embetstid Merknad
Viseordførerne i Senatets økonomidepartement
Carl Erik Mannerheim.jpg Carl Erik Mannerheim
(1759-1837)
1822 – 1826
Suuriruhtinaskunnanvaakuna.png Samuel Fredrik von Born
(1782-1850)
1826 – 1828
Suuriruhtinaskunnanvaakuna.png Anders Henrik Falck
(1772-1851)
1828 – 1833
Gustaf Hjärne.jpg Gustaf Hjärne
(1768-1845)
1833 – 1841
Lars Gabriel von Haartman.jpg Lars Gabriel von Haartman
(1789-1859)
1841 – 1858
J. M. Nordenstam 1864.jpg Johan Mauritz Nordenstam
(1802-1882)
1858 – 1882
RAUHALA(1921) p308 Edvard af Forselles.jpg Edvard Gustaf af Forselles
(1817-1891)
1882 – 1885
RAUHALA(1921) p311 Samuel Werner von Troil.jpg Gustaf Axel Samuel von Troil
(1833-1900)
1885 – 1891
Sten Carl Tudeer.png Sten Carl Tudeer
(1840-1905)
1891 – 1900
Constantin Linder.jpg Constantin Linder
(1836-1908)
1900 – 1905
Suuriruhtinaskunnanvaakuna.png Emil Streng
(1838-1911)
1905
Leo Mechelin (cropped).png Leo Mechelin
(1839-1914)
1905 – 1908
Edvard hjelt.jpg Edvard Immanuel Hjelt
(1855-1921)
1908 – 1909
Suuriruhtinaskunnanvaakuna.png August Johannes Hjelt
(1862-1919)
1909 Fungerende viseformann
Вирениус Андрей Андреевич.jpg Anders Wirenius
(1850-1919)
1909 Fungerende viseformann
Vladimir Markov.jpg Vladimir Markov
(1859-1919)
1909 – 1913
Mikhail Borovitinov (1914).jpg Mikhail Borovitinov
(1874-?)
1913 – 1917
Вирениус Андрей Андреевич.jpg Anders Wirenius
(1850-1919)
1917 Fungerende viseformann
Tokoi Albert Gebhard 1915.jpg Oskari Tokoi
(1873-1963)
1917
Eemil Setälä.JPG Emil Nestor Setälä
(1864-1935)
1917
Ordførerne i Senatets økonomidepartement
Pehr Evind Svinhufvud (cropped).jpg Pehr Evind Svinhufvud
(1861-1944)
1917 – 1918
RAUHALA(1921) p547 J.K. Paasikivi.jpg Juho Kusti Paasikivi
(1870-1956)
1918

ReferanserRediger

  1. ^ Virrankoski I, s. 409
  2. ^ Klinge, s. 32
  3. ^ Klinge, s. 43 f.
  4. ^ Klinge, s. 33

LitteraturRediger

  • Eino Jutikkala, Kauko Pirinen: A History of Finland. Helsinki, 1996, utg 2003. ISBN 951-0-27911-0 (i referansene Jutikkala)
  • Matti Klinge: Keisarin Suomi. Schildts, Helsinki 1997, ISBN 951-50-0682-1 (i referansene Klinge).
  • Frank Nesemann: Ein Staat, kein Gouvernement: die Entstehung und Entwicklung der Autonomie Finnlands im russischen Zarenreich, 1808 bis 1826. Lang, Frankfurt am Main 2003. [Europäische Hochschulschriften: Reihe 3, Geschichte und ihre Hilfswissenschaften] ISBN 3-631-39742-9
  • Pentti Virrankoski: Suomen historia 1. SKS, Helsinki 2001, ISBN 951-746-341-3 (i referansene Virrankoski I).
  • Pentti Virrankoski: Suomen historia 2. SKS, Helsinki 2001, ISBN 951-746-342-1 (i referansene Virrankoski II).