Jon Raude
Jon Raude med tilnavnet hinn staðfasti (død 21. desember 1282 i Skara i Sverige) var erkebiskop av Nidaros fra oktober 1267 til desember 1282. Som erkebiskop var han også myntherre. Noen måneder før sin død ble han tvunget i landflyktighet.
.jpg)
Han var en av de mektigste menn på Nidaros erkesete. Jon Raude representerte som erkebiskop paven ved sættargjerden i Tunsberg i 1277. Dette konkordatet, eller tosidige overenskomst mellom kongen og paven dro opp grensen mellom verdslig og kirkelig makt. Også erkebiskopenes myntrett ble stadfestet i samme konkordat.[1] Den historiske forskning må stadig vende tilbake til ham. Middelalderen har kalt ham ‘den standhaftige’, og etter hans død mente visse kretser at han hadde vært en hellig mann.
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Jon Raude nevnes første gang i skriftlige kilderi 1253 som kannik i domkapittelet i Nidaros. I 1266 oppholdt han seg i Roma, og fikk i oppdrag av pave Klemens IV å overbringe pallet til den nyutnevnte erkebiskop Håkon i Nidaros.
Erkebiskop rediger
Håkon var allerede avgått med døden i 1267. Domkapittelet valgte da enstemmig Jon til hans etterfølger. Paven gav sin tilslutning, og bispevielsen fant sted 24. juni 1268 i Viterbo.
I slutten av 1260-årene var kong Magnus lagabætir i gang med sitt store lovgiverarbeid. Han mottok den for sine lovbøker nødvendige tilslutning fra området under Gulathing og de østlige lovområdene. Men da han i 1269 kom til Frostathing, hadde Jon akkurat tiltrådt sitt erkebiskoppelige embede. Han fikk igjennom at Frostathingsloven bare skulle omfatte den verdslige rettssfære. Dermed kom hans grunnleggende standpunkt til syne: Den kirkelige rett er Kirkens eget anliggende. Han begynte straks å utarbeide et utkast til en egen kirkelov.
Dette utkastet var sannsynligvis ferdig i 1273. Også biskop Árni Þorláksson av Skálholt var med på dette lovarbeidet. Utkastet bygget på kanonisk rett. Men det råder samtidig den oppfatning at erkebiskop Jon brukte Magnus' lover i utstrakt grad som modell,[2] og at han dessuten tok utgangspunkt i erkebiskop Øysteins utgave av Frostathingsloven, den nå tapte lovboken Gullfjær.[3]
I sine diskusjoner med kongen krevde han at han måtte bekrefte de privilegier som kong Magnus Erlingsson i sin tid hadde innrømmet Kirken. Dette avslo kongen; ikke desto mindre innrømmet han på nytt Kirken enkelte av disse rettigheter.
Uoverensstemmelsen varte til 1273, og ble da løst ved konkordatet i Bergen, som etter pavelig approbasjon ble satt i kraft den 9. august 1277 («sættargjerden i Tunsberg»).[4] I dette konkordatet fikk Kirken enerett på hva gjaldt domsrett i saker som angikk kristenretten og klerikernes anliggender. Dertil kom det økonomiske fordeler: En vidtgående skattefrihet, frihet fra bidrag til landets forsvar (leidang) for biskopene og erkebiskopen, myntrett og et vidtrekkende handelsprivilegium for erkebiskopen. Med lover gitt 13. og 22. desember tilkom det i Jons kristenrett også retten til straffebetalinger og tienderett. Samtidig ble det gitt en novellerin av tronfølgeretten av 1260, hvoretter erkebiskopen hadde rett til å være førstevoterende ved kongevalg.[3]
Alt hadde en viss sammenheng med at kongen allerede var merket av sykdom, og higet etter en forsoning med kirken.
Erkebiskop Jon deltok i 1274 også på det annet konsil i Lyon. Der ble han utnevnt til kollektor for korstogsskatten innen sitt område. Han kunne derfra bringe med seg hjem en særlig verdifull relikvie, en torn fra Kristi tornekrone.[5] Han mottok også andre privilegier. Han fikk besette visse stillinger som det egentlig hadde tilkommet paven å fylle, og han fikk legalisere uekte slik at de kunne tillates å motta prestevielsen.[3]
Kongen døde i mai 1280.
Erkebiskopen hadde innkalt et provinsialkonsil i Bergen, det første av sitt slag som man kjenner til i Norges historie. Under riksdagen som fant sted til samme tid kronet han den nye konge, den unge Eirik II Magnusson, og formulerte også kroningseden. Samtidig utferdiget han et statutt som definerte Kirken både som geistlig og verkelig makt, og presiserte kirkens privilegier.
Umiddelbart etter kroningen endret situasjonen seg grunnleggende: Erkebiskopen kom i konflikt med de mektige baronene som regjerte på vegne av den unge konge. Striden bar preg av maktkamp mellom kirke og kongemakt. Hvem skulle bestemme over de kirkens rettigheter. Tiden for forsoning var over.
Formynderne forkastet kristenretten med tiendebestemmelsene og fratok erkebiskopen myntrettigheten. Også kirkens skattefrihet ble uthulet, idet det ble utskrevet skatt for enhver landbesittelse. Jon Raude svarte med ekskommunikasjon. Både erkebiskopen og formynderstyret henvendte seg til paven. Men paven forholdt seg nøytral.[6] Til slutt erklærte formynderregjeringen erkebiskopen og hans to ivrigste støttespillere, biskop Andres i Oslo og biskop Torfinn i Hamar for fredløse. I midten av september 1282 flyktet han og biskop Andres til Skara i Sverige, der han døde 21. desember samme år.
Ett år etter ble hans levninger bragt til Nidaros og begravet der.
Biskop Torfinn av Hamar flyktet til et cistercienserkloster i Ter Doerst ved Brugge.
Overleverte tekster rediger
- Erkebiskop Jons provinsialstatutt (2.–29. juli 1280). I: Norges gamle Love. Bd. 3. s. 229–241
- Erkebiskop Jons kristenrett. I: Norges gamle Love Bd. 2. s. 341–386
- Forskjellige brev:
- Instruksjon til biskop Árni om arbeidet med kristenretten. 1271/72. n: Regesta Norvegica. Bd. 2. Nr. 98
- Instruksjon til biskop Árni üom bestemte kirkelige rettigheter. 1279, I: Regesta Norvegica. Bd. 2. Nr. 228
- Erkeiskop Jon advarer enkelte baroner mot å antaste kirkens rettigheter. 1280. I: Diplomatarium Norvegicum. Bd. 3 Nr. 20
- Biskop Narvi av Bergen bevitner at erkebiskopwn forgjeves har forlangt at den nye lov dom strider mort konkordatet av 1277 trekkes tilbake. 1281. I: Diplomatarium Norvegicum. Bd. 3 Nr. 21
- Elskommunikasjonsbrev mot baronene Bjarne Erlingsson og Andres Plytt. 1280 eller 1281. I: Regesta Norvegica. Bd. 2. Nr. 286
Referanser rediger
- ^ Kolbjørn Skaare: Norges mynthistorie : mynter og utmyntning i 1000 år : pengesedler i 300 år : numismatikk i Norge. B. 1 s. 76
- ^ A. J. Riisøy und B. D. Spørck: „Dateringen av nyere Borgartings kristenretter“. In Collegium Medievale 12, 1999, S. 57–74.
- ^ a b c Martinsen.
- ^ „Skálholts-Annaler“ zum Jahr 1277. In: Gustav Storm: Islandske Annaler indtil 1578. Christiania 1888, S. 195.
- ^ Nach Martinsen findet sich der Bericht dazu im Brevarium Nidrosiensis.
- ^ Es handelte sich um die Kreuzzugssteuer, die Papst Gregor X. auf dem Konzil von Lyon 1274 für sechs Jahre bewilligt bekam.
Litteratur rediger
- Halvard Bjørkvik: Artikel „hinn staðfasti Jon Raude“ in: Norsk biografisk leksikon
- Olav Martinsen: Jon Raude (1267-1282), abgerufen am 18. Oktober 2010.
| Forgjenger: Håkon |
Erkebiskop av Nidaros |
Etterfølger: Jørund |