Åpne hovedmenyen
Den funksjonalistiske Skansen restaurant ble tegnet av arkitekt Lars Backer og oppført på Kontraskjæret i Oslo 1927. Bygningen ble revet 1970.

Skansen restaurant var en restaurantKontraskjærets skråning ned mot Pipervika i Oslo. Bygningen ble tegnet i 1926 av arkitekt Lars Thalian Backer (18921930) og sto ferdig i 1927 som Norges første større funksjonalistiske byggverk. Bygningen ble revet 1970.

Innhold

HistorikkRediger

Skansen restaurant hadde en rektangulær hovedkropp som ble avsluttet med en halvsylindrisk inngangsfasade mot vest, vendt mot Rådhusplassen og Pipervika. Bygningen hadde nærmest form som en luftskipsgondol. På sørsiden lå en populær utsiktsterrasse for friluftsservering. Banebrytende moderne trekk var den enkle bygningskroppen blottet for pynt, det flate taket og det sammenhengende vindusbåndet i hovedetasjen.

 
Skansen restaurant, interiør, ca. 1930.
 
Postkort med utsikt fra Oslo rådhus over Akershus festning, med Skansen restaurant og havnebanen langs Akershusstranda i Pipervika nedenfor
 
Utsyn fra Skansen restaurant mot Pipervika og blant annet Vestbanestasjonen. Avfotografert postkort av ukjent dato.

Adressen var Rådhusgata 34, og stedet dannet den naturlige vestgrensen for det eldste Christiania. Fjellskrenten som danner grensen mellom Kvadraturen og Rådhusplassen inngikk både i vollanlegget rundt byen og i utenverkene til Akershus festning. Etter en bybrann i 1686 ble kvartalene mellom Rådhusgata og Akershus liggende ubebygget som festningens esplanade, og her ble det utenfor Hornverket anlagt en vollgrav avgrenset av en contre-escarpe og et glacis. (Navnet Kontraskjæret er avledet av det franske ordet contrescarpe).

I 1881 ble det anlagt en ny parallell trasé til Rådhusgata for å forbinde Kvadraturen med bebyggelsen i Pipervika og videre vestover. Den nye skrånende trafikkåren ble sprengt ned i det flate terrenget på Kontraskjæret og munnet ut som en dyp kløft i fjellskrenten mot Tordenskjolds plass. Dette inngrepet gjorde de naturgitte forutsetningene for byplanen mindre tydelige. Men Skansen restaurant ble en «hjørnestein» som klart definerte festningens forterreng og formidlet overgangen fra den historiske til den moderne situasjonen.

I perioden 1962 til 1967 het stedet Rondo Ungdomsrestaurant. Fra januar i 1968 flyttet Poppy Club inn i lokalene med rockekonserter og discotek.

Med Riksantikvaren som pådriver ble den folkekjære restauranten jevnet med jorden i 1970. Rivningen ble begrunnet med bygningens nærhet til Akershus festning. Den ble ansett som forstyrrende for et av nasjonens fremste minnesmerker. Det var ingen presserende byggebehov som skulle tilfredsstilles på tomten. Rivningsplanene utløste en opphetet debatt mellom Riksantikvaren og forkjempere for et mer moderne kulturminnevern, med arkitekter og kunsthistorikere i spissen. På dette tidspunkt var interessen for funksjonalismen økende, og Skansen ble av mange med rette betraktet som et pionerverk i moderne norsk og nordisk arkitektur og et hovedverk av Backer, en av periodens fremste arkitekter. Lars Backer døde tidlig, men rakk å etterlate seg to andre monumentalbygg som vil bli stående som vesentlige bidrag til den tidlige fuksjonalismen, Ekebergrestauranten (19271929) og Horngården (19291930).

Da Skansen ble borte, mistet festningen en «forpost», og i årene som fulgte videreførte byplan- og antikvarmyndighetene en fullstendig omforming av topografien ved å senke terrenget så det nå skråner slakt ned mot en ytterligere utvidet Rådhusgate. Skrenten mot Vika er dermed blitt så redusert at den ikke lenger forklarer en av de viktigste forutsetningene for plasseringen av festningen og byen.

Da Skansen gjenoppsto som «restaurantspøkelse»Rediger

5. oktober 2006 «gjenoppsto» funkisrestauranten i anledning Oslo Arkitektforenings 100-årsjubileum. «Restaurantspøkelset» skulle gjenoppstå ved hjelp av 50 vanndyser og en projiseringsteknikk som gikk ut på å lage en vegg av tåke der bygningen hadde stått. Så ble det vist lysbilder av restauranten mot den bevegelige tåkeveggen. Det hele ble utført i regi av arkitektfirmaet Snøhetta og ledsaget av interaktiv musikk signert Arne Nordheim. Musikken ble koblet opp mot vannet og skulle reflektere byens egen rytme.

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger