Wikipedia

Skiens byplan og murbebyggelse etter bybrannen i 1886

Skiens byplan og murbebyggelse etter bybrannen i 1886 ble preget av sentraleuropeiske forbilder med bygårder i tette kvartaler, rette gater og enhetlig byggehøyde. Fasadeutformingen er preget av historismen, der elementer fra tidligere epoker som gotikk, renessanse og barokk gjenbrukes.

Et stort område av sentrum brant, og det ble mulig å planere terrenget og – som et hovedgrep – anlegge en ny hovedgate, Henrik Ibsens gate, fra vannet til den nye kirken, med kvartaler på begge sider. Nedenfor kirken gikk to diagonale gater ut fra Henrik Ibsens gate i et barokt trivium, og i krysningspunktet kom den trekantede Ibsenparken. Ved parken ligger Festiviteten og Skiens Sparebank, to bygninger preget av beaux arts, stilen fra det franske akademi for de skjønne kunster, i likhet med rådhuset nede ved vannet. Dette hovedgrepet og bygningene i beaux arts gjør murbyen i Skien sentrum spesiell i Norge.

Mange bygninger og fasader er senere forandret, slik at preget av den byen som ble bygget etter brannen er svekket, men enkeltbygninger og gatestrukturen er godt bevart.

Byplan før 1886 rediger

Skien var by i middelalderen med regulert bebyggelse i et tettsted antatt rundt år 1200[1], og bebyggelse, gater og kirke lå der Handelstorget ligger nå.[2]

Ved regulering etter en bybrann i 1671 fikk byen rettvinklede kvartaler og rette gater, etter regulering foretatt av blant andre Wilhelm Coucheron. Denne renessanseplanen hadde byen til felles med Christiania, Fredrikstad og Kristiansand.[3] Hoveddelen av bebyggelsen lå mellom Skistredet og Telemarksgata, som i middelalderen. Telemarksgata, parallelt med vannet, hadde vært byens langstrete og ble hovedgate etter nyreguleringen, sammen med Prinsens gate fra vannet og oppover i byen. Den beholdt sin bredde de neste to hundre årene, mens fortetting og andre endringer gjorde at de andre gatene i noen utstrekning også var blitt buede igjen. En stor brann i 1777 skapte ingen ny struktur. Det var derfor en renessanseby, planlagt i 1671, men med ganske mange justeringer, som brant i 1886.[4] Etter en bybrann i 1854 ble det gjort regulering, og de første beplantninger kom, sannsynligvis ved kirken.[5]

Skien hadde stadskonduktør fra 1834. Oppmåling av alle tomter og nytt generalkart over Skien by ble utarbeidet i 1882.

 
Kart 1868. Eie: Kartverket.

Den store bybrannen i 1886 rediger

Brannen 7. og 8. august 1886 begynte i snekker Peder Andersens gård i Prinsens gate, og tok med seg hele bebyggelsen i midtbyen og Hjellen, mot vest til Lunde, mot øst til Brekkeberget og mot sør til Jernbanetorget og Brekkevannet, i alt 244 hus, deriblant kirke og rådhus.[6] Nesten alle de rundt 7000 innbyggerne ble berørt av brannen.[7]

Brannen var stor i norsk sammenheng med en utbetaling fra forsikringsselskapene på 2,4 mill. kr. Av brannene som ble listet i lovforslaget om murtvang i alle byer som ble fremmet etter bybrannen i Ålesund i 1904, var det bare Ålesund (10 mill. kr), Drammen 1866 (4 mill.) og Kristiansand 1892 (3,75 mill.) som førte med seg større tap.[8]

Byplanen for gjenoppbygging rediger

Den 13. desember 1886 vedtok representantskapet (bystyret) reguleringskommisjonens forslag til reguleringsplan, etter fem utkast og omfattende offentlig debatt, der et viktig tema var om forslaget var for radikalt og kostbart. Et kjernepunkt i planen var å flytte kirken fra nåværende Handelstorget til en plassering som blikkfang og endepunkt (fondmotiv) for en ny hovedgate nord-sør, Henrik Ibsens gate. To kvartaler syd for kirken delte hovedgaten seg i en vifte med tre gater, Kirkegata i midten, Liegata til venstre og Kverndalsgata til høyre, etter mønster av trivium (av tre) i barokkens byplanlegging. Der de tre møtes, ble det anlagt en trekantet park, i dag Ibsenparken, og, ett kvartal nærmere kirken, to monumentalbygninger: Festiviteten og Skiens Sparebank.[9] Planen innførte murtvang i brannområdet.[10]

Reguleringskommisjonen la Torvet til den gamle torvplassen ved den tidligere kirken. Henrik Ibsens plads, i dag Ibsenparken, var en sentral del av reguleringen, og fra denne aksen brer kvartalene seg ut til begge sider i en rutenettplan.[11] Det nye Skien sentrum fremsto som moderne og internasjonalt orientert handelsby.[12]

Flere av gatene ble liggende der de hadde ligget, blant dem Telemarksgata, Skistredet og Prinsens gate, i dag Henrik Ibsens gate. Fra reguleringen i 1671 ble Telemarksgatas østre del, Kongens gate og Prinsessegaten beholdt. Kvartalene ble lukkede og de gamle smauene mellom gatene forsvant.[11]

Det ble anlagt 10 dekar nye åpne plasser i bykjernen,[13] blant disse Ibsenparken, Rådhusplassen, Minneparken og utvidelse av Handelstorget.

Ved Rådhusplassen ligger rådhuset, innviet i 1894, tegnet av arkitektene Schytte-Berg og Peter Lowzow, med forhøyet midtparti, søyler, pilastre i par, fremskudt altan og rik dekor. Foran rådhuset ble det anlagt en festplass, i dag Rådhusplassen. På hver side av plassen ble det bygget hoteller med rikt fasadeutstyr, begge senere strippet for dekor: Augustingården i vest[14] og Høyers Hotell på østsiden, der det hadde vært hotellvirksomhet fra 1853, og bygningen brant i 1894.[15][16]

  •  
    Kart 1889, rødt er murbygninger. Eie: Kartverket.
  •  
    Minneparken og Liegata.
    Foto: Helge Høifødt
  •  
    Kirkegata sett fra Ibsenparken.
    Foto: Helge Høifødt
  •  
    Skistredet sett mot vest fra Torggata.
    Foto: Helge Høifødt
  •  
    Høyers hotell på Rådhusplassen.
    Foto: Helge Høifødt
  •  
    Torggata sett mot vannet fra Telemarksgata.
    Foto: Helge Høifødt
  •  
    Henrik Ibsens gate sett fra Skistredet mot vannet.
    Foto: Helge Høifødt
  •  
    Ibsenparken og Henrik Ibsens gate sett mot syd.
    Foto: Helge Høifødt

Rask gjenoppbygging rediger

Det var oppgangstid, og gjenoppbyggingen skjedde raskt. Den nye byen reiste seg fra våren 1887, og midtbyen var gjenoppbygget i 1905. At forsikring sørget for utbetalinger til gjenoppbygging la grunnlaget for den raske gjenoppbyggingen.[17]

Opp til 20 meter tykke avleiringer fra istiden, da området lå under vann, gjør at det er mye leire i grunnen i brannområdet.[18] Terrenget var kupert og lite egnet for den nye bebyggelsen, og det var stort behov for å gjøre gatene mindre bratte og kjørbare vintertid. Omfattende planering ble derfor gjennomført før opparbeidelse av gater og plasser og bygging.[19]

Den nye sentrumsbebyggelsen fikk et mer dominerende innslag av forretninger og kontorer enn den gamle. Beboerne i det gamle sentrum flyttet til nye villaer på Brekkeby, Søndre Brekkejordet og andre steder.[20]

  •  
    Kart 1889 viser at gatestrukturen er etablert og ett kvartal er tett og ferdig gjenoppbygget. Eie: Kartverket.
  •  
    Kart 1900 viser at mye av murbyen er bygget, og at det er prosjektert og regulert mange rette kvartaler rundt sentrum, hvorav mange ikke ble realisert. Eie: Kartverket.
  •  
    Augustingården, Rådhusgata 1, 1888, bygget som hotell.
    Foto: bitjungle

Beaux Arts og historisme rediger

Byplanen og bygårdene ble laget av arkitekter som hadde sin utdannelse fra Tyskland, og historismen preget den nye bebyggelsen, med nybarokk, nyrenessanse og nygotikk, slik som i andre byer som ble gjenoppbygget etter brann sent på 1800-tallet.[10]

Men Skien fikk også et preg som er spesielt i Norge: Ecole des Beaux Arts i Paris, skole for de skjønne kunster, øvet stor innflytelse i Frankrike og USA frem til ca. 1930, også i Tyskland og Østerrike-Ungarn. Skolen sto for en klassisistisk og monumental, franskinspirert historisme, preget av formelt planskjema med symmetrisk og hierarkisk fordeling av fløyer, et malerisk uttrykk rikt på dekor og mønstre, med massiv, symmetrisk fasade, markert og solid sokkel, fremskutt midtparti, monumentalt loftsparti, markerte hjørner og mye bruk av kvaderstein. Stilen bruker virkemidler som små kobbhus (arker trukket tilbake fra vegglivet), støpejernsbekroning, balkonger, dekorerte rekkverk, monumentale trapper, søyler og pilastre. Opera Garnier i Paris, bygget 1861–75, regnes som det mest innflytelsesrike enkeltbygget. Skien ble spesiell i Norge med dette helhetlige preg av murby før århundreskiftet, svenske Sundsvall har noe lignende.[21]

Hjertet i det nye Skien var den dobbelte trekanten som oppsto ved den trekantede Ibsenparken med de to diagonale gatene, og de tre monumentale bygningene, kirken, Festiviteten og Skiens Sparebank.

Festiviteten fra 1891 er et av arkitekt Paul Dues hovedverk. Bygningen har smal front med kvaderstein mot parken, midtparti med tempelfront, kraftig balkong, klassisistiske pilastre og relieffer og Mansardtak med støpejernsbekroning. Festiviteten inneholdt teatersal, dampbad og folkebad og har paralleller i opera- og teaterhus i Europa. Telemark Teater, fra 1975 Teater Ibsen, holdt til i Festiviteten til 2010.[22]

  •  
    Cort Adelers gate 1.
    Foto: bitjungle
  •  
    Kongens gate 12, typisk forretningsgård i nyrenessanse.
    Foto: bitjungle
  •  
    Skien rådhus og Rådhusplassen.
    Foto: Helge Høifødt
  •  
    Rådhusplassen med Rådhuset til høyre, 1905.
    Foto: Ragnvald Nyblin
  •  
    Festiviteten sett fra sydøst.
    Foto: Helge Høifødt
  •  
    Borgengården, Cappelens gate 2, nybarokk 1896, arkitekt Finn Knudsen.
    Foto: Helge Høifødt
  •  
    Ibsenparken sett mot Skien kirke.
    Foto: Helge Høifødt

Arkitekter og reguleringskommisjonen rediger

Reguleringskommisjonen var et lovfestet kommunalt organ som skulle lage de planene som var nødvendig for å sikre at bygningsloven for landets byer av 1845 ble etterlevd når det skjedde forandringer i byers regulering.[23]

 
Holbergs gate 3, 1904, arkitekt ikke kjent. Godt vedlikeholdt hjørnegård i nygotikk med rik detaljering.[24]

Kommisjonen som fremmet forslag til plan etter brannen besto av

  • Adam Collins, utdannet fra Stockholm og Hannover og stadsingeniør og branndirektør i Skien fra 1875 til 1891
  • Fredrik Næser, ingeniør engasjert i flere store reguleringsarbeider: Kragerø i 1886 inntil han kom til Skien, senere Sandefjord 1900, Farsund i 1901 og Ålesund i 1904
  • Paul Due, regnet som en av de fremste arkitektene i Norge på 1800-tallet med fast tilhold i Kristiania. Han hadde deltatt i reguleringen etter brannen i Drammen i 1866 og tegnet der 23 bygninger.
 
Skien Sparebank, Hesselbergs gate 4, arkitekt Albert W. Hansteen, 1891.

Andersen regner det som sannsynlig at Collins og Næser sto for de mer tekniske sidene av planen. Due utformet hovedgrepet med kirken og hovedgaten, i samarbeid med arkitektene Albert Waldemar Hansteen og Hagbarth Martin Schytte-Berg.[25] Andre arkitekter som var aktive i gjenoppbyggingen var P. Lowzow, Finn I. Knudsen, A.F. Bugge og Sjøstedt.[12]

Skien og andre murbyer rediger

Bygningsloven for landets byer av 1845 satte rammer som ga byer som ble bygget opp igjen etter større branner et felles preg, med blant annet rette gater av minst 12,50 meters bredde i et rutenett med kvartaler av høyst 4000 kvadratmeters størrelse, brutte hjørner og tak med mønevinkel minst 90 grader (ikke bratte). En rekke byer ble bygget opp igjen etter brann, som Risør etter brann i 1861 og Arendal 1863 og 1868.

Drammen fikk etter brannen i 1866 en monumental hovedakse fra bybrua gjennom en 50 meter bred plass til kirken, men det ble ikke innført murtvang og mange nye hus ble bygget i tre. I murbyen Kristiania fikk byrommet fra Akerryggen ved Egertorget til Slottet langs Karl Johans gate et helhetlig preg som kan sammenliknes med Skien, og hovedstaden var sammen med Skien av de få rene murbyer før år 1900. Den totale forandring av byplan og stil som skjedde fra 1886 kan sammenliknes med det som skjedde i Ålesund etter brannen der i 1904.[26]

Bergen fikk også sentrumsbebyggelse i mur. Sandefjord fikk etter bybrannen der i 1900 et preg der den nye Kirkegata fra kirken til Badeparken ble gjort 18 meter bred med allé, uten å bli ført helt til sjøen.

1900-og 2000-tallet rediger

Bebyggelsesformen med bygårder med pusset mur og fasadedekor i tette, rette kvartaler, hentet fra Tyskland, Frankrike og kontinentet ellers, ble vurdert som mindreverdig utover på 1900-tallet. I Skiens historie fra 1959 omtales bysentrum slik: «Det genuint norske i bygningskunst og dekor som hadde gitt det gamle Skien dens skjønnhet og særpreg, ble fortrengt av fremmed importarkitektur, som var blitt tidens mote – og dens galskap.»[27]

Hjellegaten, nåværende Nedre Hjellegate, ble opparbeidet som en boulevard med Hjellebrygga og Grand Hotel og flere hoteller langs gaten.[28] Før første verdenskrig ble Landmannstorget opparbeidet på en gammel kirkegård. Gården Søndre Brekke med sin 36 dekar store park ble kjøpt til museumsformål i 1909, og den grønne åsen som går langs murbyen i vest ble dermed bevart for ettertiden.[29]

I 1916 ble bygrensen utvidet, og grensen mot Gjerpen og Solum ble slik de var i perioden frem til 1964. En reguleringskonkurranse i 1916 omfattet både nye ytre bydeler og den eksisterende bebyggelsen. Det ble foreslått dels rutenett, dels regulering med friere landskapspreg, og villaområder med parker, større torg og plasser i alle bydeler. Et hovedtema var trafikk inn og ut av byen, blant annet til jernbanestasjonen. I den lange, lavtliggende Lundedalen skulle anlegges en park med små sjøer og elveløp. Bystyret gjorde vedtak i 1919 etter at Kristofer Lange hadde arbeidet flere utkast sammen, men det ble ikke gjennomført mye.[30]

En rekke bygninger har i løpet av 1900-tallet blitt revet eller ombygget, mistet takutforming, bekroninger, søyler, skulpturer, balkonger, arker og andre karakteristiske kjennetegn, men fortsatt har bysentrum et tydelig avtrykk av murbyen som ble bygget etter 1886.[12] Kommunen har gitt bestemmelser om forandringer i murbyen og krav til at endringer skal gjennomføres etter antikvariske prinsipper og bestemt at sentrumsparkene er en del av murbyens struktur og skal bevares. Gårdsrommene blir nå sett som en del av murbyen, og flere gårdsrom er åpnet og har fått ny bruk. Da planen ble vedtatt i 2013 var de antikvariske bygninger av klasse A: Rådhuset, Festiviteten, Borgengården i Cappelens gate 2 og tidligere Norges Bank i Liegata 8.[31]

Riksantikvaren sier i NB! Registeret:

 Skiens byplan fra 1886 er et sjeldent eksempel på en norsk 1800-tallsregulering hvor man ved å utnytte topografien tok et klart representativt grep med gatestruktur og bygninger. Kulturminneforvaltningen ser byplanen fra 1886 med gatestruktur, sentrale bygninger og ”murbyen” samlet som et nasjonalt kulturminne. Tydeligheten og strukturen i det bevaringsverdige bylandskapet etter byplanen fra 1886 bør ikke svekkes av nye tiltak som kan forringe helheten som kulturminne. 

NB! Registeret, Riksantikvaren
  •  
    Norges Banks bygning Liegata 8.
    Foto: Helge Høifødt
  •  
    Kverndalsgata Skien med Parkbiografen til høyre.
    Foto: Helge Høifødt

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Riksantikvaren, side 44
  2. ^ Rødseth og Gardåsen 1999, side 19.
  3. ^ Skiensboka, side 78–79.
  4. ^ Rødseth og Gardåsen 1999, side 21 og Andersen 2015, side 62–63.
  5. ^ Rødseth og Gardåsen 1999, side 39.
  6. ^ Rødseth og Gardåsen 1999, side 40–41. Andre kilder oppgir at 241 hus gikk tapt.
  7. ^ Andersen 2015, side 62.
  8. ^ «Murtvangloven». Lov om forbud mod opførelse av træbygninger i landets byer m.v. 1904. Se ‘3d nr. 15’, side 2 og 10. Prisnivået i perioden var så stabilt at tallene er sammenlignbare.
  9. ^ Andersen 2015, side 63–4.
  10. ^ a b NB! Registeret.
  11. ^ a b Rødseth og Gardåsen 1999, side 40-41.
  12. ^ a b c Skiensboka, side 23.
  13. ^ Andersen 2015, side 64.
  14. ^ Augustingården, 1950-årene. Eie: Telemark Museum. Besøkt 12. mars 2022.
  15. ^ Høyers Hotell i slutten av 1890-årene. Eie: Stiftelsen Norsk Skogmuseum. Besøkt 12. mars 2022.
  16. ^ Andersen 2015, side 73 og Skiensboka, side 188.
  17. ^ Rødseth og Gardåsen 1999, side 47 og Skiensboka, side 23 og 78–79.
  18. ^ Riksantikvaren, side 44 og Skiensboka, side 147.
  19. ^ Andersen 2015, side 64 og Riksantikvaren, side 44.
  20. ^ Rødseth og Gardåsen 1999, side 40-41 og Andersen 2015, side 64.
  21. ^ Skiensboka, side 22–23 og Andersen 2015, side 69–70.
  22. ^ Skiensboka, side 22–23.
  23. ^ Bygningsloven for landets byer av 1845, § 4.
  24. ^ Byformanalyse, side 79
  25. ^ Andersen 2015, side 65–66.
  26. ^ Andersen 2015, side 66–69.
  27. ^ Referert etter Andersen 2015, side 62.
  28. ^ Rødseth og Gardåsen 1999, side 43 og 45.
  29. ^ Rødseth og Gardåsen 1999, side 49.
  30. ^ Rødseth og Gardåsen 1999, side 49 og 116–19 og Skiensboka, side 313.
  31. ^ Kommunedelplan for kulturminnevern 2013–2024, side 9, 24, 27, 34, 55, 65 og 71–72.

Litteratur rediger

  • Andersen, Eystein M.: «Skien – «de skjønne kunsters» by.» Fortidsminneforeningen, Årbok 2015, side 61–94
  • Rødseth, Thor og Tor Kjetil Gardåsen: Med gamle kart gjennom Skiens historie. Byhistorisk kartbok for Skien og omegn. Thure forlag, 1999. ISBN 82-92634-02-5
  • Veileder – byggeskikk, arkitektur og gode råd. Vedlegg til kommunedelplan for kulturminnevern i Skien 2013–2024. Skien kommune, uten år.
  • Blikstad, Eivind m.fl. (red.): Skiensboka – et lokalhistorisk leksikon. Historisk Forum i Skien, 2010. ISBN 978-82-3031603-0

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Skiens_byplan_og_murbebyggelse_etter_bybrannen_i_1886&oldid=24300323»