Åpne hovedmenyen

Læstadianerne

luthersk kirkelig vekkelsesbevegelse
Læstadianismen ble startet som en vekkelsesbevegelse av den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800–1861) i svensk Lappland.

Læstadianisme er en luthersk kirkelig vekkelsesbevegelse som ble startet av den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800–1861) i svensk Lappland. I 1840-årene bredte vekkelsen seg til Finland og Nord-Norge, og har siden bredt seg til flere land, blant andre Nord-Amerika, England, Tyskland, Russland og Estland. Etter Læstadius' død ble bevegelsen ledet av Juhani Raattamaa (1811—1899). Etter Raattamaas død ble vekkelsen splittet i flere retninger ut ifra den førstefødte.Retningene er gammellæstadianere, småførstefødte, de nyvakte, lundbergianerne og lyngenretningen med sine to retninger; fundamentale og liberale. Læstadianismen tilhører folkekirken, men har enkelte steder egen nattverd, dåp og konfirmasjon. I USA, hvor de ikke har noen statskirke, har de nattverd, dåp, konfirmasjon, begravelse og bryllup i bedehuset.

BakgrunnenRediger

Læstadius ble ordinert som prest i 1825 av biskopen i Halmstad, Erik Abraham Almquist. Hans første prestegjeld var Arjeplog, hvorav han ble misjonær for regionen Pite.

Fra 1826 til 1849 var han sogneprest i Karesuando prestegjeld. I den tiden da Læstadius ankom Karesuando, hersket det stor nød og fattigdom der. Alkoholmisbruk var utbredt blant den samiske befolkningen.

Alkoholmisbruket ble en av de viktigste tingene Læstadius ønsket å endre på. Dette klarte han på forbløffende kort tid, for det meste gjennom å opplyse og advare folket i sine prekener. Læstadianerne (trosretningen som oppstod ved og etter Læstadius) er kjent for sitt avhold, og utspringet til dette ligger nok for en stor del i de tilstandene Læstadius var vitne til. Størstedelen av den samiske befolkningen ble «tørrlagt» som følge av Læstadius' arbeid[1], og den utbredte fattigdommen mer utholdelig.[2]

SærtrekkRediger

 
Læstadiansk legpredikant 1889

Læstadius prekte en streng form for luthersk kristendom. Hans forkynnelse og den gjenklangen dette vakte hos hans tilhengere skremte de kirkelige og verdslige myndighetene.

Biskopen bestemte derfor at det fra og med 1853 skulle holdes to gudstjenester i Pajala; en for «de vakte» og en for andre. Dette anses som starten på den læstadianske bevegelsen. Læstadianerne har hele tiden forblitt medlemmer av statskirkene i Norge, Sverige og Finland, men holder egne møter (forsamlinger), og noen holder sine egne gudstjenester.

Sentralt i Læstadius' lære er synd og tilgivelse, det vil si; rett anger (over syndene) og troen på syndenes forlatelse i Jesu navn og blod. Gjennom å erkjenne sin syndige natur skal mennesket angre sine brudd mot Guds ord. Den angrende synderen får syndsforlatelse gjennom å be om denne fra en kristen han eller hun har tiltro til (slik rørelse forekommer ikke i alle læstadianske retninger), eller å gå til skriftemål ved nattverden.

Ved syndsbekjennelse må man rette opp sine synder, tyveri må rettes opp, ufred må forsones. Dersom lovbrudd blir bekjent, må man ta på seg den straff som samfunnet krever gjennom politi og rettsvesen.[trenger referanse]

UtbredelseRediger

Læstadianerne har i dag mange store forsamlinger i Norge, Sverige, Finland, Danmark og USA. I de senere år er læstadianismen også blitt kjent blant studenter fra Kina, Russland og de østeuropeiske land.

Læstadius' lære har samme utspring som haugianismen (som læstadianerne for øvrig mener er nokså utvannet i dag, sett i forhold til Hans Nielsen Hauges lære). I følge læstadianernes egen selvforståelse kan deres lære spores tilbake til Martin Luther og videre til de første menigheter som oppstod etter Jesus.

Læstadius ble etterfulgt av Johan Raattamaa, som overtok den åndelige ledelsen av læstadianismen.

RetningerRediger

Etter Raattamaa delte vekkelsen seg i flere retninger ut ifra Den Opprinnelige Apostoliske Lutherske Førstefødtes Forsamling (The Old Apostolic Lutheran Church i USA)

ReferanserRediger

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger