Wikipedia

Ruseløkkbakken

Tidligere strøk i Oslo

Ruseløkkbakken var en liten forstad på høyden vest for Vika i Oslo, der Kronprinsens gate, gaten og boligkomplekset Victoria terrasse og Ruseløkkveien ligger i dag. Husklyngen ble bygget av selvbyggere i tiden fra 1810 til 1819, de fleste i samråd med kommunale myndigheter som la ut denne ubrukte delen av Bymarken som byggetomter for byens fattige. Bebyggelsen ble revet i 1880-årene for å gi plass til Victoria terrasse. Ruseløkkbakken er kjent for gatenavnene Tunis, Algier og Tripolis og tilnavnet «Røverstatene».

Eilert Sundt undersøkte leveforholdene for familier med skolebarn i Pipervika og Ruseløkkbakken midt i 1850-årene, i en av de første sosiologiske undersøkelsene i landet. Sundt fant utbredt trangboddhet og fattigdom, uten at man kan si at leveforholdene her var verre enn i andre arbeiderstrøk i byen.

Beliggenhet og navn

rediger
 
Bykart 1860 som viser Ruseløkkbakkens plassering. Eie: Oslo byarkiv.

Drammensveien klatrer opp den bratte Ruseløkkbakken, heter det i en beskrivelse fra 1785.[1] Ruseløkkbakken lå mellom løkkene Munkedammen og Arbiensløkken i vest som strakte seg til den øvre kant av skrenten, og Leucheløkken og Sommerfryd som gikk til slutten av sletten nedenfor skrenten i øst.[2] Området ligger rett sydvest for Abelhaugen i Slottsparken, på den andre siden av tidligere Drammensveien (i dag Henrik Ibsens gate). På kart over forstedene i 1840 omfatter Ruseløkkbakken også en del av det flate området øst for skrenten, som også kan regnes til Pipervika.[3]

Løkken Ruuseløkken, som lå nord for Drammensveien, blant annet på dagens Studenterlunden, fikk navn etter eieren, borgermester Lauritz Ruus (1586–1642). Området het Ruseløkke Bakken på et kart fra 1785[4], men den direkte bakgrunnen for navnet Ruseløkkbakken annet enn at den er en skrent, er ikke kjent. Strøket Ruseløkka syd og vest for Pipervika og Ruseløkkbakken, som ble bygget ut med leiegårder i annen halvdel av 1800-tallet, omfatter Ruseløkkbakken og strekker seg helt til Skillebekk.[5]

Bebyggelsen 1810–1887

rediger

Rundt 1814 var det svært vanskelig for fattige å finne tomter for å bygge seg hus i gåavstand til arbeidsplassene i byen. Men det fantes enkelte områder mellom løkkene på bymarken, som løkkeeierne ikke ville betale løkkeskatt for og derfor ikke søkte om å få legge til løkken, og som byen heller ikke hadde forsøkt å få forpaktet bort. Et av disse områdene var Ruseløkkbakken.[6]

Det var sannsynligvis ikke noen bolighus på Ruseløkkbakken ved år 1800. Området ble brukt til gjødselhauger for borgerne i byen, etter at folk i Pipervika hadde fått medhold i sine klager over gjødselhauger der. Og området var et populært samlingssted i fritiden for folk som bodde i nærheten.[7]

 
Fra Ruseløkkbakken. Ukjent dato. Foto: Johannes Markus Holmsen. Eie: Riksantikvaren.
 
Victoria terrasse med Ruseløkkbasarene, 1900. Foto: Werenskiold. Eie: Riksantikvaren.

Garver Jess Borgen fikk i 1810 magistratens tillatelse til å sette opp en leiegård med fire boliger på Ruseløkkbakken, den første boligen som er kjent. Kort tid etter ble det bygget flere hus uten tillatelse. Verken Borgen eller de som fulgte etter betalte leie for grunnen. I 1813 lå det inne 14 søknader om tomter til bygging på Ruseløkkbakken. Etter befaring godtok magistraten, de eligerede menn og stiftamtmannen at det ble gitt tomtebrev mot at nybygging skulle skje planmessig med ordentlig atkomst. De som hadde bygget, fikk beholde husene og fikk tomtebrev hvis ikke husene var til skade for omgivelsene. Selvtekt ble det deretter satt en stopper for. Søkere med god inntekt og søkere som ikke hørte til i byen, fikk avslag.[8]

Den øverste husrekken og rekken nede ved veien, som senere fikk navnet Tunis, ble bygget tett etter tillatelser i 1813, 1814 og 1816. Fra 1815 måtte de som fikk tillatelse følge (underlegge seg) brann- og politivedtektene. I 1816 ble den tredje rekken påbegynt, den som senere fikk navnet Algier. I 1817 var det delt ut 26 tomter, alle som var tilgjengelig, men etter noen delinger ble antallet eiendommer på Ruseløkkbakken 35, og på disse sto bare to toetasjes hus, de andre hadde en etasje. Det fantes noen tømmerhus, men de fleste var plankehus med ett værelse og kjøkken.[8] I 1817 varslet fattigforstanderen om at en mann hadde bygget seg jordhytte på Ruseløkkbakken. En av de eligerede menn gikk og snakket med ham for å forsikre seg om at han flyttet før han hadde hadde bodd to år på bymarken, for etter to år fikk man rett til fattigunderstøttelse fra byen.[9]

Fra 1819 ble det ikke gitt flere byggetillatelser, og i 1825 vedtok de eligerede menn at ingen flere «husmenn» måtte få tomt for å bygge på den gjenværende bymarken. Og i 1825 vedtok den samme forsamlingen at videre bygging på Ruseløkkbakken var absolutt uaktuelt, fordi den ville bli til hinder for Slottet.[10] Forstaden ble innlemmet i reguleringskommisjonens geografiske myndighetsområde i 1843,[11] slik at bymyndighetene opptrådte som grunneier da forstaden ble anlagt, ikke som reguleringsmyndighet.

Ruseløkkbakken ble stående som en godt avgrenset og nokså regulert husklynge inntil hele bebyggelsen ble revet i årene 1882–1887 for å gi plass for boligkomplekset Victoria terrasse. Der Ruseløkkbakken hadde ligget, ligger nå Kronprinsens gate, gaten Victoria terrasse og nordlige del av Ruseløkkveien.

St. Hansfeiring

rediger

En gammel tradisjon for folk i byen var å feire St. Hans 23. juni på Ruseløkkbakken, med bål, brenning av tjæretønner og rakettkasting. Politimesteren nedla forbud mot feiringen her før St. Hans i 1817, fordi forstadens hus og beplantninger lå for nær stedet inne i den skarpe svingen Drammensveien gjorde, der festen pleide å foregå. Myndighetene anviste ny plass på ekserserplassen ved Aker kirke, som var den ubebygde Mærrahaugen. Den fikk senere navnet St. Hanshaugen. For å få mange til å flytte feiringen, betalte stattholder Mørner militærmusikken til å spille hele natten på det nye stedet, og det lyktes.[12]

Gatene Algier, Tunis og Tripolis – «Røverstatene» og «Røverstaden»

rediger

Gatene på Ruseløkkbakken var buede, smale, sølete og slett brolagte, skrev Eilert Sundt i 1858.[13] Gatenavnene Algier og Tunis ble offisielle gatenavn, Tripolis ble det ikke.[14] Hele Ruseløkkbakken er ofte kalt «Røverstatene». Grønvold oppgir at det var folkevittigheten som ga bebyggelsen dette navnet og de tre gatenavnene, etter røverstatene som var fryktet i samtiden for sin piratvirksomhet, blant annet med å ta fanger som ble solgt i Nord-Afrika.[15]

I 2018 åpnet «Røverstaden», et kulturhus et kvartal nedenfor Ruseløkkbakken med navn som refererer til den gamle bebyggelsen, i lokalene til tidligere Club 7, Sardines og Stenersenmuseet.[16]

Folkeopplysningsselskapets og Eilert Sundts undersøkelse av leveforholdene i 1855

rediger

Presten og samfunnsforskeren Eilert Sundt og medarbeidere undersøkte i 1855 bolig- og leveforholdene for 150 familier i Pipervika og 144[17] på Ruseløkkbakken gjennom registrering og intervjuer, og i 1858 utkom Om Piperviken og Ruseløkbakken. Undersøgelser om Arbeiderklassens Kaar og Sæder i Christiania.[18]

Bakgrunnen var en interesse for almueskolen i Selskabet til Folkeoplysningens fremme, der Sundt i 1856 etterfulgte Hartvig Nissen som formann. Skoledebatten i selskapet dreiet mot behovet for å vite mer om hvordan de familiene som skoleungdommene tilhørte, hadde det, og hvordan de evnet å støtte opp om skolearbeidet. Selskapet valgte to strøk dominert av arbeidere og håndverkere, Pipervika og Ruseløkkbakken. E. Iversen, student og forstander ved Toftes Gave, et barnehjem i Munkedamsveien, gjorde husbesøkene og intervjuet alle familier med barn i skolepliktig alder. Sundt bearbeidet materialet og i 1858 ble det publisert som tilleggshefte til selskapets blad Folkevennen.[19]

Som sosiologisk undersøkelse kan den rent teknisk tjene som mønster, og hevder seg godt blant mange slike undersøkelser som publiseres i dag, skrev kriminologen Nils Christie i 1953.[20]

Av de 144 familiene hadde 31 kvinnelig forsørger, 22 enker og 9 «piger». Av de 113 mannlige forsørgerne var 10 av «Bestillingsmands-klassen», det vil si offentlig ansatte og næringsdrivende, 51 håndverkere og 52 arbeidere.[21] Gjennomsnittlig giftealder var 26,8 år for både menn og kvinner. Av konene var 1 av 6 i arbeid for andre, mest søm og vasking, der forsørger var av bestillingsmannsklassen, 1 av 3 i håndverkerfamilier og 1 av 2 i arbeiderfamiliene.[22] Av alle de 294 familiene, var det bare 37 som eide huset de bodde i.[23]

Trangboddheten i arbeiderklassen er kjent fra offentlig statistikk beskrev senere i århundret: mellom 4 og 5 personer per bolig rom uavhengig av antall rom og de aller fleste arbeiderfamilier i ett- og toroms boliger. På Ruseløkkbakken og Pipervika samlet var det knapt noen arbeiderfamilie eller familie med kvinnelig forsørger som hadde mer enn ett rom, håndverkerfamilier hadde 1,3 rom i gjennomsnitt og familier i bestillingsmannsklassen 1,8 rom.[23] Av alle 294 familiene hadde 83 eget kjøkken, 12 hadde ikke kjøkken, men 190 delte kjøkken med andre. Beholdningen av stoler, bord, ur, speil, gryter, stentøy, og om sengene var oppredd, ble registrert og i rundt en femtedel var situasjonen dårlig («slet»). Sundt peker på at dette henger sammen med familienes evne til å betale husleie og dermed kunne bo i rommelige og bekvemme boliger, og om mor i familien måtte arbeide utenfor hjemmet – slik som skoleprestasjon og fullføring hang sammen med om foreldrene tok barna vekk fra skolegang for å passe småsøsken eller jobbe på fabrikk.[24] Hver av familiene eide rundt to bøker, de aller fleste religiøse skrifter, nesten ingen alminnelig lærerike eller underholdende, skrev Sundt. På Ruseløkkbakken sto mormonerne særlig sterkt. Behovet for allmenn opplysning og underholdning ble dekket av aviser, som 9 av 10 familier av bestillingsmannsklassen holdt, 3 av 10 arbeiderfamilier og ingen familie med ugift kvinne som forsørger.[25]

Referanser

rediger
  1. ^ Roede, side 86.
  2. ^ Juhasz, side 33.
  3. ^ Myhre, side 35.
  4. ^ Roede, side 87.
  5. ^ Myhre, side 307.
  6. ^ Juhasz, side 28, 33.
  7. ^ Juhasz, side 34.
  8. ^ a b Juhasz, side 37–40.
  9. ^ Myhre, side 58.
  10. ^ Juhasz, side 37–40 og Myhre, side 57 og 384.
  11. ^ Myhre, side 42.
  12. ^ «St. Hansfest fra Ruseløkkbakken til Mærrahaugen.» I: St. Hallvard, 1-1949, side 8–12.
  13. ^ Christophersen, side 77.
  14. ^ Tunis lengst øst og Algier lengst vest vises på bykartet 1881. Besøkt 15.6.2020.
  15. ^ Line Monica Grønvold: «På slang i Politibygga. Muntlige stedsnavn». I: Tobias 1-2001, side 13.
  16. ^ Anders Høilund: 19. januar åpner Røverstaden, et tre etasjers kulturbygg i Vika. Vårtoslo, 16.11.2017. Se også kulturhusets hjemmeside: Røverstaden. Besøkt 15.6.2020.
  17. ^ I Christophersen er det i punkt 7b på side 8 oppført 114, men det må være feil, og tallet 144 står i 7c.
  18. ^ H.O. Christophersen: Eilert Sundt : en dikter i kjensgjerninger. Oslo: Gyldendal, 1962, side 189. ISBN 82-05-11852-3.
  19. ^ Christophersen, side IX–X.
  20. ^ Nils Christie: Eilert Sundt som fanteforsker og sosialstatistiker. Magistergradsforelesning, 1953, side 16. nb.no. Besøkt 22.12.2020.
  21. ^ Christophersen, side 82.
  22. ^ Christophersen, side 84 og 86.
  23. ^ a b Christophersen, side 87.
  24. ^ Christophersen, side 88–106.
  25. ^ Christophersen, side 107–12.

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ruseløkkbakken&oldid=24375898»