Krone (hodebekledning)
Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Krone er en særlig utsmykket form for hodebekledning. Kroner forbindes mest med kongelige og adelige personer, da som symbol på makt og verdighet, men kan også bli brukt av andre ved visse anledninger, for eksempel som hodepynt båret av bruder i brylluper, eller når barn har bursdag. Kroner er kjent fra langt tilbake og varierer i utformingen.
Kongekrone
redigerEn kongekrone er en metallkrone som bæres av en konge, og det finnes tilsvarende, gjerne noe mindre kroner for dronninger som er gift med konger og for andre medlemmer av en kongefamilie. En slik krone blir satt på en kongelig persons hode under en kroningsseremoni, og den kan også stå fremme ved ulike anledninger, som for eksempel en signingsseremoni eller ved kongelige begravelser.
Den kongekronen som inngår i de norske kronregaliene stammer fra unionstiden med Sverige, mens den kongekronen som ble brukt i den senerne delen av dansketiden er i København. Begge kronetyper har en kronring av gull besatt med juveler, det er juvelbesatte bøyler fra ringen opp og inn mot et toppunkt og der er det et lite rikseple med øverst et kors. Inne i kronene er det en hette eller pull av tøy som er purpurfarget, rødt eller blått, og som også kan ha forskjellige utsmykninger. En annen type kroner er åpne takkekroner. Den norske arvefyrstekronen har en slik form.
Kongekroner i heraldikken
redigerEn fremstilling av en kongekrone er også et symbol i form av en grafisk figur. Kongekronen som symbol brukes for å vise kongen som statsoverhode, bl.a. som kjennetegn på trykksaker. Kongekronen markerer at det er en konge eller noen på hans vegne som opptrer.
Kongekroner i sterkt stilisert form inngår gjerne i europeiske lands kongelige monogrammer, heraldiske kongevåpen og riksvåpen. I norsk kommunal heraldikk er konger symbolisert i middelalderens kroneformer, dvs en kronring med blader og/eller spisser som stikker opp, for eksempel i Vestfolds og Holes våpen.
Kongekroner brukes som dekorativt element, såvel på steder og stoler der konger kan befinne seg f.eks. ved åpningen av Stortinget, som i allegorier, folkekunst og brukskunst.
Betegnelsen regaliekrone blir noen ganger brukt om den stiliserte kronen som står over initialen (forbokstaven) i den norske kongens monogram. Det er enkelte små forskjeller i detaljene i de monogramkronene som er brukt av de siste tre kongene. Disse "regaliekronene" skiller seg også litt fra kronetypene på skjoldet i riksvåpenet slik det vanligvis blir brukt av statsmyndighetene. En skal imidlertid ha et trenet øye – eller se ganske nøye på disse kronetypene – for å finne forskjellene.
Historie
redigerFra de tidligste tider kjenner man kroner som så ut som utsmykkede diademer. De ble noen ganger båret utenpå et annet hodeplagg, for eksempel en turban. De var ofte av edelt metall og kunne ha innsatt edelstener. Tidlig kjenner man også kroner som var utformet med spisser så de skulle ligne en strålekrans, det man kaller takkekroner.
I Egypt bar farao en meget spesiell hodebekledning som lignet på en høy smalnende hatt. Kongene i det øvre Egypt hadde en krone som var hvit og som ble kalt hedjet. Den så ut som en hatt med en knopp på toppen, og den var antagelig laget av lin. Kongene i det nedre Egypt bar en krone som så ut som et rødt diadem med en høy spiss bak, antagelig av tre. Den ble kalt deshret. Kongene som regjerte over hele Egypt bar den såkalte dobbeltkrone som så ut som en sammensetning av disse to; den bestod av den røde kronen utenpå den hvite. Foran på kronen var det en utsmykning av gull, gjerne i form av en liten slange. Også variasjoner over denne hodebekledningen er avbildet, som kroner med høye fjær på. Kongen kunne også bære et utsmykket hodeklede. I krig bar han en utsmykket hjelm.
Assyriske og babylonske konger bar en slags tiara. Dette hodeplagget lignet en fez, men var høyere. Det var laget av lin, eller muligens også av tre eller et metall. Kronen kunne ha broderier eller andre ornamenter på seg, i noen tilfelle små horn.
Keisere i Romerriket bar vanligvis en krans av blader, i likhet med andre embedsmenn i riket. På et senere tidspunkt avbildes noen av dem med takkekroner.
Fra middelalderen har europeiske regenter brukt mange forskjellige slags kroner, som bøylekroner og andre lukkede kroner. De har bøyler eller en flate som krummer seg og møtes på toppen, der det er en form for utsmykning, vanligvis en kule med et kors på.
Forskjellige andre typer er også kjent. I det østlige Asia har regenter ofte båret kroner som er høye og spisse. Noen steder har regenter også brukt en hel hjelm som krone.
I den senere tid har de kongelige flere steder gått fullstendig bort i fra å bruke kroner og andre regalier. Kong Haakon VII og dronning Maud var de siste kongelige i Norge som bar krone. Etter at kroningen ble avskaffet ved en endring i grunnloven, har de kongelige i Norge ikke båret kroner. Kong Olav V og Harald V har derfor ikke hatt på seg krone. Likedan er det i flere andre europeiske monarikier. Men noen steder brukes fortsatt de kongelige regaliene. Kongefamilien i Storbritannia hører til dem som fortsatt bærer kroner ved visse anledninger.
Brudekrone
redigerUtdypende artikkel: brudekrone
Brudekroner er kroner som blir båret av bruden i bryllupet. Bruk av brudekrone var meget vanlig flere steder i tidligere tider, men er idag mer sjelden. Flere steder i Norge har man gamle tradisjoner for brudekroner, og mange steder er brudekroner til utleie. Før i tiden var spesielle former for kutyme knyttet til brudens drakt. Brudekrone og fritt hår skulle være tegnet på jomfruelighet, og det kunne være straffbart om noen som ikke var jomfru brukte det. Brudekronene var ofte rikt utsmykket, og flere motiver som går igjen er en hane eller en due. Begge deler skulle være et tegn på kyskhet.
Se også
redigerLitteratur
rediger- Gustav Storm: Norges gamle vaaben, farver og flag, Christiania 1894
- Chr. Brinchmann: Norske konge-sigiller og andre fyrste-sigiller fra middelalderen, Kristiania 1924
- Hallvard Trætteberg: «Norges statssymboler inntil 1814», Historisk Tidsskrift, bind 29 hefte 8 og 9, Oslo 1933
- Hallvard Trætteberg: «Norges krone og våpen», Festskrift til Francis Bull, Oslo 1937
- Sigurd Grieg: «En brudekrone fra Stranda i Møre» i Kulturhistoriske streiftog, Oslo 1950, side 134-148 samt side 154 med en norsk og nordisk litteraturliste om brudekroner (med 11 henvisninger)
- Herman L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978
- Hans Cappelen og Knut Johannessen: Norske kommunevåpen, Oslo 1987 med senere tilleggshefte
- Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, Trondheim 1990
- Harald Nissen: «Det norske kongevåpenet», Heraldisk Tidsskrift bind 10 nr 91, København mars 2005
- Hans Cappelen: «Norge i 1905: Gammelt riksvåpen og nytt kongevåpen», Heraldisk Tidsskrift, bind 10 nr 94, København oktober 2006
Utenlandsk
- Ottfried Neubecker: Heraldik. Kilder, brug, betydning, København 1979 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy)
- Carl-Alexander von Volborth: Heraldry – Customs, Rules and Styles, Dorset, England 1981
- Erling Svane: Det danske Rigsvåben og Kongevåben, (Odense University Studies in History and Social Sciences 160), 1994