Heraldikk

Heraldikk (engelsk: heraldry, tysk: Heraldik og fransk: blason) er læren om våpenmerker (våpenskjold), det vil særlig si offentlige våpen, enkeltpersoners våpen, slektsvåpen, private selskapers våpen og fantasivåpen.[1] Betegnelsen heraldikk brukes også om faktisk forekomst av våpenmerker.

En tysk våpenrulle med personvåpen fra 1400-tallet (Hyghalmen Roll)

Heraldisk kunnskap brukes blant annet til å konstruere (sette sammen) nye våpen, utforme avbildninger og beskrivelser av våpen, analysere og systematisere eksisterende våpen, eller som hjelpevitenskap for historiske og andre fagområder (slektshistorie, kunsthistorie med flere).

Heraldiske hovedtrekk og utviklingslinjerRediger

Heraldikk blir også kalt det heraldiske systemet, og en sikter da normalt til at det består av disse hovedtrekkene [2]

  • Bare bestemte typer av farger (tinkturer) og figurer blir brukt i våpen
  • Ett og samme våpen kan utformes i såkalt heraldisk stil på flere måter og i forskjellige fysiske materialer
  • Et våpen skal kunne bli entydig beskrevet i heraldiske faguttrykk gjennom en såkalt blasonering
  • Et våpen blir vanligvis brukt innenfor en skjoldformet innramming
  • Eieren av våpenet bruker det som sitt faste kjennetegn.

Disse hovedtrekkene utgjør kjernen i heraldikken. Hovedtrekkene kan påvises som et nytt system fra og med siste del av 1100-tallet i franskspråklige områder.[3] De enkelte elementene i systemet går imidlertid langt tilbake i tid, og de bygger på eldre fanemerker, skjold- og hjelmdekorasjoner, stammetegn, lokale og internasjonale symboler, myter, fabelvesener og mye annet fra både Europa og Midtøsten.

Hvilke faktorer som er hovedårsaker til at heraldikken oppsto som et eget vesteuropeisk system, har vært mye diskutert.[4] Blant disse faktorene er samling av riddere og tropper under korstogene og kontakten med Midtøstens farge- og symbolbruk, behov for kjennetegn under turneringer, føydalvesen, høvisk ridder- og hoffkultur, samt hjelmer og andre rustningsdeler som gjør det vanskelig å kjenne igjen personer.

Det heraldiske systemet spredte seg hurtig over hele Europa og ses i Norge fra utover på 1200-tallet, blant annet i bevarte segl fra konger og stormenn.[5]

Systematiseringen har blant annet sammenheng med at det fantes herolder som førte lister over våpen (våpenruller), der våpen ble ensartet avbildet og/eller beskrevet, samt til dels ordnet tematisk.[6]

Ordet heraldikk er dannet av ordet herold.[6]

BildegalleriRediger

Noen heraldiske sondringerRediger

Mange sondringer og inndelinger blir benyttet innenfor heraldikk og heraldisk virksomhet.

Et aktuelt skille i vår tid går mellom offentlig heraldikk og privat heraldikk. Skillelinjen går mellom heraldikk og våpen for (1) offentlige myndigheter (staten, statlige militære og sivile organer, kongehus, fylkeskommuner, kommuner) [7] og (2) private fysiske og juridiske personer, bl.a. foreninger, enkeltpersoner og slekter. For offentlige våpen gjelder særlige politiske og juridiske hensyn, regler og rettsbeskyttelse. Det er disse våpnene og private korporasjoners våpen som i dag særlig fungerer som kjennetegn. Nesten bare slike våpen ses i "det offentlige rom" og de har en viss, praktisk betydning i samfunnslivet. Enkeltpersoners våpenskjold og slektsvåpen brukes i dag nesten bare innenfor "den private sfære" og til dekorative formål.

I arbeid med heraldikk kan det sondres mellom innhold og form. Innholdet er sammensetningen av farger (tinkturer) og figurer, mens formen er avbildning i heraldisk stil og beskrivelse i blasonering.[8]

Det er ofte sondret mellom teoretisk heraldikk ("våpenlære") og praktisk heraldikk ("våpenkunst").[9] Sondringen kan være misvisende, fordi alle sider av heraldikken kan tenkes behandlet både teoretisk og praktisk.

På fransk er uttrykket le système héraldique også brukt om de juridiske regler som gjelder for våpenskjold eller har gjeldt tidligere.[10] På engelsk brukes uttrykket the law of arms om både de heraldiske regler for de ovennevnte delene av systemet, og om de rettsregler som gjelder for våpenskjold.

Heraldiske reglerRediger

Heraldikken har regler som kan grupperes etter hovedtrekkene i systemet. Regler gjelder dermed for innhold, form, eierrelasjoner, fastsetting og bruksmåter for våpenskjold, samt for hva som kvalifiserer noe til å være våpenskjold, skjold, hjelm og andre grunnleggende elementer.

Reglene er basert på tradisjoner, praktiske brukshensyn, myndigheters og privates praksis samt enkelte rettsregler. Tradisjonene går tilbake til middelalderen, mens praksis og rettsregler har variert en del i tid og rom.

Rettsreglene er i dagens Norge hovedsakelig regler for offentlige våpen, men de innebærer dermed også forbud for private mot uhjemlet bruk av våpen som kan forveksles med offentlige våpen, segl og andre merker, i henhold til straffeloven § 165.[11]

Heraldiske regler som har variert, er for eksempel kravene om få og rene fargeflater, én eller få figurer, og begrenset ytre utstyr ved skjoldene. I Norge praktiseres fra 1930-årene ganske strenge krav om enkelhet for innhold, form og utstyr i offentlige våpen.[12] Lignende krav praktiseres i de andre skandinaviske landene, mens mer kompliserte våpen blir fastsatt i mange andre land. I noen grad har myndighetspraksis også påvirket privates praksis.

Heraldiske faginstanserRediger

I Norge hører statlige offentlige våpen under Utenriksdepartementet (riksvåpen med rikskronen/kongekronen, statsflagget) og militære myndigheter (avdelingsmerker, faner med mere), mens Riksarkivet er rådgivende instans for de kommunevåpen som blir fastsatt av regjeringen i kongelig resolusjon.[13]

Forsvaret er Norges største bruker av heraldikk. Forsvaret forvalter over 250 heraldiske våpen og over 6 000 tegn. Forsvaret bistår Utenriksdepartemntet og andre Statlige etater innen fagområdet. Forsvaret har egen rådgiver innen militær heraldikk. Forsvarsjefens og Forsvarets rådgiver er i dag Claus Andreas Østby. Før dette har oberst Jan Eide, og generalmajor Thorbjørn Bergersen hatt denne funksjonen.[14]

I Danmark og Sverige (statsheraldiker) er heraldiske faginstanser knyttet til riksarkivene.[15] I Sverige og Finland er det også statlige heraldiske nemnder.

I Storbritannia er det fortsatt spesielle heraldiske myndigheter som regulerer, konstruerer og fastsetter våpenskjold for både offentlige og private institusjoner, virksomheter og foretak, samt for enkeltpersoner: College of Arms i London og Lord Lyon King of Arms i Edinburgh. Noe lignende institusjoner finnes i Canada og Irland, samt med mer begrensede oppgaver i særlig Belgia, Nederland, Spania og Sør-Afrika.

Forsvaret og heraldikkRediger

Militær heraldikk bygger på de samme regler og forutsetninger som vanlig heraldikk. Den er imidlertid mer omfattende.[14] I tillegg til et systematisk utviklet våpen- og flaggvesen, omfatter militære heraldikk seremonier, uniformer og tilhørende tegn, medaljer, mynter, profilprodukter o s v. Med andre ord alle de ytre forhold som karakteriserer det militære miljø, og som gir militære styrker deres særegenhet og egenart.

Profilering skaper og opprettholder Forsvarets identitet og omdømme. Den har positiv innvirkning internt, så vel over for samfunnet for øvrig, og bidrar til å skape identitet og image, samt gjør Forsvaret gjenkjennelig.  Militære heraldikk profilerer mer enn noe annet Forsvarets identitet ved å visualisere avdelingenes kjerneverdier, særpreg og mål, slik de er formet av tradisjoner og miljø.

Heraldikk og profilering må sees i sammenheng. Forsvarets visuelle profil og heraldikk går hånd i hånd, nettopp fordi heraldikken er tidløs og er hoved bærer av Forsvarets visuelle profil. Heraldikken er uløselig knyttet til kunstrisk grafisk utforming og produksjon. Heraldikk er så vel en vitenskapelig som kunstnerisk disiplin.

Norge har ikke en riksheraldiker eller institusjon som er ansvarlig for statsheraldikk slik man finner i enkelte andre land. Forsvaret er nasjonens største heraldikkforvalter. Det har ført til at Utenriksdepartementet og statlige organer søker råd og forslag til løsninger fra Forsvaret. Dette forsterker kravene til etatens heraldiske ekspertise.

I sin reneste form finner vi heraldikken i :

•    Avdelingsmerkene.

•    I Forsvarets visuelle profil

•    Faner, standarter, fendler (både utseende og bruk)

•    Uniforms tegn, (våpenmerker, kvalifikasjonstegn, knapper osv.)

•    Distinksjoner

•    Medaljer (både metalldelen og medaljebåndene)

•    Diplomer (primært knyttet til medaljer)

•    Flagg (bruk av flagg både på uniform og ellers)

•    Monumenter

•    Parader

•    (Militær) takt og tone

•    Plaketter

•    Coin/mynter

Approbering og godkjenningRediger

Forsvaret har overfor Utenriksdepartementet forpliktet seg å følge de heraldiske normer og regler ved utforming av sine våpen.  I motsetning til øvrige stats etater, fremmer derfor ikke Forsvaret sine forslag til våpen til UD for godkjennelse. Forsvarssjefen er delegert myndighet på H M Kongens vegne, å godkjenne Forsvarets merker.

I motsetning til våpen, fremlegges forslag og til godkjennelse av faner for H M Kongen.

Et unntak fra ovennevnte forpliktelser er uniformstegn. De heraldiske regler skal så langt som mulig følges, men funksjonelle forhold kan være avgjørende. Slike tegn er beskrivende for funksjon og kvalifikasjoner, og forutsettes forstått både innad, men også utenfor egen etat. Internasjonal praksis kan også være styrende for utformingen.

Utforming og komponeringRediger

Med våpen menes avdelings/enhets merker (heraldiske våpen). Slike skal utformes i samsvar med fastlagte normer som varierer med etat/gren.

Mange avdelinger/enheter ønsker slike kjennetegn og det er behov for nøkternhet og begrensninger. Behovet for identitet/profilering og størrelse på avdeling/enhet er avgjørende for tildeling av heraldisk våpen.  Prinsipielt bør ikke avdelinger/enheter mindre enn hva som kan oppfattes som bataljons nivå, tildeles egne merker. Unntak kan være skoler og selvstendige enheter.

Et heraldisk våpen er et grafisk kjennetegn som identifiserer en avdeling/institusjon like godt som den skrevne benevnelse. Av praktiske grunner oppgis de imidlertid ofte sammen.

Prinsipielt brukes Forsvarets emblem /heraldiske våpen ved kommunikasjon utad, og enhets/avdelingsmerker ved intern kommunikasjon.

Våpnenes generelle utforming varierer i henhold til fastlagte normer.

Våpen for fellesinstitusjoner har form og karakter som riksvåpenet, d v s trekant skjold med krone. Hærens merker er som for fellesinstitusjoner, men kampavdelinger er unntak. De fører merker uten krone.

Sjøforsvaret har merker med kronet bueskjold med navn angitt på plate mellom krone og skjold. Skjoldet har en krans av tauverk.

Luftforsvaret har merker formet som en kronet rondell og tekst i en ytre ring. Under merket er et bånd med motto.

Heimevernets merker er basert på kransen med krone fra deres emblem

Med unntak av HV er de nevnte forskjeller i stor grad som følge av tiden i UK under siste verdenskrig og tjenesten i Tysklandsbrigadene, der norske avdelinger og enheter fulgte britiske tradisjoner og normer

RollerRediger

Ansvaret for at Forsvaret personell skal få sine merker og tegn, både av tøy og i metall, til på bruk på uniform er i hovedsak delt på ulike etater. Ansvaret for uniformer, heraldikk, kultur og tradisjon er tillagt sjef Forsvarets fellestjenester (FFT). Forsvaret kommunikasjon (FKOM) har det overordnede ansvar for profil og heraldikken i Forsvaret. Forsvarsmateriell (FMA) har ansvar for grunnlaget for produksjon. Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) har ansvar for at Forsvaret enheter får forsyning av godkjente merker og tegn, herunder kvalitetskontroll ved mottak av artikler fra rammeavtaleleverandør

Heraldiske skrifter og foreningerRediger

Heraldiske håndbøker og lærebøker blir ofte inndelt etter de nevnte hovedtrekkene i systemet. Skriftlige arbeider om heraldikk finnes allerede fra middelalderen (blant annet av Bartolus de Saxoferrato), og trykte bøker eller skrifter om heraldikk og/eller heraldiske emner finnes nå i de fleste europeiske land, Nord- og Sør-Amerika, samt Australia. Trykte skrifter om heraldikk finnes i Norge fra og med første del av 1800-tallet (av Conrad Nicolai Schwach), mens det senere er kommet en del artikler og bøker om både offentlig heraldikk (av blant annet Oluf Kolsrud, Hallvard Trætteberg, Knut Johannessen, Hans Cappelen, Harald Nissen, Jan Eide, Thorbjørn Bergersen og Claus Andreas Østby) og privat heraldikk (av blant annet C. M. Munthe, Hans Krag, Hans Cappelen, Herman L. Løvenskiold og Harald Nissen).

I mange land er det i dag egne heraldiske foreninger som utgir tidsskrifter og medlemsblader, bl.a. Norsk Heraldisk Forening med medlemsbladet Våpenbrevet. Det skandinaviske Heraldisk Selskap (Societas Heraldica Scandinavica), med sete i København, utgir Heraldisk Tidsskrift.[16] Nordiske heraldiske konferanser blir arrangert annet hvert år (2005 i Oslo) av Heraldisk Selskap sammen med de nasjonale foreningene. Disse foreningene har egne nettsteder på internett. Svenska Heraldiska Föreningen har et aktivt diskusjonsforum med deltakere fra alle nordiske land: www.heraldik.se/forum/.

Internasjonale heraldiske kongresser og kollokvier arrangeres hvert annet år rundt om i verden, under medvirkning av de internasjonale organisasjonene Bureau permanent des congres internationale de généalogie et d'héraldique, L'Académie Internationale d'Héraldique (AIH) og Confédération internationale de généalogie et d'héraldique. Disse organisasjoner har også skandinaviske medlemmer og internasjonale kongresser har vært holdt i Helsingfors, København og Stockholm. En internasjonal kongress ble holdt i Oslo i 2014, arrangert av Norsk Heraldisk Forening og Norsk Slektshistorisk Forening.

Nærliggende emner og områderRediger

Andre systemer for kjennetegn som bare har noen av hovedtrekkene ovenfor, kan også være benevnt som heraldikk, så som de japanske kjennetegnene mon, de kommunistiske offisielle merkene som ikke brukes i skjold, visse afrikanske skjolddekorasjoner, greske skjoldmerker fra antikken og kjennetegn brukt i det gamle Egypt.

Noen bruker et mer utvidet heraldikk-begrep, særlig det engelske begrepet Heraldry. Da tas med temaer fra annet arbeid som er typisk for herolder, særlig seremonier og titler. Det snevrere begrepet heraldikk knyttet til våpenskjold, blir da betegnet som Armory.

Det kan ofte være hensiktsmessig å behandle heraldikken, og heraldiske spørsmål, sammen med tilgrensede områder som flagglære (vexillologi), segl (sigillografi eller sfragistikk) symboler, bumerker, ordenstegn (faleristikk), insignologi, logoer med flere.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Neubecker: Heraldik (1979), side 6-7, Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 12.
  2. ^ Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 25-27.
  3. ^ Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 11-12.
  4. ^ Bäckmark og Wasling: Heraldiken (2001), side 18-20.
  5. ^ Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 13.
  6. ^ a b Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 12.
  7. ^ Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 40.
  8. ^ Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 25.
  9. ^ Neubecker: Heraldik (1979), side 252.
  10. ^ Rémi Mathieu: Le système héraldique français, Paris 1946.
  11. ^ Cappelen: «Ny norsk straffelov» (2015), side 79-84.
  12. ^ Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 22-24.
  13. ^ Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 37-38.
  14. ^ a b «Heraldikk». Forsvaret (norsk nynorsk). Besøkt 25. januar 2023. 
  15. ^ Bäckmark og Wasling: Heraldiken (2001), side 94-97.
  16. ^ Bäckmark og Wasling: Heraldiken (2001), side 98-99.

LitteraturRediger

Norge

Andre land

  • Heraldisk Tidsskrift, utgis i København og har også mange norske artikler
  • Poul Bredo Grandjean: Dansk Heraldik, København 1919 (bare dansk-norsk adelsheraldikk og i dag å anse som foreldet)
  • Knud Prange: Heraldik og historie. Dansk historisk Fællesforenings håndbøger, 1962, s. 74; 2. utgave 1964; 2.udvidede udg. 1977
  • C. G. U. Scheffer: «Heraldiken i dag», Heraldisk Tidsskrift, 2 nr. 14, 1966, s. 180-184
  • Carl-Alexander von Volborth: Alverdens heraldik i farver, Politikens Forlag, København 1972 (oversatt av Sven Tito Achen)
  • Sven Tito Achen: Heraldikkens femten glæder, 1978
  • Ottfried Neubecker: Heraldik. Kilder, brug, betydning, København 1979 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy)
  • Michel Pastoureau: Traité d'héraldique, Grands manuels Picard, Paris 1979, (nye utgaver 1993, 1997, 2003)
  • Carl-Alexander von Volborth: Heraldry – Customs, Rules and Styles, Dorset 1981
  • Carl-Alexander von Volborth: The Art of Heraldry, Dorset 1987
  • Magnus Bäckmark og Jesper Wasling: Heraldiken i Sverige, Lund 2001
  • Steen Clemmensen, Ole Rostock og Sven Tito Achen: Dansk heraldisk bibliografi 1569-1999, Heraldisk Selskap og Syddansk Universitetsforlag, 2002
  • Allan Tønnesen (redaktør): Magtens besegling. Enevoldsarveregeringsakterne af 1661 og 1662 underskrevet og beseglet af stænderne i Danmark, Norge, Island og Færøerne, utgitt av det skandinaviske Heraldisk Selskap på Syddansk Universitetsforlag, Odense 2013, 583 s., ISBN 9788776746612, med segl fra 2.297 personer, bl.a. fra Norge 87 geistlige og 406 bønder

Eksterne lenkerRediger