Åpne hovedmenyen

Murbyen (Oslo)

bebyggelsesformen

Murbyen er den bebyggelsesformen som omfatter leiegårder i lukkede, rette kvartaler, fabrikker, forretningsgårder og offentlige bygninger, alle med konstruksjon i mur, som mellom ca. 1840 og 1910 dominerte den raske byveksten som skapte storbyen Kristiania.

Koordinater: 59°55′10″N 10°44′00″Ø

Fra Frognerveien.
Leiegård, Gyldenløves gate 4, Frogner, arkitekt Carl Aaman, 1896.
Murbyens horisontale preg. Torggata 23, bygget 1884, nærmest, til nr. 17.
Murbyen Kristiania, bebyggelse før 1915.

Rammene for murbyen ble gitt i de fire bygningslovene for Kristiania, vedtatt i 1827, 1842, 1875 og 1899. Lovene ga regler om ildsteder, konstruksjon, gatebredde, at gatene, og dermed kvartalene, skulle være rette, byggehøyde og avstand mellom bygningene, brutte hjørner, karnapper med mer. Dette ble murbyens byggeskikk – den fikk et enhetlig, horisontalt preg, men oppdeling i selvstendige leiegårder og vekten på fasadeuttrykket ga likevel variasjon og opplevelsesrikdom. Den arkitektoniske stilen var historismen – elementer fra klassisisme, gotikk, renessanse og barokk ble tatt i bruk i masseprodusert leiegårdsbebyggelse.

Den voldsomt hurtige byveksten, særlig i høykonjunkturene midt i 1870-årene og 1895–99, var mulig ved en rollefordeling der staten ga nokså detaljerte regler i lovgivningen, kommunen sto for gateregulering, bygningskontroll, offentlige tjenester og infrastruktur, mens private grunneiere utparsellerte tomter og solgte til murmestere og andre private utbyggere som bygget, styrt av etterspørsel.

Kristiania ble i annen halvdel av 1800-tallet landets eneste murby, med en europeisk arkitektur etter forbilder særlig hentet fra Tyskland og Berlin (Berlinerarkitektur – Kristiania ble kalt Lille Berlin). Myndighetene i byen så at trehus og selvbygging ikke kunne dekke boligbehovet og gi alle samfunnsklassene en akseptabel boligstandard og del i de moderne bekvemmelighetene. Derfor valgte de den europeiske løsningen med murtvang, fire og fem etasjer og tette kvartaler – et dramatisk brudd med trehusene, i skala, materialbruk og typologi. De første moderne leiegårdene kom i 1840-årene, bygget for velstående leieboere, mens gjennombruddet som alminnelig boligform kom i 1860-årene.

De moderne fabrikkene basert på vannkraft kom langs elvene i 1840-årene, mens mindre fabrikker basert på damp, fra 1890-årene elektrisitet, etablerte seg i kvartalene på hele østkanten. Fra rundt 1860 til 1900 ble 1600-tallsbyen tømt for boliger og preget av nye forretningsgårder, kontorer og fabrikker, kalt City.

Murgårdene ble bygget med tegl (murstein av brent leire) i alle yttervegger, rundt trapperom, i den bærende veggen mellom ytterveggene (hjerteveggen) og i gesimsene (overgangen mellom tak og vegg). Kjellermurer og fundamenter var i stein, mens tre ble brukt i takkonstruksjonen, etasjeskillene og ikke-bærende innervegger, ofte også under fundamentene – mange murgårder står på tømmerflåter i leire. Lokale teglverk, steinbrudd og bedrifter for byggevarer i glass, tre og jern leverte en stor del av murgårdene. Mange av arkitektene ble utdannet i Tyskland, mange håndverkere ble hentet fra Danmark og Tyskland i tidlig fase. Tegneskolen i Kristiania ga begge grupper utdannelse i arkitektur og bygningsfag.

Leiegården i mur ble boformen for både arbeiderklasse, den nye middelklassen og borgerskapet, og begrepene kvartal, leiegård, leilighet, leieboer[1], bakgård og gårdeier[2] ble del av språket om det å bo for et stort flertall. Med den tette murbyen fikk arbeiderklassen tidlig tilgang til moderne goder uten at kommunens økonomi ble overbelastet: tørre boliger med innlagt vann og avløp fra rundt 1860, organisert renovasjon og toaletter, gass og elektrisitet, brolagte gater og sporvei, godt brannvesen og politioppsyn. For barnerike arbeiderfamilier i ettromsleiligheter betød murbyen en grad av trangboddhet som skapte helseskadelige boforhold, og mangelen på lys og luftutveksling i den tette bakgårdsbebyggelsen bidro til det. I løpet av murbyperioden ble klasseskillene i byen knyttet til en geografisk todeling: østkanten og vestkanten.

Det lukkede kvartalet er en grunnenhet i murbyen, med forgårder mot gaten og kjøreport til gårdsrommet (det indre kvartalet) med bakgårder, staller, verksteder og andre næringsbygg – og funksjoner som ikke skulle synes: utedoer, søppel, tøytørk. Kvartalet skaper et tydelig skille mellom på den ene side det som bare angår beboerne og de næringsdrivende i gårdsrommet og på den annen side det offentlige livet i fellesrommene som hører til det å bo tett by: gater, plasser, parker, kafeer, lokaler for politikk og kulturliv.

Kristiania ble bygget uten verken omfattende byplaner eller en stat med store ambisjoner for hovedstaden, og fikk få store plasser eller brede hovedgater. Murbyen ble tett, intim og fotgjengervennlig. Minst to tredeler av befolkningen i Kristiania bodde i leiegård i 1910, og murbyen omfattet da mer enn 40 000 leiligheter.

Tidlig på 1900-tallet ble murbyen utsatt for bred kritikk for trangboddhet, mangel på lys, luft og grønt, smakløse og overlessede fasader, og at kvartalsformen ga et kjedelig sjakkbrett. Fra 1910 gikk kommunen inn i boligbyggingen, det kom store boligkomplekser, og murbyens byplanprinsipper ble forlatt, blant annet ble buede gater ønsket med byplanen av 1912. Men i 1920- og 30-årene ble det på ledige tomter bygget bygårder i mur, senere betong, som tilpasset seg murbyens mønster og skala, og i 1940 var de fleste kvartalene regulert før 1910 tettbygget.

Fra 1930-årene hadde kommunen planer for at hele strøk av murbyen skulle rives («saneres» – gjøre bebyggelsen sunn). Lite ble gjennomført: i 1930-årene ble Pipervika revet som del av rådhusreguleringen, i 1950- og 60-årene ble Vaterland og Vestre Vika revet. Mange leiegårder var i god stand, men mangel på tyngre vedlikehold og dårlige sanitærforhold gjorde bokvaliteten lav i deler av murbyen, og biltrafikk og parkering gjorde fra 1960-årene bomiljøet dårligere. Kommunens byfornyelse fra 1978 av et stort antall leiegårder, flest på østkanten, omfattet bad, wc, nok strøm, sammenslåing av leiligheter og riving av bakgårdsbebyggelse, etablering av borettslag, gatetun og grønne gårdsrom for lek og opphold. Med byfornyelsen ble den opprinnelige blandingen av bedrifter og bolig i kvartalene redusert.

Vurderingen av leiegårdene skiftet i 1960- og 1970-årene, de ble nå sett på som en fleksibel og attraktiv boform, og i 1992 ble murbyen erklært som bevaringsverdig av staten ifm. en kommuneplan. Senere har oppgraderingen fortsatt. Kommuneplanen som ble vedtatt i 2015 gir områder av murbyen, særlig den eldste bebyggelsen nær sentrum, status som utviklingsområder, der riving og fortetting er aktuelt.

I 2010-årene omfatter murbyen mellom 25 og 30 000 leiligheter, praktisk talt alle i datidens Kristiania kommune, dagens indre by, og disse utgjør knapt 20 % av alle boligene i indre by. Murbyen er helt dominerende på Grünerløkka og Sofienberg og utgjør en stor del av bebyggelsen i Gamlebyen, på Grønland og Tøyen, i Hausmannskvartalene, på Fredensborg, Meyerløkka, St. Hanshaugen, Bolteløkka, Adamstuen, Hegdehaugen, Majorstuen, i Homansbyen og Bak Slottet, og på Uranienborg, Frogner, Ruseløkka og Skillebekk. Forretningsgårdene i mur er fortsatt et betydelig innslag i Kvadraturen og de nærmeste områdene nord for denne.

Innhold

Betegnelsen og avgrensningRediger

Betegnelsen murbyen var ikke i vanlig bruk på 1800-tallet. Når den ble brukt, var det også om 1600- og 1700-tallsbebyggelsen i Kvadraturen.[3] I landets aviser før 1900 er det få forekomster av betegnelsen, de fleste i Kristiansand-avisene. Aftenbladet omtaler 2.6.1858 Murbyen, Morgenbladet i 1866. Murbyen som faglig begrep kom i bruk rundt 1970.[4]

I denne artikkelen betegner murbyen den bebyggelsesformen som består av bygårder der ytterveggene er oppført i tegl (murstein)[5], som inngår i lukkede kvartaler, der leie av leiligheter var den alminnelige boligformen, og der bybyggingen skjer etter et lovregulert mønster, men i høy grad markedsstyrt.

Avgrensningen mot byvilla i mur er ikke klar. Med murgård menes vanligvis bebyggelse med gårdsrom og tett vegg til nabobygning.[6] En villa er en frittliggende bygning med en eller få boliger, ofte én per etasje. Byvillaer med utleieleiligheter («leiegårdsvillaer») var like vanlig som eneboliger i Kristiania før 1900.[7] Villaer utgjorde en liten andel av bebyggelsen.

 
Karl Johans gate ved Rosenkrantz' gate ca. 1880.

Flere trekk ved murbyen har et startpunkt i årene rundt 1840:

  • De første leiegårdene kom i 1841 og de følgende årene ved Karl Johans gate, allerede da i opp til fire etasjer,[8] og på Grev Wedels plass.
  • Med øket tillatt maksimal høyde i bygningsloven av 1842 ble fire etasjer mulig og etter hvert vanlig, og leiegården fant i disse årene en arkitektonisk og teknisk form.[9]
  • Historismen, der ulike bygningstyper hentet inspirasjon og leiegårdene fikk fasadeutstyr fra historiens ulike stiler, tok over fra empire fra 1840-årene.[10] Historismen kom i kirker og andre offentlige bygninger fra 1830-årene og i privatboliger fra ca. 1845.
  • De to planene for bebyggelsen langs og mellom Karl Johans gate og St. Olavs gate (Linstow 1838, vedtatt regulering 1840[11]) og for Youngs løkke mellom Stortorvet og Hausmanns gate (Grosch 1839, reguleringsplan 1846) var de første reguleringene i kvadratur utenfor det opprinnelige Christiania fra 1624.
  • De to planene etablerte systemet der rette kvartaler ble oppdelt i tomter, som utbyggere bygget med ulike bygårder.
  • Byutvidelsen i 1839 medførte at murtvangen ble utvidet til større, ubebyggede områder rundt den gamle byen, og myndighetene tilrettela for første gang for fremtidig byvekst. Murtvangen sørget for at veksten kom som murgårder.
  • De moderne fabrikkbygningene, med ny bruk av jern og glass i skjelett av ytre murvegger, kom fra 1845.
  • De første moderne bekvemmelighetene som hører til murbyen kom i 1840-årene: gass til gatebelysning og kloakk. (En forutsetning for å bygge leiegårder i tre eller flere etasjer var trykkvann til erstatning for vannbæring i bøtter fra vannposter i bakgården eller i gatekryss. Vannledninger for trykkvann ble gradvis fremført i sentrale strøk fra 1860-årene.)

Ingen avgrensning i tid har bred faglig oppslutning. Avslutningen av byggeboomen i 1890-årene og Kristianiakrakket i 1899, som betød en kraftig nedgang i byggingen i forhold til årene 1895–99 og introduksjon av jugendstil ved siden av historismen som fasadestil, er mye brukt som avgrensning.[12] Byantikvarens registrering av murbyen fra 1995 brukte 1914 som sluttpunkt.[13] Prosjektet Murbyen fra 2017 bruker byggemåte og setter murbyperioden til 1850 til 1930.[14] I denne artikkelen er murbyperioden avgrenset ved 1910:

  • Boligene som ble bygget frem til ca. 1910 videreførte mønsteret fra 1800-tallet.[15]
  • Fra 1911 gikk kommunen inn i boligbyggingen som byggherre og med kapitalstøtte til kooperative byggeselskaper, og store boligprosjekter med kommunen eller én kooperativ byggherre ble vanlig. Egne Hjem på Ekeberg (Arctanderbyen) med eneboliger i kjede langs buede veier innledet hagebybyggingen i 1911, og Rivertzke kvartal på Sagene med lameller (frittstående bygninger) i ett stort kvartal ble bygget samme år av et kooperativ. De kommunale storgårdskvartalene på Torshov, Lindern og Ilaløkken fikk gårdsrom med grøntanlegg og god plass til beboernes rekreasjon, og veggene mot gårdsrommet fikk nå omtanke og utforming som ikke skilte seg så mye fra gatefasaden. Rutenettet i gatereguleringen og markedstvangen til maksimal utnyttelse av mange små tomter var dermed brutt.
 
Kommunale boliger i buet gate. Fayes gate, Lindern.
  • Kommunal og kooperativ boligbygging gjorde at leiegården med privat gårdeier ikke lenger dominerte nybyggingen.
  • Fra rundt 1910, for Kristianias del påskyndet av byplanen av 1912, ble større reguleringer med terrengtilpasning, buede gater og hovedgater beregnet på stor trafikkmengde rådende kommunal politikk, og dessuten villabebyggelse.[16]

Med de kjennetegn som er nevnt over, er 1840 til 1910 en dekkende avgrensning av murbyen i tid. Murbyen som bebyggelsesform kom til Christiania rundt 1840, ble dominerende ved byggeboomen midt i 1870-årene, og ble avløst av andre bebyggelsesformer etter 1910.

Tegl som materiale i yttervegger var vanlig fra Christianias grunnleggelse i 1624, selv om Christian IVs Christiania aldri ble noen murby, til det var andelen bygninger med bærende konstruksjon i mu for lav. Bygårder bygget i 1910- og 1920-årene hadde murverk som bærende element i yttervegger, og det gjaldt også for tidlige boliger i funksjonalistisk arkitektur, som Professor Dahls gate 31–33. Et dominerende murmesterfirma som Brødrene Johnsen hadde fortsatt ikke bygget boliger i betong i 1933,[17] og Sinsenbyen med over 2500 boliger, bygget 1935–39, var også i bærende murverk med tegl.[18] Det var først etter annen verdenskrig at ren betongbebyggelse ble vanlig,[19] og selv i perioden 1950 til 1963 var antallet boliger i murbygg halvparten av antallet i betongbygg.[20] I midten av 1950-årene kom en renessanse for teglsteinsbygg.[21] Byggemåte (konstruksjon i mur) som tidsavgrensning faller derfor ikke sammen med avgrensning av murbyen som dominerende bebyggelsesform.

Lovgivning og forvaltningRediger

Oversikt over lovgivningenRediger

I 1827 fikk Christiania en egen lov for bygningsvesenet i byen, med hovedformål å forebygge brann, farlig usoliditet, usunnhet og uskjønnhet i bebyggelsen.[22] Av formålene var forebygging av brann var det viktigste, av 65 paragrafer handler 23 om dette.[23] Målet om skjønnhet fikk liten betydning for myndighetenes praksis, det manglet allmenngyldige normer for stygt og pent, og den enkelte utbyggers og huseiers frihet sto sterkt. I tillegg til disse var moderne trafikk et mål allerede fra 1827-loven.[24]

Før 1827 hadde bestemmelser om byplan og bygninger vært spredt i mange lover og forordninger. 1827-loven inneholdt det hovedmønsteret for bebyggelsen som ble bindende i murbyperioden. Loven ble avløst av en ny bygningslov for Christiania av 1842, og senere kom to nye bygningslover i 1875 og 1899. I denne artikkelen er de fire bygningslovene for Christiania omtalt som 1842-loven osv. Viktige endringer i de fire skjedde i 1833, 1848, 1858, 1863 og 1896. Lovene om byutvidelsene i 1839, 1859 og 1878 inneholdt bestemmelser om virkeområdet for murtvang av stor betydning, og sunnhetsloven av 1860 bestemmelser om boliger. I 1880 kom en egen lov om ansvar for gateopparbeidelse.

Loven av 1827 ble i 1833 endret på noen punkter som ga større spillerom i utformingen av gater og bygninger, etter høylytt press fra gårdeiere. Senere bygningslover ble også utformet etter omfattende offentlig og faglig debatt og krav om lemping av reglene, men myndighetene beholdt et nokså stramt grep om viktige krav til bebyggelsen, slik at den fikk et enhetlig preg.[25]

1842-loven økte tillatt byggehøyde og gjorde enkelte andre endringer, men disse siktet ikke mot å forbedre boligforholdene, som Linstow, Wergeland og flere hadde debattert.[26]

Endrings- og tilleggsloven i 1858 var begrunnet i sunnhetsforhold, og satte minimum størrelse på gårdsrom til 32 kvadratalen (ca. 13 kvm), kjellerrom som bolig måtte ha minst to alen (1,26 m) av rommets høyde over brolegningens nivå og vindu med forsvarlig utlufting, slike rom måtte ikke legges der gaten var mindre enn 20 alen bred og både ytter- og mellommurer måtte ha asfalt eller annet belegg under gulvet som vern mot fuktighet. Bruk av kjeller- og loftsrom til bolig var fra denne tiden et mye diskutert tema. Loven ga bedre mulighet til å forvise garverier, slakterier, industri som brukte kjemikalier eller slapp ut røyk til bestemte områder, og industrirøyken måtte sikres god forbrenning. Lovendringene var et gjennombrudd for myndighetenes ansvar for sunnhetsforholdene, også i boliger. Komiteen som forberedte lovendringene skrev at sunnhet ofte kommer i konflikt med eiendomsrett og næringsfrihet, men at fra det tidspunkt det har trengt ned i allmennhetens erkjennelse at den enkeltes liv og helse er et høyeste gode, vil hensynet til sunnhet gå foran.[27]

1875-loven og 1899-loven innebar begge skjerpede krav til brannsikker mur ifm. trapperom og rømningsveier. 1875-loven økte minimum gatebredde, tillot hjørnekarnapp og innebar noen andre endringer. I 1895 ble det vedtatt en egen lov om tiltak mot brannfare i bygninger på tre etasjer eller mer («trappeloven»), som gjaldt også utenfor byene, men loven hadde utgangspunkt i situasjonen i de mange høye leiegårdene i Kristiania, og en rekke branner i byen ble listet i proposisjonen.[28]

Bygningslovgivningen og Aker herredRediger

Bygningsloven for landets byer av 1845, avløst av en ny i 1896, gjaldt ikke for Kristiania og hadde liten betydning. I Aker herred gjaldt bygningslovgivningen bare der det var bestemt at den skulle gjelde. 1827-loven og 1842-loven gjaldt forstedene Lakkegata, Grønland og Leret rett øst for Akerselva. Etter byutvidelsen i 1859, som skulle forebygge nye trehusforsteder rett utenfor bygrensen, kom slike likevel, og kommunen fikk i 1863 godkjent at den alminnelige bygningsloven for landets byer av 1845 skulle gjelde for en rekke strøk med bymessig bebyggelse,[29] i Vestre Aker blant andre Sandaker, Torshov, Bjølsen, Hegdehaugen, Balkeby, Briskeby og langs Akerselva helt til Maridalsveien, i Østre Aker blant andre Rodeløkka, Dælenenga, Kampen, Vålerenga, Kværner og Sinsen. Hver av prestegjeldene fikk egen bygningskommisjon og reguleringskommisjon.

I 1869 ble det vedtatt en egen lov som ga anledning til å la bestemmelser i bygningsloven for Christiania gjelde også for forsteder og noen bymessige strøk i kommuner der i utgangspunktet den alminnelige bygningsloven for landets byer av 1845 gjaldt. Initiativet kom fra Aker, og begrunnelse var at maksimalstørrelsen og –lengden på kvartaler var for streng for forstadsbebyggelse og at grunneiere og huseiere burde betale for opparbeidelse og vedlikehold av gater i forstedene.[30] I 1870 fikk Aker godkjent at disse områdene ble inndelt i tre bygningskommuner, og disse fikk navnene Vågeby, Hegdehaugen og Vålerengen. Det ble ikke krevet bygging i mur, og i Aker ble det stort sett statens og kommunens bygninger som ble bygget i mur, blant disse Botsfengselet og Gaustad sykehus.[31]

Bygningskommunene falt bort ved byutvidelsen i 1878, da det ble etablert et byggebelte på 1400 meter utenfor den nye bygrensen, til sammen 25 kvadratkilometer, der 1875-loven for Kristiania gjaldt og ble forvaltet av Kristiania kommune. Fra 1878 til 1893 gjaldt ingen bygningslov i Aker kommune utover dette.

I 1893 ble det etablert to nye bygningskommuner, Bekkelaget–Ljan og Bygdø–Lysaker, den siste delt i et fabrikkstrøk langs Lysakerelva vest for Vækerøveien og Griniveien og et villastrøk. Med 1899-loven for Kristiania ble forvaltning av bygningslovgivningen i byggebeltet overført fra Kristiania kommune til Aker kommune. I 1903 ble de to bygningskommunene opphevet, og det ble samme år etablert et langt større Aker bygningsdistrikt, utvidet i 1904 og 1906, der den alminnelige bygningsloven for byer og forsteder av 1896 gjaldt.[32] Flere kilder viser til bestemmelsen om kvartalsstørrelse i lovene av 1845 og 1896 som bestemmende for gateregulering, men det er ikke opplyst om hvor bestemmelsen har hatt betydning for regulering i murbyen.

Lovgivningen ga byggeskikken og boligpolitikkenRediger

1827-lovens krav ble i stort stående ut århundret, og de mange små utbyggerne forholdt seg til lovene ved å legge seg tett opp til maksimums- og minimumsgrenser av økonomiske grunner. Lovkravene skapte derfor raskt byggeskikk[33] – slik vi kjenner murbyen med gatebredder, byggehøyder, regler om arker, karnapper, brutte hjørner, tomteutnyttelse, konstruksjon osv., en byggeskikk som langt på vei var felles for fattig og rik fordi bygningsloven var den samme. Siden det ikke var andre krav til boliger enn det som ble stilt i bygningslovene, var det disse som også var boligpolitikken. Arne Fredriksen skriver i sin utredning for kommunen om boligpolitikk og -forhold i byen 1820–1900 at bygningsloven var den eneste boligpolitikken, og derfor var diskusjoner om boliger nært knyttet til bygningslovene.[34]

Den kommunale forvaltningenRediger

 
Christian Heinrich Grosch, ca. 1860/65.
 
Georg Andreas Bull.

Med 1827-loven ble det innført en reguleringskommisjon og en bygningskommisjon, med oppgaver som følger av navnene. Bygningskommisjonen besto fra starten av stadskonduktør, branndirektør og politimester, reguleringskommisjonen av de samme og i tillegg magistraten og syv av formennene (formannskapets forløper). I 1875-loven ble branndirektør byttet med stadsingeniør i bygningskommisjonen og stadsfysikus, lederen for helseforvaltningen etter sunnhetsloven av 1860, og tre oppnevnt av magistraten og fire av formannskapet kom inn. Reguleringskommisjonen ble nå stadskonduktør, et medlem av magistraten, stadsingeniør og fire fra formannskapet. Reguleringskommisjonen besto fra 1899 av reguleringssjef, bygningssjef, stadsingeniøren, stadsfysikus og fem bygningskyndige oppnevnt av magistrat og formannskap, blant dem minst en arbeider.[35]

Stilling som stadskonduktør ble opprettet gjennom 1827-loven, og omfattet i én stilling det som i årene rundt 1900 ble delt på stillinger som byarkitekt, oppmålingssjef, reguleringssjef og bygningssjef. Fram til 1875 krevet lovene kyndighet i arkitektur og matematikk for stadskonduktør. Begge stadskonduktørene på 1800-tallet, Christian Heinrich Grosch fra 1827 til 1865 og Georg Andreas Bull fra 1865 til 1899, var arkitekter og hadde arkitekt- og reguleringsoppdrag utenfor stillingen. Stillingens lønn besto for en stor del av gebyrer for kontroller, oppmålinger m.m. Først i 1875 ble det ansatt bygningsinspektører som gjorde arbeidet med kontroller i marken. I 1887 ble en oppmålingssjef ansatt, og ved en lovendring i 1896 kom egen stilling for reguleringssjef, som Th. Gallus hadde fra 1897 til 1903, Ernst Bjerknes konstituert til 1906 og deretter Hjalmar Torp. Med 1899-loven ble stadskonduktørstillingen omgjort til bygningssjef. G.A. Bull var bygningssjef til 1903, deretter Chr. Lintoe. Den nye stillingen som stadsarkitekt, for kommunale byggearbeider, ble fra 1898 kort tid bekledt av Holm Hansen Munthe, deretter Balthazar Lange.[36]

Murbyens formRediger

Ved år 1900 var Kristiania en europeisk storby med regulert gatenett, kommunikasjonsmidler for rask transport, og plasser, parker og offentlige bygninger som mønsterskapende elementer. Byen var det året blant de femti største byene i Europa, etter å ha vært Europas raskest voksende by i sin størrelsesklasse i perioden 1855–1900. Den ble omtalt som «europeisk» by av forfattere som med det mente både folketall, bebyggelse, økonomi og kultur. Byen besto imidlertid av innflyttere fra mindre byer og bygdene: i 1875 var 75 % av alle over 15 år født utenfor byen, i 1898 var tallet 76 %.[37]

På 1800-tallet var murbyen et dramatisk brudd med trehusene, i skala, materialbruk og typologi.[38] Samspillet mellom murbyen og landskapet, der murbyens målestokk gjør det mulig å oppleve landskapet fra mange punkter, gir, sammen med svært variert bebyggelse fra forskjellige tider og kort gangavstand mellom de ulike tiders avtrykk, byens særpreg.[39] Bebyggelsen i for det meste fire etasjer kler dette terrenget og kalles teppebyen. Landskapet er et amfi og i indre by gir Akerselva og høydedragene Akerryggen, Kampen til Ola Narr og Uranienborghøyden byen struktur, som sammen med bratt terreng er med på å skape spenning i forhold til bebyggelsen, som ellers kunne bli ensformig med rette kvartaler.

Lik etasjehøyde og takvinkel var med å skape enhetlig preg til tross for den enkelte gårds særpreg, på den måten oppsto gateløp med sterk horisontal betoning.[40]

ForbilderRediger

Både den moderne fabrikken, leiegården og forretningspalasset var nye bygningstyper på 1800-tallet, der bebyggelsen i Kristiania ble utformet med forbilder hentet særlig fra Tyskland, svenske byer og København. Berlin var som Kristiania en relativt liten by på begynnelsen av 1800-tallet, med en voldsom vekst i hele århundret. Både leiegårdsplanene og fasadene hadde klare forbilder i Berlin, fra 1880-årene for fasadenes del også Hamburg. I Berlin ble det bygget leiegårder både for arbeiderklassen og middelklassen fra 1820-årene, i Hamburg kom leiegården lovregulert, slik vi kjenner den i Kristiania, etter bybrannen i 1842.[41] Kristiania ble i annen halvdel av 1800-tallet landets eneste murby, med Berlinerarkitektur, byen ble kalt Lille Berlin.[42]

Aslaksby peker på den bybyggingsdoktrinen som rådet i leiegårdens tidsrom 1875 til 1905, først og fremst skapt av Hausmanns Paris. Denne var et svar på storbyenes krisepregede situasjon med overbefolkning, epidemier, trengsel og sosial uro. Løsningen ble gateregulering som skapte lys, luft og rom for hurtig trafikk, og juridiske rammer (bygningslover, kreditt, aksjeselskaper m.m.) for privat bygging av leiegårder med større høyder og tetthet enn tidligere. Denne bebyggelsesformen ble beundret og kopiert i Europa.[43]

Veien fra de utenlandske forbildene til bygningene i Kristiania er ikke lett å følge. For leiegårdene ble de generelle mønstrene overført gjennom praksis. Villaforsteder hentet inspirasjon fra London, mens forretningspalassene rundt århundreskiftet kan ha hatt forbilder både i England og USA.[44] Både journalister og arkitekter skrev i allmenne tidsskrifter som Illustreret Nyhedsblad (1851–66). Fra midten av 1800-tallet ble det utgitt en omfattende litteratur om bygningslære og arkitektur, først og fremst i en polyteknisk tradisjon med materialer, konstruksjon, presentasjon av nye bygg og anlegg som tema, men også noe om de teoretiske, estetiske og filosofiske sider ved arkitektur. Men mangelen på innbyrdes referanser er slående, den enkelte tekst satte i svært liten utstrekning spor i senere tekster og henviste sjelden til utenlandske skrifter. Det manglet en faglig offentlighet, og Norge manglet også et akademi eller polyteknisk skole tilsvarende de som fantes i Sverige, Danmark og mange europeiske land.[45]

Fra 1880 sendte kommunen ut mange tjenestemenn og delegasjoner på studietur. De fleste handlet om kommunalteknikk (vann, kloakk, brolegging), brannvesen og kommunal styring, og de fleste gikk til Tyskland, men også Sveits, Nederland, Belgia, Frankrike, Storbritannia, København, Stockholm og til Finland (snørydding).

Tre parter – hurtig bybyggingRediger

Det tyske systemet for byplan som ble hentet til Kristiania var laget for svært hurtig byvekst.

  • Staten sto for en ganske detaljert lovgivning som ble lite forandret, noe som ga like markedsvilkår for de mange private som investerte eller hadde sin næring i byggingen av murgårder. I tillegg sto staten for bygging av monumentalbygninger som trakk utenlandske bygningskyndige til byen.
  • Kommunens virkemidler for å legge til rette for rask bybygging var byutvidelse og gateregulering og -opparbeidelse.[46] Bygningskontroll var viktig for å sikre at lovgivningen ble etterlevet. Kommunen sto også for sosial og teknisk infrastruktur til den moderne byen: kirker, skoler, brann- og politistasjoner, vannverk, kloakk, renovasjon, gass og elektrisitet, sporvei – noe i egen regi, ofte ved å tilrettelegge for private.
  • Hver murgård ble bygget for seg, ofte av en entreprenør som både eide tomten og bygget. Private utbyggere kjøpte forholdsvis små tomter og bygget en og en leiegård for å drive selv eller selge til en fremtidig gårdeier. Produksjonen av leiegårder var for det meste lånefinansiert i alle ledd fra kjøp av tomt og frem til utleie. At hvert enkelt byggeprosjekt var lite, ga rom for at mange kunne gå inn i byggevirksomheten når etterspørselen var stor, og at bybyggingen dermed kunne følge befolkningsøkning og etterspørsel. Karakteren av bebyggelsen var dels bestemt av bygningslovene og dels av etterspørselen, med tidens forventninger til leilighetene, fasader og strøkskarakter for de ulike samfunnsklassene.[47]

Gatebredde og høyde på bygningerRediger

Lovgivningen regulerte minste gatebredde og bygningers største høyde, og fra 1859 ble de to direkte koplet i lovbestemmelsene, først og fremst for å unngå at byen med fire og fem etasjers murgårder ble for trang og usunn. Antall etasjer var ikke lovregulert. At lovens krav til gatebredde ble øket, førte i liten utstrekning til at eksisterende gater ble øket, og det finnes fortsatt en del 12 meter brede gater i murbyen. De fleste som bygget hadde interesse av å gjøre gatene så smale og bygningene så høye som det var tillatt, og lovbestemmelsene satte derfor en faktisk standard. Unntaket var bestemmelser om brannsikre trapperom i fire og fem etasjes leiegårder i 1875-loven, som gjorde det lønnsomt å bygge treetasjes leiegårder i mange år deretter.

Få femetasjes leiegårder bidrar til det intime ved indre by i Oslo. Den lave solen i vinterhalvåret gjør lysforholdene mindre gunstige der fem og flere etasjer dominerer, som i Stockholm. I USA regnet man fem etasjer for det høyeste de fleste var villige til å gå i trapp. Hvis bygningene skulle bygges høyere, ville kravene til murtykkelse i de nedre etasjene dessuten gjøre de neste etasjene ulønnsomme. Dette var viktige grunner til at murbyene ble holdt i denne høyden inntil jernskjelettet og heisen kom i alminnelig bruk.[48]

Bygningslover for Kristiania – byggehøyde og gatebredde

Bygningslov vedtatt år Maksimal byggehøyde – meter (alen) Minimum gatebredde nye gater – meter (alen) Loven koblet byggehøyde og gatebredde
1827 12 (19) 11,35 (18) nei
1842 15,75 (25) 12,60 (20) nei
1857 (byutvidelse) 17,60 (28) 12,60 (20) ja
1875 17,60 (28) 15,75 (25) ja
1899 18 20 ja

Christiania hadde en tradisjon fra Christian IVs by med brede gater, byen ble i 1624 anlagt med gjennomgående gatebredde på 24 alen (15,10 meter), riktignok med noe avvik i praksis.[49] Ved inngangen til 1800-tallet ble veier utenfor Kvadraturen vanligvis anlagt med 17,5 alen (11 meter) bredde. Mariboegården i Prinsens gate 19 fra 1810 var den eneste treetasjes bygningen da den ble bygget.[50] Husene i 1600-tallets Christiania hadde stort sett én eller to etasjer.[51]

 
Kirkegårdsgata sett mot Rathkes plass, mai kl. 16.30, med skyggevirkning av fire og fem etasjer (nærmest til venstre), 15,7 meter gatebredde.
 
Rathkes gate sett fra Rathkes plass mot Schous plass, 30. oktober kl. 14.00, med skyggevirkning av fem etasjer (nærmest til venstre) og fire, 15,7 meter gatebredde.
 
Hesselbergs gate sett fra Thorvald Meyers gate, med skyggevirkning 30. oktober kl. 13.30, fire etasjer, orientering øst-vest, 15,7 meter gatebredde.

1827-loven bestemte at gatene så vidt mulig skulle være rette («lige») og mellom 18 og 24 alen brede (11,35–15,10 meter), og bygningene skulle ikke ha større høyde til overkant av takgesimsen (overgangen mellom tak og vegg) enn 19 alen (12 meter). Det gir mulighet for tre etasjer. For å unngå at utformingen av taket ikke ble en måte å omgå høydebegrensningen på, satte loven forbud mot spisse tak, det vil si mønevinkel mindre enn 90 grader, og mot å brekke taket i lengderetningen (Mansardtak).[52] Mansardtak ble tillatt i 1899, mens minste mønevinkel forble lik i hele murbyperioden.

I 1842 var det 36 treetasjes hus i Kvadraturen.[53] I forbindelse med loven det året ble maksimalhøyden på 19 alen ansett å være til hinder for «smukke og anselige bygninger», og man fant ikke lenger at noe ble vunnet ved å holde høyden så lav at fire etasjer i praksis var forbudt. Tillatt høyde ble derfor øket til 25 alen (15,75 m). Loven ga mulighet for å tillate større høyde ved flatt tak og for offentlige bygninger og bygninger for bestemte formål. Gatene skulle være minst 20 alen brede (12,60 m), rette og åpne i begge ender.[54] At gatene skulle være rette hadde med hensiktsmessig oppdeling i tomter å gjøre, men også behovet for hurtig trafikk og at krumme gater ville gjøre risikoen større for lekkasjer i sammenføyningene av vann- og kloakkledninger.[55]

Ved byutvidelsen i 1859 ble tillatt byggehøyde øket til 28 alen (17,6 m) mot gater som var 20 alen brede eller mer og mot åpne plasser.[56] Det ga mulighet for fem etasjer. Koplingen mellom gatebredde og høyde fulgte senere lovgivningen, og dette var begrunnet i sunnhet. En slik kopling ble vanlig i bygningslovgivningen også ellers i Europa i annen halvdel av 1800-tallet.[57]

Koplingen medførte også at bygninger fikk én høyde mot en bred gate eller åpen plass og en lavere høyde mot sidegaten. Groschgården ved Karl Johans gate, som fikk fem etasjer mot Eidsvolls plass og fire mot Universitetsgaten, er det mest kjente og omstridte eksemplet, omstridt også fordi hjørnetårnene ga bygningen et «voldsomt» uttrykk.[58]

1875-loven fastsatte at byggehøyde ikke kunne være mer enn gatebredden pluss en fjerdedel, men alltid minst 19 alen og maksimalt 28 alen. Gatene skulle være minst 25 alen (15,75 meter) brede (§§ 6 og 33). Stadsfysikus Johan Lauritz Bidenkap (leder for helseetaten) fremmet eget forslag i bystyret om minst 25 alen gatebredde og ikke høyere bygg enn gatebredden. Han fikk ikke gjennomslag i bystyret, men Stortinget fulgte hans syn når det gjaldt gatebredde. Regjeringen foreslo å beholde 20 alen av økonomiske grunner, mens Bidenkap viste til at det, til tross for at reguleringskommisjonen hadde myndighet til å bestemme gatebredden ifm. regulering, knapt fantes noen gater bredere enn 20 alen. I gater som var orientert øst-vest med 25 alen høye bygninger og 20 alen gatebredde vil det store deler av året ikke være direkte sollys i de nedre etasjene, og særlig beboerne i 1. etasje hadde en bokvalitet som kunne sidestilles med beboere i kjellerleiligheter. Mangelen på lys, sammen med stillestående luft i Kristiania med sitt nedsenkede terreng, var en trussel mot helsen.[59] I resten av murbyperioden ble 15 meter gatebredde og tre og fire etasjer det vanlige.

Markedskreftene var heller ikke entydig for smale gater. Da arkitekten Paul Due skulle tegne boliger for borgerskapet langs den korte og 20 alen brede Sehesteds gate, la han inn en åpen plass midt i, for å «bringe mer sollys, mer luft og vennlighet» til de som skulle bebo de nye leiegårdene.[60]

I 1899-loven ble minimum gatebredde for nye gater øket til 20 meter, og reguleringskommisjonen skulle ha sin oppmerksomheten på anledning til å bygge hovedgater (avenyer og ringgater) som var enda bredere (§ 6). Loven strammet til byggehøyden: for at bygninger skulle kunne bygges med lovens maksimumshøyde 18 meter, måtte gaten som hovedregel være minst like mange meter bred. Dette hadde betydning langs eksisterende gater. Bare i det som er dagens sentrum (om lag innenfor ring 1) beholdt lovgiver den bestemmelsen i 1875-loven som tillot at byggehøyde kunne være gatebredde pluss en fjerdedel – altså at gatebredde på 14,40 ga mulighet for 18 meter byggehøyde (§ 30).

De siste årene før 1875-loven trådte i kraft ble det bygget flere leiegårder på fire etasjer enn på tre og mindre.[61] I 1875 var det mer enn tusen bygninger på tre etasjer eller mer, som utgjorde 37 % av alle bygninger i byen. Av disse hadde nesten 300 fire etasjer og fem etasjer.[62] I 1891 ble det for første gang igjen bygget flere nye leiegårder med fire etasjer enn med tre.[63] I perioden tabellen omfatter går antall en- og toetasjes bygninger ned.

Bygninger i Kristiania fordelt på etasjetall 1890 til 1910

År 1 etasje 2 etasjer 3 etasjer 4 etasjer 5 etasjer
1890 1189 1984 1486 588 17
1895 1167 2022 1635 1081 44
1900 1076 1951 1598 1794 279
1910 863 1786 1817 2100 339

Kilde: Statistisk årbok for Kristiania 1910, tabell 7.

Kvartaler i rutenett og gårdsromRediger

Murbyen ble bygget med karrébebyggelse (karré: av fransk firkant)[64], det vil si kvartaler med tett bebyggelse mot gaten og et indre gårdsrom – i motsetning til frittliggende bygninger, som kom med funksjonalismen fra ca. 1930.[65]

På nokså flate og ubebyggede områder kunne idealet om rutenett gjennomføres – det gjaldt særlig Grünerløkka og Majorstuen. Flere forhold sto i veien for store rutenett. De gamle innfartsveiene buktet seg etter terreng og eiendomsforhold og ble liggende der de var: Drammensveien, Professor Dahls gate, Maridalsveien, Trondheimsveien, Strømsveien og GrønlandsleiretOslo gate; veiene til de store gårdene likeså: Akersveien som gikk til jern- og middelaldergården Aker ved Gamle Aker kirke, Ullevålsveien til Ullevål gård og Frognerveien til Frogner hovedgård; og veiene ut i bymarken: Hegdehaugsveien og Pilestredet.[66]

Rutenettet ble ikke avbrutt av store byplangrep. Barokk byplan er kjennetegnet ved brede hovedgater, diagonaler, store plasser og utnyttelse av terrenget. Kristiania fikk en renessanseplan[67] med få arkitektoniske tyngdepunkter i murbyen, av de som fantes lå flere langs Karl Johans gate: Slottsanlegget, Universitetsplassen, Basarene og Stortingsbygningen. Av leiegårdene er det bare Victoria Terrasse som markerer seg kraftig som helhetlig og stort anlegg lagt på en høyde, synlig fra vidt omkring.[68]

1899-loven fastsatte at kvartalene ikke skulle være større enn 8000 kvm (8 dekar, hver side er 89 meter når kvartalet er et kvadrat), og ingen side lenger enn 120 meter (§ 6). Før 1899 var ikke kvartalsstørrelsen regulert i bygningslovene for Kristiania, men kvartalene fikk likevel omtrent denne størrelsen. Denne størrelsen lå vesentlig over maksimal størrelse for de byene som ikke hadde egen bygningslov. Der gjaldt fra 1845 bygningsloven for landets byer, som fastsatte 10 000 kvadratalen (knapt 4000 kvadratmeter) som maksimal størrelse og 150 alen (94 meter) som lengste side på et kvartal.[69]

Kommunen ønsket store kvartaler for å få lite gateareal å opparbeide, mens utbyggerne ønsket små kvartaler for å få mest mulig av leilighetsarealet mot gate, som ga bedre pris enn leiligheter i bakgårder.[70] Utbyggere delte i noen tilfeller kvartaler i to og anla en «gatestump» midt i kvartalet for å få mer gatelinje, som Fauchalds gate og Bjerkelundgata.[71]

Byggelinje mot gate var ikke lovfestet før 1899-loven, slik at kommunen kunne gi grunneiere anledning til å legge bygninger skrått mot gaten eller med branngavl mot gaten eller andre avvikende måter, men det er få eksempler på annet enn at fasaden ligger parallelt med gaten.[72]

Servitutter, bestemmelser som grunneier legger på bruken av eiendommen som selges, hadde vært brukt helt siden utparselleringen av nabotomtene til Slottsparken i 1840-årene, og var i bruk også rundt 1910. Servituttene ble brukt til å hindre at tomtene ble bygget ut med boliger for mennesker med lite penger eller brukt til næring som kunne gi støy, lukt, urenslighet eller noe annet som kunne bryte preget av rene boligstrøk for borgerskapet. Grunneier og oberst Vosgrav la i 1845 forbud mot låver, staller, trehus, handelsboder og gjødseldynger på tomtene da han solgte eiendommen nord for St. Olavs gate vest for Pilestredet.[73] A/S Drammensveitomterne påla utbyggerne av Det engelske kvarter ved Halfdan Svartes gate følgende karakteristiske servitutt i 1911: «Tomten må aldri benyttes til utsalg eller til nogen bedrift som kan medføre støy, lukt eller urenslighet, således ikke til noen slags fabrikk, manufaktur, smie, kobberslagerverksted, teglverk, bryggeri, malteri, slakteri, dansehus, kjeglebane, brennevins- eller ølutsjenking eller annet lignende.»[74] Slik ble det på vestkanten innført en form for sonedeling, et begrep som kom i vanlig bruk et par tiår inn på 1900-tallet og innebærer at bolig, industri og annen næring, transportanlegg og sentrumsfunksjoner har hver sine områder i byen, og holdes atskilt.

Kvartalets indre, gårdsrommet, var oppdelt etter tomtene, og det var vanlig at hver leiegård sto på egen tomt, avdelt av gjerder. I gårdsrommene fantes bakgårdene med leiligheter, staller og mange typer verksteder og andre bygninger for industriproduksjon, håndverksbedrifter, lager og service. Den omfattende virksomheten krevde tilgang for datidens kjøretøyer, hest og vogn, med varer, søppel, dotømming med mer, derfor har de aller fleste leiegårder en inngang med tofløyet treport og høyde og bredde for kjøring. Lite lys og lukt fra doer og søppelkasser gjorde bakgårdene mindre attraktive som boliger. Fasadene mot bakgården var som regel slette, uten vindusomramming, og markerte at dette var baksiden, som motsetning til forsiden mot gaten.[75]

Med sidebygninger menes den delen av en leiegård som vender inn i gårdsrommet, men som var en del av forgården, bygningen som hadde fasade mot gaten. Dette var vanlig på vestkanten og dannet de såkalte L-bygningene med navn etter formen. I L-gårdene lå de representative rommene, der familien skulle motta besøk, mot gaten, mens soverom, toalett, kjøkken og tjenernes rom lå mot gårdsrommet.[76] Leilighet med gatefasade hadde alltid høyere prestisje enn leiligheter i bakgårder eller bare med vinduer mot gårdsrom.[77]

Størrelsen på gårdsrom var ikke regulert før 1858, da kom regulering av hensyn til sunnhet. Gårdsrommet skulle være en fjerdedel av hele tomtens areal, og hvis det var vindu mot gårdsrommet fra kjøkken eller beboelsesrom, skulle arealet være minst 32 kvadratalen (ca. 13 kvm) og hver side minst 4 alen (2,80 m). Hvis gårdsrommet fra før var mindre, kunne bygningene rundt ikke forhøyes. Gårdsrommene kunne være svært små. Byens trangeste, 2,5 x 5 meter i Schweigaards gate 55, var uendret i 1984.[78]

I 1875-loven ble kravene minst 120 kvadratalen (47 kvadratmeter) hvis gårdsrommet lå på tidligere ubebygget grunn. Gårdsrommet måtte være minst en fjerdedel av grunnen som bygningene opptok og ikke under 10 alen (6,3 meter) på noen side, der beboelsesrom vendte ut mot gårdsrommet. Det ble omgått ved å la kjøkken vende ut dit, og definere kjøkken som ikke beboelse, men denne lovforståelsen ble stoppet av Sunnhetskommisjonen en gang før 1894. Gårdsrom av denne størrelse ga det Aslaksby kaller «bakgårdsformørkelse».[79] På folkemunne kaltes det å se sol som reflekteres i vinduer på andre siden av gårdsrommet, men ikke se sola direkte fra egen leilighet, for «fattigmannssola».[80] I Berlins tidlige leiegårder var minstekravet til bredde 4,5 meter mellom bygningene, det som trengtes for å få inn brannslukkingsutstyr.[81]

Brutte hjørner med karnapper og tårnRediger

Brutte hjørner ble lovfestet i 1827-loven, men med mulighet for å tillate skarpe hjørner på offentlige bygninger og praktbygninger, siden de brukne bryter med «reglene for den skjønne bygningskunst». Hjørneflaten skulle være minst 5 alen (3,15 meter) bred og gi plass til et ett-fags vindu. 1842-loven beholdt bestemmelsen. I 1875-loven kreves like stor vinkel mot begge sideflatene, og det åpnes for buede hjørner som ikke stikker mer enn 12 tommer (31 cm) ut. Slike buede hjørner ble ikke brukt i særlig utstrekning før jugend-arkitekturen ved århundreskiftet. 1875-loven bestemte også at trapper som stakk ut i gaten skulle være avrundet og ikke stikke ut mer enn 1,5 alen (95 cm). 1899-loven medførte ingen endringer av betydning.[82]

Brukne hjørner ble påbudt i København i 1795, i Trondheim ble det vanlig rundt 1815, her var bakgrunnen byggherrenes ønske om å være moderne.[83] Hensynet til trafikk og oversikt var begrunnelsen for de brutte hjørnene, som er en viktig del av gatebildet i murbyen.[84] De kan også ha utspring i brannforskrifter.[85]

1827-loven og 1842-loven forbød karnapp og risalitt (bygningsfremspring i hele høyden). I 1875-loven ble hjørnekarnapper tillatt, med krav om 5 alen (3,15 meter) klaring under karnappet, noe som gjorde det mulig å ha karnapp fra annen til øverste etasje. Denne nye muligheten ble mye brukt, og hjørnekarnappene ble et karakteristisk trekk ved murbyen,[86] Aslaksby kaller det et hovedkjennetegn for den modne Christiania-nyrenessanse.[87] Mange av hjørneflatene hadde vinduer, som gir en attraktiv oversikt over krysset og gatene fra leiligheten.

I 1890-årene ble karnappene utgangspunkt for tårn på hjørnene. Murbyen hadde enhetlige gateløp med sterk horisontal betoning. Her fikk hjørnetårnene sin oppgave, ved å gjøre gatebildet levende og variert og markere kvartalet. Victoria terrasses tårn på tre kvartaler er synlig på lang avstand og skaper et slags visittkort, mens tårnene på Sehesteds plass oppleves som portstolper (Risåsen). Den vertikale hjørneflaten vender mot gatekrysset mer enn mot noen av gatene, og bidrar til å danne en liten plass. Butikkinngang, karnapp og hjørnetårn forsterker dette.[88]

«Butikken på hjørnet», nært knyttet til inngangen i hjørneflaten, var det daglige sted for innkjøp for Oslofolk.

Hjørneleiligheter var generelt mer attraktive enn leiligheter langs én gate og oppnådde høyere priser i murbyene i Europa, og i velstående strøk var pristillegget størst.[89] Ved utparsellering av Tøyen i 1864 antok saksutrederen at hjørnetomtene kan oppnå 50% høyere pris enn de andre tomtene.[90]

Plassering av innganger markerer status: hovedinngang på hjørnegårder ble lagt til hovedgate, kjøreport til sidegate, inngang for beboerne fra gate, inngang for tjenestefolk og varer fra gårdsrommet.[91]

Gateregulering og mangel på overordnet planleggingRediger

I den perioden murbyen ble bygget hadde Kristiania lovgivning og et forvaltningsapparat for å styre byveksten gjennom mer og mindre omfattende by- og reguleringsplaner. Likevel ble det ikke laget overordnede planer for byveksten – den skjedde som et resultat av en serie tomteutstykkinger drevet frem av private,[92] og når etterspørsel gjorde utstykkingene lønnsomme.

Kristiania er omtalt som den minst regulerte hovedstaden av alle i Europa på 1800-tallet, selv om byen hadde en reguleringskommisjon kontinuerlig i arbeid fra 1828. Århundret var i andre byer i Europa preget av offentlig gateregulering og tilløp til større planer, særlig etter bybranner. Når myndighetene i de fleste andre byer hadde et sterkere grep med utviklingen enn i Kristiania, skyldtes det at kommunen ikke fikk særlig hjelp med utgifter til byanlegg av staten. Staten hadde nok med stor, egen byggevirksomhet for å få hovedstadsoppgavene i hus, og kommunen hadde det trangt blant annet fordi byveksten helt fra 1814 til 1900 var sterkere enn i de aller fleste andre byer. Og grunneiers råderett over egen eiendom sto dessuten sterkt i Norge.[93] I Frankrike (ifm. Hausmanns nyanlegg i Paris), Belgia (1858), Italia (1865) og England (1890) fikk myndighetene adgang til å ekspropriere, og det mest aktuelle var «slumsanering» og gjennomføring av større byplaner.[94]

1827-loven bestemte i § 5 at reguleringskommisjonen innen halvannet år skulle bestemme hvilke gater som burde utvides eller rettes ut, straks for de som ikke har bebyggelse og langs bebyggede gater ved nedriving eller forandringer i grunnmur. Reguleringskommisjonen hadde befaringer i mange områder av byen, og det ble satt i gang arbeid med kart, som resulterte i det som omtales som Grosch' kart av 1830. Men det ble ikke laget noen slik plan, resultatene ble nedtegnet og brukt som argumentasjon i senere reguleringssaker, men det som omtales som Den almindelige plan av 1829 var ikke mer enn protokollene fra kommisjonens arbeid. Men Grosch og kommisjonen laget i 1839 en plan for Youngsløkken og Ankerløkkene med blant annet Nytorget (Youngstorget) som skulle avlaste Stortorvet, og Torggata som skulle avlaste Storgata og Møllergata. Området lå som et brudd i beltet av forsteder rundt byen. Denne planen ble viktig også fordi den skapte en bedre forbindelse mellom den gamle bykjernen og den nye industrien ved Akerselva.[95]

I merknadene til 1842-loven viser stortingskomiteen til at det har vært en vanskelighet at terrenget ikke er jevnet ut etter en «alminnelig bygningsplan» som er lagt før gatene reguleres. Det hadde ført til at terrengforholdene ble et spørsmål når gateopparbeidelsen startet, til tross for lovens § 6 om en plan for utvidelse, utretting og anlegg av gater og plasser som skulle sikre at terrenget var åpent når et gateanlegg skulle startes.[96] Reguleringskommisjonen skrev i 1842 at selv ikke når grunneiere med store eiendommer ba om regulering, fikk kommunen mulighet til å angi retning på gatene og andre viktige forhold ved helheten av en regulering, fordi grunneier hadde solgt tomter før reguleringen skjedde. Å få endret dette, ville kreve kommunale tomtekjøp til anlegg av gater, men det var det ikke penger til. I 1843 la Grosch frem et forslag om regulering av eldre og anlegg av nye gater, men reguleringskommisjonen la forslaget til side. Flere ganger ga kommisjonen av økonomiske grunner avkall på mulighet til å regulere kommende utbygging. Resultatet var at byen vokste ved små reguleringer, ofte av en og en løkkeeiendom, der terreng og eiendomsgrenser var viktige rammer.[97]

Kommunens tilbakeholdenhet i forhold til grunneiere førte til at små kvadraturer ble regulert inntil og parallelt med løkke- og eiendomsgrenser, som Holteløkken, og tilsvarende til åskanter, som St. Hanshaugen og innfartsveier, som Bogstadveien.[98] Kommisjonens myndighetsområde ble utvidet i 1843 fra Akerselva langs en linje nord for Fredensborg, St. Olavs plass, til Parkveien og ned til Pipervika ved Holmen. Dette fikk betydning for områdene nord for Karl Johans gate opp til Holbergs plass, som ble regulert i 1840-årene.[99]

En dom i 1861 ga grunneier til Teatergata 14, Eger & Co, medhold i at han ikke behøvde å avgi ca. 250 kvadratmeter grunn til opparbeidelse av Apotekergata så lenge den overordnede reguleringsplan etter 1842-loven § 6 ikke var fastsatt for området.[100] Dommen førte til at kommunen oppga å lage en overordnet plan.[70] I et lovforslag i 1863 pekte regjeringen på at kravet om overordnet plan var departementets forslag i 1842, Christiania hadde ment at slike planer bare var praktisk og økonomisk mulig for ubebyggede områder. Og siden 1842 var det bare gjort reguleringer for mindre områder ad gangen, ofte på utbyggernes initiativ, og for et noe større område enn de kvartalene som skal bebygges, slik at det lå en reserve av regulerte kvartaler til enhver tid. Denne praksisen hadde både utbyggere og kommunen sett som den beste. Kommunen fikk ved lovendringen i 1863 anledning til å bestemme fritt hvor det var behov for reguleringsplan. I O. No. 34 1863 Om forandringer i Lov af 8de September 1842 angaaende Bygningsvæsenet i Christiania., skriver regjeringen på side 3: «… større districters kjøpstadsmessige bebyggelse under vore forholde stedse gaaer frem med en vis langsomhed, længe forut lagde planer for offentlige plasses og og passagers regulering vilde derfor i regelen vise sig lidet tidsmessige efter de forholde og anskuelser, som herske, naar bebyggelsen skal foregaa.» Proposisjonen gir god innsikt i hvordan myndighetene tenkte om planlegging.[101]

Som sekretær for reguleringskommisjonens faste forberedelseskomite fra 1857[102] fikk Georg Andreas Bull en innflytelse over planlegging i Christiania som han beholdt ut hele århundret. Slottsarkitekt Linstow og Grosch var begge påvirket av barokkens byplaner med store grep som tok terrenget i bruk (Slottet på Bellevuehøyden med Karl Johan og Youngstorget med Akerryggen) og store plasser der gatene løper gjennom (Universitetsplassen og Youngstorget). Bull hentet sin tenkning fra nyrenessanse, der bydeler med kvadratur ble lagt inntil hverandre og mellom de gamle veiene ut av byen. Lange gater ble lagt i lengderetningen der hellingen er slakk eller nesten parallelt med bygrensen (Grünerløkka og Uranienborg). Bull etablerte plasser med stjerneform (St. Olavs plass) eller mer rektangulær form (Holbergs plass) med representative leiegårder rundt, og parker og plasser der gatene avgrenser, som på Grünerløkka.[103]

I 1875-loven fikk reguleringskommisjonen frihet til, så vidt mulig, å utarbeide planer for bydeler. Disse skulle på høring til grunneiere, vedtas i bystyret og godkjennes av Kongen. Men hovedbudskapet i lovforslaget var at erfaring hadde vist at kommisjonen måtte ha mulighet til å gjennomføre mindre reguleringer raskt når det etterspørres av utbyggere, for å unngå usammenhengende private gater. Lovgiverne tilpasset seg helt at markedet styrte takten i byutviklingen.[104]

I 1890 ble det vedtatt en «Reguleringsplan for de ytre bydele», skrevet av ingeniør Albert Fenger-Krog. Planen var dominert av hensynet til trafikk, og inneholdt det prinsipp at det skulle gå radiære gater ut fra de tre trafikknutepunktene Stortorvet, havnen ved Østbanestasjonen og havnen ved Vestbanestasjonen. Konsentriske sirkler skulle overskjære disse gatene, og for øvrig skulle kvartalene legges som rutenett. Planen fikk liten betydning.[105] En byplan i 1912 hadde også trafikk som hovedtema, dessuten mangelen på plasser.[106]

Gatereguleringen ivaretok det enkelte strøk eller eiendom og behovet for gateforbindelse til sentrum. Men på tvers i byen var det rundt år 1900 fremdeles mange barrierer: Bondejordet på Frogner, Iladalen, Akerselva, øvre del av Tøyen. Store ringgate, dagens ring 2, ble først ført over Akerselva ved Vøyenbrua i 1950. Ut fra sentrum gikk nye, lange, rette gater: Toftes gate/Vogts gate, Thorvald Meyers gate, Thereses gate. Bygdøy allé ble den eneste parisiske avenyen.[107]

StrøkRediger

Offentlige bygninger ble plassert slik at hvert strøk skulle ha skole, kirke, politistasjon, brannstasjon, som sammen med handel, serveringssteder og kollektivtransport danner kjernen i strøket og gir det identitet, ofte samlet rundt en eller to gater, på 2000-tallet kalt strøksgater. På Grønland ble det i 1860-årene bygget kombinert politi- og brannstasjon, kirke og skole i hellingen fra Enerhaugen ned mot Grønlandsleiret, etter mønster fra Nord-Tyskland.[108] Offentlige bygninger, bygningselementer som tårn og spir, plasser, trafikknutepunkter, parker og strøksnavn er viktige kjennemerker og landemerker for å gi orientering i storbyen og bevissthet om å høre til det strøket der en bor.[109] Strøksidentitet fikk mange utslag: Gutter fra 12-årsalder og oppover avtalte slåsskamper på teglverk og åpne løkker, og motsetningene sto mellom strøkene.[110]

Strøksgatene fra rundt 1900 er fremdeles kjerne i sine strøk: Thereses gate (Adamstuen, Bolteløkka, Bislett), Hegdehaugsveien/Bogstadveien (Homansbyen, Hegdehaugen og Majorstuen), Ullevålsveien/Waldemar Thranes gate (St. Hanshaugen), Arendalsgata (Sagene), Vogts gate (Torshov), Thorvald Meyers gate og Markveien (Grünerløkka), Trondheimsveien (Sofienberg) og Grønland og Grønlandsleiret (Grønland). I alle disse strøkene var det trikk i en av de nevnte gatene i 1910.[111]

Etter 1850 ble det i europeiske byer vanlig med mere sosialt ensartede strøk. Også i Kristiania fikk strøkene klarere klassekarakter enn tidligere, blant annet ved at borgerskapet la vekt på å bo i rene boligstrøk. Og når et strøk har fått et klassepreg, slik skillet mellom østkant og vestkant bidro til, fester denne karakteren seg i folks bevissthet.[112] Også arbeiderklassestrøk hadde forskjellig status og leienivå: Grünerløkka ble anlagt nær mange fabrikker og godt betalte arbeiderplasser, fikk trikk tidlig, parker[113] og det ble stilt krav til leiegårdenes fasader. Slik uttrykte Grünerløkka et viktig kjennetegn ved den byformen som var hentet fra Berlin: strøket der man bodde inneholdt både arbeidsplassen og boligen og det man ellers trengte i dagliglivet, som butikker, gjerne i form av overdekkede markeder, serveringssteder, skoler, bad, kirke.[114]

Plasser, parker og orienteringspunkterRediger

Utdypende artikkel: Parker i Oslo

Ved inngangen til murbyperioden fikk den nye hovedstaden flere byrom knyttet til de nye hovedstadsbygningene, som ga byen preg av europeisk hovedstad: Slottsparken, Slottsplassen, Eidsvolls plass og Studenterlunden. I 1863 oppsummerer en iakttager at det som finnes er disse og noen få urbane grøntanlegg: Børshagen, Paléhaven, 7. juniplassen (i dag Mosse Jørgensens plass), Sommerroparken, parken rundt Krohgstøtten og hager ved Universitetet og Rikshospitalet (i dag Regjeringskvartalet). Men det største antall grøntanlegg lå ved kirkene. Heller ikke senere i murbyperioden nådde bruken av vegetasjon opp til det omfanget og den plan- og fagmessighet som de andre nordiske hovedstedene, særlig Stockholm, fikk til.[115]

Parkene var fellesskapets erstatning for hagene rundt villaene og eneboliger utenfor byen.[116] Byen fikk tre store utsiktsparker nær murgårdsområder: St. Hanshaugen, Kampen park og Stensparken. Rundt 1860 kom Grev Wedels plass, senere i århundret Olaf Bulls plass (til 2018 Skillebekkparken), Riddervolds plass, Olaf Ryes plass og Birkelunden, og ved århundreskiftet kom Vålerenga park, Bjølsenparken og Uranienborgparken.

Forhager som myndighetenes middel til å skape landlig preg på boligbebyggelsen startet med bestemmelser om forhage av bestemt dybde for villaene langs Slottsparken (Wergelandsveien og Parkveien), og forhagene ble vanlige mot slutten av århundret ved leiegårder på vestkanten. I noen gater kom alléer. Sammen med forbudene mot næringsvirksomhet var grønne innslag med på å gi leiegårdene i vest et preg nærmere villastrøket enn de overfylte kvartalene med kasernebebyggelse på østkanten.[117]

Når byggelinjen ble trukket tilbake fra gatelinjen, ble det samtidig anledning til å bygge fremspring som risalitter og karnapper. Dette skapte et gatebilde nært knyttet til å være velstående og likevel velge å bo i leilighet. Bygdøy allé, vedtatt i 1890, skulle bli en nokså enslig svale blant alleene, med sine hestekastanjer. Valget av treslag fulgte victoriatidens engelske smak: platan og hestekastanje for de velstående, lind og gullregn for middelklassen. Gaten var opprinnelig planlagt som en aveny, dobbelt så bred som kommunen hadde råd til. Bare ved gatens høyeste punkt ved løkken Gimle ble full bredde realisert, men en ridesti ble opparbeidet langs sørsiden og fjernet rundt 1930. Gyldenløves gate fikk allé som spasersti, senere ridesti, rundt 1900.[118]

Det er få plasser som er planlagt som del av murbyen. Sehesteds plass og Harald Hårdrådes plass er plassrom, kryssende gate og innfattende bebyggelse som ikke ble vanlig i Kristiania.[119] St. Olavs plass er en enslig stjerneplass (plass som fem eller flere gater munner ut i). På Bankplassen, tenkt som sted for en rekke offentlige bygninger, kom Norges Banks to bygninger i 1830 og 1906. Noen små urbane plasser i tillegg til de nevnte er Valkyrie plass og Halfdan Kierulfs plass. Christies plass på Grünerløkka ble Dælenenga idrettsplass i 1916.[120] Plassene i tradisjonelle europeiske byer hadde den størrelsen som har vært vanlig også i Kristiania, sjelden mer enn 100 meter på hver side eller 10 dekar – en karakteristisk form var rundt 100 x 70 meter. Dette gir mulighet til både å se helheten og detaljer og følge menneskene på plassen.[121]

Kristiania hadde noe å bidra med til bruken av plasser og parker anlagt etter forbilder fra kontinentet: I 1890-årene ble flater på Tullinløkka og St. Hanshaugen og i Birkelunden, Kampen park og Bispehaven sprøytet, slik at folk kunne gå på skøyter.[122]

Murtvang og diskusjonene om trebebyggelseRediger

Bygningslovene, med pålegg om å bygge yttervegger i mur (murtvang), gjaldt fra 1828 handelsterritoriet (Kvadraturen) og forstedene Vaterland, Fjerdingen, Hammersborg, Akersgaten, Pilestredet, Grensen, Lakkegaten, Grønland med Smalgangen og et 300 alen (189 meter) bredt belte langs østsiden av Akerselva fra Vaterlands bru til utløpet og 300 alen fra bordtomtene.[123] En provisorisk anordning i 1819, som kom som følge av brannen på bordtomtene samme år,[124] hadde fastlagt omtrent samme område.

Etter omfattende kritikk mot 1827-loven fra gårdeiere, ble loven endret i 1833, blant annet slik at reguleringskommisjonen skulle presisere hvor murtvangen gjaldt. Dette skjedde ved kgl.res. i 1837. Senere ble murtvangen utvidet ved kongelige resolusjoner 4. desember 1843 og desember 1844 med Hammersborg og Vika og forstedene på landets grunn (Grønland og Gamlebyen) [125], i 1855, 1858 – ett år for byutvidelsen i 1859, 1874 og 1899.[126]

Kommunens kart fra år 1900 viser fordelingen av bygninger i mur, bindingsverk med mur og tre.[127] I 1920 utgjorde eneboliger 1,5 % av alle leiligheter i Kristiania, høyest var tallet i Frogner-Uranienborg med 4 %, lavest på Grünerløkka med 0.[128]

Den raske byggingen av trehus på nedre Grünerløkka («New York») og panikkartet påbygging av enetasjes hus og bygging av nye toetasjes trehus på Grønland rett før utvidelsen av murtvangområdet i 1858 er vel kjent.[129] Norsk byggetradisjon er trehus, og murbyen brøt med denne. For innflytterne var det nærmest å bygge egne hus i tre, som ga billigere boliger enn murgårdene. At Kristiania ble så dominert av murbyen, viser gjennomslaget lovgivningen hadde.[130] Utenfor bygrensen av 1859 ble det bygget mye i tre frem til neste utvidelse i 1878, og befolkningen i det området som da ble innlemmet i de 20 årene økte fra 2540 til 24 980. Mange av de nye husene var små trehus, men det kom også trehus med to og tre etasjer med en rekke leiligheter, bygget av byggmestere for utleie.[131]

En endring i 1875-loven som ble vedtatt i 1896 ga kommunen anledning til å pålegge villabebyggelse i et område, og plikt til å tillate slik bebyggelse hvis alle grunneiere ba om det. I 1899-loven ble bestemmelsen videreført, men reguleringskommisjonen kunne spesifisere hva villabebyggelse var i hvert tilfelle.[132] Villaen var borgerskapets måte å kombinere byliv med landets ro og privatliv. Bak Slottet og Homansbyen i 1840- og 50-årene var de første byvillastrøkene i landet, i 1880-årene kom det store villaer langs Drammensveien på Skarpsno og mer moderate på øvre Frogner.[133]

 
Tostrup terrasse 1, Skarpsno, bygget 1891.

Flere branner skapte tilgjengelige tomter for murgårder der det før hadde stått trehus, som på Balkeby og Kampen, begge i 1879. Også i andre strøk ble trehus fortrengt og ledige tomter mellom trehus bebygget med murgårder, som på Sagene, Bjølsen og Vålerenga.[134]

Murgårder for arbeiderklassen ble aktuelt fra arbeiderboligen på Hammersborg i 1851, men det var først i 1860-årene at arbeidere bodde i murgårder i særlig utstrekning. Tilhengerne av murgårder, blant dem Henrik Wergeland, fremholdt sunnheten ved å komme opp fra fuktig og usunn mark, at kostnadene ved murgårder ville bli overkommelige når mange delte på dem, og at muligheten til å gå til arbeidsplassen kunne opprettholdes når bebyggelsen var tett. De usunne hyttene, som han kaller trehusene på Enerhaugen og Ruseløkkbakken, burde rives og erstattes av fellesboliger i murgårder for arbeiderklassen, altså et standpunkt som innebar det som senere ble kalt slumsanering. Trehustilhengerne hevdet at mulighet for å bygge trehus ville gi bedre og billigere boliger for arbeiderklassen.

Etter at murtvanggrensen i 1858 var utvidet til den kommende bygrensen (i kraft 1859), stoppet bygging av trehus opp, og fattigkommisjonen tok i 1859 opp at dette skapte problemer, fordi leien i murhus var høy. Frem til 1861 fulgte en debatt om å lempe på murtvangen. Da bystyret sa nei til lemping i 1861, var hensynet til kommunens økonomi viktig. Spredt bebyggelse ville gjøre det for dyrt å tilby moderne fordeler som vann, kloakk, politioppsyn m.m., og man burde gå opp til 4 og 5 etasjes murhus. Trehustilhengerne hadde tapt for lang tid.[135]

Gjennom murbyperioden ble de ledige arealene innen bygrensen stadig mindre, og grunneiere kunne ta svært høye tomtepriser. Dette gjorde at tettheten måtte bli stor for å kunne bygge med lønnsomhet, og tette kvartaler med leiegårder ble det eneste som lønte seg.[136]

Også tyske og danske kilder oppgir at kravene til gateopparbeidelse med solid gatedekke, fortau, belysning, ledningsnett for vann og kloakk og gatebredde for moderne trafikk var så dyrt at kostnadsbelastningen på småhus ville bli for stor, og at dette var en viktig grunn til at leiegårdene slo gjennom som den alminnelige boligformen i storbyene.[46]

Ved byutvidelsen i 1878 ble det vedtatt en grense på 1,4 kilometer utenfor den nye bygrensen der murtvangen gjaldt, slik at det ikke skulle gro opp nye ukontrollerte trehusforsteder. Til gjengjeld ble det lempet på murtvangen i ytre sone innenfor bygrensen, men arbeidere bygget ikke egne trehus i særlig utstrekning, derimot ble det bygget villaer for middelklassen og borgerskapet, blant annet på Fagerborg, Frogner og St. Hanshaugen. Trehusbestemmelsen ble strammet inn i 1893 og falt bort med 1899-loven.[137]

Trafikk og opparbeidelse av gaterRediger

Hestesporvogn kom til byen i 1875, med fem minutters avganger på de fleste linjene. Elektrisk sporvogn (trikk) kom i 1894. I tillegg var det i 1880 omnibuslinjer, det vil si faste ruter for persontransport med hest og vogn. Vognmenn, tidens hestedrosjer, fantes det i 1899 275 av. De første drosjebilene kom i 1908.[138] Sporvognen fikk på kort tid stor innvirkning på byenes form.

Fotgjengerbyene hadde en utstrekning ut fra sentrum sjelden mer enn drøyt halvannen kilometer (1 mile), mens hestesporvognen utvidet dette til rundt fire kilometer. Tilgjengelig areal for den kontinuerlige, tette byen ble sterkt øket. Jernbanen var dyrere å anlegge, trengte lang tid for å starte og stoppe, slik at holdeplassene gjerne kunne ligge med avstand, og ble en reisemåte for velstående mennesker i villaforsteder.[139]

Varetransporten internt i byen skjedde i hovedsak ved hest og kjerre. Det var 3700 hester i byen i 1900.[140] Kapasiteten per lass var begrenset, og bare transporten av kull fra kaiene til Oslo gassverk utgjorde rundt 30 000 hestelass per år i 1900.[141] Næringslivet tok sykkelen i bruk og i 1895 var visergutter på sykkel vanlig. Senere ble det klaget over syklende visergutter og håndverkere med lange ting (gardinstenger, linoleumsruller, rør) i høy fart (Morgenbladet 1913).[142]

Sykler var i bruk i byen fra 1869 og Kristiania Velociped-Klub kom i 1878, men først i begynnelsen av 1890-årene var sykkel blitt et vanlig fremkomstmiddel i byen. Sykling ble vanlig i amerikanske storbyer fra 1880-årene[143]. I 1893 hadde den nye sikkerhetssykkelen, som tilsvarer dagens sykler med like store hjul og dekk med luft under trykk, overtatt for velocipeden med høyt hjul («veltepetter»). Bystyret vedtok regelverk for sykling i 1895, blant annet ble det innført plikt til nummerskilt. Frem til plikten ble opphevet i 1902 finnes oversikt over antall sykler: i 1896 vel 3000, i 1902 16 000 og i tillegg mange uregistrerte ifølge politiet. I 1890-årene var det livlig offentlig debatt om råsykling i gatene og fotgjengeres frykt for syklister i gatene. Før 1910 var det få arbeidere som eide sykkel, en ny sykkel kostet i 1910 fra 120 til 150 kroner, mer enn en månedslønn for en mannlig arbeider.[144]

 
Frits Thaulow: Fra Stortings plass, 1881. Olje på treplate.

Byens udifferensierte gatenett (mangelen på bredere hovedgater) skapte problemer for trafikkflyten i de gatene som i praksis var hovedgater. 1842-lovens minimumsbredde for nye gater var 20 alen (12,60 meter). Mange sterkt beferdede gater er anlagt så smale at trafikken har ondt for å holde seg gående, f.eks. i Thorvald Meyers gate, skrev stadsfysikus Bidenkap i sitt innspill til ny bygningslov i 1875, som medførte at kravet til gatebredde ble øket til 25 alen.[145]

Kommunen overtok vei- og gatevedlikeholdet fra 1852, og i årene etter ble gatestandarden bedre og det ble anlagt en rekke nye gater. Ferdsel både til fots og med vogn ble lettere, for eksempel ble det vanlig at far kunne dra mellom sommersted i Bymarken og jobb i Kvadraturen hver dag i stedet for hver helg. Staten bygget i dette tiåret Ljabruchausséen, Aker kommune startet en sterk veibygging. I 1860-årene ble det drevet omnibusruter mellom byen og steder i Aker, og dampbåtruter til Bygdøy og til Bunnefjorden. Hovedbanen, ferdig i 1854, førte ikke til særlig forstadsbebyggelse fra start, mens Drammensbanen (1872) og Østfoldbanen (1879) var viktig for boligstrøkene Skøyen, Bestun, Lysaker, Bekkelaget, Nordstrand og Ljan.[146]

Ansvar for opparbeidelse av gater og fortau var et stridsspørsmål gjennom 1800-tallet. Til 1851 hadde gårdeierne hatt vedlikeholdsansvar for gaten. Mellom 1851 og 1880 begrenset gårdeiers plikt seg til å avstå grunn uten betaling til kommunen, begrenset til minimumsbredden for gater. Denne ordningen gjorde at det kunne gå lang tid fra leiegårder sto ferdig til gaten var ferdig opparbeidet av kommunen, også fordi leiegårder langs et gatestykke kunne stå ferdig til ulik tid. Situasjonen kunne bli fastlåst, inntil Lov om Forpligtelse for Bygningseiere i Kristiania til i visse Tilfælde at deltage i Bekostning ved Oparbeidelse af Gader m.v. kom i 1880. Loven påla gårdeiere som eide gårder inntil gater og plasser å anlegge fortau med rennesten og betale for halvparten av kommunens opparbeidelse av gaten og kloakkledning innen tre måneder etter at arbeidet var gjort.[147] Denne loven skapte bedre fremdrift i gateopparbeidelsen. Ikke opparbeidede gatestrekninger skulle innhegnes, og til innpå 1900-tallet sto det gjerder i gatene i private gater.[148] Bygningslovens regler om at grunneierne skulle bidra økonomisk til anlegg av gater opp til minimumsbredden, mens kommunen selv måtte betale støtte bredde førte ved en rekke anledninger til at kommunen ga avkall på muligheter til større bredde enn lovens krav. Dette førte til at minstebredden ble standard gatebredde.[149]

Kommunen overtok ansvaret for drift av fortauene fra gårdeierne i 1843. Da hadde bare gatene i Kvadraturen og de viktigste innfartsveiene faste dekker. Tidlig i murbyperioden, til rundt 1870, ble det brukt grønnstein eller diabas fra Grotten ved Wergelandsveien eller Akersberget eller et diabasbrudd ved St. Hanshaugen, senere ble granitt brukt, den lokale Grefsensyenitten og Grorudsyenitten mest til gårdsrom og innkjørsler. Gatestein lagt i buer på 120–140 cm i Kleinpflaster-mønster fra Nord-Tyskland (feilaktig kalt Wienermønster) var kjent fra annen halvdel av 1880-årene, men i vanlig bruk i Kristiania først rundt 1910. Fortauene ble vanligvis lagt med kantstein av granitt, fra 1880 i ca. 30 cm bredde, mot rennesteinen. Eugenies gate og Thomles gate finnes slike fortau fortsatt. En kort periode fra ca. 1850 ble «Ringeriksheller» i lite holdbar, rød sandstein brukt. Asfalt ble brukt i en viss utstrekning av kommunen på fortau fra 1880-årene, i større utstrekning på private fortau, men på gater kom det nye materialet først fra 1922.[150]

Boom og konjunkturerRediger

Trepartsystemet med staten, kommunen og private utbyggere, der lønnsomhet styrte farten i både gateregulering og bygging, medførte store svingninger i byggevirksomheten, både for leiegårder, forretningsgårder og fabrikker – med Karl Otto Ellefsens ord: «Da byen som en av de siste i Vesteuropa ble industrialisert vokste byen ved hjelp av Tyskinspirerte rutenettsplaner som ble rullet ut og kvartalene delt ut til ivrige byggmestere og spekulanter».[151]

Før hver ny bygningslov og lov om byutvidelse trådte i kraft, var det høy byggeaktivitet i forkant og dempet byggevirksomhet etter, det gjaldt både i 1827-loven, byutvidelsen med murtvang i 1859, 1875-loven og 1899-loven.[152]

Det finnes ikke statistikk over nye murgårder eller antall leiligheter i slike gårder, og statistikken for all byggevirksomhet omfatter ikke de første tiårene av murbyperioden. Tall for år før 1882 blir vurdert som ikke pålitelige.[153]

Byggevirksomhet og antall nye kjøkkener/leiligheter 1882–1910

År Anmeldte byggearbeider Anmeldte større byggearbeider Anslått verdi anmeldte byggearbeider i 1000 kr Antall kjøkkener (tom. 1900) og leiligheter (senere) i godkjente nybygg
1882 597
1883 353
1884 311
1885 286
1886 438 375
1887 537 737
1888 545 954
1889 599 805
1890 656 6577 1259
1891 651 6837 1131
1892 697 7533 1396
1893 731 8551 1243
1894 812 10 952 1998
1895 916 11 156 2191
1896 1099 11 724 1992
1897 1387 14 358 3250
1898 1756 24 456 4556
1899 1282 26 079 3807
1900 764 29 347 2727
1901 922 134 22 631 1276
1902 885 177 12 542 425
1903 737 84 9433 925
1904 733 39 8788 1071
1905 653 25 8951 626
1906 825 29 5951 232
1907 872 38 2727 131
1908 984 28 2787 83
1909 1082 37 3249 132
1910 979 67 2683 58

Kilde: Anmeldte byggearbeider og verdien av dem: Beretning om Kristiania kommune for årene 1887-1911. Kristiania kommune, 1914, side 167. Antall kjøkkener til 1900: Fredriksen 1948, tabell n side 33 og tabell u side 36. Fredriksen oppgir tallene ovenfor som antall nye leiligheter fra 1886 og bygger på Christopher Lund: Boligbehovet og spørsmål om fremtidens nybygging i Kristiania – Aker (ikke tilgjengelig), side 46. I Statistisk årbok for Kristiania 1900, tabell 14, oppgis de samme tallene med forklaringen «Antall kjøkkener i de opførte vaaningshuse». Denne artikkelen følger Statistisk årbok. Antall leiligheter 1901–03 er fra Statistisk årbok for Kristiania 1903, tabell 20 og for 1904–10 fra Statistisk årbok for Kristiania 1910, tabell 14.

Tabellen viser at det i årene 1882–89 ble bygget 4418 nye kjøkkener, 1890–99 22 823 og 1900–10 7686 kjøkkener (1900) og leiligheter, til sammen 34 927.

Perioden frem til 1875Rediger

Folkeveksten etter 1814 førte til en hardere utnyttelse av bygningsmassen i de følgende tiårene. Portrom ble gjort om til værelser, uthus ble gjort om til bolig, hus i bindingsverk ble oppført i gårdsrommene (to etasjer tillatt fra 1833, tre etasjer fra 1842), tømmerhus ble påbygget, loft fikk arker og ble boligrom, hus bygget for én familie ble gjort om til utleie for flere familier og det ble flere mindreverdige boliger som skapte helseproblemer.[154] Før 1827-loven ble det bygget blant annet en toetasjes leiegård i tre i Platous gate 2 på Grønland, med forventning om at området skulle bli underlagt murtvang.[155]

I perioden før leiegårdene ble Kristianias boligform hadde byen en svært ung befolkning, der aldersklassen 20 til 40 år utgjorde 41 prosent i 1825 og 43,5 % i 1845. Boligforholdene forverret seg fordi den sterkt økende befolkningen ble presset sammen ved økt trangboddhet – fra 1823 til 1841 økte befolkningen med ca. tre femdeler mens antall hus økte med en tredel, og de sanitære forholdene ble heller verre enn bedre. I Lakkegata og Grønland ble befolkningen omtrent fordoblet, nesten uten nybygging. Fattigdommen økte sannsynligheten for å bli rammet av smittsomme sykdommer.[156]

Murbyperioden startet altså i en situasjon med alvorlig boligmangel og trangboddhet. I årene 1842 til 1857 ble det bygget 445 hus, av disse 223 i de sentrale bydeler, 42 i Karl Johans gate med omgivelser og 180 i forstedene.[157] Antall nye bygninger anmeldt til kommunen lå mellom 15 og 46 i årene fra 1837 til 1857, med størst aktivitet i Kvadraturen, mens områdene ved Karl Johans gate, Pipervika, Youngstorget og Hausmannskvartalene, Hammersborg, Fredensborg og området ved Holbergs plass hadde en jevn byggeaktivitet. Fra 1860-årene kom Meyerløkka og omdanningen av Kvadraturen og de nærmeste områdene til et forretningsstrøk med næring også i de øvre etasjene av nye tre- og fireetasjes bygninger, fra 1870-årene Grünerløkka, Ruseløkka, strøket rundt Holbergs plass og Tøyen med betydelig byggeaktivitet, og for byen som helhet ble 1870-årene en sterk utbyggingsperiode med antall nye bygninger mellom 91 i 1873 og 242 i toppåret 1875. I 1870-årene ble det reist rundt 1500 nye bygninger, som var betydelig mer enn byen hadde hatt rundt 1814.[158]

I årene fra 1870 til 1875 ble tallet på industriarbeidsplasser fordoblet, og byveksten ble mindre preget av sesong, konjunktur og fattigflukt til byen. Innflytting til byen og høyere lønninger medførte økt etterspørsel etter boliger, først ved en sterk økning i tomteprisene. I 1874 solgte Thorvald Meyer tomter på Grünerløkka for 40 ganger den prisen per kvadratalen som han hadde betalt for hele området i 1860. Det ble også anmeldt svært mange bygg i 1874, før den nye og strengere bygningsloven trådte i kraft fra 1876.[159] I de samme årene var det høykonjunktur for leiegårdsbygging, verdien av bebygde eiendommer steg med rundt 50 % fra 1870 til 1875, og ubebygde eiendommer med flere hundre prosent. Tomter ble ofte betalt med obligasjoner som var avdragsfrie flere år i frem i tid, og den som ville spekulere i forventet prisstigning kunne delta uten å ha kontante penger å betale med – i en artikkel i Morgenbladet 8.10.1874 brukes uttrykket «trekke veksler på fremtiden».

Perioden fra 1875 til 1895Rediger

1880-årene hadde lavere aktivitet.[160] Rundt 1879 var kvartalene mellom Karl Johans gate og St. Olavs gate bygget tette med leiegårder, og dette var et velstående boligstrøk.[161] Kartet fra 1911 viser hvor det var bygget før 1887.

Den internasjonalt anerkjente storbygrense på 100 000 innbyggere ble passert i 1876, i 1890 var byen nr. 90 i Europa etter folketall og i 1900 om lag nr. 80.[162] I 1880 var det 19 byer i USA med mer enn 100 000 innbyggere, 11 av dem hadde nådd grensen etter 1860.[163]

Byggingen på vestkanten var nokså lite påvirket av lavkonjunkturen etter 1875 og gjennom de svake 1880-årene, og byggingen her skjedde jevnere enn på østkanten.[164]

Etter 1875 sank både eiendomspriser og leiepriser og byggeaktiviteten nådde et bunnpunkt i 1882. Dette hang sammen med at Brannforsikringsinnretningen fra 1879 gjorde en omtaksering av det som viste seg å være overforsikrede bygg, prisene sank og mange små eiere gikk konkurs. Etter 1875 flyttet arbeidere ut av byen og skapte en del tomme leiligheter, som igjen senket leieprisene og gjorde at folk av alle klasser kunne flytte til bedre leiligheter nærmere arbeidsplassen uten å måtte betale mer. Omslaget i 1875 skapte en tilbakeholdenhet med å satse på boligbygging og ønske om å forkorte tiden fra kapitalbinding til salg, for å sikre seg mot dårlige tider. Fra 1882 steg byggeaktiviteten jevnt fram til 1894, da stigningen ble bratt inn mot toppåret 1898. Erfaringene med dårlig kvalitet ved byggene fra høykonjunkturen i 1870-årene førte til at kommunen styrket bygningskontrollen etter 1885. Ett trekk var at utbygger gjorde avtale med arbeiderne direkte i stedet for – som tidligere – byggmester, slik at relasjonen mellom mester og lærling ble brutt.[165]

Mangel på kapital og et fungerende kapitalmarked var også en bremse på byggingen tidlig i murbyperioden. Ledig kapital gikk til industri og handel.[166]

1895 til 1899: spekulasjonsbølge, ekstrem byggeaktivitet og krakkRediger

 
Kjent veggreklame forsvinner i 2005 på branngavlvegg fra ca. 1898 i Kingos gate 2A ved Alexander Kiellands plass.

Veksten i 1890-årene var voldsom: befolkningen økte med ca. 50 % fra 150 000 til 220 000, antall leiligheter med 75% og prisen på leiegårder med 120 til 160 %, selv om det i tiåret var helt ubetydelig prisstigning. Etter krakket i 1899 falt prisen på leiegårder til omtrent halvparten.[167] Antall godkjente nye kjøkkener (og omtrent like mange nye leiligheter) var gjennomsnittlig 3266 per år i de fem årene 1895 til 1899, en historisk topp i byvekst. Statistikken over nybygging ble bedre fra 1901.[168]

Flere grunner lå bak den sterke veksten fra 1895: manglende lovregulering av aksjeselskapsformen og fondsbørs, stor rikelighet på kreditt ifm. store fraktinntekter for skipsfarten, innløsning av store mengder obligasjoner, etablering av nye banker med mer liberal kredittgivning enn man var vant til og elektrisk sporvei som gjorde nye områder attraktive for leiegårder.[169] I midten av 1899 var prisene på tomter, materialer og arbeid «høyt opskruede» ifølge kommunen selv.[168] Tomteprisene fulgte skillet mellom øst og vest, og i 1890-årene hadde St. Hanshaugen blant de høyeste prisene.[170]

Børsen hadde siden 1881 hatt noteringer av aksjer og obligasjoner (fondsbørs) med månedlige noteringer. I 1890-årene økte omsetningen. Fra 1896 kom noteringene to ganger hver måned og fra 1897 etablerte meglerne egen ukentlig liste, som blant annet omfattet industriaksjer, noe listen var alene om til 1909. Et utkast til lov for aksjeselskaper var på høring i 1894, men aksjeloven ble vedtatt først i 1910. Bygge- og eiendomssektorene var hoveddrivkreftene i spekulasjonsbølgen i annen halvdel av 1890-årene – eiendom alene sto for en tredjedel av emisjons-(nytegnings)volumet i 1898 på Oslo Børs, med 47 selskaper involvert. Og spekulasjonen var konsentrert om papirer som ikke sto på den offisielle kurslisten.[171]

Selve krakket skyldtes ikke overproduksjon av leiligheter, men plutselig struping av kapitaltilgang ved at kortsiktige, annenprioritetsfordringer ble trukket tilbake. Da krakket kom i 1899, ble andelen tomme leiligheter størst på østkanten.[164]

I 1890-årenes boom var det vanlig å danne et konsortium med flere deltakere, deriblant en advokat, for å reise en viss egenkapital uten kapitalsterke deltakere, å gjøre den enkelte deltakers kapitalutlegg så lite som mulig, og å gjøre tiden fra tomten skal betales til leiegården er solgt så kort som mulig. Advokater og spekulanter skaffet kreditt utenom bankene og tok en økende andel av finansiering av leiegårdsbyggeriet.[172]

Leilighetene ble gjennomsnittlig større i årene fra 1888 til 1900. Mens antall leiligheter økte med 73 %, økte antall rom med 87 %.[173]

Spekulasjon og spekulanter i murbyenRediger

Mange kilder bruker «spekulasjon» og «spekulant» om utbyggingen av leiegårder i 1800-tallets Kristiania. I to perioder, 1871–75 og 1895–99, var spekulasjon i en bestemt forstand dominerende: mange enkeltpersoner og mindre grupper lånte penger og kjøpte tomter, materialer, halvferdige eller ferdige leiegårder eller aksjer i nyetablerte eiendoms- og byggeselskaper med mål om rask prisstigning og gevinst. Gevinsten kunne hentes ut ved å selge videre. Men dette var ikke normalsituasjonen på leiegårdsmarkedet i perioden.

 
Olaus Johnsen (1830-1892), kjent som eiendomsspekulant og utbygger i Kristiania.

Før murbyen hadde gårdeiere leiet ut rom i egen bygård. Med murbyen ble boligmarkedet kommersielt ved at byggmestere/murmestere og investorer bygget leiegårder som næring, uten å bo i gården selv. De mange små utbyggerne måtte låne penger til byggeprosjektene, og byggeprosjektene ble kjøpt og solgt i alle faser. At bolig ble en del av et kapitalistisk, moderne marked der kjøper og selger ikke kjente hverandre, hadde verken mer eller mindre karakter av spekulasjon enn produksjon for et marked i andre bransjer. Men ordet spekulasjon blir knyttet til leiegårdene i Kristiania, til dette upersonlige markedet som sådan. Å tjene penger på andres boligbehov ble kalt spekulativt og i samtiden lå det ofte ikke noe negativt i det.[174]

Spekulasjon hadde altså sin betydning fra det forholdet at når fremtidige leietakere ikke var kjent når gården ble bygget, måtte både byggherre og andre involverte «spekulere» i at gården ville tiltrekke seg leietakere som ville betale den husleien gårdeieren hadde regnet med, slik at byggingen ble en lønnsom forretning.[175] Gårder ble avertert til salgs i Aftenposten på slutten av 1890-årene som «spekulationseiendom».

Det var heller ikke slik at arbeidere helst ville opprettholde den personlige bindingen til gårdeier eller arbeidsgiver, det ble da heller ikke bygget noe nevneverdig antall bedriftsboliger, i 1899 nevnes Langaards tobakksfabrikk og Frydenlunds bryggeri som de eneste i et kommunalt dokument.[176] Arbeiderbevegelsen hadde lang tradisjon for å gjøre motstand mot bedriftsboliger, de skapte en avhengighet som var uønsket.[177]

Utbyggingen av tomter skjedde ofte med høyeste tillatte utnyttelse etter bygningslovene, som en tilpasning til en markedssituasjon med mange tilbydere og priskonkurranse, der utbyggerne måtte henge med for å drive lønnsomt.[178] Dette skapte usunne boligforhold med trangboddhet og for lite lys og luft i og rundt boligene, og hadde å gjøre med politiske rammebetingelser og markedstvang, som ble intenst diskutert. Men at det var mer spekulativt enn å drive næring innenfor myndighetens krav i andre bransjer, slik det fremstilles i mange kilder, er en moralsk vurdering i ettertid.

Perioden 1900 til 1910Rediger

Mange kilder oppgir at boligbyggingen stoppet helt opp eller opplevde en bråstopp etter krakket i 1899.[179] Offentlig statistikk gir ikke dekning for den beskrivelsen. Antall nye leiligheter i årene 1901 til 1905 var gjennomsnittlig 865, høyest i 1901 med 1276 og lavest i 1902 med 425. Det svarer til en tilvekst i totalt antall boliger på rundt 1,6 % per år. Tilsvarende tall for årlig tilvekst var mellom 2 og 3 % i 1880-årene og første halvdel av 1890-årene, mens den økte til mellom 7 og 8 % i årene 1895–99. I de 19 årene fra 1911 til 1929, med kommunalt boligengasjement, var gjennomsnittlig antall nye boliger per år 565, en årlig tilvekst på cirka 1,0 %.[180] Fallet fra toppåret 1898 var svært stort, men innebar ingen bråstopp, boligene bygget 1901–10 utgjør cirka 11 % av murbyens leiligheter. Men fra 1906 ble boligbyggingen historisk sett svært lav, med et årlig gjennomsnitt på 127 nye leiligheter 1906–10, med 58 i 1910 som det laveste.[181]

Fra 1903 til 1906 sto cirka 10 % av alle leiligheter ledig. Gårdeierne gjorde mye for å holde gårdene attraktive, som å la folk bo gratis mot at leierne hadde ansvar for at det var gardiner i de ledige leilighetene i gården. Fra 1906 var det oppgangstid, men boligbyggingen svarte ikke på økende etterspørsel. En tredjedel av eiendomsverdien i Kristiania skiftet eier ved konkurs mellom 1899 og 1911, og mange av de nye eierne var banker og andre større eiere som hadde interesse av å holde nybyggingen nede. Det ble derfor vanskelig å få lån for små utbyggere. 1899-lovens krav om to trappeoppganger og tostensmur ble også fremholdt som en bremsekloss for nybygging.[182]

Fra 1900 til 1905 sank gjennomsnittlig husleie med 20 til 25 % for ett- og toromsleiligheter. Leiligheter med delt kjøkken sank mellom 30 og 40 %, så de må ha vært minst attraktive.[183]

Omfanget og tettheten av murbyenRediger

Det finnes ikke sikre tall for antall murgårder og leiligheter i murgårder for hele den perioden da murbyen ble bygget. Ved utgangen av 1910 var det 6908 boligbygninger (alminnelige våningshus) i byen, av disse hadde 4256 tre eller flere etasjer. De aller fleste trehus hadde en eller to etasjer, og det var få murgårder lavere enn tre etasjer, så drøyt 4000 er et sannsynlig tall for antall murgårder med boliger. På samme tidspunkt var det 54 498 boliger (leiligheter). Av disse lå 2515 i gårder med en eller to leiligheter, og 4435 i gårder med en eller to etasjer, begge kategorier var ofte trehus.[184]

Myhre anslår at to tredjedeler av befolkningen bodde i leiegårder i 1900, det vil si murgårder på tre til fem etasjer, og bygger det bl.a. på at 37 % av gårdene hadde færre enn fire leiligheter og at 37 % av gårdene hadde færre enn 16 beboere.[185] Adgangen til å bygge i tre ble praktisk talt helt borte med 1899-loven (§ 34), slik at de aller fleste av de 4959 leilighetene som ble bygget fra 1901 til og med 1910 var i murgårder, noe som må ha økt andelen i disse årene. De nevnte 37 % av gårdene må ha omfattet vesentlig mindre enn en tredel av alle leiligheter. I 1902 var den samlede forsikringsverdien av alle trehusene i byen 37,8 mill. kr og av alle murbygningene 339 mill. kr. (som utgjør 90 %).[186]

Kildene gir altså ikke sikre tall, men peker mot at andelen leiligheter i murgårder var et sted mellom 75 og 85 %, det vil si at murbyen i 1910 sannsynligvis omfattet var mellom 40 000 og 46 000 leiligheter.

Utnyttelsesgraden (antall kvadratmeter i bygningen som andel av antall kvadratmeter tomt) var i 1958 mellom 1,10 og 1,26 på Grünerløkka, på Torshov og i Rivertzke kvartal var den 0,80 og i etterkrigstidens tidlige drabantbyer mellom 0,15 og 0,35.[187]

Kristiania var ikke en særlig tett by i 1880-og 90-årene, sammenliknet med storbyer som Berlin, London og Paris. Selv i typiske leiegårdsstrøk som Tøyen og Grünerløkka lå mange tomter ubebygget.[188] Paulus, som omfattet Grünerløkka, var i 1899 klart tettest befolket av menighetene med 44 400 mennesker per kvadratkilometer, mot 13 800 for byen som helhet.[189]

Moderne innretninger og sunnhetRediger

Murgårdene innebar for mange av de som flyttet inn en kraftig standardheving, særlig fikk arbeiderklassen tidlig tilgang til moderne goder som i samtiden ble sett på som attraktive. I løpet av perioden murbyen ble bygget, kom det innlagt vann og kloakk (avløp) i leilighetene, beskrevet som et av de største fremskrittene i byens historie[190], gass til gatebelysning, lamper og koking, bad, hygieniske toalettforhold (noen fikk også vannklosett rundt århundreskiftet), og strøkene med murbebyggelse fikk brolagte gater og godt brannvesen og politioppsyn.[191] Leiegården som helseprogram handlet også om tørre boliger, oppvarming, elektrisitet og streng kontroll med beboelse i kjeller og på loft, kvister og arker. Axel Holst fant i sin undersøkelse i 1894 at det var klare forskjeller i sanitære forhold mellom eldre boliger i tre og bindingsverk, og murgårdene, der de fleste var nyere og forholdene var bedre.[192]

Midt på 1800-tallet var de åpne markene mellom bebyggelsesbeltene på Grønland og Nedre Tøyen blitt mindre og folk bodde stadig trangere i husene. Bingene knyttet til utedoene må ha trukket ned og forurenset grunnen, men drikkevannet ble likevel i stor utstrekning hentet fra brønner i den samme grunnen. I 1847 kom det fire vannposter. Avfall ble fraktet vekk på frivillig initiativ.[193] Denne situasjonen før de moderne murgårdene ble bygget ble av stadsfysikus Frederik Holst knyttet direkte til den høye dødeligheten i koleraepidemiene i 1830 og 1833.

Etter storbrannen i Kvadraturen i 1858 ble det etablert moderne brannvesen med fast ansatte i 1861, med stasjoner i Karl Johans gate, på Sagene og på Grønland. Tidligere hadde et stort antall av byens menn vært utskrevet til tjeneste ved brann, i 1847 var tallet over 1900, men ordningen viste seg lite effektiv. Politiet ble omorganisert fra det gamle vektersystemet til et korps med konstabler og mer effektiv ledelse i 1858.[194] Brolegging ble regnet som et gode, målt mot de tidligere gatedekkene. I 1840-årene tok man i bruk tilhuggede storgatestein, og stadig flere gater ble brolagt.[195]

Vann i leiligheteneRediger

Christiania var tidlig ute med vannverk i norsk og nordisk sammenheng, i 1836 var Kvadraturen dekket med vann fra Akerselva, og i 1856 var planen klar for et nytt vannverk som skulle bringe trykkvann opp i etasjene og inn i leilighetene. Bybrannen i 1858 styrket bymyndighetene i sitt syn at forsyning av helsemessig godt vann var et kommunalt ansvar, og verket sto ferdig i 1860 med inntak på Heftyeløkka på Bjølsen. I 1867 ble inntaket flyttet til Oset ved Maridalsvannet av frykt for forurensning fra industrien og for å kunne levere trykk til nye, høytliggende boligområder, og byen hadde senere stabil forsyning av helsemessig godt vann.[196] Med de to store vannreservoarene på høydene St. Hanshaugen, 1875, og Kampen, 1886, kom det stor kapasitet som kunne betjene den nye bebyggelsen.[197]

Innlagt vann var vanlig i leiegårdene fra 1860, og i 1865 hadde 1460 bygninger innlagt vann. Det ble også vanlig med vaskerom med bryggepanne i kjellerne.[198] På østkanten var det vanlig med kaldt vann og utslagsvask på kjøkkenet, og bruk av folkebadene (offentlige bad) som kom fra 1860-årene. I leiligheter for middelklasse og borgerskap ble varmtvannsbereder og vann i flere rom vanlig, og vannforbruket økte mest på vestkanten. I 1890 ble det bygget leiligheter ved Drammensveien med varmt vann til servanter og sentralvarme.[199]

Bad i leilighetene ble ikke særlig utbredt i murbyperioden, og fantes bare i leiligheter for de velstående fra 1880-årene. For alle var vannverket et sosialt og hygienisk fremskritt,[200] og det var langt fremme i Europa. Innenfor den daværende bygrensen ble den siste vannposten fjernet i 1865, men det var 65 vannposter i drift i 1900,[201] på Enerhaugen var vannpostene i bruk til bebyggelsen ble revet rundt 1960.

KloakkRediger

Inntil annen halvdel av 1840-årene gikk kloakken (spillvann) fra husene ut i rennesteinen, som fra 1820-årene hadde ligget inntil fortauene, der slike fantes.[202] I 1846 ble den første kloakken åpnet fra Youngstorget til Akerselva ved Vaterlands bru, og på ti år ble det bygget 7500 meter tørrmurte gråsteinskloakker. I 1853 ble engelske, glasserte leirrør tatt i bruk, og kloakknettet ble bygget raskt ut etter det, til 64 000 meter i 1878. Sunnhetskommisjonen, opprettet i 1860, var en sterk forkjemper for rent vann, kloakk og renovasjon, og inspektørene deres drev systematisk inspeksjon av private kloakkavstikkere fra 1878.[203]

Toalett, men ikke WCRediger

Ved inngangen til murbyperioden ble toalettinnholdet kjørt utenfor byen. I 1865 ble pudrettering innført, en form for bio-toalett der tilsatt torvstrø laget av myrjord og lesket kalk sørget for å hindre gjæring og påskynde komposteringen (omdanning til jord). Et privat selskap sto for driften, med opplagsplass i Lakkegata 53, mens kommunen ved Sunnhetskommisjonen støttet innføringen med å stille krav til tette priveter (toaletter) og luktfrie gårder. Helsemyndighetene fremmet denne hygieniske og tilnærmede tørr-løsningen, og gikk sterkt imot vannklosett, som de mente ville forurense fjorden, skape kloakkdunst i hus og gater og gi overslag til vannledningene. Med pudretteringen ble utedoene i egne trehus i gårdsrommene vanlig i 1860-årene. I 1880-årene kom dumpe- eller falldoen i et lite rom på mellomreposet i hver etasje i oppgangen. Utenfra så dette toalettsystemet ut som et tårn, ofte buet, utenpå gården, i øst i den ene oppgangen som fantes (ofte kalt «klaskedass»), i vest i kjøkkenoppgangen innerst i tjener- og kjøkkenfløyen.[204]

Fra 1898 var også toalettbøtter inne i leilighetene i bruk, mest i store leiligheter. Disse ble tømt ofte, i noen tilfeller hver dag, og ble vurdert å være hygienisk bedre enn falldo og utedo. I 1904 hadde 2075 gårder murte binger, 2463 trekasser, 2687 brukte bøtter og i 32 fantes vannklosett.[205]

De første vannklosetter ble installert i bankier Nicolai Andresens gård i Kirkegaten 6 i 1858, men i minst tre tiår etter det var oppfatningen blant de som styrte at slike toaletter skapte for stor forurensning. Gotfred Eugen Bentzen, stadsfysikus fra 1892, mente problemene med urensede elver og bekker var påtrengende og at bedre kloakksystemer og vannklosett ville gi store helsemessige gevinster. Han fikk støtte av mange ingeniører i sitt arbeid for et nytt syn. Grand Hotel fikk dispensasjon for å installere WC i 1899, flere hoteller kom etter fordi de mente det var negativt å tilby datidens toalett til utenlandske gjester som var vant til WC. Slottet fikk WC i 1906 og den kommunale leiegården i Åkebergveien 50, ferdig 1902, fikk WC i oppgangene.[206]

Etter ti års utredning og forberedelse kom det første renseanlegget på Filipstad i 1910. Det neste på Skarpsno i 1911 gjorde det mulig å ta i bruk WC med kommunalt avløp på vestkanten, Kvadraturen fikk tilgang i 1913 og østkanten noe senere. Allerede i 1911 var det 1300 leiligheter med WC. Vannklosett ble standard i nye boliger i byen først fra rundt 1920, i 1925 var det 15 000 av dem og i 1940 75 000.[207]

SøppelrenovasjonRediger

Inntil midten av 1800-tallet var det vanlig å kaste søppel sammen med toalettavfallet. Det var vanlig å holde gris, som spiser matavfall. Nattmannen (rakkeren) var tjenestemann i byen og tømte doer og fjernet søppel og døde dyr. Inntil nattmannsordningen ble opphevet i 1871 var dumpeplassen Korpehaugen, sydlige del av Stensparken, der Fagerborg kirke ligger.

Frykten for stank og stillestående luft hang sammen med miasme-teorien. Den gikk ut på at stank og stillestående luft var smittebærere. Teorien var grunnlag for sunnhetstiltakene inntil 1866, der det viktigste var å sikre sirkulasjon av luft og vann og fjerning av avfall for å hindre smittespredning. Etter koleraepidemien i 1866 foreslo den nye stadsfysikus Johan Lauritz Bidenkap et kommunalt renovasjonsvesen, fordi helsekonsekvensene av svikt i renovasjon vart så stor. Han sto for smitteteoriene, som sa at smitte overføres hovedsakelig gjennom drikkevann og næringsmidler.

Fra Christiania Poudretfabrik kom i drift i 1865 ble egne søppeldunker vanlig, og fra 1871 overtok bedriften renovasjon fra alle kommunale bygninger, Bedriften overtok også plikten til å feie fortauet utenfor minst tre ganger hver uke, som gjaldt alle gårdeiere. Kristiania-søppla var tung og støvete fordi den inneholdt mye aske og slagg fra ildstedene (i 1908 var andelen aske 54 %), og ble i de fleste gårdsrom oppbevart i store trebinger som ble tømt med spade.

Rundt 1900 var det ca. 300 mennesker som drev med utsortering av brukbare materialer fra søppelkasser, og via skraphandlere og andre skjedde det en betydelig resirkulering ved hjelp av disse «fillepellerne». Mye søppel ble levert til gartnere inne i byen, som underlag for mistbenker på «gartnerløkkene». Det var aldri skikk i Kristiania å sette søppel ut på gaten til henting, slik det var blant annet i Bergen og København. Lukten både fra søppelkassene og privetene var en grunn til å ha leilighet ut mot gaten. Fra 1874 fikk poudretfabrikken også ansvaret for byens pissoarer.

I 1870- og 80-årene ble poudretsystemet alminnelig gjennomført i leiegårdsområdene, og med det renovasjon. Rundt 1890 dro en rekke kommunale tjenestemenn på studiereiser utenlands, og Kristiania Renholdsverk ble opprettet i 1897, inntil 1930 i konkurranse med de private selskapene. Fra 1904 ble søppel dumpet i sundet mellom de to Langøyene, og på det tidspunkt ble søppelrenovasjonen vurdert som brukbar i 6000 av byens 7000 gårder.[208]

Gass og gatebelysningRediger

Et gassledningsnett ble lagt under gatene fra 1846, og i 1848 åpnet Gassverket på tomten til Prinds Christian Augusts Minde i Storgata. Bare Göteborg var tidligere i Norden.[209] Den tidligste omfattende bruken av gass var til gatelys, først i Kvadraturen og Vaterland med 50 meters avstand og på hjørnene – i 1851 var antallet lykter 275, i 1875 621, i 1886 1515 og i 1900 3823. Den siste gasslampen ble slukket i 1929. Gatebelysningen og lyset fra vinduene gir byrommene i Oslo karakter, skrev Christian Norberg-Schultz om sin oppvekst tidlig på 1900-tallet.[210]

Fabrikker, kontorer og butikker tok også gass i bruk tidlig. Da kommunen overtok gassverket i 1878, var ledningsnettet på 47 000 meter. De opplyste gatene betød mye for trygghet og mulighet til å drive virksomhet også om kvelden, myndighetene var overbevist om at tyveri og overfall ville bli redusert, dessuten var gatebelysning et symbol på moderne byliv. Gassen ble fremstilt med kull, og avfallsproduktet koks ble solgt til boligoppvarming.[211]

Gass ble utbredt til innelys og koking i leiligheter fra 1890-årene, i 1893 kokte 426 husstander med gass, i 1897 5615 og 1908 ca. 13 000. Antall kokebluss var i 1912 29 500. Da brukte om lag halvparten av boligene i byen gass til koking, utbredelsen var mye større i leiligheter med tre rom eller mer enn i de mindre. Innebelysning hadde en liknende utbredelse, mens gass til oppvarming og vannvarming til bad hadde liten utbredelse. Såkalte regenerativbrennere ble tatt i bruk fra slutten av 1880-årene, og bidro til at lyset fra bygningene skapte en egen atmosfære i Karl Johans gate. Viktig for utbredelsen var Auer-lampen, som ble innført i begynnelsen av 1890-årene og ga langt mer lys og mindre av de tidligere ulemper med varme, dårlig inneluft og at planter døde. Automatmålerne, som ble innført i 1904 med påkast 10 øre, ga oversikt over utgiftene for den enkelte og betød også mye for bruken av gass i leilighetene.[212]

ElektrisitetRediger

Elektrisitet ble innført med verket som åpnet i Prestegaten/Rosenkrantz' gate i 1892, og ved åpningen var det lagt ledninger som forsynte datidens sentrum, de fjerneste lå litt nord for Youngstorget. Gatebelysning og butikker og annen næring sto for det største forbruket i starten. Grand Hotell hadde 1150 elektriske lamper i 1894. I 1898 var det bare 17 private abonnenter. Da var heiser tatt i bruk. Trikken hadde egen dampstasjon for produksjon av strøm fra 1894, og ble koplet til det kommunale verket i 1897. Elektromotorer kom i bruk i 1890-årene, men først litt etter 1910 ble elektrisitet dominerende kraftkilde i industrien.

Ledningsnett til boligstrøkene utenfor sentrum ble lagt i årene fra 1905, det året i Homansbyen, mens Majorstuen og Grünerløkka kom i 1909. I 1914 var hele byen dekket. I 1910 lå byen litt etter foregangsbyen Chicago i installert effekt per innbygger (79 kw mot 100), men foran London og Berlin. Med metalltrådlampene fra 1907 ga elektriske lamper i hjemmene parafinen konkurranse. 4000 av byens rundt 7000 gårder hadde innlagt strøm i 1913, og 13–14 000 av 54 000 leiligheter – særlig de store – var omfattet. Allerede i 1917 var tallet oppe i 41 000 og dekket fra 94 % av alle på Frogner til 60 % på Grønland. I 1920 var 90 % av byens leiligheter dekket. Alle boliger i byen hadde elektrisk lys i 1933, med 4,57 lampepunkter per innbygger[213].

Men elektrisitet ble ikke brukt i nevneverdig utstrekning til oppvarming, der var det koks, kull og aller mest ved som dominerte rundt 1900, også til koking var ved og gass dominerende i 1910.[214]

Elektrisk gatelys kom i 1898. Heiser kom i 1890-årene, i 1894 hadde hotellene Grand og Métropole heis.[215]

LeiegårdenRediger

 Murgården er en svært fleksibel bygningstype som ga bolig både for fattig og rik med deres helt ulike krav og økonomiske muligheter. Murgården var et godt svar på samtidens mange behov og tilfredsstiller manges boidealer også i dag. 
– Marte Boro: «Leiligheter for fattig og rik». I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 41.

Med leiegård menes her et fleretasjes hus

  • der boliger dominerer de øvre etasjene og leilighetene som ligger over hverandre ofte er tilnærmet like
  • bygget av en byggmester eller en investor for utleie av leilighetene til fremmede, noe som skapte behov for kapital for å finansiere kjøp av tomt og byggingen frem til gården ga leieinntekt[216]
  • som vanligvis ligger i et tett kvartal, men også kan ligge fritt

Leiegården var ikke ny i Christiania, i Christian IVs instruks om byen ble velstående borgere som fikk tomter i sydøstre del av byen, mot Bjørvika, pålagt å bygge enklere gårder i nordvestre del, som håndverkere og andre uten formue kunne leie.[217] Til midten av 1800-tallet kunne de fleste arbeidere skaffe egen bolig av tre, ofte ved delvis selvbygging.[218] I Kristiania kom den moderne leiegården i 1840-årene, mens gjennombruddet som alminnelig boligform kom i 1860-årene og den første byggeboomen i midten av 1870-årene.[219]

Hver leiegård fulgte ett av to mønstre:[220]

  • den borgerlige leiegård, ofte i L-form med én leilighet i hver etasje, der kjøkken, rom for tjenerne og toalett lå i den delen som lå innover i gårdsrommet med egen atkomst («kjøkkenveien»), mens familien holdt til i rommene mot gaten, med atkomst i egen oppgang fra gaten eller portrommet. Noen gårder ble også bygget i U-form eller T-form. L-gårder kunne ligge tett, og speilvendt, og er da ofte like, men speilvendt mot gate mht. plassering av port.
  • leiegård i langstrakt bygning parallelt med gaten, på østkanten ofte med en bakbygning parallelt, med korridor som ga atkomst til flere leiligheter i hver etasje, for middelklassen som regel to, for arbeiderklassen opp til fire. Korridoren lå på gårdsromsiden av hjerteveggen (bærende midtvegg parallelt med gaten).

Først rundt 1910 kom dypere leiegårder med en mellomsone med bad og hall, som kunne opplyses med elektrisk lys.

Leilighet som boform var bekvemt: ikke trapp inne i boligen, ikke hage å stelle, ikke ansvar for reparasjon og vedlikehold og liten risiko for innbrudd i de høyere etasjene.[221]

Kjeldstadli gir en opplysende beskrivelse av byggemåte og trangboddhet i Seilduksgata 26 på Grünerløkka og Oscars gate 43 på Frogner.[222]

Både overgangen til produksjon av boliger, leiegårder, for et kapitalistisk marked med fremmede, fremtidige kunder, og delingen av byen i en del for arbeiderklassen og en del for borgerskapet og den nye middelklassen, skjedde i Kristiania fra 1840-årene, samtidig med at den moderne industrien etablerte seg. I England hadde de to prosessene vært en følge av den industrielle revolusjon, og foregått fra tidlig i århundret.[223]

Det finnes en rekke vitnesbyrd om dårlig kvalitet på murgårdene, særlig i spekulasjonsperioder, med gisne vinduer, sprekker som slipper kulde inn, bruk av fuktige trematerialer og for lite materialer til tetting som vanlige byggefeil. I Axel Holst undersøkelse i 1894 er det likevel en liten andel av murgårdene som kommer i kategoriene så elendig at de ikke kan settes i stand, og gjennomgående dårlig, men kan repareres, hhv. 2 og 9 %, mens tre- og bindingsverkshusene hadde andeler på 31 og 61 %.[224] Lovgivningen ga rammer som ble sterkt bestemmende for bebyggelsen som i dag kalles murbyen. Det finnes mange eksempler på at utbyggere tøyet regelverket, særlig for å oppnå sterkere utnyttelse av tomter. Konkurransen mellom de mange små utbyggerne var hard. På den annen side ble murbyen bygget i et spenningsforhold mellom for det første lovgivningens ivaretagelse av brannforbygging, sunnhet og soliditet, for det annet økonomisk interesser hos långivere, utbyggere, gårdeiere m.fl. og for det tredje forventningene til de som skulle leie bolig i murgårdene. Å tøye utnyttelsen slik at gårdene ble sett på som dårlige boliger, var ikke nødvendigvis lønnsomt, og det er ikke belegg for å si at omgåelse eller brudd på lovgivningen fikk stor betydning for murbyen slik den ble.[225]

Forskningen om leiegårdsbyggeriet i Kristiania er ikke omfattende. Kunsthistorikeren Truls Aslaksby har gitt bidrag gjennom sin doktoravhandling og andre skrifter.[226]

Spørsmålet om leiegårdene innebar en forverring eller forbedring for arbeiderklassen kan ikke besvares enkelt. Trangboddheten i leilighetene og de tettbygde kvartalene var uten tvil negativt for helse og trivsel, men de samlede økonomiske og sosiale forholdene for en familie/husholdning må tas i betraktning for å avgjøre boligforholdenes innvirkning.[227] De tørre etasjeleilighetene med tekniske innretninger var positivt, likeså den kommunale infrastrukturen som var mulig i den tette murbyen.

Konstruksjon – mur, stein og treRediger

Murbygning var i lovgivningen definert som en bygning der ytterveggene er bygget bare i mur.[5] Men de aller fleste murgårdene ble bygget i både stein, mur og tre:

  • mur i alle yttervegger, rundt trapperom, i den bærende veggen parallelt med og mellom ytterveggene (hjerteveggen) og i takgesimsene (overgangen mellom tak og vegg)
  • stein i kjellermurer og fundamenter
  • tre i takkonstruksjonen og etasjeskillene, ofte også under fundamentene, ved at bygningen står på tømmerflåter i leire
 
Sokkel på leiegård, Ullevålsveien 22, St. Hanshaugen, sannsynligvis lokal syenitt.

Konstruksjonen som beskrives her endret seg lite i perioden murbyen ble bygget,[228] og murbyen har vist seg bestandig og fleksibel.[229] Den har vært i bruk i antikkens Roma og nederlandske, tyske og skandinaviske byer før Christiania.[230]

Yttervegger var strengt regulert av bygningslovene, med brannforebygging og krav til soliditet som hovedformål. 1875-loven krever for ytterveggene halvannenstens mur, det vil si en langside og en kortside av en murstein tykk, til sammen minst 14 tommer (36,4 cm), som en videreføring av loven fra 1827 og 1842.[231] I 1899-loven ble tykkelsen øket til tostens mur i 1. etasje i treetasjes bygninger og 1. og 2. i firetasjes, og i femetasjes skulle tykkelsen være to og en halv sten i 1. og to sten i 2. og 3. I portrom skulle det være halvannen sten og nå ble også hjerteveggen regulert, den skulle være halvannensten. Trapperom skulle ha samme tykkelse som yttervegger. Bygninger av mer enn 40 meters lengde skulle ha brannvegg for hver 40. meter.[5]

Etasjeskillene (bjelkelagene) ble fylt med stubbloftsleire, i 1899-loven § 84 definert som helt tørr leire. Hos Gunnarsjaa er stubbloftfyll beskrevet som vanligvis ren, tørr og pulverisert gråleire, kan også være tørr sand, kiselgur, eller knust avfall fra teglverk.[232] Egenskapene man ønsket var at materialet ikke kunne antennes, at det ikke inneholdt fuktighet og ikke organisk materiale som kunne være helseskadelig. Indre vegger uten bæring ble bygget i mur, tre eller utmurt bindingsverk.

Bygningenes dybde var ofte 10 til 12 meter, ikke bredere enn at bærebjelkene i etasjeskillene tilsvarer lengden på en tømmerstokk, rundt 6 meter. En bjelke lå fra vegg mot gatesiden til hjerteveggen, og en fra hjertevegg mot gårdsromsiden.[233] Arbeiderklassens trehus i tiden før murbyen hadde vanligvis hatt bare én bjelkes dybde, det vil si 6 til 8 meter.[234]

Med 1842-loven ble det tillatt å oppføre bakbygninger (sidebygninger og bakgårder) i tre etasjer i bindingsverk.[235]

Grunnen i Oslo er dominert av leire, og mange av murgårdene står på tømmerflåter. Fuktigheten i leiren hindrer at tømmeret råtner. Der det var mulig, ble gårdene fundamentert til fjell. Det har vist seg at gårdene som står i leire bevares like godt eller bedre enn de som står på fjell.[130]

 
Trapperom Øvrefoss 2, Grünerløkka, med glassmalerier og smijern i rekkverk.

Bygningslovene av 1827 og 1842 hadde ikke bestemmelser om kjellermur og isolasjon mot bakken. I 1875-loven stilles det så strenge krav til fundamenter og isolering av yttervegger fra grunnmur, for å hindre fuktighet i å stige oppover i bygningen, at det i praksis var et krav at sokkelen var av (huggen) stein. Den vanligste steintypen var den rødlige syenitten fra Aker. Før 1875-loven kom var sokler i tørrmur blitt brukt i en viss utstrekning og dette ble sett på som utilstrekkelig både av sanitære grunner og soliditet. Fra slutten av århundret ble betongen bedre og vant innpass.[236]

Produksjonen av teglstein ble industrialisert, og en del standardmoduler ble brukt i fasadene på leiegårdene. Men det aller meste av byggeprosessen var fremdeles håndverksarbeid og foregikk på byggeplassen. I Berlin la en murer 500 til 700 teglstein om dagen, mens steinbærerne bar opp 3000 til murerne om dagen.[237] Om forholdene var de samme i Kristiania, vites ikke.

Trapperommene i leiegårder med sidebygninger – L-gårder – kunne formes i halvsirkel, kalt rotunde.[238] Lovkravet til bredde på trapp i oppgang var 95 cm, men fra 1 til 1,50 m var vanlig. Kjøkken- og kjellertrapp kunne være ned til 60 cm. Kristiania var bruk av glass, farget, etset eller med etterlikning av glassmaleri, vanlig i oppgangsvinduer.[239]

I Stockholm var byggetiden for en vanlig leiegård tre år: utsjakting og fundamentering første sommer, oppmuring og taktekking andre og ferdigstillelse tredje, i København var tilsvarende ett år.[240]

Bygningslovene for Kristiania hindret de ekstreme løsningene med lange korridorer og mange arbeiderleiligheter til hver side som ble bygget i Berlin, København, Stockholm og andre steder, og 1875-loven § 21 om grense for areal per trapp hindret stort omfang av leiligheter med vindu bare til én side.[241]

Vinduer og inngangerRediger

Materialene til vinduer ble plukket nøye ut, fra sentvoksende trær med tette årringer og høyt tjæreinnhold. Derfor kan de mer enn hundre år gamle originale vinduene i mange leiegårder holde i ytterligere mange årtier med vedlikehold.[242]

Pillarer i murverk mellom vinduer («pillerne») måtte etter 1827-loven være minst en alen. I 1842-loven falt dette kravet bort, slik at vinduer kunne plasseres tett og gruppert. I 1875-loven ble det bestemt at vinduer i første etasje ikke kunne slå utover, for å unngå konflikt med forbipasserende, med unntak for bygninger beregnet på store forsamlinger, og 1899-loven videreførte dette.[243]

Tak og loft, balkonger, arker og kvisterRediger

Det ble fra ca. 1840, etter svensk og tysk påvirkning, brukt en såkalt svensk takstol, der takstolen ikke går ned til bjelkelaget i loftsgulvet, men taksperrer og loftsbjelker forbindes med en knestokk som gir en lav vegg, kalt knevegg, på langsidene. Denne byggemåten gjorde det lettere å utnytte loftet, og ga plass nok over vinduene i øverste etasje til en skikkelig gesims.[244]

Med 1827-loven kom det krav om takrenner med nedløpsrør. Takdrypp måtte ikke falle på naboeiendom, noe som førte til skikken med å gi bakbygninger pulttak (tak med fall bare til én side, navnet fra likheten med tradisjonell pult)[245], slik at bygningen kunne plasseres helt inntil tomtegrensen i gårdsrommet og lede vannet til egen tomt.[246] De fleste takrennene var i sink etter 1845, da bygningsloven for landet forbød takrenner i tre.[247]

I første del av 1800-tallet var takene på murgårder ganske bratte, for å utnytte loftsarealene. Med 1827-loven skulle taket ha minst 90 graders mønevinkel, begrunnet med skjønnhet, da de gamle, spisse tak med 60 graders mønevinkel eller mindre gir et «stygt og smakløst utseende». Spisse tak gjør dessuten vind mer følbar, gatene blir skumle og mørke og brannsikkerheten blir svekket fordi det blir plass til mer brennbart materiale i taket og spisse tak er vanskelig å bevege seg på. Bare ildfaste materialer var tillatt til taktekking. På slutten av århundret ble det mange tak som skrådde langt mer mot gaten enn gårdsrommet, og dermed fikk bygningen en reell etasje med stående vinduer i et meget skrått tak. Voldsomme takoppbygg og hjørnetårn ble det mange av i 1890-årene. 1899-loven strammet inn muligheten for bratt tak mot gate ved at tak mot gater smalere enn 13 meter kunne ha maksimal helling på 45 grader, mot bredere gater 60 grader.[248]

Midt i 1890-årene komr det bratte tak med skiferdekke eller falsede metallplater, innfatning i valset sink, mønekam med stang, arkitektonisk behandlede arker m.m. på påkostede gårder i sentrum og vest. I boligstrøkene dominerte teglpanner.[249]

I 1827-loven var balkonger av jern og stein og portaler og kollonader (søylerekke som bærer arkitrav eller buerekke) tillatt, mens karnapper og vinduer som bryter gatelinjen var forbudt.[250] Det samme gjaldt arker, kvister og gavler mot gate. I 1833 ble kvister i bindingsverk tillatt, det kom mange slike som ble ansett å være «misfostre», og adgangen ble strammet inn igjen i 1842. I det hele er det få arker og kvister mot gatesiden i murbyen i Oslo. 1842-loven ga adgang til arker, kvister og andre påbygninger på takene, men de måtte være av «grunnmur».[251] I de fleste leiegårdene var loftet brukt til boder inn mot kneveggen og klestørk midt i loftsrommet, der taket er høyt.[252] Inntrukne balkonger (loggia) finnes bare i vest, unntatt i en gård i krysset Oslogate/ Schweigaards gate.[253]

Midt på 1700-tallet fantes karnapper på hvert fjerde hus i Christiania. De hindret trafikken og ble forbudt i 1745, men mange var der fortsatt i 1827.[254] 1827-loven og 1842-loven tillot ikke karnapper. I 1875-loven ble hengende karnapper på de brukne hjørnene tillatt så lenge de ikke kom lavere enn 5 alen (3,15 meter) over fortauet.[255] 1899-loven begrenser karnapper og balkonger til gater som er minst 15,70 meter brede, de skal ikke stikke mer enn 80 cm ut og det skal være 4,50 meter mellom dem og fortauet. Fra 1875 tillates risalitt (bygningsfremspring) i gater der byggelinjen er trukket tilbake fra gatelinjen, vanligvis for å anlegge forhage, og risalitter ble vanlig på vestkanten. Karnapper og balkonger ble bygget med stålbjelker inn i etasjeskillene, og det kom i allmenn bruk først mot århundreskiftet.[117] I Berlin kom karnapper, balkonger og loggiaer i alminnelig bruk i 1870-årene.[256]

KjøkkenRediger

 
Kjøkken i arbeiderbolig, ca. 1930.

Tilgang til eget kjøkken var svært etterspurt, og få ønsket å dele kjøkken. Utformingen av arbeiderboliger bygget av filantropiske selskaper og fagforeninger viser det.[257] I 1891 var 6250 eller 21 % av alle leiligheter uten eget kjøkken, av disse hadde 4550 kjøkken sammen med en til fire andre leiligheter.[258] I 1895 var 3567 leiligheter eller 9,4 % av alle uten eget kjøkken, av disse hadde 2697 kjøkken sammen med en til tre andre leiligheter. I 1910 var situasjonen ytterligere forbedret, ved at 2575 eller 4,8% ikke hadde eget, av disse hadde 766 delt med andre ifølge Statistisk årbok for Kristiania 1910.

Fordelingen av de 2575 var skjev: i Vår Frelser menighet utgjorde de 16,7%, på Grünerløkka 3,8 % som lavest av arbeiderstrøkene, og på vestkanten fra 1,6 % i Fagerborg menighet til 3,5 % i Gamle Aker. Den statlige folketellingen samme år har noe høyere tall, 5,5 % uten eget kjøkken i Kristiania. I landets byer utenom Kristiania var andelen uten eget kjøkken 15,8 %.[259] I årene 1902 til 1906 ble det hvert år bygget like mange eller flere kjøkken enn leiligheter.[260]

Leilighetstyper og interiørerRediger

Siden hele befolkningen bodde i murgårder, måtte det bygges svært ulike leiligheter for å tilfredsstille kjøpere med ulik betalingsevne. De fleste leiligheter bygget for arbeiderklassen hadde kjøkken og ett eller to rom i tillegg. På østkanten var ett- og toroms leiligheter det vanlige, og størrelse på 30 kvadratmeter var normalt.[261]

Felles for leilighetstypene var at kjøkken lå mot gårdsrommet og stuen mot gaten.[262] Odd Brochmann skriver i en gjennomgang av typiske leilighetsplaner i Seilduksgata 11 at leilighetene er gjennomgående og gir bra lys, har gode rom på 11 til 18 kvadratmeter og er så rasjonelle at en arkitekt kunne lett tro at dette var leiligheter fra 1930-årene.[263]

At 2. etasje var mest attraktiv, at 1. etasje ikke var for herskapet og at de øverste etasjene var lite attraktive var den vanlige oppfatning i europeiske murbyer midt på 1800-tallet, men fra 1850 ble etasjedifferensieringen etter hvert erstattet av strøksdifferensieringen. I Kristiania var ikke forskjellene i leiepriser mellom etasjene store.[264]

I de senklassiske gårdene frem til og med 1870-årene var det vanlig med midtportal inn til gårdsrommet, to fløyer og bakgård, som var vanlig på Meyerløkka og Grünerløkka.[265]

I Wessels gate 15 fra 1865, som ble gjenoppført på Norsk folkemuseum i 1999, er leilighetenes flater slik: de fleste gulv var av håndhøvlet gran med innslag av furu og malt, himlingene hadde matter av strå bundet sammen med ståltråd, pusset med en sand-, kalk- og gipsblanding og hvittet med lim- eller kalkfarge. Veggene i soverom og stue hadde jutestrie spikret til rupanel og utenpå maskinpapir eller tapet, mens kjøkken og pikeværelser hadde staffpanel spikret på de innmurte spikerslagene i ytterveggene.[266]

Også interiører var en del av historismen: herreværelser fikk utforming i nyrenessanse, kvinneværelser kunne være nyrokokko.[267]

Frem til maskinfremstilte treprodukter ble vanlig i 1890-årene, ble dører, vinduer, kjøkkeninnredning, gulv, paneler og listverk laget på byggeplassen eller verksteder om vinteren, da tømrere og snekkere ofte hadde for liten annen beskjeftigelse.[268]

I leiegårder kunne veggene mellom leilighetene ha dører eller buer i murverket som var forberedt for å lage døråpninger, slik at rom kunne flyttes fra en leilighet til en annen ettersom etterspørselen endret seg.[269]

Kjeller- og loftsleiligheterRediger

I 1875 bodde 3920 mennesker i sidebygninger, 5193 i 482 bakgårder (6,7 % av befolkningen), 54 i uthus, og 1689 i kjellerleiligheter (2,2 % av befolkningen i byen). I de trehusområdene som ble innlemmet i byen tre år senere, bodde 890 i kjellerleiligheter.[270] Senere gikk antallet ned: I 1900 fantes 558 kjellerleiligheter med 1763 beboere (0,8% av befolkningen),[271] og i 1910 var antallet kjellerleiligheter 411 med 1187 beboere.[272] I Paulus menighet, som omfatter Grünerløkka med byens høyeste andel murbygninger, var det i 1899 bare to kjellerleiligheter av i alt 4893 leiligheter, mens andelen i trehusstrøkene og den eldste murbebyggelsen rundt sentrum var over gjennomsnittet. Det samme gjaldt kvist-(lofts-)leiligheter, som utgjorde 1,4 % av alle leiligheter i 1899.[273] I 1910 var tallet 2,8 %, i de fleste byer på Østlandet lå andelen mellom 10 og 20%, i Drammen og Fredrikstad over 20.[274]

Det tyder på at det ble bygget svært få kjeller- og kvistleiligheter i murgårdene. Kjeller- og Lofts-(kvist-)leiligheter var tett fulgt av myndighetene ifm. lovgivning, og senere med boliginspeksjon, fordi de gir lite lys og ofte er helseskadelige som boliger. På vestkanten var andelen kvist- og kjellerleiligheter omtrent som på østkanten,[275] og de ble bebodd av tjenere og vaktmestere, som for de velstående i etasjeleilighetene var en praktisk ordning.[276]

Boligsaken: filantropiske, kooperative og kommunale leiegårder for arbeidereRediger

I 1840-årene ble det bygget arbeiderboliger av velmenende mennesker og organisasjoner i mange europeiske byer, og de revolusjonære oppstandene i årene fra 1848 stimulerte dette.[277] Arbeiderboligene hadde innretninger som skiller seg fra gjennomsnittet av samtidige leiegårder, også i Kristiania. Foreningene ble forventet å gi avkastning til de som skjøt inn penger.

Arbeiderboligen av 1851 ble bygget av Aksjeselskapet til oppførelse av arbeiderboliger i Christiania, stiftet samme år. Bygningen lå ved dagens Hammersborg torg og hadde 42 leiligheter i tre etasjer, 36 ettroms på 29 kvadratmeter (11 kvm. kjøkken og 18 kvm. rom), 6 toromsleiligheter og ca. 250 beboere. Den var den første leiegården bygget for arbeiderklassen («leiekaserne») og ble i samtiden regnet som et fremskritt,[278] inspirert av Berliner Gemeinnützige Baugesellschaft og deres bygg som ble oppført etter den sosiale uroen i 1848–49.[279] Hensynet til beboernes sunnhet og velferd ga seg uttrykk i tomt med sol, og innlagt avløp og vann – noen år før trykkvannet kom og meget tidlig i en arbeiderbolig, dessuten kjellerboder til hver leilighet, felles vaskeri, bibliotek, maskinrulle og badeværelse. Adgangen til å ta inn losjerende var regulert. Selskapet ble dannet med bakgrunn i koleraepidemien i 1850.[280] Den høye leien medvirket til at trangboddheten var stor, 5,2 personer per rom i gjennomsnitt.[281]

Senere i 1850-årene kom en gård som ga navn til Arbeidergata og lå på hjørnet av Rosenkrantz' gate og Kristian IVs gate omtrent der Bøndernes Hus senere kom, og i 1861 en gård i Grønland 12B, som er det eldste av selskapets bygg som står i dag. Erfaringene med tilbudene i fellesrommene var gode.[282]

Den største av byggeselskapenes boliger var Ruseløkkveien 60 med 112 leiligheter i fire etasjer som fikk medalje på Parisutstillingen i 1898. Til bygget var det knyttet egen snekker med verksted i gårdsrommet, likhus og ekstraleilighet der beboere kunne bo mens leiligheten var under reparasjon eller oppussing. Andre bygg lå i Thorvald Meyers gate 85 på Grünerløkka og Platous gate 2 på Grønland. Ut i 1880-årene var selskapet av 1851 fortsatt eneste arbeiderboligselskap, med syv komplekser, 346 leiligheter og ca. 2000 beboere. I 1890-årene kom flere selskaper til, og ved århundreskiftet disponerte de filantropiske selskapene ca. 2500 leiligheter eller om lag en tidel av alle leiligheter for arbeiderklassen.[283]

F.H. Frølich etablerte den såkalte «Frølichbyen» eller «Lerby» ved Geitmyrsveien med halvannen etasjes hus med fire leiligheter og leilighetsplaner lik Arbeiderboligselskapets, bygget i soltørket leire.[284] Et eget aksjeselskap bygget Sagenes Arbeiderboliger bygg med 120 toromsleiligheter i Toftes gate 25 på Grünerløkka i 1888, også dette med romslig, åpent gårdsrom med tuntrær og felleshus med tilbud om vaskeri, bad, forsamlingssal, likhus og bytteleilighet. ved oppussing.[285]

Christiania Selvbyggerforening ble etablert i 1876, hadde drøyt 1000 medlemmer i 1878 og bygget boliger i Geitmyrsveien 51 til 57.[286] Også fagforeninger sto for boligbygging som byggherre. I 1900 hadde Nyland Arbeideres byggeforening fire gårder med 83 leiligheter på Grønland/Tøyen, den første i Motzfeldts gate 17, med bare ettroms, romslig gårdsrom og ingen delt entré (revet i 1980-årene). Friis' gate 2, ferdig i 1887, hadde bare toroms, uten bakgård selv om det var plass til det. I Urtegata 32, 1894, er det ett- og toroms og en tredjedel treroms leiligheter med to oppganger, tilpasset ulik betalingsevne blant foreningens medlemmer. Gården har en fin fasade med nybarokke elementer og innendørs toaletter til alle. Foreningen hadde kjøpt et stort område av Universitetets nedre Tøyen i 1874, men klarte bare å skaffe finansiering til fire gårder.[287] Problemet for selvbyggerinitiativene var ikke tilgang på kapital, men mangel på egne kapitalinstitusjoner for sosial boligbygging som kunne ha holdt kapitalutgiftene nede og unngått de høye husleiene.[288]

Boligmangelen og krav om bygging av tilstrekkelig antall sunne arbeiderboliger i kommunal regi ble tatt opp på et massemøte arrangert av Socialdemokratisk forening i 1886. Dette var et tidsskille, ved at et slikt krav for første gang bygget på at samfunnet har plikt, og rett, til å sørge for produksjonen av boliger – å innskrenke seg til regulering og kontroll er ikke nok. Redaktør Ola Thommessen i VG støttet kravet og mente den beste formen var kooperative selskaper med kommunal støtte.[289]

Boligbyggingen hadde ikke holdt tritt med befolkningsøkningen, og husleienivået og trangboddheten økte. Holsts svar var at det måtte bygges flere boliger, og to tiltak som fulgte behandlingen av rapporten var et boligkontor under Sunnhetskommisjonen fra 1896 og byens første to kommunale leiegårder i Dannevigsveien 7 på Sagene og Åkebergveien 50 på Tøyen, begge fullført i 1902 og tegnet av Henrik Nissen.[290] Han foreslo også at sunnhetskommisjonen måtte kunne forby losjerende, påby riving av dårlige hus og ekspropriere områder med særlig usunn bebyggelse med sikte på riving og fornyelse. Han pekte også på at siden boliger for den fattige delen av arbeiderklassen var usikker forretning, ble dette markedet overlatt til spekulanter som måtte låne penger til høy rente, og dermed ble husleiene høye for dårlige boliger.

I 1896 gjentok Arbeiderpartiet i Kristiania kravet om kommunal bygging av sunne arbeiderboliger som leies ut til en rimelig pris, slik at «arbeidernes boliger litt etter litt blir unddratt den private spekulasjon». At Venstre vant flertall i bystyret fra 1894 medførte en sterkere vilje til offentlig innsats i boligspørsmål. Partiet gikk i 1896 inn for offentlig ansvar for forsyningen av sunne boliger, ved å bygge boliger i kommunal regi, utenfor markedet, av sosialpolitiske grunner – forsyning av sunne boliger likesåvel som forsyning av sundt drikkevann.[291] Borgermester Berner foreslo i 1899 i en innstilling til bystyret at staten burde etablere en boligbank, fordi byrdene for kommunen ved både å føre en aktiv tomtepolitikk og egen boligbygging ville bli høyere enn kommunen kunne greie.[292]

Oppsigelse fra leieforhold var regulert slik at det var 3 til 4 måneders frist før flyttedag vår og høst. Men for ett- og toromsleiligheter ble det praktisert 14 dagers oppsigelse.[293]

Trangboddhet og losjerendeRediger

Boligforholdene for almuen i Christiania tidlig på 1800-tallet var av de dårligste i landet.[294] Murgårdene ble en forbedring og ga bedre boforhold enn trehusområdene.

Leiegårdsbeboernes største problem var trangboddheten med store familier i små leiligheter. Sammen med den store tettheten i kvartalene, der for- og bakgårder sto få metere fra hverandre og hindret lys og utskifting av luft i de nedre etasjene, ble boforholdene helseskadelige for en del av arbeiderklassen, flest på østkanten. Dette var et tema i lovforslag, offentlig debatt og faglige fora helt fra de første leiegårdene kom. Særlig var kjellerleiligheter uønsket og ble motvirket gjennom offentlige tiltak, og andelen av leiegårdenes befolkning som bodde her var liten og synkende. Kvistleiligheter hadde flere beboere, men var også sett på som uønsket som bolig. Losjerende (leieboere som leier rom eller seng og bor sammen med den eller de som eier eller leier leiligheten) utgjorde ca. 3 % av alle som bodde i ettromsleiligheter og over 10 % i store leiligheter.

Trangboddheten handlet først og fremst om at barnerike familier måtte bo i ett- og toromsleiligheter. I Frogner og Uranienborg menigheter bodde det i 1899 i gjennomsnitt hhv. 1,20 og 1,26 person i hvert værelse, i Paulus (Grünerløkka) og Petrus (Sofienberg) var tallet hhv. 2,42 og 2,76. Verst var trangboddheten i trehusbydelene Kampen, Vålerenga og Sagene med mellom 2,86 og 2,96 personer per rom. Kjøkken er ikke regnet med i tallene. I 1910 var antallet redusert med rundt 0,15 i de fire førstnevnte murgårdsstrøkene og rundt dobbelt så mye i trehusstrøkene. Fordelt på leilighetsstørrelse for hele østkanten i 1899: gjennomsnittlig 4,19 personer per rom i ettroms (fra 4,42 på Vålerenga til 3,53 i Gamlebyen), 2,27 personer i toroms, og her skilte menighetene seg lite fra hverandre. Også i andel ett- og toromsleiligheter var trehusstrøkene verst stilt: Sagene, Rodeløkka og Kampen lå i 1899 over 90%, murgårdsstrøkene Grünerløkka på 81 og Grønland på 65 %. Sagene hadde høyest andel ettroms med 60 %.[295]

Boligforholdene var verre midt i århundret i Pipervika og Ruseløkkveien, der Eilert Sundt tellet 4,2 personer per rom i alle leiligheter i 1855, 4,9 for arbeiderfamiliene.[296] Trangboddheten gikk ned mellom 1850 og 1900, målt etter antall beboere per rom i arbeiderboliger (filantropiske og andre), og forbedringen var sterkest i begynnelsen av 1880-årene og andre nedgangsperioder, fordi boligbyggingen var jevnere enn tilflyttingen til byen. Forbedringen var sterkere for de arbeiderfamiliene som hadde råd til den beste boligstandarden innen arbeiderklassen.[297] Antall beboere per leilighet varierte lite mellom byens strøk, i 1899 fra 4,94 i Trefoldighet menighet til 4,52 i Kampen. Det året bodde 40 % av befolkningen i hele byen i boliger med mer enn to rom, og de disponerte 60 % av rommene.[298]

Etter en henvendelse fra Arbeiderpartiet gjorde legen Axel Holst en boligundersøkelse i Kristiania i 1893, publisert i 1895. Holst satte minstekrav til luftmengde (10 kubikkmeter for personer over 15 år og 5 kubikkmeter for de yngre), som tilsvarer 4–5 kvadratmeter gulvplass per voksen person, og slike leiligheter måtte kalles «ytterst sterkt overfylt» og «sosial nødstilstand». I trehusstrøkene var denne tilstanden vanlig, med hhv. 30 og 26 % på Rodeløkka og Hammersborg, mens tallet for Grünerløkka og Grønland var 13 %.[299] Men også 15 kubikkmeter til hver voksen måtte kalles «sterkt overbefolket», og denne tilstanden gjaldt for ca. 20% av de 1946 leilighetene han undersøkte og berørte dermed anslagsvis 20 000 mennesker i byen. Han dokumenterte hvordan folk sov flere i hver seng og mange mennesker på hvert rom – gjennomsnittlig bodde det fire personer i hver ettromsleilighet.[300]

Kristiania ble rammet av de samme sykdommene som andre byer i Europa: kolera, med utbrudd i 1833, 1850, 1853 og 1866, flekktyfus, nervefeber (tyfoidfeber) og smittekopper, som alle ble klassifisert som boligepidemier. Medisinprofessoren Frederik Holst undersøkte koleraepidemien i 1833 og fant stor overvekt av utbrudd der boligforholdene var dårligst. En engelsk rapport i 1842 om boligforhold og skaden mennesker tok av trangboddhet og dårlige sanitærforhold[301], skrevet av Edwin Chadwick, ble mye lest og dannet grunnlaget for bolighygieniske undersøkelser, også i Kristiania. For de fleste som flyttet inn i leiegårdene betød den nye boligen et fremskritt i sanitærforhold og boligstandard generelt, selv om trangboddheten var allmenn på østkanten.[302]

Sunnhetskommisjonen skulle ha sin oppmerksomhet rettet mot «boliger som ved mangel på lys eller luft, ved fuktighet, urenslighet eller overfylling med beboere har vist seg å være bestemt skadelige for sunnheten.» (§ 3) og hadde anledning til å regulere antallet mennesker som kunne bo i arbeiderboliger, leiegårder m.fl., men bestemmelsen fikk ingen stor betydning.[303]

Andelen ettroms av alle leiligheter sank betraktelig fra 1890 (44,2 %) til 1910 (31,4 %).[304] Andelen ettroms leiligheter var i 1900 høyere enn i resten av landet og i København (10 %), men lavere enn i Stockholm (45 %) og Berlin (49 %).[305] Byen var moderne også i husholdningsstørrelse: en firedel av husholdningene besto av én person i 1875, i 1895 var andelen steget til nesten halvparten. I 1900 var halvparten av alle kvinner over 15 år i jobb.[306]

I Pipervika og Ruseløkkbakken i 1850-årene hadde 65 % av familiene tatt inn losjerende.[307] Å måtte ha losjerende av økonomiske grunner var noe de fleste ville unngå, i likhet med det å dele entré med naboer.[308] De som sto for de filantropiske arbeiderboligene mente at det å ha voksne fremmede i leiligheten var moralsk negativt for familielivet,[309] og betoningen av familieboligen som institusjon mot slutten av århundret økte denne motviljen mot losjerende. Men for arbeiderklassen var losjerende en aktuell inntektskilde. I 1891 var 7–8 % av befolkningen i byen losjerende, høyst var andelen i menigheten Gamle Aker med middelklassepreg og sentrumsmenighetene Johannes, Vår Frelsers og Jakobs.[310] I 1910 var andelen losjerende økt til 9 % (20 135 mennesker), de fleste i store leiligheter: i 9 % av ettromsleilighetene bodde losjerende og de utgjorde 3,5 % av alle beboere, i 21 % av toromsleiligheter bodde losjerende og de utgjorde 6 % av beboerne. Losjerende utgjorde over 10 % i tre- til syvromsleilighetene, i 35 % av treromsleilighetene bodde losjerende og 28 % hadde eget rom. I tillegg til de losjerende kommer ca. 10 000 tjenere, flest på vestkanten, og 8000 familiemedlemmer utenfor kjernefamilien.[311]

Av de losjerende i 1910 var rundt en tredel familier. Fra folketellingen i 1920 vet vi at nokså mange av de som leiet ut til familier, også i småleiligheter, var enker, enkemenn, pensjonister eller enslige.[312] I Kristiania kom et alternativ på den utstrakte utleien til losjerende i form av kommunale losjihus for enslige menn i Markveien 57 i 1915[313] og Ila pensjonat ved Alexander Kiellands plass i 1921 for kvinner.

Husleien i ettromsleiligheter i 1900 lå fra 80 til 120 kroner per år uten eget kjøkken og fra 138 til 170 med tilgang til kjøkken, for kjeller- og kvistleiligheter gikk husleien ned til 50 kr. Toromsleiligheter lå fra 132 kr per år på Grønland uten kjøkken til 304 på Frogner med kjøkken.[314] Karl Haugholt oppgir at lønningene lå fra 15 til 24 kr per uke, som innebar at arbeidere med lav lønn betalte ca. 20 % av lønnen for en ettroms leilighet med kjøkken og de best lønnede arbeiderne betalte ca. 25 % av lønnen for en toroms leilighet.[315] Flere kilder angir at husleiene lå fra en femdel til en tredel av en arbeiderlønning, Axel Holst mener det vanlige var rundt 20 % i sin undersøkelse, mens andre peker på at særlig med den usikre inntekten gjennom året ville mange arbeiderfamilier i praksis måtte betale opp til 30 % og mer. Statsøkonomene mente et forsvarlig nivå lå på 20 %.[316]

Fasader og fargerRediger

Fasadene i historismeRediger

Begrepet historisme ble sannsynligvis brukt første gang i Norge i 1955 i boka Stiler og stoler av Stephan Tschudi-Madsen og Carsten Hopstock. Fra 1960-årene kom det i vanlig bruk, da «stilforvirring» ikke lenger var dekkende for den mer positive holdningen til murbyen.[317] Ikke-klassiske stiler i bygninger kom til Christiania i kirker og andre offentlige monumentalbygninger fra 1830-årene, i privatboliger fra ca. 1845.[318]

Tidens kultur hadde elementer fra mange tidligere kulturer, og arkitekturen måtte være en blanding av tidligere stilarter, mente den tyske arkitekt Gottfried Semper. Det å gjenbruke tidligere tiders stiluttrykk var ikke nytt. Det nye var å la flere tidligere stilperioder inspirerte nye bygninger samtidig. Den ledende klassen i byenes sterke vekst var det nye industriborgerskapet, som gjerne lot sin bebyggelse bli inspirert av arkitektur som adelen og det tidlige handelsborgerskapet hadde brukt. Faget arkitekturhistorie, som ble til i denne perioden, bidro til at arkitekter kunne lese bøker, håndbøker og tidsskrifter med illustrasjoner som viste tidligere tiders arkitektur.[319] Palassfasader ble en viktig inspirasjon for borgerskapets representative ytre – leiegårdsfasaden. Stilene fikk «ny» foran: nyklassisisme, nyromansk stil, nygotikk, nyrenessanse, nybarokk.

Valg av stil ble knyttet til bygningens oppgave: mange kirker ble bygget i nygotikk, inspirert av middelalderens himmelstrebende byggverk, til kunnskapsinstitusjoner som universiteter og museer ble ofte nyklassisisme brukt, som knyttet forbindelse med antikken. Også kirkene i Kristiania ble dominert av nygotikk inspirert av tyske middelalderkatedraler, med rød, upusset tegl. Men stilvalget var ikke gitt for noen bygning. Historismen ga stilfrihet – senere kalt stilforvirring.[320]

Utforming av fasaden var i liten utstrekning lovregulert, og kunne bestemmes etter at byggetillatelse var gitt.[321] Murmestere ble forventet å kunne tegne bygninger. Så langt vi vet, ble arkitekter inntil 1899 brukt der byggherren ønsket en bestemt stil eller særlig flott fasadeutstyr, mens mange fasader ble tegnet av byggmester med bakgrunn fra tegneskole og tilgang til kataloger over fasadeutstyr. Uttegning av fasaden ble tillatt gjort etter godkjenning av byggemelding. Med 1899-loven kom det krav om bruk av bygningskyndig som ansvarshavende.[322]

I Norge ble det ikke utviklet noen nasjonal form for historisme, slik som i nabolandene. Det gjør at leiegårdsområdene i Kristiania ligner på forbildene på kontinentet. Nasjonal stil kom i trehusarkitekturen.[323] Kildene er sparsomme, arkiver og lagre fra gipsverksteder o.l. er tapt på 1900-tallet.[324]

Leiegårdene hadde ganske ensartede fasader, som er lette å kjenne igjen i dag. De fulgte noen grunnregler. Sokkeletasjen, ofte med kjellervinduer, har i mange tilfeller kvaderstein (stein hugget i firkantet form og med jevne fuger mellom) i lokal granitt eller syenitt. Det var også vanlig at første etasje ble markert med imitert kvaderstein og hadde et tungt uttrykk og mørkere farge enn resten av fasaden. Der etasjene over hadde omrammede vinduer på en nøytral veggflate, hadde første etasje som regel kraftige markeringer i form av kvaderimitasjoner eller horisontale felter med dype slisser imellom og vinduer med liten eller ingen omramming, ofte liggende i hulkil/sprang inn som understreker murmassen.[325]

I leiegårdene ble alle stilene brukt, om hverandre og sjelden i ren form. Murmestere og arkitekter brukte de elementene og stiluttrykkene de mente ville gi et godt og salgbart resultat. Å avgjøre at en leiegård i Oslo er bygget i én bestemt av historismens stiler er i noen tilfeller mulig og fruktbart, i andre tilfeller ikke. Men leiegårdene sett under ett gir noen klare hovedmønstre stilmessig: fra 1840 til rundt 1880 ble den alminnelige leiegårdsarkitekturen i Kristiania dominert av senklassisismen slik Karl Friedrich Schinkel lærte den bort i Berlin, også kalt nyklassisismen,[326] med rolige fasader der dekorelementene ikke hadde noen fremtredende plass. Fasaden var preget av horisontale linjer med jevn vindustakt, omrammingene var like i hver etasje, gjennomløpende gesimsbånd, høy knevegg. Fasaden artikuleres av gesimser og vindusomramminger.

Denne epokens preg hadde utviklet seg på monumentalbygninger, deretter villaer og leiegårder. I 1880- og 90-årene tar nyrenessanse over som vanligste fasadestil med italienske bypaléer som et tydelig forbilde for leiegårdsfasadene, med kraftigere markering av vinduer og etasjeskiller og rene dekorelementer (pynt). Det kunne være vertikale elementer som pilastre og lisener, noen ganger over flere etasjer som kolossalpilastre og -lisener, og medaljonger med romerske motiver. Mer ornamentikk ga mer livfulle fasader, lys- og skyggevirkninger ble brukt bevisst, den flate veggen (vegglivet) kunne bli nesten borte i arkitektoniske ledd, og skillet mellom veggliv og dekorasjon ble utvisket.[327]

Leiegårder bygget som arbeiderboliger, Grønland 12 bygger av Arbeiderboligselskapet i 1868 og den første av de såkalte Gråbeingårdene, ble bygget i 1885 med upusset, synlig tegl, mens de aller fleste andre leiegårder før 1890 fikk pusset og malt fasade. En grunn til at synlig tegl kom rundt 1870 er at man først da greide å brenne mursteinen hardt nok til at den kunne stå ubehandlet mot vær og vind. En annen grunn var den holdningen at materialene skulle være synlige, uten forskjønnende lag.[328] Blant arbeidsfolk som skulle bo i husene var den upussede teglen ikke populær, man ønsket å kunne «vise fasade» på linje med andre som bodde i leilighet. Fra tidlig i 1890-årene endret synet seg, og det ble vanlig med et lag tegl utenpå den bærende veggen (forblending) i dekorative farger, mest mørk gul, ofte fra Belgia, Holland, Danmark eller Syd-Sverige, men også den norske dyp røde ble brukt.

I kirker, fabrikker og andre offentlige bygninger som brannstasjoner ble rød, hardbrent tegl i hele murbyperioden brukt uten puss, ofte sammen med nyromansk (rundbue) eller nygotisk (spissbue)-stil. Eksemplene på slike fasader på andre bygninger var få, som Ringnes' direktørvilla i Biermanns gate, 1889, og Gassverkets administrasjonsbygning i Storgata 36C, 1883.[329]

Da pussede teglvegger på noen gårder ble erstattet av synlig tegl på slutten av århundret, ble også naturstein lagt som forblending. Det ble brukt mange slags norsk stein: granitt, labradoritt, sandstein, kleberstein. Forbildene ble hentet fra Hamburg, Frankfurt og Berlin.[330] Herman Major Schirmer hadde som lærer på Tegneskolen stor innflytelse og hevdet i 1880 at Slottet hadde satt tonen da pussarkitektur ble valgt «med alle de flatheter og usannheter i formgivningen, som denne metode medfører» – nå var det tid for å hente fram landets egne materialer, og det var blant annet stein.[331]

Stiluttrykket på fasadene, enten det var store eller små gårder, øst- eller vestkant, ble ganske ensartet. Lovgivningen og teknologien var felles, med tykke murvegger og regulerte høyder og fasadelelementer som balkonger, vinduer m.m. Borgerskapets victorianske boligsmak (etter dronning Victoria) var pussede fasader med markerte vinduer og etasjeskiller og dekorelementer. Dekorelementene var av økonomiske grunner ofte ferdigkjøpt eller ble gjenbrukt fra gård til gård. Ornamentene på fasaden, «pynten», var ofte i puss-trekninger på utmurte deler av fasaden, eller i gips som ble limt på pussen.[332] Stukkdekor ble kjøpt som ferdigvare fra hollandske kataloger, det var helfigurer, godehoder, våpenskjold og kapitéler, og i de samme fant byggherrene også utstyr til bruk på taket, som spir og rekkverk i smijern, detaljer til bruk på arker og utspyhoder til takrenner.[333]

Den utstrakte bruken av gips og stukk skyldtes blant annet at materialene kostet lite, gips egnet seg for masseproduksjon og ga mye mer dekor for pengene enn tilsvarende dekorasjoner i tre. Materialets egenskaper ga den frodigheten i detaljer og den sirlige, presist polerte form som tiden etterspurte.[334] Stukkornamentikk som akantusfriser i toppgesimsen fikk gjennomrudd etter bybrannen i 1858.[335] Noen få gårder har sgraffito, der det legges et mørkt pusslag, så et lyst samme dag, og så skrapes et motiv ut ved å fjerne det lyse. Sgraffito gir en relieffvirkning mellom lyst og mørkt. Torggata 36 fikk restaurert sin sgraffito i 2015, ellers er teknikken brukt på Parkveien 45, Nordahl Bruns gate 11, 13 og 15, Bidenkaps gate 2, Biermanns gate 6, Inkognitogata 28, Eilert Sundts gate 28 og Skovveien 11.[336]

Grosch og Schirmer hadde stor betydning for overgangen fra København-inspirert empire i 1820-årene til sveitserstil og andre romantiske retninger fra slutten av 1830-årene, som Kirkeristen og Brannvakten ved Domkirken, Gaustad sykehus og Botsfengselet.[337]

Husene ble ikke gjort like høye, etasjeskillene og takgesimsene er bare nesten like høye. Med fire-fem leiegårder på en kvartalsside bidrar det til variasjon i gatebildet.[84] Båndgesimser, langsgående markeringer av etasjeskillet, har en teknisk funksjon i tillegg til det dekorative, ved at de beskytter etasjeskillets svill og bjelkehoder mot fuktighet. Hvis den skarpe underkanten (dryppnese, vann-nese) viskes ut eller hugges av, vil regnvann ikke falle av, men bli hengende og skape frostsprengning og oppløsning av murpussen.[338]

Arkitektonisk utforming ble konsentrert om fasaden mot gaten, med sin signalfunksjon mot det offentlige rom – både arbeiderklassen og borgerskapet var opptatt av å «vise fasade» – mens fasadene mot gårdsrommet som regel ble gjort enklest mulig. Denne prioriteringen var en del av et victoriansk verdi- og forståelsesunivers som var felles for Europa i annen halvdel av 1800-tallet.[339]

FargebrukRediger

Lovgivningen satte én begrensning på fargebruk på fasadene: hvit farge var ikke tillatt i fasade mot gaten. Bakgrunnen var en henvendelse fra stadsfysikus Frederik Holst om at slik farge var særdeles skadelig for synet. I 1827-loven var heller ikke lyserødt eller lysegult tillatt, men det forbudet ble ifm. 1842-loven vurdert å være for vanskelig å håndheve, og derfor tatt bort. Forbudet mot hvitt gjaldt til 1929. Fram til 1875 var knust glass i pussen forbudt av samme grunn.[341] Morgenbladet skrev i 1891 at de nye gårdene på Grünerløkka er smakfullt dekorerte, noen i de nå så moderne fargene rød, kremgul og snehvit. Også andre kilder beskriver hvite leiegårder, det behøver ikke å ha vært ren hvit, men forbudet kan ikke ha vært overholdt eller håndhevet strengt.[342]

De mest brukte fargene på Kristianias murgårder var gylden og gulgrå, brukket med litt sort og mye hvitt, og noe umbra, oker eller lampesot, og fargene ble laget som etterlikninger av stein. Å bruke puss, kalk og pigment for å oppnå en farge fra stein man ikke har råd til, kommer fra antikkens Hellas og ble vanlig i Kristiania i annen halvdel av 1700-tallet, på den tiden puss i farger som etterliknet sandstein, kalkstein, gulhvit travertin og marmor erstattet synlig tegl, ofte både gul og rød. Fra italiensk renessanse hadde ensfargede byer vært en tendens i Europa, med den gule Gamla Stan i Stockholm som en nordisk representant. De senklassiske gårdene fra 1840 til 1870-årene hadde som oftest ensfargede fasader, slik forbildene var monumentalbygninger med fasade hugget i én steinsort. Fra 1870-årene og særlig i 1890-årene ble kraftigere farger vanlig i pussarkitekturen, på vestkanten også kjølige, lyse kittfarger. Der det ble brukt to farger, var mønsteret at de elementene i fasaden som er ment å forestille huggen stein, gis samme farge, mens den andre fargen brukes på vegglivet. Fargene på murgårdene er ikke godt dokumentert i offentlige arkiver og det finnes derfor ikke fullstendig kunnskap.[343]

Fra slutten på 1880-årene, inspirert av nordisk renessanse, kom synlig rød og gul tegl i veggflaten (vegglivet) på forretningsgårder, den røde var norsk med høyt jernoksidinnhold, den gule importert. Nordisk barokk var også en inspirasjon, med Akersgata 20 (Skreddergården) som fremste eksempel. I 1890-årene ble synlig tegl, tårn og spir vanlig på leiegårder på vestkanten. Edelpuss, med marmorpulver og glimmer, ble brukt noe.[344]

Fargene på vinduer var tidlig i murbyperioden ofte brun, fra rundt 1890 ble mørk grønn vanlig, som mot den lyse fasaden skapte følelsen av et nøytralt hull i veggen, som i antikkens templer. På gårder med synlig tegl kunne vinduene få teglens farge. På inngangsdører og porter ble mørk brun og grønn brukt, men også oker som etterliknet eik og treverk som ble ådret eller lasert. Bakgårdsfasader ble ikke alltid malt, og ble de malt, var fargen lys grå eller lys gul for å slippe mest mulig lys ned til leilighetene.[345]

Kalkmalingen som ble brukt passer til murgården ved at kalken slipper fuktighet igjennom. Den har en laserende effekt som fremhever murens materialitet. Fasaden blir selvrensende ved at kalken ikke flasser, men forvitrer, og muren trenger bare børsting før påføring av ny kalkmaling.[346] Oljemaling ble brukt, og fra 1890-årene også silikatmaling.[347]

De vanlige fargene i kjøkkener i annen halvdel av 1800-tallet var gul (oker) og rosa, blå ble først en kjøkkenfarge rundt 1915.[348]

JugendRediger

Jugend (det franske art nouveau betegner det samme) var en stil som oppsto i 1890-årene, kom til Kristiania noen år før århundreskiftet og varte til noen år etter 1910. Den hadde dekorasjonsgleden til felles med historismen, men tok den lenger ved at også interiører ble designet gjennomført av arkitekten som tegnet huset. Og i jugendarkitekturen har jern, både som bærende materiale og smijern, og glass en viktig plass. Flere statlige bygg fikk jugendstil: Gamle regjeringsbygning (1903, Henrik Bull), Historisk museum (1902, Henrik Bull), Norges Bank (1906, Ingvar Hjorth), men også mange bygårder og villaer, blant dem Villa Otium, Nobels gate 28 (1911, Henrik Bull), Observatoriegata 2B (1903, Alf Hurum), Fougstads gate 25 og Waldemar Thranes gate 40 (begge 1903, Hans Grønneberg), Tors gate 1 (1912, Syver Nielsen, der sagaromantikken som bilde på det nasjonale går sammen med jugend) og Heftyeterrassen (1912, Lilla Hansen).[349]

Offentlige bygningerRediger

Med Trefoldighetskirken startet en omfattende kirkebygging. Etter landets første offentlige arkitektkonkurranse ble den tegnet av tyskeren Alexis de Chateauneuf, og den er et hovedverk i nygotikken i Norge, ferdig i 1858. Samme arkitekt sto for ombygging av Vår Frelsers kirke (i dag Oslo domkirke) i 1848–50, der den fikk et nytt tårn som kunne hevde kirken som landemerke i et bylandskap der normalhøyden var på vei fra to til fire etasjer. I 1880-årene ble det bygget mange store kirker, de fleste i nygotikk med langskip og synlig tegl: St. Olav første langkirke 1856, Uranienborg som landemerke på vestkanten, Johannes (1878), Kampen, Sagene, Paulus, Sofienberg, Grønland og Jakob.[350] Kirkene med høye tårn, små parkanlegg rundt og plassert på en høyde eller som avslutning av et gateløp ble lett synlige orienteringspunkter i bybildet.[351]

I 1850-årene bestemte kommunen seg for å samle byens og forstedenes fattighus og institusjoner for kronisk syke ved øvre Storgata, og i 1858 sto Krohgstøtten sykehus ved Nybrua ferdig. Halve sykehuset ble revet i 1950-årene for å gi plass til Oslo legevakt. Byens eget sykehus var mest for fattige inntil 1870, så ble det mer allmennsykehus, og i 1902 ble Ullevål sykehus tatt i bruk.[352]

Grønland kirke, politi- og brannstasjon og skole, tegnet av Wilhelm von Hanno, lå tett og ble det fremste eksemplet på offentlige bygninger for et boligstrøk, etter mønster av tilsvarende i Preussen. Upusset tegl ga disse offentlige bygningene felles karakter.[279]

Skolebyggingen startet med Møllergata, den første moderne norske folkeskole 1861[353], og Sagene skole samme år, og senere kom en rekke monumentale skolebygninger, oftest i upusset tegl, mange med mer enn 1000 elever. Av barnehagene (børneasylene) står Enerhaugens børneasyl fra 1843 i Sørligata 4. Fengsler ble bygget i Grønland (Botsfengselet 1851), Møllergata, bak politikammeret, 1866, og på Tukthuset, 1850-årene.[354]

De siste ti-tolv årene av murbyperioden ble det bygget en rekke offentlige monumentalbygninger, mange av dem med fasader i norsk stein. For Norges banks bygg på Bankplassen (1906) var dette et krav i arkitektkonkurransen. Bygningen på ca. 2000 kvadratmeter grunnflate fikk en fasade med mørk grå, grovt hugne granittblokker (råkopp), mens norsk granitt, marmor, kleberstein og porfyr prydet interiørene. Hovedpengekjelleren var pansret med jernplater. Andre bygninger med bærende vegger i tegl og fasader i stein er Regjeringsbygningen i Akersgata 42 og Historisk museum ved Tullinløkka, de også med interiører der både faste og flyttbare elementer hadde preg av jugendstil, var tegnet av arkitektene og utført av materialer og med håndverksarbeid av ypperste klasse. Justisbygningen (i dag Høyesterett) sto ferdig i 1903, Kunstindustrimuseet og Kunst- og håndverksskolen i St. Olavs gate samme år, kraftoverføringsstasjon i Hausmanns gate 16, 1901 og Zoologisk Museum på Tøyen, 1908.[355]

FabrikkerRediger

Hjula Væverier fra 1855 kan kalles fødestedet for den industrielle revolusjon i Norge. Fabrikkeier Halvor Schou besøkte Verdensutstillingen i London i 1851 og hadde god kunnskap om fabrikker, særlig i England, og bygningen introduserer en internasjonal bygningstype til Norge. Oluf Nicolai Roll, som tegnet bygningen og ledet byggearbeidet, kom tilbake fra Hannover i 1843 som landets første sivilingeniør. De nye industrieierne og –lederne hadde god internasjonal kontakt og utgjorde kjernen i Polyteknisk forening, stiftet 1852.

I Hjula-bygningen ble jern og glass brukt på nye områder og i større omfang enn før, lys kom fra nær 1000 gassbluss, oppvarming fra sentralvarmeanlegg og et rørledningssystem for vann og damp sikret riktig luftfuktighet for tekstilproduksjonen. Myrens verksted litt lenger opp langs Akerselva skulle bli produsent av prefabrikkerte støpejernselementer til fabrikkbygninger. Hjula, Nedre Vøiens Bomuldsspinderi, Christiania Seildugsfabrik og andre fabrikker ble av de aller største bygningene i Kristiania, og de var, tross lav status, tiden mest avanserte bygningstype, typologisk og teknologisk. Utformingen var nært knyttet til produksjonens krav med effektiv kraftoverføring som ga lange produksjonshaller, godt dagslys som ble løst med engelsk shed-tak osv. Fasadestilen var Hannover-typen av rundbuestil og synlig tegl, det eneste dekorative element var en list som markerte etasjeskillene.[356] Seilduksfabrikken ved enden av Seilduksgata på Grünerløkka er det best bevarte fabrikkanlegget.[357]

 
Hjula veveri.

Fabrikkene fra 1840-årene og fremover hadde brukt jern i innvendige bæresøyler. I 1890-årene blir bruken av jernskjelettet vanlig også i utvendig bærevegger, dragere og bjelker, slik at hele bygningen hvilte på et jernskjelett. Denne konstruksjonsmåten ble vanlig også i forretningsgårder, men ikke i leiegårder. Konstruksjonen var meget brannfarlig, fordi etasjeskillene var brannsikre og bygningene kunne bestå av bare ett rom i hver etasje. Jern utvider seg ved høy varme og trekker seg sammen ved vanning, med fare for sammenrasing, slik som det skjedde ved brannen i Christiania Guldlistefabrik og Høvleri i Urtegata 11 i 1986.[358]

I 1840-årene kom flere ølbryggerier, tobakksfabrikker i tillegg til tekstilfabrikkene. Nydalen Compagnies lager- og kontorbygg i Tollbugata 12 bygget i 1882 hadde hydraulisk heis.[359]

Det fantes mange fabrikker med egne lokaler mellom leiegårder i fasaderekken eller inne i kvartalene på østkanten, ofte med en blanding av bygårds- og fabrikkarkitektur.[360] I 1850-årene ble slike etablert i stort omfang, på Rodeløkka så tett at industrien dominerte den vestlige delen av strøket. Denne funksjonsblandingen dominerte byen helt til etter annen verdenskrig, men langt sterkere i øst enn i vest, der det ofte ble lagt servitutter på tomtesalg som forbød bedrifter som lagde noen form for støy, lukt eller liknende.[361]

I 1910 var andelen av yrkesaktive knyttet til industri på topp med 44 %.[362]

Forretningsgårder og CityRediger

Før murbyen foregikk mye handel nordøst for Kvadraturen, i Storgata og på Vaterland og Grønland. Fra 1870-årene, med industrien langs Akerselva, jernbanen og den økte skipstrafikken, kom Kvadraturen tilbake som handelssentrum, og eiendomsverdiene der økte voldsomt. De brede gatene og firkantede tomtene egnet seg for butikk- og boligbygninger mot gaten og bakgårder med lager. Med Vestbanestasjonen i 1872 oppstår også et sentrum vest.[363]

I Kvadraturen kom forretningsgårdene med butikkplan i 1. etasje og øvre forretningsetasje fra 1855 med konsul Petersens gård i Karl Johans gate 16. Staller, skjul og hager måtte vike for større og mer funksjonelle lagerbygg og verksteder. Utover mot 1890-årene flytter stadig flere beboere ut av Kvadraturen, slik at det blir et mer rendyrket handels-, service- og kontorstrøk, i datiden kalt City. Byens første stormagasin var A. Vollmanns bazar i Kongens gate 22, åpnet i 1873.[364]

I forretningsgårdene ble nye konstruksjonsmåter tatt i bruk først. Før det hadde flere hoteller og banker fått egne bygninger, som Hotel du Nord, 1828 og Victoria, 1838. Førsteetasjene fikk vindusglass og vareutstilling, muliggjort av bærende jernkonstruksjoner, 1842-loven tillot at vinduer sto tett, og dette la til rette for butikkvinduer som fylte mye av 1. etasjes fasade.[365] Det første varehus med gjennomgående handel i hele bygningen var Steen & Strøm, Kongens gate 23, 1874, som også var den første forretningsgården med konstruksjon basert på bruk av jern og stål.[366] Store butikkvinduer og jernbjelker i overdekning, som ga mulighet for å større rom, kom fra 1870-årene. Det var ikke stål, men smijern i de tidlige bygningsskjelettene, et materiale som i likhet med stål tåler ikke bare trykk, men strekk, og derfor kan brukes også i bygningens horisontale ledd.[367]

 
Molstad damekonfeksjon, Kongens gate 22, ca. 1910.
 
Tostrupgården, Stortings plass.

Vindusflatene ble mye større og vindusfelt kunne fylle mye av fasaden i 1. og 2. etasje. I Kvadraturen kom det forretningsgårder som en spesialisert bygningstype i 1890-årene, ofte både høyere og bredere enn tidligere ved sammenslåing av tomter. Jernskjelettene ga mulighet til å flytte indre vegger etter behov, og etasjeplanene ble fleksible på en nye måte. Gårdsrom fikk glassoverdekking. Store, åpne, lyse butikklokaler i flere etasjer med påkostet interiør og iøynefallende fasader med kostbare materialer, ofte i stein, fascinerte publikum og ga forretningspalassene status i bybildet. Også cafélivet tok etter europeiske storbyer: i 1880 bygget eieren Julius Fritzner om Grand Café slik at den ble åpnet mot gaten med store speilglassvinduer og første etasjes gulv på gatenivået[368]. I resten av sentrum var det fortsatt vanlig med boliger fra 3. etasje og opp.[369]

Fra slutten av 1850-årene ble de toetasjes gårdene i Kvadraturen erstattet med fire- og femetasjes leiegårder med butikker i første etasje. Brannen i 1858 forsterket denne utviklingen, og bygninger for dyr og høy i gårdsrommene forsvant og ble erstattet av lager- og verkstedbygninger. Boligene ble konsentrert i høyere etasjer, og i 1890 var det knapt boliger igjen i tredje eller lavere.[370]

De nye forretningspalassene var iøynefallende fordi det kom så mange nye gårder, med sine høyder – fem etasjer og bratte tak – og fordi mange av dem fikk fasader med huggen stein og store speilglassruter, begge deler fremmed på byens forretningsgårder til da. Den håndverksmessige kvaliteten var fremragende, det ble brukt messing, smijern og nye treslag som mahogny og teak. Nordisk renessanse ble tatt i bruk som stilideal, særlig med viltre hjørner, som ble fremhevet med karnapper og tårn, men også barokken, gotisk og romansk arkitektur ga inspirasjon.[371]

Tostrupgården, bygget 1896–98 for Jacob Tostrup Juvelerforretning, var blant landets første med stålskjelett som skyskraperne i New York og Chicago, med fasade i lys marmor fra Fauske og mørk labrador i sokkeletasjen og både puss, stukk og smijern. Hjørnene har spir, mens hovedspiret står over de midtstilte smijernsbalkongene. Den lå ut mot paradegaten Karl Johans gate, med Stortings plass foran, og ble et symbol for de nye forretningspalassene. Heis og elektrisitet var fortsatt nytt. I kjelleren lå restaurant Tostrupkjelleren, i første og annen etasje var det butikk, i første også sigarforretning og kafé, i de høyere kontorer og i loftsetasjen verksteder og atelier. Arkitektene hadde deltatt på verdensutstillingen i Chicago i 1893.

Stortorvet fylte Christiania Glasmagasin, ferdig 1899, nesten et helt kvartal med lager og butikker, og var det første stormagasin med sentral søylehall med dobbeltrapp i marmor og enhetlig visuell profil som ga preg av åpen markedsplass. Bygningen hadde vannklosetter, sentralvarme og hustelefoner. Arkitekten Harald Olsen gjorde flere studiereiser til Paris ifm. oppdraget.[372]

Rundt århundreskiftet ble forretningsgårder i sentrum bygget med en eller to toppetasjer som fikk form av tak med skråvinduer. Voldsomme takoppbygg og hjørnetårn ble kjennemerker for 1890-årenes forretningsarkitektur. Striden sto blant annet om Groschgården i krysset Karl Johans gate/Universitetsgata, som fikk dispensasjon fra reglene for byggehøyde og takvinkel.[373]

Spesialforretninger kom fra 1850-årene, og i det tiåret med høykonjunktur økte detaljhandelen sterkt og Kirkegata etablerte seg som handlestrøk og begynnelsen på det som skulle bli City. Forretningene i Kristiania hevdet seg allerede godt i sammenlikning med Stockholm og København. Steen & Strøm ble etablert i 1856, og omtrent samtidig ble Karl Johans gate etablert i dagens lengde og ble en viktig akse i det nye sentrum. På tomtene etter brannen i kvartalene langs Karl Johans gate fra Kongens gate til Skippergata kom det nye forretningsgårder av den nye typen. I 1860-årene kom nedre Torggata, et av få områder bygget direkte som forretningsstrøk.[374]

Der leiegårdskvartalene hadde åpne tomter og ulike bygninger, har forretningskvartalene i Kvadraturen ofte en eller flere små lysgårder. Her var det tett med bygninger før forretningsgårdene kom, og plassen kunne i 1890-årene utnyttes hardere enn i boligkvartalene fordi det ikke lenger bodde mange her. I enkelte av kvartalene kom det passasjer, blant dem Frølichpassasjen mellom Kirkegata til Dronningens gate, Ove Ekman 1894, Citypassasjen mellom Akersgata og Pilstredet, Ekman & Smith 1897[375], passasjen gjennom Svaneapotekgården mellom Stortorvet og Karl Johans gate (fredet 1983) og Børspassasjen mellom Fred Olsens gate og Skippergata (Ole Sverre, 1900).[376]

Arkitektene og håndverkerneRediger

Det var få arkitekter i Kristiania i 1840, i 1900 var tallet 90.[377] De fleste norske arkitekter som kom til i tiden fra 1870 til 1910 var utdannet i Tyskland, flest i Berlin med 78 og deretter Hannover med 53 – den polytekniske skolen der med professor Hase dominerte midt i murbyperioden, mens Berlin fikk større prestisje senere. Andre studerte i Dresden (22), München (14), Karlsruhe (5) og en i Darmstadt. Mot slutten av århundret dro enkelte til Zürich, Stockholm og flere skoler i England. I alt fikk 221 nordmenn arkitektutdannelse i utlandet før 1910, av disse 165 i Tyskland. Mange av de som dro ut hadde lært bygningsfag og arkitektur ved Den kongelige Tegneskolen i Christiania. 110 praktiserende arkitekter hadde bare utdannelse fra Norge, flest herfra.

Tyske fagbøker, tidsskrifter og plansjeverk var viktig for arkitektenes faglige utvikling, og Tegneskolen hadde stor betydning som formidler.[378] De to stadskonduktørene, Grosch og G.A. Bull, var praktiserende arkitekter.

Arkitekter som arbeidet mye med murbyen er, oppført etter fødselsår, oppgitt nasjonalitet for ikke norske, utdanningssted[379]:

Hannover dominerte som utdannelsessted til 1880-årene, deretter Berlin inntil Sverige ble vanlig etter århundreskiftet.[381]

Utenlandske arkitekter som ikke flyttet til Norge ga bidrag til murbyen: Karl Friedrich Schinkel som konsulent for Universitetet, Alexis de Chateauneuf med Trefoldighetskirken og moderniseringen av Vår Frelsers kirke og Emil Victor Langlet med Stortingsbygningen.[382]

Christiania ble anlagt i 1624 med mange murhus, en byggemåte forholdsvis ukjent i Norge, selv om andelen bygninger i tre og utmurt bindingsverk alltid var så høy at det gamle Christiania knapt kan kalles en murby. Murgårdene krevde innvandring av håndverkere, også fordi kravene til kyndighet var større enn for trehus, som kunne settes opp som selvbyggeri eller på dugnad. Det var mangel på norske håndverkere som behersket murgårder, og andel innvandrede håndverkere var høy til langt ut på 1800-tallet. Murersvenner og -mestere kom særlig fra Danmark og Tyskland, særlig var det mange nylig innvandret fra Sønder-Jylland, og de dominerte i murerfaget til rundt 1870. Brødrene Karl, Albert og Ferdinand Unger[383] og Thøger Binneballe er kjente byggmestere og innvandrere.

At byen ikke hadde et murerlaug gjorde at svennene ikke kunne vandre til andre land i læretiden, og dette varte til laugsvesenet mistet innflytelse utpå 1800-tallet. Antallet murere steg sterkt rundt midten av århundret, til 183 svenner i 1855, før krisen i 1857 førte til en nedgang i noen år. I 1882 var tallet ca. 200.[384] De monumentalbygningene som ble bygget i den nye hovedstaden bidro til at murkravet sto sterkt og at det kom utenlandske arkitekter og håndverkere.[385]

I 1883 fikk en murer 35 øre for en kvadratalen (0,4 kvadratmeter) halvannenstensmur, og dagslønnen var rundt fire kroner, slik at et dagsverk var mellom fire og fem kvadratmeter yttermur. I begynnelsen av 1890-årene var dagslønnen 5 kr for en svenn og opp til 4 kr for håndlangere når materialene skulle bæres høyt. Arbeidstiden var 06 til 19 med tre pauser på til sammen 2,5 time.[386]

Det ble ikke holdt noen mesterprøve i murerfaget fra håndverksmonopolet ble opphevet i 1839 til 1866. Etter håndverksloven av 1839 måtte murmester, byggmester, snekkermester ha kyndighet i tegning og nødvendig kunnskap om arkitektur. Med håndverksloven i 1866 ble det ikke lenger krav til fagutdanning for håndverkere og mester- og svenneprøvene og laugene ble avskaffet. Etter 1866 var det det fremdeles tre til fire års læretid for å bli murer, og det er så vidt Aslaksby kjenner til ikke påvist at kvaliteten på byggearbeidet falt i perioden som fulgte. Obligatoriske svenneprøver ble innført igjen i 1901 med hjemmel i håndverksloven av 1894.[387]

Tømrere kom fra Sverige, Danmark og Tyskland i 1880- og 90-årene, og i likhet med murerne kom mange om våren og dro fra byen om høsten.[388] Innflyttingen av svenske arbeidere fulgte bølgene i byggemarkedet: periodene fra 1865 til 1875 og 1895 til 1899 kom det flest nye. De 13 200 svenskene i 1900 utgjorde ca. 6 % av befolkningen, med en liten overvekt kvinner. Mange, både kvinner og menn, jobbet i teglverkene, andre i steinbrudd og på byggeplasser.[389]

Gips i fasadeelementer fikk gjennombrudd rundt 1850, og mange av gipsmakerne i Christiania var italienere.[390] Pioneren Pietro Natale Guidotto etablerte seg før 1850. Brødrene de Paolis Gibsmageri og Cementstøberi hadde i 1900 syv italienske gipsmakere ansatt.[391]

Teglverk og lokale råvarerRediger

Grunnen i Oslo opp til ca. 220 meter over dagens havnivå er gammel havbunn, og består mye av gneis og granitt som ble knust og skurt til grus og sand under de enorme ismassene under istidene og senere smelting. Resultatet var små leirmineralpartikler som danner leire, som mange steder i Oslo er 50 til 70 meter dyp. Tegl – murstein av brent leire – har blitt produsert i Oslo siden ca. 1290, da kong Håkon 5. Magnusson etablerte teglverk på sørsiden av Alna litt nedenfor Geitabru. Tegl derfra kan ses i Olavsklosterets hall. Gerhard Treschow produserte tegl på Bjølsen fra ca. 1690.[392]

 
Bislet Teglverk, 1899, revet samme år.

I 1830-årene var det 19 teglverk i Christiania og Aker.[393] Fra rundt 1840 fikk teglverkene en blomstringsperiode, og de cirka 40 teglverkene som var i drift i Kristiania og Aker i kortere eller lengre tid mellom 1840 og 1910 (19 i 1856) leverte det meste av den tegl som ble brukt til å bygge murbyen. Mange lå langs elvene, Akerselva, Hovinbekken i Østre Aker med fler, der det var dyp leire, gjerne på flate strekninger nær fossefall som ga kraft til drivhjulene.[394] Verkene var lette å kjenne på store bygninger med flate tak og høye piper.[395] Med ringovn, i Norge fra 1864, og moderne formings- og kappemaskiner ble produksjonen i verkene kontinuerlig og effektiv. Produksjonen økte sterkt fra rundt 1870.[396]

Teglverkene har gitt navnene Verksgata og Teglverksgata på Rodeløkka, etter Dæhleneng teglverk, og Teglverksdammen på Hasle, etter Hovin Teglverk.[397] I 1875 hadde teglverkene omtrent 1000 ansatte.[398] I 1890 hadde de åtte teglverkene innen byens grenser 478 ansatte.[399] Den overveiende andel av teglstein produsert for Kristiania i murbyperioden var ikke så hardbrent at den egnet seg for fasade, og dette var en grunn til at praktisk talt alle leiegårdsfasader frem til 1890-årene fikk murpuss.[400] I 2018 står kun ett teglverk igjen med produksjonsbygning og ringovn, Kristiania teglverks bygning fra 1936 ved Bryn stasjon.[401]

Også den kalkbaserte mørtelen som ble lagt mellom mursteinene, var oftest lokalt produsert.[402]

Steinindustri på grunnlag av granitt- og syenittforekomstene rundt byen kom fra rundt 1825, og i 1860-årene ble det levert 2–3 kilometer kantstein i granitt årlig.[403] Stein til fundamenter, sokler, trapper og utsmykning av murgårder kom fra Grorud, Grefsen og andre steder i Østre Aker.

Trevirke ble bearbeidet ved lokale høvlerier, med Christiania Høvleri som det største. Trebedrifter kalt «mekaniske snekkerier» laget lister, dører, persienner og rullegardiner, og trebedriftene hadde rundt 1000 ansatte sent i århundret. Byens jernindustri, som Christiania Spigerverk i Nydalen, laget dørvridere, bygningsbeslag, porter, trapper, jerndører, gelendere, stakitter, stolper, takornamenter, verandaer i to etasjer, altaner, spiker og stifter.[404] Myrens verksted kjøpte råjern fra England. Glass, som ble brukt i økende utstrekning i bygninger, kunne kjøpes fra Hadeland Glassverk.[405] Prefabrikerte dekorelementer i gips og terrakotta ble produsert på Andresen & Munchs ornamentfabrikk på Holmen (dagens Aker brygge) fra 1820-årene.[406]

Murtvang og murbebyggelse i andre byerRediger

Norske byer − oversikt

Ved bygningsloven for landets byer i 1896 (gjaldt ikke Kristiania, Bergen og Trondheim) ble det innført begrenset murtvang, men den var utilstrekkelig til å bekjempe de mange bybrannene, skriver departementet i forslaget til en egen lov om murtvang i 1904, etter brannen i Ålesund samme år. Av samlet forsikringsverdi på bygninger i byene i 1904, unntatt de tre med egne bygningslover, sto murgårder for 23 % (68 av 298 mill. kr). Bare i Kristiansand var andelen over 50 %, mens Drammen, Sandefjord, Halden, Moss, Hamar, Skien og Arendal lå over en tredel. I disse og følgende byer gjaldt en murtvang innført ved kgl. res. før loven i 1904: Fredrikstad, Sarpsborg, Tønsberg, Larvik, Porsgrund, Kragerø, Grimstad og for mindre deler av Haugesund og Narvik. Trondheim hadde i 1904 gjennom egen bygningslov murtvang i hele byen.[407]

I Kristiania hadde ca. 35 % av alle bygninger fire eller fem etasjer i 1910, i Bergen ca. 10 % og i de andre byene i landet ca. tre promille.[408] Stavanger forble en treby.[409]

Bergen

Bergen fikk gjennom egen bygningslov i 1848 plikt til å bekle bygninger med ildfast materiale. Byggehøyden ble øket fra 16 alen i den første bygningsloven av 1830 til 20 alen i 1848 og 23 alen i 1853 hvis hele bygningen var kledt i mur.[410] Gjennom en lovendring i 1857 ble det krav at alle bygninger med fasade mot gaten skulle bygges i mur, og ved ny lovendring i 1883 ble murtvangen kraftig utvidet i virkeområde og la grunnlaget for leiegårdsbebyggelsen.[411] Bergen hadde i 1904 murtvang med noen unntak for villaer i tre, men det var likevel bare 55 % av bolighusene bygget i perioden 1885 til 1900 som var i mur.[412] Byen hadde ikke på langt nær så kraftig befolkningsvekst som Kristiania, og boliger til den økende befolkningen ble frem til 1880 skaffet gjennom påbygging og ominnredning av eksisterende trehus, arbeiderbyer med toetasjes trehus i fjellsidene og toetasjes rekkehus av mur eller tre.[413] Fra rundt 1880 ble leiegårder i mur vanlig. Gatereguleringen var et rigid gjennomført rutenett med svært bratte bakker opp til Nygårdshøyden.[414] En rekke murgårder har gavl mot gaten.

Klimaet i Bergen skapte problemer for murgårdene. Påbudet i 1848 om murbekledning av trehusenes fasader mot gate og allmenning viste seg skadelig, tømmeret råtnet bak muren. Og det var vanskelig å få tørket nye murgårder tilstrekkelig om sommeren pga. styrtregn og mye fuktighet, og om vinteren var frostsprengning et problem. Den lokale kalken var ikke egnet for klimaet, og det ble etter hvert tilsatt leire med kiselsure oksider som øket tørkingen. Inne ble luften rå, og bjelker og annet treverk i kontakt med muren hadde lett for å råtne.[415]

Bergen fikk en mindre skarp klassedeling strøkene mellom enn Kristiania, men også her ble det en skarpere sosial geografisk deling etter ca. 1870: borgerskapet på Nygårdshøyden og Kalfaret, arbeidere på Krohnengen, Wesselengen, Nygårdstangen og Nedre ladegården.[416]

Ålesund

Etter at byggemarkedet i Kristiania ble svært dårlig rundt 1905 og Ålesund brant i 1904, arbeidet Kristiania-arkitekter i Ålesund, blant dem Henrik Nissen, som ble bygningssjef der 1904–06, Hagbart Schutte-Berg, Helge Blix, Sigmund Brænne og byggmester og arkitekt Georg Heinecke.[417] I Ålesund ble det i stor utstrekning brukt Grorudsyenitt.[418]

Skien

Etter brannen i Skien i 1886 bidro Oslo-arkitektene Paul Due og Hagbarth Martin Schytte-Berg til gjenoppbyggingen som ga byen et monumentalt Beaux Arts-preg, særlig i bypartiet med kirken.[419]

Stockholm

I Stockholm ble murbyen (stenstaden) bygget etter en plan av Albert Lindhagen i 1866, med stjerneplasser og brede, beplantede boulevarder som ga et differensiert gatenett. Planen ble fulgt av bydelsplaner, der normal gatebredde var minimum 18 meter, enkelte gater med liten trafikk 12 meter, hovedgater 24 meter og allégater som Odengatan, Karlavägen, Birger Jarlsgatan og Lindhagensgatan 30 meter.[420]

Stockholm fikk en storbyform med vesentlig bredere gater og høyere bygninger enn Kristiania. Kvartalene (kvarteren) fikk som i Kristiania bakgårder i gårdsrommene og befolkningen i arbeiderstrøkene bodde usunt tett. Bygningsloven i 1874 tillot høyere bygninger, jf. Lindhagenplanen, og byggehøyden ble fem og seks etasjer.[421] Stenstaden kom særlig på malmerna, Östermalm, Norrmalm, Vasastaden og Södermalm. Store høydedrag (bergknallarna) ble utsiktsparker, dels for å sikre utsikt og god luft som fellesgode, dels fordi det var dyrt å sprenge vekk store fjellhøyder slik at byen fikk et svært god parkdekning.[422]

Store deler av den sentrumsnære leiegårdsbebyggelsen ble revet i etterkrigstiden for å gi plass til ny kontorbebyggelse[423]. Befolkningen i innerstaden, som tilsvarer Oslos indre by, sank fra over 450 000 i toppåret 1960 til under 250 000 i 1980.[424]

København

København var mer lik Kristiania enn Stockholm, og ble også henvist til i lovgivningssaker. I 1852 ble store områder rundt det gamle København (demarkationsterrænget) frigitt fra militær båndlegging, i 1856 kom byggeloven og i 1857 loven om gater, veier og vannløp. Byen fikk i de neste femti årene en omfattende karrébebebyggelse med ca. 65 000 leiligheter i leiegårder på broerne Vesterbro, Nørrebro og Østerbro og på de tidligere vollene. Allerede i 1840-årene var mer enn halvparten av bygningene i fire og fem etasjer, blant annet ved omfattende påbygging av etasjer på bebyggelsen fra slutten av 1700-tallet og først på 1800-tallet, og det vanligste var å leie bolig. Fem og seks etasjer ble helt dominerende i murbyggeriet i annen halvdel av 1800-tallet, og andre boligtyper enn leiegården utgjorde bare rundt 5%. Gatebredden var minst 20 alen i nye gater fram til 1889, da normal minstebredde ble 30 alen. Fra overvekt av ettromsleiligheter i 1880, blir treroms det normale i slutten av 1890-årene. Den overveiende del av leiegårdene var eiet av private som eide noen titalls leiligheter.[425] København fikk større forskjeller mellom hovedgater og sidegater enn Kristiania, og pussede fasader med stukk mot hovedgatene og synlig tegl i fasadene mot sidegater ble vanlig.[426]

Utenfor Norden

Leiegårder var vanlig i tyske, skotske, amerikanske og skandinaviske byer, men i London og andre engelske byer ble leiegården ikke en dominerende boform.[427]

Murbyen på 1900-talletRediger

Fra 1910 til 1940 ble murbyens regulerte kvartaler stort sett bygget tette. Det aller meste av bebyggelsen på de ledige tomtene fikk en høyde som ikke sprengte murbyens form. Unntakene var Vaterland og Vika, som begge ble revet og fikk ny kvartalsstruktur, Vaterland med høyhus og Vika med massiv kontorbebyggelse, og en ring av høyhus langs Ring 1.[428]

Gjennom 1900-tallet ble murgårdene hengende etter når det gjaldt moderne boligstandard, særlig på østkanten forfalt leiegårdene. Og denne delen av indre by var eldst: i sentrum, som i denne sammenheng kan regnes til øst, var 80 % av boligene i 1955 bygget før 1900, i indre øst 50 % og i indre vest 30 %. På vestkanten var det bygget mer i mellomkrigstiden enn i øst.[429]

Trangboddheten i murbyen økte etter 1905 og var verst i perioden fra 1912 til 1920. Senere, og særlig i 1930-årene, sørget boligbygging, overgang til treromsleiligheter som standard og lavere barnetall for at mange fikk en sterkt forbedret boligkvalitet. I 1888 bodde det 2,12 personer i hvert rom i den daværende byen, i 1938 var tallet 1,38. I 1950 var kommunens norm for hva som var en overbefolket leilighet at det bodde mer enn to personer per rom, og med den målestokken var 13–14 % av boligene overbefolket. 1900-tallets bekvemmeligheter ble ikke tatt i bruk tidlig i murbyen: i 1950 hadde 74% av byens boliger vannklosett, 52% hadde bad, og andelen i murbyen var lavere.[430]

Kritikk mot murbyen tidlig på 1900-talletRediger

I de første årene av 1900-tallet skjedde et stemningsskifte i den intellektuelle eliten i synet på murbyen. En ny bevissthet om nasjonal byggeskikk hadde allerede slått rot, og de historiske forbildene ble nå hentet i vårt eget land: den internasjonale historismen ble til nordisk nybarokk, en senhistorisme tuftet på vår egen renessanse- og barokkarkitektur. Arkitektstudenter reiste fra 1895 på studieturer rundt i landet og studerte folkelig byggeskikk under ledelse av Herman Major Schirmer ved Tegneskolen, som et uttrykk for den nye romantiske strømningen i 1890-årene.[431]

 
Leiegård med svært mye fasadeutstyr. Niels Juels gate 9 (hjørnegården) og Munkedamsveien 98, Skillebekk.

Det ble i starten av 1900-tallet sett på som negativt at murbyens form og dens arkitekturstil, historisme, var internasjonal og særlig tysk, at den var hentet inn fra utlandet gjorde stilen uekte, i motsetning til det ekte norske. Og bebyggelsen fikk kritikk for å være stygg, håndverksmessig dårlig utført og uten bygninger av arkitektonisk verdi og originalitet som kunne avtvinge beundring og respekt. Fasadedekorasjonene av mur og gips ble «utenpåhengt stas». Prinsippet med å velge historisk fasadestil etter bygningens bruk ble utvannet med leiegårdene, der stiler ble valgt, og blandet, og overdrevet med tårn og overlesset fasadedekorasjon. Dette skulle tekkes bestemte sosiale grupper av leietakere, særlig «nyrike» som i sitt strev etter å klatre på samfunnsstigen ville ha boligen som en av flere elementer i en fasade som skulle imponere.

Murbyens arkitektur ble ved århundreskiftet til «stilforvirring» og «stiloppløsning», ifølge byarkitekt Harald Aars et utslag av at formspråket var overført fra Tyskland til et ungt folk uten den tradisjon og aristokratiske kultur som skulle til for å motstå «motens luner». Om det var en utbredt holdning at byen var stygg, er usikkert. Og viktoriatidens smaksidealer levde videre inn i mellomkrigstiden blant den økonomiske overklassen og arbeiderklassen.[432]

Elitens avvisning dominerte også i 1930-årene. Riksantikvar Harry Fett skrev i 1937 at den gode 1800-tallsarkitekturen tok slutt ved midten av århundret, og basarene ved Kirkeristen var det nyeste Riksantikvaren engasjerte seg i å verne. «Den senere Berlinerstil», reist feberaktig og byråkratisk som på et tegnebrett, representerte masseproduksjon og kulturelt forfall.[433] Sammen med kritikken av den usammenhengende og stygge arkitekturen hørte ofte en lovprisning av det vakre landskapet byen lå i og de mulighetene for en skjønn by som var forspilt.[434]

Empirebyen med Universitetet, Børsen m.fl. og arkitektur frem til 1860-årene preget av romantikken, som basarene ved Domkirken, ble sett på som verdifull og meningsfylt å verne. Forfallet hadde satt inn rundt 1850 med leiegårdene, som skulle bli boligformen for alle samfunnsklasser. Kritikken gjaldt også det kommersielle ved murbyen, at det ble bygget leiegårder med standardutforming for et massemarked. Leiegården som form var i 1840-årene eksklusiv, som en boligform arbeiderklassen ikke hadde råd til. Men med massebyggeriet ble den også folkelig, populær. Markedet tok ikke ansvar for helheten, den mangelen på estetisk og sosial planlegging som fulgte av at bybygging ble drevet av mange private som ikke tenkte lenger enn egen tomt, var klart negativt.[435]

Kristiania ble «branngavlenes by», der nakne endevegger som skulle hatt neste bygård tett, ble stående frie, noen av dem hele 1900-tallet, fordi krakket i 1899 stoppet planlagt videre bygging. De stygge, nakne branngavlene var en del av kritikken mot murbyen. De små tomtene og gesimsene på de korte bygningene som ikke lå i flukt ble også et kritikkpunkt. I 1929 vedtok kommunen at gesimsene langs Karl Johan-kvartalet skulle gjøres rettlinjet.[436]

Arbeiderbevegelsen kritiserte trangboddhet og mangel på lys og luft i de altfor tette kvartalene. Den private spekulasjon må oppheves, het det på Arbeiderpartiets boliglandsmøte i 1916, høye tomtepriser avler høye leiekaserner, høy husleie og husnød. Kommunen må få plikt til å skaffe sunne og gode boliger gjennom et offentlig boligvesen, slik den har ansvaret for skole- og helsevesen. De tidligere bygningslovene hadde gitt privatinteressene en gullalder og forsømt de allmenne interesser. Man så lenge på leiegårdene som det realistiske alternativet for arbeidsfolk, blant annet for å kunne bo nær arbeidsplassene. Men det var hele tiden uenighet, og standpunktet skiftet i 1916, da egne hjem i form av rekkehus eller småhus i havebyer ble Arbeiderpartiets politikk. Bygging av hagebyene på Ullevål, Lindern og Lille Tøyen tok til under Ap-ordfører Carl Jeppesen (1917−19).[437]

Mellomkrigstidens bebyggelse i murbyens reguleringRediger

Om lag halvparten av byens areal på ca. 17 kvadratkilometer var bebygget i år 1900, når gater, plasser, brygger og lignende regnes med.[438] I løpet av årene fram til 1940 var det aller meste bebygget, og på vestkanten var innfylling av nye bygårder i eksisterende kvartaler en dominerende del av byggevirksomheten.[439]

Kritikken mot murbyen fikk i mellomkrigstiden et nytt element: den var for lav. Bygningsloven av 1924, som trådte i kraft fra 1929, tillot opp til 22 meter gesimshøyde i indre sone, som var omtrent området innenfor ring 1. Det skjedde en omfattende ombygging og påbygging av nye etasjer på murgårder i mellomkrigstiden. Men både nybygging og påbygging skjedde stort sett med god tilpasning til høyden og utformingen ellers i de eksisterende kvartalene, og 1924-loven påla at bebyggelsen skulle «anordnes på en arkitektonisk tiltalende måte», slik at «den nye og den gamle bebyggelse kommer i harmoni med hinannen».[440]

Byarkitekt Harald Aars skrev i 1935 om Oslos særpreg med nye og gamle, høye og lave hus ved siden av hverandre, som gir byen det han kalte grokraft, uro og spenning, som han for sin del foretrakk fremfor gjennomløpende gesimser og ensrettede etasjehøyder. Byen må ta vare på intime byrom, kirketårnene måtte fortsatt få rage opp over den øvrige bebyggelsen og nye høyhus ikke få skade bysilhuetten.[441] Han representerte ikke det dominerende synet blant arkitekter og kulturinteresserte i tiden, der funksjonalistisk arkitekter mente at murbyen var stilkopiering og nostalgi. For arbeiderbevegelsen sto murbyen for en borgerlighet man ville legge bak seg.[442]

De nye prinsippene om åpne, grønne gårdsrom i kvartalsbebyggelse, som er godt kjent fra nye boligområder som Torshov og Lindern, ble realisert også ved nybygg i eldre kvartaler, som Maridalsveien 64, en av OBOS' første gårder.[443]

Mange butikkfasader ble endret i funksjonalismens periode i 1930-årene, ofte med inntrukne dører i teak med store glassflater og glass også i sidefeltene. Butikkfasader ble tegnet av tidens beste arkitekter.[444]

Tap av bebyggelse under annen verdenskrigRediger

 
Jernbanetorget 9 midt i bildet.
 
Drammensveien 2 midt i bildet.

Oslo fikk få krigsskader under annen verdenskrig, bare noen få bygninger ble ødelagt i bombing og sabotasjeaksjoner. Sabotasjeaksjonene gjaldt mest kontorbygninger, fabrikker og lagre.[445]

Filipstad-eksplosjonen 19.12.1943, der 1200 tonn ammunisjon på skipet D/S «Selma» gikk opp i brann og eksplosjoner, skyldtes mest sannsynlig uforsiktighet ved lossing. De seks frittstående leiegårdene i Munkedamsveien 70 til 80, Munkedamsveien 55b, Parkveien 80 og Huitfeldts gate 29, ialt ni, ble totalskadet[446], mange bygninger på Framnes og Skillebekk ble sterkt skadet, 405 bygninger med grunnflate på ca. 60 000 kvadratmeter ødelagt i alt og omkring 600 mennesker husville.[447]

To bombeangrep mot Victoria Terrasse, 25.9.1942 og 31.12.1944, ødela flere leiegårder, blant dem Cort Adelers gate 14 og 15 og Kronprinsens gate 5. Målet Victoria Terrasse fikk bare to taktårn ødelagt og vindusruter knust i det første angrepet. Ved det siste angrepet ble over 1000 mennesker husville, og leie- og forretningsgården Drammensveien 2, der nåværende Utenriksdepartementet holder til i en bygning fra 1963, og fem andre bygninger ble totalskadet.[448]

Et olje- og bensinlager i Schwensens gate 3 på St. Hanshaugen ble sprengt i sabotasje 23.1.1945, bygningen ble totalskadet i en voldsom brann og en bensinstasjon i nr. 5 og leiegårdene i nr. 1 og Waldemar Thranes gate 2 fikk store skader. Arbins gate 4 ble totalskadet i en sabotasjeaksjon 27.1.1945 mot et kvarter for Statspolitiet (Stapo). I en sprengning 21.5.1944 ble en bygård i Wergelandsveien 3, der Innrulleringskontoret for arbeidstjenesten holdt til, påført store skader, og bygningen ble revet i 1946.[449]

15. mars 1945 ble NSBs hovedkvarter i bygningen med adresse Jernbanetorget 9, som dannet den daværende nordveggen på torget omtrent der Byporten i dag ender mot torget, og Hotel Royal tidligere holdt til, sprengt i sabotasje, slik at midterste delen av bygningen raste sammen.[450] I Kongens gate 11 ble en murgård totalskadet i sabotasjeaksjon mot Svenska Kullagerfabriken (SKF) 27.11.1944.[451] Venstres hus, en treetasjes gård fra 1863 i Møllergata 16 ved Youngstorget, ble sprengt og totalskadet i sabotasje 27.12.1944.[452]

Planer om «sanering» og det som ble revet midt i århundretRediger

Mellom 1937 og 1947 gjorde bystyret en rekke vedtak om å rive i alt 15 strøk og mindre områder, av disse Vaterland, Vika, Nedre Tøyen og Grünerløkka som var overveiende murgårder, og Kampen og deler av Sagene og Bjølsen som hadde betydelig innslag av slike gårder.[453] Mellom 1951 og 1966 ble 2800 leiligheter borte ved «sanering». Bruksendring fra bolig til kontor (kontorisering) og annen bruk tok rundt 3000 bare i de seks årene 1961–66, en utvikling som fortsatte også etter 1966.[454]

Det første murgårdsstrøket som ble revet var Pipervika, der Rådhusreguleringen skapte en helt ny bebyggelse – og rådhustårnene var byens første høyhus med sine 66 meter. I Vestre Vika, «sanerings»-området mellom Stortingsgata i nord og Dokkveien i sør, Roald Amundsens gate i øst og Victoria Terrasse i vest, lå det i 1952 541 leiligheter. Rivingen av Vestre Vika begynte i 1953, men omfattet ikke alle bygninger.[455]

Vaterland, området innenfor Biskop Gunnerus’ gate, Akerselva, Brugata, Stenersgata og Nygata, inneholdt i 1954 193 leiligheter med ca. 550 beboere, foruten et stort antall småbedrifter.[456] Rivingen tok til i 1959.[457] Pipervika, Vestre Vika og Vaterland er de tre murbystrøkene som har fått ny gatestruktur gjennom riving og fornyelse. I perioden 1960 til 1976 ble det revet 309 murgårder i byen.[458]

Murgårdene fulgte ikke med i fremskrittet med goder som vannklosett og bad. En grunn til dette var husleiereguleringen i byen, innført i 1916 som et tiltak mot dyrtiden under første verdenskrig, men videreført helt til 1935, de siste årene bare for ett- og toromsleiligheter. Levekostnadene generelt økte mer enn 200 % i årene 1914 til 1920, mens husleien økte bare 50 %. Reguleringen var streng og effektiv og omfattet 96 % av arbeiderklassen og rundt 65 % av middelklassen, men bare 39 % av leilighetene på Frogner og Uranienborg. Hvor viktig reguleringen var som begrensning av gårdeiernes mulighet til å gjennomføre tyngre vedlikehold og oppgradere gårdene, går ikke entydig frem av kildene.[459]

Blant de gårdene som ble revet var det gårder som var av elendig kvalitet fra begynnelsen og aldri hadde oppfylt myndighetenes krav til soliditet.[460] Andre grunner var utvidelse av gater, som Waldemar Thranes gate 7, og nye gater, som ved motorveisystemet sør for Østbanestasjonen og nord for stasjonen langs Akerselva (Nylandsveien og Lakkegata).[461]

I 1950 hadde byen 131 800 boliger, av disse var 46 600 bygget før 1900.[462]

Fredningsloven av 1921 gjorde det mulig å frede enkeltbygninger. Vedtak om bevaring eller fredning av murbyen som kulturminner var ikke aktuelt i de første tiårene loven gjaldt. Bevaringsmyndighetene anså det meste av murbebyggelsen etter 1850 som lite bevaringsverdig, men noe av romantikkens arkitektur fra 1860-årene og husene langs Karl Johans gate ble vurdert som verdifulle.[463]

I 1930-årenes rivedebatt ble reguleringssjef Harald Hals’ planer for riving av enkelte strøk og ny boligbebyggelse i monumental, klassisistisk utforming møtt med kritikk av andre arkitekter, som mente beboernes interesser måtte komme først. Men beboerne og eierne ble i liten utstrekning spurt, og protester ble møtt med at det var gårdeierne som fremmet sine særinteresser. At beboerne både i murgårdene og trehusbebyggelsen var fornøyd med boformen ble overhørt. Idealet var blokker i grønne omgivelser og moderne standard, som ville bidra til sunnhet og bekjempelse av tuberkulosen. Et viktig mål var også å øke boligtallet i en tid da folketallet i kommunen gikk ned mens innpendlingen til arbeidsplasser økte. Erfaringen med riving var at gevinsten i boligtall, altså fortetting, var liten og at nybygg ble en dyr form for forbedring av boligforholdene. De strøksvise saneringsvedtakene ble opphevet ved Soneplanen i 1973, som lot valget mellom riving og fornyelse stå åpent.[464]

Bilene i murbyenRediger

Murbyen er bygget for fotgjengere, trikk og transport med hest og vogn. Hest og vogn kunne ofte kjøre gjennom portal i gården eller port mellom murgårdene og hadde stall i gårdsrommet. Da bilene kom, var det derfor ikke bare trafikken som var fremmed for murbyens byrom, parkerte biler ble også store hindere både for opplevelsen av gater og plasser og mulighetene for lek og annen aktivitet. Regjeringen godkjente i 1919 nye trafikkregler for Kristiania der gaten i større utstrekning enn før ble forbeholdt kjørende, og «fotgjængere bør holde sig på fortauget.»[465] De første årene etter 1945 kunne bybarna fortsatt sykle i gatene, men bilene overtok, slik at leken måtte flyttes inn i gårdsrommene og til lekeplasser og andre særlig tilrettelagte steder. I 1929 var det ca. 400 parkeringsplasser i byen, og Kontraskjæret, Tullinløkka og tomten der Johannes kirke hadde stått ble pekt ut som passende ny kapasitet – under den sistnevnte ble byens første underjordiske parkeringsplass bygget samtidig med en bensinstasjon i funksjonalistisk stil. Snart kom Grev Wedels plass, og etter annen verdenskrig ble stadig mer av gate- og plassrommene brukt til parkering.[466]

Oslo har et udifferensiert gatenett, med få brede hovedgater i indre by. Det er åpenbart at dette gatenettet ikke var rustet til å få svært mange biler inn, få dem parkert og få dem ut igjen uten kaotiske tilstander, skriver Lars Roede.[467]

Da kommunen la fram en transportanalyse i 1965 med planer for omfattende motorveinett gjennom indre by, ble motstanden organisert og gjennomføringen begrenset seg til Hausmannslinjen, del av Ring 1. Lille Grensen ble bilfri i 1965 og opparbeidet som gågate som den første i 1970, en del av Karl Johans gate kom året etter. En gatebruksplan i 1971 innførte gang- og sykkelgater og begrenset gjennomkjøring, såkalt trafikksanering, som ble innført på Grünerløkka og Ruseløkka/Skillebekk. I 1980 kom de første gatetunene på Fredensborg, i rekken av mottiltak mot bilenes dominans i murbyens gater og plasser.[468] Men det var vanlig i 1970- og 80-årene at rivetomter ble brukt til parkering i påvente av bygging, ofte i årevis.[469] I 1978 ble trafikkreglene endret slik at sykling på fortau ble tillatt, som et tiltak for å bøte på den stadig forverrede trafikksikkerheten for syklister.[470]

Transportpolitikken i 1950- og 60-årene, kombinert med at de fleste fikk privatbil, førte med seg at bygater ble tenkt som veier og trafikantgrupper forsøkt adskilt, dels for å sørge for at bilene kom fort frem, dels for å beskytte gående og syklende. Plasser ble rundkjøringer, ledige tomter ble parkeringsplasser og byen ble opplevet mer utrygg og utrivelig enn før. Fra 1970-årene ble tilgjengelighet og parkering for bilene satt opp mot behovet for byrommene som gode møtesteder og trygge steder å komme frem for syklister og gående.[471]

Bevaringskampene i 1960- og 70-åreneRediger

Synet på murbyen begynte å snu fra omtrent 1960.[472]

I 1960-årene skiftet verneinteressen fra å handle om enkeltbygninger som monumenter til å handle om miljø, forstått som bebyggelse som forteller om fortiden og dens sosiale miljø. Endringer skulle gjennomføres slik at ikke arkitektonisk disharmoni og opprevne bydeler ble resultatet. Bevaring av tradisjon, identitet og arkitektonisk kontinuitet ble mål for vernearbeidet.[473]

Modernismens syn på de bygde omgivelsenes betydning for sunnhet og fysisk velvære ble utvidet med arkitekturens mentale betydning og betydning for sosial atferd i nabolaget og byen. Den glisne byen med lite stimulering skapte orienteringsproblemer som sammen med pregløs arkitektur ga fremmedgjøring – man vet ikke hvor man er. Gaten, plassen og nabolaget/strøket er grunnelementer i byen som avgrenset sted, og veggenes artikulering ved hjelp av former, farger og materialer er ikke tom estetikk, men gir stedskarakter og tilhørighet. Bygninger, gatebilder og bypartier er ankerfester for byboerne og bygger bro mellom generasjoner, het det i en bok om byfornyelse utgitt i 1975.[474] Fra rundt 1975 kom en alminnelig aksept for at murbyens fasader hadde verdi, og ikke bare var historisk interessante, og allerede fra 1980 hadde dette synet slått igjennom som dominerende.[475]

 
Basarene.

Fra rundt 1960 kom det en ny beskrivelse av murbyen på dens og samtidens egne premisser, mer analytisk og ikke så ensidig negativ og moralistisk som hovedstrømmen av kritikk siden århundreskiftet.[476] En gruppe kunsthistorikere gjorde en registrering av murbebyggelsen tidlig og midt på 1800-tallet og kalte publikasjonen «Gullalderens Christiania». Fortidsminneforeningen og Oslo Byes Vel registrerte bebyggelse, og Bjørn Sverre Pedersen, som utførte registreringene, fant at bygningens tekniske standard og planløsning var bedre enn det hadde vært vanlig å mene, og at «sanering» burde bety å sette bebyggelsen i stand til å fylle tidens krav og funksjoner, heller enn å rive. Byvandringer i murbyens strøk ble populære, og avisene utfordret politikere og fagpersoner ved å slippe til andre stemmer og synspunkter. Bevaringsvedtaket for basarene ved Domkirken i 1949 var den første seieren i en bevaringssak for murbyen.[477]

 
Karl Johan-kvartalet sett fra Løvebakken (1863–83).

Byen har bare et fåtall virkelig gode bygninger fra 1700-tallet, mens antallet fra 1800-tallet er stort. Til da hadde trehusbebyggelsen blitt idyllisk, og fått sin verneinteresse, særlig etter at Enerhaugen ble revet, mens forståelsen var liten for at også de beste av murgårdene ikke lar seg lage maken til. De gode bygningene ligger på de beste tomtene og er derfor mest i faresonen, og i vår by er det Karl Johans gate, St. Olavs gate og plass, Universitetsgata og Drammensveien, skrev kunsthistorikeren Pål Hougen i 1961.[478] Den store bevaringskampen de neste årene kom til å stå om Karl Johan-kvartalet.

Bevaringsplanene for enkeltstrøk og mindre områder, utarbeidet av Fortidsminneforeningen, enkelte i samarbeid med Oslo Byes Vel, førte til oppmerksomhet om verdien i den gamle bebyggelsen og i noen tilfeller til reguleringsvedtak som spesialområde bevaring, som var en bestemmelse i plan- og bygningsloven av 1965. Det ble laget planer som omfattet murbebyggelse for Homansbyen (1966), Kvadraturen (1974, stadfestet 1979)[479], Gimle (1975, stadfestet 1987), Gamlebyen (1980, ikke behandlet i kommunen), Vålerenga (1981, stadfestet 1988), Skarpsno/Frognæs (1987, stadfestet 1989), Parkkvartalet (Parkveien/Henrik Ibsens gate 1989, fredet), Skarpsno, Frognerstranda, Bygdøy allé (1989, stadfestet 1992) og Kampen.[480]

I 1970-årene ble skillene mellom private og offentlige soner i leilighetene igjen svakere, ved at skillet mellom soverom, arbeidsrom og oppholdsrom ble utvisket i unge voksnes leiligheter og bokollektiver i murgårdene. Dette var et brudd med boidealene som kom tidlig på 1900-tallet og mer i tråd med hvordan leilighetene ble brukt på 1800-tallet. Teglen i veggene ble avdekket og sett på som et vakkert materiale som uttrykte bygningens identitet. Og det var attraktivt å gjøre innredningsarbeid selv, som en måte å uttrykke personlighet på.[481]

ByfornyelsenRediger

Byfornyelsen i Oslo kommunes regi fra 1977 ga frem til inngangen til 1991 mange murgårder moderne boligstandard og et nabolag med forbedrede trafikkforhold og rimelig tilbud av kommunale tjenester. Mange av dem lå i indre øst. Riving av bakbygninger ga redusert tetthet og mer lys i kvartalene, dessuten grønne, felles gårdsrom. Gjennom både ekspropriasjon og frivillighet ble gårder omdannet til borettslag, slik at andelen leiegårder gikk ned og de private gårdeierne ble langt mindre dominerende. Dette var forandringer på områder som hadde vært til diskusjon i hele murbyens levetid. Byfornyelsen kom i økonomiske problemer på slutten av 1980-årene, og på langt nær alle beboere hadde råd til å flytte tilbake til utbedret leilighet.

I 1973 ble byfornyelse av søndre Grünerløkka vedtatt, i 1975 Tøyen, der det meste ble revet i det området som ble Tøyen senter.[482] Forslaget i en idékonkurranse i 1961 til full riving av Grünerløkka og bygging av store blokker er vel kjent. Mindre kjent er det at Byplankontoret i 1960 studerte mulighetene for fornyelse av et kvartal på Grünerløkka og kom til at det teknisk sett var fullt mulig å skape brukbare boliger. Kommunen hadde i 1955 bestemt seg for å la rivingen av hele strøk i hovedsak vente til boligdekningen i hele byen var bedre, på grunn av det såkalte saneringstapet: Ny, tidsmessig bolig til alle som bodde i gårdene som rives ville kreve høy tetthet i den nye bebyggelsen. Målet om et sunnere boligmiljø med mer lys, luft og grønt trakk i retning av lavere tetthet, og skulle det innfris, måtte antallet boliger etter sanering være mindre enn før.[483]

I 1976 skiftet saneringsloven av 1967 navn til byfornyelsesloven, og loven ga nå to hovedfremgangsmåter: utbedringsprogram for en eiendom, der eieren fikk pålegg og kommunen kunne ekspropriere hvis pålegget ikke ble oppfylt, og fornyelsesvedtak for flere eiendommer eller hele strøk, der kommunen hadde frist til å kjøpe alle eiendommene eller inngå avtale med eierne om fornyelse. Oslo kommunes vedtak i 1977 og 1978 om å starte et byfornyelsesprogram bygget på begge fremgangsmåter. Mål ved vedtaket i 1977 var å fjerne uakseptabel understandard i 20 000 boliger i løpet av ti år, 30 000 innen 15 år. Levekårsundersøkelsen i 1979 viste at det ikke var noe annet sted i Norge der boligforholdene var så dårlige som i indre by i Oslo.[484]

Tiår med manglende tyngre vedlikehold hadde gjort at mange leiegårder hadde store mangler som gjaldt bygnings- og brannsikkerhet, strømkapasitet som gjorde at det ikke var strøm til oppvarming, vannrør som sprang lekk om vinteren og vannet frøs, leiligheter uten bad og wc m.m. På den annen side, «forbausende mye har tålt både tid og motgang uten stort vedlikehold og omtanke», skrev direktøren i Oslo Byfornyelse i 1985.[485]

Ved utløpet av 1985 var ca. 7500 boliger ferdig fornyet eller nybygd eller påbegynt. Beboere skulle ha standard leiekontrakt eller bedre, og de som ikke kunne flytte tilbake til oppgradert leilighet skulle få kommunens hjelp til å finne ny bolig.[486] Ved utgangen av 1987 hadde Oslo byfornyelse og de andre aktørene oppnådd å fornye mer enn 10 000 boliger. Oslo byfornyelses eget resultat per 1988 fordelte seg med drøyt 3000 leiligheter utbedret, ca. 1100 revet og ca. 1400 i nybygg. Erfaringene i de første årene var at ved utbedring ville antallet leiligheter synke med rundt en fjerdedel pga. sammenslåing. Fra 1986 ble omtrent like mange leiligheter utbedret og revet.[487] I 1991 var tallet ferdigstilte leiligheter ca. 11 500 ifølge Oslo kommuneplan 1991,[488] ved utgangen av 1993 var tallet 10 950 ifølge regjeringen, av disse 6800 utbedrede leiligheter og 4 150 nybygde.[489]

Erfaringene med utbedringsprogram var dårlige, beboerne kom bedre ut økonomisk hvis kommunen gikk fram slik at de kunne overta gården og danne borettslag, og i 1982 bestemte kommunen at fornyelsesvedtak skulle være hovedvirkemiddel. Oslo byfornyelse AS, eiet av kommunen, boligkooperasjonen, en bank og et forsikringsselskap, kjøpte gårder og gjennomførte en stor andel av byfornyelsen, andre aktører var Selskapet for innvandrerboliger (SIBO) og private. I 1985 ble det vedtatt at andelen riving skulle økes. Hele strøk skulle rustes opp, og hovedmålene var trafikksanering (blant annet skulle parkeringen vekk fra gårdsrom og gategrunn), oppgradering av parker og friområder, tilstrekkelig dekning av barnehager, sykehjem, trygdeboliger m.m.

Mange småbedrifter som holdt til i bakbygninger og billige lokaler mot gatene måtte flytte ifm. byfornyelsen, selv om kommunen gjorde noen tiltak for å hjelpe dem med nye lokaler i området,[490] blant annet låne- og tilskuddsordninger til mindre bedrifter. Innenfor de 18 byfornyelsesområdene var det i 1974, før byfornyelsen startet, ca. 3 850 bedrifter, som disponerte gjennomsnittlig 337 kvm lokale. Bare i områdene Sofienberg, Urtegata/Motzfeldts gate, Tøyen og Grønland var det 194 industribedrifter med 1962 ansatte og 259 butikker (detaljhandel). Bedriftene oppga at de hadde problemer med trange, urasjonelle lokaler, dårlig fysisk arbeidsmiljø, vanskelige transportforhold med trange portrom og dårlige manøvreringsmuligheter, begrenset parkering og en økonomi som var avhengig av billige lokaler. Byfornyelsens krav til større arealer til lek og opphold for beboerne skapte konflikt med bedriftene.[491]

For boligene var målene såkalt 30-årsstandard, som gikk ut på at boligene etter utbedring skulle ha god standard i 30 år, og det innebar

  • baderom med wc, dusj og plass til vaskemaskin
  • nok strøm til oppvarming og elektrisk utstyr
  • god lydisolasjon og ventilasjon
  • minst 40 kvadratmeter størrelse for en og to personer, minst 60 for tre eller flere, ettroms unngås
  • boder på loft eller i kjeller
  • kjøkken med plass til oppvaskbenk, komfyr og kjøleskap
  • sikker konstruksjon og brannsikkerhet, tilfredsstillende indre og ytre vedlikehold
  • trygge arealer for lek og opphold på bakkenivå, som oftest i gårdsrommet[492]

Kostnadene ved å bringe bebyggelsen opp til 30-årsstandard var cirka 2/3 av prisen for tilsvarende nybygg.[493] Den vanligste formen for fornyelsen inntil 1985 ble utbedring av det meste av kvartalet, mens det ble revet og bygget nytt (innfyllingsprosjekter) på en eller få tomter. Forholdet mellom utbedring og nybygg var to til en.[494] En undersøkelse ved rivingen av Thorvald Meyers gate 35–41 i 1990 viste at miljøregnskapet, særlig for CO2-utslipp, var mer positivt for rehabilitering enn for nybygg, og gjenbruk av materialer talte også for rehabilitering. Energiregnskapet på lengre sikt gikk i noen tilfeller i favør av nybygg.[495]

Ettertidens vurdering av byfornyelsen har spriket. Etter ti år ble den kalt en katastrofe, mye på grunn av erfaringer med dårlig utførelse, høye priser som gjorde at beboerne ble sittende med stor gjeld eller ikke kunne flytte tilbake til fornyede leiligheter, og dårlig styring av selskapene. Alt i alt ble levekårene i indre by kraftig forbedret med byfornyelsen, boligene ble attraktive for barnefamilier og grunnlaget ble lagt for den nye, urbane boligkulturen som har gjort bolig indre by etterspurt.[496]

Gatetun med beplantning, lekeområder og hindringer for bilkjøring ble etablert fra 1979, og i 1985 var det etablert 22 gatetun i regi av Park- og idrettsvesenet. Erfaringene i 1985 var at manglende vedlikehold og håndheving av skilting gjorde at kommunen heller satset på mindre tilrettelegging i flere gater fremfor nye gatetunprosjekter.[497]

Byfornyelsesområdene var Ruseløkka, Hegdehaugsveien/Welhavens gate, St. Olavs gate/Ullevålsveien, Hammersborg, Osterhaus' gate/Torggata, Grünerløkka, Sofienberg, Dælenenga, Rodeløkka, Sagene syd, Torshov, Bjølsen, Urtegata/Motzfeldts gate, Grønland, Tøyen, Kampen, Gamlebyen og Vålerenga.[498]

Høy inn- og utflytting og svake bånd mellom beboerne, som ble situasjonen i indre øst fra 1970-årene, øker endringspresset på bygningene.[499]

De langsomme endringeneRediger

Det var vanlig å la ytterveggen fortsette en til to meter over etasjeskillet mot loftet, kalt knevegg. Det skapte frihet ved utforming av gesimsen og et luftigere og bedre loftsrom,[500] og det gjorde loftet egnet for å bygge loftsleiligheter, som kom som en ny og bedre utnyttelse av loftene fra slutten av 1940-årene.[501] Fra 1960-årene kom det flere, enten som nye, egne leiligheter eller tilleggsareal for leiligheten i etasjen under loftet, og med byfornyelsen i 1980-årene ble loftsleiligheter vanlig i murgårdene.[502]

I 1960- og 70-årene ble et stort antall boliger i murgårdene tatt i bruk som kontorer (kontorisering).[503]

I 1970-årene behandlet Bygningskontrollen mange saker om fasadehøvling, kalt «skrelling», av murgårdsfasader, der vindusomramming, båndgesimser og andre elementer i fasaden blir tatt vekk, slik at den fremstår flat og det tidstypiske uttrykket blir borte.[504] Sur nedbør, issprengning og rystelser kombinert med manglende vedlikehold hadde gjort at fasadeelementer smuldret opp eller løsnet. Fasadehøvling av fasader har i etterkrigstiden vært begrunnet med sikkerhet, at deler av fasaden kan falle av og gjøre skade. Å rekonstruere fasaden er mulig, men ofte dyrere, og har ikke blitt valgt. Vinduer med sprosser har blitt skiftet ut med en-rammes vinduer, og løse sprosser har i noen tilfeller blitt hengt utenpå. Utskifting av vinduer var ikke fasadeendring og behøvde ikke godkjenning fra bygningsmyndighetene. Fasadehøvling og nye vindustyper gjorde fasader glatte og døde i uttrykket. Rundt 1980 var nye vinduer i original utforming like billige og gode som de fremmede vindusformene, og trenden snudde.[505]

Nye materialer som mursement og plastmalinger og nedhugging (skrelling) av fasadeelementer ga skader som eierne ikke forutså, fordi det manglet kunnskap om behovet for at materialer som brukes på fasaden er fleksible og slipper fuktighet ut, og at båndgesims med dryppnese har en oppgave med å lede fuktighet vekk fra fasaden.[506]

Mange av de små butikklokalene i 1. etasje gikk i etterkrigstiden ut av bruk, og fra 1980-årene ble en rekke butikklokaler gjort om til leiligheter. I eksisterende butikklokaler ble vindusutstillingene blendet slik at man ser tett vegg eller baksiden av varehyller. Den store utskiftingen av butikker og serveringssteder, der nye eiere vanligvis vil gjøre endringer på fasaden, svekker bevaringshensynet. Det kan være f.eks. vinduer som kan åpne hele veggflaten når uteservering er i bruk. Endring av næringslokaler i 1. etasje gir stor saksmengde hos Byantikvaren.[507] Fra midt i 1970-årene stanset nedgangen i antallet kolonialforretninger i indre by. Og ti år senere var 44 av dem drevet av innvandrere, av disse lå de aller fleste i indre øst.[508]

Befolkningen i indre by ble en annen i etterkrigstiden. I 1948 var folketallet 302 000, like mange barn under 15 år som mennesker over 60, i bunnåret 1986 133 000, av disse var tre ganger så mange eldre som barn.[509]

Murbyen blir vernet i 1992Rediger

Oslo kommuneplan 1991 ble godkjent i regjeringen ved kongelig resolusjon (regjeringsvedtak forkortet kgl.res.) 21. november 1992. I teksten som fulgte vedtaket heter det:

 Det er knyttet store kulturminneinteresser til Oslo som landets hovedstad. Kulturminnene og kulturmiljøene i Oslo er stadig utsatt for press ved planer om utbygging. Det er derfor viktig å ta vare på byens overordnede trekk, kulturmiljøer og enkeltobjekter. Dette gjelder store deler av sentrum og indre by. I sentrum gjelder dette særlig områdene rundt Slottet, Karl Johans gate, Rådhuset, Akershus festning, Kvadraturen og Hammersborg. I indre by forøvrig gjelder det Gamlebyen med Ekebergskråningen, områdene langs Akerselva, samt byens unike og homogene murgårdsbebyggelse fra 1800-tallet. Utviklingen i disse områdene vil måtte ta hensyn til de antikvariske og historiske interessene som knytter seg til dem. Riksantikvaren vil for saker i dette området medvirke på samme måte som for fredede anlegg. 

Under ti år etter at leiegårder ble revet som en lite attraktiv boligform, ble murbyen erklært å være et kulturmiljø av nasjonal kulturminneinteresse og det ble gitt regler om antikvariske myndigheters medvirkning ved forandringer på linje med fredede anlegg.[423]

I forlengelsen av kgl.res. registrerte Byantikvaren murgårdsbebyggelsen fra 1800-tallet, og i 1998 ble murgårdsbebyggelsen fra 1900 til 1914 registrert. Byantikvaren, som behandlet saker om vern i første instans på vegne av Riksantikvaren, erfarte at det var vanskelig å behandle murbyen på samme måte som annen fredet bebyggelse, både juridisk og når det gjaldt støtteordninger. Kgl.res. ble en intensjon om å bruke lovverkets muligheter for miljøbevaring. Innholdet i vurderingene av vernesaker gjaldt hovedsakelig vern av helhetlig strøksidentitet, særlige enkeltelementer innenfor helheten (og enkeltelementers betydning for variasjon innenfor nye helheter), historisk-topografisk tydelighet i bybildet og meningsfylt tilpasning til ny arkitektur i de bevarte områdene.[510]

Plan- og bygningsloven av 1985 ga kommunen en rolle mindre preget av initiativ og overordnet planlegging, der utbyggerne laget planer for sine utbyggingsprosjekter, som kommunen så tok stilling til. Etter at myndighetene ved hjelp av byfornyelsen hadde redusert tettheten i murbyen, presset utbyggere nå på for å fortette murbyen igjen, blant annet ved å bygge høyt og tett i gårdsrommene, særlig i sentrum og sentrumsranden.

Murbyen på 2000-talletRediger

1800-årenes murgårder er den viktigste bestanddelen i Oslos overordnede historiske karakter.[511] Oslos murgårdsbebyggelse er ifølge Byantikvaren unik, Oslo er Europas murby, kanskje den aller best bevarte. I Berlin, som var forbildet, er mange fasader skrellet for dekor, og i Stockholm, København og Helsinki er mange murgårder fra perioden etter historismen. I 2014 var det i Oslo ca. 2500 murgårder mot gate og ca. 400 store og små murgårder i gårdsrommene bygget på 1800-tallet og litt ut på 1900-tallet med bærende tegl og bjelkelag og takkonstruksjon i tre.[512]

I 2010-årene er fortsatt mellom 25 000 og 30 000 boliger som hører til murbyen i bruk, de aller fleste i indre by, som var Kristiania kommune da murbyen ble bygget. De utgjør knapt 20% av alle boligene i indre by.[513] Murbyen er helt dominerende på Grünerløkka og Sofienberg og utgjør en stor del av bebyggelsen i Gamlebyen, på Grønland og Tøyen, i Hausmannskvartalene, på Fredensborg, Meyerløkka, St. Hanshaugen, Bolteløkka, Adamstuen, Hegdehaugen, Majorstuen, i Homansbyen og Bak Slottet, og på Uranienborg, Frogner, Ruseløkka og Skillebekk. Blant forretningsgårdene i Kvadraturen og områdene nord for Karl Johans gate utgjør murgårdene en betydelig andel.[514]

Det aller meste av murbyens gateregulering er beholdt og utgjør en viktig del av strukturen av indre by. Bare murgårdsstrøkene Vaterland og Vika er revet og gitt ny gate- og kvartalsstruktur. Mange av tomtene i denne gatereguleringen var ubebygget i 1910, slike at murbyens gate- og kvartalsstruktur derfor er mer dominerende i indre by enn antall murgårder skulle tilsi.

 
Krysset Fossveien / Helgesens gate, Grünerløkka, med Fossveien 19, nybygg godkjent 2014 i 7 etasjer.

Mange av gårdene som utgjør murbyen står på Byantikvarens gule liste som bevaringsverdige. I 2002 ble ca. 1800 murgårder ført inn på Gul liste.[515] Saksbehandlingsreglene som ble innført med kongelig resolusjon fra 1992 knyttet til murbyen ble bekreftet av staten i kgl. res. 31.8.2001 i forbindelse med Oslos kommuneplan 2000. Men i denne kongelige resolusjonen sier regjeringen at den ser positivt på at Oslo lager en «tematisk kommuneplan for byutvikling og bevaring. Når denne planen er vedtatt, vil den kunne sikre kulturminneinteressene i Oslo på en mer hensiktsmessig måte, og derfor gi grunnlag for å oppheve saksbehandlingsregelen knyttet til murbyen som har stått siden 1992.»[516]

Plan- og bygningsetaten la i 2005 frem utkast til Kommunedelplan byutvikling og bevaring kalt Fremtid med fortid. Utkastet var på høring i 2005 og 2006, ble revidert i 2009, men ble aldri vedtatt.[517] Noen av forslagene i utkastene er brukt i kommuneplan 2015.

Oslos kommuneplan 2015[518] bygger på at befolkningsvekst og behov for at byen er attraktiv og bærekraftig gjør at boligbygging er et sentralt mål og det skal for en stor del skje i indre by i form av fortetting. Samtidig skal planen «sikre en bærekraftig og klimanøytral byutvikling som ivaretar og videreutvikler byens bymessige, naturgitte og historiske kvaliteter, som byens landskap, blågrønn struktur og byområder med ulike byplangrep, arkitektur- og kulturminnekvaliteter.»

Planen er omstridt[519] og særlig har diskusjonene handlet om at

  • murgårdenes status forandres, slik at noen beholder et sterkt vern gjennom hensynssoner, mens i utviklingsområder åpnes det for riving av murgårder og fortetting uten forberedelse gjennom reguleringsplan med offentlig høring, som er normalordningen i plan- og bygningsloven. Når planen åpner for nybygging i større høyder enn før, blir tomtene mer verdt, og presset mot riving øker. Bakgårder med bolig og næring ble sent på 1900-tallet revet for å gi lys og luft og gjøre murbyen mer attraktiv, mens kommuneplanen, ved å legge opp til å bygge høyere og tettere, vil snu utviklingen i retning av den opprinnelige murbyen, påpekte byantikvaren.[520] Av 3500 bevaringsverdige bygninger (på Gul liste) i indre by i 2014, lå 1250 i utviklingsområder.[521]
  • murbyen er gjennom dette ikke lenger vurdert som bevaringsverdig som sådan, hensynet til boligbygging og fortetting går foran, og Gul liste og Riksantikvarens NB!-register får uklar status når det gjelder murbyen.[522] Bygningene på gul liste er ikke avmerket på temakartet T5 Kulturminner i planen.[523] Planen svekker den beskyttelsen mot riving og fortetting som verneverdige murgårder i indre by har hatt siden 1970-årene, ved at vernevedtak etter kommuneplan 2015 krever omfattende prosess, mens riving og fortetting kan avgjøres av Plan- og bygningsetaten uten reguleringsplan.[524]
  • over 100 planer som innebar bevaring av mindre områder ble opphevet, ni slike planer ble opprettholdt
  • i strøksgatene kan det bygges syv meter (to ekstra etasjer) høyere enn høyden på eksisterende bygninger. Alle strøksgatene, der det kan gis anledning til inntil syv meter over eksisterende byggehøyde, er dominert av murgårdsbebyggelse. Ikke hele gatene er klassifisert som strøksgater. Strøksgatene er: Grønland og Grønlandsleiret, Trondheimsveien, Vogts gate, Torggata, Thereses gate, Frognerveien, Hegdehaugsveien, Bogstadveien og Bygdøy allé.

De tre hensynssonene med tema «bevaring kulturmiljø» er Majorstuen-Marienlyst, Bislett-St. Hanshaugen-Ila og Grünerløkka-Sofienberg. Etter mekling mellom Riksantikvaren og Oslo kommune ble i alt 21 områder med nasjonale kulturminneinteresser gitt særlige bestemmelser om saksbehandling, herunder «Nasjonsbyggingen og den representative byen, industribyen langs Akerselva og murbyen (1800-tallet)». Det gjelder områder som Kvadraturen, Karl Johans-aksen fra Jernbanetorget til og med Slottet, Homansbyen og trehusbebyggelsen på Vålerenga og Kampen. I disse områdene vil det bli stilt krav om reguleringsplan dersom foreslått utbygging kommer i vesentlig konflikt med viktige kulturminneinteresser.[525] Under bystyrets behandling ble ni av bevaringsplanene opprettholdt, blant disse deler av Hausmannskvartalene, kvartaler øst for Domkirken, Frydenlundområdet ved Bislett, og murgårdskvartal Teatergata/Akersgata.[526]

 
Ruseløkka skole, revet 2018.

Et nytt virkemiddel er utviklingsområder i indre by: områder som har et utviklingspotensial som er viktig å utnytte for en bærekraftig fortetting, en generell oppgradering og økt funksjonsmangfold. I utviklingsområder er det mulig å gå rett på byggesak også der høyder overstiger det som er i dag er vanlig i området (saksbehandling «uten omfattende reguleringsprosesser».[527]

I 2006 ble Birkelunden kulturmiljø fredet, med 15 kvartaler som inneholder 139 bygårder, Paulus kirke, Grünerløkka skole og parken Birkelunden. Dette var det første kulturmiljøet i en by som ble fredet i Norge.[528]

Spørsmålet om hva som er akseptabel bevaring av murgårder, har blitt debattert i årtier. Stensbak-gården ved Youngstorget ble gjenoppbygget etter brann i 1997 med rehabiliterte fasader som dekket et helt nytt bygg (såkalt skjermbevaring). Karl Johans gate 37 med kjøpesenteret Paleet ble i 1990 åpnet med fasader i betong, gjenskapt med opprinnelig utseende, og samme skjedde med nr. 39–41 i 1985. Byplankontoret hadde allerede i 1971 vurdert en slik løsning som akseptabel, men senere avvist utbyggernes planer. Utbyggere hadde interesse av å bygge høyt og tett bak byggelinjen mot gaten, men samtidig ble det lønnsomt å bevare fasader som mange nå oppfattet som vakre og stemningsskapende.[529]

Et stridspunkt har vært om de opprinnelige materialer må være til stede for at en bygning skal være meningsfull å bevare (materialautentisitet), eller om det nok at det er brukt opprinnelige teknikker og materialtyper (prosessautentisitet) eller at det er tilstrekkelig at det gjenskapte har samme utseende som det opprinnelige (visuell autentisitet). For opplevelsen av en bevart bygning kan også interiører (trappeoppganger, leiligheter, lokaler for butikker og serveringssteder) være viktige.[530]

Å pusse opp bygårder slik at utseende nærmer seg det opprinnelige, er blitt moteriktig, og bevisstheten om arkitektur er økende, ifølge Byantikvaren. Det gjelder dører, vinduer, materialer og farger på fasaden, hjørnetårn m.m.[531]

I 2017 ble Brødrene Sundt Maskin & Serviceverksted AS i Lakkegata 55 sagt opp fra lokalene. Bedriften ønsket vern av fabrikkbygningene fra 1860- til 1890-årene og monteringshallen med shedtak fra tiden rundt 1. verdenskrig, og at bedriftens bruk og drift skulle være en del av vernegrunnlaget. Eier av tomten fikk tillatelse til delvis riving og kompakt utnyttelse til ny virksomhet. Verneinteressene hevdet at nedleggelse av en levedyktig bedrift på dette grunnlaget bygger på et syn der industriens plass i byen er redusert til en rustikk og estetisert historisk arkitekturkulisse.[532]

I forbindelse med utbygging på tidligere havne- og industriområder langs sjøfronten har det blitt fremmet alternativer som innebærer tradisjonell kvartalsstruktur med bolig og næring blandet og en skala nærmere murbyen enn kommunens forslag, tre til maks. åtte etasjer. Plansmie for Filipstad ble holdt i 2012 og byrådet utsatte behandlingen i 2016 for å se nærmere på forslaget, som da hadde fått oppslutning i bydelsutvalget og en del organisasjoner og vellag.[533] Det ble laget tilsvarende forslag for Bjørvika i 2008 på initiativ fra Bydel Gamle Oslo.[534]

 
Nytt gategulv og beplantning 2017. Deichmans gate, Fredensborg, rød gård er nr. 21.

Den tette, indre byen er miljøvennlig når det gjelder transportbehov, med få kvadratmeter bolig per person, lavt energiforbruk til oppvarming og redusert press på matjord og verneverdige naturområder rundt byen. Tetthet gir også effektive kommunale tjenester. Utbyggere vil fortette med små leiligheter i de attraktive strøkene nær sentrum som gir sikker og høy pris, heller enn i ytre by, der fortjenesten er lavere og mer utsatt for konjunkturer. Den tette byens kvaliteter kan bli redusert ved sterk fortetting, og dette dilemmaet har vært en viktig del av kritikken mot kommuneplanens fortettingsstrategi. Kritikere mener at verken klima- og miljøhensyn eller hensynet til å tilby boliger til den faktiske innflytter- og innvandrerbefolkningen krever at man fortetter de sentrale delene av byen, der tettheten er størst fra før, og at myndighetenes og utbyggernes historie om at den sterke befolkningsveksten skaper et umettelig boligbehov og vil fortsette den sterke byveksten, bygger på et usikkert grunnlag.[535] Både påbygging med nye etasjer, riving av historiske bygninger og nybygg endrer det preget av passe tett by som gjør Oslos indre by attraktiv. Kritikerne peker på at tettheten i Oslos indre by er den klart høyeste i landet – ca. 11 500 innbyggere per kvadratkilometer i 2012[536] – og det å sette boligtall foran bevaringsverdi og lys, luft og rekreasjonsarealer for beboerne er urimelig.[229]

Murbyen i Oslo er dominert av gårder på fire etasjer, lavere enn København og Stockholm. Ved mer enn fem etasjer opphører kontakten mellom husene og gateplanet raskt, til fjerde etasje kan man innenfra se armbevegelser og høre tale og skrål fra gaten, og de om går på gaten kan se detaljer i hele fasaden og hva som skjer i bygningen. Smale gater, som Oslos med 12 eller 15 meter, gir oppfattelsen av mennesker og bygninger høyere intensitet, skalaen er tilpasset menneskers sanser og muligheter, blant annet til å oppleve hva som foregår ved fasadene på begge sidene av gaten. Lange kvartaler, hyppige avbrytelser i gåingen som ventetid ved gatekryss og underganger og fotgjengerbroer er negativt for fotgjengertrafikken, og i murbyen er det få slike forhold. Biltrafikken har dessuten lav hastighet og bilene er forholdsvis få, mens det er mange fotgjengere. Slik trafikkintegrasjon med prioritering av fotgjengere er det beste prinsippet når det er ønskelig at biler skal kunne komme helt frem til boligene.[537]

I statsbudsjettet for 2017 ble det bevilget 2 mill. kr til et Prosjekt Murbyen i regi av Fortidsminneforeningen i samarbeid med Byantikvaren. Initiativet i Stortinget ble tatt av Venstres Ola Elvestuen. Prosjektet driver et bygningsvernsenter som yter konsulenttjenester til gårdeiere, holder byvandringer og foredrag, driver nettsiden murbyenoslo.no med mer.[538]

Etter flere store branner startet Brann- og redningsetaten prosjektet Brannsikker bygård i 2001. Det føres tilsyn med hver gård, og dårlig brannmotstand mellom leilighet og trapperom er et gjennomgående tema. Utskifting av leilighetsdører er et aktuelt bevaringstema, i og med at en stor andel av de opprinnelige dørene er i bruk.[539] Interessen for å bygge balkonger på murgårder er stor på 2000-tallet. Kommunen tillater normalt ikke balkonger mot gaten, men mot gårdsrommet bygges det mange.[540] Byantikvaren kartlegger de best bevarte bygårdsrommene i et eget prosjekt fra 2017.[541]

Fra 1980-årene ble det vanlig å småbutikkene i murgårdene ble tatt i bruk som leiligheter, i mange tilfeller utleie drevet som næring. Slik bruksendring er lovlig, men står i strid med myndighetenes krav om at det i nye bygninger skal være aktivitet på gateplan. Hyppige eierskifter og stadig ny bruk kommer ofte i konflikt med bevaringshensyn. En ny bruk er å feste benker på sokkelen og ha uteservering hvor gjestene sitter langs veggen. Byantikvaren mente i 2017 at hovedprinsippet bør være at kultur- og arkitekturhistoriske interessante fasadeelementer bør bevares eller tilbakeføres, at alle gamle forretningslokaler bør ha innsyn fra gaten, alle elementer eldre enn 1940 bør bevares, at den opprinnelige oppdeling og plassering av dører og vinduer bør bevares, og at en fasade med elementer både fra 1800-tallet og ombygging i 1930-årene kan være bevaringsgverdig.[542]

En undersøkelse av boligverdi for boliger som var fredet, vernet eller sto på Gul liste, og som var solgt i perioden 2004 til 2013, viste at verdien av boliger med verneverdi var høyere verdien av boliger som det offentlige ikke hadde gitt verneverdi. Helhetlige områder med verneverdi ga høyere priseffekt enn enkeltbygg. En høy andel av boligene på gul liste i undersøkelsen tilhører murbyen. Undersøkelser i Danmark, Sverige og England viser tilsvarende resultater.[543]

ReferanserRediger

  1. ^ Oslo leieboerforening ble stiftet i 1933, men organisering av leieboere går tilbake til 1913.
  2. ^ Gårdeierne organiserte seg i 1894 i egen forening, se Oslo gårdeierforening gjennem 50 år : 1894-1944, utgitt av foreningen i 1944.
  3. ^ Aftenposten, 7.8.1868 side1.
  4. ^ I bøker og tidsskrifter tilgjengelig på nb.no forekommer murbyen første gang på 1900-tallet i en fagbok om forsikring fra 1967, da med ordet i hermetegn. Den andre er i Anne Louise Gjesdahl Christensens bok Vålerenga – treby i murbyen fra 1972, etter det fem forekomster i St. Hallvard som alle er knyttet til hennes bok. Ingen andre forekomster i tidsskrifter før 1996, da Oslo Byes Vel skriver om murbyen i sin årsberetning.
  5. ^ a b c 1899-loven § 28.
  6. ^ Hans Jacob Hansteen: «Murbyen i Oslo. Bredden i verneperspektivet». I Murbyen Kristiania 1850–1900., side 19.
  7. ^ Aslaksby 1998, side 429.
  8. ^ Christensen 2007, side 2930.
  9. ^ Christensen, Myhre 1990, side 180 og 218, Aslaksby 2000, side 68.
  10. ^ Myhre 1990, side 180.
  11. ^ Truls Aslaksby: «Lovverkets innvirkning på byggeskikken i Christiania i forrige århundre; illustrert ved noen eksempler fra Karl Johan-kvartalet». I: Byggekunst, 1985, side 284.
  12. ^ Morten Stige hos Byantikvaren intervjuet i «Nå kan eiere av eldre murgårder i Oslo få gratis hjelp». Aftenposten, 27. august 2017.
  13. ^ Hans Jacob Hansteen: «Murbyen i Oslo. Bredden i verneperspektivet». I Murbyen Kristiania 1850–1900., side 19–20. 1914 er også brukt i Oslo. Kulturmiljøet i byutviklingen. Byantikvaren, 2002, side 15.
  14. ^ Elin Hallberg. «Murbyen Oslo. Et samarbeidsprosjekt i regi av Fortidsminneforeningen». I: Fremtid for fortiden, 3-4/2017, side 21.
  15. ^ Hans Jacob Hansteen: «Murbyen i Oslo. Bredden i verneperspektivet.» I Murbyen Kristiania 1850–1900, side 19.
  16. ^ Reguleringsplan 1912 og Truls Aslaksby: «Første oppdrag i Kristiania. «Rundingen».» I: Harald Hals og Det engelske kvarter. Oslo: Orfeus, 2012, side 11. ISBN 978-82-93140-13-9, Kjeldstadli 1990, side 371–76 og Brekke, Nordhagen og Lexau 2003, side 260.
  17. ^ Femogtyve års byggevirksomhet 1908–1933 : en oversikt over murmester Karl W. Johnsens og hans firmaers boligbygging i Oslo og Aker. Eget forlag, 1933, side 41. Besøkt 12.11.2018.
  18. ^ Mur. Mesterverk i mur. Norske Murmesteres landsforening 1906–2006. Oslo: Norske Murmesteres landsforening, 2006, side 163–64. ISBN 82-303-0674-5.
  19. ^ Hans Jacob Hansteen: «Murbyen i Oslo. Bredden i verneperspektivet». I Murbyen Kristiania 1850–1900., side 17.
  20. ^ Statistisk årbok for Oslo by 1971–73, tabell 84 d), side 60. Tallene for boliger i murbygg er 14 596 og for bygg i betong og betong/hulsten 29 604 for årene 1950 til 1963.
  21. ^ Femti år i kamp for kvalitet 1934–1984. Murmesternes forening i Oslo. Oslo, eget forlag, 1983, side 82–83.
  22. ^ Loven ble forberedt av en komité der medlemmene var generalmajor Benoni Aubert, justitiarius J.L. Berg og kjøpmann Jørgen Young, se Juhasz 1965, side 13.
  23. ^ Fredriksen 1948, side 5–8.
  24. ^ Aslaksby 1985, side 284–85.
  25. ^ Om endringene i 1833, se Aslaksby 1986, side 72–75 og Fredriksen 1948, side 15–18.
  26. ^ Fredriksen 1948, side 18–19.
  27. ^ Aslaksby 2017, side 33 og 61 og Fredriksen 1948, side 21–22.
  28. ^ «Trappeloven.» Lov om Foranstaltninger til Betryggelse mot Ildsfare i større Vaningsbygninger. 1895. Besøkt 14.12.2018.
  29. ^ Kongelig resolusjon 23. mai 1863.
  30. ^ O nr. 32 (1868–69).
  31. ^ Bruun 1999, side 116.
  32. ^ Aker 1837–1937. Kommunens styre og forvaltning gjennom 100 år. Oslo: Aker kommune, 1940, side 218–54.
  33. ^ Truls Aslaksby: «Med lov skal byen bygges. Lovgivningens betydning for byutviklingen i 1800-årene». I: Fremtid for fortiden, 4/2008, side 10–11.
  34. ^ Aslaksby 2017, side 34, 98 og 218 og Myhre 1990, side 371, Fredriksen 1948, side 59 og Aslaksby 1998, side 75.
  35. ^ 1827-loven §§ 1, 2, 5, 58 og 59, 1842-loven §§ 1, 6, 58 og 59, 1875-loven §§ 1, 2 og 5 og 1899-loven §§ 1, 2 og 3.
  36. ^ Beretning om Kristiania kommune for årene 1887−1911. Kristiania kommune, 1914, side 166–72.
  37. ^ Myhre 1990, side 384, 385, 387 og 394.
  38. ^ Siri Hoem: «Bystrategi som splitter.» I: Fremtid for fortiden. 2/2017, side 3.
  39. ^ Delutredning III, side 13 og Oslo. Kulturmiljøet i byutviklingen. Byantikvaren i Oslo, 2002, side 18.
  40. ^ Geir Thomas Risåsen: «Tårn på gesimsen» I: Fremtid for fortiden, 4/1988, side 6–8.
  41. ^ Aslaksby 1998, side 25 og 433.
  42. ^ Myhre 1990, side 361.
  43. ^ Aslaksby 1998, side 65.
  44. ^ Aslaksby 2000, side 68–69.
  45. ^ Mari Lending: Omkring 1900. Kontinuiteter i norsk arkitekturtenkning. Oslo, Pax, 2007, side 67–68, 70, 75, 77, 79–80. ISBN 978-82-530-3079-1.
  46. ^ a b Aslaksby 1998, side 155.
  47. ^ Aslaksby 1998, side 412.
  48. ^ James E. Vance, Jr.: The continuing city. Urban morphology i Western civilization. Baltimore og London: The John Hopkins University Press, side 374. ISBN 0-8018-3802-9.
  49. ^ Lars Roede: Byen bytter byggeskikk. Christiania 1624–1814. Dr.avhandling. Arkitekthøgskolen i Oslo, 2001, side 75 og NB!-registeret Kvadraturen.
  50. ^ Moland 2014, side 15 og 26.
  51. ^ Pipergården i Rådhusgata 15 ble i 1765 oppført i fire etasjer, men etter 15 år ble fjerde etasje tatt ned igjen. Christensen 2007, side 309.
  52. ^ Motivene side 505 og §§ 4, 22 og 30.
  53. ^ Fredriksen 1948, side 11.
  54. ^ Odelstinget 22. juli 1842, side 260 og 264 og §§ 5, 7, 9 og 24.
  55. ^ Aslaksby 1986, side 136.
  56. ^ O. nr. 3 1858, side 4 og 10 og loven § 10.
  57. ^ Spiro Kostof: The city assembled. The elements of urban form through history. London, Thames & Hudson, 1992, side 203–04. ISBN 978-0-500-28172-7
  58. ^ Christensen 2007, side 124–5.
  59. ^ Dokument No. 81 for 1875 Bemerkninger ved udkast til bygningslov for Christiania, af stadsfysikus Bidenkap. og Innst. O No. 59, side 142–43.
  60. ^ Stephan Tschudi-Madsen: «Bokens plass i byen». I: Sehesteds plass. Bokens plass. Oslo, Aschehoug, 1997, side 9–11. ISBN 82-03-22238-2.
  61. ^ Fredriksen 1948, side 32–33.
  62. ^ Myhre 1990, side 219.
  63. ^ Statistisk årbok for Kristiania 1894, tabell 16.
  64. ^ Arne Gunnarsjaa: Arkitekturleksikon. Oslo, Abstrakt, 2. utgave 2007, side 395. ISBN 978-82-7935-197-9.
  65. ^ Murbyen Kristiania 1850–1900, side 3.
  66. ^ Introduksjon side 2 og Hans Jacob Hansteen: «Murbyen i Oslo. Bredden i verneperspektivet.» I Murbyen Kristiania 1850–1900, side 16–17 og Bruun 2008, side 5.
  67. ^ Brekke, Nordhagen og Lexau 2003, side 259 og Pedersen 1965, side 190 og 195–96.
  68. ^ Brekke, Nordhagen og Lexau 2003, side 261 og Aslaksby 2017, side 181.
  69. ^ Lov om bygningsvæsenet i kjøpstederne, § 1. Loven gjaldt ikke Christiania, se § 48.
  70. ^ a b Aslaksby 1986, side 134.
  71. ^ Marte Boro: «Leiligheter for fattig og rik». I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 40.
  72. ^ Aslaksby 1998, side 124.
  73. ^ Lajos Juhasz: «St. Olavs gate». I: Byminner 1/66, side 8–9.
  74. ^ Truls Aslaksby: «Første oppdrag i Kristiania. «Rundingen».» I: Harald Hals og Det engelske kvarter. Oslo: Orfeus, 2012, side 11. ISBN 978-82-93140-13-9. I Aslaksby 1998, side 169, nevnes eksempler fra Meyerløkken og Victoria terrasse.
  75. ^ Fredrik Armand Borgen: «Bakgårdslabyrinten». I: Fremtid for fortiden, 3-4/2017, side 4–11.
  76. ^ Marte Boro: «Leiligheter for fattig og rik». I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 41.
  77. ^ Aslaksby 1998, side 362.
  78. ^ Engh og Gunnarsja 1984, side 89.
  79. ^ Lovendringene 1858 § 3, 1875-loven § 39, Aslaksby 1986, side 77, 179, 198 og 201, 204. Et eksempel på maksimal utnyttelse ved å utnytte overgangen mellom regelverk før og etter 1875-loven er Motzfeldts gate 6 C og D og Breigata 16 og 18 på Grønland, se Aslaksby 2017, side 147.
  80. ^ Kjeldstadli 1990, side 30–31.
  81. ^ Spiro Kostof: The city assembled. The elements of urban form through history. London, Thames & Hudson, 1992, side 118. ISBN 978-0-500-28172-7.
  82. ^ 1827-loven § 12 og side 508, 1842-loven § 13, 1875-loven §§ 16 og 19, 1899-loven § 62, Aslaksby 2017, side 46 om trapper ut i gaten.
  83. ^ Aslaksby 1998, side 535.
  84. ^ a b Arne Lie Christensen: «Murbyen». I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 5.
  85. ^ Sjur Helseth: «Byer i lys lue – i lys av historien». I: Fremtid for fortiden 2/2014, side 18.
  86. ^ 1827-loven §§ 13 og 22, 1842-loven § 14, 1875-loven § 17.
  87. ^ Truls Aslaksby: «Lovverkets innvirkning på byggeskikken i Christiania i forrige århundre; illustrert ved noen eksempler fra Karl Johan-kvartalet». I: Byggekunst, 1985, side 285.
  88. ^ Thomas Thiis-Evensen: Steder i Oslo. Oslo, Dreyer, 1976, side 121. ISBN 82-09-01281-9, Myhre 1990, side 423, Geir Thomas Risåsen: «Tårn på gesimsen» I: Fremtid for fortiden, 4/1988, side 6–8 og Aslaksby 1998, side 536.
  89. ^ Aslaksby 1998, side 160 og 168.
  90. ^ Aslaksby 2017, side 105.
  91. ^ Aslaksby 1998, side 241.
  92. ^ Aslaksby 2017, side 33.
  93. ^ Myhre 1990, side 184–91, gir en god oversikt over myndighetenes styring av byutviklingen på 1800-tallet.
  94. ^ Spiro Kostoff: The city assembled : the elements of urban form through history. London: Thames & Hudson, 1992, side 268. ISBN 978-0-500-28172-7.
  95. ^ Juhasz 1965, side 12–23 og Pedersen 1965, side 194.
  96. ^ § 6 og s. 272.
  97. ^ Juhasz 1965, side 22, 25 og 28 og Myhre 1990, side 365.
  98. ^ Aslaksby 1998, side 115.
  99. ^ Juhasz 1965, side 26–27.
  100. ^ Juhasz 1965, side 31-32.
  101. ^ O 34 1863 Om Forandringer i Lov av 8d September 1842 om Bygningsvæsenet i Christiania. 5 sider. stortinget.no. Besøkt 10.12.2016.
  102. ^ Juhasz 1965, side 31
  103. ^ Pedersen 1965, side 190–208. Pedersens foredrag gir en sjelden og god gjennomgang av byplanhistorien, av stor verdi for å forstå murbyen.
  104. ^ Oth. Prp. No. 22 1875, side 3 og § 7.
  105. ^ Moland 2014, side 144.
  106. ^ Moland 2014, side 147–48. og Bystyret sak 74/1912-1913 Beretning om reguleringsplanen av 1912.
  107. ^ Myhre 1990, side 365–66.
  108. ^ Murbyen Kristiania 1850–1900, side 4, Myhre 1990, side 362 og Aslaksby 2017, side 117.
  109. ^ Oslo. Kulturmiljøet i byutviklingen. Byantikvaren i Oslo, 2002, side 8.
  110. ^ Knut Kjeldstadli: «Bydeler og bydelshistorie: Hva er en bydel?» I: St. Hallvard, 2/1987, side 9–14.
  111. ^ Aslaksby 1986, side 92.
  112. ^ Aslaksby 1998, side 69.
  113. ^ Aslaksby 1998, side 361.
  114. ^ Urban renewal Berlin. Experience, examples, prospects. Berlin. Senate Building and Housing Department, 1991, side 165.
  115. ^ Moland 2014, side 49, 68, 77–78, 144–45.
  116. ^ Thomas Thiis-Evensen: Steder i Oslo. Oslo, Dreyer, 1976, side 129. ISBN 82-09-01281-9.
  117. ^ a b Arne Lie Christensen: «Murbyen». I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 6.
  118. ^ Moland 2014, side 77 og James E. Vance, Jr.: The continuing city. Urban morphology in Western civilization. Baltimore og London: The John Hopkins University Press, side 326. ISBN 0-8018-3802-9.
  119. ^ Aslaksby 2017, side 177 og 180.
  120. ^ Kommunens kart 1911.
  121. ^ Jan Gehl: Byer for mennesker. Nykøbing. Bogværket, 2010, side 48. ISBN 978-87-92420-11-4.
  122. ^ Moland 2014, side 163.
  123. ^ 1827-loven § 19.
  124. ^ Provisorisk Anordning angaaende Bygnings- og Brandvæsenet i Christiania Bye og Forstæder av 15. november 1819, omtalt i Aslaksby 1986, side 72 og Aslaksby 2017 side 32.
  125. ^ Kart over grensen for bygningslovens virkeområde etter utvidelsen finnes i Roede 2016, side 138–39. ISBN 978-82-530-3864-3, og Aslaksby 2017, side 42.
  126. ^ Truls Aslaksby: «Lovverkets innvirkning på byggeskikken i Christiania i forrige århundre: illustrert ved noen eksempler fra Karl Johan-kvartalet». I Byggekunst, 1985, side 284 og Aslaksby 1986, side 53–55.
  127. ^ Kart over Kristiania 1900. Oslo kommune, Byarkivet. Besøkt 13. desember 2016.
  128. ^ Folke- og boligtelling 1920, side 7* og 8*.
  129. ^ Aslaksby 1986, side 91.
  130. ^ a b Marte Boro: «Leiligheter for fattig og rik». I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 36.
  131. ^ Myhre 1990, side 201.
  132. ^ Truls Aslaksby: «Første oppdrag i Kristiania. «Rundingen».» I: Harald Hals og Det engelske kvarter. Oslo: Orfeus, 2012, side 12–13. ISBN 978-82-93140-13-9.
  133. ^ Brekke, Nordhagen og Lexau 2003, side 250 og Aslaksby 1998, side 75–76.
  134. ^ Myhre 1990, side 378–79.
  135. ^ Aslaksby 1986, side 97–99 og 129, Aslaksby 2017, side 52–56 og Fredriksen 1948, side 19–20.
  136. ^ Kjeldstadli 1990, side 31–32.
  137. ^ Myhre 1990, side 217 og 364.
  138. ^ Roede 2016, side 180.
  139. ^ James E. Vance, Jr.: The continuing city. Urban morphology i Western civilization. Baltimore og London: The John Hopkins University Press, side 379 og 384. ISBN 0-8018-3802-9.
  140. ^ Finn Erhard Johannessen: I støtet. Oslo Energi gjennom 100 år. 1892–1992. Oslo, Ad Notam Gyldendal, 1992, side 10. ISBN 82-417-0174-8.
  141. ^ Fredrik Schreiner: Oslo gassverk 1848–1978. Et stykke byhistorie. Oslo. Universitetsforlaget, 1984, side 20.
  142. ^ Magne Brekke Rabben: Sykkelens historie i Norge. Trondheim: Museumsforlaget, 2017, side 93 og 129. ISBN 978-82-83050-493
  143. ^ James E. Vance, Jr.: The continuing city. Urban morphology i Western civilization. Baltimore og London: The John Hopkins University Press, side 389. ISBN 0-8018-3802-9.
  144. ^ Magne Brekke Rabben: Sykkelens historie i Norge. Trondheim: Museumsforlaget, 2017, side 32, 42, 59, 62, 73, 89, 94, 97, 129 og 131. ISBN 978-82-83050-493
  145. ^ Dokument No. 81 for 1875 Bemerkninger ved udkast til bygningslov for Christiania, af stadsfysikus Bidenkap, side 1.
  146. ^ Fredriksen 1948, side 29–30.
  147. ^ Lov om Forpligtelse for Bygningseiere i Kristiania til i visse Tilfælde at deltage i Bekostning ved Oparbeidelse af Gader m.v., vedtatt 1880. Besøkt 2.1.2019.
  148. ^ Aslaksby 1998, side 148.
  149. ^ Aslaksby 1998, side 146. Juhasz 1965, side 28, nevner eksempel fra området nord for Karl Johans gate i 1846.
  150. ^ Vei- og gatedekker. lokalhistoriewiki.no. Besøkt 11.3.2019.
  151. ^ Karl Otto Ellefsen: Hovedstadsregionens utfordringer. Oslo mot 2030. Utfordringer og muligheter. Foredrag på oppstartkonferanse 14.4.2011, Oslo kommuneplan 2013.
  152. ^ Aslaksby 1998, side 321.
  153. ^ Fredriksen 1948, side 34.
  154. ^ Aslaksby 1986, side 76–77 og Aslaksby 2017, side 31–32.
  155. ^ Aslaksby 1986, side 48.
  156. ^ Myhre 1990, side 45 og 53.
  157. ^ Fredriksen 1948, side 10–11.
  158. ^ Juhasz 1965, side 12.
  159. ^ Aslaksby 1998, side 42 og 296–97 og Aslaksby 2017, side 143.
  160. ^ Beretning om Kristiania kommune for årene 1887−1911. Kristiania, Kristiania kommune, 1914, tabell over byggevirksomheten i byen 1837–86 og Myhre 1990, side 181.
  161. ^ Brekke, Nordhagen og Lexau 2003, side 231.
  162. ^ Myhre, 1990, side 182 og 385.
  163. ^ James E. Vance, Jr.: The continuing city. Urban morphology i Western civilization. Baltimore og London: The John Hopkins University Press, side 361. ISBN 0-8018-3802-9.
  164. ^ a b Aslaksby 1998, side 83 og 298–99.
  165. ^ Myhre 1990, side 256 og 363, Kjeldstadli side 206–08 og Aslaksby 1998, side 178–79, 205–06, 212, 249, 276–77 og 301–02.
  166. ^ Myhre 1990, side 219, Aslaksby 1998, side 215–17.
  167. ^ Aslaksby 1998, side 299 og 302.
  168. ^ a b Statistisk årbok for Kristiania 1900, side 9.
  169. ^ Aslaksby 1998, side 301.
  170. ^ Myhre 1990, side 379.
  171. ^ Ramm, Harald: I næringslivets tjeneste. Christiania Børs 1819–1924. Oslo Børs 1925–1969. Oslo Børs, 1969, side 56, 68, 71–77.
  172. ^ Aslaksby 1998, side 196 og 203.
  173. ^ Fredriksen 1948, side 29. Hans tall for økning i antall bebodde leiligheter (42 %) er feilregnet, her er brukt riktig tall, 27 841 og 48 388 som gir 73 %.
  174. ^ Fredriksen 1948, side 67.
  175. ^ Truls Aslaksby: «Murby à la ALC». I: Fremtid for fortiden, 3-4/2013, side 82. Festskrift til Arne Lie Christensen.
  176. ^ Fredriksen 1948, side 64, henviser til Dok. 48/1899.
  177. ^ Referat fra Arbeiderpartiets boliglandsmøte 1916, side 39 og 41.
  178. ^ Aslaksby 1998, side 19–20, 38, 359 og 412.
  179. ^ Se for eksempel Jon Gunnar Arntzen og Stig-Audun Hansen: Oslo 1900–1925. Oslo, Kom, 2010, side 195: «… den hektiske byggevirksomheten opplevde en bråstopp – særlig på østkanten av byen – i forbindelse med det såkalte Kristiania-krakket i 1899, og det tok mange år før boligbyggingen tok seg opp igjen.» ISBN 978-82-92496-89-3.
  180. ^ Det var ca. 54 500 leiligheter i 1910.
  181. ^ Statistisk årbok for Kristiania. Ved utgangen av 1900 var det 51 195 leiligheter i byen.
  182. ^ Kjeldstadli 1990, side 32.
  183. ^ Statistisk årbok for Kristiania 1910, tabell 15.
  184. ^ Statistisk årbok for Kristiania 1910, tabell 6 og 9 og Folketelling 1910, tabell 1, 4 og 9.
  185. ^ Myhre 1990, side 375 og 528.
  186. ^ Ot.prp. nr. 15 (1903–1904) Angaaende utfærdigelse af en lov om forbud mod opførelse af træbygninger i landets byer m.v., side 11.
  187. ^ Odd Brochmann: By og bolig. En beretning om boligkulturens utvikling i Oslo. Oslo, Cappelen, 1958, side 112. Oslo Byes Vels boligundersøkelser, nr. 1.
  188. ^ Myhre 1990, side 444.
  189. ^ Tallet var 22 152 innbyggere på 49,8 hektar for Paulus. Beretning fra Kristiania Sundhedskommission for aaret 1899. Dokument 24 for 1900 Kristiania kommune.
  190. ^ Aslaksby 2017, side 137.
  191. ^ Marte Boro: «Leiligheter for fattig og rik». I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 36 og 41.
  192. ^ Fredriksen 1948, side 56.
  193. ^ Aslaksby 1986, side 81.
  194. ^ Aslaksby 2017, side 112 og Erik Oluf Melvold: «Den store bybrannen». I: St. Hallvard, 2/2007, side 36 og 40.
  195. ^ Bruun annen utgave 2008, side 40.
  196. ^ Tor Are Johansen: Under byens gater. Oslos vann- og avløpshistorie. Oslo kommune, Vann- og avløpsetaten, 2001, side 15, 31, 36–39. ISBN 82-9960-40-0-1.
  197. ^ Myhre 1990, side 431.
  198. ^ Myhre 1990, side 376. Oslo kommuneplan 1991, Aslaksby 1998, side 126 og Aslaksby 2017, side 136–37.
  199. ^ Odd Brochmann: By og bolig. En beretning om boligkulturens utvikling i Oslo. Oslo, Cappelen, 1958, side 43 og 80. Oslo Byes Vels boligundersøkelser, nr. 1.
  200. ^ Tor Are Johansen: Under byens gater. Oslos vann- og avløpshistorie. Oslo kommune, vann- og avløpsetaten, 2001, side 42, 48, 86 og 89. ISBN 82-9960-40-0-1 og Myhre 1990, side 431.
  201. ^ Myhre 1990, side 179 og 431.
  202. ^ Myhre 1990, side 144.
  203. ^ Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837−1886. Christiania Magistrat, 1892, side 187–91 og Tor Are Johansen: Under byens gater. Oslos vann- og avløpshistorie. Oslo kommune, vann- og avløpsetaten, 2001, side 20–26 og 91. ISBN 82-9960-40-0-1
  204. ^ Aslaksby 1986, side 140–41 og Aslaksby 2017, side 107.
  205. ^ Tor Are Johansen: Under byens gater. Oslos vann- og avløpshistorie. Oslo kommune, vann- og avløpsetaten, 2001, side 91 og 93. ISBN 82-9960-40-0-1.
  206. ^ Bård Alsvik: «Levekår og helse – eksemplet Kristiania: Sunnhetspoliti i bolig og på torg.» I: Øyvind Larsen m.fl. (red.): Helse og nasjonsbygging. Oslo, Gyldendal Akademisk, 2005, side 47. ISBN 82-05-34610-0.
  207. ^ Kjeldstadli 1990, side 312 og Tallak Moland: Historien om Akerselva gjennom de siste 400 år. Oslo, Christiania forlag, 2011, side 100–104. ISBN 978-82-997321-1-6.
  208. ^ Inge Torstenson: Fra nattmann til renholdsverk : avfall og renovasjon i Oslo gjennom 1000 år. Oslo, ProArk, 1997, side 13, 17, 24, 35, 40, 42–43, 47–49, 63, 64, 81, 85, 97, 99, 105. ISBN 82-91076-07-3.
  209. ^ Myhre 1990, side 260 og 337.
  210. ^ «Det å søke ly skjer nok i huset, men forberedes av bymiljøet. I Oslo var det særlig gatebelysningen og lyset som strømmet ut av husenes tallrike og store vinduer som ga byrommene den nødvendige karakter. Alle som er vokst opp i Oslo vil huske den trøst det varme lyset ga når en gikk gjennom gatene i regn eller snefokk.» Christian Norberg-Schultz: Mellom jord og himmel. En bok om steder og hus. Oslo: Universitetsforlaget, 1978, side 66. ISBN 82-00-05248-6.
  211. ^ Myhre 1990, side 423 og Fredrik Schreiner: Oslo gassverk 1848–1978. Et stykke byhistorie. Oslo. Universitetsforlaget, 1984, side 13, 18, 41 og 49. ISBN 82-00-06971-0.
  212. ^ Myhre 1990, side 432 og Fredrik Schreiner: Oslo gassverk 1848–1978. Et stykke byhistorie. Oslo. Universitetsforlaget, 1984, side 16, 54–55, 58–59 og 60. ISBN 82-00-06971-0 og Finn Erhard Johannessen: I støtet. Oslo Energi gjennom 100 år. 1892–1992. Oslo, Ad Notam Gyldendal, 1992, side 42. ISBN 82-417-0174-8.
  213. ^ Jan Eivind Myhre og Knut Kjeldstadli: Oslo – spenningenes by. Oslohistorie. Oslo, Pax, 1995, side 51. ISBN 82-530-1745-6.
  214. ^ Finn Erhard Johannessen: I støtet. Oslo Energi gjennom 100 år. 1892–1992. Oslo, Ad Notam Gyldendal, 1992, side 10, 31, 33, 34, 37, 40, 49, 59, 68, 84, 86, 93. ISBN 82-417-0174-8.
  215. ^ Myhre 1990, side 429.
  216. ^ Aslaksby 2017, side 43.
  217. ^ Aslaksby 1986, side 22.
  218. ^ Erling Annaniassen: Hvor nr. 13 ikke er … Boligsamvirkets historie i Norge, bind 1. Oslo: Gyldendal, 1991, side 15. ISBN 82-05-19103-4
  219. ^ Aslaksby 1998, side 425.
  220. ^ Aslaksby 2017, side 211–15 og 221.
  221. ^ Aslaksby 1998, side 352.
  222. ^ Kjeldstadli 1990, side 29–31 og 73–75.
  223. ^ James E. Vance, Jr.: The continuing city. Urban morphology i Western civilization. Baltimore og London: The John Hopkins University Press, side 307 og 327–28. ISBN 0-8018-3802-9.
  224. ^ Fredriksen 1948, side 56–57 og 62.
  225. ^ Aslaksby 1986, side 155–56.
  226. ^ Sprovin 2017, side 156–57.
  227. ^ Aslaksby 1998, side 608.
  228. ^ Marte Boro: «Leiligheter for fattig og rik». I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 36
  229. ^ a b Even Smith Wergeland: «Ekspandér eller dø! Kommuneplan for Oslo mot 2030». I: Byminner, 3-4/2014, side 6–11.
  230. ^ Siri Hoem: «Murbyen Oslo er liv laga!» I: Fremtid for fortiden, 3-4/2017, side 3.
  231. ^ 1875-loven §§ 26 og 71.
  232. ^ Arne Gunnarsjaa: Arkitekturleksikon. Oslo, Abstrakt, 2. utgave 2007, side 749. ISBN 978-82-7935-197-9.
  233. ^ Aslaksby 2017, side 214 og Marit Ekne Ruud: Historien om en gate. Motzfeldts gate på Grønland i Oslo 1890–1980-årene. Magisteravhandling. Universitetet i Oslo, 1987.
  234. ^ Aslaksby 2017, side 10.
  235. ^ Aslaksby 1986, side 74.
  236. ^ 1875-loven §§ 25 og 26, Oth. prop. 22 1875 side 4, Aslaksby 1998, side 402–3.
  237. ^ Aslaksby 1998, side 400.
  238. ^ Aslaksby 1986, side 109.
  239. ^ Aslaksby 1998, side 505–06.
  240. ^ Aslaksby 1998, side 394 og 398.
  241. ^ Aslaksby 1998, side 472 og 477.
  242. ^ Gode råd om gamle vinduer. Oslo, Fortidsminneforeningen, 2003, side 9.
  243. ^ 1827-loven § 32, 1875-loven § 18, kravet for å kunne slå utover var minst 3 ½ alen over fortau, 1899-loven § 44, kravet her var minst 2,20 meter over fortau, men lavere vinduer kunne slå utover dersom de ikke gikk lenger ut enn sokkelfremspringet, Aslaksby 1985, side 285.
  244. ^ Marte Boro: «Leiligheter for fattig og rik». I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 36 og Aslaksby 2017, side 49.
  245. ^ Arne Gunnarsjaa: Arkitekturleksikon. Oslo, Abstrakt, 2. utgave 2007, side 624–5. ISBN 978-82-7935-197-9.
  246. ^ 1827-loven § 18 og Aslaksby 1986, side 73.
  247. ^ Siri Hoem: «Takrenner og nedløp». I: Fremtid for fortiden 1/2014, side 17.
  248. ^ 1827-loven § 22 og motivene side 505–06, 1842-loven § 24, 1875-loven § 36, 1899-loven § 49 og Christensen 2007, side 126–27.
  249. ^ Bruun, side 41 og Aslaksby 1998, side 560.
  250. ^ 1827-loven § 13, 1842-loven § 14, 1875-loven § 17 og 1899-loven § 54.
  251. ^ 1827-loven § 22, lovendringene i 1833 § 7, 1842-loven § 24, 1875-loven § 37 og 1899-loven § 33.
  252. ^ Aslaksby 2017, side 218.
  253. ^ Delutredning III, side 60.
  254. ^ Roede, 2016, side 58, 70 og 124.
  255. ^ 1875-loven § 17 og Bruun, side 41–42.
  256. ^ Aslaksby 1998, side 364.
  257. ^ Aslaksby 1986, side 118 om arbeiderboligen i Grønland 12, bygget 1868, der de aller fleste hadde eget kjøkken og egen inngang.
  258. ^ Folketelling 1891, tabell 8.
  259. ^ Statistisk årbok for Kristiania 1910, tabell 10 og Folketelling 1910, tabell 6. Her er kolonnene mangler kjøkken, fjerdedels, tredjedels og halvt kjøkken slått sammen til uten eget kjøkken.
  260. ^ Statistisk årbok for Kristiania 1906, tabell 11.
  261. ^ Myhre 1990, side 376.
  262. ^ Marte Boro: «Leiligheter for fattig og rik». I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 39–41.
  263. ^ Odd Brochmann: By og bolig. En beretning om boligkulturens utvikling i Oslo. Oslo, Cappelen, 1958, side56–57. Oslo Byes Vels boligundersøkelser, nr. 1.
  264. ^ Aslaksby 1998, side 365 og 366.
  265. ^ Aslaksby 1998, side 472–73.
  266. ^ Bing, Kjos og Sandvik 2011, side 18–19. Kapitlet «Wessels gate 15 – en murgård på Meyerløkka» side 15–27 gir god beskrivelse av en murgård fra 1870-årene. Se også Norsk folkemuseums hjemmeside med artikler om Wessels gate 15 og bokkapitlet «En liten verden på tre etasjerom menneskene i Wessels gate 15.» av Morten Bing. Wessels gate 15 er også behandlet i Bing, Sandvik og Telste 2010.
  267. ^ Morten Bing: Østkanthjemmene og Østkantutstillingen. Boskikk og boligidealer i mellomkrigstidens Oslo. Oslo, Norsk folkemuseum, 2001, side 29. ISBN 82-90036-76-0
  268. ^ Aslaksby 1998, side 410.
  269. ^ Aslaksby 2017, side 145 og Bing, Sandvik og Telste 2010, side 69.
  270. ^ Folketelling 1875, tabell 15 side 89 og Myhre 1990, side 218.
  271. ^ Folketelling 1900, tredje hefte, tabell 6.
  272. ^ Folketelling 1910, tredje hefte, tabell 5.
  273. ^ Statistisk årbok for Kristiania 1899, tabell 8 og 11.
  274. ^ Folketelling 1910, tredje hefte, tabell 4 og 5.
  275. ^ Statistisk årbok for Kristiania 1899, tabell 8.
  276. ^ Myhre 1990, side 382.
  277. ^ Aslaksby 1998, side 369.
  278. ^ Myhre 1990, side 375 og Fredriksen 1948, side 14.
  279. ^ a b Aslaksby 2000, side 61.
  280. ^ Brekke, Nordhagen og Lexau 2003, side 229 og Odd Brochmann: By og bolig. En beretning om boligkulturens utvikling i Oslo. Oslo, Cappelen, 1958, side 63–64. Oslo Byes Vels boligundersøkelser, nr. 1. og Aslaksby 1998, side 126 og 479.
  281. ^ Aslaksby 2017, side 54.
  282. ^ Aslaksby 2000, side 61 og Aslaksby 2017, side 54–56.
  283. ^ Myhre 1990, side 217 og 369 og Aslaksby 1998, side 386.
  284. ^ Myhre 1990, side 307 og Aslaksby 1998, side 479–82.
  285. ^ Pål Henry Engh og Arne Gunnarsjaa: Oslo. En arkitekturguide. Oslo: Universitetsforlaget, 1984, side 108. ISBN 82-00-05961-8.
  286. ^ Aslaksby 1998, side 387.
  287. ^ Morten Bing: Østkanthjemmene og Østkantutstillingen. Boskikk og boligidealer i mellomkrigstidens Oslo. Oslo, Norsk folkemuseum, 2001, side 50. ISBN 82-90036-76-0. og Aslaksby 2017, side 170–175.
  288. ^ Aslaksby 1998, side 254–55 og Fredriksen 1948, side 66.
  289. ^ Myhre 1990, side 371 og Fredriksen 1948, side 69–70.
  290. ^ Erling Annaniassen: Hvor nr. 13 ikke er … Boligsamvirkets historie i Norge, bind 1. Oslo Gyldendal, 1991, side 50–55. ISBN 82-05-19103-4, Odd Brochmann: By og bolig. En beretning om boligkulturens utvikling i Oslo. Oslo, Cappelen, 1958, side 91–92. Oslo Byes Vels boligundersøkelser, nr. 1., Morten Bing: Østkanthjemmene og Østkantutstillingen. Boskikk og boligidealer i mellomkrigstidens Oslo. Oslo, Norsk folkemuseum, 2001, side 43–44. ISBN 82-90036-76-0, Fredriksen 1948, side 47 og Beretning om Kristiania kommune for årene 1887−1911. Kristiania kommune, 1914, side 176.
  291. ^ Kjeldstadli 1990, side 281.
  292. ^ Fredriksen 1948, side 71–73 og 77–78.
  293. ^ Aslaksby 1998, side 244–45.
  294. ^ Aslaksby 1986, side 603.
  295. ^ Statistisk årbok for Kristiania 1899, tabell 7 og 11 og Fredriksen 1948, side 41.
  296. ^ Myhre 1990, side 221.
  297. ^ Fredriksen 1948, side 45.
  298. ^ Statistisk årbok for Kristiania 1899, tabell 11 og Fredriksen 1948, side 41.
  299. ^ I 442 murgårdsleiligheter i Smedgata, Korsgata og Lakkegata lå andelen ytterst sterkt overbefolket mellom 4 og 8,6 % og sterkt overbefolket mellom 7 og 16 %. I 234 trehusleiligheter i de samme gatene var andelen hhv. ytterst sterkt overbefolkede mellom 25 og 44 % og sterkt overbefolkede mellom 22 og 27 %. Verst var Smedgata med til sammen 70 % for de to kategoriene. Fredriksen 1948, side 50.
  300. ^ Holsts undersøkelse er Dokument nr. 29 for 1895, Oslo kommune.
  301. ^ Report on the sanitary Conditions of the labouring Population in Great Britain, 1842
  302. ^ Erling Annaniassen: Hvor nr. 13 ikke er … Boligsamvirkets historie i Norge, bind 1. Oslo Gyldendal, 1991, side 17–19, 26. ISBN 82-05-19103-4.
  303. ^ Boligarbeidet gjennom tyve år. En beretning om Oslo kommunale boligråds virksomhet og kommunens arbeide med boligsaken 1911−1931. Med en oversikt over beboelses- og befolkningsforhold 1814−1914. Oslo kommunale boligråd, uten år, side 48.
  304. ^ Statistisk årbok for Kristiania 1903, tabell 11 (13 770 av i alt 31 168 i 1890) og samme for 1910 (16 955 av i alt 53 948 per 1.12.1910).
  305. ^ Kjeldstadli 1990, side 294–95.
  306. ^ Myhre 1990, side 398 og 404.
  307. ^ Myhre 1990, side 223.
  308. ^ Aslaksby 1986, side 190.
  309. ^ Aslaksby 1986, side 118.
  310. ^ Statistisk årbok for Kristiania 1891, tabell 8
  311. ^ Statistisk årbok for Kristiania 1910, tabell 18 og 21.
  312. ^ Folketelling 1920, syvende hefte, Boligstatistikk. Byer, side *59.
  313. ^ Aslaksby 1998, side 45, 607 og 614.
  314. ^ Statistisk årbok for Kristiania 1900, tabell 15 og 16.
  315. ^ Karl Haugholt: «Boligspekulasjon». I: St. Hallvard 3/1968, side 151.
  316. ^ Fredriksen 1948, side 52–54.
  317. ^ Christensen 2007, side 195 og 207.
  318. ^ Truls Aslaksby: «Kristianiakvadraturen. Fasadestiler 1800–1940». I: Krogstad 1996, side 41.
  319. ^ Brekke, Nordhagen og Lexau 2003, side 243.
  320. ^ Arne Lie Christensen: «Murbyen». I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 6–7, Marte Boro: «Leiligheter for fattig og rik». I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 36–38, Christensen 2007, side 130–31 og 301 og Aslaksby 1998, side 63.
  321. ^ Aslaksby 1986, side 188.
  322. ^ Aslaksby 2000, side 59, Aslaksby 1998, side 221–24 og 1899-loven § 25 nr. 7 og 8.
  323. ^ Brekke, Nordhagen og Lexau 2003, side 234.
  324. ^ Aslaksby 1998, side 29b.
  325. ^ Arne Lie Christensen: «Murbyen». I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 7 og Marte Boro: «Leiligheter for fattig og rik». I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 36–38.
  326. ^ Ulf Hamran: «Schinkel og Norge». I: St. Hallvard, 1/1960, side 34.
  327. ^ Arne Lie Christensen: «Murbyen». I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 6–8 og Aslaksby 1998, side 441 og 548.
  328. ^ Aslaksby 1986, side 120.
  329. ^ Bruun, side 41. Aslaksby (1998, side 584–92) drøfter bruken av synlig tegl, og det at bruken var begrenset til kirker, offentlige bygninger, fabrikker og leiegårder som uttrykkelig var omtalt som arbeiderboliger.
  330. ^ Henrik Andersson: «Kristiania på 1800- og 1900-tallet.» I: Krogstad 1996, side 31–32.
  331. ^ Aslaksby 1998, side 534.
  332. ^ Marte Boro: «Leiligheter for fattig og rik». I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 36–38.
  333. ^ Per-Erling Johnsen: «Tar vi vare på byens fasader?» Byminner, 1982–2, side 13.
  334. ^ Aslaksby 1998, side 392.
  335. ^ Aslaksby 1986, side 128–29.
  336. ^ Terje Berner: «Sgraffito i Torggata. Restaurering av en sjelden pussfasade». I: Fremtid for fortiden, 1/2016, side 10–15.
  337. ^ Aslaksby 2000, side 60–61.
  338. ^ Margrethe Moe: «Rehabilitering av murfasader – utfordringer under arbeidets gang.» I Fremtid for fortiden., 3-4/2010, side 23–25 og Arne Gunnarsjaa: Arkitekturleksikon. Oslo, Abstrakt, 2. utgave 2007, side 196, 539 og 824. ISBN 978-82-7935-197-9.
  339. ^ Aslaksby 2000, side 68.
  340. ^ Kulturminnesøk. Besøkt 7.9-2018.
  341. ^ 1827-loven side 499 og § 49, 1842-loven § 52, 1875-loven side 278 og § 67 og 1899-loven § 64.
  342. ^ Aslaksby 1998, side 581.
  343. ^ LʾOrange 2008, side 30, 33, 122, 124–27 og Lars Jacob Hvinden-Haug: «Murgårdens farger». I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 42–46.
  344. ^ Lars Jacob Hvinden-Haug: «Murgårdens farger». I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 46–47.
  345. ^ LʾOrange 2008, side 126 og Lars Jacob Hvinden-Haug: «Murgårdens farger». I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 49.
  346. ^ LʾOrange 2008, side 92–93.
  347. ^ Lars Jacob Hvinden-Haug: «Murgårdens farger». I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 42–43.
  348. ^ Bing, Sandvik og Telste 2010, side 125.
  349. ^ Peder Valle. «Da vi skulle finne oss selv». I: Fremtid for fortiden, 3/4-2015, side 14, Nils Anker: «Noen betraktninger om jugendstilarkitekturen i Oslo». I: Fremtid for fortiden, 3/4-2015, side 70–77 og Brekke, Nordhagen og Lexau 2003, side 224.
  350. ^ Aslaksby 2017, side 114.
  351. ^ Brekke, Nordhagen og Lexau 2003, side 247–48.
  352. ^ Myhre 1990, side 480.
  353. ^ Myhre 1990, side 351.
  354. ^ Aslaksby 2017, side 123–24 og 127, om barneasylene se også Barneasylene: Dager med Leg og passende Beskjæftigelse. Oslo kommune, Byarkivets hjemmeside. Besøkt 8. juni 2018.
  355. ^ Kari Hoel: Monumentalarkitektur i Oslo. Fra Kongens slott til kunnskapens tempel. Bergen, Vigmostad & Bjørke, 2008, side 131–59 som handler om Norges bank-bygget fra 1906, nå Nasjonalmuseet, Museet for samtidskunst. ISBN 978-82-419-0490-5.
  356. ^ Kari Hoel: Monumentalarkitektur i Oslo. Fra Kongens slott til kunnskapens tempel. Bergen, Vigmostad & Bjørke, 2008, side 12, 85–100 og 105–19. ISBN 978-82-419-0490-5.
  357. ^ Kulturminner langs Akerselva. Oslo, Byantikvaren, 1990, side 62.
  358. ^ Aslaksby 1986, side 216–17.
  359. ^ Myhre 1990, side 257 og 259.
  360. ^ Siri Hoem: «Calmeyers gate 12 i Oslo. Om flyktige nasjonale verdier og en truet murgård.» I: Fremtid for fortiden, 3-4/2016, side 14–19, om Holms hattefabrikk i Calmeyers gate 12.
  361. ^ Aslaksby 2017, side 63–65.
  362. ^ Kjeldstadli 1990, side 169.
  363. ^ Aslaksby 2017, side 132–34, 139 og 199–200.
  364. ^ Roede 2016, side 182.
  365. ^ 1827-loven hadde i § 32 krevet en alen bredde mellom vinduene.
  366. ^ Moxon 2013, side 204.
  367. ^ Aslaksby 2017, side 200.
  368. ^ Aslaksby 2017, side 167.
  369. ^ Marianne Hall: «Kristianias forretningsplasser». I: Byminner 4/2013, side 52–53, Andersson, i Krogstad, side 29–31 og Marte Boro: «Leiligheter for fattig og rik». I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 41.
  370. ^ Aslaksby 1998, side 84.
  371. ^ Lars Roede: «Forretningspalassene i storstaden». I: Fremtid for fortiden, 1/2013, side 5–10.
  372. ^ Marianne Hall: «Kristianias forretningspalasser». I: Byminner 4/2013, side 53–60 og Brekke, Nordhagen og Lexau 2003, side 255.
  373. ^ Christensen 2007, side 126–27. Grosch-gården ble påbygget til fem etasjer også mot Universitetsgata i 1984.
  374. ^ Myhre 1990, side 246–52.
  375. ^ Moxon 2013, hhv. side 241 og 282.
  376. ^ Fredrik Armand Borgen: «Bakgårdslabyrinten». I: Fremtid for fortiden, 3-4/2017, side 4–11 Aslaksby 2017, side 203–05.
  377. ^ Kjeldstadli 1990, side 75
  378. ^ Sprovin 2017, side 63–74, som gir god oversikt over de nevnte utdannelsene i utlandet, og side 154–55, 188.
  379. ^ Listen bygger på Sprovin 2017, side 219–90, Bruun 2008, side 323–32, Engh og Gunnarsjaa 1984, side 228–33 og Myhre 1990, side 362.
  380. ^ Cock er ikke med i oversikten hos Sprovin og utdanning er ikke kjent.
  381. ^ Aslaksby 1998, side 218–19.
  382. ^ Aslaksby 2000, side 64–65.
  383. ^ Aslaksby 2017, side 117
  384. ^ Murmesternes forening 1884–1934. Murmesternes forening Oslo. Festskrift. Murerfagets historie samt oversikt over foreningens virke i 50 år. Oslo, eget forlag, 1934, side 21–22, 53 og 63.
  385. ^ Aslaksby 2000, side 58–59.
  386. ^ Murmesternes forening 1884–1934. Murmesternes forening Oslo. Festskrift. Murerfagets historie samt oversikt over foreningens virke i 50 år. Oslo, eget forlag, 1934, side 67, 68 og 77.
  387. ^ Myhre 1990, side 219, Aslaksby 1998, side 215–17, Aslaksby 2017, side 60, Oslo Håndverks- og Industriforening: 1838–1938. Oslo, foreningen, 1939, side 46–49 og 177 og Murmesternes forening 1884–1934. Murmesternes forening Oslo. Festskrift. Murerfagets historie samt oversikt over foreningens virke i 50 år. Oslo, eget forlag, 1934, side 61.
  388. ^ Aslaksby 1998, side 155.
  389. ^ Daniel Bratteteig: «Svenskene kommer!». I: Byminner, 2/2015, side 22–26.
  390. ^ Aslaksby 2000, side 64.
  391. ^ Bing, Kjos og Sandvik, 2011, side 237.
  392. ^ Kulturminner langs Akerselva. Oslo, Byantikvaren, 1990, side 52.
  393. ^ Johannes A. Dons: Oslo-traktenes geologi med 25 turbeskrivelser. Nesbru, Vett & Viten, 1996, side 173. ISBN 82-412-0102-8.
  394. ^ Tallak Moland: Historien om Akerselva gjennom de siste 400 år. Oslo, Christiania forlag, 2011, side 65. ISBN 978-82-997321-1-6
  395. ^ Myhre 1990, side 270.
  396. ^ Kari Hoel: «Myrens mekaniske verksted ved Akerselva.» I: Byminner, 2–2016, side 45.
  397. ^ Nettstedet teglverk.no gir omtale av alle teglverkene og kunnskap om produksjon av tegl, takstein, vedlikehold m.m.
  398. ^ Myhre 1990, side 279.
  399. ^ Aslaksby 2017, side 65.
  400. ^ Aslaksby 1998, side 407.
  401. ^ Film fra Kristiania teglverk. teglverk.no. Besøkt 28.9.2018.
  402. ^ Margrethe Moe: «Rehabilitering av murfasader – oppskrift på oppstart.» I: Fremtid for fortiden, 2/2010, side 17.
  403. ^ Johannes A. Dons: Geologisk fører for Oslo-trakten. Oslo, Universitetsforlaget, 1977, side 64. ISBN 82-00-05159-5
  404. ^ Myhre 1990, side 279, 413 og 415 og Aslaksby 1998, side 403. I Aslaksby 2017, side 65 er fabrikkstatistikken for 1890 gjengitt.
  405. ^ Kari Hoel: «Myrens mekaniske verksted ved Akerselva.» I: Byminner, 2–2016, side 46.
  406. ^ Truls Aslaksby: «Kristianiakvadraturen. Fasadestiler 1800–1940». I: Krogstad 1996, side 39.
  407. ^ «Murtvangloven». Lov om forbud mod opførelse av træbygninger i landets byer m.v. side 1–6 og 11–13. Proposisjonen gir på side 10 oversikt over større bybranner i landet fra 1845 til 1904. stortinget.no. Besøkt 27.10.2018.
  408. ^ Folketelling 1910, tabell 9.
  409. ^ Aslaksby 1998, side 439–40.
  410. ^ Aslaksby 1998, side 323.
  411. ^ Hans-Jacob Roald: Byplanen : en historie om utviklingen av Bergen by. Oslo, Spartacus, 2010, side 52 og 62. ISBN 978-82-304-0052-4.
  412. ^ Erlend Hofstad: Saavidt skee kan, med muur. Murtvang i Bergen gjennom 300 år. Fortidsminneforeningens årbok 2015, side 54.
  413. ^ Aslaksby 1998, side 360.
  414. ^ Brekke, Nordhagen og Lexau 2003, side 231 og 259.
  415. ^ Aslaksby 1998, side 405.
  416. ^ Aslaksby 1998, side 70–71.
  417. ^ Sprovin 2017, side 48, 177 og 276.
  418. ^ Johannes A. Dons: Oslo-traktenes geologi med 25 turbeskrivelser. Nesbru, Vett & Viten, 1996, side 198. ISBN 82-412-0102-8.
  419. ^ Eystein M. Andersen: Skien – «De skjønne kunsters by. Byplan og arkitektur etter 1886.» Fortidsminneforeningens årbok 2015, side 65–66.
  420. ^ Arne Dufwa: Trafik, broar, tunnelbanor, gator. Stockholms tekniska historia. Stockholmsmonografier, 62:I. Stockholm stad, 1985, side 14. ISBN 91-38-09115-1.
  421. ^ Aslaksby 1998, side 287.
  422. ^ Bertil Asker: Stockholms parker. Innerstaden. Monografier utgiven av Stockholm stad, 62:II. Stockholm stad, 1986, side 10–11. ISBN 91-38-90732-1.
  423. ^ a b Aslaksby 1998, side 14.
  424. ^ Arne Dufwa: Trafik, broar, tunnelbanor, gator. Stockholms tekniska historia. Stockholmsmonografier, 62:I. Stockholm stad, 1985, side 4. ISBN 91-38-09115-1.
  425. ^ Jesper Engelmark: Københavnsk etageboligbyggeri 1850–1900. En byggeteknisk undersøgelse. SBI-rapport 142. København, Statens byggforskningsinstitutt, 1983, side 18, 22, 32, 48, 52, 70f, gatebredde 370. Bygningslovene av 1856, 1871 og 1889 i gjengitt i fulltekst fra side 365. Rapporten gir en omfattende beskrivelse av sosiale, økonomiske og konstruksjonsmessige forhold ved murbebyggelsen.
  426. ^ Aslaksby 1998, side 370.
  427. ^ Myhre 1990, side 375 og Aslaksby 1998, side 30.
  428. ^ Christensen 2007, side 195.
  429. ^ Edgeir Benum: Byråkratienes by. Fra 1948 til våre dager. Oslo bys historie, bind 5. Oslo, Cappelen, 1994, side 274. ISBN 82-02-12305-4
  430. ^ Odd Brochmann: By og bolig. En beretning om boligkulturens utvikling i Oslo. Oslo, Cappelen, 1958, side 118–19. Oslo Byes Vels boligundersøkelser, nr. 1.
  431. ^ Christensen 2007, side 123–34.
  432. ^ Christensen 2007, side 123–41 og 302 og Brekke, Nordhagen og Lexau 2003, side 224.
  433. ^ Christensen 2007, side 164–65
  434. ^ Camilla Collett uttrykte det karakteristisk i 1869: byen er et sinnsforvirret kaos av hus med en beliggenhet blant verdens skjønneste. Denne kritikken tiltok i styrke ved århundreskiftet. Christensen 2007, side 134.
  435. ^ Christensen 2007, side 145, 298 og 302.
  436. ^ Christensen, 2007, side 139–140.
  437. ^ Kjeldstadli 1990, side 29–31 og Arbeiderpartiets boliglandsmøte 1.–2. juni 1916, referat side 4, 12 og 19.
  438. ^ Myhre 1990, side 363.
  439. ^ Bruun 2008, side 163.
  440. ^ 1924-loven § 26 første ledd, se også Truls Aslaksby: «Byestetikk i Oslo 1950–2000». I: St. Hallvard, 3/1998, side 19.
  441. ^ Aftenposten 31. mai 1935, referert etter Christensen 2007, side 163–64 og 304.
  442. ^ Christensen 2007, side 302–3.
  443. ^ Odd Brochmann: By og bolig. En beretning om boligkulturens utvikling i Oslo. Oslo, Cappelen, 1958, side 100. Oslo Byes Vels boligundersøkelser, nr. 1.
  444. ^ Vidar Trædal: «Murbyens butikkfasader». I: Byminner, 2/2017, side 8–9.
  445. ^ Øyvind Reisegg: Oslo under krigen. Oslo: Pegasus, 2016. ISBN 978-82-442-0158-2, side 26.
  446. ^ Beretning om Oslo kommune for årene 1912-1947. Bind II, side 138. Oslo, Oslo kommune, 1952. Mange andre leigårder ble satt i brann og fikk skader. Antall leiegårder totalskadet er i andre kilder oppgitt til mer enn 20.
  447. ^ Øyvind Reisegg: Oslo under krigen. Oslo: Pegasus, 2016, side 37, 91, 116 og 177. ISBN 978-82-442-0158-2 og Ottar Samuelsen: Det var her det skjedde. Oslo under andre verdenskrig – sett i dag. Oslo, Dinamo, 2008, side 236–37. ISBN 978-82-8071-174-8.
  448. ^ Øyvind Reisegg: Oslo under krigen. Oslo: Pegasus, 2016, side 39, 129, 131 og 172. ISBN 978-82-442-0158-2 og Ottar Samuelsen: Det var her det skjedde. Oslo under andre verdenskrig – sett i dag. Oslo, Dinamo, 2008, side 227–28. ISBN 978-82-8071-174-8.
  449. ^ Øyvind Reisegg: Oslo under krigen. Oslo: Pegasus, 2016, side 39 og 45 (Schwensens gate), 129 (Arbin gate), 172–73 (Wergelandsveien). ISBN 978-82-442-0158-2.
  450. ^ Samme sted, side 139–40.
  451. ^ Samme sted, side 143.
  452. ^ Samme sted, side 147–48.
  453. ^ Kjeldstadli 1990, side 366 og 370. I Solveig Olaisen: «Bykirurgi. Et middel for å skape den sunne byen». I: Fremtid for fortiden, 3-4/2007, temanummer om funkis, side 27, er Plan for sanering av usunde bydeler i Oslo, Oslo reguleringsvesen 1936, omtalt.
  454. ^ Edgeir Benum: Byråkratienes by. Fra 1948 til våre dager. Oslo bys historie, bind 5. Oslo, Cappelen, 1994, side 71–72. ISBN 82-02-12305-4
  455. ^ Bystyresak 41/1952–53 om regulering av Vestre Vika. Bystyrets forhandlinger, Oslo byarkiv og Christensen 2007, side 170.
  456. ^ Bystyresak 170/1954–55 Regulering av Vaterland. Bystyrets forhandlinger, trykket og utgitt, Oslo byarkiv.
  457. ^ Oslo byleksikon, 2010-utgaven, side 609.
  458. ^ Nina E. Saugstad: «Byen i forandring og fornyelse. Oversikt over rivningsvirksomheten i Oslo 1973–1976». I: Byminner 4/77, side 16. Tallet gjelder «massivbebyggelse», som i Byminner 4/1970 side 28 er definert som «leiegårder etc».
  459. ^ Erling Annaniassen: Hvor nr. 13 ikke er … Boligsamvirkets historie i Norge, bind 1. Oslo: Gyldendal, 1991, side 106–18. ISBN 82-05-19103-4 og Kjeldstadli 1990, side 286–88.
  460. ^ Se eksempler fra Grønland i Aslaksby 1986, side 175.
  461. ^ Byminner 4/1977 side 20 og 23 og 4/1970 side 30.
  462. ^ Odd Brochmann: By og bolig. En beretning om boligkulturens utvikling i Oslo. Oslo, Cappelen, 1958, side 118. Oslo Byes Vels boligundersøkelser, nr. 1.
  463. ^ Christensen 2007, side 145.
  464. ^ Reidun Wilhelmsen: «Hvorfor skulle Vålerenga saneres?». Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 2/1983, side 99–117.
  465. ^ Trafikken i Kristianias gater. oslohistorie.no, refererer Social-Demokraten 22.2.1919. Besøkt 11.3.2019.
  466. ^ Moland 2014, side 216–18 og 315.
  467. ^ Roede 2016, side 284, viser et kart fra 1959.
  468. ^ Moland 2014, side 315–20 og 342–43.
  469. ^ Oslo. Oslo: Gyldendal, 1984, side 195. ISBN 82-05-14023-5.
  470. ^ Rune Gjøs og Liv Jorun Andenes: «Oslo er i ferd med å bli tryggere både for gående og syklende». Aftenposten, 31.8.2018, side 3.
  471. ^ Peter Butenschøn:«Drama og dagligliv i byens gater». I: Fremtid for fortiden, 2-3/2011, side 32.
  472. ^ Christensen 2007, side 198–99.
  473. ^ Stephan Tschudi-Madsen: «Fasader og fadeser.» St. Hallvard, 1971/3, side 121–41. Besøkt 10. februar 2017.
  474. ^ Thomas Thiis-Evensen (red): Byfornyelse i miljøvernperspektiv. Oslo: Dreyer, 1975, side 7–8, 12–17, 49. ISBN 82-09-01280-0.
  475. ^ Truls Aslaksby: «Byestetikk i Oslo 1950–2000». I: St. Hallvard, 3/1998, side 14.
  476. ^ Aslaksby 1998, side 530.
  477. ^ Christensen 2007, side 207–9, 232, 255 og 295.
  478. ^ Pål Hougen. «Om å ta vare på». I: St. Hallvard, 1/1961, side 46–48.
  479. ^ Kristiania i sentrum, 1996, er en omfattende registrering av omlag samme område.
  480. ^ Oversikt i Krogstad 1996, side 481, se også Kari Vartdal Opsvik: «Bevaringsplanene.» I: Fremtid for fortiden, 2/3-2009, side 31–33.
  481. ^ Morten Bing og Birte Sandvik: «1970-tallet – fra boskikk til livsstil.» I: Byminner, 2–2016, side 52–59.
  482. ^ Byminner 4/77 side 20 og 21.
  483. ^ Jon Guttu: «Byboligen – fra idé til virkeliggjøring». I: Fremtid for fortiden, 2-3/2011, side 80 og 82.
  484. ^ Johanne Bergkvist og Unn Hovdhaugen: «Oslo-bilder: En fotografisk dokumentasjon av bo og leveforhold i 1981–82.» I: Tobias 2016, side 108.
  485. ^ Ole Løken: «Byfornyelse i går – i dag – i morgen.» I: ‘’St. Hallvard’’, 1+2/1985, side 16.
  486. ^ Dagny Gärtner Hovig: «Målsettinger, fremgangsmåte og lovgrunnlag: Hva er byfornyelse?» I: St. Hallvard, 1+2/1985, side 24.
  487. ^ Ole Løken: «Byfornyelse i går – i dag – i morgen.» I: St. Hallvard, 1+2/1985, side 20, Oslo byfornyelse A/S – 10 år! 1978–1988. Brosjyre, Årsberetning 1980 for Oslo byfornyelse AS, side 3 og Årsberetning for Oslo byfornyelse AS 1987, side 3 og 4.
  488. ^ Oslo kommuneplan 1991, side 22.
  489. ^ St.meld. nr. 14 (1994–95) Om levekår og boforhold i storbyene, side 54.
  490. ^ Dagny Gärtner Hovig: «Målsettinger, fremgangsmåte og lovgrunnlag: Hva er byfornyelse?» St. Hallvard, 1+2/1985, side 23–29.
  491. ^ Kristen Fredrik Stray: «Små og mellomstore industribedrifter i Oslo indre by. Problemer, konflikter og tiltak i byfornyelsen.» Geografisk tidsskrift, bind 83, 1983, side 42–48. Besøkt 12.3.2019.
  492. ^ «30-årsstandarden.» I: St. Hallvard, 1+2/1985, side 30–31.
  493. ^ Solveig Aaen: «Utbedring eller nybygging : myter om kostnader.» I: St. Hallvard, 1+2/1985, side 63–68.
  494. ^ Svein Stidahl: «Lappverk eller fornuftig lappeteppe?» I: St. Hallvard, 1+2/1985, side 24.
  495. ^ Fra Hokksund til Barcelona. Eksempler på utvikling av stedskvalitet i noen norske og utenlandske byer. Riksantikvarens rapporter, 28, 2001, side 109–12. ISBN 82-7574-028-2. Undersøkelsen ble utført av Byggforsk.
  496. ^ Jon Guttu: «Byboligen – fra idé til virkeliggjøring». I: Fremtid for fortiden, 2-3/2011, side 84–85.
  497. ^ Tom Dyring: «Om gatetun og annen miljøforbedring.» I: St. Hallvard, 1+2/1985, side 45–49.
  498. ^ Bjølsen : rapport om byfornyelsen på Bjølsen i Oslo. Oslo, Bymiljøkampanjen 80/81, 1981 og Dagny Gärtner Hovig: «Byfornyelsesområdene.» I: St. Hallvard, 1+2/1985, side 45–49.
  499. ^ Hans Jacob Hansteen: «Murbyen i Oslo. Bredden i verneperspektivet.» I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 24–25.
  500. ^ Aslaksby 1998, side 391.
  501. ^ Bing, Kjos og Sandvik, 2011, side 16. Se også Per-Erling Johnsen: «Tar vi vare på byens fasader?» Byminner, 1982–2, side 13.
  502. ^ Lars Emil Hansen: «Oslos Montmartre og Greenwich Village – gjenoppdagelsen av indre by på 1970- og 1980-tallet». I: Fremtid for fortiden, 2-3/2011, side 62, viser til artikkel i Bonytt 1968 om loftsleiligheter inspirert av København og Stockholm. Bruun 2008, side 247 oppgir loftsleiligheter som utbredt fra 1980-årene.
  503. ^ Bruun 2008, side 230.
  504. ^ Tove Solbakken: Byantikvaren 60 år – vern av murgårdene. Byantikvarens blogg, 26.8.2016.
  505. ^ Per-Erling Johnsen: «Tar vi vare på byens fasader?» Byminner, 1982–2, side 13.
  506. ^ Margrethe Moe: «Rehabilitering av murfasader – utfordringer under arbeidets gang.» I: Fremtid for fortiden, 3-4/2010, side 22.
  507. ^ Vidar Trædal: «Murbyens butikkfasader». I: Byminner, 2/2017, side 5–8.
  508. ^ Edgeir Benum: Byråkratienes by. Fra 1948 til våre dager. Oslo bys historie, bind 5. Oslo, Cappelen, 1994, side 378. ISBN 82-02-12305-4
  509. ^ Edgeir Benum: Byråkratienes by. Fra 1948 til våre dager. Oslo bys historie, bind 5. Oslo, Cappelen, 1994, side 25. ISBN 82-02-12305-4
  510. ^ Hans Jacob Hansteen: «Murbyen i Oslo. Bredden i verneperspektivet.» I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 20.
  511. ^ Truls Aslaksby: «Murgårdenes plass i Byantikvarens bevaringsarbeid gjennom 60 år – en subjektiv beretning». I: Byantikvaren 60 år! Hva var vel byen uten deg? 1956–2016. Oslo, Byantikvaren, side 111.Besøkt 11.8.2019.
  512. ^ «Oslo er Europas murby.» I: Aftenposten, 24.3.2014. Besøkt 11. august 2018.
  513. ^ Boligmengden etter bygningstype 2001-2016 (G). Oslo kommune, Statistikkbanken. Tabellen viser at det var 149 681 boliger i bydel 1 til 5 i 2016, og disse utgjør noe mer enn indre by. Besøkt 12.11.2018.
  514. ^ Byantikvarens kart over murgårder bygget før 1915, per 2011, i introduksjonen til denne artikkelen.
  515. ^ Byantikvaren 60 år – Oslo på tvers – jubileumsvandring. Byantikvaren i Oslo, side 121 og André Korsaksel: «Må dørene skiftes ut?» I: Fremtid for fortiden, 2/2009, side 20.
  516. ^ Godkjenning av Oslo kommuneplan 2000. Kongelig resolusjon 31.8.2001, Miljøverndepartementet, side 6 (ikke paginert).
  517. ^ Fremtid med fortid. Kommunedelplan byutvikling og bevaring. Høringsutkast nr. 2. Plan- og bygningsetaten, 2009, side 3.
  518. ^ Smart – trygg – grønn. Oslo mot 2030. Kommuneplan 2015. Her henvises stort sett til Juridisk arealdel. Oslo kommune, 2016. Se også kart knyttet til planen: Kommuneplan 2015, kart for temaer.
  519. ^ Siri Hoem og Sten Sture Larre: «Kulturminner taper i maktspillets jungel. Kampen om Oslos kommuneplan.» I: Fortidsvern, 1/2016, side 48–55. Gir god oversikt over kritikken mot kommuneplanen som gjelder kulturminner og bevaring, og Siri Hoem: «Stakkars Oslo», Dagsavisen, 21.4.2015. Besøkt 6.6.2018.
  520. ^ Byantikvar Janne Wilberg: «Gul liste må forbli gul!», I: Arkitektnytt, 20.2.2014. Besøkt 6.6.2018. Se også Even Smith Wergeland: «Ekspandér eller dø! Kommuneplan for Oslo mot 2030.» I: Fremtid for fortiden, 3-4/2014, side 11.
  521. ^ Even Smith Wergeland: «Ekspandér eller dø! Kommuneplan for Oslo mot 2030.» I: Fremtid for fortiden, 3-4/2014, side 8.
  522. ^ Byantikvar Janne Wilberg: «Gul liste må forbli gul!», I: Arkitektnytt, 20.2.2014. Besøkt 6.6.2018.
  523. ^ Lars Roede: «Smart, trygg, grønn – Oslo mot 2030. Kommuneplanen.» I: Fremtid for fortiden, 3-4/2014, side 23.
  524. ^ «Året 2009. Leder.» I: Fremtid for fortiden. 1/2010, side 3–4.
  525. ^ Enighet om kulturminner i ny kommuneplan i Oslo. Riksantikvarens nettsted, 2.3.2015. Besøkt 30.5.2018.
  526. ^ Siri Hoem og Sten Sture Larre: «Kulturminner taper i maktspillets jungel. Kampen om Oslos kommuneplan.» I: Fortidsvern, 1/2016, side 54.
  527. ^ Juridisk arealdel, side 8, 12 og 36.
  528. ^ Birkelunden kulturmiljø er fredet. Riksantikvarens nettsted, 28. april 2006. Besøkt 23. november 2016.
  529. ^ Christensen 2007, side 267, 277, 307.
  530. ^ Arne Lie Christensen: «Skjermbevaring - onde eller nødvendighet?» I: Fremtid for fortiden, 2/2008, side 4-7, Arne Lie Christensen: «Ekte og falske fasader. Det finnes ikke noe fasitsvar.» I: Fremtid for fortiden, 3-4/2016, side 10–13, se også Ulf Holmene: «Løgn og forbannet dikt?». I: Fremtid for fortiden, 3/2008, side 8–13.
  531. ^ «Trendy å holde stilen på hjemmebane». I: Aftenposten, 25.1.2017, side 10–11.
  532. ^ Peder Valle: «En by helt uten industri?» I: Fremtid for fortiden, 2/2013, side 4–8.
  533. ^ Plansmie Filipstad Oslo, mars 2012. allgrønn.org, besøkt 22.10.2018 og Utsetter Fjordbyparken. Byråden vil se mer på Plansmias Fjordbyforslag. Dagsavisen, 1.7.2016 side 3.
  534. ^ Plansmie Bjørvika. allgrønn.org, besøkt 22.10.2018, og Aftenposten 3.2.2008.
  535. ^ Karl Otto Ellefsen: «Historien om Osloveksten og om hvorfor folk må forlate hus og hjem og bosette seg høyt og tett». I: Kote, 9, side 38−41. Besøkt 11.8.2019.
  536. ^ Statistisk årbok for Oslo 2012, tabell 1.1 (194 000 innbyggere), arealet er ca. 17 kvadratkilometer.
  537. ^ Jan Gehl: Byer for mennesker. Nykøbing: Bogværket, 2010, side 51, 63, 65, 101, 133–34 og 245. ISBN 978-87-92420-11-4.
  538. ^ Elin Hallberg. «Murbyen Oslo. Et samarbeidsprosjekt i regi av Fortidsminneforeningen». I: Fremtid for fortiden, 3-4/2017, side 20–24, se også leder side 3 i samme, «Nå kan eiere av eldre murgårder i Oslo få gratis hjelp». Aftenposten, 27.8.2017. og «Digital hjelp til gamle murgårder.» byplanoslo.no, Oslo kommune, 1.9.2017. og murbyenoslo.no, alle besøkt 6.6.2018.
  539. ^ André Korsaksel: «Må dørene skiftes ut?» I: Fremtid for fortiden, 2/2009, side 20–23.
  540. ^ Balkongveileder. Byantikvaren og Plan- og bygningsetaten, Oslo kommune, 2015. og «Nå vil alle ha!». Intervju med Ellen de Vibe. Aftenposten, 3. mai 2007. Begge besøkt 6.6.2018.
  541. ^ Fredrik Armand Borgen: «Bakgårdslabyrinten». I: Fremtid for fortiden, 3-4/2017, side 11.
  542. ^ Vidar Trædal: «Murbyens butikkfasader». I: Fremtid for fortiden, 2/2017, side 4–10.
  543. ^ Martin Austvoll Nome og Morten Stige: «Verdien av kulturminner. Økonomisk merverdi på boliger i Oslo 2004–2013.» I: Krigens minner. Fortidsminneforeningens årbok 2016, side 191–214.

Se ogsåRediger

LitteraturRediger

Lenker til lovgivningenRediger

Prop er regjeringens forslag, Indst. er innstilling til Odelstinget fra den faste komiteen i Stortinget som saken hører under.

Stortingets Saksliste for bygningsvesen gir oversikt over sakene der bygningslovgivningen er behandlet.

De fire bygningslovene for Christiania

Endrings- og tilleggslover til de fire bygningslovene

  • Endringslov 1833 til 1827-loven. Bare hovedreparasjoner eller vesentlige endringer skulle nå søkes om, kravene til gateutforming kunne dispenseres fra, og grensen for virkeområde skulle fastsettes presist. Regjeringens kommentarer finnes fra side 547, stortingskomiteens innstilling fra side 558 og lovvedtaket fra side 577 med enkelte endringer i voteringen side 587. stortinget.no. Besøkt 14.11.2018.
  • Endringslov 1848 til 1842-loven. Gjaldt side- og bakbygninger. stortinget.no. Besøkt 14.11.2018.
  • Endrings- og tilleggslov 1858 til 1842-loven. Gjaldt bl.a. reguleringskommisjonen, nabovarsel, tilsyn og byggehøyde. Lovendringene slik de ble vedtatt finnes i Innst. O 4 fra side 10. stortinget.no. Besøkt 14.11.2018.
  • Endringslov 1863 til 1842-loven. Gjaldt lemping av reguleringskommisjonens plikt til å lage reguleringsplan. Lovendringene slik de ble vedtatt fremgår av Oth. Besl. 10D. stortinget.no. Besøkt 14.11.2018.
  • Endringslov 1896 til 1875-loven. Gjaldt bl.a. innføring av krav om ansvarlig (byggefirma) for at byggearbeider skulle utføres lovlig og fagmessig, ny stilling som reguleringssjef, villamessig bebyggelse. I Dokumentet tillæg [1] står begrunnelse og hvilke deler av paragrafene som endres. stortinget.no. Besøkt 14.11.2018.

Annen lovgivning

Bokutgaver og kommentarlitteratur

Andre eksterne lenkerRediger

GenerelleRediger

KartRediger

Se Byantikvarens kart over murgårdene i introduksjonen.

  • Kart 1887. Viser hvilke områder av murbyen som ble bygget før 1887. Besøkt 14.11.2018.
  • Kart 1900. Byarkivets hjemmeside. Detaljert kart der fargemarkering viser om bygningene er av mur, bindingsverk med mur eller tre. Besøkt 14.11.2018.
  • Kart 1911. Byarkivets hjemmeside. Gir informasjon om menighetsgrenser, som var inndeling i offentlig statistikk. Besøkt 14.11.2018.
  • Gul liste, se Listeført enkeltminne. Gir også informasjon om annet vernegrunnlag. Riksantikvarens nettsted. Besøkt 14.11.2018.
  • Kommuneplan 2015, kart for temaer. Oslo kommunes nettsted. Besøkt 14.11.2018.
  • Planinnsyn kart, med gatebredde. Oslo kommunes nettsted. Besøkt 14.11.2018.
  • Kart på 1881.no, som ved funksjonen Skråfoto gir god oversikt over bebyggelsen i kvartalene i murbyen. Skråfoto kan ses fra fire retninger. 14.11.2018.