Historisme

«Historisme» har flere betydninger.

Historisme er den arkitektoniske perioden som behersket europeisk og vestlig arkitektur og innredning fra midten av 1800-tallet og frem til ca. 1900. De tidligste tegn til historismen finnes allerede på 1700-tallet, og selv etter at etterfølgende epoker som art nouveau, art deco og funksjonalisme gjorde seg gjeldende, levde historismen videre frem mot midten av 1900-tallet.

Strawberry Hill, kobberstikk fra 1700-tallet

Sacré-Cœur i Paris er en nybysantinsk kirke

Kjennetegn

Historismen kjennetegnes ved at den gjenopplivet og etterlignet eldre perioders stiluttrykk, som gotikk, renessanse, barokk og rokokko. Disse nystilene kunne opptre samtidig, og derfor ble perioden tidligere kalt stilforvirring. Den nedsettende betegnelsen har også sammenheng med at periodens ytringer ble sterkt nedvurdert i første halvdel av 1900-årene, da tilhengere av arkitektonisk modernisme reagerte mot nystilene som falske og overfladiske, og tok avstand fra en periode som de mente ikke var i stand til å skape sitt eget stiluttrykk. Senere ble historismen oppvurdert, og fikk da sin nåværende mer nøytrale betegnelse.

Engelsk opprinnelse

De første kunstuttrykk som kan betegnes som historisme finner vi i England på 1700-tallet, hvor det ble moderne å utstyre tidens nye landskapsparker med paviljonger etter historiske eller eksotiske forbilder, særlig fra antikken, gotikken eller orienten. I 1745 fikk Westminster Abbey nyoppførte gotiske vesttårn tegnet av Nicholas Hawksmoor, og i 1747 ble Horace Walpoles landsted «Strawberry Hill» oppført i nygotikk. Dette regnes som gjennombruddet for historismen.

Romantikken, som ellers preger malerkunsten og litteraturen, fikk også prege parkene. Maleriske middelalderruiner ble anlagt på vakre steder i offentlige parker og private hageanlegg.

Utdanningens betydning

En forklarer historismen med arkitektutdannelsen som var blitt mer skolepreget og at en lærte om tidligere tiders epoker og ville prøve stilelementer fra dem.

C.W. Hase

Conrad Wilhelm Hase (1818–1902) underviste i Hannover. Han var nygotikkens talsmann. Han ville ha bygninger i upusset tegl, ekte materialer. Han mente at gotikken var den eneste sanne kristne tyske stil. Det hensiktsmessige funksjonelle og det konstruktive skulle være utgangspunkt for all god arkitektur. Han mente at stilformene måtte være intimt knyttet til konstruksjonen.

Gottfried Semper

Den andre teoretikeren Gottfried Semper (1803–1879) tar ild, jord, luft og vann som utgangspunkt for sine fire bygningselementer. Ildstedet er det sentrale, kulturelle element og de andre er beskyttelse rundt dette. Den ytre veggflate er et teppe trukket utenpå konstruksjonen. Den skal ikke si noe om det indre. Veggen blir en bekledning, forkledning eller maske. Byggeteknisk legges vekt på en moderne sann konstruksjon som kan frigjort de ytre formene fra byggematerialer. Semper forsvarer den klassiske tradisjonen. Han mener formene står i sentrum derfor er materialvalget sekundært. En kan derfor bruke imitasjonsteknikk i f. eks. tre. Men stilformene er ikke noe mål i seg selv. Stil skal være bærer av et symbolinnhold, og de arkitektoniske former blir det sentrale kommunikasjonsleddet utad.

Nygotikken dominerer kirkebyggene

Notre Dame de Montréal, interiør.

Historismen ble imidlertid ikke den førende retningen i den vestlige verden før lenge etter 1800.

Den tidligere nedvurderte gotikken var den perioden som først ble tatt opp igjen. Et tidlig eksempel er Notre Dame de Montréal fra 1829, som blander inn elementer av tradisjonell, fransk-kanadisk dekor. Saint Patrick-katedralen i New York er derimot en trofast imitasjon av en fransk middelalderkatedral. Også Votivkirche i Wien kopierer de franske katedralene. Likesom den opprinnelige gotikken hadde nasjonale særdrag, oppviste nygotikken nasjonale egenheter.

Nygotikken fikk også preget verdslige bygg. Parlamentsbygningen i London fra 1835 er et fremragende eksempel, likeså parlamentsbygningene i Ottawa i Canada.

Stilpluralisme

Kunsthistorisches Museum, Ringstraße, Wien

Utover på 1800-tallet ble imidlertid interessen for langt andre perioder utviklet, og nybysantinsk, nyromansk, nyrenessanse, nybarokk, nyrokokko, nyempire osv. utviklet seg. Byer som er preget av historismen er for eksempel Wien, hvor bymurene ble revet på 1860-tallet, og dermed ble Ringstraße anlagt, omgitt av praktfulle historismebygg.

Eksempler på nyromanske bygninger er Saint John the Divine i New York og Gedächtniskirche i Berlin (nå i ruiner). Også den bysantinske perioden vakte interesse, og praktfulle kirker som Sacré-Cœur i Paris, Notre-Dame de la Garde i Marseille og den katolske Westminster Cathedral i London ble bygget. Rådhuset i København er et eksempel på nyrenessanse. Berliner Dom er et eksempel på nybarokk, og dette preger spesielt Ringstraße i Wien.

Man lot seg også inspirere av det mer eksotiske. Paviljongene i tyrkiske palasser, kalt kiosker, ble etter hvert kopiert for små utsalg for aviser og sjokolade som etter hvert fantes i alle byer. For øvrig preget divaner og andre tyrkiske elementer interiører på sent 1800-tall, og ble gjerne kalt mamelukkstil.

Også fjernere land som India, Kina og Japan inspirerte arkitekturen. The Pavillion i Brighton, England, er et minne om den britiske tilknytningen til India. Paviljonger utformet som pagoder forekom ofte i offentlige parker. Åpningen av Suezkanalen i 1869 førte til økt interesse for det gamle Egypt, og offentlige bygg ble oppført med tunge, egyptiske søyler med lotusformede søylehoder.

Rundt 1900 var borgerhjemmene i Vesten gjerne preget av ulike stilarter; stakittgjerdet rundt villaene var i gotikk, hallen i renessanse, spisestuen i barokk og salongen i tyrkisk mamelukkstil. Industrisamfunnet gjorde at møbler og interiørartikler kunne produseres billigere, og dermed fikk imitasjonene stor utbredelse i befolkningen.

Historismen og nasjonal oppvåkning

Government Museum i Chennai.

Interessen for fortidens arkitektur falt også sammen med nasjonsbygging og nasjonalisme i mange land. Dermed utviklet det seg unike, nasjonale stilarter som hentet inspirasjon fra de ulike landenes historie:

• I Britisk India (dagens India, Pakistan og Bangladesh) oppsto den indo-sarasenske stilen. Praktbygg på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble inspirert av mogul-perioden i indisk historie, blandet med europeiske elementer . Stilelementer her er minareter, kiosker, overdekte verandaer og løkkupler. Arkitektene var briter, og offentlige bygg som jernbanestasjoner, regjeringsbygg og museer utgjorde hoveddelen, men også maharajaene i de delvis selvstendige fyrstedømmene i India bygde palasser i denne stilen, for eksempel i Mysore. Blant de mest kjente eksemplene er Gateway of India og Chhatrapati Shivaji-stasjonen i Mumbai, Victoria Memorial i Kolkata og Punjab-universitetet i Lahore.

Oppstandelseskirken («Blodskirken») i St. Petersburg, i ny-moskovittisk stil

• I Russland, som lenge hadde orientert seg mot Vest-Europa, søkte man nå inspirasjon i landets tradisjonelle kirkearkitektur. Et fremragende eksempel er Oppstandelseskirken (Blodskirken) i St. Petersburg.
• I Spania økte interessen for landets unike mudéjar-stil, en blanding mellom europeisk og islamsk (maurisk) arkitektur i middelalderen. Spesielt ble tyrefekterarenaer oppført i ny-mudéjar.
• I det sørvestre USA, i California, Texas, New Mexico og Arizona spesielt, ble den spansk-meksikanske adobe-stilen imitert. Mange kirker er bygd i såkalt mission revival, inspirert av de spanske misjonsstasjonene fra 16–1700-tallet. Villaene til stumfilmstjernene i Hollywood var inspirert av meksikanske haciendaer med patioer og søyleganger.

Scotty's Castle, Death Valley, California

Historismen i Norge

I Norge regnes historismen fra ca. 1850 til ca. 1910. Den første tiden hadde den mest inspirasjon fra middelalderen med nygotikken. Svært mange bygg i Norge tilhører historismen, og dette kan forklares bl.a. av følgende:

• Norge gjennomgikk en rivende økonomisk utvikling fra midten av 1800-tallet og fremover, noe som førte til en økning i byggevirksomheten over hele landet.
• Norge ble selvstendig i 1814, og nordmennene brukte 1800-tallet på å bygge opp en nasjonal identitet. Denne nasjonsbyggingen ga seg utslag i dragestil og sveitserstil.
• Kirkeloven av 1851 påla kommunene å sørge for at kirkene skulle ha plass til minst 30 % av befolkningen i sognet. Samtidig førte haugianer-bevegelsen og andre religiøse vekkelser til økt religiøsitet i befolkningen. De gamle kirkene ble derfor for små. Dermed ble historisk verdifulle kirker fra middelalderen og senere revet for å gi plass til store, lyse trekirker og steinkirker i historisme.

Nygotiske kirker

Se også: Kirker i Norge

Bragernes kirke.

Lysøen

En rekke kirker er oppført i nygotikk, og blant de mest fremtredende er Sandvikskirken og Johanneskirken i Bergen, Bragernes kirke i Drammen, Skien kirke og domkirkene i Fredrikstad, Tønsberg og Kristiansand. I Oslo, som vokste sterkt i denne perioden, ble det bygd en lang rekke nygotiske kirker, blant de fremste eksemplene er Trefoldighetskirken, den katolske St. Olav domkirke, Oslo, Kampen kirke og Uranienborg kirke.

Disse kirkene ble for det meste oppført i murstein, og kopierte den internasjonale nygotikken.

Trekirker

Tromsø Domkirke

Imidlertid var det foretrukne materialet i Norge fremdeles tre, og trearkitekturen begynte snart å kopiere gotiske stilelementer. Et tidlig eksempel er domkirken i Tromsø fra 1861, mens Vågan kirke i Lofoten fra 1898 er det største eksemplet på nygotikk i tre. De karakteristiske hvite trekirkene som finnes i hundrevis over hele landet stammer også fra denne tiden.

Andre nystiler vinner frem

Også i Norge lot man seg inspirere av andre stilarter enn gotikken. Eksempler på bygninger i nyromansk stil er:

• Basarene og Brannvakten (1840–1859), Oslo, arkitekt Christian H. Grosch
• Naturhistorisk museum (1864–1866), Bergen, arkitekt Johan Henrik Nebelong
• Sankt Petri kirke (1864–1866), Stavanger, arkitekt Conrad Fredrik von der Lippe
• Hamar domkirke (1866), arkitekt Heinrich Ernst Schirmer
• Grønland kirke (1868), Oslo, arkitekt Wilhelm von Hanno
• Kjøttbasaren (1874–1876) i Bergen, arkitekt Conrad Fredrik von der Lippe
• Brevik jernbanestasjon (1895) i Brevik, arkitekt Paul Due
• Vålerengen kirke (1902), Oslo
• Frogner kirke (1907), Oslo, arkitekt Ivar Næss
• Hovedbygningen (NTNU), gamle NTHs hovedbygning (1910), Trondheim, arkitekt Bredo Greve.

Nationaltheatret i Oslo er et eksempel på ny-barokk. Østbanestasjonen er et eksempel på nyrenessanse, som også gjenfinnes i mye av leiegårdsbebyggelsen i Oslo.

Dragestil og sveitserstil

I Norge utvikler historismen noen nasjonale stilarter, slik som dragestilen og sveitserstilen. Dragestilen lar seg inspirerer av funn fra vikingtiden og stavkirkene, mens sveitserstilen er en frodig form for trearkitektur, med hvitmalte hus med store verandaer. Utskjæringene over vinduer, på verandaene og i mønene er frodige og fantasifulle. Et lite tårn på trevillaen hørte også gjerne med. Blant de mest typiske eksemplene på sveitserstilen er mange store trehoteller som ble oppført på Vestlandet for å ta imot den begynnende turiststrømmen.

Trearkitektur og exotica

Ole Bulls hjem Lysøen ved Bergen er et eksempel på tidens eklektiske og uredde smak; her blander sveitserstilen seg med elementer fra russisk og maurisk arkitektur. I Hammerfest, som ble gjenoppbygd etter brann i 1891, utstyrte borgerskapet sine bygårder med løkkupler inspirert av sine russiske forretningsforbindelser. Denne rike arkitekturen gikk tapt ved krigsødeleggelsene i 1945.

Nasjonal arkitektur i grenseland

Et forstyrrende element i nasjonsbyggingen var tilstedeværelsen av etniske minoriteter som samer og kvæner i Nord-Norge. For å sikre at denne multi-etniske landsdelen skulle ha norsk kulturell tilhørighet, ble det oppført bygg i en nasjonal, norsk, tradisjonell stil. Eksempler er den stavkirkeinspirerte kirken i Neiden i jugendstil, Solhov Folkehøgskole (kjent fra realityserien Eldrebølgen) i Lyngen og Tromsø Bispegård.

Se også

• Nygotikk
• Leiegårdene i Oslos historiske murby

Litteratur

• Brochmann, Odd: Stadskonduktøren G.A.Bull. Christiania i historismens år, Oslo 1989, ISBN 82-7532-001-1
• Tschudi-Madsen, Stephan: Veien hjem. Norsk arkitektur 1870–1914. Norges kunsthistorie bd. 5 Oslo 1981 ISBN 82-05-12269-5
• Moxon, Joachim: «En kort introduksjon til historismen». I: Det tapte Kristiania : historiske byvandringer, s. 35-51. Oslo 2013 ISBN 978-82-8313-009-6

Eksterne lenker

• (no) Nasjonal digital læringsarena om historisme
• (no) Historismens stilarter
• (nn) Arkitektur Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.
• (no) Historismen - arkitektur i Oslo