Oslos historiske murby på 1900- og 2000-tallet

Oslos historiske murby på 1900- og 2000-tallet har langt på vei blitt bevart. Minst to tredeler av befolkningen i Kristiania bodde i leiegård i 1910. Murbyen, bygget i perioden 1840 til 1910, omfattet da mer enn 40 000 leiligheter, fabrikker, forretningsgårder og offentlige bygninger i lukkede, rette kvartaler. Denne bebyggelsesformen er godt kjent fra strøk som Grünerløkka og Frogner.

Murgårder på Fredensborg. Deichmans gate, rød gård er nr. 21. Nytt gategulv og beplantning 2017.

Foto: Helge Høifødt

Tidlig på 1900-tallet ble murbyen utsatt for bred kritikk for trangboddhet, mangel på lys, luft og grønt, smakløse og overlessede fasader, og at kvartalsformen ga et kjedelig sjakkbrett. Fra 1910 gikk kommunen inn i boligbyggingen, det kom store boligkomplekser, og murbyens byplanprinsipper ble forlatt, blant annet ble buede gater ønsket med byplanen av 1912. Men i 1920- og 1930-årene ble det på ledige tomter bygget bygårder i mur, senere betong, som tilpasset seg murbyens mønster og skala, og i 1940 var de fleste kvartalene regulert før 1910 blitt tettbygget.

Fra 1930-årene hadde kommunen planer for at hele strøk av murbyen skulle rives («saneres» – gjøre bebyggelsen sunn). Lite ble gjennomført: i 1930-årene ble Pipervika revet som del av rådhusreguleringen, i 1950- og 1960-årene ble Vaterland og Vestre Vika revet. Mange leiegårder var i god stand, men mangel på tyngre vedlikehold og dårlige sanitærforhold gjorde bokvaliteten lav i deler av murbyen, og biltrafikk og parkering gjorde fra 1960-årene bomiljøet stadig dårligere.

Kommunens byfornyelse kom for fullt i gang fra 1978 og omfattet mer enn 11 000 leiligheter, flest på østkanten. Utbedringene gjaldt bad, wc, nok strøm, sammenslåing av leiligheter og riving av bakgårdsbebyggelse, gatetun og grønne gårdsrom for lek og opphold. Med byfornyelsen ble den opprinnelige blandingen av bedrifter og boliger i kvartalene redusert. Senere har oppgraderingen fortsatt. De fleste leiegårdene ble omdannet til borettslag, og sammen med et stort antall omdanninger fra private leiegårder til sameier med eierseksjoner på vestkanten, innebar 1980-årene en overgang fra leie til eie.

Vurderingen av leiegårdene skiftet i 1960- og 1970-årene, de ble nå sett på som en fleksibel og attraktiv boform, og i 1992 ble murbyen erklært som bevaringsverdig av staten. Kommuneplanen som ble vedtatt i 2015 gir områder av murbyen, særlig den eldste bebyggelsen nær sentrum, status som utviklingsområder, der riving og fortetting er gjort mer aktuelt enn tidligere.

I 2020-årene omfatter murbyen mellom 25 000 og 30 000 leiligheter, praktisk talt alle i datidens Kristiania kommune, dagens indre by, og disse utgjør knapt 20 % av alle boligene i indre by. Murbyen er helt dominerende på Grünerløkka og Sofienberg og utgjør en stor del av bebyggelsen i Gamlebyen, på Grønland og Tøyen, i Hausmannskvartalene, på Fredensborg, Meyerløkka, St. Hanshaugen, Bolteløkka, Adamstuen, Hegdehaugen, Majorstuen, i Homansbyen og Bak Slottet, og på Uranienborg, Frogner, Ruseløkka og Skillebekk. Forretningsgårdene i mur er fortsatt et betydelig innslag i Kvadraturen og de nærmeste områdene nord for denne.

Murbyen Oslo

Utdypende artikkel: Murbyen (Oslo)

Murbyen Kristiania, bebyggelse før 1915 bevart i 2011.

Foto: Kart: Byantikvaren, 2011

Murbyens horisontale preg. Torggata 23, bygget 1884, nærmest, til nr. 17.

Foto: Helge Høifødt

Storbyen Kristiania ble til i en bebyggelsesform der leiegårder, fabrikker, forretningsgårder og offentlige bygninger ble bygget på nokså små tomter i et rutenett av kvartaler. Parker og plasser var orienteringspunkter som sammen med de 12 til 15 meter brede gatene ga plass til fotgjengere, sporvogn, næringstrafikk med hest, lek, politiske møter, rekreasjon og sosialt liv.

Det lukkede kvartalet er en grunnenhet i murbyen, med forgårder mot gaten og kjøreport til gårdsrommet (det indre kvartalet) med bakgårder, staller, verksteder og andre næringsbygg – og funksjoner som ikke skulle synes: utedoer, søppel, tøytørk. Kvartalet skaper et tydelig skille mellom på den ene side det som bare angår beboerne og de næringsdrivende i gårdsrommet og på den annen side det offentlige livet i fellesrommene som hører til det å bo tett i by: gater, plasser, parker, kafeer, lokaler for politikk og kulturliv.

Rammene for murbyen ble gitt i de fire bygningslovene for Kristiania, vedtatt i 1827, 1842, 1875 og 1899. Lovene ga regler om ildsteder, konstruksjon, gatebredde, at gatene, og dermed kvartalene, skulle være rette, byggehøyde og avstand mellom bygningene, tak, brutte hjørner, karnapper med mer. Dette ble murbyens byggeskikk – den fikk et enhetlig, horisontalt preg, men oppdeling i selvstendige leiegårder og vekten på fasadeuttrykket ga likevel variasjon og opplevelsesrikdom. Kristiania ble bygget uten verken omfattende byplaner eller en stat med store ambisjoner for hovedstaden, og fikk få store plasser eller brede hovedgater. Murbyen ble tett, intim og fotgjengervennlig.

Den voldsomt hurtige byveksten, særlig i høykonjunkturene midt i 1870-årene og 1895–1899, var mulig ved en tredelt rollefordeling: Staten ga nokså detaljerte regler i lovgivningen, kommunen sto for gateregulering, bygningskontroll, offentlige tjenester og infrastruktur og private grunneiere utparsellerte tomter og solgte til murmestere og andre private utbyggere som bygget, styrt av etterspørsel.

Kristiania ble i annen halvdel av 1800-tallet landets eneste murby, med en europeisk arkitektur etter forbilder særlig hentet fra Tyskland og Berlin (Berlinerarkitektur – Kristiania ble kalt Lille Berlin). Myndighetene i byen så at trehus og selvbygging ikke kunne dekke boligbehovet og gi alle samfunnsklassene en akseptabel boligstandard og del i de moderne bekvemmelighetene. Derfor valgte de den europeiske løsningen med murtvang, fire og fem etasjer og tette kvartaler – et dramatisk brudd med trehusene, i skala, materialbruk og typologi. En stor del av arkitektene var utdannet i Tyskland, og tyske og danske håndverkere bidro også til å bringe den europeiske boligformen til Kristiania.

Murgårdene ble bygget med tegl (murstein av brent leire) i alle yttervegger, rundt trapperom, i den bærende veggen mellom ytterveggene (hjerteveggen) og i gesimsene (overgangen mellom tak og vegg). Kjellermurer og fundamenter var i stein, mens tre ble brukt i takkonstruksjonen, etasjeskillene og ikke-bærende innervegger, ofte også under fundamentene – mange murgårder står på tømmerflåter i leire. Lokale teglverk, steinbrudd og bedrifter for byggevarer i glass, tre og jern leverte en stor del av murgårdene.

Leiegården i mur ble boformen for både arbeiderklasse, den nye middelklassen og borgerskapet, og begrepene kvartal, leiegård, leilighet, leieboer, bakgård og gårdeier ble del av språket om det å bo for et stort flertall. Med den tette murbyen fikk arbeiderklassen tidlig tilgang til moderne goder uten at kommunens økonomi ble overbelastet: tørre boliger med innlagt vann og avløp fra rundt 1860, organisert renovasjon og toaletter, gass og elektrisitet, brolagte gater og sporvei, godt brannvesen og politioppsyn. For barnerike arbeiderfamilier i ettromsleiligheter betød murbyen en grad av trangboddhet som skapte helseskadelige boforhold, og mangelen på lys og luftutveksling i den tette bakgårdsbebyggelsen bidro til det. I løpet av murbyperioden ble klasseskillene i byen knyttet til en geografisk todeling: østkanten og vestkanten.

De moderne fabrikkene basert på vannkraft kom langs elvene i 1840-årene, mens mindre fabrikker basert på damp, fra 1890-årene elektrisitet, etablerte seg i kvartalene på hele østkanten. Fra rundt 1860 til 1900 ble 1600-tallsbyen tømt for boliger og preget av nye forretningsgårder, kontorer og fabrikker, kalt City.

Manglende vedlikehold og fortsatt trangboddhet

Gjennom 1900-tallet ble murgårdene hengende etter når det gjaldt moderne boligstandard, særlig på østkanten forfalt leiegårdene. Og denne delen av indre by var eldst: i sentrum, som i denne sammenheng kan regnes til øst, var 80 % av boligene i 1955 bygget før 1900, i indre øst 50 % og i indre vest 30 %. På vestkanten var det bygget mer i mellomkrigstiden enn i øst.

Trangboddheten i murbyen økte etter 1905 og var verst i perioden fra 1912 til 1920. Senere, og særlig i 1930-årene, sørget boligbygging og lavere barnetall for at mange fikk en sterkt forbedret boligkvalitet. I 1888 bodde det 2,12 personer i hvert rom i den daværende byen, i 1938 var tallet 1,38. I 1950 var kommunens norm for hva som var en overbefolket leilighet at det bodde mer enn to personer per rom, og med den målestokken var 13–14 % av boligene overbefolket. 1900-tallets bekvemmeligheter ble ikke tatt i bruk tidlig i murbyen: i 1950 hadde 74 % av byens boliger vannklosett, 52 % hadde bad, og andelen i murbyen var lavere.

Kritikk mot murbyen tidlig på 1900-tallet

I de første årene av 1900-tallet skjedde et stemningsskifte i den intellektuelle eliten i synet på murbyen. En ny bevissthet om nasjonal byggeskikk hadde allerede slått rot, og de historiske forbildene ble da hentet i Norge: den internasjonale historismen ble til nordisk nybarokk, en senhistorisme tuftet på landets egen renessanse- og barokkarkitektur. Arkitektstudenter reiste fra 1895 på studieturer rundt om i landet og studerte folkelig byggeskikk under ledelse av arkitekt Herman Major Schirmer (1845–1913) ved Tegneskolen, som et uttrykk for den nye romantiske strømningen i 1890-årene.

Leiegård med svært mye fasadeutstyr. Niels Juels gate 9 (hjørnegården) og Munkedamsveien 98, Skillebekk.

Foto: Helge Høifødt

Det ble i starten av 1900-tallet sett på som negativt at murbyens form og dens arkitekturstil, historisme, var internasjonal og særlig tysk – at den var hentet inn fra utlandet gjorde stilen uekte, i motsetning til det ekte norske. Bebyggelsen fikk kritikk for å være stygg, håndverksmessig dårlig utført og bestå av bygninger uten arkitektonisk verdi og originalitet som kunne avtvinge beundring og respekt. Fasadedekorasjonene av mur og gips ble «utenpåhengt stas». Kritikken var ikke grunnløs: prinsippet med å velge historisk fasadestil etter bygningens bruk ble utvannet med leiegårdene, der stiler ble valgt, blandet og overdrevet med tårn og overlesset fasadedekorasjon. Dette skulle tekkes bestemte sosiale grupper av leietakere, særlig «nyrike» som i sitt strev etter å klatre på samfunnsstigen ville ha boligen som en av flere elementer i en fasade som skulle imponere.

Murbyens arkitektur ble ved århundreskiftet omtalt som «stilforvirring» og «stiloppløsning», ifølge byarkitekt Harald Aars (1875–1945) et utslag av at formspråket var overført fra Tyskland til et ungt folk uten den tradisjon og aristokratiske kultur som skulle til for å motstå «motens luner». Om det var en utbredt holdning at byen var stygg, er usikkert. Og viktoriatidens smaksidealer levde videre inn i mellomkrigstiden blant den økonomiske overklassen og arbeiderklassen. Elitens avvisning dominerte også i 1930-årene. Riksantikvar Harry Fett (1875–1962) skrev i 1937 at den gode 1800-tallsarkitekturen tok slutt ved midten av århundret, og basarene (også kjent som Kirkeristen) ved Oslo domkirke var det nyeste Riksantikvaren engasjerte seg i å verne. «Den senere Berlinerstil», reist feberaktig og byråkratisk som på et tegnebrett, representerte masseproduksjon og kulturelt forfall, mente Fett. Sammen med kritikken av den usammenhengende og stygge arkitekturen hørte ofte en lovprisning av det vakre landskapet byen lå i og de mulighetene for en skjønn by som var forspilt.

Empirebyen med Universitetet, Børsen med flere og arkitektur frem til 1860-årene preget av romantikken, som basarene ved Domkirken, ble sett på som verdifull og meningsfylt å verne. Forfallet hadde satt inn rundt 1850 med leiegårdene, som skulle bli boligformen for alle samfunnsklasser. Kritikken gjaldt også det kommersielle ved murbyen, at det ble bygget leiegårder med standardutforming for et massemarked. Leiegården som form var i 1840-årene eksklusiv, som en boligform arbeiderklassen ikke hadde råd til. Men med massebyggeriet ble den også folkelig, populær. Markedet tok ikke ansvar for helheten, den mangelen på estetisk og sosial planlegging som fulgte av at bybygging ble drevet av mange private som ikke tenkte lenger enn egen tomt, var klart negativt.

Kristiania ble «branngavlenes by», der nakne endevegger som skulle hatt neste bygård tett inntil, ble stående frie, noen av dem gjennom hele 1900-tallet, fordi krakket i 1899 stoppet planlagt videre bygging. De stygge, nakne branngavlene var en del av kritikken mot murbyen. De små tomtene og gesimsene på de korte bygningene som ikke lå i flukt ble også et kritikkpunkt. I 1929 vedtok kommunen at gesimsene langs Karl Johan-kvartalet skulle gjøres rettlinjet.

Arbeiderbevegelsen kritiserte trangboddhet og mangel på lys og luft i de altfor tette kvartalene. Den private spekulasjon må oppheves, het det på Arbeiderpartiets boliglandsmøte i 1916, høye tomtepriser avler høye leiekaserner, høy husleie og husnød. Kommunen må få plikt til å skaffe sunne og gode boliger gjennom et offentlig boligvesen, slik den har ansvaret for skole- og helsevesen. De tidligere bygningslovene hadde gitt privatinteressene en gullalder og forsømt de allmenne interesser. Man så lenge på leiegårdene som det realistiske alternativet for arbeidsfolk, blant annet for å kunne bo nær arbeidsplassene. Men det var hele tiden uenighet, og standpunktet skiftet i 1916, da egne hjem i form av rekkehus eller småhus i havebyer ble Arbeiderpartiets politikk. Bygging av hagebyene på Ullevål, Lindern og Lille Tøyen tok til under Carl Jeppesens (1858–1930) tid som Arbeiderpartiets første ordfører i byen, 1917−1919.

Mellomkrigstidens bebyggelse i murbyens regulering

Om lag halvparten av byens areal på rundt 17 kvadratkilometer var bebygget i år 1900, når gater, plasser, brygger og lignende regnes med. I løpet av årene fra 1910 til 1940 ble de aller fleste av murbyens regulerte kvartaler bebygget, og på vestkanten var innfylling av nye bygårder i eksisterende kvartaler en dominerende del av byggevirksomheten. Det aller meste av bebyggelsen på de ledige tomtene fikk en høyde som ikke sprengte murbyens form. Unntaket var Pipervika, som ble revet og fikk ny kvartalsstruktur.

Kritikken mot murbyen fikk i mellomkrigstiden et nytt element: den var for lav. Bygningsloven av 1924, som trådte i kraft fra 1929, tillot opp til 22 meter gesimshøyde i indre sone, som var omtrent området innenfor dagens ring 1. Det skjedde en omfattende ombygging og påbygging av nye etasjer på murgårder i mellomkrigstiden. Men både nybygging og påbygging skjedde stort sett med god tilpasning til høyden og utformingen ellers i de eksisterende kvartalene, og 1924-loven påla at bebyggelsen skulle «anordnes på en arkitektonisk tiltalende måte», slik at «den nye og den gamle bebyggelse kommer i harmoni med hinannen».

Aars skrev i 1935 om Oslos særpreg med nye og gamle, høye og lave hus ved siden av hverandre, som gir byen det han kalte grokraft, uro og spenning. For sin del foretrakk han dette preget fremfor gjennomløpende gesimser og ensrettede etasjehøyder. Byen må ta vare på intime byrom, kirketårnene må fortsatt få rage opp over den øvrige bebyggelsen og nye høyhus ikke få skade bysilhuetten, skrev Aars. Han representerte ikke det dominerende synet blant arkitekter og kulturinteresserte i tiden, der funksjonalistiske arkitekter mente at murbyen var stilkopiering og nostalgi. For arbeiderbevegelsen sto murbyen for en borgerlighet man ville legge bak seg.

De nye prinsippene om åpne, grønne gårdsrom i kvartalsbebyggelse, som er godt kjent fra nye boligområder som Torshov og Lindern, ble realisert også ved nybygg i eldre kvartaler, som Maridalsveien 64, en av OBOS' første gårder.

Mange butikkfasader ble endret i funksjonalismens periode i 1930-årene, ofte med inntrukne dører i teak med store glassflater og glass også i sidefeltene. Butikkfasader ble tegnet av tidens beste arkitekter.

Tap av bebyggelse under annen verdenskrig

Jernbanetorget 9 midt i bildet, ødelagt ved sabotasje våren 1945.

Foto: Ukjent, 1938. Eie: Oslo Museum. oslobilder.no

Drammensveien 2 midt i bildet, totalskadet ved bombeangrep i 1944.

Foto: Mittet, ukjent år

Oslo fikk få krigsskader under annen verdenskrig, bare noen få bygninger ble ødelagt i bombing og sabotasjeaksjoner. Sabotasjeaksjonene gjaldt mest kontorbygninger, fabrikker og lagre.

Filipstad-eksplosjonen 19. desember 1943, der 1200 tonn ammunisjon på skipet DS «Selma» gikk opp i brann og eksplosjoner, skyldtes mest sannsynlig uforsiktighet ved lossing. De seks frittstående leiegårdene i Munkedamsveien 70 til 80, Munkedamsveien 55b, Parkveien 80 og Huitfeldts gate 29, ialt ni gårder, ble totalskadet. Mange bygninger på Framnes og Skillebekk ble sterkt skadet, 405 bygninger med grunnflate på tilsammen rundt 60 000 kvadratmeter ble ødelagt i alt og omkring 600 mennesker husville.

To bombeangrep mot Victoria terrasse, 25. september 1942 og 31. desember 1944, ødela flere leiegårder, blant dem Cort Adelers gate 14 og 15 og Kronprinsens gate 5. Målet, Victoria Terrasse, fikk bare to taktårn ødelagt og vindusruter knust i det første angrepet. Ved det siste angrepet ble over 1000 mennesker husville. Leie- og forretningsgården Drammensveien 2, der nåværende Utenriksdepartementet holder til i en bygning fra 1963 med adresse 7. juni-plassen 1, og fem andre bygninger ble totalskadet.

Et olje- og bensinlager i Schwensens gate 3 på St. Hanshaugen ble sprengt i sabotasje 23. januar 1945, bygningen ble totalskadet i en voldsom brann og en bensinstasjon i nummer 5 og leiegårdene i nummer 1 og Waldemar Thranes gate 2 fikk store skader. Arbins gate 4 ble totalskadet i en sabotasjeaksjon 27. januar 1945 mot et kvarter for Statspolitiet (Stapo). I en sprengning 21. mai 1944 ble en bygård i Wergelandsveien 3, der Innrulleringskontoret for arbeidstjenesten holdt til, påført store skader, og bygningen ble revet i 1946.

15. mars 1945 ble NSBs hovedkvarter i bygningen med adresse Jernbanetorget 9 sprengt i sabotasje, slik at midterste delen av bygningen raste sammen. Denne bygningen dannet den daværende nordveggen på torget omtrent der Byporten i dag ender mot torget, – tidligere holdt Hotel Royal til her. I Kongens gate 11 ble en murgård totalskadet i sabotasjeaksjon mot Svenska Kullagerfabriken (SKF) 27. november 1944. Venstres hus, en treetasjes gård fra 1863 i Møllergata 16 ved Youngstorget, ble sprengt og totalskadet i sabotasje 27. desember 1944.

Planer om «sanering» og det som ble revet midt i århundret

Mellom 1937 og 1947 gjorde bystyret en rekke vedtak om å rive i alt 15 strøk og mindre områder, av disse Vaterland, Vika, Nedre Tøyen og Grünerløkka som var overveiende murgårder, og Kampen og deler av Sagene og Bjølsen som hadde betydelig innslag av slike gårder. I 1950 hadde byen 131 800 boliger, av disse var 46 600 bygget før 1900. Mellom 1951 og 1966 ble 2800 leiligheter borte ved «sanering». Bruksendring fra bolig til kontor (kontorisering) og annen bruk, reduserte antallet leiligheter med rundt 3000 bare i de seks årene 1961–66, en utvikling som fortsatte også etter 1966. I perioden 1960 til 1976 ble det revet 309 murgårder i byen.

Pipervika rundt 1932, med Sjøgata foran og Oslo rådhus under bygging. I dag er den ytterste husrekken Rådhusplassen.

Foto: Widerøe & Bjørneby/Oslo byarkiv

Det første murgårdsstrøket som ble revet var Pipervika, der Rådhusreguleringen skapte en helt ny bebyggelse – og rådhustårnene var byens første høyhus med sine 66 meter. I 1915 beregnet myndighetene at 60 bygninger måtte rives, med 81 butikker og 428 leiligheter, som da hadde 1943 beboere. I Vestre Vika, «sanerings»-området mellom Stortingsgata i nord og Dokkveien i sør, Roald Amundsens gate i øst og Victoria Terrasse i vest, lå det i 1952 541 leiligheter. Rivingen av Vestre Vika begynte i 1953, men omfattet ikke alle bygninger. Vestre Vika ble bygget opp igjen med massiv kontorbebyggelse.

Vaterland, området innenfor Biskop Gunnerus’ gate, Akerselva, Brugata, Stenersgata og Nygata, inneholdt i 1954 193 leiligheter med omtrent 550 beboere, foruten et stort antall småbedrifter. Rivingen tok til i 1959. Vaterland ble bygget opp med høyhus, kontor- og forretningsgårder, byhall og park. Pipervika, Vestre Vika og Vaterland er de tre murbystrøkene som har fått ny gatestruktur gjennom riving og fornyelse.

Murgårdene fulgte ikke med i fremskrittet med goder som vannklosett og bad. En grunn til dette var husleiereguleringen i byen, innført i 1916 som et tiltak mot dyrtiden under første verdenskrig, men videreført helt til 1935, de siste årene bare for ett- og toromsleiligheter. Levekostnadene generelt økte mer enn 200 % i årene 1914 til 1920, mens husleien økte bare 50 %. Reguleringen var streng og effektiv og omfattet 96 % av arbeiderklassens boliger og rundt 65 % av middelklassens, men bare 39 % av leilighetene på Frogner og Uranienborg. Hvor viktig reguleringen var som begrensning av gårdeiernes mulighet til å gjennomføre tyngre vedlikehold og oppgradere gårdene, går ikke entydig frem av kildene.

Blant gårdene som ble revet var noen av elendig kvalitet fra begynnelsen, gårder som aldri hadde oppfylt myndighetenes krav til soliditet. Andre grunner var utvidelse av gater, som Waldemar Thranes gate 7, og nye gater, som ved motorveisystemet sør for Østbanestasjonen og nord for stasjonen langs Akerselva (Nylandsveien og Lakkegata).

Fredningsloven av 1921 gjorde det mulig å frede enkeltbygninger. Vedtak om bevaring eller fredning av murbyen som kulturminner var ikke aktuelt i de første tiårene loven gjaldt. Bevaringsmyndighetene anså det meste av murbebyggelsen etter 1850 som lite bevaringsverdig, men noe av romantikkens arkitektur fra 1860-årene og husene langs Karl Johans gate ble vurdert som verdifulle.

I 1930-årenes rivedebatt ble reguleringssjef Harald Hals’ (1876–1959) planer for riving av enkelte strøk og ny boligbebyggelse i monumental, klassisistisk utforming møtt med kritikk av andre arkitekter, som mente beboernes interesser måtte komme først. Men beboerne og eierne ble i liten utstrekning spurt, og protester ble møtt med at det var gårdeierne som fremmet sine særinteresser. At beboerne både i murgårdene og trehusbebyggelsen var fornøyd med boformen ble overhørt. Idealet var blokker i grønne omgivelser og moderne standard, som ville bidra til sunnhet og bekjempelse av tuberkulosen. Et viktig mål var også å øke boligtallet i en tid da folketallet i kommunen gikk ned mens innpendlingen til arbeidsplasser økte. Erfaringen med riving var at gevinsten i boligtall, altså fortetting, var liten og at nybygg ble en dyr form for forbedring av boligforholdene. De strøksvise saneringsvedtakene ble opphevet ved Soneplanen i 1973, som lot valget mellom riving og fornyelse stå åpent.

Bilene i murbyen

Murbyen ble bygget for fotgjengere, trikk og transport med hest og vogn. Hest og vogn kunne ofte kjøre gjennom portal i gården eller port mellom murgårdene, og gårdene hadde ofte stall i gårdsrommet. Da bilene kom, var det derfor ikke bare trafikken som var fremmed for murbyens byrom, parkerte biler ble også store hindere både for opplevelsen av gater og plasser og mulighetene for lek og annen aktivitet. Regjeringen godkjente i 1919 nye trafikkregler for Kristiania der gaten i større utstrekning enn før ble forbeholdt kjørende, og «fotgjængere bør holde sig på fortauget.»

De første årene etter 1945 kunne bybarna fortsatt sykle i gatene, men bilene overtok, slik at leken måtte flyttes inn i gårdsrommene og til lekeplasser og andre særlig tilrettelagte steder. I 1929 var det rundt 400 parkeringsplasser i byen, og Kontraskjæret, Tullinløkka og tomten der Johannes kirke hadde stått, ble pekt ut som passende steder for økt kapasitet – under den sistnevnte ble byens første underjordiske parkeringsplass bygget samtidig med en bensinstasjon i funksjonalistisk stil. Snart ble Grev Wedels plass utpekt som område for parkering, og etter annen verdenskrig ble stadig mer av gate- og plassrommene brukt til parkering.

Oslo har et udifferensiert gatenett, med få brede hovedgater i indre by. Det er åpenbart at dette gatenettet ikke var rustet til å få svært mange biler inn, få dem parkert og få dem ut igjen uten kaotiske tilstander, skriver arkitekt Lars Roede (1944–).

Da kommunen la fram en transportanalyse i 1965 med planer for omfattende motorveinett gjennom indre by, ble motstanden organisert og gjennomføringen begrenset seg til Hausmannslinjen, del av Ring 1. Lille Grensen ble bilfri i 1965 og opparbeidet som den første gågate i 1970, en del av Karl Johans gate kom året etter. En gatebruksplan i 1971 innførte gang- og sykkelgater og begrenset gjennomkjøring, såkalt trafikksanering, som ble innført på Grünerløkka, Ruseløkka og Skillebekk. I 1980 kom de første gatetunene på Fredensborg, i rekken av mottiltak mot bilenes dominans i murbyens gater og plasser. Men det var vanlig i 1970- og 1980-årene at rivetomter ble brukt til parkering i påvente av bygging, ofte i årevis. I 1978 ble trafikkreglene endret slik at sykling på fortau ble tillatt, som et tiltak for å bøte på den stadig forverrede trafikksikkerheten for syklister.

Transportpolitikken i 1950- og 1960-årene, kombinert med at de fleste fikk privatbil, førte med seg at bygater ble ansett som veier og trafikantgrupper forsøkt adskilt, dels for å sørge for at bilene kom fort frem, dels for å beskytte gående og syklende. Plasser ble omgjort til rundkjøringer, ledige tomter ble parkeringsplasser og byen ble opplevet som mer utrygg og utrivelig enn før. Fra 1970-årene ble tilgjengelighet og parkering for bilene satt opp mot behovet for å ha byrommene som gode møtesteder og trygge steder å ferdes for syklister og gående.

Bevaringskampene i 1960- og 1970-årene

Synet på murbyen begynte å snu fra omtrent 1960. I 1960-årene skiftet verneinteressen fra å handle om enkeltbygninger som monumenter til å handle om miljø, forstått som bebyggelse som forteller om fortiden, dens sosiale liv og forhold. Endringer skulle gjennomføres slik at ikke arkitektonisk disharmoni og opprevne bydeler ble resultatet. Bevaring av tradisjon, identitet og arkitektonisk kontinuitet ble mål for vernearbeidet.

Modernismens syn på de bygde omgivelsenes betydning for sunnhet og fysisk velvære ble utvidet med arkitekturens mentale betydning og betydning for sosial atferd i nabolaget og byen. Den glisne byen med lite stimulering skapte orienteringsproblemer som sammen med pregløs arkitektur ga fremmedgjøring – man vet ikke hvor man er. Gaten, plassen og nabolaget/strøket er grunnelementer i byen som avgrenset sted, og veggenes artikulering ved hjelp av former, farger og materialer er ikke tom estetikk, men gir stedskarakter og tilhørighet. Bygninger, gatebilder og bypartier er ankerfester for byboerne og bygger bro mellom generasjoner, het det i en bok om byfornyelse utgitt i 1975. Fra rundt 1975 kom en alminnelig aksept for at murbyens fasader hadde verdi, og ikke bare var historisk interessante, og allerede fra 1980 hadde dette synet slått igjennom som dominerende.

Basarene ved Oslo domkirke, vedtatt bevart i 1949.

Foto: Anne-Sophie Ofrim

Fra rundt 1960 kom det en ny beskrivelse av murbyen på dens og samtidens egne premisser, mer analytisk og ikke så ensidig negativ og moralistisk som hovedstrømmen av kritikk siden århundreskiftet. En gruppe kunsthistorikere gjorde en registrering av murbebyggelsen fra tidlig og midt på 1800-tallet, noe som resulterte i publikasjonen «Gullalderens Christiania». Fortidsminneforeningen og Oslo Byes Vel registrerte bebyggelse, og kunsthistorikeren Bjørn Sverre Pedersen, som utførte registreringene, fant at bygningenes tekniske standard og planløsning var bedre enn det hadde vært vanlig å mene, og at «sanering» burde bety å sette bebyggelsen i stand til å fylle tidens krav og funksjoner, heller enn å rive. Byvandringer i murbyens strøk ble populære, og avisene utfordret politikere og fagpersoner ved å slippe til andre stemmer og synspunkter. Bevaringsvedtaket for basarene ved Domkirken i 1949 var den første seieren i en bevaringssak for murbyen.

Karl Johan-kvartalet sett fra Løvebakken (1863–1883).

Foto: Ole Tobias Olsen. Eie: Oslo Museum

Byen har bare et fåtall virkelig gode bygninger fra 1700-tallet, mens antallet fra 1800-tallet er stort. Til da hadde trehusbebyggelsen blitt idyllisert, og fått sin verneinteresse, særlig etter at Enerhaugen ble revet, mens forståelsen var liten for at heller ikke de beste av murgårdene ikke lar seg lage maken til, i ettertiden. De gode bygningene lå på de beste tomtene og var derfor mest i faresonen, og i Oslo var det Karl Johans gate, St. Olavs gate og plass, Universitetsgata og Drammensveien, skrev kunsthistorikeren Pål Hougen (1930–2007) i 1961. Den store bevaringskampen de neste årene kom til å stå om Karl Johan-kvartalet.

Bevaringsplanene for enkeltstrøk og mindre områder, utarbeidet av Fortidsminneforeningen, enkelte i samarbeid med Oslo Byes Vel, førte til oppmerksomhet om verdien i den gamle bebyggelsen og i noen tilfeller til reguleringsvedtak som spesialområde bevaring, som var en bestemmelse i plan- og bygningsloven av 1965. Det ble laget planer som omfattet murbebyggelse for Homansbyen (1966), Kvadraturen (1974, stadfestet 1979), Gimle (1975, stadfestet 1987), Gamlebyen (1980, ikke behandlet i kommunen), Vålerenga (1981, stadfestet 1988), Skarpsno/Frognæs (1987, stadfestet 1989), Parkkvartalet (Parkveien/Henrik Ibsens gate 1989, fredet), Skarpsno, Frognerstranda, Bygdøy allé (1989, stadfestet 1992) og Kampen.

I 1970-årene ble skillene mellom private og offentlige soner i leilighetene igjen svakere, ved at skillet mellom soverom, arbeidsrom og oppholdsrom ble utvisket i unge voksnes leiligheter og bokollektiver i murgårdene. Dette var et brudd med boidealene som kom tidlig på 1900-tallet og mer i tråd med hvordan leilighetene ble brukt på 1800-tallet. Teglen i veggene ble avdekket og sett på som et vakkert materiale som uttrykte bygningens identitet. Og det var attraktivt å gjøre innredningsarbeid selv, som en måte å uttrykke personlighet på.

Befolkningen i indre by ble en annen i etterkrigstiden. I 1948 var folketallet 302 000, like mange barn under 15 år som mennesker over 60 år. I det året folketallet i indre by var lavest, 1986 da befolkningstallet var 133 000, var det tre ganger så mange mennesker over 60 år som under 15.

Byfornyelsen

Byfornyelsen i Oslo kommunes regi fra 1977 ga frem til inngangen til 1991 mange murgårder moderne boligstandard og et nabolag med forbedrede trafikkforhold og rimelig tilbud av kommunale tjenester. Mange av dem lå i indre øst. Riving av bakbygninger ga redusert tetthet og mer lys i kvartalene, dessuten grønne, felles gårdsrom, og utbedrede gårder ble omdannet til borettslag. Dette var forandringer på områder som hadde vært til diskusjon i hele murbyens levetid.

Høy inn- og utflytting og svake bånd mellom beboerne, som ble situasjonen i indre øst fra 1970-årene, øket endringspresset på bygningene.

Byfornyelsesområdene var Ruseløkka, Hegdehaugsveien/Welhavens gate, St. Olavs gate/Ullevålsveien, Hammersborg, Osterhaus' gate/Torggata, Grünerløkka, Sofienberg, Dælenenga, Rodeløkka, Sagene syd, Torshov, Bjølsen, Urtegata/Motzfeldts gate, Grønland, Tøyen, Kampen, Gamlebyen og Vålerenga.

Saneringstapet

I 1973 ble byfornyelse av søndre Grünerløkka vedtatt, i 1975 Tøyen, der det meste ble revet i det området som ble Tøyen senter. Forslaget i en idékonkurranse i 1961 til full riving av Grünerløkka og bygging av store blokker er vel kjent. Mindre kjent er det at Byplankontoret i 1960 studerte mulighetene for fornyelse av et kvartal på Grünerløkka og kom til at det teknisk sett var fullt mulig å skape brukbare boliger. Kommunen hadde i 1955 bestemt seg for å la rivingen av hele strøk i hovedsak vente til boligdekningen i hele byen var bedre, på grunn av det såkalte saneringstapet: Nye, tidsmessige bolig til alle som bodde i gårdene som rives ville kreve høy tetthet i den nye bebyggelsen. Målet om et sunnere boligmiljø med mer lys, luft og grønt trakk i retning av lavere tetthet, og skulle det innfris, måtte antallet boliger etter sanering være mindre enn før.

30-årsstandard

Tiår med manglende tyngre vedlikehold hadde gjort at mange leiegårder hadde store mangler som gjaldt bygnings- og brannsikkerhet, strømkapasitet som gjorde at leilighetene ikke kunne ha elektrisk oppvarming, vannrør som sprang lekk om vinteren eller at vannet frøs, leiligheter uten bad og wc med mer. På den annen side, «forbausende mye har tålt både tid og motgang uten stort vedlikehold og omtanke», skrev direktøren i Oslo Byfornyelse i 1985.

For boligene var målene såkalt 30-årsstandard, som gikk ut på at boligene etter utbedring skulle ha god standard i 30 år, og det innebar

• baderom med wc, dusj og plass til vaskemaskin
• nok strøm til oppvarming og elektrisk utstyr
• god lydisolasjon og ventilasjon
• minst 40 kvadratmeter størrelse for en og to personer, minst 60 for tre eller flere, ettroms leiligheter skulle unngås
• boder på loft eller i kjeller
• kjøkken med plass til oppvaskbenk, komfyr og kjøleskap
• sikker konstruksjon og brannsikkerhet, tilfredsstillende indre og ytre vedlikehold
• trygge arealer for lek og opphold på bakkenivå, som oftest i gårdsrommet

Fremgangsmåter og kostnader

Markveien 56 E, F og J, Grünerløkka, 2020. Bakgård fra før 1887, hele kvartalet fornyet 1978–1981. Arkitekt T. Thorenfeldt.

Foto: Helge Høifødt

I 1976 skiftet saneringsloven av 1967 navn til byfornyelsesloven, og loven ga nå to hovedfremgangsmåter: utbedringsprogram for en eiendom, der eieren fikk pålegg og kommunen kunne ekspropriere hvis pålegget ikke ble oppfylt, og fornyelsesvedtak for flere eiendommer eller hele strøk, der kommunen hadde frist til å kjøpe alle eiendommene eller inngå avtale med eierne om fornyelse. Oslo kommunes vedtak i 1977 og 1978 om å starte et byfornyelsesprogram bygget på begge fremgangsmåter. Mål ved vedtaket i 1977 var å fjerne uakseptabel understandard i 20 000 boliger i løpet av ti år, 30 000 innen 15 år. Levekårsundersøkelsen i 1979 viste at det ikke var noe annet sted i Norge der boligforholdene var så dårlige som i indre by i Oslo.

Erfaringene med utbedringsprogram var dårlige, beboerne kom bedre ut økonomisk hvis kommunen gikk fram slik at de kunne overta gården og danne borettslag, og i 1982 bestemte kommunen at fornyelsesvedtak skulle være hovedvirkemiddel. Oslo Byfornyelse AS, eiet av kommunen, boligkooperasjonen, en bank og et forsikringsselskap, kjøpte gårder og gjennomførte en stor andel av byfornyelsen, andre aktører var Selskapet for innvandrerboliger (SIBO) og private. Hele strøk skulle rustes opp, og hovedmålene var trafikksanering (blant annet skulle parkeringen vekk fra gårdsrom og gategrunn), oppgradering av parker og friområder, tilstrekkelig dekning av barnehager, sykehjem, trygdeboliger og andre funksjoner.

Kostnadene ved å bringe bebyggelsen opp til 30-årsstandard var cirka 2/3 av prisen for tilsvarende nybygg. Den vanligste formen for fornyelsen inntil 1985 ble utbedring av det meste av et kvartal, mens det ble revet og bygget nytt (innfyllingsprosjekter) på en eller få tomter. Forholdet mellom utbedring og nybygg var to til en. I 1985 ble det vedtatt at andelen riving skulle økes. En undersøkelse ved rivingen av Thorvald Meyers gate 35–41 i 1990 viste at miljøregnskapet, særlig for CO₂-utslipp, var mer positivt for rehabilitering enn for nybygg, og gjenbruk av materialer talte også for rehabilitering. Energiregnskapet på lengre sikt gikk i noen tilfeller i favør av nybygg.

Småbedriftene i skvis

Mange småbedrifter som holdt til i bakbygninger og billige lokaler mot gatene måtte flytte i forbindelse med byfornyelsen, selv om kommunen gjorde noen tiltak for å hjelpe dem med nye lokaler i området, blant annet låne- og tilskuddsordninger til mindre bedrifter. Innenfor de 18 byfornyelsesområdene var det i 1974, før byfornyelsen startet, rundt 3850 bedrifter, som disponerte gjennomsnittlig 337 kvadratmeter store lokaler. Bare i områdene Sofienberg, Urtegata/Motzfeldts gate, Tøyen og Grønland var det 194 industribedrifter med 1962 ansatte og 259 butikker (detaljhandel). Bedriftene oppga at de hadde problemer med trange, urasjonelle lokaler, dårlig fysisk arbeidsmiljø, vanskelige transportforhold med trange portrom og dårlige manøvreringsmuligheter, begrenset parkering og en økonomi som var avhengig av billige lokaler. Byfornyelsens krav til større arealer til lek og opphold for beboerne skapte konflikt med bedriftene.

Resultater og erfaringer

Tilpasning til eksisterende bebyggelse. Tøyenkirkens børnekrybbe, 1912, Herslebs gate 43, Tøyen, til venstre. Bygård bygget 1987 med adresse nr. 37 midt i bildet.

Foto: Helge Høifødt

Ved utløpet av 1985 var rundt 7500 boliger ferdig fornyet, nybygd eller påbegynt. Beboere skulle ha standard leiekontrakt eller bedre, og de som ikke kunne flytte tilbake til oppgradert leilighet skulle få kommunens hjelp til å finne ny bolig.

Ved utgangen av 1987 hadde Oslo byfornyelse og de andre aktørene oppnådd å fornye mer enn 10 000 boliger. Oslo byfornyelses eget resultat per 1988 fordelte seg med drøyt 3000 leiligheter utbedret, rundt 1100 revet og rundt 1400 som nybygg. Erfaringene i de første årene var at ved utbedring ville antallet leiligheter synke med rundt en fjerdedel på grunn av sammenslåing. Fra 1986 ble omtrent like mange leiligheter utbedret og revet. I 1991 var tallet ferdigstilte leiligheter rundt 11 500 ifølge Oslo kommuneplan 1991, ved utgangen av 1993 var tallet 10 950 ifølge regjeringen, av disse 6800 utbedrede leiligheter og 4150 nybygde.

Gatetun med beplantning, lekeområder og hindringer for bilkjøring ble etablert fra 1979, og i 1985 var det etablert 22 gatetun i regi av Park- og idrettsvesenet. Erfaringene i 1985 var at manglende vedlikehold og håndheving av skilting gjorde at kommunen heller satset på mindre tilrettelegging i flere gater fremfor nye gatetunprosjekter.

Ettertidens vurdering av byfornyelsen har spriket. Byfornyelsen kom i økonomiske problemer på slutten av 1980-årene, og på langt nær alle beboere hadde råd til å flytte tilbake til utbedret leilighet. Etter ti år ble byfornyelsen kalt en katastrofe, mye på grunn av erfaringer med dårlig utført arbeid, høye priser som gjorde at beboerne ble sittende med stor gjeld eller ikke kunne flytte tilbake til fornyede leiligheter, og dårlig styring av selskapene. Alt i alt ble levekårene i indre by kraftig forbedret med byfornyelsen, boligene ble attraktive for barnefamilier og grunnlaget ble lagt for den nye, urbane boligkulturen som har gjort boliger i indre by etterspurt.

Borettslag og eierseksjoner – fra leie til eie

Byfornyelsen omdannet bygårdene som ble utbedret til borettslag, og det skjedde både ved ekspropriasjon og frivillighet. En stor andel hadde vært private leiegårder.

Da lov om eierseksjoner trådte i kraft i 1983, hadde utbredelsen av borettslag og selveierleiligheter allerede skapt en høyere status for å eie på disse måtene enn å leie hos en gårdeier, slik de fleste hadde gjort siden annen halvdel av 1800-tallet. En omdanning av leiegårdene til en eller annen form for eie var ideologisk en moden sak. Selveierleiligheter hadde begynt i Oslo på Bygdøy i 1962, ved at nybygde småhus fikk den kombinasjonen av eierforhold til boligen og pliktig sameie med felleseie av grunn, fellesområder og så videre som kjennetegner formen. Året etter ble det bygget terrasseboliger på Ullern (Øvre Ullern terrasse 26–90, bygget av Selvaag). I begge tilfeller godtok byskriveren å tinglyse hver boenhet som eget grunnboksblad, til tross for at Justisdepartementet hadde bedt om at det ikke skulle gjøres. I 1970 ble den første leiegården, på Frogner, omgjort til selveierleiligheter.

Byen fikk så to bølger av seksjonering av leiligheter. Den første kom i årene fra 1974 til 1976, inntil en egen lov om forbud mot slik oppdeling trådte i kraft i 1976, den andre, med ny lovgivning som grunnlag, fra 1983 til 1987. Etter den første perioden var 20 % av alle boliger i indre vest og 5 % i indre øst omdannet til selveierleiligheter. Bølgen i 1980-årene var kraftigere: Da ble ytterligere 32 % av alle boliger i indre vest og 10 % i indre øst omdannet til selveierleiligheter.

Tallene ovenfor omfatter også boliger bygget etter 1910, men det store bildet gjelder også den historiske murbyen: I løpet av 1970- og 1980-årene ble leiegårder omdannet til borettslag og selveierleiligheter i stort omfang, slik at byen ved utgangen av 1980-årene var gått fra å være en leieby til en eieby.

Loftsutbygging og fasadeskrelling

Det var vanlig å la ytterveggen fortsette en til to meter over etasjeskillet mot loftet, kalt knevegg. Det skapte frihet ved utforming av gesimsen og et luftigere og bedre loftsrom, og det gjorde loftet egnet for å bygge loftsleiligheter, som kom som en ny og bedre utnyttelse av loftene fra slutten av 1940-årene. Fra 1960-årene kom det flere, enten som nye, egne leiligheter eller tilleggsareal for leiligheten i etasjen under loftet, og med byfornyelsen i 1980-årene ble loftsleiligheter vanlig i murgårdene.

I 1970-årene behandlet Bygningskontrollen mange saker om fasadehøvling, nedhugging av fasadeelementer kalt «skrelling», der vindusomramming, båndgesimser og andre elementer i murgårdenes fasader ble borte, slik at fasaden fremsto som flat og det tidstypiske uttrykket gikk tapt. Sur nedbør, issprengning og rystelser kombinert med manglende vedlikehold hadde gjort at fasadeelementer smuldret opp eller løsnet. Fasadehøvling ble i etterkrigstiden begrunnet med sikkerhet, at deler av fasaden kunne falle av og være farlig for forbipasserende. Å rekonstruere fasaden var mulig, men ofte dyrere og derfor valgt bort. Vinduer med sprosser har blitt skiftet ut med en-rammes vinduer, der løse sprosser i noen tilfeller har blitt hengt utenpå. Utskifting av vinduer var ikke fasadeendring og behøvde ikke godkjenning fra bygningsmyndighetene. Fasadehøvling og nye vindustyper gjorde fasader glatte og døde i uttrykket. Rundt 1980 var nye vinduer i original utforming like billige og gode som de fremmede vindusformene, dermed snudde trenden.

Nye materialer, som mursement og plastmalinger, og skrelling av fasadeelementer ga skader som eierne ikke forutså, fordi det manglet kunnskap om behovet for at materialer som brukes på fasaden var fleksible og slipper fuktighet ut. Dessuten hadde båndgesims med dryppnese en oppgave med å lede fuktighet vekk fra fasaden.

Kontor, leilighet og butikk etter tur

I 1960- og 1970-årene ble et stort antall boliger i murgårdene tatt i bruk som kontorer (kontorisering).

Mange av de små butikklokalene i 1. etasje gikk i etterkrigstiden ut av bruk, og fra 1980-årene ble en rekke butikklokaler gjort om til leiligheter. I eksisterende butikklokaler ble vindusutstillingene blendet slik at man ser tett vegg eller baksiden av varehyller. Den store utskiftingen av butikker og serveringssteder, der nye eiere vanligvis vil gjøre endringer på fasaden, svekker bevaringshensynet. Det kan være for eksempel vinduer som kan åpne hele veggflaten når uteservering er i bruk. Endring av næringslokaler i 1. etasje gir stor saksmengde hos Byantikvaren. Fra midt i 1970-årene stanset nedgangen i antallet kolonialforretninger i indre by. Og ti år senere var 44 av dem drevet av innvandrere, av disse lå de aller fleste i indre øst.

Murbyen blir vernet i 1992

Oslo kommuneplan 1991 ble godkjent i regjeringen ved kongelig resolusjon (regjeringsvedtak forkortet kgl.res.) 21. november 1992. I teksten som fulgte vedtaket heter det:

Det er knyttet store kulturminneinteresser til Oslo som landets hovedstad. Kulturminnene og kulturmiljøene i Oslo er stadig utsatt for press ved planer om utbygging. Det er derfor viktig å ta vare på byens overordnede trekk, kulturmiljøer og enkeltobjekter. Dette gjelder store deler av sentrum og indre by. I sentrum gjelder dette særlig områdene rundt Slottet, Karl Johans gate, Rådhuset, Akershus festning, Kvadraturen og Hammersborg. I indre by forøvrig gjelder det Gamlebyen med Ekebergskråningen, områdene langs Akerselva, samt byens unike og homogene murgårdsbebyggelse fra 1800-tallet. Utviklingen i disse områdene vil måtte ta hensyn til de antikvariske og historiske interessene som knytter seg til dem. Riksantikvaren vil for saker i dette området medvirke på samme måte som for fredede anlegg.

Lassons gate 3, Ruseløkka, med balkonger utvidet i 1993.

Foto: Helge Høifødt

Under ti år etter at leiegårder ble revet som en lite attraktiv boligform, ble murbyen erklært å være et kulturmiljø av nasjonal kulturminneinteresse og det ble gitt regler om antikvariske myndigheters medvirkning ved forandringer på linje med fredede anlegg.

I forlengelsen av den kongelige resolusjonen registrerte Byantikvaren murgårdsbebyggelsen fra 1800-tallet, og i 1998 ble murgårdsbebyggelsen fra 1900 til 1914 registrert. Byantikvaren, som behandlet saker om vern i første instans på vegne av Riksantikvaren, erfarte at det var vanskelig å behandle murbyen på samme måte som annen fredet bebyggelse, både juridisk og når det gjaldt støtteordninger. Regjeringsvedtaket ble en intensjon om å bruke lovverkets muligheter for miljøbevaring. Innholdet i vurderingene av vernesaker gjaldt hovedsakelig vern av helhetlig strøksidentitet, særlige enkeltelementer innenfor helheten (og enkeltelementers betydning for variasjon innenfor nye helheter), historisk-topografisk tydelighet i bybildet og meningsfylt tilpasning til ny arkitektur i de bevarte områdene.

Plan- og bygningsloven av 1985 ga kommunen en rolle som i mindre utstrekning enn tidligere var preget av initiativ og overordnet planlegging, det normale ble nå at utbyggere laget planer for sine utbyggingsprosjekter, som kommunen så tok stilling til. Etter at myndighetene ved hjelp av byfornyelsen hadde redusert tettheten i murbyen, presset utbyggere nå på for å fortette murbyen igjen, blant annet ved å bygge høyt og tett i gårdsrommene, særlig i sentrum og sentrumsranden.

Murbyen på 2000-tallet

En godt bevart murby

1800-årenes murgårder er den viktigste bestanddelen i Oslos overordnede historiske karakter. Oslos murgårdsbebyggelse er ifølge Byantikvaren unik, Oslo er Europas murby, kanskje den aller best bevarte. I Berlin, som var forbildet, er mange fasader skrellet for dekor, og i Stockholm, København og Helsinki er mange av murgårdene fra perioden etter historismen. I 2014 var det i Oslo rundt 2500 murgårder mot gate og rundt 400 store og små murgårder i gårdsrommene, bygget på 1800-tallet og litt ut på 1900-tallet med teglstein i bærende vegger med bjelkelag og takkonstruksjon i tre.

I 2020-årene er fortsatt mellom 25 000 og 30 000 boliger som hører til murbyen i bruk, de aller fleste i indre by, som var Kristiania kommune da murbyen ble bygget. De utgjør knapt 20 % av alle boligene i indre by. Murbyen er helt dominerende på Grünerløkka og Sofienberg og utgjør en stor del av bebyggelsen i Gamlebyen, på Grønland og Tøyen, i Hausmannskvartalene, på Fredensborg, Meyerløkka, St. Hanshaugen, Bolteløkka, Adamstuen, Hegdehaugen, Majorstuen, i Homansbyen og Bak Slottet, og på Uranienborg, Frogner, Ruseløkka og Skillebekk. Blant forretningsgårdene i Kvadraturen og områdene nord for Karl Johans gate utgjør murgårdene en betydelig andel.

Det aller meste av murbyens gateregulering er beholdt og utgjør en viktig del av strukturen av indre by. Mange av tomtene i denne gatereguleringen var ubebygget i 1910, slik at murbyens gate- og kvartalsstruktur derfor er mer dominerende i indre by enn antall murgårder skulle tilsi. Bare murgårdsstrøkene Vaterland og Vika er revet og gitt ny gate- og kvartalsstruktur.

Krysset Fossveien / Helgesens gate, Grünerløkka, med Fossveien 19, nybygg godkjent 2014 i 7 etasjer.

Foto: Helge Høifødt

Mange av gårdene som utgjør murbyen står på Byantikvarens gule liste som bevaringsverdige. I 2002 ble cirka 1800 murgårder ført inn på Gul liste. I 2006 ble Birkelunden kulturmiljø fredet, med 15 kvartaler som inneholder 139 bygårder, Paulus kirke, Grünerløkka skole og parken Birkelunden. Dette var det første kulturmiljøet i en by som ble fredet i Norge.

Kommuneplan 2015 og forarbeidene – utviklingsområder og hensynssoner

I forbindelse med Oslos kommuneplan 2000 ble saksbehandlingsreglene som ble innført med kongelig resolusjon fra 1992 knyttet til murbyen bekreftet av staten, denne gang i kongelig resolusjon 31. august 2001. Men i denne kongelige resolusjonen sier regjeringen at den ser positivt på at Oslo lager en «tematisk kommuneplan for byutvikling og bevaring. Når denne planen er vedtatt, vil den kunne sikre kulturminneinteressene i Oslo på en mer hensiktsmessig måte, og derfor gi grunnlag for å oppheve saksbehandlingsregelen knyttet til murbyen som har stått siden 1992.»

Plan- og bygningsetaten la i 2005 frem utkast til Kommunedelplan byutvikling og bevaring kalt Fremtid med fortid. Utkastet var på høring i 2005 og 2006, ble revidert i 2009, men ble aldri vedtatt. Noen av forslagene i utkastene er brukt i kommuneplan 2015. Planen bygger på at befolkningsvekst og behov for at byen er attraktiv og bærekraftig gjør at boligbygging er et sentralt mål og det skal for en stor del skje i indre by i form av fortetting. Samtidig skal planen

sikre en bærekraftig og klimanøytral byutvikling som ivaretar og videreutvikler byens bymessige, naturgitte og historiske kvaliteter, som byens landskap, blågrønn struktur og byområder med ulike byplangrep, arkitektur- og kulturminnekvaliteter.

Planen er omstridt og særlig har diskusjonene handlet om at:

• Murgårdenes status forandres, slik at noen beholder et sterkt vern gjennom hensynssoner, mens i utviklingsområder åpnes det for riving av murgårder og fortetting uten forberedelse gjennom reguleringsplan med offentlig høring, som er normalordningen i plan- og bygningsloven. Når planen åpner for nybygging i større høyder enn før, blir tomtene mer verdt, og presset mot riving øker. Bakgårder med bolig og næring ble sent på 1900-tallet revet for å gi lys og luft og gjøre murbyen mer attraktiv, mens kommuneplanen, ved å legge opp til å bygge høyere og tettere, vil snu utviklingen i retning av den opprinnelige murbyen, påpekte Byantikvaren. Av 3500 bevaringsverdige bygninger (på Gul liste) i indre by i 2014, lå 1250 i utviklingsområder.
• Murbyen er gjennom dette ikke lenger vurdert som bevaringsverdig som sådan, hensynet til boligbygging og fortetting går foran, og Gul liste og Riksantikvarens NB!-register får uklar status når det gjelder murbyen. Bygningene på gul liste er ikke avmerket på temakartet T5 Kulturminner i planen. Planen svekker den beskyttelsen mot riving og fortetting som verneverdige murgårder i indre by har hatt siden 1970-årene, ved at vernevedtak etter kommuneplan 2015 krever omfattende prosess, mens riving og fortetting kan avgjøres av Plan- og bygningsetaten uten reguleringsplan.
• Over 100 planer som innebar bevaring av mindre områder ble opphevet, ni slike planer ble opprettholdt.
• I strøksgatene (gater i boligstrøkene som leder til sentrum og der handel, servering, kollektivtransport og offentlig service samles) kan det bygges syv meter (to ekstra etasjer) høyere enn høyden på eksisterende bygninger. Alle strøksgatene, der det kan gis anledning til inntil syv meter over eksisterende byggehøyde, er dominert av murgårdsbebyggelse. Strøksgatene er (hele eller deler av): Grønland og Grønlandsleiret, Trondheimsveien, Vogts gate, Torggata, Thereses gate, Frognerveien, Hegdehaugsveien, Bogstadveien og Bygdøy allé.

De tre hensynssonene med tema «bevaring kulturmiljø» er Majorstuen-Marienlyst, Bislett-St. Hanshaugen-Ila og Grünerløkka-Sofienberg. Etter mekling mellom Riksantikvaren og Oslo kommune ble i alt 21 områder med nasjonale kulturminneinteresser gitt særlige bestemmelser om saksbehandling, herunder «Nasjonsbyggingen og den representative byen, industribyen langs Akerselva og murbyen (1800-tallet)». Det gjelder områder som Kvadraturen, Karl Johans-aksen fra Jernbanetorget til og med Slottet, Homansbyen og trehusbebyggelsen på Vålerenga og Kampen. I disse områdene vil det bli stilt krav om reguleringsplan dersom foreslått utbygging kommer i vesentlig konflikt med viktige kulturminneinteresser. Under bystyrets behandling ble ni av bevaringsplanene opprettholdt, blant disse deler av Hausmannskvartalene, kvartaler øst for Domkirken, Frydenlundområdet ved Bislett, og murgårdskvartal Teatergata/Akersgata.

Ruseløkka skole, revet 2018.

Foto: Helge Høifødt

Et nytt virkemiddel er utviklingsområder i indre by: områder som har et utviklingspotensial som er viktig å utnytte for en bærekraftig fortetting, en generell oppgradering og økt funksjonsmangfold. I utviklingsområder er det mulig å gå rett på byggesak også der høyder overstiger det som er i dag er vanlig i området (saksbehandling «uten omfattende reguleringsprosesser».

Debatt om og interesse for god bevaring

Spørsmålet om hva som er akseptabel bevaring av murgårder, har blitt debattert i årtier. Stensbak-gården ved Youngstorget ble gjenoppbygget etter brann i 1997 med rehabiliterte fasader som dekket et helt nytt bygg (såkalt skjermbevaring). Karl Johans gate 37 med kjøpesenteret Paleet ble i 1990 åpnet med fasader i betong, gjenskapt med opprinnelig utseende, og samme skjedde med nummer 39–41 i 1985. Byplankontoret hadde allerede i 1971 vurdert en slik løsning som akseptabel, men senere avvist utbyggernes planer. Utbyggere hadde interesse av å bygge høyt og tett bak byggelinjen mot gaten, men samtidig ble det lønnsomt å bevare fasader som mange nå oppfattet som vakre og stemningsskapende.

Et stridspunkt har vært om de opprinnelige materialer må være til stede for at en bygning skal være meningsfull å bevare (materialautentisitet), eller om det nok at det er brukt opprinnelige teknikker og materialtyper (prosessautentisitet) eller om det er tilstrekkelig at det gjenskapte har samme utseende som det opprinnelige (visuell autentisitet). For opplevelsen av en bevart bygning kan også interiører (trappeoppganger, leiligheter, lokaler for butikker og serveringssteder) være viktige.

Å pusse opp bygårder slik at utseende nærmer seg det opprinnelige, er blitt moteriktig, og bevisstheten om arkitektur er økende, ifølge Byantikvaren. Det gjelder dører, vinduer, materialer og farger på fasaden, hjørnetårn, med mer.

I 2017 ble Brødrene Sundt Maskin & Serviceverksted AS i Lakkegata 55 sagt opp fra lokalene. Bedriften ønsket vern av fabrikkbygningene fra 1860- til 1890-årene og monteringshallen med shedtak fra tiden rundt 1. verdenskrig, og at bedriftens bruk og drift skulle være en del av vernegrunnlaget. Eier av tomten fikk tillatelse til delvis riving og kompakt utnyttelse til ny virksomhet. Verneinteressene hevdet at nedleggelse av en levedyktig bedrift på dette grunnlaget bygger på et syn der industriens plass i byen er redusert til en rustikk og estetisert historisk arkitekturkulisse.

Forslag om tradisjonell kvartalsstruktur i Bjørvika og på Filipstad

I forbindelse med utbygging på tidligere havne- og industriområder langs sjøfronten har det blitt fremmet alternativer som innebærer tradisjonell kvartalsstruktur med bolig og næring blandet og en skala nærmere murbyen enn kommunens forslag, tre til maksimalt åtte etasjer. Plansmie for Filipstad ble holdt i 2012 og byrådet utsatte behandlingen i 2016 for å se nærmere på forslaget, som da hadde fått oppslutning i bydelsutvalget og en del organisasjoner og vellag. Det ble laget tilsvarende forslag for Bjørvika i 2008 på initiativ fra Bydel Gamle Oslo.

Omstridt fortetting

Den tette, indre byen er miljøvennlig når det gjelder transportbehov, med få kvadratmeter bolig per person, lavt energiforbruk til oppvarming og redusert press på matjord og verneverdige naturområder rundt byen. Tetthet gir også effektive kommunale tjenester. Utbyggere vil fortette med små leiligheter i de attraktive strøkene nær sentrum. Dette gir sikker og høy pris, og interessen blir mindre for å bygge i ytre by, der fortjenesten er lavere og mer utsatt for konjunkturer. Den tette byens kvaliteter kan bli redusert ved sterk fortetting, og dette dilemmaet har vært en viktig del av kritikken mot kommuneplanens fortettingsstrategi. Kritikere mener at verken klima- og miljøhensyn, eller hensynet til å tilby boliger til den faktiske innflytter- og innvandrerbefolkningen, krever at man fortetter de sentrale delene av byen i omfanget de styrende vil, der tettheten er størst fra før. Myndighetenes og utbyggernes argument om at den store befolkningsveksten skaper et umettelig boligbehov og at den raske sterke byveksten vil fortsette, bygger på et usikkert grunnlag.

Både påbygging med nye etasjer, riving av historiske bygninger og nybygg endrer det preget av passe tett by som gjør Oslos indre by attraktiv. Kritikerne peker på at tettheten i Oslos indre by er den klart høyeste i landet med rundt 11 500 innbyggere per kvadratkilometer i 2012 – og det å sette boligtall foran bevaringsverdi, lys, luft og rekreasjonsarealer for beboerne er urimelig.

En skala tilpasset fotgjengere

Murbyen i Oslo er dominert av gårder på fire etasjer, lavere enn København og Stockholm. Ved mer enn fem etasjer opphører kontakten mellom husene og gateplanet raskt, til fjerde etasje kan man innenfra se armbevegelser og høre tale og skrål fra gaten, og de som går på gaten kan se detaljer i hele fasaden og hva som skjer i bygningen. Smale gater, som Oslos med 12 eller 15 meter bredde, gir oppfattelsen av mennesker og bygninger høyere intensitet, skalaen er tilpasset menneskers sanser og muligheter, blant annet til å oppleve hva som foregår ved fasadene på begge sidene av gaten. Lange kvartaler, hyppige avbrytelser i gåingen, som ventetid ved gatekryss, underganger og fotgjengerbroer, er negativt for fotgjengertrafikken, og i murbyen er det få slike forhold. Biltrafikken har dessuten lav hastighet og bilene er forholdsvis få, mens det er mange fotgjengere. Slik trafikkintegrasjon med prioritering av fotgjengere er det beste prinsippet når det er ønskelig at biler skal kunne komme helt frem til boligene.

Prosjekt Murbyen fra 2017

I statsbudsjettet for 2017 ble det bevilget 2 millioner kr til et Prosjekt Murbyen i regi av Fortidsminneforeningen i samarbeid med Byantikvaren. Initiativet fra Stortinget ble tatt av Venstres Ola Elvestuen (1967–). Prosjektet driver et bygningsvernsenter som yter konsulenttjenester til gårdeiere, holder byvandringer og foredrag, driver nettsiden murbyenoslo.no med mer.

Brannsikringsprosjekt, balkonger og gårdsrom

Etter flere store branner startet Brann- og redningsetaten prosjektet Brannsikker bygård i 2001. Det føres tilsyn med hver gård, og dårlig brannmotstand mellom leilighet og trapperom er et gjennomgående tema. Utskifting av leilighetsdører er et aktuelt bevaringstema, i og med at en stor andel av de opprinnelige dørene er i bruk. Interessen for å bygge balkonger på murgårder er stor på 2000-tallet. Kommunen tillater normalt ikke balkonger mot gaten, men mot gårdsrommet tillates det mange. Byantikvaren kartlegger de best bevarte bygårdsrommene i et eget prosjekt fra 2017.

Fasader i første etasje

Benker hengt på sokkelen på murgård. Søndre gate, Grünerløkka.

Foto: Helge Høifødt

Fra 1980-årene ble det vanlig at småbutikkene i murgårdene ble tatt i bruk som leiligheter, i mange tilfeller utleie drevet som næring. Slik bruksendring er lovlig, men står i strid med myndighetenes krav om at det i nye bygninger skal være aktivitet på gateplan. Hyppige eierskifter og stadig ny bruk kommer ofte i konflikt med bevaringshensyn. En ny bruk er å feste benker på sokkelen og ha uteservering hvor gjestene sitter langs veggen. Byantikvaren mente i 2017 at hovedprinsippet bør være at kultur- og arkitekturhistoriske interessante fasadeelementer bør bevares eller tilbakeføres, at alle gamle forretningslokaler bør ha innsyn fra gaten, alle elementer eldre enn 1940 bør bevares, at den opprinnelige oppdeling og plassering av dører og vinduer bør bevares, og at en fasade med elementer både fra 1800-tallet og ombygging i 1930-årene kan være bevaringsgverdig.

Verneverdien øker boligverdien

En undersøkelse av boligverdi for boliger som var fredet, vernet eller sto på Byantikvarens gule liste, og som var solgt i perioden 2004 til 2013, viste at verdien av boliger med verneverdi var høyere verdien av boliger som det offentlige ikke hadde gitt verneverdi. Helhetlige områder med verneverdi ga høyere priseffekt enn enkeltbygg. En høy andel av boligene på gul liste i undersøkelsen tilhører murbyen. Undersøkelser i Danmark, Sverige og England viser tilsvarende resultater.

Se også

• Murbyen (Oslo)
• Leiegårdene i Oslos historiske murby
• Østkant og vestkant i Oslo

Eksterne lenker

• Fargesetting av 1800-talls murgårder i Christiania. Informasjonsark. Byantikvaren i Oslo, 2010. 12 sider. Besøkt 19.9.2022.
• Folketellinger. Statistisk sentralbyrå. For de fleste finnes egne hefter med bygge- og boligstatistikk. Besøkt 19.9.2022.
• Jon Guttu: Byboligen. Fra idé til virkeliggjøring. Murbyen Oslos nettsted. Om utviklingen av synet på byboligen i etterkrigstiden, riveplaner, saneringstapet, byfornyelsen. Besøkt 19.9.2022.
• Ibsens leilighet. Ibsen-museet. Besøkt 19.9.2022.
• Kulturminneatlas for Oslo. Byantikvaren i Oslo, 2000. ISBN 82-992269-2-9. Besøkt 19.9.2022.
• Murbyen. Oslo Byleksikon på nett. Besøkt 19.9.2022.
• NB!-registeret. Riksantikvarens nettsted. Gir oversiktskunnskap om murbyen og nærmere omtale av mange delområder i byen som er preget av murbyen, artiklene om Grünerløkka og Majorstua mest relevant. Se også Riksantikvarens veiledning til registeret. Begge besøkt 19.9.2022.
• OBOS-gården Wessels gate 15 på Norsk folkemuseum. Gården inneholder innredede leiligheter fra ulike tider. Se også Bo i byen. Om murbyen. Norsk folkemuseums hjemmeside. Begge besøkt 19.9.2022.
• Bygningsvernsenteret Murbyen Oslo. Besøkt 5.4.2020. Se også deres videoer om murbytemaer og enkeltbygninger. Besøkt 19.9.2022.
• Statistisk sentralbyrå, søk på bolig+kristiania. Besøkt 19.9.2022.
• Teglverk.no Arkivert 17. januar 2021 hos Wayback Machine., med historie, blant annet om hvert teglverk i Oslo. Besøkt 19.9.2022.

Kart

• Gul liste, se Listeført enkeltminne. Gir også informasjon om annet vernegrunnlag. Riksantikvarens nettsted. Besøkt 19.9.2022.
• Kommuneplan 2015, kart for temaer. Oslo kommunes nettsted. Besøkt 1.3.2021.
• Planinnsyn kart, med gatebredde. Oslo kommunes nettsted. Besøkt 19.9.2022.
• Kart på 1881.no, som ved funksjonen Skråfoto gir god oversikt over bebyggelsen i kvartalene i murbyen. Skråfoto kan ses fra fire retninger. Besøkt 19.9.2022.