Åpne hovedmenyen

Koordinater: 61°29′49,729″N 23°45′40,925″Ø

Tammerfors
Tampere Montage 1.jpg

Våpen

Kart over

LandFinland Finland
LandskapBirkaland
StatusKommune
Grunnlagt1779
OrdførerLauri Lyly
Areal689,53 km²
Befolkning228 274 (2015)
Bef.tetthet331,06 innb./km²
SpråkFinsk (93,6 %)[1]

Tammerfors
61°29′53″N 23°45′39″E

Tammerfors (finsk: Tampere uttale ) er en bykommune i Finland. Byen er administrasjonssentrum i landskapet Birkaland. Tammerfors er Finlands tredje mest folkerike kommune, med 235 615 innbyggere ved utgangen av 2017,[2] og landets nest største tettsted, med 330 711 innbyggere.[3] Tammerfors er den største innlandsbyen i Norden.

Byen ligger mellom innsjøene Näsijärvi og Pyhäjärvi. Tammerfors ble tildelt byrettigheter av den svenske kronen i 1779. Byelven Tammerkoski ble utnyttet til vannkraftproduksjon i den tidlige industrialiseringen fra 1820-årene. Tammerfors er historisk den første og største industribyen i Finland, og har blitt kalt «Finlands Manchester». Dette har gitt byen dens finske kallenavn, «Manse», og uttrykk som «manserock» om musikk herfra. Siden etableringen av det som nå er Tammerfors universitet i 1960-årene, og senere lavkonjunkturen i 1990-årene, har byen blitt et sentrum for høyteknologisk industri. Mange av de gamle fabrikkmiljøene midt i byen er omgjort til boliger, kontorer, serveringssteder og kulturinstitusjoner.

Tammerfors ligger anslagvis 1,5 time unna Helsingfors eller Åbo med tog, eller 2 timer med bil. Med rundt 400 000 passasjerer i året er Tammerfors-Birkala lufthavn blant de travleste lufthavnene i Finland.

GeografiRediger

 
Innsjøen Särkijärvi, sett fra vanntårnet i Hervanta.

Tammerfors ligger i landskapet Birkaland i det sørlige Finland. Tammerfors kommune har en utstrekning på 689,59 km², hvorav 164,58 km² (24 % av arealet) er vann.[4] Omgivelsene preges av åser og 200 innsjøer og tjern. Det finnes flere naturreservater, hvorav Pynike og Viikinsaari nært selve byen er de mest kjente. Pynike (80 m over Pyhäjärvi, 160 moh.) er verdens høyeste grusås.[5] Kommunen grenser til Kangasala, Lempäälä, Nokia, Orivesi, Birkala, Ruovesi og Ylöjärvi.

Tammerfors by ligger mellom den 121,6 km² store innsjøen Pyhäjärvi og den 256 km² store Näsijärvi. Det er en høydeforskjell på 18 m mellom innsjøene, slik at Näsijärvi drenerer i Pyhäjärvi gjennom den 2 km lange byelven Tammerkoski. Av kommunens landareal er 18,5 % dekket av en byplan. Byens parker og grøntarealer utgjør 2,4 km² av kommunens areal. Det finnes også fire botaniske hager, hvorav Hatanpää ble etablert allerede i 1916.[5]

KlimaRediger

Tammerfors ligger i grenseland mellom et fuktig kontinentalklima og et subarktisk klima, etter Köppens klimaklassifisering. Det er milde somre og kalde vintre. Middeltemperaturen fra november til mars er under 0 °C, og snøsesongen varer i 4–5 måneder fra slutten av november til tidlig i april.

Klimadata for Tammerfors (1981–2010)
Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Varmerekord °C 8.0 9.4 14.9 24.2 28.4 31.7 32.5 31.8 24.8 24.8 11.1 9.6 32,5
Normal maks. temp. °C -3.4 -3.5 1.2 8.2 15.4 19.5 22.2 19.9 14.0 7.5 1.5 -1.9 8,4
Døgnmiddeltemp. °C -6.4 -6.9 -2.8 3.3 9.7 14.1 16.9 15.0 9.8 4.6 -0.6 -4.5 4,4
Normal min. temp. °C -9.7 -10.6 -6.6 -1.3 3.8 8.6 11.7 10.4 5.9 1.9 -3.0 -7.6 0,3
Kulderekord °C -35.8 -31.8 -29.1 -14.8 -7.2 -3.0 1.5 -0.4 -7.0 -16.4 -21.9 -33.0 -35,8
Nedbør (mm) 41 29 31 32 41 66 75 72 58 60 51 42 598

Relativ fuktighet 90 87 82 70 63 66 69 76 82 87 91 92 80
Normal antall nedbørsdager (≥ 0.1 mm) 22 18 16 12 12 13 15 15 14 17 21 22 197

DemografiRediger

Nesten hele bykommunens befolkning bor i tettbygde strøk. Tettstedet Tammerfors strekker seg også ut over kommunens grenser, så Tammerfors danner en mer eller mindre sammenhengende bebyggelse med Ylöjärvi, Nokia, Kangsala, Birkala og Lempäälä. Landsbygda nord for tettstedet Tammerfors, som er en del av bykommunen, er tynt befolket.[7]

Ved utgangen av 2018 var 92,3 % av byens befolkning etnisk finske, mens 7,7 %, 18 220 personer, var av utenlandsk herkomst.[8] De fleste av disse var også født i utlandet.[9] Halvparten kom fra Europa, Amerika eller Australia, men en overvekt fra land i det tidligere Sovjetunionen. Den andre halvparten hadde mest afrikansk eller asiatisk opprinnelse; de mest tallrike var somaliere, afghanere, irakere, iranere, indere, kinesere og vietnamesere.[8]

SpråkRediger

Ved utgangen av 2018 hadde 91,8 % av befolkningen finsk som morsmål,[10] og Tammerfors er en enspråklig finsk kommune. De fire byene Tammerfors, Björneborg, Uleåborg og Kotka regnes som Finlands tradisjonelle svenske språkøyer. De har en svensk forvaltningsarv, og industri, handel og migrasjon har bidratt til å bevare en svenskspråklig minoritet.[11][12] I 1900 var 5,6 % av befolkningen i Tammerfors svenskspråklig. I løpet av 1900-tallet minket andelen svenskspråklige, men antallet er stabilt. Det drives svenskspråklig grunnskole- og gymnasundervisning ved Svenska samskolan samt menighetsarbeid i Tammerfors svenska församling.[13] Ved utgangen av 2018 var 1 268 (0,5 %) av byens innbyggere svenskspråklige. 7,7 % av befolkningen hadde et annet morsmål enn svensk, finsk eller samisk.[10]

HistorieRediger

År Bef. ±%
1820 1 000
1850 4 000 +300,0%
1876 12 100 +202,5%
1888 18 097 +49,6%
1904 40 261 +122,5%
1938 64 726 +60,8%
1950 101 100 +56,2%
1960 127 300 +25,9%
1970 155 400 +22,1%
1980 166 200 +6,9%
1990 172 600 +3,9%
2000 195 468 +13,2%
2010 213 217 +9,1%
2018 235 239 +10,3%
Kilde: Offisiell statistikk.[2][14][15][16]

Den første bosettingenRediger

Det er funnet en steinalderboplass i Ala-Pispala, men de sparsomme arkeologiske funnene i området er blitt forklart med at sporene har blitt utslettet av senere bosetning.[17] Den smale landtungen mellom innsjøene Näsijärvi og Pyhäjärvi ble fast bosatt på 600-tallet, det vil si i jernalderen, og ble en viktig handelsplass i løpet av 1200-tallet. Det ble handlet i lokale varer som skinn og pels, og det ble fløtet tømmer på innsjøene. Det var også en fløterenne ved Tammerfors.[18]

Finlands første industribyRediger

 
Fabrikker i Tammerfors i 1901.
 
Fra Kauppakatu i Tammerfors i 1893.

På 1700-tallet merket kronen seg hvilket potensial for vannkraft som fantes i Tammerkoski. I 1779 fikk Tammerfors byrettigheter av kong Gustav III av Sverige. På dette tidspunktet hadde Tammerfors omkring 200 innbyggere og en utstrekning på 3,2 km² fra fossen til Pispala.[18][19] Som følge av Napoleonskrigene ble Finland et storfyrstedømme under Det russiske keiserriket. Tsar Aleksander I gjorde Tammerfors til Finlands første fristad i 1821.[14] Privilegiene ble utvannet med tiden, men byen beholdt tollfrihet på visse varer til Russland til utgangen av 1905.[20]

Den første industrien i Tammerfors var en kornmølle. Fra og med 1820-årene ble vannkraften nyttiggjort av skotten James Finlayson, som etablerte et bomullsspinneri, noe som markerte begynnelsen for den finske tekstilindustrien. Allerede midt på 1800-tallet var Tammerfors blitt Finlands ledende industriby. I 1882 var Finlaysons bomullsspinneri, som for lengst var solgt til baltertyskeren Carl Nottbeck og tsarens hofflege Carl Rauch, den første fabrikken i Norden som fikk gassbelysning i fabrikkhallene og elektrifiserte produksjonen. Fra midten av 1800-tallet ble industriproduksjonen i byen mer variert, og fikk et stort innslag av metall- og treforedlingsindustri. Det ble senere en betydelig produksjon av sko- og lærtøy.[19][21]

Det var ikke før byen fikk jernbaneforbindelse med utskipningshavner at industrien i Tammerfors, som lå i innlandet og hittil hadde produsert mest for hjemmemarkedet, kunne produsere mer for eksport.[20][21] Tammerfors fikk jernbaneforbindelse med Helsingfors og Åbo via Toijala i 1876, med Vasa via Orivesi i 1883, og med Björneborg i 1895.[14][22]

Tammerfors ble i 1865 rammet av en bybrann som gjorde 500 mennesker hjemløse.[23] I 1868 fikk Tammerfors en byplan med tyve små kvartaler med arbeiderboliger. Sentrum bevarte sin brede boulevard, Hämeenpuisto, planlagt av Carl Ludvig Engel, som fungerte som branngate, og en tverrgående hovedgate, Hämeenkatu (på svensk Tavastgatan) som løper fra Hämeenpuisto ved Aleksanderskirken, innviet i 1881, og krysser Tammerkoski. Kvartalsstrukturen var innenfor bygrensene, mens det vokste frem mange planløse forsteder, som etter hvert ble innlemmet i byen. Byen manglet kollektive transportmidler, så forstedene ble liggende i gangavstand til fabrikkene. Bebyggelsen var for det meste trehus med felleskjøkken for flere familier. Arbeiderkvarterene i bykjernen måtte vike for moderne høyhusbebyggelse midt på 1900-tallet, men noen av de gamle trehusene er bevart.[24][25][26][27]

På slutten av 1800-tallet fikk byen også utbygd et vann- og avløpssystem, som tillot byen å vokse. Mens mange andre finske byer baserte seg på grunnvannskilder, brukte Tammerfors overflatevann fra innsjøene. Dette kom til å føre til et folkehelseproblem med vannbårene sykdommer, som tyfusepidemier, som ikke ble avverget før det kommunale vannverket begynte å klore drikkevannet i 1917.[28][29]

I krig og fred; arbeidernes kår forbedresRediger

 
Streikende arbeidere på hovedtorget i Tammerfors i 1905.

Industriarbeiderklassen i Tammerfors ble sterkt politisk mobilisert fra slutten på 1800-tallet.[30][31] Storstreiken i 1905, her ledet av Yrjö Mäkelin, radikaliserte byens arbeiderbevegelse. Vladimir Lenin bodde og agiterte blant arbeiderne i byen mellom 1905 og 1907.[32] Industrien, som for det meste var eid av bankene, forsøkte på sin side å imøtekomme arbeidernes krav. Den første verdenskrig medførte et økonomisk oppsving for Tammerfors, men handelsforbindelsen til Russland ble brutt med den russiske revolusjon i 1917, noe som førte til matmangel i de finske byene. Finlands uavhengighet løste ikke de umiddelbare økonomiske problemene.[31]

Under den finske borgerkrigen ble deler av byen skadet under slaget om Tammerfors fra 3. til 6. april 1918. «De rødes» nederlag i Tammerfors avsluttet borgerkrigen. Slaget var det første i Norden som stod i en industriby. Omkring 2 700 mennesker ble drept.[33][34] 2 000 mennesker var blitt hjemløse i Tammerfors under borgerkrigen.[30] Den viktigste kommandanten av «de rødes» forsvar, Hugo Salmela, som ble drept like før slaget, kom også til å få en plass i arbeiderbevegelsens minnekultur.

Byspredningen tok først for alvor til mellom 1920 og 1940, da levestandarden ble hevet, og kommunen ønsket å bøte på boligmangelen ved å bygge ut nye forsteder.[30][35] Vinterkrigen og fortsettelseskrigen stilte byutviklingen i bero. Byen ble bombet ni ganger under vinterkrigen, men kom nokså heldig ut av det. Byens metallindustri, som Lokomo og Tampella, produserte krigsmateriell. Byen lå også utenfor rekkevidden til det sovjetrussiske flyvåpenet under det meste av fortsettelseskrigen. I 1940-årene var rundt en tredjedel av alle innflyttere til Tammerfors fordrevne fra Karelen, som var gjenvunnet av Sovjetunionen.[35]

Politikk og administrasjonRediger

 
Rådhuset i Tammerfors. Bygningen er oppført i nyrenessansestil.

Bystyret har 67 representanter. Med innføringen av kommunalt selvstyre valgte bystyret sin egen møteleder. I 1929 fikk Tammerfors en valgt ordfører med egne politiske og administrative fullmakter. Etter den andre verdenskrig var lokalpolitikken i Tammerfors preget av en uformell overenskomst mellom Samlingspartiet og Socialdemokraterna, «våpenbrødreaksen». Til felles hadde de erfaringer fra krigen og et ønske om å bygge ut kommunale tjenester.[36] I 2007 gikk kommunen over til en ny styringsform med en ordfører og fire varaordførere, som har de fullmaktene som administrasjonssjefen ville ha hatt, valgt for to år.

OrdførereRediger

  • Kaarle Nordlund (Soc.) 1929–1943
  • Sulo Typpö (Soc.) 1943–1957
  • Erkki Lindfors (Soc.) 1957–1969
  • Pekka Paavola (Soc.) 1969–1985
 
  • Jarmo Rantanen (Soc.) 1985–2007
  • Timo P. Nieminen (Saml.) 2007–2012
  • Anna-Kaisa Ikonen (Saml.) 2013–2017
  • Lauri Lyly (Soc.) 2017–d.d.

Utdannelse, forskning og næringslivRediger

 
Kampusareena, hvor private bedrifter kan leie lokaler ved Tammerfors tekniska universitet.[37]
 
Kartongfabrikken Metsä Board Tako er den siste operative fabrikken i sentrum.
 
Næringsparken Tulli huser blant annet finanstjenester og treforedlingskonsernet UPM.[38]

Det finnes tre høyere utdannelsesinstitusjoner i Tammerfors med til sammen 30–40 000 studenter, herav ett universitet og to yrkeshøyskoler. Tammerfors universitet er Finlands nest største universitet, med rundt 20 000 studenter, og innbefatter det eldre Tammerfors universitet, etablert i 1960, og Tammerfors tekniska universitet, etablert i 1965, som ble slått sammen i 2019.[39] Universitetsstiftelsen er også hovedeier av Tammerfors yrkeshögskola, som har rundt 10 000 studenter.[40][41] Finlands eneste politiskole, Polisyrkeshögskolan, ligger også i byen.[42]

Siden universitetsetableringene i 1960-årene har Tammerfors blitt et sentrum for høyteknologisk industri. Ved utgangen av 2017 fantes 11,6 % av de sysselsatte i Tammerfors innen industriproduksjon, mens 7,2 % fantes i kunnskapsintensive yrker innen jus, økonomi, vitenskap og teknikk (unntatt finanstjenester), og 6,7 % i informasjons- og kommunikasjonsvirksomhet.[43] Viktige bransjer i byen er maskinteknikk og automasjon, informasjonsteknologi, helse og bioteknologi samt papir- og emballasjeindustri. Industrikonglomeratet Nokia, treforedlingskonsernet UPM og detaljhandelkjeden Kesko har alle lagt viktige funksjoner til Tammerfors. I slutten av 1980-årene åpnet byens første forskningspark.[44] Opptil 15 % av Finlands statlige bevilgninger til forsknings- og utviklingsformål (FoU) går til Tammerfors.[45]

Tammerfors og omegn har over tid hatt svært høy arbeidsledighet.[44][46] Ved utgangen av 2017 var 14,4 % av befolkningen i arbeidsfør alder (18–64 år) i Tammerfors arbeidsledige, mens 29 % i samme aldersgruppe stod utenfor arbeidslivet av andre årsaker, hvorav de fleste var skoleelever, studenter eller pensjonister.[47] Arbeidsledigheten forklares med blant annet stor innflytting, mange studenter som ikke kan gå rett inn i arbeid, og et konjunkturutsatt næringsliv.[48]

TransportRediger

 
Bussterminal i Tammerfors.
 
Veikart med Europavei 12 og planlagt bybanetrasé inntegnet.

Europavei 12 forbinder Tammerfors med Vasa i nordvest og Helsingfors i sørøst. Tammerfors strandtunnel, som ble åpnet for trafikk i 2016, er Finlands lengste veitunnel med sine 2,3 km. Tunnelen går under sentrum, og har avlastet for den trafikken som tidligere gikk på bakkeplan og sperret mellom byen og sjøen.[48][49]

Tammerfors er et viktig jernbaneknutepunkt med direktetog til Helsingfors, Åbo, Uleåborg, Jyväskylä og Björneborg. Rundt 1,5 million passasjerer passerer sentralstasjonen i Tammerfors hvert år. Det er også hyppige bussavganger til mange finske byer.

Tammerfors-Birkala lufthavn ligger i Birkala, 13 km sørvest for byen. Lufthavnen er blant Finlands travleste med rundt 400 000 passasjerer i året.

Kollektivtrafikken i selve byen består av bybusser. Tidlig på 1900-tallet var det planlagt et trikkenett, men det ble utsatt under den første verdenskrig og aldri realisert.[50] Fra og med 1948 bygget Tammerfors ut Finlands største trolleybussnett, som stod for størstedelen av kollektivtrafikken i byen, men nedla driften i 1976.[51] Siden 1970-årene har det vært diskutert en bybane til erstatning for de mest trafikkerte bussrutene.[52] Den planlagte bybanen vil være 23,5 km lang og betjene 23 stasjoner; den første traseen, østover mot Hervanta, skal stå ferdig i 2021, og den andre, vestover mot Lentävänniemi, i 2024.[48][53][54]

Tammerfors har båthavner ved både Näsijärvi og Pyhäjärvi, men det er ikke mulig å seile mellom disse. Om sommeren er det turistbåttrafikk sørover på innsjøene og elvene via Lempäälä til Tavastehus,[55] og nordover via Ruovesi til Virdois.[56]

KulturRediger

 
Bygningen i midten ble oppført for Liljeroos’ ullspinneri og farveri i 1897, men er tatt i bruk til moderne handel og kontorer.
 
Tammerfors stadsbibliotek, Metso.

Industrihistorien er godt synlig i bybildet. Det er fortsatt 25 fabrikkpiper i Tammerfors sentrum, men den eneste som er i bruk, er hos kartongfabrikken Metsä Board Tako. Selv om industrien med få unntak er flyttet ut av bykjernen, er mange av de gamle fabrikkmiljøene bevart og omgjort til boliger, kontorer, severingssteder og kulturinstitusjoner, blant annet en kino.[48]

Fornøyelsesparken Särkänniemi åpnet i 1975 og rommer blant annet berg-og-dal-baner, et planetarium, et akvarium, en dyrehage, en park basert på Angry Birds og det 168 m høye utsiktstårnet Näsinneula, som er Finlands høyeste, frittstående bygning.

TV-stasjonen Yle TV2 har studio i Tammerfors, og er særlig kjent for sine komedier.

En lokal matspesialitet er mustamakkara, en blodpølse.

Kunst, musikk og litteraturRediger

Forfatterne Väinö Linna, Kalle Päätalo, Eila Pennanen, Kalle Päätalo og Hannu Salama har skildret arbeiderklassens kår. Lyrikerne Lauri Viita og Viljo Kajava kom også fra byens arbeidermiljø. Yrjö Olavi Jylhä ble kjent som «vinterkrigens skald». Viola Renvall fra Tammerfors var blant de mest leste finlandssvenske lyrikerne på 1900-tallet. Eeva-Liisa Manner fikk sitt gjennombrudd som lyriker, dramatiker og forfatter mens hun bodde i Tammerfors og omegn, og en håndskriftsamling etter Manner oppbevares ved Tammerfors universitet.

Tammerfors stadsbibliotek (Metso) åpnet i 1986, og er i seg selv arkitektonisk interessant. Stadsbiblioteket er tegnet av Reima Pietilä, som også tegnet det særpregede bydelssenteret i Hervanta med kulturelle, administrative og kommersielle funksjoner.[57]

Finskspråklig rockemusikk fra Tammerfors kalles ofte «manserock». Genren var særlig populær i 1970- og 1980-årene med musikere og grupper som Juice Leskinen, Virtanen, Kaseva, Popeda og Eppu Normaali. Byens første plateselskap, Poko Records, ble etablert i 1977. Det finnes en rekke moderne rocke- og heavy/black metal-band med opphav i Tammerfors, som Negative, Uniklubi og Lovex. Det er også stor innovasjon innen elektronisk musikk, især innen genrene electro house, drum and bass og dubstep.

Folkemusikk- og folkeminnetradisjonene i Tammerfors og omegn er godt dokumentert, ikke minst av Erkki Ala-Könnis pionérarbeid.

Tammerfors filmfestival er en internasjonal kortfilmsfestival som har vært arrangert i mars hvert år siden 1970. Festivalen er den eldste kortfilmfestivalen i Norden. Tampere Jazz Happening har tiltrukket flere kunst-, workshop- og filmtilstelninger med jazztema i samme tidsrom. Tammerfest har ungdom som målgruppe, og har vært arrangert hver sommer siden 1995. En blomsterfestival med blomsteroppsatser, konserter og familieaktiviteter har blitt arrangert hver sommer siden 1984. Sauna Open Air Festival var en metallmusikkfestival som ble arrangert i bykjernen mellom 2004 og 2013.

Tammerfors er kjent for sitt teaterliv på både profesjonelt nivå og amatørnivå. Blant pionérene var Kaarle Halme, Kosti Elo og Eino Salmelainen. De to største institusjonene er Tammerfors teater, etablert i 1904, som er kjent som et musikkteater av høy kvalitet, og står i en borgerlig teatertradisjon; og Tammerfors arbetarteater, etablert i 1901 med utspring fra arbeiderbevegelsen, som også har vært regnet til de beste teatrene i Finland.[32][58] Siden etableringen i 1948 har Pynike sommarteater hatt 3,2 millioner tilskuere på sine friluftsoppsetninger.[59] Tammerfors har vært vertskap for en årlig teaterfestival siden 1969, og er den eldste i sitt slag i Norden.[60] Tampere Filharmonia er Finlands eneste, fullverdige filharmoniske orkester utenfor Helsingfors, og holder til i konsert- og konferansebygningen Tammerforshuset sammen med operaen og balletten.

Tammerfors konstmuseum eies av kommunen. Blant de bysbarnene som er representert med sine verker, er Mauri Favén og Kimmo Kaivanto. Kunstmuseet forvalter også Mummimuseet, som i 2017 flyttet til Tammerforshuset. Det finnes også et arbeidermuseum, et politimuseum samt et museum tilegnet Vladimir Lenin, som bodde i byen fra 1905 til 1907. Kunstsamlingen etter kunstmesénen Sara Hildén, som består av finsk og utenlandsk samtidskunst, har vært ivaretatt av en stiftelse og åpen for allmennheten siden 1979. Rådhuset i Tammerfors ble bygd i 1890, og rommer også en betydelig kunstsamling.

Idrett og friluftslivRediger

 
Ilves fra Tammerfors spiller mot Espoo Blues i februar 2008.

Tammerfors kalles gjerne for hjembyen til finsk ishockey, og ishockey er stadig den største publikumsidretten i byen. Den første offisielle ishockeykampen i Finland ble spilt på Pyhäjärvi ved Tammerfors i 1928. Ilves og Tappara er blant de mestvinnende ishockeylagene i Finland gjennom tidene, og de har hatt stor innflytelse på finsk ishockeykultur.[61] I Tammerfors ligger både Finlands første ishall, åpnet i 1956,[62] og det finske ishockeymuseet.[61][63] Administrasjonen for SM-liiga har tidligere holdt til i byen.[64] En ny ishall med plass til 13 000 tilskuere ble påbegynt i 2018, og ventes ferdigstilt i 2021.[65]

Fotball og basketball er også idretter med mange tilskuere og utøvere. Ilves og Tampere United er de største fotballklubbene, mens Tampereen Pyrintö er det fremste basketballaget og har vunnet finlandsmesterskapet flere ganger. Byens største flerbruksstadion er Ratina stadion, bygget i 1965 etter tegning av bysbarnet Timo Penttilä, med plass til 17 000 tilskuere.

Tammerfors var vertskap for noen av de innledende kampene i fotball under sommer-OL i 1952, for ishockey-VM i 1965, og arrangerte EM i basketball i 1967 sammen med Helsingfors. Tammerfors har også arrangert VM i padling i 1973 og 1983, junior-VM i roing i 1977 og VM i roing i 1995. I senere tid har byen vært vertskap for European Youth Olympic Festival sommeren 2009.

Sentralt i byen ligger den skogkledde åsen Pynike, som inngår i et stort friluftsområde med opparbeidede turstier. Om vinteren brukes stiene som skiløyper. I dette området har det vært sommerteater og restauranter siden 1800-tallet. Her ligger det også et 26 meter høyt utsiktstårn, bygget i rød granitt til byens 150-årsjubileum i 1929.[66] I nærheten av bykjernen er det et tyvetall opparbeidede badeplasser.[67]

Religion og livssynRediger

 
Tammerfors domkirke.

Rundt 70 % av befolkningen i Tammerfors er, som i resten av Finland, medlemmer av Den evangelisk-lutherske kirke.[68] Byen er bispesete for Tammerfors stift. Tammerfors domkirke, eller Sankt Johannes-kirken, ble tegnet av Lars Sonck og oppført mellom 1902 og 1907 i nasjonalromantisk stil.[69] Den andre store bykirken er Aleksanderskirken, oppført mellom 1880 og 1881 i tegl i nygotisk stil. Det er i alt 16 lutherske kirker i Tammerfors,[70] blant dem den særpregede Kalevakirken. Den ble tegnet av Reima og Raili Pietilä, oppført mellom 1964 og 1966, og er et eksempel på modernistisk kirkearkitektur.[71][72]

Finlandssvenskene hører til den evangelisk-lutherske kirke, men Tammerfors svenska församling hører sammen med de andre svenskspråklige menighetene i Finland til Borgå stift, og ikke til Tammerfors stift. Tammerfors svenska församling holder sine gudstjenester i Gamla kyrkan, den eldste kirkebygningen i byen, innviet i 1824.[73]

De ortodokses hovedkirke i Tammerfors ble innviet i 1899. Arkitektonisk er den et eksempel på nybysantisk kirkearkitektur. Den ortodokse menigheten omfatter noe over 3 000 medlemmer i Tammerfors og over store deler av Birkaland, Satakunta og Mellersta Finland, og hører til Helsingfors ortodokse stift i Den finske ortodokse kirke.[74]

Størstedelen av befolkningen som står utenfor den evangelisk-lutherske og den ortodokse kirke, er ikke medlemmer av noe trossamfunn. Resten fordeler seg på den evangelisk-lutherske frikirke, det evangelisk-lutherske misjonsstiftet, den katolske kirke, baptistkirken, metodistkirken, mormonerne, pinsebevegelsen og Jehovas vitner, som alle er etablert med egne kirker eller menigheter i byen. Frelsesarmeen har også sin egen forsamling.

Det største ikke-kristne trossamfunnet er Tammerfors islamske samfunn med noe over 1 500 medlemmer.[75] Det finnes også en eldre islamsk forsamling for finlandstatarene.[76] Det finnes også et buddhistisk tempel.[77]

VennskapsbyerRediger

ReferanserRediger

  1. ^ «Väestö iän (1-v.), sukupuolen ja kielen mukaan alueittain 1990–2012, laaja alueluokitusryhmittely» (finsk). Statistikcentralen. 31. desember 2012. Besøkt 8. mai 2015. [død lenke]
  2. ^ a b «11ra – Nyckeltal för befolkningen efter område, 1990–2018» (finsk). Statistikcentralen. 31. desember 2017. Besøkt 2. november 2019. 
  3. ^ «027 – Tätorter efter folkmängd och folktäthet 31.12.2017» (finsk). Statistikcentralen. 31. desember 2017. Besøkt 2. november 2019. 
  4. ^ «Finlands areal kommunvis 1.1.2013» (svensk). Lantmäteriverket. 7. mars 2013. Besøkt 8. mai 2015. 
  5. ^ a b «Information on Tampere» (engelsk). City of Tampere. Besøkt 31. oktober 2016. 
  6. ^ Pirinen, Pentti m.fl. (2012). Tilastoja Suomen ilmastosta 1981–2010 (PDF). Rapport 1:2012 (finsk). Helsingfors: Finlands meteorologiske institutt. ISBN 978-951-697-766-2. Arkivert (PDF) fra originalen 4. mars 2016. 
  7. ^ «026 – Befolkning i tätorts- och glesbygdsområden kommunvis efter ålder och kön 31.12.2017» (svensk). Statistikcentralen. Besøkt 9. november 2019. 
  8. ^ a b «11rv – Härkomst och bakgrundsland efter kön kommunvis, 1990–2018» (svensk). Statistikcentralen. Besøkt 9. november 2019. 
  9. ^ «11rq – Födelseland efter kön kommunvis, 1990–2018» (svensk). Statistikcentralen. Besøkt 9. november 2019. 
  10. ^ a b «11rm – Språk efter kön kommunvis, 1990–2018» (svensk). Statistikcentralen. Besøkt 8. november 2019. 
  11. ^ Björkman, Göran (red.) (2001). Vårt Tammerfors. En svensk språkö i hjärtat av det finska Tavastland (svensk). Tammerfors: Svenska klubben i Tammerfors. ISBN 951-609-149-0. 
  12. ^ Lönnroth, Harry (2009). Svenskt i Tammerfors. Tre undersökningar om språk och samhälle i det inre av Finland (PDF) (svensk). Tammerfors: Tammerfors universitetsförlag. ISBN 978-951-44-7858-1. 
  13. ^ Kingelin-Orrenmaa, Zea (2010). Tammerfors som svensk språkö i Finland. En etnografisk studie av Svenska samskolan i Tammerfors (Masteroppgave i nordistikk) (svensk). Tammerfors universitet. s. 3–6. 
  14. ^ a b c «Tammerfors». Nordisk familjebok. 15 (1 utg.). Stockholm. 1891. s. 1359. 
  15. ^ «Tammerfors». Turistföreningens i Finland väglappar. Helsingfors: Turistföreningen i Finland. s. 37. 
  16. ^ Katko, Tapio S. og Juuti, Petri S. (2007). Watering the City of Tampere from the mid-1800s to the 21st Century (PDF) (engelsk). Tammerfors: 5th International Water History Association Conference. s. 9. ISBN 978-951-609-331-7. Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2011. Besøkt 8. mai 2015. 
  17. ^ Tarmio, Hannu, Heinonen, Marketta og Korpela, Kalevi (1978). Suomenmaa 7: maantieteellis-yhteiskunnallinen tieto- ja hakuteos (finsk). Borgå og Helsingfors: WSOY. s. 239–242. ISBN 951-0-06467-X. 
  18. ^ a b Haapala, Pertti (2005). «History of Tampere: The Very Long Road to Informational City». I Kasvio, Antti og Anttiroiko, Ari-Veikko. e-City: Analysing Efforts to Generate Local Dynamism in the City of Tampere (PDF) (engelsk). Tammerfors: Tammerfors universitetsförlag. s. 165–167. ISBN 951-44-6449-4. 
  19. ^ a b Katko, Tapio S. og Juuti, Petri S. (2007). Watering the City of Tampere from the mid-1800s to the 21st Century (PDF) (engelsk). Tammerfors: 5th International Water History Association Conference. s. 11–13. ISBN 978-951-609-331-7. Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2011. Besøkt 8. mai 2015. 
  20. ^ a b Jutikkala, Eino (1977). «Finland. Städernas tilväxt och näringsstruktur». I Blom, Grethe Authén. Urbaniseringsprosessen i Norden. Del 3: Industrialiseringens første fase. Foredrag fra det 17. nordiske historikermøte i Trondheim 1977. Oslo: Universitetsforlaget. s. 101. ISBN 82-00-01666-8. 
  21. ^ a b Haapala, Pertti (2005). «History of Tampere: The Very Long Road to Informational City». I Kasvio, Antti og Anttiroiko, Ari-Veikko. e-City: Analysing Efforts to Generate Local Dynamism in the City of Tampere (PDF) (engelsk). Tammerfors: Tammerfors universitetsförlag. s. 169–170. ISBN 951-44-6449-4. 
  22. ^ Sinisalo, Uuno (1947). Tampereen kirja (finsk). Tammerfors. s. 167–168. 
  23. ^ Jutikkala, Eino (1977). «Finland. Städernas tilväxt och näringsstruktur». I Blom, Grethe Authén. Urbaniseringsprosessen i Norden. Del 3: Industrialiseringens første fase. Foredrag fra det 17. nordiske historikermøte i Trondheim 1977. Oslo: Universitetsforlaget. s. 119. ISBN 82-00-01666-8. 
  24. ^ Rapo, Niklas (2017). «Finlands Manchester. Tammerfors som reproducerat resmål och förstaden Kyttälä med resenärers ögon ca 1860–1900». Historisk Tidskrift för Finland (svensk). 102 (4): 555–588. ISSN 0046-7596. 
  25. ^ Jutikkala, Eino (1977). «Finland. Städernas tilväxt och näringsstruktur». I Blom, Grethe Authén. Urbaniseringsprosessen i Norden. Del 3: Industrialiseringens første fase. Foredrag fra det 17. nordiske historikermøte i Trondheim 1977. Oslo: Universitetsforlaget. s. 110–116. ISBN 82-00-01666-8. 
  26. ^ Lilius, Henrik m.fl. (1973). «Trestäder i Finland». I Hagner, Marita. Trästäder i Norden. En presentation av trästäder i Finland, Norge, Sverige, på Färöarna och Island (svensk). Oslo og Stockholm. s. 32–33. 
  27. ^ Brochmann, Odd (1968). Finland (dansk). København: Carit Andersens Forlag. s. 33–38. 
  28. ^ Juuti, Petri S. og Katko, Tapio S. (2014). «Water supply and sanitation services in Finland before World War 2». Flux (engelsk). 97–98 (3–4): 80–87. doi:10.3917/flux.097.0080. 
  29. ^ Katko, Tapio S. og Juuti, Petri S. (2007). Watering the City of Tampere from the mid-1800s to the 21st Century (PDF) (engelsk). Tammerfors: 5th International Water History Association Conference. s. 14ff. ISBN 978-951-609-331-7. Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2011. 
  30. ^ a b c Lind, Mari (2015). «Tampere – kasvava ja muuttuva kaupunki». I Hautamäki, Ranja Teoksessa. Tampereen tarina (PDF) (finsk). Tammerfors. s. 14. ISBN 978-951-609-783-4. 
  31. ^ a b Haapala, Pertti (2005). «History of Tampere: The Very Long Road to Informational City». I Kasvio, Antti og Anttiroiko, Ari-Veikko. e-City: Analysing Efforts to Generate Local Dynamism in the City of Tampere (PDF) (engelsk). Tammerfors: Tammerfors universitetsförlag. s. 173–176. ISBN 951-44-6449-4. 
  32. ^ a b Jor, Finn (1995). Landet vestenfor øst og østenfor vest. Skrå blikk på Finland. Oslo: Aventura. s. 44–45. ISBN 82-588-1173-8. 
  33. ^ Malmi, Timo og Järvelä, Ari (red.) (2009). Slaget om Tammerfors. Ögonvittnen från finska inbördeskriget (svensk). Oversatt av Peggy Enbom. Stockholm: Fischer. ISBN 978-91-85183-68-5. 
  34. ^ Ylikangas, Heikki (1995). Vägen till Tammerfors. Striden mellan röda och vita i finska inbördeskriget 1918 (svensk). Oversatt av Nils Torvalds og Sara Torvalds. Stockholm: Atlantis. ISBN 91-7486-229-4. 
  35. ^ a b Aatsinki, Ulla. «Kaupunki 1940–1960» (finsk). Besøkt 8. november 2019. 
  36. ^ Koski, Pasi og Järvensivu, Anu (2011). «Proactive Labour Market Policy as a Step Towards New Regional Innovation Policy: The Case of Tampere Region». I Ekman, Marianne, Gustavsen, Björn og Asheim, Bjørn Terje. Learning Regional Innovation: Scandinavian Models (engelsk). Palgrave Macmillan. s. 174. ISBN 978-0-230-27560-7. 
  37. ^ «About Kampusareena» (engelsk). Tampere University of Technology. Arkivert fra originalen 2. februar 2016. 
  38. ^ «Companies» (engelsk). Tulli Business Park. Arkivert fra originalen 25. oktober 2016. 
  39. ^ «Key information of Tampere University» (engelsk). Tampere universities. Besøkt 2. november 2019. 
  40. ^ «Key information of TAMK» (engelsk). Tampere universities. Besøkt 2. november 2019. 
  41. ^ «Tammerfors nya universitet inleder sin verksamhet 2019, universitetens undervisningssamarbete utvidgas» (svensk). Undervisnings- och kulturministeriet. 8. juni 2017. Besøkt 2. november 2019. 
  42. ^ «Polisyrkeshögskolan i korthet» (svensk). Polisyrkeshögskolan. Arkivert fra originalen 16. juni 2015. 
  43. ^ «115i – Sysselsatt arbetskraft efter område, näringsgren (TOL 2008), kön och år, 2007–2017» (svensk). Statistikcentralen. Besøkt 8. november 2019. 
  44. ^ a b «Tampere» (engelsk). URBACT. Besøkt 28. oktober 2016. 
  45. ^ «Facts & figures» (engelsk). Tampere Region Economic Development Agency. 18. april 2016. Arkivert fra originalen 25. oktober 2016. 
  46. ^ «Tampere, Finland. Summary from the report “Resilient Cities”» (PDF) (engelsk). OECD. 2016. Besøkt 28. oktober 2016. 
  47. ^ «115b – Befolkningen efter område, huvudsaklig verksamhet, kön, ålder och år, 1987–2017» (svensk). Statistikcentralen. Besøkt 8. november 2019. 
  48. ^ a b c d Weckström, Nina (13. mars 2017). «Tammerfors har lagt i en högre växel». Hufvudstadsbladet (svensk). Besøkt 2. november 2019. 
  49. ^ «Tammerfors strandtunnel» (svensk). YIT Sverige. Besøkt 1. november 2019. 
  50. ^ Sirkiä, Hanna (2003). Hyvästi ny sitt – Raitsikat: Turun raitiovaunuliikenteen lakkautus 1961-1972 (PDF) (finsk). Turku: University of Turku. s. 14. Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2007. 
  51. ^ Aspenberg, Nils Carl (1995). Nordisk historisk sporveisatlas. Oslo: Baneforlaget. s. 57. ISBN 82-91448-11-6. 
  52. ^ Alku, Antero (2002). Raitiovaunu tulee taas (finsk). Jyväskylä: Kustantaja Laaksonen. s. 95–96. ISBN 978-951-98475-3-5. 
  53. ^ Briginshaw, David (6. april 2016). «Tampere light rail funding agreed». International Railway Journal (engelsk). Besøkt 31. oktober 2016. 
  54. ^ «Ny rapport om Tammerfors spårvägsprojekt» (svensk). järnvägsnyheter.se. 29. januar 2015. Arkivert fra originalen 6. februar 2015. 
  55. ^ «Finnish Silverline» (engelsk). Visit Tampere. Besøkt 11. november 2019. 
  56. ^ «Scheduled Cruise Tampere-Virrat-Tampere» (engelsk). Hopealinjat. Besøkt 11. november 2019. 
  57. ^ Norberg-Schulz, Christian (1993). Nattlandene. Om byggekunst i Norden. Oslo: Gyldendal. s. 161–162. ISBN 82-05-21897-8. 
  58. ^ Arntzen, Knut Ove. «Teater i Finland». Store norske leksikon. snl.no. Besøkt 11. november 2019. 
  59. ^ «Pyynikki sommarteater» (svensk). Besøkt 11. november 2019. 
  60. ^ «Info» (engelsk). Tampereen Teatterikesä. Besøkt 11. november 2019. 
  61. ^ a b «Finland’s Hall» (engelsk). International Ice Hockey Federation. 18. juli 2015. Besøkt 7. november 2019. 
  62. ^ Mennander, Pasi og Mennander, Ari (2004). Liigatähdet – Jääkiekon SM-liiga 30 vuotta 1975–2005 (finsk). Helsingfors: Ajatus Kirjat. s. 124ff og 330. ISBN 951-20-6684-X. 
  63. ^ «Finlands Ishockeymuseum» (svensk). museot.fi. Besøkt 7. november 2019. 
  64. ^ Mennander, Pasi og Mennander, Ari (2004). Liigatähdet – Jääkiekon SM-liiga 30 vuotta 1975–2005 (finsk). Helsingfors: Ajatus Kirjat. s. 19 og 120ff. ISBN 951-20-6684-X. 
  65. ^ Roth, Raili og Airo, Tatu (2. oktober 2017). «Tampereen Kannen ja areenan työt käynnissä – Lue tästä kaikki tulevien vuosien suurimmasta rakennushankkeesta». Aamulehti (finsk). Besøkt 7. november 2019. 
  66. ^ Keskinen, Jouni. «Kaupunginosa VII – Pyynikki ja Pyynikin harju» (finsk). Besøkt 7. november 2019. 
  67. ^ «Beaches» (engelsk). City of Tampere. Besøkt 7. november 2019. 
  68. ^ «The Tampere Lutheran Parishes» (engelsk). Federation of Evangelical Lutheran Parishes in Tampere. Besøkt 2. november 2019. 
  69. ^ Norberg-Schulz, Christian (1993). Nattlandene. Om byggekunst i Norden. Oslo: Gyldendal. s. 120–121. ISBN 82-05-21897-8. 
  70. ^ «Churches in Tampere» (engelsk). Federation of Evangelical Lutheran Parishes in Tampere. Besøkt 2. november 2019. 
  71. ^ Norberg-Schulz, Christian (1993). Nattlandene. Om byggekunst i Norden. Oslo: Gyldendal. s. 45 og 163. ISBN 82-05-21897-8. 
  72. ^ Brochmann, Odd (1968). Finland (dansk). København: Carit Andersens Forlag. s. 154–156. 
  73. ^ «Din hemkyrka» (svensk). Tammerfors svenska församling. Arkivert fra originalen 20. januar 2010. 
  74. ^ «Kirkon väestötilastot 2018» (PDF) (finsk). Den finske ortodokse kirke. 11. januar 2019. Besøkt 2. november 2019. 
  75. ^ «Tampereen Islamin Yhdyskunta» (finsk). Uskonnot Suomessa – The Religions in Finland Project. Besøkt 2. november 2019. 
  76. ^ «Tampereen islamilainen seurakunta» (finsk). Uskonnot Suomessa – The Religions in Finland Project. Besøkt 2. november 2019. 
  77. ^ «Tampere Diamondway Buddhist Centre» (engelsk). Diamond Way Buddhism Finland. Besøkt 2. november 2019. 
  78. ^ «Twin Cities» (engelsk). Tammerfors by. Arkivert fra originalen 24. april 2015. Besøkt 11. mai 2015. 
  79. ^ «Some 15 Finnish towns have twinned with friendship cities in China». Helsingin Sanomat International Edition (engelsk). 17. september 2007. Arkivert fra originalen 23. oktober 2013. 
  80. ^ «Miasta partnerskie – Urząd Miasta Łodzi» (polsk). Łódź by. Arkivert fra originalen 24. juni 2013. 
  81. ^ «Trondheims vennskapsbyer» (norsk). trondheim.no. Arkivert fra originalen 18. mai 2015. 

LitteraturRediger

  • Lind, Mari, Antila, Kimmo og Liuttunen, Antti (2014). Tampere – City of the Rapids (engelsk). Tammerfors. ISBN 978-951-609-504-5. 

Eksterne lenkerRediger