Sosialkonservatisme

2 betydninger

Sosialkonservatisme er et begrep innen konservativ tenkning med to hovedbetydninger:

  • Enten en sosialreformatorisk konservatisme, en strømning innen den europeiske konservatismen som har ønsket å bekjempe fattigdom og skjerme arbeidere for konkurranse for å motvirke sosial nød og uro. Noen tidlige sosialkonservative tenkere var den sveitsiske forfatteren Sismondi, den tyske politiske økonomen Lorenz von Stein, den tyske filosofen Friedrich Julius Stahl og den britiske statsmannen Benjamin Disraeli. Den tyske kansleren Otto von Bismarck fremstår som den første store reformatoren.[1][2] Beslektede begreper i den engelsktalende verden er «one nation-conservatism» og «compassionate conservatism».
  • Eller en sosialpolitisk konservatisme, i vid forstand, som hegner om tradisjonell moral og velprøvde sosiale normer; og ser det som fellesskapets plikt å oppfordre til, eller påtvinge, disse gjennom sivile lover og regler.[3][4] Dette er den vanligste begrepsbetydningen innen amerikansk konservatisme. Et typisk spenningsfelt mellom sosialkonservative og sosialliberale gjelder familie, kjønn og seksualitet, derav det i all hovedsak amerikanske begrepet om familieverdier.[5][6]

De to betydningene av «sosialkonservatisme» er ikke gjensidig utelukkende.

ReferanserRediger

  1. ^ Tingsten, Herbert (1971). De konservative ideene. En samlet fremstilling av konservatismens ideer og utvikling (norsk). Oversatt av Ingeborg Moræus Hanssen. Oslo: Gyldendal. s. 79–122. ISBN 82-05-00764-0. 
  2. ^ Liedman, Sven-Eric (1994). Fra Platon til kommunismens fall. Politisk idéhistorie. Oversatt av Svein Borgen. Oslo: Cappelen. s. 222–230. ISBN 82-02-14043-9. 
  3. ^ Zafirovski, Milan (2008). Modern Free Society and Its Nemesis: Democracy, Economy, and Conservatism: Political and Economic Freedoms and their Antithesis in the Third Millennium (engelsk). Lanham: Lexington Books. s. 27. ISBN 978-0-7391-1516-9. 
  4. ^ Hing, Leanne S. Son (2013). «Stigmatization, Neoliberalism, and Resilience». I Hall, Peter A. og Lamont, Michèle. Social Resilience in the Neoliberal Era (engelsk). Cambridge University Press. s. 166. ISBN 978-1-107-03497-6. 
  5. ^ Farney, James Harold (2012). «Conservative Ideology and Social Change». Social Conservatives and Party Politics in Canada and the United States (engelsk). University of Toronto Press. s. 12ff. ISBN 978-1-4426-1260-0. 
  6. ^ Smith, Robert B. (2014). «Social Conservatism, Distractors, and Authoritarianism: Axiological versus Instrumental Rationality». I Dahms, Harry F. Mediations of Social Life in the 21st Century (engelsk). Emerald Group Publishing. s. 101. ISBN 978-1-78441-222-7.