Funksjonalisme (arkitektur)

Funksjonalistisk villa fra 1934, Bergen. Arkitekt: Leif Grung
Kalmarhuset, funksjonalistisk kontor- og boligbygg 1936, Bergen. Arkitekt: Leif Grung
Funksjonalistisk bygård i Oslo, Oscars gate 19, tegnet av arkitektene Th. Frost & David Sandved, oppført 1938-39
Sundt, funksjonalistisk stormagasin fra 1938, Bergen. Arkitekt: Per Grieg.
Bauhaus, Dessau
Barcelona, den tyske paviljongen under verdensutstillingen i 1929 (Rekonstruksjon), detalj , Arkitekt: Ludwig Mies van der Rohe
Hallgartenschule (Forvalterbolig), Frankfurt am Main (1929-1930), Arkitekt: Ernst May
Den røde telefonkiosken, «Riksen» ble tegnet i 1932 av arkitekt Georg Fredrik Fasting Utkastet ble sendt inn i forbindelse med en konkurranse utlyst av Oslo telefonanlegg (O.T.A.).
Ekebergrestauranten, 1929, Oslo. Arkitekt: Lars Backer
Stupetårnet ved Ingierstrand bad.
Interiør i Klingenberg kino i Oslo
Foto: Leif Ørnelund / Oslo Museum
Bellavista i Klampenborg, Danmark. Arne Jacobsen 1934.
Bellavista i Klampenborg, Danmark. Arne Jacobsen 1934.

Funksjonalisme (lat. functio (gen. functionis), «fungere», «utføre», «fullbyrde») er et begrep, mest kjent innenfor formgiving og arkitektur, som hevder at der er en uløselig sammenheng mellom bruken av et objekt og formen på det. Begrepet er også benyttet innen sosiologi, antropologi, filosofi, språkvitenskap, politikk, psykologi, og historie. Forkortelsen funkis er et lån fra svensk, brukt for å betegne karakteristiske utslag av retningen som stil, til tider i en nedsettende mening. Uttalen «fønkis» er en misforståelse som kan skyldes en sammenblanding med begrepet funky.

BegrepetRediger

Betegnelsen «funksjonalisme» som navn på en retning innen moderne arkitektur brukes hovedsakelig i Skandinavia. I engelsk og andre europeiske språk brukes mest betegnelser som modern architecture, modernism eller international style. I skandinaviske språk brukes ordet både om perioden og de tilhørende stiluttrykkene, produkter av en strømning i tiden båret frem av ønsket hos toneangivende arkitekter om å kvitte seg med all unødvendig dekor og gamle stilelementer, for å skape noe rent og fundamentalt nytt. Bygningens bruk og konstruksjon skulle uttrykkes i måten den ble formgitt på. Et viktig slagord, opprinnelig formulert i 1896 av den amerikanske arkitekten Louis Sullivan, var «form følger funksjon» (form follows function). Gjennom forenkling og rendyrking av formen ble funksjonalismen nyskapende. Et funksjonelt uttrykk var pr. definisjon vakkert. Stilen preges av et forenklet formspråk: store flater, rette linjer og geometriske former. Og bak det hele: «Lys, luft og hygiene» – et ekko av angsten for tidens svøpe, tuberkulosen. Ulike varianter av funksjonalismen har betegnelser som Neue Sachlichkeit, art deco, Den internasjonale stil, eller rett og slett modernisme. I dag dekkes hele denne strømningen innen arkitekturen av betegnelsen «moderne».

HistoriskRediger

Bevisstheten om en sammenheng mellom form og funksjon er kommet til uttrykk gjentatte ganger tidligere i historien, uten at dette fikk varig gjennomgripende konsekvenser.

Førti år etter at Sullivan hadde formulert sin tese om at «form følger funksjon», slo funksjonalismen gjennom for alvor. Den nye arkitekturen ga mål og mening for arkitektene på en grunnleggende ny måte. Det funksjonalistiske prinsipp befridde arkitektene fra bindingen til historiske motiver og frigjorde radikale, sterke, kreative krefter som kom til uttrykk i det som fikk navnet funksjonalismen.

I Norge slo stilen igjennom i 1920-årene og ble populært kalt «funkis». Ordet «funkis» er lånt fra svensk (skal ikke uttales «fønkis») og ble en tid regnet for å være vulgært, men brukes i dag vel så mye som begrepet det er en forkortelse av.

Den sveitsisk-franske arkitekten Charles-Edouard Jeanneret, bedre kjent under navnet Le Corbusier (Kråka), ble funksjonalismens fremste målbærer og en av de viktigste årsakene til stilens gjennombrudd. Byggematerialene stål, stålarmert betong og glass åpnet for nye muligheter som utløste en veldig kreativ kraft blant tidens ledende arkitekter.

Sammen med Paul Dermée startet han i 1920 tidsskriftet Esprit Nouveau. På den internasjonale utstillingen for dekorativ kunst, L’Exposition Internationale des Arts Decoratifs, i Paris 1926, skapte Le Corbusier sensasjon med paviljongen «L’ésprit noveau», hvor han bl.a. stilte ut sin «Plan for naboskap» – Plan Voisin. Hans bok Vers une architecture ble hans viktigste utgivelse, og boken fikk stor betydning for at funksjonalismen slo gjennom med slik kraft.

Fem punkter for funksjonalistisk arkitekturRediger

Det var kanskje Le Corbusiers «Fem punkter for en ny arkitektur» fra 1926 som sammen med hans egne arbeider øvet sterkest innflytelse på de nye modernistiske prosjektene.

Den formulerte funksjonalismens fem punkter:

  1. Skjelett av stålarmert betong
  2. Flatt tak med terrasse
  3. Fri innvendig planløsning *
  4. Horisontale vindusbånd
  5. Den frie fasaden skulle komponeres
  • (Anm. Fri planløsning betyr at bygget har et separat bæresystem av søyler, slik at utvendige og innvendige vegger kan plasseres uavhengig av byggets bærekonstruksjon. Det betyr også at konstruksjonen ikke begrenser bruken av åpninger og glass.)

Regner vi denne boken som selve startsignalet, begynte funksjonalismen i 1926.

Ledende funksjonalisterRediger

Det er vanskelig å sette Le Corbusiers arkitektur i en bestemt bås. Til det spenner hans arkitektur for vidt. Hans krav til at fasadene skulle komponeres, førte til fornyet interesse for komposisjonsprinsipper som «det gylne snitt». Han kan karakteriseres som poetisk, monumental, minimalistisk, estet, osv.. Ikke alle byggene er like lette å få til å passe inn i «form follows function», f.eks. hans lille kirke Notre-Dame-du-Haut i Ronchamp i Frankrike.

Den tyske arkitekten Ludwig Mies van der Rohe var den toneangivende eksponenten for den minimalistiske retningen. Her ble alt overflødig skåret vekk, innvendige rom ble dannet av ledende vegger som lot rommene flyte over i hverandre uten definerte grenser. Han er blitt tillagt slagordet «Less is more». Hans bygg er svært forskjellige fra Le Corbusiers betongbygg, kjennetegnet av luftig, minimalistisk eleganse i stål og glass, med utsøkt artikulering av de konstruktive ledd.

BauhausRediger

Bauhaus var en tysk design-, kunst- og arkitekturskole som fikk stor betydning for utviklingen innen funksjonalismen på de fleste områder innen formgiving. Den ble startet av den tyske arkitekten Walter Gropius i 1919. Den ble stengt av nasjonalsosialistene i 1933, men gjenåpnet etter krigen. Ludwig Mies van der Rohe var i en periode skolens rektor. På tross av skolens store innflytelse på moderne formgiving ble skolen mer kjent for sine lærere enn for sine elever.

Funksjonalismen i NorgeRediger

Til Norge kom funksjonalismen med full tyngde via «Stockholmsutstillingen» i 1930 og ble helt dominerende i ti år, inntil en reaksjon satte inn omkring 1940.

Stilen preges av et forenklet formspråk; altså store flater, rette linjer og geometriske former.

Det første funksjonalistiske bygget i Norge var Skansen restaurant, av arkitekt Lars Backer, bygget 1927 (revet 1970). Det er regnet som ett av de aller første funksjonalistiske bygg i Norden. Ove Bang ble en av Norges fremste funksjonalistiske arkitekter. Arkitekt Arne Korsmo var viktig for utviklingen gjennom sine funksjonalistiske bygg som brakte estetiske, funksjonalistiske impulser hjem til Norge i ny gjendiktning. Som professor i arkitektur ved Norges tekniske høgskole (nå Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet) fikk han stor betydning gjennom utdanning av de unge arkitekter.

Andre viktige arkitekter her hjemme var Frithjof Hjalmar Reppen, Nicolai Beer, Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas, Eyvind Moestue, Ole Lind Schistad, Leif Grung, Rolf Prag (innlandsfunkis) og Per Grieg, med flere.

Et tidlig innslag var universitetsbygningeneBlindern. I 1925 ble det utlyst en arkitektkonkurranse, og arkitektene Finn Bryn og Johan Ellefsen vant året etter med «Fond», et nyklassisistisk universitet;[1] men etter å ha vunnet, endret de tegningene betydelig. Vinnerutkastet for matematikkbygget endret seg til ren funksjonalisme, og kritikerne påpekte det problematiske i at bygningene ikke lenger var symbolbærende, men fremstod uten referanser til «dannelse» og «verdighet». Trolig var Bryn og Ellefsen inspirert av Le Corbusiers Villa Savoye,[2] som gjenkjennes i de sneglehusformede trappene i fysikkbygningen. Farmasibygningen fra 1932, institutt for teoretisk astrofysikk fra 1934 og fysikkbygningen fra 1936 var en legitimering av en ny type arkitektur.[3]

Ellers kan nevnes Stygt og pent av professor ved Norges tekniske høgskole, arkitekt Odd Brochmann, som nettopp tar for seg sammenhengen mellom form og funksjon i redskaper, nyttegjenstander og hus. Med sin enkle fremstillingsform og gode selvtegnede illustrasjoner kan denne boken med utbytte leses av alle.

Bygg i NorgeRediger

Bygg i TysklandRediger

En rekke steder i Weimar i Thüringen og Dessau-Rosslau i Sachsen-Anhalt ble i 1996 oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv som Bauhaussteder. I 2008 ble fem Modernistiske boligområder i Berlin også ført på verdensarvlisten.

Reformulering av det funksjonalistiske prinsippRediger

Frank Lloyd Wright er feilaktig tillagt sitatet: «Form følger funksjon» – hvilket er en mistolkning av hans utsagn om at form og funksjon skulle være ett og det samme, satt sammen i et åndelig hele.

På midten av 60-tallet lanserte professor arkitekt Einar Myklebust, arkitektavdelingen ved Norges tekniske høgskole, en alternativ formulering av det funksjonalistiske prinsipp: «Form og funksjon er strukturlike».

Disse formuleringen er mer i pakt med realitetene, idet de ikke forutsetter en fastlagt rekkefølge fra funksjon til form, en erkjennelse av at også det estetiske kan være bestemmende for bruken. I denne synsvinkel blir Le Corbusiers Notre-Dame-du-Haut solid plassert innenfor den funksjonalistiske tradisjonen.

«Beviset»Rediger

En indikasjon på at dette prinsippet gjelder all formgiving, finnes i det lett observerbare fenomen at jo større avstand der er mellom form og funksjon, jo kortere blir objektets levetid, kfr. motesvingninger. Ekstrem form eller dårlige bruksegenskaper medfører at objektet hurtig blir uaktuelt, så snart nyhetens interesse har dabbet av. Det vil også hurtigere virke fremmedartet, rart og utdatert.

Viktige norske funksjonalisterRediger

ReferanserRediger

Se ogsåRediger

LitteraturRediger

  • Apall-Olsen, Linken: Grønn funksjonalisme i Oslo - epokegjørende, men anonym. I Byminner nr.4-2012, s.34-47
  • Fiedler, Jeanine, Feierabend, Peter, red. (1999): Bauhaus, , Könemann Verlagsgessellschaft. ISBN 3-8290-2593-9.
  • Hansen, Lars Emil (2012): «OsloFunkis - en utstilling om arkitektur og livsstil i Oslo 1925-1940.» (I: Byminner nr.4-2012, s.2-33)
  • Smith, G. E. Kiddler (1962): The New Architecture of Europa. Pelican Books .
  • Solbakken, Tove: «Om funksjonalismens kinematografer.» (I: Byminner nr.4-2012, s.48-63)
  • Aarønæs, Lars (2007): Norsk funkis. Fotografert av Jiri Havran. Oslo. ISBN978-82-7201-435-2
  • Wenche Findal (1996). Norsk modernistisk arkitektur: Om funksjonalismen. Oslo: J.W. Cappelens forlag. ISBN 82-02-16296-3. 

Eksterne lenkerRediger