Wikipedia

Finlands utenriks- og sikkerhetspolitikk

Finlands utenriks- og sikkerhetspolitikk ledes av Finlands president, i samarbeid med statsrådet (regjeringen). Riksdagen godkjenner internasjonale forpliktelser og oppsigelser av dem. Riksdagen bestemmer også når internasjonale forpliktelser skal tre i kraft, så langt det er bestemt i grunnloven. Utenriksdepartementet som ledes av utenriksministeren, er ansvarlig for kontakte med andre land og internasjonale organisasjoner.[1][2]

Finlands utenriksministerium i Helsingfors.

Presidenten er øverstkommanderende for de væpnede styrkene. Regjeringen danner en forberedende komité for utenriks- og sikkerhetspolitikk av statsministeren, utenriksministeren, forsvarsministeren og inntil fire andre ministre. Riksdagens utenrikskomité forbereder lovgivning.[3]

Historie rediger

Nøytralitetspolitikk rediger

 
Finske IFOR-styrker på en Sisu XA-180 i Bosnia i 1996.
Foto: Luis A. Deya/United States Army
 
Finske vernepliktige avlegger troskapsløftet om å forsvare landet.
Foto: Karri Huhtanen

Et ideal i finsk politikk om å sikre sin overlevelse gjennom nasjonal enhet, har blitt satt i forbindelse med lidelsene under vinterkrigen og den finske borgerkrigen. Under den kalde krigen holdt Finland en nøytral linje i utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Herav oppstod det vestlige uttrykket «finlandisering», som en henvisning til Finland, om en ettergivende politikk overfor Sovjetunionen.[4][5]

Finland søkte samtidig et nordisk samarbeid gjennom Nordisk råd, globalt samarbeid som medlem av FN fra 1955 og OSSE fra 1973 og økonomisk integrasjon med Vesten, som med Bretton Woods-avtalene og frihandelsavtalen med EEC.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 sa Finland opp VSB-avtalen og Paris-avtalen av 1947, som hadde begrenset landets utenriks- og sikkerhetspolitiske handlefrihet. Finland var med på å etablere Østersjørådet i 1992.

Meningsmålinger viser at forsvarsviljen er en av de største i Europa.[6][7]

EU-medlemskap rediger

Finland søkte om EU-medlemskap tre måneder etter oppløsningen av Sovjetunionen, og ble medlem i 1995. Som EU-medlem har landet vært en pådriver for tettere politisk og økonomisk integrasjon, men vært tilbakeholden på det militære området.[8][9] Finland har deltatt i Den nordiske stridsgruppe, en av EUs militære innsatsgrupper, siden 2008.

Det nordiske samarbeidet har blitt utvidet til det overveiende militærfaglige avtaleverket NORDEFCO.[10]

Ved siden av EU er Russland en viktig handelspartner. Finland har vært med i Schengen-området siden 2001,[11] men den finsk–russiske grensekontrollen ved Vaalimaa skapte diplomatiske tvister.[4] Finland har ytet stor utviklingshjelp til Russland, især for å avhjelpe forurensning og andre miljøproblemer som har påvirket Finland. Finland har vært meget avhengig[klargjør] av import av elektrisitet og fossile brensler fra Russland. Det forekommer russisk spionasje[12] mot Finland og russiske krenkelser av finsk luftrom og territorialfarvann.[4]

NATO-medlemskap rediger

I likhet med Sverige har Finland i motsetning til andre land ved Østersjøen, lenge avstått fra å søke om NATO-medlemskap. I 1994 var Sverige og Finland de første til å gå inn i Partnership for Peace, NATOs formaliserte samarbeid med andre stater i Europa og den tidligere Sovjetunionen. Finland har vært med i Det euro-atlantiske partnerskap siden 1997, deltatt i NATO-ledede operasjoner som SFOR og KFOR på Balkan og ISAF i Afghanistan, bidratt til NATO Response Force siden 2008, og vært vertskap for flere internasjonale militærøvelser.[13] Landets samarbeid med de øvrige partnerskapslandene, foregikk i det såkalte 29+2-samarbeidet (NATO + Sverige og Finland).[14][15]

Finlands befolkning hadde lenge ønsket å fortsette som NATO-partner uten medlemskap.[4][16] Russlands invasjon av Ukraina i 2022 utløste imidlertid en ny debatt om NATO-medlemskap i Sverige og Finland. Meningsmålinger som ble tatt opp etter den russiske invasjonen viste flertall for et medlemskap i begge land. Finlands daværende president Sauli Niinistö og statsminister Sanna Marin, gikk i en felles uttalelse 12. mai 2022 inn for å melde landet inn i NATO.[17][18]

Internasjonalt samarbeid, diplomatiske forbindelser rediger

Foruten de førnevnte organisasjonene er Finland medlem av Europarådet, Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, Verdens handelsorganisasjon, Den internasjonale oppgjørsbanken, Den interamerikanske utviklingsbanken og Den asiatiske utviklingsbanken.

Det er 63 utenlandske ambassader i Finland, og en rekke land har ambassadører i Norge, Sverige, Danmark eller Russland som er sideakkreditert til Finland. Finland har 92 utenlandsstasjoner.[19]

Referanser rediger

  1. ^ «Uppgifter». Presidentti (svensk). Besøkt 12. mai 2022. 
  2. ^ «Sök - Uppslagsverket Finland». www.uppslagsverket.fi. Besøkt 12. mai 2022. 
  3. ^ «Finland's foreign and security policy» (engelsk). Ministry for Foreign Affairs of Finland. Besøkt 5. mai 2015. 
  4. ^ a b c d Vihavainen, Timo (2010). «Ryssland i Finlands historia: Några särdrag som påverkar nutiden». Nordisk Østforum (svensk). 24 (2): 185–197. ISSN 0801-7220. 
  5. ^ Forsberg, Tuomas og Pursiainen, Christer (2006). «Crisis Decision-Making in Finland: Cognition, Institutions and Rationality». Cooperation and Conflict (engelsk). 41 (3): 235–260. ISSN 0010-8367. 
  6. ^ Kämpe, Monica K. Mattsson (17. juni 2021). «Finland: Sisu og forsvarsvilje». Folk og Forsvar. Besøkt 29. oktober 2021. 
  7. ^ «Försvarsviljan» (svensk). Findikator. Arkivert fra originalen 31. juli 2021. Besøkt 29. oktober 2021. 
  8. ^ Wigell, Mikael (2017). «Rysslands geostrategi och dess konsekvenser i Norden». I Almqvist, Kurt. Sverige och Finland (svensk). Utgitt av Axel och Margaret Ax:son Johnsons stiftelse för allmännyttiga ändamål. Stockholm: Axess. s. 41–49. ISBN 978-91-89672-94-9. 
  9. ^ Tiilikainen, Teija (2021). «Finland and the European Union». I Laursen, Finn. The Oxford Encyclopedia of European Union Politics (engelsk). Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-085642-7. 
  10. ^ «The basics about NORDEFCO» (engelsk). NORDEFCO. Besøkt 5. mai 2015. 
  11. ^ Warakaulle, Charlotte Lindberg (2001). «Frontier-Free». The World Today (engelsk). 57 (3): 13–14. ISSN 0043-9134. 
  12. ^ Sakki, Pekka (20. desember 2012). «Russia’s enthusiasm for espionage increasing». Helsinki Times (engelsk). Besøkt 5. mai 2015. 
  13. ^ «Finland: a valued Nordic partner» (engelsk). NATO. 12. november 2012. Besøkt 5. mai 2015. 
  14. ^ «Utrikes- och säkerhetspolitik i internationella organisationer». Utrikesministeriet (svensk). Besøkt 12. mai 2022. 
  15. ^ Lund, Kenneth (5. mars 2022). «Sverige og Finland vil ha samarbeid med Nato og tilgang til amerikanske våpen». www.dn.no. Besøkt 25. mars 2022. 
  16. ^ Rahkonen, Juho (2007). «Public Opinion, Journalism and the Question of Finland’s Membership of NATO» (PDF). Nordicom Review (engelsk). 28 (2): 81–92. ISSN 1403-1108. 
  17. ^ Strømme, Simen Hunding (12. mai 2022). «Finland vil inn i Nato». NRK. Besøkt 12. mai 2022. «Nato-medlemskap vil styrke Finlands sikkerhet. Som medlem av Nato vil Finland styrke hele forsvarsaliansen. Finland må søke Nato-medlemsskap uten forsinkelser.» 
  18. ^ «Startsida». Presidentti (svensk). Besøkt 12. mai 2022. 
  19. ^ «Finland's representation abroad» (engelsk). Ministry for Foreign Affairs of Finland. Besøkt 5. mai 2015. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Finlands_utenriks-_og_sikkerhetspolitikk&oldid=23789254»