Viktoriatiden
Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. Se mal:referanseløs for mer informasjon. |
Viktoriansk tid (engelsk Victorian era) er en periode i Storbritannias historie som omfatter høydepunktet i den industrielle revolusjon og det britiske imperiets mest storslagne tid. Den viktorianske perioden regnes gjerne fra 1837 til 1901, årene da dronning Victoria regjerte. Perioden er oppkalt etter henne. Mange historikere legger starten på perioden noen år tidligere, da de mener at Reformloven av 1832 markerer inngangen til en ny kulturell æra.[trenger referanse] Perioden før kalles georgiansk tid, og perioden etter kalles edvardiansk tid.
Adjektivet «viktoriansk» henviser til denne perioden, særlig til den britiske kulturen som på 1800-tallet var preget av industrialisering, oppfinnelser og vitenskapelige fremskritt, men også et klassesamfunn med sosial nød og streng seksualmoral.
PolitikkRediger
Perioden karakteriseres av en lang tid med fred, og konsolidering av økonomien, koloniveldet og industrien. Dette ble midlertidig avbrutt av Krimkrigen (1853–1856). Mot slutten av perioden førte den nyimperialistiske politikken til økte konflikter i koloniene, og i tilfellet Sør-Afrika til boerkrigen (cirka 1898–1902). I Storbritannia ble den politiske dagsorden stadig mer liberal, og det var en gradvis dreining mot reformpolitikk og utvidelse av stemmeretten.
Underhuset ble dominert av to partier, de liberale og de konservative (Tories). De ble ledet av henholdsvis William Gladstone og Benjamin Disraeli gjennom store deler av perioden. Det irske spørsmålet spilte en stor rolle i hvordan politikken utviklet seg, spesielt i forhold til Gladstones ønske om å nå fram til et politisk forlik.
I februar 1858 reagerte den daværende statsministeren, Lord Palmerston, på Orsini-attentatet mot den franske keiseren, Napoleon III. Bombene som skulle brukes mot ham ble kjøpt i Birmingham, og Palmerston forsøkte å få vedtatt en lov som definerte briters innblanding i slike affærer som forræderi. Han lyktes ikke i dette, og måtte gå av.
I juli 1866 protesterte en folkemengde i London mot John Russells avgang som statsminister. De ble stengt ute fra Hyde Park av politiet, og folkemengden svarte med å rive ned gjerdene og trampe gjennom blomsterbedene. Dette overbeviste Edward Geoffrey Smith-Stanley og Benjamin Disraeli om at det trengtes ytterligere reformer i parlamentet.
Da Egypt i 1875 trengte valuta for å kunne betjene sin utenlandsgjeld, kjøpte Storbritannia opp landets andeler i Suezkanalen. I 1892 tok britiske styrker kontroll over området langs kanalen for å sikre den viktige handelsruten og veien til India. Egypt ble da gjort til et britisk protektorat.
Det fabianske selskap ble dannet i London i 1884, som en gruppe for intellektuelle fra middelklassen, blant annet Edward Pease, Havelock Ellis og Edith Nesbit, som ønsket å fremme sosialismen. Senere medlemmer inkluderte George Bernard Shaw og H.G. Wells.
Søndag 13. november 1887 samlet titusener av demonstranter, mange av dem sosialister og arbeidsløse, seg på Trafalgar Square for å protestere mot regjeringen. Politikommissæren Charles Warren beordret bevæpnede soldater og 2000 politikonstabler ut. Det brøt ut opptøyer, og flere hundre ble skadet. Hendelsen ble referert til som Den blodige søndagen.
KlesmoteRediger
Ved starten av den viktorianske perioden ble klær i all hovedsak sydd hjemme, for hånd. Ved avslutningen av perioden var symaskin vanlig i bedre hjem, og klær ble i stor grad laget på fabrikker. Fra 1860-tallet av begynte klær, særlig for menn, å anta det standardiserte utseende man i dag forbinder med klassisk herreklær. Den dominerende herremoten fulgte engelsk mote, mens kvinnemoten i stor grad fulgte den mer frivole franske moten.