Åpne hovedmenyen

Duer er brukt symbolsk fra de tidligste tider. Klippeduen ble temmet for mer enn 5 000 år siden, og er senere avlet til spesialisert bruk. Ved mange seremonier er det blitt vanlig å slippe ut duer som en symbolsk markering.

Gamle testamenteRediger

SendebudRediger

 
Millais: Duen i Noas ark kommer tilbake

I Bibelen er duen brukt i flere symbolske sammenhenger. I 1. Mos. 8,8-12 sender Noa ut en due for å se om vannet hadde sunket fra jordoverflaten. Den kom tilbake med et oljeblad.

OfferdyrRediger

3. Mosebok gir regler for hvordan duer kan brukes som offerdyr.

Profeten Jona har navnet due, og opptrer i offerrollen da han blir kastet i havet for å stille stormen.

IdealRediger

I Høysangen er duen flere ganger brukt som bilde på skjønnhet, uskyld, kyskhet og renhet. Dette er sammenfallende med

Profetene Jesaia og Hosea bruker duen som bilde på troskyldighet og engstelse.

Profetene Jeremia og Esekiel bruker bildet av duen den bygger rede i sidene av en gapende kløft, i kontrasten mellom det uskyldige og det truende.

Gresk mytologiRediger

Guden for kjærlighet og skjønnhet, Afrodite, har en vogn trukket av duer.

Pleiadene, Atlas' syv døtre, er duer. Da Atlas måtte bære himmelen på sine skuldre begynte Orion å forfølge Pleiadene. Zeus skapte dem først om til duer, og deretter til stjerner, som påskjønnelse for farens anstrengelse.

Nye testamenteRediger

 
Hugenottkorsets due symboliserer ånd

ÅndRediger

Ved Jesu dåp er alle evangelistene enig om at Den hellige ånd kom ned i skikkelse av en due. Symbolet forener flere av betydningene brukt i Det gamle testamentet.

FredssymbolRediger

 
Fredsduen på et frimerke fra DDR 1950

Som medlem av Det franske kommunistpartiet fikk Pablo Picasso i oppdrag å tegne et fredssymbol foran en stor konferanse i januar 1949. Han valgte da duen med olivenkvist i nebbet.[1] Samme vår ble Picassos tegning hengt opp som plakat overalt i Europa, og er senere blitt et dominerende fredssymbol.

Andre berømte bilder av duer: René Magritte (1947)[2], Georges Braque (.[3]

Segl og våpenskjoldRediger

 
Flygende due med oljekvist over arken i kommunevåpenet til Arch, Sveits.

Særlig fra og med 1600-tallet forekommer det en due i mange personers segl, i offentlige våpen og i slektsvåpen. Duen med «oljekvisten» i nebbet (Noas due), due uten kvisten og due i forskjellige stillinger, er brukt som hovedfigur både i segl og i våpenmerkenes skjold og hjelmtegn.

Skjold der den sittende duen med oljekvisten er hovedfigur, finnes på flere monumenter i Roma. Våpenet er for pave Innocens X (død 1655) av slekten Pamphili. Også pave Pius XII (død 1958) med slektsnavnet Pacelli, har denne duen i våpenet, men med hodet vendt bakover og sittende på en fjelltopp.

Den sittende duen med oljekvisten inngår i det svenske kommunevåpenet til tidligere Anundsjö landskommun, og bl.a. i de norske slektsvåpnene til Blehr, Falsen, Nannestad og Omsted (i skjoldene) samt Thaulow (i hjelmtegnet).

Kypros' riksvåpen har idag en oppflygende due med oljekvist. En lignende due finnes i flere offentlige og private våpenskjold rundt i verden.

I noen våpenskjold finnes duen uten oljekvisten, men med vingene utspent og hodet vendt nedover (Den hellige ånds due). Denne utformingen tilsvarer duen i ordenstegnet til den franske hellige ånds orden.

I norske slektsvåpen finnes bl.a. skjold med en flygende due (Arntzen og Due) og en «flygeferdig» due, dvs. sittende og med hevede vinger (Midelfarts skjold og Stabells hjelmtegn). Mest vanlig i skjoldet er en sittende due som er stilt sammen med andre figurer (bl.a. Dietrichson, Fougner, Hofgaard, Kahrs, Mohn, Seip, Width).

Norsk heraldisk litteratur

ReferanserRediger