Samlingspartiet (Finland)

Samlingspartiet er et liberalkonservativt politisk parti i Finland. Samlingspartiet har, sammen med SDP og Centern, dominert finsk politikk i flere tiår.

Samlingspartiet
finsk: Kansallinen Kokoomus
svensk: Nationella Samlingspartiet
LandFinland
Offisielt navnKansallinen Kokoomus r.p. (Kok., Saml., NCP)
Leder(e)Petteri Orpo (11. juni 2016–)
Grunnlagt9. desember 1918
ErstatterFinska partiet, Ungfinska partiet
HovedkvarterKampen (Kansakoulukuja 3 A)
AvisQ18661033
Antall medlemmer34 000 (2016)[1]
IdeologiLiberalkonservatisme
Politisk posisjonSentrum-høyre
Europeisk tilknytningDet europeiske folkeparti
Internasjonal tilknytningDen internasjonale demokratiske union
EuropaparlamentetDet europeiske folkepartis gruppe
Farge     turkis
Nettstedkokoomus.fi (fi)
Riksdagen
48 / 200
(2023)
Europaparlamentet
4 / 15
(2024)

Samlingspartiet ble dannet ved avslutningen av den finske borgerkrigen i 1918, da monarkister fra Gammelfinska partiet og Ungfinska partiet fant sammen. Da Finland ble en parlamentarisk republikk, gikk Samlingspartiet inn for en sterk regjeringsmakt. Samlingspartiet stilte også på et sosialt reformprogram. Fra og med 1950-årene har Samlingspartiet gått i en mer liberal retning med vekt på personlig frihet og åpen markedsøkonomi.[2]

Samlingspartiet anså seg under den kalde krigen som et bolverk mot sovjetkommunistisk innflytelse i Finland, og partiet har vært pådrivere for finsk medlemskap i EU og NATO.

Historie

rediger
 
Valgplakat fra 1948.
 
Valgplakat fra 1964.

Partiet ble stiftet som Nationella samlingspartiet (Kansallinen Kokoomuspuolue) den 9. desember 1918 etter den finske borgerkrigen av monarkister i Finska partiet (Gammalfinska partiet), Ungfinska partiet og Folkpartiet. Republikanere fra disse tre tidligere partiene startet som en motvekt Framstegspartiet. Stiftelsesmøtet erklærte at «det trengs en nasjonal samling på tvers av gamle partiskiller som har mistet mening og altfor lenge splittet likesinnede borgere. Denne samlingens hovedoppgave må være å arbeide for å styrke de samfunnsbærende kreftene i vår nasjon. Lov og rett må håndheves strengt, og revolusjonære krefter må møtes kompromissløst. Men samtidig må konstruktivt reformarbeid fremmes.» Partiet ønsket å oppnå dette gjennom konstitusjonelt monarki og senere gjennom en sterk statsmakt innenfor rammene av en republikk. Partiet gikk også inn for en rekke sosiale og økonomiske reformer, slik som obligatorisk grunnskole, skattefinansiert helsevesen, progressiv inntektsskatt og eiendomsskatt.

I slutten av 1920- og tidlig i 1930-årene fikk trusler fra Sovjetunionen stor innflytelse på finsk politikk. Kommunister i Finland, med sovjetisk støtte, økte sin aktivitet, og Samlingspartiets første president, Pehr Evind Svinhufvud spilte en nøkkelrolle i å demme opp for Lappobevegelsen. Allikevel gikk Samlingspartiet i valgforbund med Fosterländska folkrörelsen ved valgene i 1933, noe som førte til et valgnederlag for Samlingspartiet. Juho Kusti Paasikivi sørget for at partiet brøt med Fosterländska folkrörelsen. Samlingspartiet ble allikevel holdt utenfor regjeringen frem til utbruddet av vinterkrigen, og den folkelige støtten vokste sakte. Under vinterkrigen og den finske fortsettelseskrigen satt partiet i samlingsregjeringer. Etter krigen forsøkte Samlingspartiet å fremstille seg selv som forsvarere av demokratiet mot kommunistene. Juho Kusti Paasikivi satt som president fra 1946 til 1956.

I 1951 skiftet partiet navn til Samlingspartiet, og det samme tiåret var også en tid for idémessig reform i partiet. Sosialkonservatismen og sterk statsmakt med nedtonet til fordel for personlig frihet, sosial markedsøkonomi og pluralisme. I 1958 brøt en fraksjon ut og dannet Kristdemokraterna. Samlingspartiet stod igjen utenfor regjering fra 1966 til 1987 på grunn av sin kritikk mot president Urho Kekkonen og finske kommunister. En ny generasjon politikere vant makten i partiet i 1970-årene, og ønsket å forbedre forholdet til president Kekkonen. Deres arbeid lyktes delvis i slutten av 1970-årene, men partiet ble værende utenfor regjering frem til Kekkonen gikk av.

Etter et svært godt valg i 1987 ble Harri Holkeri partiets første statsminister siden Paasikivi. Av flere grunner opplevde finsk økonomi en resesjon i Holkeris tid som statsminister, og man tapte valget i 1991. Samlingspartiet ble allikevel sittende i skiftende koalisjonsregjeringer frem til 2003, og satt deretter fire år i opposisjon. I 2007 kom partiet tilbake i regjering, og ble største parti for første gang i 2011. Jyrki Katainen ble statsminister, og året etter ble Sauli Niinistö valgt til president i et valgskred. Undersøkelser viser at Samlingspartiets tilhengere bor oftere enn befolkningen i gjennomsnitt i de sørlige delene av Finland og i byene. Av de store partiene er også Samlingspartiet det som har høyest andel kvinnelige velgere, og er det største partiet blant yngre velgere. Partiet er ikke tilknyttet noen sosial gruppe, men er særlig populært blant gründere.

Ledere

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ «Puolueiden jäsenmäärien kehitys (ilmoitetut jäsenrekisteritiedot)» (finsk). 28. november 2016. Besøkt 26. november 2017. 
  2. ^ «Historia» (finsk). Kokoomus. Arkivert fra originalen 7. februar 2012. Besøkt 28. juni 2012. 

Eksterne lenker

rediger