Tømmerfløting
.jpg)
Tømmerfløting eller tømmerbrøtning er transport av tømmer nedover vassdrag eller over sjøer. Tømmeret kunne fløtes som «løstømmer» (enkeltstokker) eller i «tømmerflåter» (flåter av sammenbundet tømmer). Disse tømmerbuntene kunne lokalt ha navn som «flak», «sopper» eller «moser»[1]. Løstømmerfløting i elver anses historisk sett som den «opprinnelige» fløtinga.
HistorieRediger
Siden tømmerfløting var avhengig av store vannmengder, har den med få unntak vært gjennomført i sammenheng med vårflommen. I sideelver og andre steder med liten vannføring, ble det bygget fløtingsdammer for å samle opp vannet slik at man bedre kunne kontrollere tømmertransporten nedover vassdraget eller tømmerrenna. For å vedlikeholde og betjene dammene ble det ansatt fløtere som også hadde som oppgave å føre tømmeret fram og løsne stokker som satt fast, en ikke ufarlig beskjeftigelse. Fløterne var ofte organisert i en fellesfløtingsforening som var et samarbeid mellom tømmeroppkjøpere i hvert enkelt vassdrag.
Tømmerfløting spilte en avgjørende rolle for utnyttelsen av skogeiendommer i en tid da landverts transport ikke var gjennomførbar. I dag har lastebiler overtatt det aller meste av denne transporten.
Tømmerfløtning i NorgeRediger
.jpg)
    Føterhakene i kommunevåpna for østlandskommunene Fet, Marker, Nordre Land og Åsnes symboliserer regionale tradisjoner med skogbruk og tømmerfløting. Allerede før 1350 ble det drevet tømmerfløting i Drammensvassdraget. Vanndreven sag gjorde tømmerdriften lettere og eksporten økte. I løpet av 1600-tallet ble hele Glommavassdraget brukt til tømmerfløting. I 1849 var Sootkanalen ferdig fra Mangenvassdraget til Haldenvassdraget. Ifølge lov om tømmerfløting og elverensking av 26. august 1854 krevdes opprettelse av tømmerfløtingsforeninger. Sagbrukene lå tett i tett langs Glommas nedre løp. De ble opprinnelig drevet av vannhjul, kjent i Tyskland fra 1337. Fredrikstad ble i sin tid kalt for «Plankebyen», et tilnavn som den industrielle tømmerfløtinga hadde bidratt til. Tista kanal i Haldenvassdraget (1909), Svanfoss sluser i Vorma (1912) og slusene mellom Vråvatn og Nisser (1914) var med på å befordre tømmerfløting. Over innsjøer ble det brukt såkalte spillflåter for å trekke tømmeret over til der elvestrømmen igjen kunne overta. Det kunne unntaksvis være nødvendig å frakte tømmeret oppstrøms, eller endog overføre tømmeret fra ett vassdrag til et annet. For å løse dette problemet, ble ulike teknikker tatt i bruk, blant annet i Sootkanalen (nevnt ovenfor), ved Støa kanal i Trysil, og ved Kjerraten i Åsa. Den siste løstømmerfløtinga i Norge ble avviklet i Trysilelva i 1992. Inntil 2005 ble det fremdeles fløtt sopptømmer i Skiensvassdraget med Union papirfabrikk i Skien som mottaker. I 2006 var det slutt på all kommersiell tømmerfløting i Norge.[2] |
Løstømmer i elva nedenfor Farsjø i Kragerø i Telemark våren 1917
Tømmerfløtning ved Eidsvollbygningen i Akershus i 1922. Kanalbyggeren Engebret Soot (1786–1859) bygde tømmerdammer ved blant annet Eidsvoll.
Løstømmer i Nitelva ved «Lillestrøm Dampsag og Høvleri» i Lillestrøm
Tømmerfløtning i Nidelva ved Ila i Trondheim på 1920-tallet.
Tømmerfløting i Vrangfoss sluser i Telemark på 1950-tallet.
DS «Turisten» ved Tistedal med tømmer langs elvebredden, foto trolig fra 1950-tallet.
Isgang i Stor-Elvdal, Viholmen. Elveløpet er fullt av is og tømmer. Tømmeret kan skape oppstuvning av is og dermed oversvømmelse som bildet viser.
ReferanserRediger
- ^ Bilder av moseapparat, Digitalt Museum
- ^ Astrid Blikom (15. juli 2006). Siste reis for det siste fløtetømmeret. Varden
LitteraturRediger
- Berg, Thomas Støvind. Stemmer fra elva - fløtingas historie i Fet. 2012
Eksterne lenkerRediger
- (en) Kategori:Timber floating – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Fetsund lensers nettside
