Viktoriatidens litteratur

Viktoriansk litteratur er engelskspråklig litteratur som ble skapt under styret til dronning Victoria av Storbritannia (1837–1901), det som kalles den viktorianske tid. Denne litteraturen danner en forbindelse og overgang mellom forfatterne i den romantiske periode og den meget vesenforskjellige litteraturen på 1900-tallet.

Charles Dickens er fremdeles en av de mest kjente engelske forfattere.

I løpet av 1800-tallet ble romanen den ledende form for skjønnlitteratur på engelsk. Verkene til førviktorianske forfattere som Jane Austen og Walter Scott hadde perfeksjonert både nærgående sosial satire og spennende fortellinger. Populære bøker åpnet opp for romanen hos det lesende publikum. 1800-tallet er ofte framhevet som et høydepunkt i britisk litteratur foruten også i land som Frankrike, USA og Russland. Bøker, og særlig romaner, ble vanlige og allestedsnærværende. Viktorianske romanforfattere la grunnlaget for en litterær arv som fortsatt er gyldig og til stede i særlig britisk litteratur.

Viktoriansk som epoke

Charles Darwin, 1868

Dronning Victoria og Benjamin Disraeli.

Perioden omfatter høydepunktet i den industrielle revolusjon og det britiske imperiets mest storslagne tid. Perioden før kalles georgiansk tid, og perioden etter kalles edvardiansk tid. Perioden var preget av økt industrialisering som gikk langt raskere enn demokratiprosessen, til tross for noen halvhjertede sosiale reformer. Økt urbanisering skapte også en voksende arbeiderklasse, sosial undertrykkelse og økte sosiale spenninger og uro, men tiden var uansett relativ stabil. Liberalismens ideer begynner å vinne fram. Jeremy Bentham (1748–1832) formulerte postulatet «størst mulig lykke for et størst mulig antall mennesker» for økte reformer. Den største omveltningen kom med Charles Darwin (1802–1892) og hans hovedverk, Artenes opprinnelse, som kom ut i 1859. Den klargjorde den biologiske utviklingens lover og forløp og stilte Bibelens skapelsesberetning i kritisk lys. En kristen front mobiliserte mot «apeteorien», men på den andre siden viste læren om kampen for tilværelsen og det naturlige utvalg å passe utmerket med liberalismens tro på fri konkurranse i markedet og økonomien.

Viktoriatiden var hovedsakelig preget av framskritt og optimisme, særlig etter at «den store freden på femtitallet» inntrådte. Men tiden har også blitt løftet opp som et glansbilde og samtidig kritisert. Den svenske litteraten Lennart Breitholtz mener at den også har fått et overdrevent, og ikke ufortjent, omdømme som «bastante kjedsommelighet, moralterror og trangsynte forkjærlighet for det nyttige. Mot de mest motbydelige uttrykk for borgerlig selvtilfredshet og dobbeltmoral rettet flere av de store forfatterne en indignert kritikk.»

Periodens interesse for individet førte til økt interesse for privatlivet, og den private sfære var gjerne følelsene og kvinnenes sted. Privatlivets stuer ble både skrivestue og handlingssted for flere av tidens romaner, noe som startet allerede med Jane Austens (1775–1817) romaner. Hun tilhører romantikken, men hadde omrisset av en ny romanform i seg, den realistiske.

Det har vært påpekt en sammenheng mellom den moderne nasjonalstaten og romansjangeren. Engelsk romantisk roman tidlig på 1800-tallet framhevet nasjonalstaten og imperiets viktige symbolform, i det lokale og det nasjonale, det private og det offentlige, hvor familien er nasjonens bærebjelke og sammenhengen bekreftet det rådende hierarkiet. I England vokste det fram en rekke kvinnelige forfattere, noe som også skjer i andre land, eksempelvis i Norge med Camilla Collett og i Frankrike med George Sand. Det var også i Frankrike at den realistiske roman ble definert, og som den danske dikteren Herman Bang i boken Realisme og realister (1879) formulerte: «Realisme er en Form, ikke en Tendens; en Methode der kan sætte gamle Ting i en ny Belysning», uten at samtiden ble enig om en felles oppfatning.

George Eliot 30 år, malt av François D'Albert Durade.

I England var realismen blant annet en betegnelse på samtidsskildringer, eksempelvis Charles Dickens' (1812–1870) beskrivelser av elendigheten og fattigdommen i Englands storbyer. Realisme i romankunsten var ikke nødvendigvis alltid preget av et ønske om å fremme sosiale reformer, som hos den følsomme realisten Dickens, men viste en økt interesse for enkeltmennesket, og hvor den realistiske roman belyste og avdekket et menneskes psykologiske utvikling. Anthony Trollopes (1815–1882) samtidsroman om en families utvikling, The Way We Live (1875) er et eksempel i så måte. Hans middelklasseunivers er påfallende lite romantisk, og det fantes ikke noen demoniske lidenskaper. En del av de emner som romantikken bestrebet seg på å unngå, ved at de ikke var «idylliske» eller «poetiske» nok, fikk interesse for engelske romanforfattere i viktoriatiden, det som kan kalles «den prosaiske virkelighet», eller realismen, om man vil. Hos Thomas Hardy (1840–1928) fantes en holdning til tilværelsen som i stor grad minner om den franske naturalismen: Naturen er grusom og mennesket er en kasteball for guder som ikke bryr seg. Det er i seg selv en holdning som minner om det antikkens skjebnedrama. William Makepeace Thackeray (1811–1863) var en mer stilsikker romanforfatter enn Dickens, og han malte aldri fram de til dels «hjerteskjærende banaliteter eller sukkersøt moralisme – men han når heller aldri den trolske effekten som kan oppstå når en av Dickens' karikaturer plutselig får liv.»

Viktoriatidens kultur var en blomstringstid for romanen, og i særdeleshet for kvinnelige romanforfattere. Nevnes kan George Eliot, psevdonym for Mary Ann Evans (1819–1889), som på mange måter var Charles Dickens motpol: Der hvor Dickens var populær underholder og sosial satiriker, en forfatter som skrev spennende fortellinger, pageturners, var «George Eliot den seriøse, selvreflekterende forfatteren som involverte sine romanpersoner i dyptgående etiske og estetiske konflikter.» I motsetningen til Dickens omdømme falt Eliot rask i kurs i det nye århundret, og ble beskyldt for humørløshet og moralisme, ofte ettertidens dom over det verste med viktoriatidens litteratur, og ikke alltid like rettferdig. På sitt mest karikerte tenderte viktoriatidens romaner til å være idealiserte portretter av vanskelige liv hvor hardt arbeid, utholdenhet, standhaftighet, kjærlighet og ren flaks til sist vant fram. De gode dyder blir belønnet, og de som gjør galt, eller er onde, blir passende straffet. Fortellingene tenderte til å være foredlende i sitt vesen, og med en moralsk lærdom sentralt. Denne formelen var grunnlaget for det meste av tidlig viktoriansk skjønnlitteratur, men det endret seg til større kompleksitet i løpet av århundret.

Romanens tid

Charles Dickens, foto ca. 1868

William Makepeace Thackeray, foto ca. 1855

I den store freden, Pax Britannica, Krimkrigen (1853–1856) unntatt, rådet på midten av århundret. Det eksisterte en relativ stor tale- og trykkefrihet som muliggjorde debatt om sosiale og religiøse spørsmål, kvinnefrigjøring og filosofiske og religiøse spørsmål, både i avisene og i skjønnlitteraturen. Den viktorianske roman var på mange vis en familieinstitusjon, mange skrevet for høytlesning i hjemmet. Få klarte det bedre enn Charles Dickens som selv var en glimrende oppleser. Familieopplesningene forutsatte dog at romanene var respektable. Romanenes utgivelsesform er av betydning. Helst skulle de fylle tre bind. Dickens var blant de første som utga dem som føljetonger, et månedlig hefte på 32 sider til 1 shilling. Også Thackeray, Trollope og Eliot kom ut på denne måten. Noen kom også ut som føljetonger i tidsskrifter som Dickens' i Household Words og Cornhill Magazine. Det førte til en fortrolighet mellom lesere og forfatter, og i siste kapittel av en roman takket Dickens sine lesere for deres «ubegrensede varme og alvor som har vært i Deres sympati...» Fortroligheten kunne også slå begge veger, forfatteren måtte anstrenge seg for å holde på publikums interesse, og da en venn ba Dickens om en lykkelig slutt, endret han avslutningen på Store forventninger (Great Expectations, 1860–1861).

Pickwick-klubben, omslaget på et føljetonghefte, 1837

Thomas Carlyle begynte allerede i 1839 å stille spørsmål om det engelske samfunnet og den elendighet som tynget den stumme arbeiderklasse, noe som synes tatt opp av Dickens i hans Bleak House (1852–1853). Elizabeth Gaskell, som kjente godt til forholdene i Manchester, skrev at jo mer hun tenkte over det ulykkelige forholdet mellom arbeidere og arbeidsgivere, jo mer måtte hun gi uttrykk for arbeidernes jammer. Det viktorianske åndsliv var på ingen måte en overfladisk dyrkelse av det materialistiske og overfladiske. Mange forfattere uttrykte tvil og bekymring for samfunnet beskaffenhet. I en søkende tid lå ikke lenger tyngdepunktet i naturpoesien som under romantikken, men i studiet av mennesket og dets omgivelser.

De tre søstre Brontë, malt i 1834 av deres bror: Anne, Emily og Charlotte.

Karikatur av Anthony Trollope, 1872

George Eliot, 1864

Unge Jane Eyre argumenterer med sin verge, fru Reed. Illustrasjon ved F. H. Townsend, 1847.

Charles Dickens (1812–1870) er blitt stående som det fremste eksempelet på en viktoriansk forfatter. Hans enestående popularitet i hans samtid hvor hans romanfigurer nærmest fikk et liv for seg selv, har ført til at Dickens fortsatt er en av de mest populære engelskspråklige forfattere. Hans første virkelige roman, Pickwick-klubben (The Pickwick Papers), skrevet da han var kun 24 år, ble en øyeblikkelig suksess, og alle hans påfølgende bøker solgt umåtelig godt, og selv da kritikken kom på begynnelsen av 1900-tallet, ble han fortsatt mye lest. Han arbeidet flittig, omsorgsfylt og frodig for å skape den underholdning som det lesende publikumet ønsket, samtidig som han også kom med kommentarer, indirekte og direkte, til de sosiale forholdene i samtiden. Komedien i hans første roman har en satirisk kant som gjennomtrenger alle hans utgivelser. Disse omhandler de fattige og undertryktes forfatning og ender med en spøkelsefortelling som ble avsluttet ufullført ved hans plutselige død. Den langsommere tendensen i hans romaner gikk mot mørkere temaer som gjenspeiler mye av skjønnlitteraturen i århundret. Til tross for den fantasi, humor og innlevelse som Dickens kunne framvise, er hans romaner også preget av gammeldags og usannsynlige intriger, sentimentale og uten antydningens kunst, skjønt George Bernard Shaw tok ham i forsvar, som en barbar som i kraft av sitt geni er en stor dikter.

William Makepeace Thackeray (1811–1863) var Dickens stor rival i samtiden. Med en lignende stil, men noe mer realistisk, upartisk og med et sylskarpt satirisk syn på sine figurer, samtidig som han også hadde en tendens til å beskrive situasjonene i middelklassen enn Dickens. Egentlig gavner en sammenligning mellom Thackeray og Dickens ingen av dem. Mer fruktbart er Thackeray sett opp mot Trollope. Han er best kjent for romanen Forgjengelighetens marked (Vanity Fair, 1847-1848), med undertittelen «En roman uten en helt». Den er også et eksempel på en populær form for viktoriansk litteratur, den historiske roman hvor samtidshistorien også er skildret. Thackeray satte seg i fore å sammenfatte alt hva livet hadde lært ham, fylt av hans egenhendige tegninger som illustrasjoner. Han brøt med alle tradisjoner, ingen helter og heltinner på vegen til bryllupet, men hva som skjedde etter alteret, en makeløs skildring av det engelske samfunn i tiden 1813–1830 hvor forfengelighet og bedrag avsløres. Dessverre har ingen av forfatterens andre romaner kommet opp på samme nivå.

Anthony Trollope (1815–1882) var en av de mest produktive og respekterte engelske romanforfattere i viktoriatiden. En del av hans best kjente verker, kollektivt kjent som Barsetshire-krønikene, har handling fra et fiktivt fylke i Barsetshire. Til tross for handlingen som regel foregår i fortiden er hans viktoriatidens fremste samtidsskildrer, preget av både humor og varm menneskelighet. Utenfor England er han derimot lite kjent. Hans popularitet dalte i hans sist år, men i nyere tid har det vært økt interesse for hans forfatterskap. Hans feiende satire The Way We Live Now (1875) er kanskje hans fremst bok av hans 47 romaner foruten en rekke noveller og reiseskildringer.

Elizabeth Gaskell, 1851.

Langt unna storbyene og det litterære samfunn i Haworth i West Yorkshire hadde familien Brontë sitt hjem: Anne (1820–1849), Charlotte (1816–1855) og Emily Brontë (1818–1848). I løpet av sine korte liv skrev de en rekke mesterverker. Selv om disse tidsmessig faller innenfor viktoriatiden kan deres forfatterskap med rette betraktes som en del av epoken foruten, romantikken, og de ble heller ikke øyeblikkelig verdsatt av de viktorianske kritikere. Charlotte Brontës roman Jane Eyre (1847) har blitt kalt for en «innflytelsesrik feministisk tekst» av den moderne Penguin-utgaven grunnet romanens dyptgående undersøkelse av en sterk kvinnelig hovedfigurs følelsesliv. Stormfulle høyder (Wuthering Heights, 1847), Emily Brontës roman, har i særdeleshet vold, heftige følelser, det overnaturlige, og følelsesmessig distanse, en uvanlig blanding for enhver roman, men særlig for denne tiden. Den er et utmerket eksempel på gotisk romantikk fra en kvinnes synsvinkel, og med et skarpt blikk på klasse, kjønn og myter.

En annen betydningsfull kvinnelig forfatter var George Eliot, pseudonym for Mary Ann Evans (1819–1880) som ønsket å skrive romaner som ble tatt seriøst framfor de romantiske fortellingene som kvinner i hennes samtid var forventet å skrive. Som søstre Brontë benyttet hun seg av et mannlig forfatternavn for å bli tatt seriøst, men også for å holde skjult sitt forhold til en gift mann som hun levde sammen med i tyve år. Hun er forfatter av syv romaner, blant annet Adam Bede (1859), The Mill on the Floss (1860), og Silas Marner (1861), de fleste av dem med handling fra utenfor de engelske storbyene, og preget av realisme og psykologisk innsikt.

Elizabeth Gaskell (1810–1865), ofte referert til som ganske enkelt «Mrs Gaskell», beskrev i sine romaner og kortere fortellinger de mange samfunnslagene i samfunnet, også de meget fattige, tidvis med sosial harme over urettferdigheten, og har som sådan ikke bare interesse for det lesende publikum, men også for sosialhistorikere.

Poesi

Lord Alfred Tennyson, mellom 1870 og 1879

Christina Rossetti

Poesi hadde på en måte slått seg til ro fra løftet i den romantiske tiden og mange av verkene under viktoriatiden er blitt sett på som en bro mellom denne tidligere tiden og den modernistiske poesien fra det neste århundret. Alfred Tennyson holdt æresbevisningen poet laureate (engelsk hoffpoet) i over førti år og hans vers ble etterhvert ganske forslitt mot slutten av hans tid, men hans tidlige verker er med rette verdsatt. Noen av den poesi som ble priset i samtiden, som William Ernest Henleys «Invictus» og «If—» av Rudyard Kipling, er i dag også blitt vurdert som sjåvinistiske og bombastiske, men Tennysons Charge of the Light Brigade var opprinnelig en bister kritikk av en berømt, militær fadese under Krimkrigen. Tennysons var en pilar i det etablerte samfunnet som ikke unnlot å angripe etablissementet selv.

Det kan synes feilaktig å klassifisere Oscar Wilde som en viktoriansk forfatter ettersom hans skuespill og poesi synes å tilhøre den senere tidsalder under edvardiansk litteratur, men han døde i år 1900 og er derfor utvilsomt senviktoriansk. Hans skuespill står seg fortsatt mens mange andre skuespill fra viktoriatiden er blitt glemt, og han har en mye tettere tilknytning til George Bernard Shaws mange skuespill som ble skrevet på 1900-tallet.

Poesiforetaket som ektefellene Elizabeth Barrett Browning og Robert Browning viste sin kjærlighet for hverandre, skapte mange vakre og følelsesmessige dikt. Både Matthew Arnold og Gerard Manley Hopkins skrev dikt som står et sted mellom bejublingen av naturen i den romantiske poesien og den georgianske poesien på 1900-tallet. Arnolds verker skuer framover til noen av de tema som ble behandlet av senere poeter mens Hopkins ble inspirert av poesiformer fra gammelengelsk poesi som Beowulf og andre.

Gjenerobringen av fortiden ble viktig for viktoriansk poesi som hadde interesse både for gresk og romersk klassisk litteratur som Englands egen middelalderlitteratur. Viktorianerne elsket de heroiske og høviske ridderfortellingene og de håpet å gjenvinne noe av det edle, høviske oppførselen og videreføre den til folk både hjemme i England og ute i det britiske verdensriket. Det beste eksempelet på dette er Alfred Tennysons Idylls of the King som blander fortellingene om kong Arthur, spesielt de av Thomas Malory, men speilet også samtidens forhold og tanker. Det prerafaelittiske broderskap trakk også mye fra myter og sagn i deres billedkunst og poesi. Dante Gabriel Rossetti ble i samtiden sett på som den viktigste poeten av dem, skjønt i ettertid har hans søster Christina Rossetti blitt trukket fram som en sterkere poet av litteraturforskerne.

Drama

En plakat som viser kordanserne til en extravaganza, 1900.

På teaterscenene konkurrerte farser, musikalske burlesker, extravaganza og komiske operaer (en tidlig form for musikaler) med Shakespeare-produksjoner og mer seriøse dramaer av eksempelvis James Planché og Thomas William Robertson. Viktoriatidens extravaganza var mer spektakulære lystforestillinger med stor frihet til å gjøre hva som helst så lenge det var storslått og imponerende. James Planché karakteriserte det som «leken behandling av et poetisk emne».

I 1855 begynte selskapet German Reed Entertainments, opprettet av Thomas German Reed sammen med hans hustru, Priscilla Reed Norton, en prosess som løftet fram musikalsk teater i Storbritannia og som kulminerte med en rekke komiske operaer av Gilbert og Sullivan. I en tid da teatre i London ble sett på som av tvilsomt moralsk rykte, produserte German Reed Entertainments familievennlig underholdning i førti år og viste at respektabelt teater også kunne være populære. Gilbert og Sullivans operaer fikk bred internasjonal popularitet i den engelskspråklige verden, og de introduserte nyvinninger i innhold og form som direkte influerte utviklingen av musikalteatrene på 1900-tallet. De ble etterfulgt på 1890-tallet med de første edvardianske musikalkomedier. Det første teaterstykke som oppnådde 500 fortløpende framføringer var London-komedien Our Boys av H. J. Byron som hadde premiere i 1875. Den forbausende nye rekorden med hele 1362 framføringer ble satt i 1892 med Charley's Aunt av Brandon Thomas.

Etter W. S. Gilbert ble Oscar Wilde den ledende poeten og dramatikeren i den senviktorianske periode. Wildes skuespill står i dag opp fra en rekke glemte stykker fra viktoriansk tid og har et langt nærmere slektskap med senere edvardianske dramatikere som George Bernard Shaw som utga mange av sin viktigste stykker på 1900-tallet. Wildes komiske mesterverk, Hvem er Ernest (engelsk: The importance of being Earnest) var det fremste av de stykker hvor han holdt opp et ironisk speil for aristokratiet samtidig som det viste glitrende mesterskap i vidd og paradoksal visdom. Stykket har forblitt populært også i senere tid og i oversettelser.

Det overnaturlige og fantastisk litteratur

Den første opptreden av Sherlock Holmes, 1887

Gamle gotiske fortellinger som ble utgitt på slutten av 1800-tallet er blant de første eksemplene på sjangeren fantastisk litteratur. Disse fortellingene sentrete ofte rundt figurer som var større-enn-livet, eksempelvis Arthur Conan Doyles (1859–1930) forbryterjeger Sherlock Holmes, den mest berømte detektiven i sin tid, første gang utgitt i 1887. Holmes var berømt for sin kløktige logikk, sin dyktighet i å kle seg ut som hva som helst, og bruk av (tidlig) kriminalteknikk for å løse umulige kriminalsaker. En annen populær detektiv var Sexton Blake, som Jeffrey Richards beskrev som «den fattige manns Sherlock Holmes», og kom ut først gang i 1893, og gjorde det siden stort, akkurat som Sherlock Holmes, i tegneserier og i filmen. Andre fiktive figurer i senviktoriansk tid var Bram Stokers (1847–1912) blodsugende Dracula (1897), den onde Edward Hyde (1886) og Den usynlige mann (1897), de to sistnevnte skrevet av Herbert George Wells (1866–1946), og mange andre fiktive figurer som ofte hadde eksotiske fiender å bekjempe. Fra 1700- til 1800-tallet hadde gotisk litteratur en egen dragning. Mulige trekk i en gotisk roman var utenlandske uhyrer, spøkelser, forbannelser, skjulte rom, og trolldom. Gotiske fortellinger skjer vanligvis på steder som skumle slott og klostre, og kirkegårder, skjønt gotiske mostre kunne tidvis dukke opp i den virkelige verden i byer som Paris og London.

Barnelitteratur

Alice i Eventyrland av Lewis Carroll, 1865.

Viktorianerne har blitt gitt æren for å ha «oppfunnet barndommen», delvis på grunn av anstrengelsene med å stoppe barnearbeid og med introduksjonen av obligatorisk utdannelse. Etterhvert som barn ble i stand til å lese ble litteratur skrevet spesielt for barn en voksende industri. Forfattere, også de som ellers skrev for voksne, skrev bøker spesielt for barn, eksempelvis Charles Dickens' A Child's History of England (Et barns Englandshistorie), men det kom også dedikerte forfattere for kun barn. Forfattere som Lewis Carroll, R. M. Ballantyne og Anna Sewell skrev hovedsakelig for barn, skjønt de ble også lest av voksne, og tullevers (nonsense verse), poesi som krevde en barnslig interesse, ble skapt av Edward Lear og andre. Skolen ble også et rikt emne for bøker som med Thomas Hughes’ Tom Browns skoledager som kun ett av mange populære eksempler.

Vitenskap, filosofi og oppdagelser

John Stuart Mill, 1865

Thomas Carlyle, ca. 1860-tallet.

Viktoriatiden var en betydningsfull tid for vitenskapens utvikling og viktorianerne hadde et mål om å beskrive og klassifisere alt i den naturlige verden. Den vitenskapelige forskningen, både innenfor psykologi, etikk, religionshistorie og språkvitenskap, men framfor alt innenfor naturvitenskapen. En bok i særdeleshet utmerket seg, Charles Darwins Artenes opprinnelse (1859) hvor evolusjonsteorien ble presentert, der populasjoner utvikler seg over flere generasjoner gjennom naturlig seleksjon, og boken har forblitt berømt og lest. Darwin omtalte selv Artenes opprinnelse selv som «et eneste langt argument» for evolusjon. Evolusjonsteorien rystet viktorianernes oppfatning om seg selv og deres plass i verden. Bokens første opplag ble utsolgt i løpet av den første dagen, og selv om teorien trengte tid for å bli fordøyd og akseptert, har den på dramatisk vis endret påfølgende litteratur og tanker.

De filosofiske skriftene til John Stuart Mill (1806–1873) dekket emner som logikk, økonomi, frihet og utilitarisme, og hvor sistnevnte var en etisk teori som hevdet at den beste form for handling var det som maksimaliserte det som ga størst uttelling av goder for flertallet. Det er således en form konsekvensfilosofi i den betydning at den moralske verdi av en handling er bestemt av dens resulterende konsekvens. Jeremy Bentham (1748–1832) fremmet den samme filosofien, og som politisk radikal argumenterte han ikke bare for sosiale reformer, men også dyrs rettigheter. Han argumenterte i tillegg for opphevelse av slaveriet og dødsstraffen, og for forbud mot fysisk avstraffelse av barn.

John Stuart Mill hadde akseptert å skrive en stor og dekkende historieverk om den franske revolusjon som hadde fascinert og skremt det engelske samfunnet siden begynnelsen av århundret, men Mill oppdaget etter hvert at på grunn av hans andre prosjekter ville han ikke greie å fullføre boken innenfor forlagets frister. Han overtalte da sin kompis Thomas Carlyle (1795–1881) til å overta. Carlyle var en skotsk essayist og satiriker, filosof og historiker. The French Revolution: A History i tre bind ble først utgitt 1837, deretter revidert i 1857, og sikret Carlyle hans berømmelse. Det til tross for at han måtte skrive først bind på nytt etter at John Stuart Mills hushjelp ved en misforståelse brente først utkast. Det resulterende verket var fylt med både direkte intensitet og hyppig bruk av presens, nesten som en roman, og ble da også inspirasjonen for Charles Dickens’ En fortelling om to byer (A Tale of Two Cities, 1859) som har den berømte innledningen: «Det var de beste av tider, det var de verste av tider».

Tilsvarende innflytelsesrikt og beryktet var også verket om Englands historie fra kong Jakob II, utgitt i to bind i 1848. Verket var skrevet av Thomas Babington Macaulay (1800–1859), poet, historiker og politiker. Verket var kjent for sin strålende prosa og både beundret og beryktet for sin tidvis dogmatiske framhevelse av progresjonen i britisk historie. Denne modellen for menneskelig framgang har blitt karakterisert som «Whig-fortolkningen». Whig var det historiske politiske partiet som representerte industrien og den konservative kraften bak det britiske imperiet. Karl Marx refererte til verket som en «systematisk historieforfalskning». Winston Churchill skrev en biografi på fire bind for å gjendrive Macaulays «løgner» om hans stamfar lord Marlborough.

Et antall romaner som inneholdt utilslørt kritikk av religionen overdøvet ikke en voldsom liste av religiøse skrifter. To av de viktigste religiøse forfatterne var kardinalene John Henry Newman (1801–1890) og Henry Edward Manning (1808–1892) som begge hvert på sitt vis ønsket å revitalisere den anglikanske kirke med å vende tilbake til katolisismen. I en mer motsatt retning gikk tankene bak den sosialistiske bevegelse, og tyske Friedrich Engels' (1820–1895) gjennomtrengende The Condition of the Working Class in England in 1844, opprinnelig først utgitt på tysk som Die Lage der arbeitenden Klasse in England, skrevet i løpet av hans opphold i Manchester fra 1842 til 1844. Manchester var den gang hjertet i den industrielle revolusjon, og Engels' konklusjon var at industrialiseringen forverret situasjonen for arbeiderklassen. Engelske William Morris (1834–1896) skrev en tidlig sosialistisk og utopisk roman, News from Nowhere (1890), hvor Morris på dyktig vis smeltet sammen marxisme og den romantiske tradisjon da han presenterte seg selv som en forhekset figur i en tid og et sted svært forskjellig fra det viktorianske England.

Andre viktige og monumentale verk som ble påbegynt i denne tiden var Oxford English Dictionary, en omfangsrik bok med beskrivelser på rundt 600 000 ord som til sist ble den viktigste historiske ordbok over det engelske språk.

Eksterne lenker

• The Victorian Web, det viktorianske nett
• Victorian Women Writers Project Arkivert 11. september 2010 hos Wayback Machine., prosjekt for viktorianske kvinneforfattere
• Victorian Studies Bibliography, viktorianske studier
• Victorian Links, viktorianske lenker
• Victorian Short Fiction Project Arkivert 25. juli 2011 hos Wayback Machine., prosjekt for viktoriansk korttekster
• Mostly-Victorian.com, viktoriansk litteratur fra magasiner
• Pocket Guide, lommeguide til viktorianske forfattere og poeter