Pipervika
- For dagens strøk i Oslo se Vika
Pipervika i Oslo, er i dag navnet på bukta i Indre Oslofjord fra Akershus festning på den ene siden og Aker Brygge på den andre. Tidligere var det også navnet på et slumstrøk som lå nord for selve bukta. Dette ble totalsanert på 1900-tallet grunnet de fattigslige forholdene, og ingenting av den opprinnelige bygningsmassen er igjen i dag. Navnet fikk området fordi brigademusikkens tamburer (trommeslagere) og pipere (fløytister) var bosatt her.[1] Da strøket eksisterte og holdt dette navnet, ble bukta skilt fra dette ved å bli kalt Piperviksbukta.
Den nye bebyggelsen på området fikk så strøksnavnet Vika, og den fysiske bukta ble så bare kalt nettopp Pipervika.
I middelalderen ble den kalt Gyljandi. På annen halvdel av 1800-tallet var det friluftsliv i Pipervika: Det gikk folk på skøyter på isen om vinteren, og folk badet her om sommeren.
rediger
Mens strøket eksisterte og beholdt dette navnet, ble bukta skilt fra dette ved å bli kalt Piperviksbukta. På Wegeners kart fra 1774 er navnet gjengitt som Pepperwiigen.[2]
Den nye bebyggelsen på området fikk strøksnavnet Vika, og den fysiske bukta ble så bare kalt nettopp Pipervika. I vikingtiden ble området kalt Gyljandi, som kanskje er norrønt for «[det] blåsende [stedet]».
Historie rediger
Vikingtidens Gyljandi gikk helt inn til Kjeld Stubs gate ved Kunstnerforbundet. Vannstanden i Oslofjorden må ha vært 5-6 meter høyere enn i dag. Da man gravde ut tomten for det nye Oslo rådhus i starten av 1930-årene, støtte arbeidsfolkene på et sverd fra 800-tallet. Det lå en meter eller så under markoverflaten, på den eiendommen som den gangen het Bakkegata 9. Åtti år tidligere var et annet sverd blitt funnet på en naboeiendom. Sverdene så ut til å ha vært deponert i sjøen, og kan tenkes å ha vært ofret til gudene. [3] I Bakkegata fant man også et gravfelt fra vikingtiden.[4]
I annen halvdel av 1800-tallet var det friluftsliv i Pipervika: Det gikk folk på skøyter på isen om vinteren, og folk badet her om sommeren.
Tidligere lå det et fiskeleie i området, og her kvittet en seg med avfall. På vestsiden av vika, på plassen Holmen, lå det et mindre teglverk på 1740-tallet. Flere fiskeplasser hørte under Holmen. På 1800-tallet fylte man gradvis igjen gruntvannsområdet der Vestbanen ligger nå. Da Aker brygge ble bygd på 1980-tallet, fant man flere kanoner under gravearbeidet, trolig fra skip. I 1815 lyktes Oslo Byes Vel i å etablere en vannledning til Pipervika.[5]
Et svensk kart fra 1816 viser at gruntvannsområdet innenfor Holmen var nesten gjenfylt, mens Fehrs kart fra 1844 viser bare to favners dyp midt i vika, mens det var fem favners dyp ved den nåværende småbåthavnen nedenfor Akershus festning.[6] En vintervei førte over isen til gårdene i strøket. Trafikken var stor; vekterne ved skipsråkene i Bjørvika rundt 1850 rapporterte passering av mellom 500 og 1 000 sleder i døgnet. [7] Rundt 1850 rapporterte en kaptein Finne også om godt fiske av hvitting og småmakrell i Pipervika.[8] I 1854 flyttet Akers Mekaniske Verksted fra Grünerløkka til Pipervika og etablerte seg der under navnet Akers Verft, som først ble nedlagt i 1982.
Referanser rediger
- ^ MIC Norsk musikkinformasjon Arkivert 29. oktober 2006 hos Wayback Machine.
- ^ http://www.renoslofjord.no/sfiles/4/96/1/file/RapportNSMPaddehavetogPipervika.pdf s. 5
- ^ http://arkeologi.blogspot.no/2007/02/fra-oslos-vikingtid_01.html
- ^ Reidar Fønnebø: Oldtidsveger (s. 16), forlaget Orion, ISBN 82-458-0645-5
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 15. oktober 2014. Besøkt 9. oktober 2014. 1815
- ^ http://www.renoslofjord.no/sfiles/4/96/1/file/RapportNSMPaddehavetogPipervika.pdf s. 6
- ^ http://www.renoslofjord.no/sfiles/4/96/1/file/RapportNSMPaddehavetogPipervika.pdf s. 4
- ^ http://www.renoslofjord.no/sfiles/4/96/1/file/RapportNSMPaddehavetogPipervika.pdf s. 10
Kilder rediger
- Oslo byleksikon s 447
