Geitabru er ei bru i Gamlebyen i Oslo. Den nåværende brua ble bygget i 2007-2008.[1] Brua er en del av gaten Oslo gate i retning sørøst-nordvest.

Geitabru
Trikken foran Oslo Hospital, før den fortsetter over Geitabru og så til høyre og videre gjennom Oslo gate mot sentrum.
TypePlatebru
StedOslo kommune
StrekningOslo gate
Lengde58 m
Største spenn25 m
KrysserLoenga–Alnabrulinjen
MaterialeBetong
Kart
Geitabru
59°54′14″N 10°46′01″Ø

Navnets opphav rediger

I middelalderen lå ei bru med det samme navnet i området, og navnet (på middelalderens Geitabru) har sammenheng med geit som bufe i middelalderbyen Oslo: Brua var trasé for småfeet når det skulle på sommerbeite i Ekebergskrenten.[2]

Tidligere bruer rediger

I 1989 ble den forrige brua, Oslo bru omdøpt, Geitabru.

I middelalderen lå ei bru med det samme navnet i området, og den er nevnt i sagaene, som et sentralt bindeledd over Alna. Brua var del av et vest-øst-gående veifar: Brua bandt sammen vestre og østre del av Klemetsallmenningen, også omtalt som Oslos første bygate. (Østre Clemensalmenning svarer til nedre del av dagens Ekebergveien.)

Brua nevnes i ulike eldre kilder, bl.a. i sagalitteraturen: I 1240 tok hertug Skule kongsnavn i Oslo. Kong Håkon Håkonsson kom fra Bergen med Birkebeinerhæren sin for å markere revir. I den forbindelse forsøkte Skules krigere å rive Geitabru, uten å lykkes.

Før 1925 var det formelle navnet på Gamlebyen Oslo.

Nåværende bru rediger

I dag går Geitabru over togsporene på Loenga–Alnabrulinjen like ved Loenga stasjon, og noe nord for den historiske plasseringa. Forøvrig går dagens bru i retning sørøst-nordvest, og er del av det sør-nordgående gateløpet Oslo gate, og er slik også en del av trikkestrekningen Ekebergbanen.

I 2013 ble det bygget et trappeanlegg i amfi ved foten av Geitabru i nordvest, som del av Erik Schias plass.

Referanser og noter rediger

  1. ^ http://www.samferdselsetaten.oslo.kommune.no/article.php?articleID=87679&categoryID=28790 (Besøkt 3. desember 2010)
  2. ^ Ekebergs nordvendt helling var del av Oslos takmarker (jf. for eksempel Magnus Lagabøtes bylov av ca. 1276), og kunne følgelig utnyttes fritt for befolkninga innenfor kaupstaden Oslo