Rødvingetrost

art av spurvefugler

Rødvingetrost (Turdus iliacus) er en art i den tallrike slekten Turdus (ekte troster), som tilhører den store gruppen med sangfugler (Passeri) i ordenen av spurvefugler (Passeriformes). To underarter anerkjennes, hvorav nominatformen hekker i Norge.

Rødvingetrost
Nomenklatur
Turdus iliacus
Linnaeus, 1758
Populærnavn
rødvingetrost
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSpurvefugler
FamilieTrostefamilien
SlektTurdus
Økologi
Habitat: All slags skog, gjerne nær tettsteder
Utbredelse:

Taksonomi rediger

 
Den vestlige underarten (T. i. coburni) er mer brun og har tydeligere flekker på undersiden enn den østlige.

Arten blir i eldre litteratur av og til referert til som T. musicus, men dette navnet ble offisielt forlatt i 1959.[1] Årstallet for det vitenskapelige artsnavnet har også over lengre tid feilaktig blitt oppgitt som 1766 av mange, men det riktige er Linnaeus, 1758.[2][3]

Beskrivelse rediger

Rødvingetrosten måler cirka 20–24 cm og veier typisk 46–80 g.[3] Den har grålig brun fjærdrakt på oversiden og er blekhvit med mørkere spetter på undersiden. Arten har ei karakteristisk hvit øyestripe over øynene og ei tilsvarende (tynnere og kortere) sort stripe gjennom øynene. Flankene og undersiden av vingene er rustrøde.[3]

Kjønnene er like, men ungfugler har blekere overside og tydeligere spetter på undersiden enn de voksne. T. i. coburni skiller seg fra nominatformen gjennom å være brunere på oversiden og ha mørkere spetter på undersiden.[3]

Inndeling rediger

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Collar (2019).[4]

Treliste
  • Turdinae, trostefamilien
    • Myadestinae, 5 slekter
    • Turdinae, 15 slekter
      • Turdus (ekte troster), 88 arter
        • T. iliacus, rødvingetrost
          • T. i. coburni, hekker på øyene vest for det vestre Nord-Europa (Grønland, Island, Færøyene og Skottland)
          • T. i. iliacus, nomainatformen, hekker fra Fennoskandia og videre østover til elven Kolyma og Altajfjellene i Sibir

Atferd og utbredelse rediger

Rødvingetrosten tilhører sangfuglene og sangen består mest av enkle og ganske så monotone strofer. Fra studier i Sør-Norge er det imidlertid kjent at arten har minst 27 ulike dialekter. Den lever i hovedsak av virvelløse dyr, som larver og meitemark med mer som den høster fra bakken eller et buskass. Den eter også frø, bær og frukt om høsten og vinteren. Arten regnes som en kortdistansetrekker som i hovedsak migrerer om natten, som regel i løslig sammensatte store flokker.[3]

Arten hekker i vest fra det sørøstre Grønland, Island, Færøyene og det nordlige Skottland gjennom Fennoskandia, Baltikum, Russland og videre østover til elven Kolyma og Altajfjellene i Sibir i Asia. Nominatformen (T. i. iliacus) hekker over det meste av Norge og østover, mens T. i. coburni hekker på øyene vest for Europa (Grønland, Island, Færøyene og Skottland).[3]

Fuglene trekker sørover i Europa og til Nord-Afrika og Sørvest-Asia om høsten. Noen få fugler er imidlertid stasjonære langs kysten av Island og Norge, i Skottland og sør i Baltikum.[3]

Rødvingetrosten er normalt solitær, men i optimale habitat kan den danne løslige kolonier (eller territorier som er så små at de minner om kolonier). Arten hekker i områder med flekkvis skog og åpent kultur- og jordbrukslandskap, som regel i perioden apriljuli. Den bygger rede av strå i tre og busker, ofte nær bakken (0–0,5 m over bakken) eller også av og til direkte på bakken under tette busker (einer), og legger 4–6 blågrønne egg som ruges i 10–14 dager. Som oftest legger hunnen to ganger. Hannen mater gjerne avkommet fra det første kullet, mens hunnen initierer det neste kullet.[3]

Annet rediger

I Oppdalsfjellene i Norge ble det i 2017 funnet en nedfrosset rødvingetrost ved kanten av ei snøfonn ved Skirådalskollen.[5] Ved hjelp av karbondatering ble den datert til cirka år 2200 f.Kr.[5]

Referanser rediger

  1. ^ ICZN ed. (1959) Opinion 551. Suppression under the plenary powers of the specific name musicus Linnaeus, 1758, as published in the combination Turdus musicus, and validation under the same powers of a neotype for Turdus iliacus Linnaeus, 1758, the Eurasian Redwing. Opinions and Declarations rendered by the International Commission on Zoological Nomenclature 20: 199–210.
  2. ^ Peters, J.L. (1931) Check-list of the Birds of the World. Vols. 1–16. Museum of Comparative Zoology, Harvard University Press, Cambridge, Massachusetts.
  3. ^ a b c d e f g h Collar, N., de Juana, E. & Sharpe, C.J. (2019). Redwing (Turdus iliacus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/58254 on 1 May 2019).
  4. ^ Collar, N. (2019). Thrushes (Turdidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52318 on 1 May 2019).
  5. ^ a b Malin Sveinsdotter Lystad: Fant 4200 år gammel trost, NRK, 4. august 2017

Eksterne lenker rediger