Wikipedia

Juho Kusti Paasikivi

finsk diplomat og politiker

Juho Kusti Paasikivi (født 27. november 1870 i Hämeenkoski, død 14. desember 1956 i Helsingfors) var en finsk jurist og politiker tilknyttet Samlingspartiet. Han var Finlands sjuende president, fra 1946 til 1956.

Juho Kusti Paasikivi
FødtJohan Gustaf Hellstén
27. nov. 1870[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Hämeenkoski (Storfyrstedømmet Finland, Det russiske keiserdømmet)
Død14. des. 1956[2][3][5][6]Rediger på Wikidata (86 år)
Helsingfors[7]
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat, jurist, bankier Rediger på Wikidata
Embete
Akademisk gradJuris utriusque doktor
Utdannet vedImperial Alexander University
Helsinki Normal Lyceum
EktefelleAlli Paasikivi (1934–1956)
Anna Paasikivi (1897–1931)
FarAukusti Hellsten[8]
MorKaroliina Vilhelmiina[8]
BarnAnnikki Paasikivi
PartiSamlingspartiet (1918–)
Finska partiet (–1918)[9]
NasjonalitetFinland
GravlagtSandudds begravningsplats
Utmerkelser
17 oppføringer
Leninordenen (1954)[10][11]
Elefantordenen (1950)[12]
Serafimerordenen (1947)[13]
Storoffiser av Æreslegionen (1935)[14]
Storkors med kjede av St. Olavs Orden (1950)[15]
Cross of Liberty, 1st Class (1919)[16]
Cross of Liberty, 1st Class with star (1940)[17]
Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1946)[18]
Storkors av Finlands løves orden (1946)[19]
Grand Cross of the Order of the Cross of Liberty (1950)[20]
2. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen (1905)[14]
2. klasse av Sankta Annas orden (1913)[14]
Iron Cross on white ribbon (1919)[14][21]
Storkors av Kroneordenen (1933)[14]
Storkorskommandør av Nordstjerneordenen (1938)[22]
Storkors av Finlands hvite roses orden (1920)[23]
Storkors med ordenskjede av Den islandske falkeorden (1954)[24]
Signatur
Juho Kusti Paasikivis signatur
Våpenskjold
Juho Kusti Paasikivis våpenskjold
Juho Kusti Paasikivi på Commons

Paasikivis politiske liv strekker seg over mer enn 50 år, og det ble hans oppgave å utforme og sette ut i livet den særegne finske utenrikspolitikken under den kalde krigen: En nøytralitetspolitikk hvis kjerne var å opprettholde så mye finsk selvstendighet som mulig, uten å provosere den store naboen i øst, Sovjetunionen.

Tidlige år rediger

Han ble tidlig foreldreløs, og vokste opp hos en tante. Moren døde da han var fire, faren – som var kjøpmann – døde da gutten var 14 år. Han var født Johan Gustav Hellstén, men finnifiserte navnet i 1885, ved at han direkte oversatte sitt svenske etternavn til finsk, og tok de tilsvarende finske navnene for fornavnene. Han var en selvstendig, endog egensindig, ung mann som fikk gode karakterer på skolen. Han begynte først å studere kunstfag og russisk språk, men skiftet av brødhensyn til jus, og tok eksamen i 1897. I 1901 ble han dr.juris., og fikk jobb som amanuensis ved Universitetet. Året etter begynte han som direktør i skattedirektoratet.

Han meldte seg inn i Finska partiet, skrev i aviser, og engasjerte seg aktivt i det politiske liv og i samfunnsdebatten. Han deltok i arbeidet med riksdagsreformen som medførte at stenderlantdagen ble avløst av en enkammer-riksdag i 1907, og møtte som riksdagsrepresentant der. Han fikk tidlig lederoppgaver, og var medlem av to «senat» (de facto regjeringer) 1908-09, i det første var han finansminister. Fra 1917 satt han i de nyopprettede konstitusjonskomiteen, blant annet sammen med Ståhlberg, som skulle utrede landets fremtidige statsform. Som russisktalende hadde han en viktig rolle i forhandlingene med den midlertidige russiske regjeringen. Paasikivi var i utgangspunktet ingen selvstendighetsforkjemper, men begivenhetene i 1917, med oktoberrevolusjonen, fikk ham til å mene at det finske folket hadde fått sin frihet i gave, og at denne friheten burde sikres. Sammen med Svinhufvud, som var riksforstander i 1918, var han (med sin sentrale rolle i senatets finansdepartement, og derved de facto statsminister) førende i fremstøtene for å få en tysk prins, Fredrik Karl av Hessen, som monark.

Paasikivi hadde sluttet i skattedirektoratet i 1914, og var direktør i Kansallis-Osake-Pankki fra 1914 til 1934. I denne tiden ledet han banken til å bli landets største forretningsbank. Forhold knyttet til hans lederstil, den generelle økonomiske nedgangen, og belastningen i forbindelse med hans første kones død i 1931, førte til at han sa opp sin stilling i 1934. Som formann i Samlingspartiet 1934-36 valgte han en retning som tok avstand fra fløypartiene både til venstre og høyre.

Utenrikspolitikk i krigstid rediger

Fra 1936 var han finsk sendemann i Sverige. Høsten 1939 ledet han, sammen med sosialdemokraten og finansministeren Väinö Tanner, forhandlingene med Sovjet som etterhvert brøt sammen og ledet til den finske vinterkrigen. Ved krigsutbruddet 30. november 1939 ble han minister uten portefølje i Risto Rytis regjering. Sammen med Ryti og Tanner kom han til å utgjøre regjeringens indre kjerne. Etter fredslutningen i mars 1940 ble han finsk sendemann i Moskva. I de følgende årene var han en sentral aktør, ofte uenig med Ryti og Mannerheim når det gjaldt synet på og tolkning av, utviklingen av fortsettelseskrigen, den andre verdenskrig og forholdet til Sovjetunionen.

Da Mannerheim tiltrådte som president i 1944 mente han at stabilitet og troverdighet overfor Sovjetunionen måtte være et hovedmål i finsk politikk, og at Paasikivi var den best egnede til å gjennomføre dette. Han utnevnte derfor Paasikivi til statsminister.

President under den kalde krigen rediger

Mannerheims korte presidentperiode var delvis preget av sykdom, og Paasikivi var derfor fungerende statsoverhode i deler av tiden 1944-46.

Finlands sikkerhet og utenrikspolitiske situasjon i etterkrigstiden ble bestemt delvis gjennom Paristraktatene i 1947, og deretter gjennom VSB-avtalen fra 1948. Avtalen om Vennskap, Samarbeid og Bistand var en tosidig finsk-sovjetisk avtale, som ble kjernen i det som senere ble kalt «Paasikivi-Kekkonen linjen» i finsk utenrikspolitikk. I 1955 ble Finland medlem av FN og Nordisk råd, og begge deler ble oppfattet som en normalisering av finsk selvstendighet. Året etter ble den sovjetiske militærbasen i Porkala tilbakeført til Finland. Paasikivi, som tidligere ble hengt ut som Wall Street-lakei i sovjetiske aviser, mottok Leninordenen i 1954.

Da han gikk av som president i mars 1956, overlot han embedet til Uhro Kekkonen, som hadde ledet fem regjeringer i perioden 1950-56. Paasikivis plan var å gjenoppta arbeidet med memoarene som ble påbegynt våren 1941, etter at han oppga rollen som sendemann til Moskva, og som ble avbrutt da han høsten 1941 ble hentet inn i regjeringen. Han døde imidlertid mindre enn et år etter at hans tjenestetid var omme.

Han var gift to ganger. Med sin første kone Anna Matilda Forsman (1869–1931) hadde han fire barn. Hans andre kone Allina (Alli) Valve (1879–1960) overlevde ham med fire år. Som president bodde han i Presidentpalasset i Helsingfors, selv om både forgjengeren og etterfølgeren bodde i villaen Ekudden.

Referanser rediger

  1. ^ Biografiskt lexikon för Finland, «Juho Kusti Paasikivi», Biografisk leksikon for Finland ID 4137-1416928956743[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Juho Paasikivi, Munzinger IBA 00000000100, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 46051[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0048095[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id paasikivi-juho-kusti, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 11842125, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Паасикиви Юхо Кусти, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Justitieministeriet, «Vuoden 1907 eduskuntavaaleissa valitut kansanedustajat», verkets språk finsk, besøkt 29. mai 2017[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Suomen Valkoisen Ruusun ja Suomen Leijonan ritarikunnat, side(r) 256[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ JSTOR artikkel-ID 3001358, side(r) 162[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Kongelig Dansk Hof- og Statskalender, utgitt 1956[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ side(r) 4, sok.riksarkivet.se, besøkt 16. desember 2022[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ a b c d e kansallisbiografia.fi, besøkt 20. juni 2022[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Helsingin Sanomat, side(r) 9, utgitt 28. november 1950[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ Vapaudenristin ritarikunta: Isänmaan puolesta, side(r) 63[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ Vapaudenristin ritarikunta: Isänmaan puolesta, side(r) 323[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ Suomen Valkoisen Ruusun ja Suomen Leijonan ritarikunnat, side(r) 488[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ Suomen Valkoisen Ruusun ja Suomen Leijonan ritarikunnat, side(r) 492[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ Vapaudenristin ritarikunta: Isänmaan puolesta, side(r) 320[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ Valtio palkitsee / Staten belönar, side(r) 168[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ Sveriges statskalender 1940[Hentet fra Wikidata]
  23. ^ Suomen Valkoisen Ruusun ja Suomen Leijonan ritarikunnat, side(r) 489[Hentet fra Wikidata]
  24. ^ www.forseti.is, besøkt 12. desember 2022[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Juho_Kusti_Paasikivi&oldid=23270084»