Åpne hovedmenyen
Wikipedia

Tømmerfløting

fløting med løsstokker
«Tømmerfløtning», gammelt postkort av tømmerfløtere og løstømmer i norsk elv, trolig tidlig på 1900-tallet.
Foto: Fra Nasjonalbibliotekets bildesamling.

Tømmerfløting eller tømmerbrøtning er transport av tømmer nedover vassdrag eller over sjøer. Tømmeret kunne fløtes som «løstømmer» (enkeltstokker) eller i «tømmerflåter» (flåter av sammenbundet tømmer). Disse tømmerbuntene kunne lokalt ha navn som «flak», «sopper» eller «moser»[1]. Løstømmerfløting i elver anses historisk sett som den «opprinnelige» fløtinga.

HistorieRediger

 
Moderne mekanisert tømmerfløting i Vancouver.
 
«Moss ovenfor Bryggen», tømmer overfor Mossefossen og Moss Jernverk sommeren 1800, akvatint av J.W. Edy.

Siden tømmerfløting var avhengig av store vannmengder, har den med få unntak vært gjennomført i sammenheng med vårflommen. I sideelver og andre steder med liten vannføring, ble det bygget fløtingsdammer for å samle opp vannet slik at man bedre kunne kontrollere tømmertransporten nedover vassdraget eller tømmerrenna. For å vedlikeholde og betjene dammene ble det ansatt fløtere som også hadde som oppgave å føre tømmeret fram og løsne stokker som satt fast, en ikke ufarlig beskjeftigelse. Fløterne var ofte organisert i en fellesfløtingsforening som var et samarbeid mellom tømmeroppkjøpere i hvert enkelt vassdrag.

Tømmerfløting spilte en avgjørende rolle for utnyttelsen av skogeiendommer i en tid da landverts transport ikke var gjennomførbar. I dag har lastebiler overtatt det aller meste av denne transporten.

Tømmerfløtning i NorgeRediger

 
Lensemuseet ved Fetsund er et fredet sorteringsanlegg for tømmer ved Glommas utløp i Øyeren.
 
«Tømmerfløtning», gammelt postkort av tømmerfløtere og løstømmer under vårflommen i et norsk vassdrag, trolig rundt 1900.
Foto: Nasjonalbiblioteket
 
 
 
 
Føterhakene i kommunevåpna for østlandskommunene Fet, Marker, Nordre Land og Åsnes symboliserer regionale tradisjoner med skogbruk og tømmerfløting.

Allerede før 1350 ble det drevet tømmerfløting i Drammensvassdraget. Vanndreven sag gjorde tømmerdriften lettere og eksporten økte. I løpet av 1600-tallet ble hele Glommavassdraget brukt til tømmerfløting. Lenge var det forbudt å eksportere tømmer i elver som rant over til Sverige. Tømmer fra Trysilelva måtte derfor fraktes på snøføre over kjølen fra Jordet til Osensjøen og Glommavassdraget. Men etter forhandlinger ble restriksjonene lempet i 1791, og tømmer kunne fløtes videre nedover Trysilelva.[2]

I 1849 var Sootkanalen ferdig fra Mangenvassdraget til Haldenvassdraget. Ifølge lov om tømmerfløting og elverensking av 26. august 1854 krevdes opprettelse av tømmerfløtingsforeninger.

Sagbrukene lå tett i tett langs Glommas nedre løp. De ble opprinnelig drevet av vannhjul, kjent i Tyskland fra 1337. Fredrikstad ble i sin tid kalt for «Plankebyen», et tilnavn som den industrielle tømmerfløtinga hadde bidratt til.

Tista kanal i Haldenvassdraget (1909), Svanfoss sluser i Vorma (1912) og slusene mellom Vråvatn og Nisser (1914) var med på å befordre tømmerfløting.

Over innsjøer ble det brukt såkalte spillflåter for å trekke tømmeret over til der elvestrømmen igjen kunne overta. Det kunne unntaksvis være nødvendig å frakte tømmeret oppstrøms, eller endog overføre tømmeret fra ett vassdrag til et annet. For å løse dette problemet, ble ulike teknikker tatt i bruk, blant annet i Sootkanalen (nevnt ovenfor), ved Støa kanal i Trysil, og ved Kjerraten i Åsa.

Den siste løstømmerfløtinga i Norge ble avviklet i Trysilelva i 1992. Inntil 2005 ble det fremdeles fløtt sopptømmer i Skiensvassdraget med Union papirfabrikk i Skien som mottaker.

I 2006 var det slutt på all kommersiell tømmerfløting i Norge.[3]

ReferanserRediger

LitteraturRediger

  • Berg, Thomas Støvind. Stemmer fra elva - fløtingas historie i Fet. 2012

Eksterne lenkerRediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tømmerfløting&oldid=19882346»