Historia de gentibus septentrionalibus

Historia de gentibus septentrionalibus («De nordiske folkenes historie») er et monumentalt bokverk skrevet på latin av den svenske biskopen Olaus Magnus (1490–1557) og utgitt i 22 bind i Roma i 1555. Bøkene er en gjennomillustrert beskrivelse av levevis, skikker, naturforhold og merkverdigheter i Norden. Verket ble oversatt til flere europeiske språk og var lenge den viktigste kilden til viten om nordiske forhold.

Kart over Norden hentet fra Olaus Magnus' Historia de gentibus septentrionalibus («De nordiske folkenes historie») som ble utgitt på latin i Roma i 1555.

HistorikkRediger

 
Om de fem språkene som blir talt i de nordiske landene fra bok 4 om «de hedenske skogsfolkene og deres naboer»: Fra venstre moskovitt med falsk mynt, svenske bevæpnet med bile, sverd, pil og bue, same i pelsfrakk med pil og bue, samt gøte med armbrøst.
 
Det eldste bildet som viser St. Olafs Slott, en festning utenfor byen Nyslott i Øst-Finland anlagt 1475, framstilt i Historien om de nordiske folkene.
 
Varetransport med slede
 
«Lapper med ski, pelsjakker og barn i kurver på vei til dåp i kirken». Illustrasjonen er noe fantasifull, og ryggkurvene kan være neverkonter eller kanskje komser, bærbare, samiske vogger.
 
Illustrasjon som viser hvordan «det ytterste nord kun består av én lang dag og én lang natt».

Olaus skrev seg inn i en historietradisjon som utviklet seg i Sverige på 1400-tallet, med opphav i Jordanes' skrifter i folkevandringstiden. Ifølge denne tradisjonen nedstammet de svenske kongene fra Noas sønnesønn Magog, den første kongen i Sverige. Magogs etterkommere skulle ha slått seg ned i Sverige, og da landet til sist ble overbefolket, brøt goterne opp fra Gøtaland; opprinnelig var de altså gøter, selv om de også var bosatt på Gotland. Disse gøtiske gotere ble oppgitt å være forfedre til hunere og amasoner, mens nordmenns etterkommere var bulgarere og piktere. På Carta Marina er det avmerket 34 folkeslag med opphav i Norden, noen historiske, noen mytiske.[1]

Broren Johannes Magnus' kongekrønike hevdet, i samme ånd, en anerekke tilbake til Noas ark. Verket er en rekke illustrerte biografier om over 200 konger - gode og dårlige - fra Magog til Gustav Vasa som kom på tronen i 1523, Johannes Magnus’ samtid.[2]

Som etnolog, historiker og kartograf er Olaus Magnus i dag således mest kjent for sin patriotiske framstilling av Norden, Russland og Grønland, farget av skrøner og folklore. Gjennom to teorier mener han å bevise hvorfor nordiske folkeslag er andre så overlegne. Hans astrologiske teori var at Norden står under gunstige stjernebilder som Lille og Store Bjørn; gunstige rett og slett fordi de er kalde. Men kirken var motstander av astrologien, siden den står i konflikt med læren om fri vilje.[3] Klimateorien hans var at kulde er nøkkelen til djervhet og mot, og det er ikke småtteri heller: Ifølge Olaus Magnus ble nordboerne gjerne 160 år gamle, og under fekteøvelser hugget de av hverandre øyenbrynene. Var det én som da blunket, ble han bortvist. Det milde klima sørpå derimot (i Danmark), frembrakte angivelig feige individer.[4] Likevel fremhever han katter som en god hjelp i det barske klimaet nordpå, for dem kan man holde inntil brystet som vern mot kulden.[5]

Olaus Magnus var i et dilemma. Ifølge Bibelen kom det onde nordfra, med Gog og Magog som Antikrists forløpere, tolket som både vikingene og tyrkernes forsøk på å innta Wien i 1529. Olaus måtte få folk til å innse at Gog og Magog hverken var gotere eller magoter, men hans positive syn på goterne var i strid med samtidens oppfatning av dem. Løsningen ble å hevde at goterne, særlig Teoderik den store, viste en mild fremferd da de erobret Romerriket og videreførte denne stormakten. Dermed var det angivelig Guds forsyn som sørget for at goterne var krigerske, så de kunne erobre Roma og sikre kristendommens videre utbredelse.[6]

Med dette som utgangspunkt utga han sitt mest kjente verk, det 22 bind store Historia de Gentibus Septentrionalibus (1555), en litterær videreføring av kartarbeidet med tilføyelser av egne erfaringer, gjetninger og sagn basert på kilder som Saxo, Jordanes og rene overleveringer. Slik gjengir han legenden om de hellige syv sovere som en hendelse som fant sted lengst nord ved Ishavet. Syv unge menn falt angivelig i dyp søvn i en hule ved foten av et høyt fjell ved havet. Før Olaus hadde også andre forfattere stedfestet legenden til Nord-Norge. I første versjon av legenden fant hendelsen sted under keiser Decius’ kristenforfølgelse i år 250, da syv unge menn i Efesos gikk i dekning i en grotte i Mont Celion etter å ha nektet å ofre til avgudsbilder. Decius fikk huleinngangen blokkert med kampestein. Etter nesten to hundre år våknet de syv ungdommene da steinen ble veltet til side. De trodde selv at de bare hadde sovet én natt. Derfor fryktet de fortsatt keiserens straff, til de fikk vite at Efesos for lengst var blitt en kristen by.[7]

Like ukritisk gjengir Olaus Gerald av Wales' påstand om å ha sett små, gåseaktige fugler klekkes ut av frukter på trær langs kysten av Irland.[8] Han gjengir også en tegning av en djevleaktig vette eller nisse i mannsskikkelse som koster i en stall. Vetten navngis ikke, men skildres som en menneskelignende hjelper som arbeider for menneskene om natten med omsorg for hester og kuer. Dette vesenet skulle fremdeles være vanlig i Norge.[9] Olaus fester lit til tradisjonen fra Aristoteles om at liv kan oppstå av seg selv: Bier oppstår fra døde okser, veps fra hester. Padder ramler ned fra varme skyer. Han beretter om problemet folk har i Litauen med varulver som spiser opp buskapen deres, og dessuten drikker opp ølet før de går. Når ølet er drukket, stabler nemlig varulvene øltønnene oppå hverandre, og da kan det ikke være snakk om vanlige ulver.[10]

Olaus skrev om nordområdenes skogtroll og seks typer bergtroll, skogånder, havmenn, alver og gjengangere. Samer kunne selge de reisende vind om de ikke fikk bør. Han var opptatt av himmel og hav. I Olaus' verden frembringer himmelen stadig livsfrø som faller i havet der de danner utallige former som siden søker opp på jorden. Her er sjøku, sjøhare og havmus, og tidlige former av hekser og munker, frukt og trær, sager og sverd. Denne symmetrien avspeiles overalt. Det finnes fire verdenshjørner og fire elementer i naturen, og fire kroppsvæsker tilsvarende væskene i fjellene som har stivnet til metallårer, fordelt som organene i menneskekroppen. Fire vinder blåser og innvirker på oss. Sønnavinden avler pest fordi den fyller luften med skyer. Firfislen minner oss om at det er trygt på klippen, allegorisk tolket til at det er trygt å bygge sitt liv på Kristus. Når et skip med kanoner av nedsmeltede kirkeklokker forliser, utlegges dette som Guds straffedom.[11]

TeksteksempelRediger

 
«Götaranas alfabet», det vil si runer brukt av gøter.
«Redan i uråldriga tider, då det fanns jättar i Nordens bygder, d.v.s långt innan de latinska bokstäverna blifvit uppfunna, och förr än Carmenta anländt från Grekland och med Evander slagit sig ned vid Tiberns mynning på den romerska jorden, där de efter urinvånarnas fördrifvande lärde det råa och alldeles obildade folket hyfsning och äfven meddelade det undervisning i bokstäfvernas bruk – redan i urminnes tid, säger jag, voro de nordiska folken i besittning af en egen skrift. Till bevis härpå tjäna de klippblock af utomordentlig storlek som blifvit uppställda vid de gamles grafplatser och hålor. Och om någon skulle betvifla, att detta uträttats av jättarna och under den uräldsta tiden, så må han begifva sig dit upp…» (fra bok 1, kap. 36 «Om Götarnas alfabet».)

IllustrasjonerRediger

Historia de gentibus septentrionalibus er rikt illustrert med tresnitt laget i Italia etter Olaus Magnus' anvisninger. Ofte er framstillingene sterkt pregt av kunstnernes rike fantasi eller manglende kunnskap, og gir begrenset informasjon om faktiske forhold. Likevel gjorde bildene verket særlig populært.

Svenskspråklig utgaveRediger

Historia de gentibus septentrionalibus ble utgitt første gang på svensk i fire bind gjennom Michaelisgillet fra 1909 til 1925 under tittelen Historia om de nordiska folken. I denne oversettelsen har bindene følgende titler:

  • Bok 1: Om lefnadsförhållandena, naturbeskaffenheten och krigsbruken hos de nordiska folken.
  • Bok 2: Om Nordens underbara naturföreteelser
  • Bok 3: Om vidskepelse och afgudadyrkan hos de nordiska folken.
  • Bok 4: Om krig och sedvänjor hos de hedniska skogsborna och deras grannar.
  • Bok 5: Om jättar.
  • Bok 6: Om grufvor och bergverk.
  • Bok 7: Om krigsredskap, krigsbruk, anledningar till och försiktighetsmått i krig.
  • Bok 8: Om konungamakten, ämbetsmännen och krigsväsendet.
  • Bok 9: Om krig till lands.
  • Bok 10: Om sjökrig.
  • Bok 11: Om strider på isen.
  • Bok 12: Om byggnaderna i Norden.
  • Bok 13: Om åkerbruk och lefnadsförhållanden.
  • Bok 14: Om allahanda seder och bruk bland de nordiska folken.
  • Bok 15: Om allehanda öfningar och idrotter.
  • Bok 16: Om kyrkliga ordningar.
  • Bok 17: Om husdjuren.
  • Bok 18: Om de vilda djuren.
  • Bok 19: Om fåglarna.
  • Bok 20: Om fiskarna.
  • Bok 21: Om de vidunderliga fiskarna.
  • Bok 22: Om insekterna.

Nyere utgaverRediger

  • Olaus Magnus: Historia om de nordiska folken; [efterskrift: Kurt Johannesson]. Opptrykk av Michaelisgillets svenske oversettelse fra 1909-1925 av opphavlig latinsk utgave, Roma 1555, med gjengivelser av de originale illustrasjonene. [Hedemora] 2010: Gidlund ISBN 978-91-7844-795-4
  • [Hedemora] 2001: Gidlund ISBN 91-7844-327-X

ReferanserRediger

  1. ^ Knut Kjeldstadli: «Om verdens beskaffenhet», Samtiden nr 2 i 1991
  2. ^ Astrid M.H. Nilsson: Lions, Hares, and Donkeys: Illustrating Regal Traits in Johannes Magnus’ Historia
  3. ^ Kirken og astrologi
  4. ^ Knut Kjeldstadli: «Om verdens beskaffenhet», Samtiden nr 2 i 1991
  5. ^ Elin Vinje Jenssen: «Biskopen skrev om sjømonstre og et krigersk polarfolk med magiske krefter», Forskning 14. mars 2021
  6. ^ Knut Kjeldstadli: «Om verdens beskaffenhet», Samtiden nr 2 i 1991
  7. ^ [1] Frans-Arne Stylegar: Sagn på vandring, 24. januar 2018
  8. ^ Morten Strøksnes: Havboka (s. 312), forlaget Oktober, 2015, ISBN 978-82-495-1569-1
  9. ^ Asbjørn Dyrendal: «Et norsk nisseunivers», Skepsis 12. desember 2007
  10. ^ Knut Kjeldstadli: «Om verdens beskaffenhet», Samtiden nr 2 i 1991
  11. ^ Knut Kjeldstadli: «Om verdens beskaffenhet», Samtiden nr 2 i 1991

Se ogsåRediger

Eksterne lenkerRediger