Byutvidelser i Oslos historie

Byutvidelser fra 1624 til 1839, tegnet inn på kart fra ca. 1837. Fra Roede 2016, s. 135.

Byutvidelser i Oslos historie har øket Oslo bys og Oslo kommunes areal fra å omfatte Kvadraturen i 1624, mindre enn en kvadratkilometer, til 454 kvadratkilometer etter den siste, mindre byutvidelsen i 1980.

Av fire store byutvidelser er tre – 1839, 1859 og 1878 – knyttet til den voldsomme byveksten på 1800-tallet; byen fikk det arealet den trengte for å vokse til en storby frem til år 1900. Kristiania (byens navn til 1925) ble landets eneste murby etter kontinentale forbilder, med et rutenett av gater, plasser og fire etasjer høye murgårder i lukkede kvartaler, dagens indre by.

Bygrensen mellom 1878 og 1948 lar seg lese i dagens by, fordi Aker herred, som lå rundt Kristiania, strittet imot byens kjennetegn: murtvang, gateregulering, høy tetthet, høye kommunale utgifter for å ta i bruk tidens tekniske nyvinninger: vann og kloakk, sporvei, gass. Utenfor grensen fra 1859 ble trehus bygget i raskt tempo før murtvangen kom (Ny York), og det samme skjedde før 1878, da med blant andre Rodeløkka, Kampen og Vålerenga.

I 1948 slo Oslo og Aker seg sammen til det som med et ubetydelig unntak er dagens by, i en situasjon med stor bolignød etter andre verdenskrig og vilje til å bygge på de store jordbruksområdene i Aker. Det som var Aker til 1948 utgjør nå ytre by med villaer og delte boliger, blokker i drabantbyer og et bylandskap mye mer preget av biltrafikk og med mye mindre tett befolkning enn indre by. Marka, det vernede naturområdet som dekker to tredeler av kommunens areal, ble også en del av byen.

Nye kommunikasjonsmidler var med å gjøre byveksten mulig, fra en hest- og fotgjengerby frem til sporveien kom i 1875 og byen kunne strekkes rundt tre kilometer ut fra sentrum, og til mellom- og etterkrigstidens ytre by preget av bil og T-banen.

De politiske kampene rundt byutvidelsene har handlet om interessemotsetninger: beskyttelse av byborgernes handelsmonopol eller rett til å drive alle typer næring i og utenfor byen, særlig tom. 1839; alles rett til å sette opp trehus eller murtvang og profesjonell, regulert byutvikling; tiltrekke gode skattebetalere og samtidig unngå ansvar for understøttelse av fattige. Allerede fra 1629 ble bymarken, fellesmarken på mer enn fem kvadratkilometer der byen var grunneier, regnet som «byens grunn» og styrt av byens myndigheter. I 1657 kom den første byutvidelsen i form av utfylling i Bjørvika med nye kvartaler. Fra 1784 til 1819 ble handelsområdet utvidet fire ganger, men disse gjaldt små områder og fikk liten betydning for ettertiden. En grunn er at frem til midten av 1800-tallet var handelsområdet (kjøpstaden) bare en av flere avgrensninger av byen. Fra utvidelsen i 1839 var kommunens territorium og mulighetene for fremtidig byvekst utvidelsens hovedtema.

OversiktRediger

Tabellen viser byutvidelser med tillagt areal for hver utvidelse.

Areal ved byutvidelser[1]

1000 dekar = 1 kvadratkilometer

Utvidelse år Areal i dekar etter utvidelse Utvidelsen utgjorde i dekar
1819 282 (med bymarken 5552) ubetydelig
1839 720 437
1859 9483 ca. 8700 (utenom bymarken knapt 4000)
1878 16 289 6806
1938 16 470 181
1946 16 879 409
1948 453 442 436 563
1980 453 972 252[2]

Per 2020 er arealet 454,12 kvadratkilometer fastland og øyer ifølge Statens kartverk.[3]

Middelalderbyen OsloRediger

Utdypende artikkel: Middelalderbyen Oslo

Formell fastsetting av grenser for middelalderbyen Oslo skjedde da Magnus Lagabøtes bylov av 1276 ble gjort gjeldende for Oslo. Byens areal var mindre enn én kvadratkilometer (1000 dekar) inkludert takmarken, den tids bymark der bymyndighetene styrte og byfolket kunne dyrke og bruke beite.[4] Byloven fra 1276 angir byens grenser ved blant annet Tøyenbekken, Eikabergkleiva, ut i vågen på høyde med Akersneset og tilbake til Tøyenbekken.[5] Dette tilsvarer omtrent Gamlebyen, deler av Vålerenga og Grønland, og halvparten av Bjørvika samt den bratte skråningen ovenfor Loenga mot toppen av Ekeberg.[6] Middelalderbyen ble liggende utenfor Christiania til 1878.

Christiania 1624 og bymarken 1629Rediger

 
Christiania med Akershus festning og kvadraturen innenfor bymurene. Isaac van Geelkercks Christianiakart fra 1648, det eldste kjente kart over byen.

Byen Christiania som ble bygget etter brannen i 1624 var avgrenset av festningen, Bjørvika og vollene, som gikk fra Bjørvika til sydlige enden av Stortorvet og videre på skrå til de møtte Pipervika omtrent der Rådhusgata i dag kommer ut på Rådhusplassen, slik det er fremstilt på Coucherons kart. Bystatus var knyttet til byborgerskap – og byen var det området der gårdeierne kunne oppnå fulle handelsrettigheter. Dette ble omtalt som «den egentlige by», og omfattet ved oppmåling i 1737 byen innenfor vollene, grovt sett det som i dag er Kvadraturen, og dessuten eiendommene syd for Grensen fra Akersgata til Stortorget, nordsiden av Stortorget og tre kvartaler øst for Domkirken.[7]

Byen var grunneier og utøvet myndighet over bymarken, områdene nord og vest for den egentlige by, der hver gårdeier i byen kunne få tildelt et areal til beite og dyrking av fôr og grønnsaker. Bymarken ble omtalt som «byens grunn». Mellom byen og bymarken lå forstedene, som i 1745 var Pipervika, Grensen, Vaterland og Sagbanken (området vest for utløpet av Akerselva) og – nordøst for bymarken – Sagene. Byborgerne som var tildelt løkke betalte løkkeskatt til byen, men ikke eiendomsskatt til staten. På 1600- og 1700-tallet omfattet altså byen den egentlige by, forstedene og bymarken, til sammen 5552 dekar.[8]

Den første byutvidelsen i 1657Rediger

 
Reguleringsplan for byutvidelse med tre rekker kvartaler i Bjørvika, 1657. Kart av Willem Coucheron i Det Kgl. Bilbliotek, København

Kvartalene innenfor vollene var fullt bebygget rundt 1650, som Geelkercks kart og perspektivtegning viser. Behovet for utvidelse førte til at stattholder Niels Trolle tillot folk å bygge på oppfylt grunn ute i Bjørvika, mot at de selv bekostet fyllmasser og tiltak for å stabilisere grunnen. Ingeniøroffiseren Willem Coucheron utarbeidet en «reguleringsplan» for forlengelse av de øst-vest-gående gatene og anlegg av tre rekker kvartaler utenfor Dronningens gate. Hans kart viser eksisterende bebyggelse med kraftig rød strek og de nye kvartalene med tynnere strek. Denne utvidelsen ble langt på vei fullført før 1680. De ytterste kvartalene mellom Store og Lille Strandgate ble delvis bebygget før en brann i 1708 rammet dette strøket.[9]

Fire små byutvidelser fra 1784 til 1819Rediger

Gjennom fire byutvidelser fra 1784 til 1819 fikk en del gårdeiere handelsrett, altså anledning til å drive handel på linje med gårdeiere i Kvadraturen. Handelsretten måtte kjøpes fra bykassen, og gårdeiere kunne si nei takk. Gårdene som fikk handelsrettigheter lå langs gater, slik at noen gårder langs en gate hadde handelsrett, andre ikke. Byen var ikke bestemt som et sammenhengende territorium.[10]

 
Brugata, handelsgate i sentrumsranden også i 2010.

Tildeling av kjøpmannsrettigheter utenfor byen hadde skjedd før 1780, det året var det sju kjøpmenn i Storgata som hadde slik rett og fem til sammen i Møllergata, Grensen og Sagbanken. I 1784 ble byen utvidet ved at gårdene langs Storgata (frem til Brugata), Brugata og ved Lilletorget (daværende Vaterlands torv) fikk adgang til å få kjøpmannsrettigheter. Plankekjørerne passerte Lilletorvet og ga grunnlag for handel her.[11] Rettighetene var knyttet til person, slik at nye gårdeiere måtte ha egen bevilling for å drive handel. De fleste gårdene fikk tilbud om å kjøpe handelsrettigheter, og omtrent halvparten benyttet seg av tilbudet ved utvidelsen.[12]

Neste utvidelse kom i 1794, da to gårder i Dronningens gate ved Biskop Gunnerus gate fikk handelsrett.[13] I regjeringens forlag til utvidelsen i 1839 slås det fast at det siden 1784 bare var foretatt små utvidelser i 1817 og 1819, som beskrevet her. Den store byutvidelsen i 1794 som er vist på et mye brukt kart er en misforståelse, og utstrekningen på kartet er forvekslet med utvidelsen i 1839.[14]

I den sydlige enden av byen skjedde en utvidelse i 1817, ved at deler av glaciet som ikke lenger hadde militær betydning, ble innlemmet. Etter at Grev Wedels plass og tomt til Frimurerlogen var avsatt, ble det innlemmede området begrenset til seks dekar som i dag er kvartalet som grenser til Grev Wedels plass og Glacisgata. Begrunnelsen var å gi rom for boliger og offentlige bygninger, anslått til 6 til 8 tomter.[13] Området ble ikke sett på som attraktivt nok til at private ville bygge, og det forble stort sett åpent inntil det igjen ble båndlagt for militære formål i 1830-årene.

I 1819 ble åtte bebygde eiendommer nord for Grensen, fra Stortorget til Akersgata, lagt til byen. Av de åtte var det tre, med et areal på under to dekar, som i 1839 hadde benyttet seg av muligheten til å få handelsrett. Handelsterritoriet, den egentlige by, utgjorde etter utvidelsen i 1819 282 dekar.[15]

Utvidelsen i 1839 – Vaterland, Fjerdingen, et areal for fremtidig byvekst og noe i vestRediger

I 1804 søkte gårdeiere i forstedene Grensen og Vaterland om å bli innlemmet i byen. Byens valgte representanter (12 byborgere) og magistraten uttalte seg imot, da en utvidelse ville trekke handel ut av byen og til forsteder som lå gunstigere til for å fange opp bøndene som kom til byen. Søknadene ble avslått i København i 1806.[16]

Vaterlandsbeboernes søknad i 1836 om å bli en del av byen startet en ny debatt om byutvidelse. Grunneier Nils Young søkte på samme tid om å få utparsellere sin eiendom nord for Stortorvet og anlegge forbindelse mellom Storgata og Møllergata, mot at området fikk handelsrett.[17] Både befolkningen, antall med kjøpmannsrett og omsetningen i handel hadde økt mer enn 50 % mellom 1784 og 1835, og det var bred enighet om at byen trengte en stor utvidelse.

Stortinget vedtok å innlemme fire områder:

Område C innebar noe nytt: et ubebygget område ble lagt til byen for å sikre at fremtidig gate- og byregulering kunne

 «ledes efter en nogenlunde omfattende Plan, saaledes at Beqvemmelighed, Orden, let Samferdsel og Sikkerhed i Tilfælde af Ildsvaade herved opnaaes.» 
– Referat Odelstinget 16.3.1839, side 324

I dette området kom en velregulert murbebyggelse med Youngstorget og Torggata som avlastning for Stortorvet og Storgata. Dette la til rette for den murbyen som ble bygget i perioden 1840 til 1910 og fremdeles preger det sentrale Oslo. Utvidelsen i 1839 utgjorde 442 dekar, 152 dekar bebygget og 285 dekar ubebygget grunn. Byarealet ble dermed mer enn fordoblet.[18]

De forstedene som etter 1839 fortsatt lå utenfor byen var Hammersborg, Bergfjerdingen, Pipervika, Ruseløkkbakken og Sagene på byens grunn, og Grønland, Lakkegaten og Enerhaugen på landets grunn.[19]

Før midten av 1800-tallet: Byen var ulikt avgrenset av ulike myndighetsområderRediger

Fra sent på 1800-tallet har bygrenser vært avgrensning av et territorium for en kommune. Byens grenser før midten av 1800-tallet var ulik for ulike myndighetsområder, handelsområdet (kjøpstaden) var bare en av flere avgrensninger av byen. Jan Eivind Myhre har i avsnittet «De ni byer» i Oslo bys historie[20] en oversikt over ulike måter byens grenser ble trukket, før utvidelsen i 1859 i all hovedsak skapte én grense:

  • 1. Byens grunn var den egentlige by og bymarken, der sivil jurisdiksjon gjaldt (skattlegging, politimyndighet m.m.).
  • 2. Landets grunn, Aker herred som omsluttet byen, inneholdt forsteder som i noen sammenhenger ble regnet til byen: Lakkegata, Grønland, Leiret, Enerhaugen, Oslo (nå Gamlebyen), Nordre Sagene, Briskeby. Byen bidro med blant annet fattigunderstøttelse i noen forsteder i Aker.
  • 3. Kvartalene, det vi i dag kaller Kvadraturen, den opprinnelige byen innenfor vollene fra 1600-tallet.
  • 4. Den egentlige by, der borgerne hadde kjøpmannsrettigheter, i motsetning til forstedene, der rett til mer begrenset høkerhandel kunne oppnås. Denne motsetningen mellom by og forsteder har vært en drivkraft i alle de tidlige byutvidelsene.
  • 5. Byen og festningen: Festningens område hadde ikke handelsrett. De som arbeidet der var ikke i alle sammenhenger underlagt bymyndighetene, og hørte til egne menigheter.
  • 6. Murbyen var det område der murtvangen gjaldt, frem til 1827 var det den egentlige byen og et område 200 meter utenfor denne. Murtvangen bidro til at bebyggelsen, murbyen, ble tett og høy.
  • 7. Reguleringskommisjonens by omfattet tidlig på 1800-tallet et snevrere område enn murtvangen. Kommisjonen, som fikk sitt virkeområde utvidet i 1843 og 1852, regulerte Youngsløkken (området ved Youngstorget og nordøstover i Hausmannskvartalene), men fikk ellers liten betydning.
  • 8. Politiets Christiania. Problemer med lov og orden i forstedene ble lett problemer også for den egentlige by. Politiet fikk helt fra politimesterembetet ble opprettet i 1744 myndighet helt fra Hovedtangen ved festningen i syd til vestre Sagene i nord, fra Pipervika i vest til Gamlebyen i øst. Enerhaugen ble lagt under byens politi i 1823, kort tid etter at bebyggelsen kom. Hele det bymessige liv var under politiets kontroll, og politiets Christiania kan kalles en sosial definisjon av byen.
  • 9. Den kirkelige byen: De fleste innbyggerne på byens grunn hørte til Vår Frelsers kirkes menighet eller Garnisonsmenigheten, men knapt 4000 hørte ennå i 1845 til Akers kirkes menighet, og forstedene på landets grunn hørte til både Akers, Garnisonsmenighetens og Oslos (Oslo Hospitals) menigheter. Christiania kommune kjøpte Aker kirke i 1852 og fra 1861 ble Gamle Aker menighet opprettet som bymenighet.

Utvidelsen i 1859 – Bymarken og noe av den fremtidige østkantenRediger

Etter initiativ fra sin fattigkommisjon krevde Aker i 1832 at byen måtte utvides, slik at byen overtok det økonomiske ansvaret for de fattige i forstedene, som tynget Akers herredskasse. Akershusrepresentanter fremmet ved hvert storting fra 1833 forslag om utvidelse eller bidrag til Akers fattigutgifter. Stortinget vedtok utvidelse i 1851 og 1854, ved begge anledninger også med støtte fra Christiania, men begge ganger nektet kongen å gi lovvedtaket sanksjon. I 1854 var sanksjonsnekt begrunnet særlig med at kommunen ikke hadde tatt med det området som ble Grünerløkka.[21]

En kommisjon oppnevnt av staten for å utrede forholdet mellom Christiania, forstedene og Aker foreslo i sin innstilling i 1843 at forstedene som lå i Aker skulle innlemmes i byen. Som et alternativ til dette foreslo kommisjonen å opprette en egen kjøpstad (by) som skulle hete Akerstad og omfatte forstedene Grønland, Leret, Lakkegata og Enerhaugen; og bebyggelsen ved Smalgangen, Nordbygata, Tøyengata og Platous gate. Den nye kjøpstaden skulle få tilskudd fra byen og Aker.[13]

Utvidelsen som ble vedtatt i Stortinget i 1857 og gjaldt fra 1. januar 1859 omfattet områdene der forstedene Grønland, Leret, Oslo (Gamlebyen), Sofienberg, Grünerløkka, Rodeløkka sydvest for Verksgata og østre og nordlige Sagene lå, strøk av den fremtidige østkanten. Folkemengden var 9551 i de områdene som ble innlemmet i byen 31. desember 1855, av dette 1399 i Oslo (Gamlebyen), 5844 i Grønland og de andre forstedene, og 2308 i «landdistriktene» i Aker. Hele bymarken på om lag 5,5 kvadratkilometer, et område avgrenset av Akerselva opp til Sagene, Lovisenberg, Fagerborg, Bislett, Uranienborg og Skillebekk regnes også fra 1859 som fullt ut en del av byen. Et viktig tema ved utvidelsen var at «hele Fabrikbyen langs elven forenes med Staden.»[22]

Før utvidelsen ble det bygget trehus utenfor den gamle grensen, for å komme murtvangen i forkjøpet. Mest kjent er «Ny York» nederst på Grünerløkka, som fikk navn etter byggehastigheten.

Utvidelsen i 1878 – areal for å vokse til storbyen KristianiaRediger

 
Trehusforstaden Kampen hadde ledig plass til murgårder etter 1878. Trehusene er Kampengata 22, 24 og 26.
 
Grensestein mellom Oslo og Aker kommune, plassert mellom Vålerenga og Etterstad.

Allerede kort tid etter utvidelsen i 1859 grodde det opp nye forsteder på utsiden av den nye bygrensen: Balkeby i vest, Moløkka syd for Bjølsenparken, Bjølsen og Sandakerjordet i nord og Torshov, Rodeløkka, Kampen, Vålerenga og Ekebergskråningen i øst.[23] Diskusjonen om forsteder som samlinger av mennesker som førte med seg fattigdom, laster og forbrytelser, var levende. Ved utvidelsen i 1878 ble det forhandlet frem et byggebelte utenfor bygrensen der bygningsloven for byen av 1875[24] gjaldt. Slik ville man unngå at det kom nye forsteder der fattige bygget egne boliger og de sosiale forholdene ble dårlige. Byggebeltet hadde den virkningen det var ment å ha.

Utvidelsen utgjorde 6,8 kvadratkilometer og folkemengden i de områdene som ble innlemmet i byen var nær 25 000.[25] Mer enn to tredjedeler av Akers befolkning ble hjemmehørende i byen, og Akers innbyggertall var etter utvidelsen rundt 12 000.[26] De strøkene som ble innlemmet i 1878 var Anefeltløkken (området omfatter dagens Gamlebyen gravlund), Bakerenga (vest for Anefeltløkken), Ekeberg (til sammen cirka 1800 innbyggere), Vålerenga, Svendengen (løkken like nedenfor Kværnerfossene), Kværner, Rosendalløkken, Jordal og Strømsveien (cirka 2200), Kampen og Grueløkka (cirka 3700), Rodeløkka, Dælenenga, Sinsen og Torshov (cirka 5000), Sandakerjordet (cirka 750), Bjølsen og Moløkken (cirka 1150), Balkeby (cirka 1100), Hegdehaugen og Frognerjordet (cirka 1650), Holteløkken, Briskeby og Schafteløkken (cirka 350).[27] Nydalen med store fabrikker lå lenger fra sentrum enn noen av områdene som ble innlemmet, men det var strid om dette strøket skulle omfattes av byutvidelsen eller ikke helt til Stortinget avgjorde at det ble liggende i Aker.[28]

Bygrensen fra 1878 omfatter det som ble murbyen med gater, kvartaler, byparker, den tette byen laget for sporveien og fotgjengere, med mer enn 10 000 innbyggere per kvadratkilometer, i dag kalt indre by. Sporveien ble sett på som nødvendig for å kunne bygge leiegårder i ytterkant av de nye grensene: I 1893 ble byggetomter i Elisenbergveien på Frogner annonsert med «Diligenceforbindelse til Karl Johansgade til sporveispris.»[29] Indre by skiller seg tydelig fra ytre by, som er preget av spredt blokk- og småhusbebyggelse og en befolkningstetthet på om lag en tredjedel av dagens indre by.

Den nye bygrensen ble markert ved 81 cirka 100 cm høye og cirka 450 kg tunge merkesteiner i granitt, fra sjøkanten i Kongshavn i øst (nr. 1) til Frognerelvens utløp i vest. I 1998 var minst 15 steiner fortsatt plassert der de opprinnelig sto.[30]

Sammenslåingen med Aker i 1948Rediger

 
Etterkrigstidens by i det gamle jordbrukslandskapet. Risløkka, Bjerke med travbanen og Årvoll. Eie: Nasjonalbiblioteket.

Allerede mens den kompakte 1800-tallsbyen ble bygget, startet bybygging utenfor grensene fra 1878, særlig langs jernbanene: Bryn kom som landets kanskje første togforstad rundt 1860, og i 1900 bodde det 2600 mennesker i stasjonsbyene i Østre Aker (Grorud var den andre av størrelse), og 3100 langs Smålensbanen (Bekkelaget, Nordstrand og Ljan). Jernbane og trikk kom til Grefsen henholdsvis i 1900 og 1902 og langs Holmenkollbanen, som kom i drift til Slemdal i 1898, kom det tidlig villabebyggelse. Hagebybevegelsen, som kom fra England ved århundreskiftet, traff nordmenns ønske om eget hus med hage rundt, og tidlig på 1900-tallet ble det etablert hagebyer i Aker,[31] Ullevål hageby, Lille Tøyen hageby og Lindern hageby (halvdelen i Aker).

Oslo kommune kjøpte fra slutten av 1800-tallet grunn og tilrettela for boligbygging i beltet rett utenfor bygrensen, som Marienlyst og Sinsen, der det begge steder ble bygget tette rekker av blokker i 1930-årene. Bolignøden viste seg i statistikken ved at 36 500 personer (14 000 familier / husholdninger) sto som boligsøkere ved Oslo kommunale leiegårdskontor i 1948.

I Aker herredsstyre kom saken opp første gang i 1908, da Christiania magistrats forslag om sammenslåing ble avvist. I 1931 ble det nedsatt et forhandlingsutvalg som skulle forberede saken, på grunnlag av en innstilling fra en skjønnsnemnd, som kom i 1932. Valget i 1934 ble for Akers del preget av sammenslåingssaken, og fra da og frem til 1948 sto Arbeiderpartiet for sammenslåing, mens Høyre fryktet at Aker ville bli oppslukt av byen og ønsket i stedet et lovpålagt samarbeid mellom de to kommunene. Ap og Venstre, med støtte fra Frisinnede, dannet flertall for å gå videre med saken. Borgerlig flertall (Høyre og Bondepartiet med støtte av Frisinnede) ved valget i 1937 dempet takten i prosessen. Dette flertallet sto nå også for et forslag om at Aker skulle forlate Akershus fylke og danne fylke sammen med Oslo.[32]

Mindre utvidelser: Sjursøya 1938, Etterstad 1946 og Tangerud 1980Rediger

Sjursøya, som Kristiania kommune kjøpte fra Aker herred i 1920, og Kneppeskjær ble innlemmet i byen ved kgl. res. 11. februar 1938 etter at havnevesenet hadde gjort Sjursøya landfast og omdannet den til havneområde. Utsprengningen begynte i 1921 og var ferdig i 1934. En landtunge som innbefattet jernbanen, men ikke Riksvei 1, forbandt Sjursøya med Oslo. Området utgjorde 181 dekar.[33]

Etterstad som lå i Aker ble innlemmet i byen i 1946 for å lette kommunens boligbygging på østsiden av byen.[34] Siden rundt 1930 var det bygget blokker i strøket. Området som ble innlemmet i byen utgjorde 406 dekar.

Den siste byutvidelsen kom i 1980, da Tangerud ved Stovner, et område på 252 dekar med ca. 50 innbyggere, ble overført fra daværende Skedsmo kommune til Oslo.[35]

Navn knyttet til bygrenserRediger

Bekken Skillebekk var frem til 1859 grense mellom bymarken og Frogner Hovedgård. Gaten Grensen var grense mellom kvartalene (Kvadraturen) og forstedene da byvollene ble revet, bekreftet i matrikuleringen som ble gjort i 1736.[36] Grenseveien, navnsatt i 1926, fulgte bygrensen er par hundre meter fra Carl Berners plass. Hegdehaugsveien går over i Bogstadveien i Smithebakken der bygrensen inntil 1878 fulgte kryssende Underhaugsveien og Professor Dahls gate. Gatene var navnsatt i hver sin kommune.[37]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Areal for de fire kvarterene i byen fra 1624 og sjøbodene oppgis i Bykart fra 1794. Oslo byarkivs hjemmeside (besøkt 23.5.2020) til 462 497 kvadratalen, som med 0,3937 kvadratalen per dekar utgjør 182,1 dekar. For utvidelsene før 1839 foreligger ikke tall for areal. Tallene for 1839 er fra Femtiaars-Beretning, side 3, som oppgir 282,6 dekar før utvidelsen i 1839, og at arealet i 1839 ble utvidet med 152 dekar bebygget og 285,1 dekar ubebygget grunn. Juhasz oppgir på side 31 at utvidelsen utgjorde henimot 300 mål, som tilsvarte byens daværende handelsterritorium. De øvrige tallene er fra Statistisk årbok for Oslo 2009, Utviklings- og kompetanseetaten, tabell 1.1.
  2. ^ Arealet var målt opp på nytt i 1973, og offisielt areal øket med 278 dekar
  3. ^ Arealstatistikk for Norge. Statens kartverk, 9.3.2020. Besøkt 27.5.2020.
  4. ^ Arnved Nedkvitne og Per G. Norseng: Byen under Eikaberg. Fra byens oppkomst til 1536. Oslo bys historie, bind 1. Oslo, Cappelen 1991, side 77 og Helland, side 10.
  5. ^ Nedkvitne, Arnved (2000). Middelalderbyen ved Bjørvika. Cappelen. ISBN 8202191009. 
  6. ^ Øye, Ingvild (1998). Middelalderbyens agrare trekk. Bergen: Bryggens museum. ISBN 8290289758. 
  7. ^ Juhasz, side 19–20.
  8. ^ Femtiaars-Beretning, side 3. Arealet bekreftes i Statistisk årbok for Oslo 2009, tabell 1.1. Arealtall før oppmålingen i 1923 er omtrentlige.
  9. ^ Roede 2016, side 30–33.
  10. ^ Juhasz
  11. ^ Femtiaars-Beretning, side 4 og Arno Berg: Byutvidelse. St. Hallvard, 1958, side 268-9.
  12. ^ Knut Sprauten: Byen ved festningen. Fra 1536 til 1814. Oslo bys historie. Oslo, Cappelen, 1992, bind 2, side 410–11, Juhasz, side 20–24 og Oslo Byleksikon. Besøkt 23.5.2020.
  13. ^ a b c Femtiaars-Beretning, side 4.
  14. ^ Referat Odelstinget 16.3.1839, side 313 og 319.
  15. ^ Referat Odelstinget 16.3.1839, side 319–20, Femtiaars-Beretning, side 3 og Juhasz, side 26–28.
  16. ^ Juhasz, side 24–25.
  17. ^ Femtiaars-Beretning, side 3.
  18. ^ Referat Odelstinget 16.3.1839, side 326, som oppgir 386 000 kvadratalen bebygget areal og 724 000 kvadratalen ubebygget. Se også Helland, side 10.
  19. ^ Femtiaars-Beretning, side 3-4 og Oslo Kristiania – Byhistorisk utstilling paa Akershus Slot. 1047 – 1624 – 1924. Kristiania kommune, 1924, side 59.
  20. ^ Myhre 1991, side 37–44.
  21. ^ Femtiaars-Beretning side 4–6, Myhre 1991, side 192–99 og Helland, side 11.
  22. ^ Loven om utvidelsen §§ 1 og 2, proposisjonen side 7.
  23. ^ Myhre 2008.
  24. ^ 1875-loven. Lov om Bygningsvæsenet i Kristiania. Trådte i kraft 1. januar 1876. Loven slik den ble vedtatt leses enklest i boken Bygningslov, Politi- og Sundheds-Vedtægter for Christiania, Chra. 1878. Nasjonalbibliotekets hjemmeside nb.no. Besøkt 5.4.2020.
  25. ^ Femtiaars-Beretning, side 7–9 og Helland, side 12.
  26. ^ Bård Alsvik i Tobias, side 6
  27. ^ Kristianias historie, bind IV, 1814–1877. Kristiania kommune, 1923, side 572, og Oslo Kristiania Byhistorisk utstilling paa Akershus Slot. 1047 – 1624 – 1924. Kristiania kommune, 1924, side 59.
  28. ^ Roede, side 176 og Femtiaars-Beretning, side 7–8.
  29. ^ Morgenbladet aften, 13. januar 1893.
  30. ^ Knut Olborg: «På jakt etter gamle grensesteiner.» I: St. Hallvard, 1/1998, side 26-27.
  31. ^ Myhre 1991, side 382–4 og Tobias 1 og 2/2008.
  32. ^ Bård Alsvik: «Historien bak sammenslåingen». Tobias 1-2/2008.
  33. ^ Knut Are Tvedt (red): Oslo byleksikon, 2010-utgaven, side 10 og 505 og Beretning om Oslo kommune for årene 1912–1947. Bind II, side 374. Oslo, Oslo kommune, 1952.
  34. ^ Beretning om Oslo kommune for årene 1912–1947. Oslo, Oslo kommune, 1952, bind I, side 54.
  35. ^ Byutvidelser. Oslo Byleksikon.
  36. ^ Arno Berg: Christiania. St. Hallvard, 1958, side 268–9.
  37. ^ Bykart 1887 med bygrenser inntegnet. Byarkivet. Besøkt 8.6.2020.

LitteraturRediger

Lovene om byutvidelser

Annen litteratur

Eksterne lenkerRediger